Boksmeden

– om å oppnå forfatterdrømmen –

Page 3 of 4

Øyvind het han, og gråt da han hørte hva han het til etternavn

«Hun åpnet døren, men bare noen få centimeter – akkurat nok til at hun kunne konstatere at gaten var folketom. Det var den som regel så tidlig om morgenen, men likevel. Man kan aldri være for sikker, var tross alt mottoet hennes. Hun dyttet døren sakte opp, nesten så langt at det lille knirket kom, men stoppet like før. Det var nok til å smyge ut. Vinden var bitende kald, og ville vært plagsom om hun ikke hadde to lag ull under den altfor lange kåpen. Likevel var den spisse nesen allerede knallrød på tuppen. Trappen var fuktig etter regnet, og når hun tittet opp gjettet hun at det nok ville komme mer. Heldigvis hadde hun tatt med seg paraplyen, så slapp hun å gå inn for å hente den. Man kan aldri være for sikker.»

Ser du for deg at denne forsiktige kvinnen heter f.eks. Petra eller Gunda? Hva med Elvira Berg? Jeg har ingenting imot verken Petra, Gunda eller Elvira (eller Berg, for den saks skyld), men for meg er ikke dette navn som passer denne lille, tynne og overnervøse kvinnen. Hvilket navn ville du gitt henne?

Er det viktig at navnet passer til karakteren? Og hva er et godt navn på en karakter? Hva bør du passe på når du navngir karakterene dine?

Jeg kan jo begynne denne diskusjonen med å nevne noen av mine favorittnavn i litteraturen.

Johnny Marinville, en av hovedrollene i Stephen Kings «Desperation», falt jeg pladask for. Det var noe med kombinasjonen av navn og karakter som bare passet perfekt i mitt indre bilde av ham. Han er skilt, tørrlagt alkoholiker og tidligere krigskorrespondent i Vietnam – og hjemsøkes konstant av tanker og minner derfra. Han er anerkjent forfatter, og i starten av boken cruiser han på motorveien i Nevada på sin Harley Davidson, og samler stoff til sin nyeste roman.

Hannibal Lecter. Trenger jeg egentlig å si mer? Er det mulig å lese det navnet uten å få frysninger? De fleste kjenner ham i fantastiske Anthony Hopkins’ skikkelse fra filmene, men jeg anbefaler alle som liker filmene å lese bøkene – de er helt utrolig bra. Og navnet er et av de aller beste, synes jeg.

Ebenezer Scrooge er og blir gjerrigknark nummer én, og det var uunngåelig for Carl Barks å kalle opp Onkel Skrue (Scrooge McDuck) etter ham. Dickens må ha kost seg da han kom på det navnet, og det foreligger mange teorier om hvor inspirasjonen kom fra. Uansett – et perfekt navn på en gammel grinebiter i viktoriatiden.

Barnum Nilsen. Hvor skal jeg begynne? Jeg har bare så lyst å legge armene rundt denne lille fyren, og beskytte ham mot … ja, egentlig hva som helst. Første gang jeg leste «Halvbroren» av Lars Saabye Christensen fikk jeg umiddelbare assosiasjoner til John Irvings karakter Owen Meany. To fantastiske bøker, og to perfekte navn.

Jeg tror jeg stopper der, selv om det betyr at jeg ikke ramser opp alle de vidunderlige navnene i Harry Potter-universet og selvsagt i Middle Earth. Og Ford Prefect. Og Arthur Dent. Og Randall Flagg, selvsagt! Nei, la oss gå videre før jeg går i gang med Ketchum, Pennywise, Atticus Finch og Jack Torrance.

Selvsagt har det mye å si om man liker boken/historien, og om man føler noe for karakteren. Jeg skal være ærlig nok og si at jeg sliter litt med det som nærmest har vært en «regel» i norske romaner – særlig i krimgenren – allitterasjon, eller bokstavrim. Enkelt sagt er jeg litt lei av krimhelter med samme forbokstav i for- og etternavn, men det kan sikkert ha noe med hvor godt jeg liker bøkene/heltene å gjøre. Denne regelen har selvsagt sine unntak, noe Bjørn Beltø er et strålende eksempel på.

I mine manuskript har jeg foreløpig navngitt ca. tretti karakterer med store eller mellomstore roller, fordelt på to komplette romaner, tre noveller og en musikal. Noen av navnene var nærmest gitt på forhånd, mens andre krevde mer jobb.
I «Vinnerhånden» møter leseren Marianne Witsø. Hun er politiførstebetjent, og foretrekker Maja. Men hun har hatt dette navnet i bare fire måneder, siden hun først het Nina Wiik. Jeg fikk litt gode følelser for Maja Witsø-navnet, men gjør sikkert meg selv en bjørnetjeneste ved å velge både å droppe bokstavrimet og å velge spesialtegnet ø. Kanskje jeg ikke er pretensiøs (eller ambisiøs) nok til å tro at boken vil bli oversatt til noen språk hvor denne ø-en blir et problem? Jeg vet ikke, men foreløpig er jeg happy med navnet, så da blir det sånn.

I prologen til «Seb» skriver jeg om to unge jenter i Oslo i 1932. Da ble det litt viktig å finne navn som kunne være vanlige for en enslig mor (som moren deres var) å gi døtrene sine i hhv. 1916 og 1919. Statistisk Sentralbyrå to the rescue! I 1916 var det Anna, Solveig, Ruth, Astrid og Gudrun som var mest brukt, og ikke Ida, Emilie, Julie, Thea og Sara, som dagens 16-åringer gjerne heter. Tipset blir derfor å sjekke om navnet er sannsynlig brukt i den epoken man plasserer karakterene sine. Selvsagt MÅ man ikke plukke fra topp ti-listen, men den er en veldig grei pekepinn.

Hva navnet betyr kan også være en faktor å tenke på, særlig hvis man vil at navnet skal gjenspeile karakterens lynne, natur, evner e.l. Igjen er internett en god kilde, og på nettsiden Norske navn finner du opprinnelse og betydning og annen informasjon om tusenvis av norske navn. Disse nettsidene gir deg også muligheten til å sjekke hvor hyppig et enkelt navn er brukt de siste drøyt 130 årene. For eksempel er Jørn et navn man så lite til før 1935, og i grunnen ikke særlig mye etter 2000 heller. Det var mest i bruk mellom 1965 og 1975, så det passer greit med at jeg fikk mitt i 1967.

At navnet mitt betyr bonde/jordarbeider har jeg så langt merket lite til. Den siste planten jeg eide, var av plast, og selv den døde av vanskjøtsel! Jeg får heller trøste meg med at mellomnavnet mitt betyr hærfører 🙂

Tenk også på om navnet kan bety noe «uheldig» på andre språk. Mest sannsynlig trenger du ikke å sjekke alle de nesten 7 000 språkene som snakkes her på jorden, men om du er litt mer ambisiøs enn meg, kan det sikkert lønne seg å sjekke engelsk, fransk, tysk og spansk. Som en start. Det kan være greit om din modige heltinne ikke har et etternavn som betyr noe veldig vulgært på fransk eller italiensk, mener jeg.

Kanskje kan det å sjekke andre språk også avstedkomme helt nye muligheter, slik JK Rowling opplevde da hun skapte Lord Voldemort. Navnet hans er en slags sammensetning av franske ord, som man med litt godvilje kan lese som «flykt med døden» (Vol de mort), selv om det ikke er grammatikalsk korrekt. Opprinnelig skulle navnet til og med uttales med stum t, noe de første lydbøkene var tro mot. I filmene dukket derimot t-en opp, og vipps ble det standarden.

Si navnet høyt for deg selv. Bli kjent med det. Smak på det. Funker det? Ser du for deg karakteren din når du sier navnet? Er det enkelt å uttale? Petter Ravn blir fort Petter Avn når det sies fort. Er det greit, eller bør du gjøre noe med det?
Og så et lite tips til slutt – ikke bruk det første navnet du tenker på. Dette er, som de fleste andre «regler» noe du selvsagt kan avvike fra. Men jeg har en ubekreftet teori om at nordmenn fort faller ned på de samme navnene, eller de samme kombinasjonene av et snevert utvalg av navn. Den samme teorien tilsier også at man fort ender med mange karakterer med like initialer om man ikke tenker seg om.

Jobb med å finne gode navn som føles riktige når du sier dem høyt, når du ser for deg karakteren som bærer navnet og som har det lille ekstra over seg. Vi trenger ikke politibetjent Jan Johansen eller bibliotekar Bente Berntsen … gjør vi vel?

Og så avslutter jeg med et herlig, nostalgisk brudd på gjentakelsesregelen, som bare gir meg gode og varme følelser. Når jeg leser disse navnene, tenker jeg bare på den myke, gode stemmen som smøg ut av radioen tidlig om morgenen da jeg var liten. Er du gammel nok, holder det med to ord, så skjønner du hva jeg mener:

«Morn, morn!»

Denne vidunderlige damen skrev bl.a. om:
Maren tolv, Martin ti, Marte ni, Mads åtte, Mona seks, Milly fem, Mina fire og Morten minstemann to.

Og finnes det egentlig noe bedre navn i norsk litteratur enn Hulda nedenunder?

Høy og mørk eller liten og blond?

Jeg kan se ham for meg, med de azurblå øynene og det mørke håret med en liten antydning til gråskjær på sidene. Nesen hadde en liten, nesten usynlig knekk på midten – du måtte stå helt inntil ham for å se den, og selv da måtte du egentlig vite at den var der for å legge merke til den. Han hadde et alvorlig, nesten trist drag over seg, og om jeg ikke visste bedre ville jeg trodd at han ikke la merke til at det var andre mennesker rundt ham. Når han snakket til deg, derimot, var det som hele rommet forsvant, og han var fullt konsentrert om deg. Det var umulig å legge merke til det varme smilet som kom fram og brøt opp steinansiktet. Han var en slik som smilte med hele ansiktet, og de 57 år gamle øynene gnistret som tusen soler …

Nei, dette er ikke et forsøk i å sette rekord i antall klisjeer, selv om jeg tror jeg ville hatt en fair sjanse. Jeg forsøker å eksemplifisere temaet mitt for dette innlegget – karakterbeskrivelser.

Hvor mye skal man beskrive karakterene sine, og hvor mye skal man la være opp til leseren å male for sitt indre øye? Jeg har lest bøker hvor jeg nesten har blitt sint på forfatteren fordi jeg ikke får anledning til å innbille meg noe som helst om en karakter. Hver minste bagatell er beskrevet, gjerne med en skog av adjektiver. Andre kan ha latt være å gi meg noe som helst å gå på, så jeg har lurt på om forfatteren selv egentlig kjenner karakteren sin?

Et svært godt spørsmål dukket opp i et Facebookforum for forfattere for et par dager siden: «Ville politiet være i stand til å identifisere karakteren din basert på din beskrivelse?»

Jeg skal glatt innrømme at det ville vært tilnærmet umulig for dem å peke ut Maja Witsø ut fra dette intervjuet jeg gjorde med henne før jeg begynte å skrive på «Vinnerhånden». Hva kunne politiet (eller andre som leser intervjuet) sagt om Maja i ettertid – hvis de ble bedt om å beskrive utseendet hennes? Hun:

  1. utstråler en vennlig autoritet
  2. drar den ene munnviken ut i et lite, overbærende smil
  3. er snart førti år gammel, men ser mye yngre ut
  4. har blå øyne
  5. har et «langt sterkere håndtrykk enn de aller fleste menn jeg har hilst på»

Hvis du fikk se en bunke bilder av kvinner, ville det i beste fall vært mulig å identifisere punkt 3 (hvis du fikk vite at hun var nærmere førti, vel å merke) og punkt 4 (hvis det var et fargebilde). Til mitt spede forsvar har jeg gitt litt mer informasjon om Maja i selve manuset til boken 🙂

Men hva er en god karakterbeskrivelse? Når skal man gå i detaljer og når skal man la leseren selv se for seg hvordan heltinnen ser ut? Her er et eksempel:

«Ansiktet var tidløst, hverken ungt eller gammelt, men fullt av minner av både lykkelige og sorgfulle hendelser. Håret var mørkt som skumringens skygger, og på hodet hadde han en tynn krone av sølv. Øynene var grå som en klar kveldsstund og de lyste som tusener av stjerner.»

Hvem? Alveherren Elrond fra Ringenes Herre, av J.R.R. Tolkien. For de som leste bøkene før filmene kom, eller som ikke har sett filmene, vil Elrond framstå på mange forskjellige måter ut fra beskrivelsen, men hovedtrekkene er likevel framhevet fra forfatterens side. Det er en majestetisk skikkelse vi har med å gjøre, med stoisk ro og vi føler visdommen hans strømme mot oss gjennom beskrivelsen. Med tanke på at vi introduseres til en alv, kunne det fort vært fristende å gå mer i detaljer, men Tolkien faller ikke for fristelsen. Når vi så fikk se Hugo Weaving i rollen på lerretet, kan man sikkert pirke på detaljer, men hovedtrekkene – den stoiske, majestetiske holdningen og visdommen kommer er veldig gjenkjennelige fra Tolkiens beskrivelser.

Slike detaljerte beskrivelser, som oftest handler om de fysiske attributtene, blir gjerne punktvise oppramsinger.

«Han var en høy, middelaldrende mann med antydning til bilring. Han hadde blågrå øyne og brunt hår. Den lyseblå skjorten forsvant ned i den samme dongeribuksen han alltid gikk i.»

Hvis dette var en drapsmistenkt, ville det vært utrolig vanskelig å plukke ham ut blant de tusenvis som passer til nettopp denne beskrivelsen. Beskrivelsen kan godt være korrekt, men den er både drepende kjedelig å lese, og den gir oss ikke annet enn et vagt, uklart bilde av en mannsperson.

  • Hva med stemmen hans – dyp og raspende, som en forkjølet Tom Waits?
  • Ganglaget – måten han alltid ser ut som han lener seg mot en kraftig motvind?
  • Det store arret i buken etter den gangen han nesten ble drept i et barslagsmål i Newcastle?
  • Latteren – som en knirkende dør på en gammel, vindskjev utedo?

Et annet eksempel:

«He was not conspicuously tall, his features were striking but not conspicuously handsome. His hair was wiry and gingerish and brushed backward from the temples. His skin seemed to be pulled backward from the nose. There was something very slightly odd about him, but it was difficult to say what it was. Perhaps it was that his eyes didn’t seem to blink often enough and when you talked to him for any length of time your eyes began involuntarily to water on his behalf. Perhaps it was that he smiled slightly too broadly and gave people the unnerving impression that he was about to go for their neck.»

Ekstrapoeng til de som kjente igjen Ford Prefect fra Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, av Douglas Adams. Selv om det er meningen at det skal være litt vanskelig å sette fingeren på akkurat hvorfor det er noe litt rart ved Prefekt, klarer Adams i mine øyne å skape et bilde av ham som jeg kan se levende for meg. Øynene hans blinker ikke ofte nok – hallo! Tenk deg at du står og snakker med en person, og så plutselig oppdager du at han ikke blinker, eller i hvert fall svært sjelden. Creepy? You bet!

Den siste setningen er noe av det beste jeg har lest av beskrivelser – han gir deg den litt ugne følelsen av at det er like før han hopper i strupen på deg. Genialt!

Og hva med denne:

«If the motorcycle was huge, it was nothing to the man sitting astride it. He was twice as tall as a normal man and at least five times as wide. He looked simply too big to be allowed, and so wild — long tangles of bushy black hair and beard hid most of his face, he had hands the size of trash can lids, and his feet in their leather boots were like baby dolphins.»

Han så rett og slett for stor ut til at det kunne være lovlig! Føttene var som babydelfiner! Når J. K. Rowling lar dette monsteret av en mann, denne kjempen, dundre inn i Harrys liv, og så viser oss at den samme giganten er en eneste stor klump av omtanke og kjærlighet, er det ikke rart vi faller pladask og blir evig glade i Gygrid.

Jeg kan ikke garantere at Maja Witsø ville blitt plukket ut blant hundre kvinner ut fra mine beskrivelser. Men jeg kan garantere at jeg skal gå gjennom manuskriptet mitt på nytt, og legge til og trekke fra der jeg føler det er nødvendig, og gi både Maja, Morten, Anna Sofie og Peter beskrivelser jeg kan stå for. Og som forhåpentligvis gir leserne gode bilder av hvem de er, og samtidig lar det være litt igjen til fantasien.

Solen skinte som en råtten fisk

Jeg elsker en god metafor, og når de brukes riktig, krydrer de teksten (metaforisk 😉 ) til det bedre. Dårlige metaforer kan derimot være med å ødelegge en ellers god historie.

Så – hva gjør en god metafor god? Det er selvsagt veldig varierende fra leser til leser hvordan den oppfattes. Her er et eksempel, hvor Ken Follett viser meg studierektor Peter Ryder ved Radcliffe kvinneuniversitet i Boston slik (i «Code to Zero», 2000):

…was a fussy, old fashioned man in a neat suit of black coat and waistcoat with grey striped pants. His bow tie was a perfect butterfly, his boots gleamed with polish, and his oiled hair looked like black paint on a boiled egg.

Jeg ser for meg at denne fyren ikke var den mest innbydende for en ung, kvinnelig student å møte på i 1954. Gode metaforer, etter min mening.

Så vil du kanskje si at den siste beskrivelsen ikke er en metafor, og det har du absolutt rett i. Follett skriver «… like black paint …», og dermed er det en simile – en sammenligning. Men ok, jeg lar meg falle inn i de samme rekker som nordmenn flest, og aksepterer simile og metafor som såpass like troper at det går greit 🙂

Jodi Picoult er en annen av mine favoritter, og i «Heksene i Salem Falls» (2002) ryker både kjøleskapet og oppvaskmaskinen til Addie Peabody:

… som to livslange kjærester som ikke kunne tenke seg å leve uten hverandre.

Jeg kjenner oppgittheten og den følelsen av at … ja, typisk! De måtte jo ryke samtidig. Metaforen (jada – similen!) funker i tillegg fordi det virkelig passer utrolig dårlig at disse hvitevarene røk samtidig, siden de var vesentlige i den lille kafeen Addie drev.

Nå som Bob Dylan har bevist at sangtekster er fullverdig litteratur, må det være innenfor å ta med et annet eksempel. Tekstforfatter er den canadiske fløtepusen (hei – nok en metafor!) Michael Bublé, som bl.a. synger:

You‘re a falling star, you‘re the getaway car.
You‘re the line in the sand when I go too far.

Jeg synes han får fram i disse linjene, og resten av sangen, at Emily Blunt (hans daværende kjæreste, og «you» i sangen) er alt for ham, også når han trenger noen som sier fra når han går over streken.

Eller når Dr. House i den fantastiske TV-serien blir sjokkert når han møter en pasient som aldri lyver, og føler behov for å snakke litt varmt om løgner:

Lies are like children: They’re hard work, but it’s worth it because the future depends on them.

Igjen – dette er en sammenligning, men vi kaller det en metafor likevel, og så blir det mellom meg og deg, ok?

…og så må jeg jo ta med denne scenen, som virkelig ruller som en film inni hodet mitt når jeg leser den:

Og liksom faren til Ola, barbereren på Solli, som alltid satte filmen feil i framviserapparatet når det var bursdag og vi fikk se tre Chaplin-filmer baklengs, slik snur jeg nå ryggen til og beveger meg baklengs. Og uten at jeg tenker meg om stanser rullen bak øynene mine ved ett bestemt bilde, jeg holder det fast noen sekunder, fryser, så gir jeg det bevegelse, for jeg er allmektig.

Jepp – dette er selvsagt fra helt fantastiske «Beatles» av Lars Saabye Christensen. En bok jeg har lest minst fire ganger, og som er full av slike perler. Han tilhører det knippet med forfattere som virkelig kan kunsten å få ordene til å bli til levende bilder som snurrer som film i hodet mitt. Magisk! (en metafor, for øvrig) En dansk anmelder er sitert på coveret av pocket-utgaven: «… en litterær blues.» En helt kurant metafor, det også 🙂

Jeg skal vokte meg vel for å hente eksempler på dårlige metaforer, siden jeg ikke har lyst til å tråkke på noen tær (metaforisk, selvsagt). Det handler likevel i stor grad om to hovedkategorier av dårlige metaforer: Klisjeer og absurditeter.

Det knyter seg i magen på mange karakterer i manuskriptene rundt omkring hos både lovende og ikke fullt så lovende forfatterspirer. Denne er jo klassisk, men kanskje bør man finne en annen måte å illustrere den ubehagelige følelsen man vil fortelle om. Videre bør man vurdere om man skal la en kvinne ha diamanter til øyne, eller at de er azurblå eller dype som brønner. Om en mann er aldri så barsk og tøff, er granitthaken oppbrukt og stålgrå blikk er ikke særlig originalt.

De absurde metaforene tipper jeg ofte kommer som resultat av nettopp slike øvelser, hvor man forsøker å finne nye måter å beskrive ting på – og så går man for langt. Vil du ikke skrive frisk som en fisk, er det ikke sikkert løsningen er å skrive at helten din har helse som en nypolert Porsche 911 Turbo. Jeg har også sett en kvinnes bakdel bli beskrevet som «en hekk som ikke en eneste olympisk utøver ville vurdert å hoppe over». Dette var, utrolig nok, ment som en kompliment.

Men jeg klarer ikke å la være å ta med det som kanskje er tidenes mest håpløse metaforbruk. Morrissey, som de fleste kjenner som vokalisten i The Smiths, fikk den ikke veldig ettertraktede prisen The Bad Sex Award i 2015 for sin debutroman «List of the Lost». Jeg har ingen intensjoner om å forsøke å oversette denne passasjen, som var den som overbeviste dommerne. En av dem uttalte at de aldri hadde vært mer sikker i sitt valg av «vinner». Nyt:

At this, Eliza and Ezra rolled together into one giggling snowball of full-figured copulation, screaming and shouting as they playfully bit and pulled at each other in a dangerous and clamorous rollercoaster coil of sexually violent rotation with Eliza’s breasts barrel-rolled across Ezra’s howling mouth and the pained frenzy of his bulbous salutation extenuating his excitement as it whacked and smacked its way into every muscle of Eliza’s body except for the otherwise central zone.

Juryen reiste seg i en «bulbous salutation» og applauderte.

Det knyter seg i magen min, som om en Porsche har parkert i de stålgrå diamantene.

Løsningsorientert

Det sies ofte at man skal se problemer i fugleperspektiv, og på den måten se løsninger og muligheter. Det sies også at «Det finnes ikke problemer, bare utfordringer», men det er en helt annen sak, som jeg kanskje kommer tilbake til.

Dagen etter forrige blogginnlegg, hvor jeg jublet over å ha gjort ferdig førsteutkastet mitt, ble jeg slått ut av feber. Nå skal ikke dette innlegget handle om sykdommen i seg selv – jeg skal begrense meg til å si at nesten fire uker med feber var en ubehagelig opplevelse for en (snart) gammel mann. Det er også årsaken til at jeg ikke har skrevet noe her på så lenge … sorry!

Planen var å ta et par dager «fri» fra alt som het manus og skriving – for å få litt avstand, litt fugleperspektiv – og så gyve løs på redigeringsjobben. Planen var ikke å gå fire uker, men det sånn ble det.

Jeg skulle begynne på begynnelsen, lese de første linjene og smake på dem – kjenne etter om de ga en god følelse. Det snakkes om den gode starten, åpningssetningen. Jeg hadde planlagt å skrive ut hele manuset, og så sitte med god gammeldags blyant og redigere. Stryke ut, sette ring rundt og lage piler og streker der jeg tenkte å flytte tekst. Lese replikker høyt. Lese avsnitt høyt og «smatte» litt på ordene.

Det var planen.

Fugleperspektivet ødela den.

I løpet av de fire ukene fikk jeg tid til å sveve såpass høyt og lenge (og her vil jeg understreke at jeg både mener metaforisk i forhold til fugleperspektivtanken og metafysisk i forhold til mengden tabletter jeg knasket) at jeg så en helt annen vei å gå. Og søndag formiddag gikk jeg i gang.

Jeg slettet de siste åtte kapitlene før jeg gjorde noe annet. Slutten, som jeg var ganske fornøyd med da jeg skrev den i fjor høst – i stikkordsform. Den jeg utbroderte i fullstendige setninger og avsnitt i løpet av april. Den funket ikke. Jeg måtte klippe den vekk.

11 327 – ellevetusentrehundreogsyvogtyve – ord rett i søpla.

Det er en eiendommelig følelse å dra åtte mapper ned til søppelkassen i Scrivener, og de sekundene jeg holdt bunken svevende over før jeg slapp dem nedi var svært lange. Nå kan man si at det ikke er så dramatisk likevel, i og med at jeg når som helst kan hente dem fram fra papirkurven igjen, men jeg påberoper meg retten til å ha bitte litt drama i livet!

Dessuten kommer jeg ikke til å hente dem opp igjen. Den slutten funket ikke, og den måtte bort.

Og ja, det føltes brutalt, i den grad det ordet hører hjemme i noe så trivielt som å skrive løgn og fanteri, som i prinsippet er hva jeg driver med.

Men det var nødvendig. Jeg kunne ikke la sjansen gå fra meg til å skrive den andre slutten. Den som plutselig dukket opp i en tanke midt i mai. Jeg skulle ønske jeg kunne dele både hva jeg opprinnelig skrev, og hva jeg i stedet tenker å skrive, men forhåpentligvis kommer den nye slutten ut i en eller annen skriftlig form en dag.

Hva angår uttrykket «Det finnes ikke problemer, bare utfordringer», har jeg følgende å si. Om en kvinne en dag kommer hjem og sier til sin mann: «Kjære, gynekologen min sier jeg har en utfordring i underlivet», så skal jeg være med på at uttrykket har livets rett. Inntil da vil jeg hardnakket påstå at det finnes problemer.

Slutten på manuset mitt var et problem, og jeg måtte finne en løsning. Løsningen er en ny slutt.

Nå må jeg bare skrive den. Jeg er i gang.

Etterpå skal jeg redigere …

Slutten på begynnelsen

Nittitretusenåttehundreogførtini.

Førsteutkastet til romanen min, «Vinnerhånden» er ferdig! 93 849 ord har funnet veien fra tankene mine, gjennom fingertuppene og inn i Scrivener-prosjektet.

Winston Churchill sa i en tale til Underhuset i 1942 de berømte ordene:
«Now, this is not the end. It is not even the beginning of the end. But it is, perhaps, the end of the beginning.»

At jeg har skrevet ferdig et utkast til en roman er kanskje ikke helt på linje med at britene jagde Rommel på flukt ved El Alamein, i hvert fall ikke om man måler effekten det har på verdenshistorien. Likevel er det en klar parallell mellom Churchills ord og følelsen jeg sitter med nå.

Jeg har vunnet en seier. Et slag, om man vil. Men kampen er langt fra ferdig.

Nå går jeg i gang med en vel så viktig, intens og krevende prosess – redigeringen.

Jeg skal ta på meg kritiske briller, og hente fram den proverbielle røde pennen og lese gjennom manuset. Jeg skal stryke og slette. Korrigere og flytte.

«Kill your darlings», som forfattere og forfatterspirer så gjerne kaller det. I det ligger å slette avsnitt, replikker, ord og uttrykk som jeg absolutt ikke ønsker å slette, men som likevel må slettes. Kanskje er det en replikk jeg er skikkelig fornøyd med, som klinger godt i ørene når jeg leser den høyt, som jeg har ventet på å få anledning til å bruke – men så bidrar den ikke til å flytte historien forover. Den må slettes.

Det samme vil kanskje gjelde en scene eller en karakter eller kanskje et helt kapittel. Jeg kommer til å sloss lenge med slike «darlings» før jeg til slutt må akseptere å slette dem. Jeg tenker arbeidsmusikken får bli Metallica og «Kill ‘Em All».

Jeg gleder meg og gruer meg. Jeg gleruder meg, som Karsten sa det før han skulle begynne i barnehagen (Karsten og Petra, ja 🙂 )

Det blir en kamp. Det blir gøy og det blir dritkjipt og vondt. Jeg er uendelig spent på hvordan resultatet blir, men jeg vet at det er den aller viktigste kampen jeg må gjennom for å få boken til å bli bra nok. Bra nok til at jeg kan dele den med pilotlesere. Som igjen vil gi meg nok en redigeringsrunde før jeg sender inn til forlag.

Men dit er det langt. Det er ikke før et stykke etter begynnelsen. Nå er jeg ferdig med begynnelsen.

This is the end of the beginning.

Er vi ikke framme snart?

Kanskje var du åtte år, og du satt i baksetet sammen med storebroren din. Moren og faren din svarte at «Vi er snart framme. Litt til, bare.» Du ventet litt, og spurte igjen. Samme svar. Igjen og igjen. Kanskje var det ikke mer enn en halvtime til dere kunne løpe ut på den store campingplassen, og det var gøy å si navnet på byen på svensk – «Skellefteå» med skikkelig harkete skj-lyd. Du lo av storebroren din som nesten spyttet da han sa det, men var dere ikke framme snart? «Litt til, bare», svarte moren din, mens faren din ble litt irritert for at du maste. Kanskje var hele turen på sytti mil, men de siste fire føltes lengre enn alle de første sekstiseks. Og hver gang du trodde det var rundt den neste svingen, var det bare enda mer vei og svinger. Rundt neste, da? Eller neste?

Eller kanskje har du prøvd å sykle fra Trondheim til Oslo, og sloss deg oppover Drivdalen mot Hjerkinn til tross for at du ikke har en kropp som trives i motbakke. Du har kanskje kjent den vidunderlige varmen når du svelger kjøttsuppen på matstasjonen på Dombås, før du nyter farten videre ned til Kvam, hvor den egentlige Styrkeprøven begynner. De neste tjuefem milene er bare en eneste kamp mot elementene, mot lysten til å gi opp, mot en drepende kupert løypeprofil, mot krampen og smerten i hver eneste muskel. Kanskje har du tvitret i en matpause at «Det sitter en sykkel fast i baken på meg», og smilt tappert. Hele turen tok deg tjuesju og en halv time, men det var de siste to timene som varte lengst.

Og kanskje har du prøvd å skrive en roman. Du har skrevet nesten åtti tusen ord siden du begynte i november. Kanskje har du vært med på skrivesprinter sammen med andre forfatterspirer i diverse fora på Facebook. Du har delt et og annet kapittel med pilotlesere, og kanskje har du til og med fått manuskripthjelp fra Forfatterskolen. Kolleger på jobben din – jobben du håper skal bli en bi-inntekt når du oppnår forfattersuksessen – undres hvorfor du har vært ukonsentrert, mens du selv har følt at du sjelden har vært mer konsentrert. Kanskje har du klart å legge vekk de to andre manuskriptene du har begynt på, og bare fokusert på dette ene. Du har forsøkt å ignorere den indre kritikeren, og bare skrevet på. Vet et par tilfeller har du stoppet opp, slettet litt, slettet litt mer, og til slutt har du kanskje slettet to hele kapitler. Kanskje har du kjent på motløsheten, skrivesperren, fortvilelsen når du står fast. Andre dager har ordene strømmet ut av fingrene dine. Du har bare noen få kapitler igjen. De siste ti tusen ordene veier dobbelt så mye som de første åtti når du skal få dem plassert i manuskriptet. Du vet at etter de neste par dagene er du nesten i mål. Kanskje en uke. Kanskje to. Ikke mer.

Det føles som en ferietur i en Volvo stasjonsvogn, med en Seestern campingvogn hengende bakpå, der du tråkker oppover bakkene ved Minnesund og det verker i lårene, mens storebroren din spør om det er minigolf der, og moren din sier at det er det sikkert men først må han hjelpe til med forteltet og han stønner og du smiler fordi du slipper, og du passerer Statoilstasjonen og vurderer å stoppe for å låne toalettet, men lar det være fordi du ikke er trygg på at du kommer deg opp på sykkelen igjen og du er så nær bakketoppen og etterpå går det nedover, og det svir i øynene klokken to om natten men du må få vist leserne hvordan hovedpersonen reagerer når politiet forteller at de ikke har noen spor og det verker i håndflatene til tross for sykkelhansker med demping og faren din svinger inn foran resepsjonen og stopper motoren og du nesten faller av sykkelen når du passerer målstreken og setter det siste punktumet og lagrer i DropBox og skrur av PC-en og går og legger deg og tenker at i morgen …

… begynner redigeringen!

…til øyet blir stort og vått

Moren min er lesehest, og jeg arvet hennes kjærlighet til det skrevne ord. I starten var det jeg som ble lest for, enten av mamma om kvelden eller av Anne-Cath. Vestly hver morgen. De som er gamle nok til å huske den gode, varme stemmen som sa «morn, morn!», vet hva jeg snakker om. Jeg elsket bøkene om Lillebror og Knerten og om Ole Aleksander Fili-bom-bom-bom. Da broren min begynte i første klasse, satt jeg gjerne på den andre siden av bordet når han gjorde lekser. Det ble litt klønete, siden jeg hele tiden spurte «hva står det der?» og «hva heter den bokstaven?», og resultatet ble at jeg lærte å lese i femårsalderen – opp-ned 😊

Heldigvis var dette en kortvarig greie (selv om jeg fortsatt kan lese ganske raskt opp-ned). Jeg begynte etter hvert å lese bøker selv. Naturlig nok var det Vestlys bøker i starten, men også eventyrene i «Mitt Skattkammer»-samlingen. Så kom Bobsey-barna og «Brains» Benton (langt mer intelligent enn Hardy-guttene, må vite), før jeg tok skrittet over til litt voksnere spenningsbøker. Alistair Maclean og Desmond Bagley var de aller beste, syntes jeg. Jeg drømmer stadig om å skrive en så bra åpning på en bok som Maclean gjør i «When Eight Bells toll» («Åtte glass»).
Damene på biblioteket i kjelleren på rådhuset i Narvik ble godt kjent med den lille tassen som stadig kom innom og spurte etter nye Maclean-bøker. «E du sekker på at de hær e nåkka førr dæ?» spurte de, og det var sikkert betimelig å undres når en 10-åring ville lese om «Kanonene på Navarone».

Det var i denne tiden vi begynte å lære engelsk på skolen, og med en far med fartstid på malmbåter i mange britiske havner og en mor som jobbet på turistkontoret, var jeg allerede godt i gang med språket. Jeg rett og slett elsket engelsk, og gjør det fortsatt. Etter hvert begynte jeg å lese bøkene til Bagley og Maclean på engelsk, og det åpnet en helt ny verden.

Så sa det pang! Jeg så en bok i engelsk-hyllene av en fyr som het Stephen King. Det var vinteren 1980, mens Eric Heiden knuste all motstand på skøytebanen i OL i Lake Placid. Jeg var 12 år, og lånte med meg «The Dead Zone». Boken handler om Johnny Smith, som havner i koma etter en bilulykke. Når han våkner, merker han at han har synske evner. Blant annet møter han en lokalpolitiker, og håndhilser på ham. Johnny ser fremtiden til Greg Stillson – og ser at han kommer til å bli president og starte tredje verdenskrig. For øvrig er det mange i disse dager som trekker paralleller mellom Stillson og Trump …

Uansett – døren til Stephen Kings verden var åpen, og jeg pløyde gjennom alt han hadde skrevet til da, og har fortsatt å lese ham siden. Hvis jeg noen gang skal skrive en topp-ti-listen, kommer hans «IT» fra 1986 til å havne svært høyt! Så kom John Irving, John Grisham, John Michelet, Lars Saabye-Christensen og mange fler. Jeg leste og leste, og skrev bitte litt innimellom, uten å egentlig ha noen tanker om å bli forfatter på ordentlig. Jeg mener – jeg kunne vel ikke tørre å drømme om det…?

Så sa det pang igjen! Jan Kjærstad ga ut trilogien om Jonas Wergeland i 1993 – 1999 (Forføreren, Erobreren og Oppdageren), og jeg visste at jo – jeg MÅ bli forfatter! Disse tre bøkene var det som dyttet meg ut av tvilen og inn i overbevisningen om at jeg måtte skrive. Allerede i 1996/97, da jeg leste Erobreren, begynte konturene av «Seb» å tegne seg i hodet mitt.

Og jeg har fortsatt å lese. I snitt leser jeg én bok i uken, kanskje nærmere to. Jeg leser hele tiden, og tilhører de som tror at man blir bedre forfatter av å lese. Jeg leser for å oppleve, for å føle, for å sanse – men også for å lære. I Facebook-forumet for Forfatterskolens elever snakket vi nylig om at vi leser på en annen måte nå enn før vi lærte en del om skrivehåndverket. Jeg tar meg selv i å «arrestere» forfattere når jeg ser at de synder mot skrivetekniske kjøreregler. Det hender ofte at jeg faktisk blir litt irritert når en veletablert forfatter lar en av figurene sine si: «Som du vet, søster, var vår far motstandssoldat under krigen» eller «Jeg er glad du tok med deg papirene, som vi jo avtalte da vi møttes i går». Eller når en annen skriver «sa hun syrlig». Hvis en replikk er syrlig, bør det komme klart frem av ordene i replikken. – Hvis ikke, bør replikken skrives bedre, sa han syrlig 😉

Så ja, jeg leser fordi jeg elsker historiene, jeg elsker å føle tomheten når en bok er ferdig og jeg elsker å lære håndverket gjennom å lese.

Jeg leser ofte flere bøker samtidig, og strør dem rundt meg i huset. I skrivende stund er disse bøkene under lesing:

  • «Avenue of Mysteries» – John Irving (ligger på nattbordet)
  • «Fortellerkunst» – Henrik Langeland (ligger på en hylle på do)
  • «Crime and Thriller Writing» – Laurie King og Michelle Spring (ligger under Langeland-boken)
  • «The First Five Pages» – Noah Lukeman (ligger under salongbordet)
  • «Seierherrene» – Roy Jakobsen (også under salongbordet)
  • «The Arraignment» – Steve Martini (lydbok på mobilen – lytter på den i bilen)
  • …og så begynte jeg på «En femte årstid» av Torkil Damhaug på terrassen i dag (boken ligger på spisebordet, ser jeg…)

Bryt reglene!

Show, don’t tell!

Dette rådet er noe av det som oftest gjentas i skrivesammenheng. Det har blitt et mantra, en regel vi som ønsker å skrive bøker må leve etter. Så – hva betyr det? Her er et eksempel:

Ola var 203 centimeter høy, og var en hissig fyr.

Ikke noe problem for leseren å se for seg Ola etter dette. MEN – dette er ikke godt nok ifølge Show, don’t tell-regelen (SDT). Vi bør heller få høyden og temperamentet til Ola fram i teksten gjennom å vise leseren dette. Det handler om å dramatisere teksten, ikke bare formidle faktiske opplysninger. For eksempel slik:

Jeg hørte bråket ute i gangen, og skjønte at Ola nok en gang var på krigsstien. Selv om det strengt tatt var noen cm klaring, bøyde han hodet for å ikke slå borti dørkarmen da han kom busende inn på kontoret mitt.

OK, ikke revolusjonerende litteratur, men likevel er poenget synlig.

Et annet eksempel:

De tok toget til Bergen.

Ifølge SDT-regelen, bør man heller gjøre noe slikt:

Anna stirret ut på det vakre landskapet utenfor togvinduene. Hun la hånden bort på armen til Ola. 
«Se! Er det … reinsdyr?»
«Ja, så sannelig», sa Ola. «Jeg er utrolig glad vi valgte å ta toget for en gangs skyld. Du ser ikke mange reinsdyr i taxi-køen på Flesland.»

Igjen ingen litteraturprisvinnende løsning (og jeg vet – ingen sier egentlig «så sannelig»), men teksten følger i det minste SDT-regelen.

Bryt reglene!

Men – skal man alltid strebe etter å følge den? Selvsagt ikke. Mange forfatterspirer blir veldig opphengt i dette, og bruker enorme mentale krefter på å vise, ikke fortelle. Ofte ender man opp med unødvendig lange passasjer når man egentlig bare skal formidle noe kort og greit.

Av og til er det helt ok å skrive «Han var redd.» uten å få panikk for at du brøt SDT-regelen. «Han knuget armlenet så hardt at knokene var helt hvite, og en svettedråpe gled sakte ned fra tinningen.» sier det samme, men bruker seks ganger flere ord. Rådet mitt blir å finne balansen i SDT-regelen, og bruke den der det virkelig trengs, og av og til tillate seg selv å bare fortelle rett fram. Show AND tell er en god litterær vei å gå.

Jeg har nettopp lest Karin Fossums «Se deg ikke tilbake!», og der finner jeg gode eksempler på både SDT og passasjer hvor hun rett og slett bare forteller i stedet. Som her, hvor Konrad Sejer får med seg en annen betjent enn Karlsen:

Derfor fikk han med seg Skarre i stedet, en ung krøllete betjent, omkring halvparten så gammel som ham selv. Skarre var en lystig liten mann, blid og optimistisk, og med rester av sørlandsdialekt som slo igjennom i takt med pulsen.

Masse fortelling her, nærmest straffbart om man legger SDT-regelen til grunn for tiltale. Men om det er noen lesere som savner en mer subtil og visende passasje – vel jeg tviler. Hun kunne selvsagt skrevet noe slikt:

«Skarre», sa den unge mannen, og strakte fram hånden. «Jeg håber du er like gira som meg, Sejer, for dette blir jammen et spennende oppdrag»
Typisk disse unggutta, tenkte Sejer, alltid ukuelig optimister. Denne fyren med det fårete gliset kunne vært sønnen hans, bortsett fra at Sejer aldri hadde vært sammen med noen sørlandsjente – Arendal eller Grimstad, om han skulle dømme ut fra de små gjenværende dialektsporene.

Takk og pris at Karin Fossum bryter SDT-regelen, er vel min konklusjon – jeg mistenker at du er enig! 😊

Et annet sted vil Fossum få fram at bygda hvor handlingen finner sted er avsidesliggende, og bildet hun bruker levner ingen tvil om at her handler det om en typisk norsk bygd, full av gamle vaner, inngrodde fordommer og «alle kjenner alle»-fenomenet:

Bygda lå i bunnen av en dal, innerst i en fjord, ved foten av et fjell. Som en kulp der vannet sto så altfor stille. Og det vet alle, at bare det vannet som renner, er friskt.

Dette er poetisk, og lett å se for seg det lille samfunnet som Fossum viser oss her.

Hvor mye veier en fisk?

Hvor mange ord er det i en bok? Dette er et spørsmål som stadig går igjen blant forfatterspirer – som meg selv. Da jeg begynte å skrive det første romanmanuskriptet mitt, Seb, var jeg nesten sykelig opptatt av å finne ut hvor langt det skulle være. Eller, kanskje rettere sagt, hvor langt det kunne være. Jeg søkte på nettet, og fant ut at en god del folk hadde noe å si om dette – både etablerte forfattere og forlagsfolk, men også skribenter og forfatterspirer som ikke hadde samme fotfeste i bransjen. Som med de fleste andre tema på internett, sprikte meningene veldig.

Litt av det jeg fant ut:

  • Originalmanuskriptet til «The Lord of the Rings» er håndskrevet på 9 250 ark, med nærmest kalligrafisk skrift av Tolkien selv.
    • Jubileumsutgaven fra 2005 har 1178 sider og 455 125 ord
  • «Charlie and the Chocolate Factory» av Roald Dahl inneholder 30 644 ord på originalspråket.
  • En gjennomsnittlig science fiction-roman er på ca. 114 000 ord.
  • Tom Egeland er en ganske klok fyr

Det siste punktet var det som hjalp meg mest; strengt tatt var det nok det eneste av ovennevnte som hjalp meg. I et skriveseminar svarte han (noe parafrasert) at: « … så mange ord som trengs for å fortelle historien. Historien vet selv når den er ferdig.»

Tom utdypet videre at forlagsredaktører er totalt uinteresserte i antall ord når de får et manuskript til vurdering. De er opptatt av hva du har skrevet. En typisk forlagsredaktør vil lese de første tre–fire sidene av manuset og allerede der gjøre seg opp en mening om språket og tekstens litterære kvaliteter. Hvis han sitter igjen med en god følelse, hopper han kanskje noen titalls sider ut i manuset og leser for å se om de samme kvalitetene fortsatt er der. Dersom manuset fortsatt virker godt skrevet, kan det hende det havner i bunken av manuskripter han bestemmer seg for å lese mer grundig.

Hvorvidt det er på 30 644 eller 455 125 ord er fortsatt ikke relevant for vedkommende forlagsredaktør!

Det handler utelukkende om språket, om de litterære kvalitetene og etter hvert om historien og de personene leseren møter. Hvilke konflikter og utfordringer personene møter osv.

Til slutt, for de som likevel synes sånt er interessant – her er noen kjente romaner, og antall ord på originalspråket:

Roald Dahl, Charlie and the Chocolate Factory: 30 644
F. Scott Fitzgerald, The Great Gatsby: 47 094
William Golding, Lord of the Flies: 59 900
John Green, The Fault in Our Stars: 67 203
J.D. Salinger, The Catcher in the Rye: 73 404
J.K. Rowling, Harry Potter and the Philosopher’s Stone: 77 325
George Orwell, Nineteen Eighty-Four: 88 942
J.R.R. Tolkien, The Hobbit: 95 022
Jane Austen, Sense and Sensibility: 119 394
Jodi Picoult, My Sister’s Keeper: 119 529
J.R.R. Tolkien, The Lord of the Rings: 455 125
Leo Tolstoj, War and Peace: 587 287

Noen norske, basert på beregning ut fra ord pr. side:
Didrik Morits Hallstrøm, Du er ikke død før jeg slutter å elske deg: 41 – 43 000
Karin Fossum, Se deg ikke tilbake!: 81 – 83 000
Anne B. Ragde, Ligge i grønne enger: 82 – 84 000
Tom Egeland, Den 13. disippel: 135 – 137 000
Carl Frode Tiller, Innsirkling 3: 165 – 167 000
Lars Saabye Christensen, Beatles: 203 – 207 000
Heidi Raae, Søndagsbitch: 73 270

Jørn Harald Persson, Seb (uutgitt enn så lenge): 87 288
Jørn Harald Persson, Vinnerhånden (så langt): 49 898
Jørn Harald Persson, Drømmekrigeren (så langt): 16 307

Harry Potter og de tolv refusjonene

Jeg og Harry Potter har i grunnen svært lite til felles, men noe må man jo ha som overskrift. Derimot har jeg en liten ting felles med «moren» til Harry — J. K. Rowling. Er det noe du får høre i forfattermiljøer, enten det er i sosiale medier, forfatterkurs, diskusjonsgrupper eller andre treffpunkter, er det at du ikke skal fortvile over refusjoner fra forlagene. «Husk at J. K. Rowling fikk TOLV refusjoner på den første Harry Potter-boken, og se hvordan det gikk til slutt!»

Ærlig talt — hver gang jeg hører den leksen der nå, lar jeg den bare gli gjennom hodet uten å høre etter. Jeg er så lei av den. Jeg skjønner selvsagt at alle som sier det mener det oppmuntrende, og det setter jeg absolutt pris på. Det som er poenget mitt er at jeg faktisk akter å fortsette å bli pisse sur hver gang jeg får avslag fra et forlag. Det hjelper ikke at Luis L’Amour fikk 200 – to hundre! – avslag før Bantam valgte å gi ut den første boken hans (L’Amour har solgt over 300 millioner bøker til nå…). Det hjelper ikke at David Wroblewski ble avvist drøssevis av ganger før noen endelig ville gi ut den vidunderlige boken «Historien om Edgar Sawtelle» (les den!), eller at John Grisham ikke fikk napp på utallige forsøk da han hadde skrevet «A Time to Kill».

JEG hater avslagene!

Det betyr ikke at jeg lar meg stoppe, eller engang bremse, av dem. Jeg blir skuffet, lar meg selv gå litt i kjelleren noen timer, og så er jeg mr. Plagsomt Positiv igjen 🙂

«Seb», boken jeg skrev i 2010, reviderte i 2011 og 2012 og 2013 og 2014 og 2015, har jeg for ordens skyld fått TOLV refusjoner på. Hittil. Kanskje jeg skal sende den inn én gang til? J. K. Rowling fikk tross alt TOLV refusj…ah, shut up! 😀

Page 3 of 4

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén