Moren min er lesehest, og jeg arvet hennes kjærlighet til det skrevne ord. I starten var det jeg som ble lest for, enten av mamma om kvelden eller av Anne-Cath. Vestly hver morgen. De som er gamle nok til å huske den gode, varme stemmen som sa «morn, morn!», vet hva jeg snakker om. Jeg elsket bøkene om Lillebror og Knerten og om Ole Aleksander Fili-bom-bom-bom. Da broren min begynte i første klasse, satt jeg gjerne på den andre siden av bordet når han gjorde lekser. Det ble litt klønete, siden jeg hele tiden spurte «hva står det der?» og «hva heter den bokstaven?», og resultatet ble at jeg lærte å lese i femårsalderen – opp-ned 😊

Heldigvis var dette en kortvarig greie (selv om jeg fortsatt kan lese ganske raskt opp-ned). Jeg begynte etter hvert å lese bøker selv. Naturlig nok var det Vestlys bøker i starten, men også eventyrene i «Mitt Skattkammer»-samlingen. Så kom Bobsey-barna og «Brains» Benton (langt mer intelligent enn Hardy-guttene, må vite), før jeg tok skrittet over til litt voksnere spenningsbøker. Alistair Maclean og Desmond Bagley var de aller beste, syntes jeg. Jeg drømmer stadig om å skrive en så bra åpning på en bok som Maclean gjør i «When Eight Bells toll» («Åtte glass»).
Damene på biblioteket i kjelleren på rådhuset i Narvik ble godt kjent med den lille tassen som stadig kom innom og spurte etter nye Maclean-bøker. «E du sekker på at de hær e nåkka førr dæ?» spurte de, og det var sikkert betimelig å undres når en 10-åring ville lese om «Kanonene på Navarone».

Det var i denne tiden vi begynte å lære engelsk på skolen, og med en far med fartstid på malmbåter i mange britiske havner og en mor som jobbet på turistkontoret, var jeg allerede godt i gang med språket. Jeg rett og slett elsket engelsk, og gjør det fortsatt. Etter hvert begynte jeg å lese bøkene til Bagley og Maclean på engelsk, og det åpnet en helt ny verden.

Så sa det pang! Jeg så en bok i engelsk-hyllene av en fyr som het Stephen King. Det var vinteren 1980, mens Eric Heiden knuste all motstand på skøytebanen i OL i Lake Placid. Jeg var 12 år, og lånte med meg «The Dead Zone». Boken handler om Johnny Smith, som havner i koma etter en bilulykke. Når han våkner, merker han at han har synske evner. Blant annet møter han en lokalpolitiker, og håndhilser på ham. Johnny ser fremtiden til Greg Stillson – og ser at han kommer til å bli president og starte tredje verdenskrig. For øvrig er det mange i disse dager som trekker paralleller mellom Stillson og Trump …

Uansett – døren til Stephen Kings verden var åpen, og jeg pløyde gjennom alt han hadde skrevet til da, og har fortsatt å lese ham siden. Hvis jeg noen gang skal skrive en topp-ti-listen, kommer hans «IT» fra 1986 til å havne svært høyt! Så kom John Irving, John Grisham, John Michelet, Lars Saabye-Christensen og mange fler. Jeg leste og leste, og skrev bitte litt innimellom, uten å egentlig ha noen tanker om å bli forfatter på ordentlig. Jeg mener – jeg kunne vel ikke tørre å drømme om det…?

Så sa det pang igjen! Jan Kjærstad ga ut trilogien om Jonas Wergeland i 1993 – 1999 (Forføreren, Erobreren og Oppdageren), og jeg visste at jo – jeg MÅ bli forfatter! Disse tre bøkene var det som dyttet meg ut av tvilen og inn i overbevisningen om at jeg måtte skrive. Allerede i 1996/97, da jeg leste Erobreren, begynte konturene av «Seb» å tegne seg i hodet mitt.

Og jeg har fortsatt å lese. I snitt leser jeg én bok i uken, kanskje nærmere to. Jeg leser hele tiden, og tilhører de som tror at man blir bedre forfatter av å lese. Jeg leser for å oppleve, for å føle, for å sanse – men også for å lære. I Facebook-forumet for Forfatterskolens elever snakket vi nylig om at vi leser på en annen måte nå enn før vi lærte en del om skrivehåndverket. Jeg tar meg selv i å «arrestere» forfattere når jeg ser at de synder mot skrivetekniske kjøreregler. Det hender ofte at jeg faktisk blir litt irritert når en veletablert forfatter lar en av figurene sine si: «Som du vet, søster, var vår far motstandssoldat under krigen» eller «Jeg er glad du tok med deg papirene, som vi jo avtalte da vi møttes i går». Eller når en annen skriver «sa hun syrlig». Hvis en replikk er syrlig, bør det komme klart frem av ordene i replikken. – Hvis ikke, bør replikken skrives bedre, sa han syrlig 😉

Så ja, jeg leser fordi jeg elsker historiene, jeg elsker å føle tomheten når en bok er ferdig og jeg elsker å lære håndverket gjennom å lese.

Jeg leser ofte flere bøker samtidig, og strør dem rundt meg i huset. I skrivende stund er disse bøkene under lesing:

  • «Avenue of Mysteries» – John Irving (ligger på nattbordet)
  • «Fortellerkunst» – Henrik Langeland (ligger på en hylle på do)
  • «Crime and Thriller Writing» – Laurie King og Michelle Spring (ligger under Langeland-boken)
  • «The First Five Pages» – Noah Lukeman (ligger under salongbordet)
  • «Seierherrene» – Roy Jakobsen (også under salongbordet)
  • «The Arraignment» – Steve Martini (lydbok på mobilen – lytter på den i bilen)
  • …og så begynte jeg på «En femte årstid» av Torkil Damhaug på terrassen i dag (boken ligger på spisebordet, ser jeg…)