Selv om det kanskje kan se ut som at jeg har holdt meg unna Boksmeden av smittevernshensyn (siste innlegg var 1. mars), så var det egentlig aldri meningen at det skulle ta så himla lang tid før jeg skrev noe nytt. Årsaken er først og fremst at jeg har vært superopptatt med å skrive «Ruby Morgan»-serien sammen med min eminente medforfatter, Linn Tesli. Så kan jeg vel si at dager ble til uker, og uker til måneder, og plutselig var det 4. desember.

Uansett, med det året som snart er over, er det lite som betyr mindre enn at jeg tilfeldigvis ikke har blogget. Enkelte der ute har høyst sannsynlig hatt andre ting å tenke på. Derfor – nok sutring om at dette tok tid, og over til dagens tema.

Verdensbygging

Uansett hvor du lar historien din utspille seg, det være seg i en liten vestlandsbygd som den jeg bor i (Volda) eller en større by som f.eks. Oslo eller New York, er du nødt til å vite hvordan verden ser ut der. Det kan hende du ikke engang forholder deg til virkelige steder, men plasserer heltinnen din i et fantasirike østenfor Sola og vestenfor Måløy.
For ikke å snakke om når historien din foregår. Kanskje skriver du serieroman om unge Elvira som vokser opp på en gård i Sjostedalen sent på 1700-tallet. Da bør du sette deg svært godt inn i livet på den tiden, for jeg kan love deg at leserne dine er stinne av kunnskap. Eller lar du cyborgen Phot_ANX rømme fra fengselsplaneten UL 23b, i det Galaktiske År 9839? Det er jo en effektiv måte å unngå at leserne allerede vet mer om tidsepoken din enn du selv.

Både Linn og jeg er såkalte «plotters», som i korte trekk betyr at vi planlegger ganske detaljert før vi skriver en historie. Du kan lese mer detaljert om arbeidsmåten vår her, men i korte trekk går det ut på at vi vet hva hvert kapittel i en bok skal inneholde før vi går i gang med å skrive.

På den andre siden finnes de såkalte «pantsers», de som skriver historien etter hvert som den kommer til dem i fantasien. Dette er ikke et innlegg om de store forskjellene mellom pantsers og plotters, for ordens skyld. Derimot handler det om likheten. For selv om du er pantser, skal du ikke kimse av verdensbygging, selv om du kanskje ikke er helt klar for å tegne kart og tidslinjer.

Jammen, jeg skriver ikke fantasy!

Nei, det gjør ikke Jørgen Jæger heller. Likevel har han bygget en hel liten verden rundt Fjellberghavn, med lensmann Ole Vik i sentrum. Selv om Fjellberghavn fremstår som en vanlig norsk småby, kan ikke Jæger bare lene seg på at alle leserne vet hvordan en slik by ser ut. Han lar leseren i stedet bli med rundt i byen og distriktet, og viser fram verdenen han har bygget gjennom svært gode krimhistorier. Jæger lar informasjonen dryppe i form av dialog, handling og skildringer, og man blir raskt kjent med byen, folkene, kulturen, holdninger og alt som gjør Fjellberghavn til både en vanlig norsk småby, og en norsk småby man får et nært forhold til.

Hvordan bygger man verdener?

Verdensbygging handler om å stille spørsmål. Hvor og når har vi så vidt vært innom, men svarene på de spørsmålene er langt mer intrikate for enkelte av oss en bare «I Volda» eller «slutten av 1700-tallet».

For «Ruby Morgan»-serien, for eksempel, ble Linn og jeg raskt enige om at heltinnen vår, 19 år gamle Ruby, skulle bo i London. Greit. Hvor i London? Siden hun skulle studere journalistikk, valgte vi å flytte Ruby inn på en hybel (et kollektiv) på et universitets campus.
Ja vel. Et eksisterende eller fiktivt universitet? Vi tok oss friheten å lage vårt eget, White Willow University, og plasserte det litt vest for Kensington Gardens. Da kunne vi både la Ruby og gjengen farte rundt i det ekte London, samt ha friheten til å bestemme en del selv, inne på campus.
Vi ville at historien skulle foregå i vår tid, og første bok starter i august 2019. Dette gjør at vi både må la leseren kjenne seg igjen, i form av f.eks. kultur og politikk. Det holder at Ruby hører på en relativt ny låt på iPhonen sin under en joggetur, eller at hun, Jen og Charlie irriterer seg over at britene ennå ikke (per august 2019, i hvert fall) ser ut til å komme noen vei i Brexit-forhandlingene.
Å la historien foregå i vår virkelighet og vår tid, er likevel ingen hindring for å slippe fantasien løs. Jo mer fiktiv verdenen din er, desto mer kontroll har du selv.

Men – ting må «henge på greip»

Om det er slik at fengselsplaneten UL 23b har to soler, må du redegjøre for hvordan disse to objektene påvirker planeten og dens beboere. Det betyr ikke at du må forklare alt om gravitasjon, tidevann, årstider og så videre. Men du må vite hvordan avlinger påvirkes, om det er en fordel å angripe fienden når den ene solen går ned eller at det er kun to timer i døgnet det er trygt å bevege seg ute.
Om du lar cyborgen Phot_ANX rømme fra fengselet utenom dette tidsrommet, må du sørge for at han har med seg motgift i tilfelle han blir bitt av ezra-slangene, som kommer ut når Pleibo-solen går ned. Hvis ikke, bør du ha en drivende god forklaring på hvorfor det er trygt for ham å gå ute, men ikke for fengsels-cyborgene.

Hva med mat og drikke? Dyreliv? Planter?
Og hvordan står det til med det politiske styret? Hvilken styreform har din verden? Hva lever folk av? Landbruk, fiske, industri, jakt eller kanskje noe helt annet?
Hvordan betaler beboerne i din verden for seg? Kanskje er det bytte-prinsippet som gjelder. Er det greit å komme med to bunter reinskinn til markedet, og forvente å få med seg frukt, kjøtt og kanskje to av gamle Leanna’s surdeigsbrød?
Og hva om Eawon, Leanna’s tolv år gamle barnebarn, stjeler et av reinskinnene? Hvem har autoritet til å kaste gutten i fengsel? Eller er det kanskje andre måter å straffe tyveri på i din verden?

Finnes det magi i verdenen din?

Hvordan funker den i så fall? Hvilke hindre kan helten din legge for at den onde heksa ikke skal kunne bruke magien sin på landsbyboerne? Hva kan gjøre at magien til din egen helt svekkes?
Hvor kommer magien fra? Hva styrer den? Har magien i seg selv et mål – et bestemmelsessted som bare helten din kan føre leseren til?
Hvordan virker magien om natten? Under vann?
Kan en karakter som ikke har magi tilegne seg den? I så fall, hvordan? Koster det noe? Tid? Penger? Et blodoffer?
Er det kanskje slik at magi er forbudt, og det å inneha den er forbundet med livsfare? Hvem har bestemt det? Hvorfor?
Du må vite slikt. Igjen – det betyr ikke at du må forklare alle slike detaljer til leseren, men … det må henge på greip!

Skal du bruke ett år på å utvikle et eget språk som stammene på den andre siden av Den Grå Sletten snakker? Hva om heltinnen din har rømt over sletten. Hvordan viser du at hun lærer seg språket der hun havner?

Verdensbygging handler om spørsmål

Det er en grunn til at Tolkiens «Middle Earth» gjør seg så fantastisk bra mellom permene – eller på film, for den saks skyld. Han la ned uendelig mange timer i verdensbyggingen sin. Det samme gjorde Stephen King da han skrev «11/22/63», boken om gymnaslæreren Jake Epping, som reiser tilbake i tid for å hindre drapet på president Kennedy. King måtte bygge en troverdig plattform for Epping til å bevege seg mellom 2011 og 1958; han måtte lage regler for tidsreisene. Hva om Jake blir i fortiden i to år, og så reiser tilbake til 2011. Havner han i så fall i 2013? Eller, om han er tilbake i 2011, er han selv blitt to år eldre? Hva om han dør i 1958?

Spørsmål, spørsmål og atter spørsmål

Men ikke bli skremt. Verdensbygging betyr ikke automatisk at du må jobbe i to år før du kan skrive åpningssetningen i mesterverket ditt. Hvis du er en pantser, så skriv. Du har en idé. En tanke om en historie. Kanskje er idéen din bare en enkelt setning.

«En kvinne får et anonymt brev om at mannen hennes gjennom tjue år lever et dobbeltliv.»

Det er nok. Du starter med en scene hvor kvinnen – og som nevnt i et tidligere blogginnlegg er sjansen rimelig stor for at hun heter Nina – tar farvel med mannen sin, før hun setter seg på flytoget. Hun reiser til Paris for å delta på en nevrologikonferanse. Du tar med deg leseren gjennom de første par sidene, lar henne føle Ninas stress på kroppen når hun oppdager at passet ligger igjen på kommoden i entreen. Det er så typisk Nina. Hun ringer Frank. Han svarer ikke. Snodig. Han som alltid har mobilen med seg. Søren.
Du har allerede begynt å bygge Ninas verden, enten du vil det eller ikke. Selv om du ikke setter deg ned og stiller spørsmål som:
Hvor bor Nina og Frank? Når møttes de? Hvor? Hvordan?
Har de barn? Hvilken skole går datteren, Emilie (for det er stort sett det de heter), på?
Hva er Ninas håp og drømmer i livet?
Hvorfor klarer hun aldri helt å senke skuldrene?

Verdensbygging er svært!

Om du vil at det skal være det, vel å merke. Det er et altfor stort tema innen skrivingen til at jeg på noen måte kan berøre mer enn toppen av toppen av isfjellet i et skarve blogginnlegg. Men, ikke se bort fra at 2021 kanskje byr på et aldri så lite kurs …

 

Historien er likevel prioritet nummer 1

Dette er det aller viktigste for leseren, til syvende og sist. Om Linn og jeg har brukt aldri så lang tid (og det har vi) på å bygge Ruby Morgans verden – vi kaller den «the RubyVerse» – hjelper det lite om ikke historien fenger. Vi kan detaljere, utbrodere, forme og presisere så mye vi ønsker om reglene for magien i the RubyVerse. Det betyr så uendelig lite om ikke leserne føler noe for Ruby. Eller Jen. Eller Char. Karakterene må bety noe for leseren. Noe må stå på spill.

Deretter kan historien utfolde seg i London, Cheshire, Wales og f.eks. Avalon.

Bygg verden, det er gøy!