What is love?

Og ja, det er ikke utenkelig at du sang «Baby, don’t hurt me!» inni deg nå (selv om det hadde vært mye kulere om du sang det høyt). Ikke umulig at du faktisk har den gamle Haddaway-låten på hjernen nå – en «øreorm», som det så udelikat heter. Jeg må kanskje si unnskyld, men strengt tatt skal du være glad jeg ikke plasserte en annen låt i hodet ditt, f.eks. «Live is Life» med Opus, eller enda verre – «Bombadilla Life» med Franklin?

Men jeg roter meg vekk nå. For det jeg faktisk ville snakke om i dette innlegget er nettopp kjærligheten, og hvordan den har blitt omtalt i litteraturen – nærmere bestemt i en del bøker og tekster jeg selv har lest. Det er mange som har forsøkt å fremstille kjærligheten, og noen lykkes langt bedre enn andre.

Jeg kan begynne med å blottlegge et av mine egne, spede forsøk, som befinner seg i mitt første romanmanus – den gjennomrefuserte historien om «Seb». Her er det Markus, fortellerstemmen, som møter Nina, og jeg føler det er på sin plass med en advarsel: Dette er kleint. Svært kleint. Mer kleint enn Harry Klein!

Vi sto bare en liten halvmeter unna hverandre, og nå så jeg øynene hennes gjennom brillene på nært hold. Det var de blåeste øynene jeg noen gang hadde sett, og jeg klarte rett og slett ikke å fjerne blikket. Smilet hennes var fortsatt på plass, og jeg så at det ikke bare var tilstede i munnen hennes, men i hele ansiktet. To bittesmå antydninger til smilehull nederst på kinnene, og en intens glød i øynene fikk hele ansiktet hennes til å se fullstendig levende ut. Det høyre øyet var bitte litt mindre enn det venstre, men det var umulig å se på avstand. Jeg måtte bare innrømme at hun var den vakreste jeg noen gang hadde sett, og jeg visste at jeg aldri ville passe inn i hennes verden.

Som den observante leser har merket seg, er jeg ingen ekspert på å fremstille kjærligheten – eller forelskelsen, som er tilfelle for Markus her. Men jeg forsøker å lære 😊

Og kanskje kan jeg lære av William Goldman, som sa det slik i «The Princess Bride», når Buttercup spør Westley:

“Do you love me, Westley? Is that it?”
He couldn’t believe it. “Do I love you? My God, if your love were a grain of sand, mine would be a universe of beaches …”

At Westley så må utdype enda mer overfor sitt hjertes utkårede er helt greit, for Goldman gjør en strålende jobb i de neste replikkene. Les, så skjønner du!

Eller hva med denne passasjen fra Jonas Kjærstads fantastiske «Forføreren», hvor Jonas Wergeland møter Nina H. under konfirmasjonsforberedelsene:

I begynnelsen, før de hadde snakket sammen, merket Jonas hvordan Nina H. kikket bort på ham flere ganger, især når presten, på sin tørre og omkretsende måte, berørte pubertetens tallrike farer og fristelser, og Jonas kjente denne sitrende følelsen som startet ved halevirvelen og krøp sakte oppover ryggraden, helt opp til nakken, hvor den etterlot en uforklarlig kribling mellom skulderbladene.

Forelskelse? Ungdommelig begjær? Kjærlighet? Uansett en svært gjenkjennelig sak for en som husker femogtredve år bakover i tid.

Nina Lykke skriver i «Nei og atter nei» om Jan, som lever ut klisjeen over alle klisjeer – den middelaldrende familiefaren som faller for den unge og spreke damen på jobben. Jeg skal droppe tolkningen her, selv om det er fristende å peke på at det kanskje ikke er Hanne som er sentrum for Jans følelser, men i stedet ønsket om å være ung og fri igjen …?

Med Hanne ble han Jan igjen, han som kunne ligge på en madrass og klimpre på en gitar som manglet en streng. Han som kunne røyke tjall, eller bønne, som Hanne kalte det, og etterpå sette til livs en kilo smågodt og fire colabokser mens de satt i sengen og så på Game of Thrones på Hannes MacBook.

Flukten fra tilværelsen, gjenkjennelsen av ungdommens kraft – kanskje etterfulgt av en durabelig «hangover» dagen etter – uansett hva man kaller det, det er en kjærlighet Nina lar Jan føle her.

Jeg har en tendens til å sitere fra Lars Saabye Christensens «Beatles» i disse blogginnleggene, og det er ikke tilfeldig. Det er og blir en av mine absolutte favorittromaner. Og kjærligheten står sterkt, f.eks. som her, når Kim og Nina går hjem etter premieren på «Help», i november 1965 – en av tidenes beste og vondeste avskjedsscener, etter min mening:

Hun dulta meg i siden og så trakk hun et digert eple opp av lomma, det var helt blankt og skinte som en rød måne. Hun satte tenna i det og lukten strømma ut i mørket. Og så fikk jeg en bit, og sånn spiste vi eplet, fra hver vår kant, vi lo og sikla, helt inn til kjernen, da stod vi munn til munn, skrotten falt ned mellom oss, det var ganske flott gjort, og så kyssa vi lenge, eplekyss, det varte og rakk, endelig slapp vi taket, Nina var dønn våt i trynet, og jeg visste ikke helt om det var tårer eller eple eller kanskje bare meg.

Helt ærlig, jeg kan faktisk ikke skrive dette uten å kjenne klumpen i halsen, engang.

Og hvorfor heter så mange kvinner i norsk litteratur Nina, egentlig?

Så, hva er greia med å skrive godt om kjærlighet? Det fremkommer ganske klart i mine eksempler at det ikke bare handler om å slenge ut en rekke beskrivelser av jenta (f.eks. Nina Wiik, Nina H. eller Kims Nina) og hennes blendende skjønnhet. (Og ja, jeg er fullstendig klar over at jeg kun har tatt med eksempler med gutt-elsker-jente, men tro meg – jeg våger meg svært sjelden inn på å forsøke å forstå hvordan jente-elsker-gutt f.eks.)

Det handler om å kjenne noe, å føle savnet og varmen og hjerteslagene og svimmelheten. Det handler om å formidle dette uten å få det til å bli kleint, rett og slett.

John Green sier det slik i «The Fault in Our Stars»:

“But, Gus, my love, I cannot tell you how thankful I am for our little infinity. I wouldn’t trade it for the world. You gave me a forever within the numbered days, and I’m grateful.”

Du ga meg en evighet i våre talte dager …
Dette er en slik setning som får meg til å stoppe midt i lesingen, legge boken i fanget og stirre ut i luften for å fordøye det jeg nettopp leste. Og som får meg til å strebe etter å kunne formulere meg like bra når jeg skriver egne tekster.

Og nettopp det skjedde i dag, 15. mai, når jeg satt på terrassen og leste «The Nix» av Nathan Hill, som ble omtalt slik av John Irving: In my opinion he is the best new writer of fiction in America. The best. Og jeg må bare skrive under på at fyren er en magiker med ordene. Som her, hvor han lar meg ta del i tolv år gamle Samuel, og hans følelser for Bethany:

Or, if they weren’t playing war, they’d play video games at Bishop’s house, which was Samuel’s preference because then he might run into Bethany, whom he loved. Though he probably wouldn’t have called it «love» just yet. It was rather a state of heightened attention and agitation that manifested itself physically as a smaller vocal dynamic range (he had a tendency to shut down and become penitent in her presence even though he did not mean to or want to) and an intense desire to touch her clothes, between his thumb and forefinger, lightly.

Nina og Kim i «Beatles» er en magisk avskjedsscene, men jeg tror kanskje favoritten min er i filmen «Good Will Hunting» (for øvrig en av mine topp tre favorittfilmer ever!). Et fantastisk manus skrevet av Matt Damon og Ben Affleck, og selv om sluttscenen er helt vidunderlig vakker – jeg mener: “I gotta go see about a girl” … koman! Ren magi! – er det scenen når Chuckie (Affleck) kommer for å plukke opp Will (Damon) slik han gjør hver eneste morgen, og Will ikke er hjemme, nettopp fordi han “gotta go see about a girl” som knekker meg hver eneste gang jeg ser filmen. Det er pur og ufiltrert kjærlighet som lyser ut av Chuckies litt skjeve smil når han skjønner at Will endelig har dratt.

What is love?
Love is dritvanskelig å skrive bra om, men du verden så herlig å lese om – når den er godt formidlet.

Og nå skal jeg lese videre i «The Nix»

(og etterpå skal jeg se «Good Will Hunting» igjen)