Jeg og Harry Potter har i grunnen svært lite til felles, men noe må man jo ha som overskrift. Derimot har jeg en liten ting felles med «moren» til Harry — J. K. Rowling. Er det noe du får høre i forfattermiljøer, enten det er i sosiale medier, forfatterkurs, diskusjonsgrupper eller andre treffpunkter, er det at du ikke skal fortvile over refusjoner fra forlagene. «Husk at J. K. Rowling fikk TOLV refusjoner på den første Harry Potter-boken, og se hvordan det gikk til slutt!»

Ærlig talt — hver gang jeg hører den leksen der nå, lar jeg den bare gli gjennom hodet uten å høre etter. Jeg er så lei av den. Jeg skjønner selvsagt at alle som sier det mener det oppmuntrende, og det setter jeg absolutt pris på. Det som er poenget mitt er at jeg faktisk akter å fortsette å bli pisse sur hver gang jeg får avslag fra et forlag. Det hjelper ikke at Luis L’Amour fikk 200 – to hundre! – avslag før Bantam valgte å gi ut den første boken hans (L’Amour har solgt over 300 millioner bøker til nå…). Det hjelper ikke at David Wroblewski ble avvist drøssevis av ganger før noen endelig ville gi ut den vidunderlige boken «Historien om Edgar Sawtelle» (les den!), eller at John Grisham ikke fikk napp på utallige forsøk da han hadde skrevet «A Time to Kill».

JEG hater avslagene!

Det betyr ikke at jeg lar meg stoppe, eller engang bremse, av dem. Jeg blir skuffet, lar meg selv gå litt i kjelleren noen timer, og så er jeg mr. Plagsomt Positiv igjen 🙂

«Seb», boken jeg skrev i 2010, reviderte i 2011 og 2012 og 2013 og 2014 og 2015, har jeg for ordens skyld fått TOLV refusjoner på. Hittil. Kanskje jeg skal sende den inn én gang til? J. K. Rowling fikk tross alt TOLV refusj…ah, shut up! 😀