Hvor pretensiøs går det egentlig an å bli? Vel, én målestokk kan være å skrive et blogginnlegg for å fremheve hvor mange bøker man har lest i løpet av et år. Om man i tillegg fokuserer på kvaliteten, for eksempel ved å lage en topp ti-liste, er man godt i gang. Så derfor føler jeg behov for å legge frem mine tanker om hvilke bøker som har gitt meg de beste leseopplevelsene i 2018.

Jeg gjentar: De beste leseopplevelsene.

Jeg har ikke til hensikt å gi noen terningkast eller andre karaktervarianter på bøkenes litterære kvaliteter. Denne listen handler utelukkende om min personlige opplevelse av hver av dem.

For ordens skyld er det kun romaner i denne listen. Ikke fordi jeg ikke har hatt gode leseopplevesler av non-fiksjon i år, men det er nå en gang slik at jeg leser langt flere romaner.

Av non-fiksjon kan jeg sterkt anbefale «I’ll Be Gone in the Dark» av Michelle McNamara (true crime-genren, og boken som bidro til å oppklare «The Golden State Killer»-saken) eller «Robin» av Dave Itzkoff (Biografien som tar deg med inn i verdens vakreste, tristeste og morsomste klovnegeni, Robin Williams). To svært forskjellige, men like gripende bøker.

Som sagt: Jeg har ikke sagt noe om kriteriene eller hvorfor rekkefølgen ble som den ble – den kunne like gjerne blitt en helt annen, f.eks. omvendt. Eller kanskje ikke – nummer én er nok den boken som har gitt meg den beste leseopplevelsen i år.

Marginalt foran nummer to til og med nummer ti 😉

10. «An Absolutely Remarkable Thing» av Hank Green.

Hvordan skal man beskrive denne boken, egentlig? Forfatteren spinner en intens, spennende, rørende og vakker historie rundt så vel aktuelle tema som internett, mediesirkuset og sosial angst som de litt mer obskure Carl-ene heltinnen finner og filmer. Hank Greens språk er både vakkert, morsomt og lekent og gjennom April May (fortellerstemmen) får vi bli med på en svært interessant og lærerik reise. En såkalt «unputdownable» bok.

9. «Then She Was Gone» av Lisa Jewell

I kjølvannet av «Gone Girl» flyter en mengde bøker om forsvunne kvinner og jenter, alt fra uskyldige småjenter til litt mer komplekse kvinner med varierende grad av uskyld. Dette er første gang jeg leser Lisa Jewell, men det blir ikke siste. Tenåringsjenta Ellie forsvinner, og vi følger moren, Laurel, i livet etter forsvinningen. Gjennom flere fortellerstemmer nøstes historien om Ellie opp, og den er – ikke uventet – langt mer komplisert enn man først får inntrykk av. Oppskriften er like enkel som effektiv. Historien fortelles i nå- og fortid om hverandre, og sakte, men sikkert knyttes tidslinjene og de forskjellige personenes liv sammen.

8. «Byens spor – Maj» av Lars Saabye Christensen

For de som slukte den første boken i «Byens spor»-serien, kommer det nok ikke som noen bombe at bok nummer to er blant mine favoritter i året som gikk. LSC er og blir en kulturskatt av de ytterst sjeldnte, og nok en gang er det Oslo som preger forfatterskapet til denne norskeste av alle dansker. Vi befinner oss midt på 50-tallet, og bokens hovedperson gjør ikke det som forventes av kvinner anno 1956. Heldigvis. Som den første boken, er også denne nærmest for pensum å regne for oss som ønsker å forstå hvordan samfunnet vårt ble som det ble, og som ønsker å lese en gripende historie underveis. Løp og les!

7. «Formørkelsen» av Karin Fossum

Jeg har gang på gang erklært min kjærlighet til Karin Fossums bøker, og i år kom den lavmælte krimdronningen ut med historien om Sylvi og Miele. Her er det ikke så mye jeg har å si ut over at jeg nyter stillheten, pausene, dialogen og hvordan Fossum nok en gang klarer å la Konrad Sejer ha både hovedrolle og birolle i samme øyeblikk. Gang på gang skriver anmeldere akkurat det jeg selv føler når jeg leser Karin Fossums bøker: Hun lar meg forstå og kjenne menneskene på et nivå som gjør at jeg til slutt også forstår forbrytelsen. Ren magi.

6. «Sometimes I Lie» av Alice Feeney

Jeg er veldig svak for denne typen psykologiske thrillere, og dette er en av de bedre jeg har lest på mange år. Amber våkner på sykehuset, ute av stand til å huske, se, bevege seg eller snakke. Men hun hører. Gjennom det hun hører de besøkende snakke om, samt et og annet glimt fra hukommelsen, nøstes historien og sammenhengene opp i stadig nye «twists». Forfatteren krydrer historien med utdrag fra dagbøker skrevet i Ambers barndom, og samlet blir dette en thriller jeg anbefaler på det varmeste. Men for ikke å røpe mer, må jeg stoppe her … men les den!

5. «Codex» av Tom Egeland

Egeland er selverklært overnysgjerrig, og da er det et sjakktrekk Magnus Carlsen verdig å sende Bjørn Beltø ut i verden for å finne ut av alt mulig Tom ønsker å belyse. I Codex er det nok en gang kristne relikvier og Jesu historie som ligger sentralt, og forfatteren sender min favorittarkeolog rundt omkring i verden på jakt etter svar. I lasten har Beltø med seg en sirlig oppmålt og vektet miks av fiksjon og fakta, samt en god dose provoserende tankegods fra Egelands nysgjerrige (les: kritiske) hjerne. Tom Egeland beskrives ofte som norges svar på Dan Brown, så jeg vil benytte anledningen til å gjenta mitt mantra i sakens anledning: Tom Egeland skriver historier i samme genre, men til forskjell fra Dan Brown, skriver Tom j…lig bra!

4. «A Spark of Light» av Jodi Picoult

Never judge a book by it’s cover, heter det, og det kan jeg skrive under på. Jodi Picoults bøker ser ut som «chick lit», men er virkelig ikke det! JP (jeg liker initialene hennes) berører tidsriktige og høyaktuelle tema som rase, religion, skoleskyting og mye annet i forfatterskapet, og i årets bok smeller det fra første side. George braser inn på en abortklinikk og barrikaderer seg med gisler og våpen. Det som først framstår som «nok en» våpengærning i USA viser seg å være en langt mer kompleks person. Som så ofte før, velger JP å fortelle historien gjennom mange synsvinkler, og denne gang i en slags «revers». Hvorvidt JP selv tar stilling i abortdebatten gjennom denne boken vil jeg ikke si så mye om, men at dama er en av vår tids beste historiefortellere, er jeg helt overbevist om.

3. «The Outsider» av Stephen King

I musikken har vi både The Boss og The Duke og til og med (minst) to konger og en dronning. I litteraturen er det vanskelig for min del å komme utenom Stephen King. Han er en av de viktigste forfatterne i mitt liv som leser og forhåpentligvis skriver, og i år har han dundret til med nok en knallbra skrekkroman. Det starter som en fæl drapshistorie, men heldigvis finner politiet både fingeravtrykk og DNA som fører dem raskt til morderen. Tilsynelatende. Etter hvert skjønner vi at det kan være feil mann, men … det er jo ikke mulig! Stephen King smir en historie som både gjør det umulige mulig og det utrolige trolig, og igjen må jeg stoppe før jeg røper mer. The old King still rules!

2. «The Mars Room» av Rachel Kushner 

Wow! Jeg har alltid vært fascinert av det amerikanske rettssystemet, og både Grisham, Martini, Patterson og Picoult er blant de forfatterne som beveger seg inn i rettssalen titt og ofte (Grisham gjør vel knapt annet). I denne historien tar Rachel Kushner oss med inn i fengselet, hvor Romy skal sone to livstidsdommer for drap. På utsiden finnes fortsatt strippebula The Mars Room, hvor Romy arbeidet fram til arrestasjonen. Med denne bakgrunnen vever Kushner et bilde av fattigdommens USA, og hvordan den amerikanske drømmen slett ikke er for alle. Vi hopper fram og tilbake i tid (den observante bloggbesøkende har sikkert skjønt at dette er noe jeg liker), og møter et fantastisk persongalleri som blir forfatterens talerør i en pågående samfunnsdebatt (les f.eks. The Flamethrower av samme dama!). Denne boken satt lenge i kroppen!

1. «En sjøens helt. Krigerens hjemkomst» av Jon Michelet.

Er dette den beste boken i 2018? Jeg aner ikke. Men det var helt umulig for meg å lese den uten å føle. Masse! Og det er derfor jeg leser. For å føle, oppleve … å kjenne at ordene treffer meg. Ville jeg følt like mye om denne boken om vi ikke hadde mistet nasjonalskatten Jon Michelet i år? Sikkert ikke. Men det er likevel uinteressant. For meg var det en opplevelse av de helt sjeldne å følge Halvor Skramstad fra Rena gjennom de seks bøkene som har blitt så viktig for nordmenns forståelse av krigsseilernes historie. Selve boken er en ramsalt historie som smaker Michelet, eventyr, røverånd, heltemot og norgeshistorie fra første til siste side. At jeg gang på gang smakte på mine egne tårer underveis, var bare med på å gjøre dette til årets store leseopplevelse. Tusen takk, kjære Jon Michelet! For denne boken, for de fem foregående og for alle de andre store leseopplevelsene du har gitt meg siden jeg første gang åpnet «Hvit som snø» tidlig på 80-tallet.

 

Og tusen takk til de som forviller seg innom dette bitte lille hjørnet av internett og leser rableriene mine. Måtte 2019 bli det beste året hittil for hver og en av dere!

Selv har jeg ingen andre tanker om 2019 enn at jeg blant annet skal:

  • Lese mer
  • Skrive mer
  • Trene mer
  • Spise mindre

… og generelt nyte livet og tilværelsen, akkurat som i 2018.

Godt nyttår!

PS. Når man våger seg ut på å lage slike topplister, ender man alltid opp i dilemmaet med hvilke skal man utelate? Det var direkte smertefullt å utelate «Circe» av Madeline Miller, «An American Marriage» av Tayari Jones og «Søsterklokkene» av Lars Mytting for eksempel.

og «Leksikon om lys og mørke» av Simon Stranger!

og selvsagt «Menn i min situasjon» av Per Petterson (årets «comeback»?)

og Anne Holt!

og John Connolly!

og A. J. Finn!

for ikke å snakke om …