Da jeg var liten … var noe av det mest spennende jeg kunne høre morfar si. Eller farmor. Eller egentlig hvem som helst av de voksne og eldre rundt meg da jeg vokste opp. Jeg elsket å høre historier fra «gamle dager», og tenker ofte at de mange historiene jeg fikk høre av foreldrene og besteforeldrene mine har preget min egen fortellertrang. Jeg satt med de klassiske tinntallerkenøynene og halvåpen munn og lyttet til det som sikkert var svært trivielle hverdagsskildringer i mange tilfeller, men fordi de fant sted i de nevnte gamle dagene, slukte jeg dem med umettelig appetitt.

Forbausende mange av historiene foregikk forresten i dyp snø. Det var mye mer snø før. Veldig mye mer. Og motvind. Og oppoverbakker. Og ikke hadde de mat. Eller klær. Og kom de seg levende gjennom barndommen, var det bare å begynne å jobbe i tolvårsalderen. Gjerne fjorten timer om dagen. Eller mer!

Nei, før dette blir en variant av The Four Yorkshiremen, skal jeg komme til saken.
For da morfar, farmor, pappa og kong Haakon var guttunger, hadde de ikke alt det JEG hadde, må du tro! Alle lekene og radio og TV og venner og naboer og alt jeg hadde …

De hadde kanskje bare en barkebit å lage båt av, som de seilte nedover den lille bekken, og var de riktig heldige kunne de finne en kongle å stikke små kvister i, så hadde de plutselig en hest! Om våren kunne de pirke kvae fra trærne og dermed hadde de tyggegummi, og ikke sånn jålete Toy og Sorbits eller enda verre alle de rosa og gule Bugg-variantene! Nei, de hadde ikke så mange valgmuligheter som vi hadde i det overdådige leke- og mediesamfunnet anno 1974, må vite!

Så der satt jeg, syv år gammel i nittensyttifire og lurte på hvordan det gikk an å leve uten at Geir Børresen og Vibeke Sæther fortalte hva som fantes bak «det runde vinduet». Eller at Anne Cath. Vestlys myke stemme sa «morn, morn!» før hun fortalte om Ole Alexander Filibom-Bom-Bom.

Og her sitter jeg, i mai 2019, og skal skrive et innlegg på bloggen min. På PCen som gir meg tilgang til omtrent alt som finnes av informasjon i verden. Jeg kan se bortimot hvilken film jeg måtte ønske, lese hvilken som helst bok, høre akkurat den platen (et uttrykk kun vi gamle bruker, selvsagt) eller kanskje se hvor fort en koreansk jentunge på syv klarer å løse fire Rubiks kuber mens hun sykler enhjulssykkel og jonglerer seks porselenstallerkener på nesetippen.

Er det rart folk sliter med å få tid til å skrive bøker?

Og det var bare et bitte lite utsnitt av alle forstyrrelser en stakkars forfatterspire må forholde seg til. Så i dag tenkte jeg å leke psykolog, og gå gjennom noen av de vanligste unnskyldningene for å slippe å skrive. Jeg har selv møtt på de fleste, og noen har jeg plukket opp ved for eksempel å sitte på Facebook (i stedet for å skrive).

Synes du det er vanskelig å finne grunner til ikke å skrive? Vel, her har du noen – med forslag til hvordan du kan overvinne dem, om du likevel har lyst til å skrive 😉

 

Jeg har ikke tid.
Den klassiske, og definitivt mest utfordrende for de aller, aller fleste. Det handler om hverdagen, jobb, skole, barnehage, dugnad, trening, juleavslutning, kakelotteri, venner, husvask (TK), svigermor, hagen og så videre.

Løsningen her er det forferdelige P-ordet. Alle som har sukket tungt om at de har for lite tid til å skrive har møtt P-ordet fra velmenende rådgivere. Men ja, til syvende og sist handler det om nettopp P-ordet. Nei, jeg tenker ikke på prokrastinering, som i og for seg er et veldig populært ord i skrivekretser. P-ordet er noe alle som har for lite tid kjenner til, og det svir like intenst hver gang noen sier at du må … P!

Likevel er det den eneste løsningen. Skal du skrive, må du P skrivingen, noe som betyr at du må nedP noe annet. Så enkelt, og så uendelig vanskelig er det.
Sett skrivingen inn i ukeplanen, P skrivingen på linje med andre aktiviteter. Tirsdag kl 20-21 har mamma skrivetid! Basta! Selv denne lille timen er langt bedre enn ingenting, og etter hvert kan du kanskje P en skrivetime lørdag morgen også?
Jeg vil gå så langt som å si at om du ikke P skrivingen, P du ikke å bli forfatter. Da kan det hende svaret er at du ikke skal bli forfatter. Ennå.

 

Jeg har ikke noe godt skrivested
Hva er et godt skrivested? Det er et like åpent og generisk spørsmål som «Hvor stor er en fisk?» eller «Hvor mange runder er det på Bislett?» Noen vil ha en skrivekrok på loftet, foran det store vinduet med havutsikt, med en stor kopp varm sjokolade, et gammelrosa fleezepledd og den lille, smekre Macbooken – alt foreviget på Instagram med «Koooze- og zkrivetid», mens andre slenger seg i sofaen, legger den gamle Dell-PCen i fanget, bena på bordet og drar på med tung industriell rock i headsettet.

Et godt skrivested er viktig, det tror jeg fullt og fast på, og jeg tror det er fullt mulig å lage det så dyrt eller billig som du måtte ønske og ha mulighet til. Det avgjørende er at det funker for DEG. At det gir deg den roen du trenger eller de rammene du må ha for å kunne skape det du vil.

Og om du kombinerer P fra forrige punkt, kan du kanskje til og med stikke innom nettet, finne en skrive-retreat – i eller utenfor landets grenser, og stikke av en langhelg eller to. Luksus for mange, men definitivt en veldig god mulighet for mange andre. Kanskje kjenner du noen som har en hytte, og som du kan få låne en helg de ikke bruker den? Kan du ta en feriedag eller tre midt i uken, kan leiligheten til en venn fire gater bortenfor funke helt supert.

Du er kreativ, og det kan du bruke også når du skal finne skrivestedet (eller -stedene) du trenger.

 

Jeg har skrivesperre
Der har vi alle vært, og alle kommer dit igjen. Litteraturen, skrivekursene og internett er stappfullt av gode (og mindre gode, sikkert) råd for å komme rundt. Jeg skal ikke gå så dypt i materien her, men kan liste opp noen punkter jeg har hørt og lest, og som har hjulpet både meg selv og andre:

  • Gå en tur
  • Les, les og atter les! Min erfaring er at jeg til slutt ikke klarer å la være å skrive, når jeg leser andres tekster og bøker.
  • Friskriving/skrivesprint. Sett stoppeklokken på fem minutter, og skriv uten å tenke på hva. Bare la pennen, blyanten, tastaturet fylle arket med hva som helst. Du kan fort bli overrasket over hvor mye bra som kommer fram.
  • Slå opp på side 27 i en hvilken som helst bok i bokhyllen. Skriv ned det første substantivet, det fjerde verbet og det åttende adjektivet du finner. Skriv en eller annen tekst hvor disse ordene er med. Bruk gjerne stoppeklokken, og gyv løs!
  • Dans! (Ok, denne har jeg aldri prøvd selv, men jeg setter meg gjerne bak trommene en liten halvtime … det funker minst like bra!)
  • Snakk med andre som skriver
    Ikke snakk med folk som ikke skriver (eller … gjør gjerne det, men ikke om skrivesperren – de skjønner ikke 😉 )
  • Skjerp deg! Vel, kanskje ikke det man har lyst til å høre, men likevel – av og til handler det om å sette seg ned og bare skrive likevel. Presse ut ett og ett ord til man kommer over kneika. Skriving ER hardt arbeid – deal with it!

 

Jeg skriver ikke bra (nok)
Hvem gjør egentlig det, da? De aller fleste er lært opp til å ikke helt tro på sine egne evner, og vil på et eller annet tidspunkt ende opp med å kritisere sitt eget arbeid – ofte hardere enn andre ville kritisert det. Men ingen er perfekte, og ingen skriver perfekt. Ikke en kjeft av de suksessrike forfatterne går gjennom skrivelivet i evig eufori over sin egen fullkommenhet. Og et førsteutkast fra en bestselgende forfatter er – om jeg skal stole på hva en del av dem har fortalt meg – skikkelig dritt.

Så nei, du skriver ikke bra nok i starten, men du blir bedre jo mer du skriver. Og jo mer du leser, for ordens skyld.

Legg din egen Jante død så fort som mulig, og skriv. Få hjelp utenfra, bli med i en skrivegruppe, lei inn en manuskonsulent, les en bok eller tre om skrivekunsten, gå et skrivekurs – gjør noen grep for å utvikle håndverket.

En snekker har gått i lære i mange år før han får bygge et hus. En rørlegger må vite hva hun gjør før hun får legge opp sanitæranlegget i det samme huset.
Hard work beats talent when talent doesn’t work hard!

 

Folk vil bare lese blodig krim
Tøv!

De vil lese om tapt (og gjenvunnet) kjærlighet, om lykke, om hvordan de kan bli bedre mennesker, om hevn, krig, knuste drømmer og den unge fattigjenta som vokser opp i nærmest slavelignende tilstander på en gård tidlig på 1800-tallet, og hvordan hun må sloss mot gårdsherren som stadig voldtar henne i stallen og … ja, folk vil lese om alt mulig.

Mange ønsker å lese om seriemordere og mer eller mindre fiaskoerklærte politimenn som bare MÅ løse den siste saken før de legger på røret for godt, men heldigvis er bokmarkedet uendelig mye større enn det.

Og kanskje er det ikke mer enn en håndfull som vil lese akkurat din livshistorie, men se ikke bort fra at det på mange måter er viktigere for deg å SKRIVE den enn at så mange skal lese den.

 

Jeg må gjøre masse research først
Må du virkelig det? Hvis du skal skrive om noe du har så lite peiling på at mesteparten av tiden de første månedene går med til research kan det kanskje være en tanke å gå tilbake til den opprinnelige ideen bak historien din. Hvorfor vil du skrive akkurat denne historien?

Men ja, selvsagt må man av og til gjøre research, enten ved å reise (Google Earth f.eks.) til Firenze for å finne akkurat den riktige gården og hvor langt det er ned til den lille landsbyen, eller ringe det lokale lensmannskontoret for å finne ut hvilket merke den er, politiradioen førstebetjenten din skal ha hengende på skulderen.

En norsk forfatter tipset meg om TK-trikset. Hver gang du kommer til et sted i historien din hvor du tenker at «her må jeg gjøre research», så skriv «TK» i teksten. Så kan du fortsette å skrive, i trygg visshet om at du kommer tilbake til de tekniske detaljene rundt våpenet eller bilen eller dåpsritualet eller hva det er du trenger å researche. Poenget er at du ikke trenger å la det stoppe deg i å fortelle historien.

«Advokaten reiste seg. Han kremtet, og snudde seg mot TK. – Som min klient allerede har sagt, er det utenkelig at han befant seg på åstedet på drapstidspunktet. Hans mobiltelefon har riktignok vært i området, slik TK viser, men …»

Etterpå, når du har skrevet kapittelet eller scenen, gjør du et søk etter TK (som er en veldig lite brukt bokstavkombinasjon på norsk), og kan fylle inn detaljer om hvilke personer en advokat ville henvendt seg til (Administrator, kanskje?) i rettsalen, og hva det er som viser at mobilen til den tiltalte var i området (triangulering av basestasjoner eller noe sånt, kanskje?).

Drit i detaljene – skriv scenen og hold flyten i dramatikken.

 

Jeg er for sliten
Les en bok. Det er skriving, det også 😉

Eller sov litt.

Eller tren litt. Det er ikke dumt å være i kurant fysisk form – både hjerne og kropp må være våken for at du skal kunne yte som skriver.

 

Testleserne mine slaktet første kapittel
Jepp – og det er nettopp derfor vi har dem. Sørg bare for å ha testlesere som slakter på den «rette måten». De bør fortelle hva som er dårlig, og kanskje til og med komme med tanker om hva du kan gjøre for å bedre på det.
Bruk for all del ikke familie og nære venner som testlesere. De er for snille, og det siste du trenger på veien er nikkedukker og ja-mennesker. For å bli flink, må du tåle litt juling.

Om du ikke takler «slakt», er det ikke sikkert du skal bli forfatter …

 

Det er så asosialt
Jepp! Vil du heller ha venner og et liv, kan du glemme å bli forfatter. Satt (litt) på spissen, men ikke så mye. I hvert fall i starten. Du må ofre noe, og selv om du ikke skal ofre vennskapene dine, må du forklare dem at du av og til må P skrivingen, og at de bare vær så god har å støtte deg i det!

Dessuten får du så utrolig mye bedre venner når du vanker i skrivemiljøene!

 

Jammen, jeg skriver jo hele tiden … i tankene!
Og det er særdeles viktig, men til syvende og sist er det svært få bøker som har kommet ut gjennom at forfatteren bare tenkte den. Igjen – det er hardt arbeid, og da må du bare brette opp ermene (ja, ermene – hvordan har det seg at folk tror de kan brette opp armene, egentlig?) og ta fatt. Skriv, skriv og atter skriv!

 

Og om du trenger en siste utvei for å slippe å skrive på romanen din:

Skriv et blogginnlegg i stedet 😉