Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg endte opp som bokleser, og synes fortsatt det er godt å tenke tilbake på alle de gode leseopplevelsene jeg har hatt opp gjennom livet. Da jeg tidlig på 70-tallet satt på motsatt side av bordet mens broren min gjorde lekser, og jeg spurte «Hvilken bokstav er det?» og «Hva står det der?», og på den måten lærte å lese opp ned før jeg begynte i første klasse. Eller da jeg tok bussen til byen etter skoletid for å stikke på biblioteket og låne den tykke boken som het «The Lord of the Rings», og damene bak disken bare smilte. De hadde for lengst sluttet å anbefale barnebokavdelingen til den veslevoksne (det var det vi nerder ble kalt i tiårsalderen) tassen som måtte gå rundt den høye disken for å levere lånekortet.

80-tallet ga meg de første Stephen King-opplevelsene, og i 1984 ble jeg – som tusenvis andre – fjetret av den fantastiske «Beatles», av Lars Saabye Christensen. På 90-tallet kom den for meg livsendrende trilogien om Jonas Wergeland, ført i pennen av Jan Kjærstad, og på 2000-tallet fikk jeg lese Harry Potter-bøkene for barna mine.

Da jeg satt og mimret slik her om dagen, begynte jeg å tenke på om det er ett år jeg har satt mer pris på enn andre? 1984 er nevnt, og i 2003 kom det jeg mener er tidenes beste norske roman, også den av Lars Saabye Christensen – «Halvbroren». 1986 ga meg bakoversveis i form av Stephen King’s IT, mens Douglas Adams’ geniale The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy kom i 1979.

Men dette er enkeltstående utgivelser, og det blir for tynt å fremheve ett år basert på én bok. Tanken interesserte meg likevel såpass at jeg begynte å se litt på hva andre har sagt og ment om det, og hvilke kriterier de har lagt til grunn for sine vurderinger.

Ganske kjapt ble det tydelig at ett år skiller seg ut: 1925. De som fremhever nettopp dette året, peker blant annet på at dette var året Ernest Hemingways debutbok In Our Time kom ut, hans gode venn F. Scott Fitzgerald ga ut The Great Gatsby og Virginia Woolf ga ut Mrs Dolloway. Det skrives om et viktig skifte i forfatternes formidlingsteknikker, språk og tema, i en tid hvor verden fortsatt forsøker å komme seg etter første verdenskrig.

Andre fremhever 1862, med utgivelser av Dostojevski, Victor Hugo (med Les Misérables) og Flaubert blant de mange viktige utgivelsene. Andre kandidater er bl.a. 1950 (Bradbury, Aasimov og CS Lewis m.fl) og 1899 (Tolstoj, Kate Chopin og to Joseph Conrad-klassikere).

Men selv om disse forfatterne og utgivelsene er milepæler i litteraturhistorien, var det ingen av årene 1925, 1950, 1862 eller 1899 som fremhevet seg i min lesehistorikk. Mye fordi jeg ikke har vært «flink nok» til å lese alle store klassikere, noe jeg skrev om for litt siden, men også fordi ikke alle disse klassikerne (noen av dem har jeg i det minste lest) har gjort de store inntrykkene på meg. Kanskje evner jeg ikke å sette meg nok inn i Kerouac’s The Town and the City eller kjenne nok nærhet til Woolf’s Septimus Smith (du vet: «… i tredveårsalderen, blek, krumneset, iført brune sko og loslitt frakk …»)?

Misforstå meg rett; jeg likte begge bøkene, men ingen av dem har brent seg fast i meg slik f.eks. «Historien om Edgar Sawtelle» av David Wroblewski gjorde da jeg leste den i 2009. For øvrig synes jeg det er ganske interessant at dette var Wroblewskis debutroman, som han ga ut i en alder av 49, og at han ikke har gitt ut ett ord siden. Jeg håper det kommer mer, men det kan se ut som jeg må vente lenge.

Men, tilbake til bloggtemaet. Hva er ditt favorittår i litteraturen, basert på kun dette ene kriteriet:

Disse bøkene kom ut dette året, og derfor er det mitt favorittår!

Hvilket år og hvilke bøker ender du opp med? Her er det ingen andre krav enn at DU har et forhold til disse bøkene, ikke hvorvidt de er viktige, anerkjente, litterære klassikere osv.

For å sparke det hele i gang, nevner jeg det jeg (etter harde, indre kamper og knalltøffe valg) endte opp med 1992 som mitt favorittlitteraturår, og her er grunnene:

  • Stephen King ga ut Dolores Claiborne og Gerald’s Game, to bøker som beviser ut over enhver tvil at denne fyren kan langt mer en overnaturlig skrekk. Sistnevnte foregår bortimot 100 % i hodet til hovedpersonen, Jessie Burlingame. Genialt!
  • The Secret History av Donna Tartt. Denne leste jeg faktisk ikke før i fjor, etter å ha forelsket meg i «Stillitsen» (The Goldfinch) fra 2013.
  • «Pelikanrapporten» av John Grisham. Boken som introduserte meg til genren «legal thrillers», og til en av de aller beste forfatterne i genren.
  • Michael Connelly introduserer en av de beste politiheltene, Harry Bosch, i The Black Echo. Stappfull av de helt riktige klisjeene, sterkt knyttet til Mickey Haller-bøkene (f.eks. The Lincoln Lawyer). Haller og Bosch er halvbrødre, og figurerer ofte i hverandres historier. Bosch-bøkene er tvers gjennom godt skrevne spenningsromaner.

Og så, selvsagt, den magiske og vidunderlige «Frøken Smillas fornemmelse for snø» av Peter Høeg. Denne er og blir en bauta i min krimsamling, og er rett og slett steinbra!

Her kunne jeg fortsatt å ramse opp flere godbiter fra 1992, som f.eks:

  • Mostly Harmless av Douglas Adams, den femte boken i verdens lengste trilogi (The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy)
  • South of the Border, West of the Sun av Haruki Murakami, en stilstudie i hva kjærlighet gjør med mennesker, på godt og vondt.
  • All the Pretty Horses, første bok i Cormac McCarthys Border Trilogy

… osv. Men jeg stopper der, og håper jeg har inspirert deg til å ta en titt i kalenderen og finne ditt eget favorittår 😉

PS. Om det er den beste filmen fra 1992 kan debatteres, men det er i hvert fall en av mine favoritter jeg har brukt som illustrasjon. Jack Nicholson’s udødelige Colonel Nathan R. Jessup, USMC i A Few Good Men.