«Hun åpnet døren, men bare noen få centimeter – akkurat nok til at hun kunne konstatere at gaten var folketom. Det var den som regel så tidlig om morgenen, men likevel. Man kan aldri være for sikker, var tross alt mottoet hennes. Hun dyttet døren sakte opp, nesten så langt at det lille knirket kom, men stoppet like før. Det var nok til å smyge ut. Vinden var bitende kald, og ville vært plagsom om hun ikke hadde to lag ull under den altfor lange kåpen. Likevel var den spisse nesen allerede knallrød på tuppen. Trappen var fuktig etter regnet, og når hun tittet opp gjettet hun at det nok ville komme mer. Heldigvis hadde hun tatt med seg paraplyen, så slapp hun å gå inn for å hente den. Man kan aldri være for sikker.»

Ser du for deg at denne forsiktige kvinnen heter f.eks. Petra eller Gunda? Hva med Elvira Berg? Jeg har ingenting imot verken Petra, Gunda eller Elvira (eller Berg, for den saks skyld), men for meg er ikke dette navn som passer denne lille, tynne og overnervøse kvinnen. Hvilket navn ville du gitt henne?

Er det viktig at navnet passer til karakteren? Og hva er et godt navn på en karakter? Hva bør du passe på når du navngir karakterene dine?

Jeg kan jo begynne denne diskusjonen med å nevne noen av mine favorittnavn i litteraturen.

Johnny Marinville, en av hovedrollene i Stephen Kings «Desperation», falt jeg pladask for. Det var noe med kombinasjonen av navn og karakter som bare passet perfekt i mitt indre bilde av ham. Han er skilt, tørrlagt alkoholiker og tidligere krigskorrespondent i Vietnam – og hjemsøkes konstant av tanker og minner derfra. Han er anerkjent forfatter, og i starten av boken cruiser han på motorveien i Nevada på sin Harley Davidson, og samler stoff til sin nyeste roman.

Hannibal Lecter. Trenger jeg egentlig å si mer? Er det mulig å lese det navnet uten å få frysninger? De fleste kjenner ham i fantastiske Anthony Hopkins’ skikkelse fra filmene, men jeg anbefaler alle som liker filmene å lese bøkene – de er helt utrolig bra. Og navnet er et av de aller beste, synes jeg.

Ebenezer Scrooge er og blir gjerrigknark nummer én, og det var uunngåelig for Carl Barks å kalle opp Onkel Skrue (Scrooge McDuck) etter ham. Dickens må ha kost seg da han kom på det navnet, og det foreligger mange teorier om hvor inspirasjonen kom fra. Uansett – et perfekt navn på en gammel grinebiter i viktoriatiden.

Barnum Nilsen. Hvor skal jeg begynne? Jeg har bare så lyst å legge armene rundt denne lille fyren, og beskytte ham mot … ja, egentlig hva som helst. Første gang jeg leste «Halvbroren» av Lars Saabye Christensen fikk jeg umiddelbare assosiasjoner til John Irvings karakter Owen Meany. To fantastiske bøker, og to perfekte navn.

Jeg tror jeg stopper der, selv om det betyr at jeg ikke ramser opp alle de vidunderlige navnene i Harry Potter-universet og selvsagt i Middle Earth. Og Ford Prefect. Og Arthur Dent. Og Randall Flagg, selvsagt! Nei, la oss gå videre før jeg går i gang med Ketchum, Pennywise, Atticus Finch og Jack Torrance.

Selvsagt har det mye å si om man liker boken/historien, og om man føler noe for karakteren. Jeg skal være ærlig nok og si at jeg sliter litt med det som nærmest har vært en «regel» i norske romaner – særlig i krimgenren – allitterasjon, eller bokstavrim. Enkelt sagt er jeg litt lei av krimhelter med samme forbokstav i for- og etternavn, men det kan sikkert ha noe med hvor godt jeg liker bøkene/heltene å gjøre. Denne regelen har selvsagt sine unntak, noe Bjørn Beltø er et strålende eksempel på.

I mine manuskript har jeg foreløpig navngitt ca. tretti karakterer med store eller mellomstore roller, fordelt på to komplette romaner, tre noveller og en musikal. Noen av navnene var nærmest gitt på forhånd, mens andre krevde mer jobb.
I «Vinnerhånden» møter leseren Marianne Witsø. Hun er politiførstebetjent, og foretrekker Maja. Men hun har hatt dette navnet i bare fire måneder, siden hun først het Nina Wiik. Jeg fikk litt gode følelser for Maja Witsø-navnet, men gjør sikkert meg selv en bjørnetjeneste ved å velge både å droppe bokstavrimet og å velge spesialtegnet ø. Kanskje jeg ikke er pretensiøs (eller ambisiøs) nok til å tro at boken vil bli oversatt til noen språk hvor denne ø-en blir et problem? Jeg vet ikke, men foreløpig er jeg happy med navnet, så da blir det sånn.

I prologen til «Seb» skriver jeg om to unge jenter i Oslo i 1932. Da ble det litt viktig å finne navn som kunne være vanlige for en enslig mor (som moren deres var) å gi døtrene sine i hhv. 1916 og 1919. Statistisk Sentralbyrå to the rescue! I 1916 var det Anna, Solveig, Ruth, Astrid og Gudrun som var mest brukt, og ikke Ida, Emilie, Julie, Thea og Sara, som dagens 16-åringer gjerne heter. Tipset blir derfor å sjekke om navnet er sannsynlig brukt i den epoken man plasserer karakterene sine. Selvsagt MÅ man ikke plukke fra topp ti-listen, men den er en veldig grei pekepinn.

Hva navnet betyr kan også være en faktor å tenke på, særlig hvis man vil at navnet skal gjenspeile karakterens lynne, natur, evner e.l. Igjen er internett en god kilde, og på nettsiden Norske navn finner du opprinnelse og betydning og annen informasjon om tusenvis av norske navn. Disse nettsidene gir deg også muligheten til å sjekke hvor hyppig et enkelt navn er brukt de siste drøyt 130 årene. For eksempel er Jørn et navn man så lite til før 1935, og i grunnen ikke særlig mye etter 2000 heller. Det var mest i bruk mellom 1965 og 1975, så det passer greit med at jeg fikk mitt i 1967.

At navnet mitt betyr bonde/jordarbeider har jeg så langt merket lite til. Den siste planten jeg eide, var av plast, og selv den døde av vanskjøtsel! Jeg får heller trøste meg med at mellomnavnet mitt betyr hærfører 🙂

Tenk også på om navnet kan bety noe «uheldig» på andre språk. Mest sannsynlig trenger du ikke å sjekke alle de nesten 7 000 språkene som snakkes her på jorden, men om du er litt mer ambisiøs enn meg, kan det sikkert lønne seg å sjekke engelsk, fransk, tysk og spansk. Som en start. Det kan være greit om din modige heltinne ikke har et etternavn som betyr noe veldig vulgært på fransk eller italiensk, mener jeg.

Kanskje kan det å sjekke andre språk også avstedkomme helt nye muligheter, slik JK Rowling opplevde da hun skapte Lord Voldemort. Navnet hans er en slags sammensetning av franske ord, som man med litt godvilje kan lese som «flykt med døden» (Vol de mort), selv om det ikke er grammatikalsk korrekt. Opprinnelig skulle navnet til og med uttales med stum t, noe de første lydbøkene var tro mot. I filmene dukket derimot t-en opp, og vipps ble det standarden.

Si navnet høyt for deg selv. Bli kjent med det. Smak på det. Funker det? Ser du for deg karakteren din når du sier navnet? Er det enkelt å uttale? Petter Ravn blir fort Petter Avn når det sies fort. Er det greit, eller bør du gjøre noe med det?
Og så et lite tips til slutt – ikke bruk det første navnet du tenker på. Dette er, som de fleste andre «regler» noe du selvsagt kan avvike fra. Men jeg har en ubekreftet teori om at nordmenn fort faller ned på de samme navnene, eller de samme kombinasjonene av et snevert utvalg av navn. Den samme teorien tilsier også at man fort ender med mange karakterer med like initialer om man ikke tenker seg om.

Jobb med å finne gode navn som føles riktige når du sier dem høyt, når du ser for deg karakteren som bærer navnet og som har det lille ekstra over seg. Vi trenger ikke politibetjent Jan Johansen eller bibliotekar Bente Berntsen … gjør vi vel?

Og så avslutter jeg med et herlig, nostalgisk brudd på gjentakelsesregelen, som bare gir meg gode og varme følelser. Når jeg leser disse navnene, tenker jeg bare på den myke, gode stemmen som smøg ut av radioen tidlig om morgenen da jeg var liten. Er du gammel nok, holder det med to ord, så skjønner du hva jeg mener:

«Morn, morn!»

Denne vidunderlige damen skrev bl.a. om:
Maren tolv, Martin ti, Marte ni, Mads åtte, Mona seks, Milly fem, Mina fire og Morten minstemann på to.

Og finnes det egentlig noe bedre navn i norsk litteratur enn Hulda nedenunder?