Jeg elsker en god metafor, og når de brukes riktig, krydrer de teksten (metaforisk 😉 ) til det bedre. Dårlige metaforer kan derimot være med å ødelegge en ellers god historie.

Så – hva gjør en god metafor god? Det er selvsagt veldig varierende fra leser til leser hvordan den oppfattes. Her er et eksempel, hvor Ken Follett viser meg studierektor Peter Ryder ved Radcliffe kvinneuniversitet i Boston slik (i «Code to Zero», 2000):

…was a fussy, old fashioned man in a neat suit of black coat and waistcoat with grey striped pants. His bow tie was a perfect butterfly, his boots gleamed with polish, and his oiled hair looked like black paint on a boiled egg.

Jeg ser for meg at denne fyren ikke var den mest innbydende for en ung, kvinnelig student å møte på i 1954. Gode metaforer, etter min mening.

Så vil du kanskje si at den siste beskrivelsen ikke er en metafor, og det har du absolutt rett i. Follett skriver «… like black paint …», og dermed er det en simile – en sammenligning. Men ok, jeg lar meg falle inn i de samme rekker som nordmenn flest, og aksepterer simile og metafor som såpass like troper at det går greit 🙂

Jodi Picoult er en annen av mine favoritter, og i «Heksene i Salem Falls» (2002) ryker både kjøleskapet og oppvaskmaskinen til Addie Peabody:

… som to livslange kjærester som ikke kunne tenke seg å leve uten hverandre.

Jeg kjenner oppgittheten og den følelsen av at … ja, typisk! De måtte jo ryke samtidig. Metaforen (jada – similen!) funker i tillegg fordi det virkelig passer utrolig dårlig at disse hvitevarene røk samtidig, siden de var vesentlige i den lille kafeen Addie drev.

Nå som Bob Dylan har bevist at sangtekster er fullverdig litteratur, må det være innenfor å ta med et annet eksempel. Tekstforfatter er den canadiske fløtepusen (hei – nok en metafor!) Michael Bublé, som bl.a. synger:

You‘re a falling star, you‘re the getaway car.
You‘re the line in the sand when I go too far.

Jeg synes han får fram i disse linjene, og resten av sangen, at Emily Blunt (hans daværende kjæreste, og «you» i sangen) er alt for ham, også når han trenger noen som sier fra når han går over streken.

Eller når Dr. House i den fantastiske TV-serien blir sjokkert når han møter en pasient som aldri lyver, og føler behov for å snakke litt varmt om løgner:

Lies are like children: They’re hard work, but it’s worth it because the future depends on them.

Igjen – dette er en sammenligning, men vi kaller det en metafor likevel, og så blir det mellom meg og deg, ok?

…og så må jeg jo ta med denne scenen, som virkelig ruller som en film inni hodet mitt når jeg leser den:

Og liksom faren til Ola, barbereren på Solli, som alltid satte filmen feil i framviserapparatet når det var bursdag og vi fikk se tre Chaplin-filmer baklengs, slik snur jeg nå ryggen til og beveger meg baklengs. Og uten at jeg tenker meg om stanser rullen bak øynene mine ved ett bestemt bilde, jeg holder det fast noen sekunder, fryser, så gir jeg det bevegelse, for jeg er allmektig.

Jepp – dette er selvsagt fra helt fantastiske «Beatles» av Lars Saabye Christensen. En bok jeg har lest minst fire ganger, og som er full av slike perler. Han tilhører det knippet med forfattere som virkelig kan kunsten å få ordene til å bli til levende bilder som snurrer som film i hodet mitt. Magisk! (en metafor, for øvrig) En dansk anmelder er sitert på coveret av pocket-utgaven: «… en litterær blues.» En helt kurant metafor, det også 🙂

Jeg skal vokte meg vel for å hente eksempler på dårlige metaforer, siden jeg ikke har lyst til å tråkke på noen tær (metaforisk, selvsagt). Det handler likevel i stor grad om to hovedkategorier av dårlige metaforer: Klisjeer og absurditeter.

Det knyter seg i magen på mange karakterer i manuskriptene rundt omkring hos både lovende og ikke fullt så lovende forfatterspirer. Denne er jo klassisk, men kanskje bør man finne en annen måte å illustrere den ubehagelige følelsen man vil fortelle om. Videre bør man vurdere om man skal la en kvinne ha diamanter til øyne, eller at de er azurblå eller dype som brønner. Om en mann er aldri så barsk og tøff, er granitthaken oppbrukt og stålgrå blikk er ikke særlig originalt.

De absurde metaforene tipper jeg ofte kommer som resultat av nettopp slike øvelser, hvor man forsøker å finne nye måter å beskrive ting på – og så går man for langt. Vil du ikke skrive frisk som en fisk, er det ikke sikkert løsningen er å skrive at helten din har helse som en nypolert Porsche 911 Turbo. Jeg har også sett en kvinnes bakdel bli beskrevet som «en hekk som ikke en eneste olympisk utøver ville vurdert å hoppe over». Dette var, utrolig nok, ment som en kompliment.

Men jeg klarer ikke å la være å ta med det som kanskje er tidenes mest håpløse metaforbruk. Morrissey, som de fleste kjenner som vokalisten i The Smiths, fikk den ikke veldig ettertraktede prisen The Bad Sex Award i 2015 for sin debutroman «List of the Lost». Jeg har ingen intensjoner om å forsøke å oversette denne passasjen, som var den som overbeviste dommerne. En av dem uttalte at de aldri hadde vært mer sikker i sitt valg av «vinner». Nyt:

At this, Eliza and Ezra rolled together into one giggling snowball of full-figured copulation, screaming and shouting as they playfully bit and pulled at each other in a dangerous and clamorous rollercoaster coil of sexually violent rotation with Eliza’s breasts barrel-rolled across Ezra’s howling mouth and the pained frenzy of his bulbous salutation extenuating his excitement as it whacked and smacked its way into every muscle of Eliza’s body except for the otherwise central zone.

Juryen reiste seg i en «bulbous salutation» og applauderte.

Det knyter seg i magen min, som om en Porsche har parkert i de stålgrå diamantene.