Tomhet og smerte, akk mitt brustne hjerte!

Nå ble dette en veldig pompøs overskrift, jeg ser den, men jeg prøvde å formidle hva jeg ønsker å føle etter å ha lest ferdig en bok. Det skal være litt vondt å avslutte, jeg vil føle savnet etter det universet jeg har reist rundt i. Når en karakter jeg enten har blitt glad i, sint på, følt medynk for eller på andre måter engasjert meg i, ikke lenger er der … jeg vil kjenne på den tomheten.

Det samme forholdet har jeg for øvrig til musikk og film. Jeg er nok litt snobbete som ikke orker å høre på P4 eller Radio Norge, men jeg er så lei av musikk som er så ufarlig. Så gjentakende og intetsigende. Da får jeg heller ha snobbestempelet, og krype inn i tekstene til Neil Peart eller la meg rive med når Will Hunting endelig setter seg i bilen for å kjøre etter Skylar. Da triller tårene, selv om jeg har sett filmen minst ti ganger. «… I have to go see about a girl.»

Så dette innlegget handler ikke om så mye annet enn å formidle dette ønsket. Eller – kravet, egentlig. Kravet om å føle noe. Jeg har ingen problemer med å legge vekk en bok etter femti sider, hvis jeg ikke blir engasjert. I Norge har vi en slags «pliktfølelse» når vi først har kjøpt eller lånt en bok. Vår dårlige samvittighet eller hva det nå enn er får oss til å tvinge oss gjennom de neste to hundre og femti sidene. Er det fordi «det kan jo hende det blir bra etter hvert», kanskje? Og så tenker vi sånn helt til de siste sidene, med samme naive tro på at det skal være noe der – noe som plutselig fenger …?

Når Radio Norge påstår at de spiller «variert musikk fra de siste fire tiår», er det en ren løgn. Når de kun plukker de mest kjente sangene til hver artist, og roterer dem til det blir en eneste smørje av lettspilt, easy-listening, ufarlig … nei, nå ble jeg litt snobbete igjen. Jeg mener virkelig ikke å kritisere de som hører på dette, for jeg skjønner det veldig godt. Kritikken går til Radio Norge, som mest sannsynlig driter langt i hva jeg mener. De tjener godt på å servere den samme musikalske frossenpizzaen 24/7.

Så får heller jeg droppe irritasjonen over at de tilsynelatende bare kjenner fire låter av Queen, hvorav kun én er fra syttitallet (da Queen var virkelig gode!). #MusikkSnobb

Men hva er det egentlig som engasjerer, da? Nå tenker du kanskje at jeg kun leser «høyverdig» litteratur, kun klassikerne og de store, episke verkene som Ulysses, Prosessen eller Krig og fred (og turer i skog og mark, får jeg alltid lyst til å si etter den tittelen – don’t know why).

Nei, jeg leser bøker i alle genrer. Det er ingen regel som sier at en krimroman ikke kan engasjere like mye som f.eks. «Anna Karenina» eller «1984». Eller at en romantisk komedie har lavere litterær verdi bare fordi den ikke har et dypere, politisk budskap. Når jeg blir grepet av en bok, er det fordi historien er spennende eller interessant; jeg vil vite hva som skjer med karakterene. Og – jeg ender opp med denne tomhetsfølelsen – savnet etter å være sammen med dem videre, når boken er ferdig.

Eller filmen.

Eller låten.

«People are always coming up with new theories about the novel, but the main rule is: Hold my attention!» – sier Margaret Atwood i sitt skrivekurs «Masterclass».

Hun har vel en gang for alle bevist at hun klarer å holde leserens oppmerksomhet gjennom A Handmaid’s Tale, som også har blitt strålende gjenfortalt i serieform på HBO.

Så dette er målestokken – hold leserens oppmerksomhet.

Harper Lee klarte det. Jeg ble fanget av fortellerstemmen til Scout, og historien hennes fra den lille, fiktive byen Maycomb i Alabama. Midt i rasismens høyborg. En magisk bok, og umulig (for meg) å legge fra meg før jeg hadde lest den ferdig.

I am you number one fan, sier Annie Wilkes i en av Stephen Kings beste bøker – Misery. Han hoppet ut av malen sin, og skrev en bok uten overnaturlige elementer – men skrekken er så definitivt til stede. Denne kan godt brukes som definisjon på «pageturner», spør du meg.

Unputdownable, sier amerikanerne. U-legg-fra-seg-bar …? En bok du ikke klarer å legge fra deg, men bare MÅ lese ferdig.

The Terrible Privacy of Maxwell Sim, av Jonathan Coe, er en underlig affære. Jeg har anbefalt den til mange, men de fleste fikk langt fra samme opplevelse som meg. Slik er det jo. Jeg blir grepet av noe, du blir grepet av noe annet og så er det enkelte bøker (eller filmer eller sanger osv.) som griper oss begge, kanskje? Maxwell Sim-boken har for øvrig en av de mest fantastiske sluttscener jeg har lest. Og nettopp denne var det som provoserte en venninne som for noen år siden leste den – på min anbefaling. Hun kylte boken i veggen fordi hun ble så sint av slutten. Hun påsto hardnakket at hun ikke likte boken … men den engasjerte, det er i hvert fall sikkert! 😊

Les den, er mitt tips!

Så hva engasjerer? Hva fenger? Hva griper en leser og holder på oppmerksomheten hennes?

Det enkle er selvsagt å se på bestselgerlistene, hvis salgstall skal være en pekepinn på at leserne har blitt engasjerte. Noen vil sikkert si at det ikke er automatikk i at salg = kvalitet, men den debatten tar jeg ikke her. Faktum er at Jo Nesbø selger som (sett inn varmt hvetebrød-aktig klisjemetafor her), og det skyldes først og fremst at han engasjerer. Folk har blitt glad i Harry Hole, med alle hans lyter og depressive syn på livet. Det er en godhet i råskapen, og selv om han står på avgrunnens rand igjen og igjen ønsker og tror vi (og vet, til syvende og sist) at han kommer til å klare seg. Og at han finner morderen. Enkelt? Ja, kanskje. Men engasjerende? Visst søren!

Eller E.L. James …? Er 50 Shades-bøkene god litteratur? Personlig synes jeg de er svært dårlig skrevet (her kunne jeg lagd en dårlig vits, og brukt «skrevd» i stedet, men nei – jeg har da litt klasse!), men uansett – de engasjerer millioner av lesere. Og er det så rart, da? Uten å gå inn i en dypere analyse av selve premisset for historien (at en sexforbryter forgriper seg på en ungjente, men at det tydeligvis er helt greit for utallige kvinner, siden han er både vakker og rik), er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor bøkene ble en så stor suksess. Sex selger, og det engasjerer. At det samtidig er en tilforlatelig kjærlighetshistorie inni der et sted (jeg tror i hvert fall det), hjelper nok også.

Smaken er forskjellig, så jeg skal ikke kritisere. Jeg mener – det finnes de som faktisk synes sylteagurk er godt, så da skjønner du hva jeg mener! Datteren min sa en gang at om hun vandret gjennom ørkenen i tre uker, og holdt på å omkomme av sult, og så fikk servert et glass sylteagurker … «Vel, da får jeg bare dø, da!» #Stoltpappa!

Så derfor legger jeg vekk boken om den ikke engasjerer meg, eller jeg bytter til en annen på Storytel. Jeg skrur av filmen om jeg ikke får noe ut av den. Og jeg bytter til en annen låt eller radiostasjon om musikken ikke fenger. Jeg gidder ikke bruke – kaste bort – tid på det.

Jeg vil føle noe! Det må skje noe inni meg.

Jeg vil ha tomheten og savnet.

Og nå gruer jeg meg til den er ferdig. Boken som ligger på nattbordet mitt. For jeg har nok en gang blitt engasjert, og jeg liker ikke tanken på at om ikke så mange timer skal jeg ikke være i samme rom som Sylvi, Miele og Konrad Sejer mer.

Jeg gruer meg til tomheten.

Men jeg elsker den!