Hva søren skal jeg skrive, da?

I dag hadde jeg bestemt meg for at det var på tide å skrive et nytt innlegg på bloggen. Det forrige var så langt tilbake som da Facebook var full av «… noen som har bunadssko i størrelse 34?», lagt ut av fortvilte mødre som nettopp har lagt fram dressen og sløyfa til gubben, strøket bunadsskjorta til 13-åringen, bakt to skuffekaker (en med og en uten egg, begge glutenfrie) til de superfestlige timene på skolen, mellom barne- og folketoget, og som ser fram til at klokken skal bli halv to om natten så de kan rekke å stryke sin egen bunadsskjorte (og kanskje legge ut stakken som garantert ikke lot seg legge ut mer i fjor).

Kort sagt, 16. mai.

Men så var det tema, da. Hva skal jeg skrive om? Det er alltid mange skriverelaterte emner å berøre, og de aller fleste engasjerer meg. Skal jeg skrive noe om det skrivetekniske, kanskje?

I så fall kunne jeg grepet tak i den søvndyssende digresjonen i første avsnitt, hvor jeg forsøker å lage en morsom, nærmest kåserende variant av å beskrive datoen for mitt siste innlegg, i stedet for simpelthen å gjøre som i andre avsnitt – bare skrive at det ble skrevet 16. mai. Dette er jo definitivt en greie jeg (altfor) ofte gjør. Lange setninger med både sitater, innskutte bisetninger og en (eller flere) parenteser. Og om jeg skulle skrevet om denne tendensen, burde jeg dratt parallellen fra denne hangen til lange, kåseri-lignende utredninger til den litt mer vanlige, men akk så plagsomme tendensen jeg har til å bruke flere ord enn nødvendig til å få fram en handling hos en romankarakter. Heldigvis er jeg ganske rå med DELETE-tasten når jeg redigerer manuskriptene mine, men likevel. Det er jo bare tull å si at «… han myste med øynene mot henne», når det holder at «… han myste mot henne». Det er ikke så veldig mye annet enn øyne man myser med, er det vel? Om jeg skulle skrevet om dette, ville jeg kanskje gjentatt kjepphesten min om at et nikk i seg selv er bekreftende, og at det derfor ikke er nødvendig å si at «… hun nikket bekreftende». Jeg har faktisk sett (uten at jeg vil navngi den norske forfatteren som skrev det) at en person i en norsk krimroman «… nikket bekreftende med hodet.»

«Good grief!» som Charlie Brown ville sagt det.

Men nei, jeg tenker jeg skal finne noe annet å skrive om. For eksempel – og dette er jo direkte utledet av det siste eksempelet – kunne jeg skrevet om min undring over at slike formuleringer slipper gjennom hos forlaget. Etter at jeg har begynt å skrive «på ordentlig» (jeg skal komme tilbake til hva jeg mener med det) selv, har jeg også begynt å lese bøker på en helt annen måte enn før. Jeg henger meg opp i slikt jeg tidligere ikke merket meg, simpelthen fordi jeg ikke visste at det var «feil» å skrive:

«Nå tuller du fælt», lo han.

Jeg bruker begrepet «feil», men pakker det inn i anførselstegn for ikke å være altfor bastant. Det er tross alt (minst) to meninger om hvorvidt man kan le en setning. Men poenget mitt her er mer rettet mot det anførende verbet «lo». De aller mest puritanske mener at en karakter «sier» replikken sin, og intet mer. Det er replikkens innhold og mening som bør få fram hvordan karakteren sier den, og da er det unødvendig – ev. «feil» – å bruke noe annet enn «sa hun» bak replikken. Hvis jeg valgte å skrive om dette temaet i dagens blogginnlegg, ville jeg hatt med noen eksempler på ting jeg nå reagerer på, men som jeg ikke ville brydd meg om tidligere:

«Først vrir du mot høyre til du hører et lite klikk, og så vrir du tilbake mot venstre til du hører det samme klikket. Så kan du dra ned håndtaket på siden, og løfte den lille slåen på toppen», forklarte hun.
(her er det tydelig at hun forklarer, så et enkelt «sa hun» er mer enn nok)

«Ikke stå der og glis, din idiot», snerret han.

«Hansen! Kontoret mitt – nå!» tordnet direktøren sint.

Og så videre …

Men nei, kanskje jeg i stedet skulle skrevet noe mindre skrivefaglig – noe mindre teknisk.

Kanskje noe om min egen skrivehverdag? Hva jeg driver med for tiden? I så fall ville jeg selvsagt nevnt at jeg venter på svar fra forlag på (forhåpentligvis) siste versjon av en krimroman som jeg håper skal bli den første av mange om politietterforskeren Maja Witsø. Og om jeg i så fall nevnte den første, ville jeg også skrytt av at jeg er godt på vei inn i plottingen av bok nummer to om Maja.
Om jeg skulle skrevet om denne delen av skrivehverdagen, ville jeg sikkert nevnt at jeg var innom politistasjonen i Narvik i ferien, hvor jeg møtte en veldig hyggelig og samtalevillig overbetjent. Han var ivrig krimleser, og satte av nesten halvannen time til å både svare på spørsmål og faktisk komme med konkrete tips til boken, som har arbeidstittelen «Skogen for bare trær».

Jeg ville også nevnt at at jeg har startet på et (for meg (og der var parentesen igjen (faktisk flere inni hverandre, bare for å understreke hvor stort dette problemet (ikke det å ha kontroll på flere parenteser inni hverandre, vel å merke – man er tross alt gammel programmerer (men jeg skjønner at den gjengse leser kan få litt problem med å holde tråden, selvsagt)) kan være for meg), ja) i hvert fall) veldig spennende skriveprosjekt sammen med en annen, langt mer merittert forfattervenninne. Jeg ville i så fall vagt nevnt at vi skal skrive en serie bøker – ni i tallet – i fantasy-genren. Den spesifikke sub-genren kalles «Urban Arthurian Portal Fantasy», for de som er lei av «Ibsens ripsbusker»-tungekrøllere. Disse skal lanseres like over nyttår, og vi har allerede skrevet førsteutkastet til bok én, halve utkastet til en «prequel» (som kommer i tillegg til de ni i hovedserien) og er langt inn i plottingen av bok nummer to.

Og apropos bøker, jeg kunne sikkert skrevet litt om noen av de jeg har lest i sommer, kanskje til og med gitt et terningkast eller to? I så fall ville jeg startet med Peter James, og hans «Need You Dead», som vel er den 13. boken om politihelten hans, Roy Grace. James skriver som regel veldig bra, synes jeg, men akkurat denne gangen ble jeg litt skuffet. Ikke veldig, men litt. Da var det veldig hyggelig å bli kjent med en ny (for meg) forfatter, i Steve Cavanagh. Jeg har alltid likt såkalte «courtroom dramas» og «legal thrillers», og har selvsagt slukt alt John Grisham har gitt ut. Steve Cavanagh står ikke ett eneste skritt tilbake for Grisham, og her kommer jeg til å bruke mer tid, garantert. Ellers ville jeg sikkert ramset opp både Jørn Lier Horst, Karin Fossum, Trygve Gulbrandsen (jeg har endelig somlet meg til å gå i gang med Bjørndaltrilogien!), Unni Lindell, Ruth Ware, Karin Slaughter, Samuel Bjørk, Neil Gaiman, Stephen King (selvsagt!), Michelle Frances (les “The Girlfriend”!) og Dean Koontz, som er de jeg kommer på i farten. Ja, og så naturligvis min gode venninne Kristine Storli Henningsen, som har begått en herlig førstebok om frilansjournalisten og, viser det seg, hobbydetektiv Fie Falch i «Den som elsker deg høyt». Jeg istemmer gjerne med anmelderne som hyller Kristine, og synes Fredrik Wandrup sa det best da han kalte boken «en chick lit-utgave av John Dickson Carr».

Men nei, jeg føler ikke helt for å skrive leseblogginnlegg i dag — jeg tror jeg får finne noe annet å skrive om.

Kanskje noe så enkelt som et dikt? Det hender jeg drar i gang en liten skrivesprint for meg selv, sånn for å få tømt hjernen for alle tanker som svirrer rundt der oppe (jeg har aldri helt bestemt meg for om det er bedre at det går trill rundt enn at det står helt stille, forresten … noen som vet svaret?). Da setter jeg stoppeklokken på f.eks. fem minutter, og så lar jeg fingrene løpe over tastaturet. Som regel blir dette bare fjas, men av og til kommer det noe «brukendes» ut av det. I dag kunne jeg for eksempel delt noen verselinjer som dukket opp i en slik skrivesprint, midt i sommerferien hjemme hos foreldrene mine i Narvik.

ofotfjorden
i fire knops fart
klokka er sent en julikveld

dagslys om natta
sola smiler bredt
inni fjæra, på ett bein, står en tjeld

ofotfjorden
i fire knops fart
en seksti grams toby henger bak

pappa er skipper
jeg sitter og sløver
et halvt øye speider etter sjøørretvak

nede i dørken
står to fiskekasser
en full av småsei, til kveitelineagn

den store, derimot
er fylt helt til randen
av den digre jeg mistet, og andre fiskesagn

diesellukt
og dumpe stempelslag
en sabb fra nittenhundreogkjempelengesia

ofotfjorden
i fire knops fart
like før vi står stille, akkurat som tida

men ofotfjorden
i fire knops fart
er akkurat, nøyaktig og hundre prosent perfekt

Ja, jeg kunne sikkert tatt med det diktet, som på mange måter oppsummerer ferien min, men så er det ikke veldig relevant til skrivingen.
Eller jo, det er kanskje akkurat det det er? Det er ikke mange steder jeg kan hente så mye energi og krefter som baki båten hos «farsan», med kassene fulle av fisk og løgner om «den jeg mista, den var minst åtte komma sju kilo» (det er rart med det – en god fisker vet nøyaktig hvor tung den var, fisken han mistet like før han fikk den på land eller opp over ripa).

Forresten, jeg lovte å komme tilbake til hva jeg mente med «å skrive på ordentlig», men for å være helt ærlig har jeg glemt hvorfor jeg sa det sånn. Kanskje jeg mente at jeg de siste fem—seks årene har tatt skrivingen skikkelig på alvor, og selv om jeg enn så lenge (for det er sånn jeg tenker – det har bare ikke løsnet ennå, men det vil det) ikke er antatt av noe forlag, har jeg produsert noen hundre tusen ord på diverse manuskript. Jeg tror kanskje tanken var at jeg skulle si noe om hvordan jeg har brukt tid og ressurser på skrivekurs og bøker om skrivekunsten, og at jeg gjennom disse har fått en del «verktøy» inn i skrivingen som jeg ikke hadde før.

Det er mulig jeg tenkte at jeg skulle si noe om de utrolige ressursene som er tilgjengelig for forfatterspirer som meg, og at jeg i den sammenhengen ville trukket fram et par—tre Facebookfora jeg frekventerer. Det er veldig gøy å se hvor kjapt man får svar i f.eks. gruppen «Skriverne» når man spør om noe skriverelatert. Av og til kan det dukke opp ganske absurde forespørsler, men så viser det seg at det sitter et dusin andre i gruppen som kan noe om temaet. Hvor lang tid tok det før hun som spurte om syvarmede lysestaker i norske kirker fikk svar? Var det så mye som to timer før hun hadde tredve kommentarer, hvorav tre var fra ordinerte prester, mon tro?

Så ja, å ta skrivingen på alvor betyr kanskje at jeg både suger til meg kunnskap fra andre som kan mer enn meg (les: de aller fleste), og at jeg etter hvert har lært meg at det er lov å fravike skrivereglene her og der. Tell i stedet for show, hvis det er det riktige, men vær bevisst på hvorfor osv. Sånne ting. Skriv «… nikket hun bekreftende» om det er riktig for deg, men vær også klar over at når jeg leser boken din, kommer jeg til å rynke på nesen over den slags.

Nei, jeg får bare innse at akkurat i dag ble det vanskelig å finne på noe skriverelatert å fylle blogginnlegget med. Sånn er det av og til.

Fortsatt god sommer!