Hvis jeg skal aspirere til å bli krimforfatter, må jeg vel unne meg en liten drapsgåte i ny og ne.

Men er det så lurt, da? Å drepe den indre kritikeren, mener jeg.

Det er i hvert fall omkvedet i mange skrivekurs, bøker om skrivefaget og generelt i skrivemiljøene (f.eks. på Facebook) jeg har forvillet meg inn i de senere årene.

Du må slutte å høre på den indre kritikeren. Du må ta livet av henne!

Ja, forresten – det er stort sett kvinner som ansettes i stillingene som indre kritikere, har jeg skjønt. Kan det være fordi det er langt høyere andel kvinner i forfatterspiremiljøene? Vel, nok om det!

Du må uansett ta livet av vedkommende, sies det.

Jeg undres. Kan det være at andre løsninger kan være mer produktive? Jeg har noen tanker om det, og akter å utdype dem i større eller mindre grad her.

Den første tanken er at dette blogginnlegget kommer som et resultat av at jeg for første gang har latt meg selv lytte til den indre kritikeren min. Han (ja, han, tenk! Han er nordlending, og ligner til forveksling på arbeidsgiveren) har vært med meg i mange år, men i en litt annen stilling – en slags «er du sikker på dette, Jørn?»-stilling. Men jeg har ikke konsultert ham i skrivesammenheng tidligere, uten at jeg egentlig kan si hvorfor. Kanskje er det fordi jeg har i overkant stor tro på mine egne evner som skriver? Kanskje er det fordi jeg ikke har skrevet nok? Jeg vet ikke … en kombinasjon, kanskje?

For noen år siden kom Fifty Shades of Grey-bøkene, og jeg har null problem med å innrømme at jeg leste alle tre, mest av nysgjerrighet, men også for å kunne ha mitt på det tørre når jeg i ettertid skulle rakke ned på dem. Det har jeg av og til gjort, men skal droppe det i dag. Jeg skal trekke frem den indre kritikeren – eller «my inner goddess», som Anastasia Steele i bøkene titulerer henne. Bøkene er fulle av strålende beskrivelser av denne indre kritikeren/gudinnen, og hvordan hun reagerer på frøken Steeles liv og laden.

«My inner goddess pleads with me.»
«My inner goddess shakes her head at me.»
«… except for the sly, self-congratulatory smile on her face.»
«… tapping her small foot impatiently.»

Jeg må innrømme at jeg ikke mistenker min egen indre kritiker (kanskje jeg skal kalle ham min indre gud …?) for å ha særlig små føtter, gitt at jeg selv vandrer rundt i sko som i marinen ville blitt klassifisert under «Ula-klassen». Men det hender han både tramper utålmodig i gulvet i påvente av at jeg skal få fingeren ut og begynne å skrive, og rister på hodet av meg.

Som sagt – i alle år har jeg hørt på ham, ignorert ham eller trosset ham alt etter hva jeg har hatt av egne behov og meninger.

I fjor sommer fikk stillingen hans nytt innhold – helt uten at jeg selv var informert, for ordens skyld. Han begynte å blande seg inn i skrivingen min. Tidligere har han nok observert, og kanskje ymtet litt her og der, men aldri i så stor grad at jeg har tatt notis av ham.

Men plutselig var han svært til stede (og ja, det heter til stede, i motsetning til å tilstede 😉) i skrivearbeidet. Faktisk var han såpass hørbar at jeg ikke kom videre. Han var utrolig kritisk til alt jeg både hadde skrevet fram til da, og alt jeg forsøkte å skrive utover sommeren og høsten.

Og jeg lyttet.

Og jeg adlød.

«Slett dette!» sa han, og jeg slettet.

«Dropp dette!» sa han, og jeg droppet.

«Du kan like gjerne la være å skrive denne boken, for dette er virkelig ikke bra, din amatør!» sa han, og jeg lot være.

I tre måneder.

Gjennom halve august, hele september og oktober, og langt inn i november holdt jeg meg borte fra manuset mitt. Jeg maktet ikke. Min indre kritiker hadde overbevist meg om at jeg ikke var i stand til å fortelle historien på en måte som noen andre ville ønske å lese – langt mindre betale for å få i bokform.

Kritikeren vant.
Jeg tapte.

Eller … gjorde jeg? Og gjorde han?
Var det en seier? I så fall måtte målsetningen hans være å få meg til å slutte å skrive, og det kan da ikke være riktig?

Positive affirmation!
Det kaller populærpsykologene våpenet. Det som visstnok skal være det mest effektive drapsvåpenet – den indre kritikerens sølvkule.

«Jeg er flink!»
«Jeg fortjener suksess!»
«Jeg lykkes med boken min!»

Slikt skal jeg stå og repetere foran speilet i en eller annen gitt frekvens og tidsperiode, alt avhengig av hvilken populærpsykologisk bok eller nettside jeg leser.
Jobb med selvtilliten! Bli sterkere! Din indre leder kjenner sannheten, og er alltid tilgjengelig for deg når du trenger ham. Alltid!

Sier en av dem.

Min indre leder?
Ok, så det er et helt menasjeri av ansatte oppi (inni) der?
Sorry, men jeg gikk ikke den veien. Jeg har ikke stått foran speilet og messet positive mantra om alt jeg fortjener og klarer. Jeg tviler ikke ett eneste sekund på at det kan hjelpe mange å gjøre det, men det føltes helt merkelig da jeg prøvde. Og ja, Dr. Populærpsykolog gjorde meg absolutt oppmerksom på at det ville føles merkelig, men jeg skulle ikke gi opp!

78 % av populærpsykologene anbefalte meg å ta livet av min indre kritiker på denne måten. Knuse ham (henne?) med disse ordene (og diverse andre teknikker, altså – rett skal være rett).

Jeg fikk egentlig mer sans for de resterende 22 prosentene. (For ordens skyld – prosentsatsene er ikke vitenskapelig regnet ut, men er kun ment for å illustrere et svært tynt poeng fra min side – nemlig at de fleste mener man skal drepe sin indre kritiker.) Mindretallet som ønsker å holde liv i den indre kritikeren, og heller utnytte ham til å nå målene. Og selvsagt utvikle målene i fellesskap, slik at det ikke handler om at han vil knekke meg og at jeg ender opp med å tape.

Hal og Sidra Stone sier at «[Den indre kritikeren] … bare er der. Selvkritikken har vært med oss siden vi var ganske små. Vi føler at den jevne strømmen av kritiske kommentarer er noe av oss selv. Vi tror det er slik vi er.» I samme bok sier forfatterne noe som både er skremmende og viktig, nemlig at du aldri vil klare å gjøre den indre kritikeren din fornøyd. Det ligger i hans natur. Jo mer du strever for å overbevise ham, jo sterkere blir han – og jo flere vinklinger finner han å kritisere deg på.

Løsningen ligger i hvordan du ikke blir med på denne runddansen.

Og løsningen er IKKE å drepe ham. Han er en del av den jeg er – en nødvendig del.
Løsningen for MEG, vel å merke. Jeg sier ikke på noen måte at dette er løsningen for alle.

Men da jeg for et par måneder siden begynte å jobbe litt med, i stedet for mot, min indre kritiker, begynte det også å gå opp for meg at ekteparet Stone hadde helt rett.

At Dennis Palumbo hadde rett i at jeg heller burde samarbeide med min indre kritiker. Og at Sophie Henshaw hadde rett i at positive affirmation ikke funker – for meg.

Det som funket for meg, var like enkelt som det var vanskelig. Jeg gikk tilbake og leste hva andre har gitt meg av tilbakemeldinger på tekstene mine, enten det er dikt jeg har delt i FB-fora, manus jeg har delt med pilotlesere eller konsulentuttalelser fra forlag. Mesteparten (sikkert mer enn 78 %) er nemlig veldig positive tilbakemeldinger. Oppmuntrende og konstruktivt.

I stedet for å messe til meg selv foran speilet, kunne jeg nå ta tak i tilbakemeldingene på nytt, og bruke dem i «møter» med min indre kritiker.

«Se nå her … dette kan vi gjøre noe med!»

… ble mitt mantra, i den grad jeg hadde reelle dialoger med ham. For å være helt ærlig, var det nesten sånn det var. Og er.
For jeg snakker med ham fortsatt. Eller – jeg snakker nok mer TIL ham enn med ham, men det må du ikke si til ham. Han tror vi er jevnbyrdige 😉

Så – nå har jeg et rolig og avslappet forhold til min indre kritiker, og aksepterer at han er der også i skrivingen. Som en rådgiver på freelance-basis – med resultatbasert lønn, i stedet for en fast ansatt med høy fastlønn.

Og derfor skriver jeg igjen. To versjoner av samme manus. Det ene er slik jeg egentlig har mest lyst å fortelle historien om Maja, Anna Sofie, Morten og Lankowski, men hvor jeg har tatt til meg mesteparten (78 %?) av hva forlaget spilte inn i fjor. Den andre er helt omskrevet, og følger forlagets ønsker nesten til punkt og prikke.

I februar sender jeg begge til forlaget, og så får vi se hvilken versjon de liker, om de liker noen av dem, da (øyh! det siste var det min indre kritiker som skrev)

I ventetiden kommer jeg og mine indre ansatte (kritikeren, lederen og hvem andre de måtte boltre seg sammen med der inne) til å begynne på neste bok om Maja.

Drapsgåten er løst.
Den indre kritikeren var ikke drept likevel.

Bare holdt litt i sjakk 😉

PS. Ja, jeg omtaler det som «neste bok», selv om ingen forlag har antatt meg ennå. Det er bare fordi jeg aldri gir meg, og fordi jeg føkkings SKAL gi ut bøkene om Maja!