«Jeg leser aldri anmeldelser»

… er noe forfattere, musikere og andre kunstnere ofte siteres på å ha sagt.

Pisspreik!

… får jeg lyst til å si.

Og så sier jeg det ikke, for det er sikkert noen av dem som snakker sant. Noen. Aner ikke hvor mange. Noen.

Sikkert åtte.

Og noen av dem lyver, det er jeg ganske sikker på. Kokketering? Tja, kanskje? Jeg vet selvsagt ikke, og mener definitivt ikke å tråkke på noens tær. Om en av de som sier de ikke leser anmeldelser likevel gjør det, og i tillegg leser dette blogginnlegget, vil jeg bare understreke at det er helt greit. Hundre prosent i orden. Du har dine grunner til å lese anmeldelsene i skjul, og jeg kan ikke forestille meg at jeg er i noen som helst posisjon til å dømme.

Så får jeg heller stå skolerett for at jeg introduserte min første innskytelse (pisspreik-utropet som aldri kom). Jeg lot jo tross alt være å si det, ikke sant?

Jeg lar meg derimot fascinere av de som klarer å la være. Å klikke på bildet av en selv – det med den røde terningen oppe i hjørnet. Er det for eksempel vanskeligere å la være å klikke på lenken og lese anmeldelsen om det er to prikker på terningen enn om det er seks? Nå har jeg foreløpig ikke gitt ut noe som har blitt anmeldt i noen av våre nettaviser, men håper selvsagt at jeg kan endre på det i ikke altfor fjern fremtid. Det jeg i hvert fall kan si, er at jeg ikke kommer til å stå imot fristelsen til å klikke. På lenken, altså. Jeg får jo inderlig håpe jeg ikke får noen grunn til å klikke av selve anmeldelsen – eller på anmelderen, som jeg har sett andre har gjort.

Men jeg kommer altså til å klikke på lenkene. Og jeg kommer til å lese anmeldelsene.

For jeg leser anmeldelsene av bøkene Linn og jeg gir ut. Hittil har det blitt tretten. Bøker, altså. Og leserne våre har anmeldt over en lav sko. Jeg har vel lest nærmere to hundre slike anmeldelser siden vi ga ut første bok i Ruby Morgan-serien i januar 2020. Heldigvis har vi stort sett fått gode skussmål fra leserne våre, med fire og fem stjerner (Amazon, BookBub og Goodreads opererer med fra en til fem stjerner), men vi har også fått en-stjerners anmeldelser.

De svir.

De er heldigvis ikke mange, men det er der. Og jeg leser dem. Jeg vil vite hva det var med historien som gjorde leseren så misfornøyd. Kanskje kan jeg lære av det de sier?

Det jeg derimot ikke gjør, er å gå anmelderen i møte. Jeg kunne nok skrevet «svar» til leseren. Forklart henne (eller ham) hva hun kanskje har misforstått. Som om jeg skulle kunne vise henne at hun tar feil. At boken vår er bedre enn hennes opplevelse.

Særlig!

Det kan jeg selvsagt ikke, selv om det finnes tekniske muligheter for det.

Men alle som har sett Andy Bernard i den amerikanske utgaven av The Office, vet utmerket godt hvor lite smart det er å diskutere leserens – eller i Andys tilfelle: YouTube-seernes – opplevelse.

Og kanskje er det der jeg begynner å forstå slike som Karl Ove Knausgård, som for noen dager siden sa til VG at han hadde sluttet å lese anmeldelser. Sluttet. Han har altså lest dem før.

– Jeg har en naturlig tendens i meg til å alltid tenke at alt jeg gjør er dårlig uansett. Og da blir en dårlig anmeldelse bare en bekreftelse på dette. Jeg tenker automatisk at anmelderen har rett! Hadde jeg lest den anmeldelsen i The Guardian ville jeg tenkt: Nå er jeg gjennomskuet.

For ordens skyld: The Guardian slaktet «Morgenstjernen».

Jonathan Franzen, mannen bak bl.a. den strålende The Corrections, sa i et nettmøte med Salon at han ikke leser anmeldelser, men at han blir ordentlig lei seg om noen kommer bort til ham etter en høytlesnings-seanse og kritiserer boken. Det føles så personlig; det føles som vedkommende ikke liker Franzen selv.

Vil alle forfattere bli likt? Altså, at bøkene deres skal bli likt, vel og merke.

Jeg tipper noen (sikkert åtte) skriver bare for å skrive, og driter langt og lenge i om noen liker det de skriver. Resten mistenker jeg har en viss tanke – et bitte lite ønske – om ikke å bli mislikt, i hvert fall. Altså, at bøkene deres ikke skal bli mislikt, vel og merke.

Når en leser sier om boken Linn og jeg ga ut på tirsdag denne uken, This Fractured Mage, at vi har fått fram «Absolutely wonderful characters. They’re well written and unique. Their interactions are sometimes laugh out loud funny, and always believable», så blir jeg selvsagt glad. Glad fordi det er så himla viktig for oss at nettopp karakterene er troverdige. At de er morsomme (når vi forsøker å få dem til å være morsomme) og unike. At de er velskrevne.

En annen kaller boken en «page turner», som jo er det vi alle (minus sikkert åtte) ønsker, ikke sant? At man bare må bla om til neste side for å få vite mer.

En skriver «Fantastic story, grade A world building», og treffer oss så dypt i hjerterota at det er en fryd. Verdensbyggingen bruker vi mye tid på, og siden vi skriver i fantasy-genren, har vi svært kritiske lesere på akkurat dette feltet.

Alle disse ga boken fem stjerner av fem mulige.

Så kommer «This book is all over the place. It needs another pass with a dedicated story editor who could help the author», og dæljer oss i hodet med hammeren. Hun kaller Paige (heltinnen vår) «gormlessly gullible», noe vi definitivt ikke ønsket å fremstille Paige som. Og hun slakter plottet fra begynnelse til slutt.

Og det var slett ikke noe kjekt å lese.

Men jeg gjorde det. Og jeg har lært noe. Blant annet «gormlessly gullible», som jeg definitivt skal bruke i neste bok!

Og jeg har lært at jeg takler helt greit å få slike slakt, når det – i hvert fall hittil på våre tretten bøker – ikke er mange av dem.

Der ligger greia.

Og de som kjenner meg veldig, veldig godt, vet at Jørn for femten år siden, ville gått helt i kjelleren av en en-stjerners anmeldelse. Om jeg fikk nittini femstjerners, ville jeg kun sett den ene, glorete stjernen, og gravd meg ned i gjørma.

Men man lærer.

Jeg lærer.

At slett ikke alle kan like bøkene våre, og etter hvert mine, og det er helt greit. Kanskje slutter jeg å lese anmeldelser en gang?

Jeg håper i hvert fall jeg blir stilt overfor valget. At det er noen som anmelder bøkene mine, enten jeg skriver dem sammen med Linn eller får gitt ut mine soloprosjekt etter hvert, slik at jeg i det minste får muligheten til å la være å lese anmeldelsene.

PS! Jeg synes det var helt herlig at Sally Field ble så glad for at Oscar-akademiet likte hennes prestasjon i filmen Places in the Heart at hun boblet over og ropte ut at «… you like me! Right now, you like me!», selv om hun har blitt latterliggjort og til og med blitt en meme i etterkant. Og feilsitert.