Jeg kan se ham for meg, med de azurblå øynene og det mørke håret med en liten antydning til gråskjær på sidene. Nesen hadde en liten, nesten usynlig knekk på midten – du måtte stå helt inntil ham for å se den, og selv da måtte du egentlig vite at den var der for å legge merke til den. Han hadde et alvorlig, nesten trist drag over seg, og om jeg ikke visste bedre ville jeg trodd at han ikke la merke til at det var andre mennesker rundt ham. Når han snakket til deg, derimot, var det som hele rommet forsvant, og han var fullt konsentrert om deg. Det var umulig å legge merke til det varme smilet som kom fram og brøt opp steinansiktet. Han var en slik som smilte med hele ansiktet, og de 57 år gamle øynene gnistret som tusen soler …

Nei, dette er ikke et forsøk i å sette rekord i antall klisjeer, selv om jeg tror jeg ville hatt en fair sjanse. Jeg forsøker å eksemplifisere temaet mitt for dette innlegget – karakterbeskrivelser.

Hvor mye skal man beskrive karakterene sine, og hvor mye skal man la være opp til leseren å male for sitt indre øye? Jeg har lest bøker hvor jeg nesten har blitt sint på forfatteren fordi jeg ikke får anledning til å innbille meg noe som helst om en karakter. Hver minste bagatell er beskrevet, gjerne med en skog av adjektiver. Andre kan ha latt være å gi meg noe som helst å gå på, så jeg har lurt på om forfatteren selv egentlig kjenner karakteren sin?

Et svært godt spørsmål dukket opp i et Facebookforum for forfattere for et par dager siden: «Ville politiet være i stand til å identifisere karakteren din basert på din beskrivelse?»

Jeg skal glatt innrømme at det ville vært tilnærmet umulig for dem å peke ut Maja Witsø ut fra dette intervjuet jeg gjorde med henne før jeg begynte å skrive på «Vinnerhånden». Hva kunne politiet (eller andre som leser intervjuet) sagt om Maja i ettertid – hvis de ble bedt om å beskrive utseendet hennes? Hun:

  1. utstråler en vennlig autoritet
  2. drar den ene munnviken ut i et lite, overbærende smil
  3. er snart førti år gammel, men ser mye yngre ut
  4. har blå øyne
  5. har et «langt sterkere håndtrykk enn de aller fleste menn jeg har hilst på»

Hvis du fikk se en bunke bilder av kvinner, ville det i beste fall vært mulig å identifisere punkt 3 (hvis du fikk vite at hun var nærmere førti, vel å merke) og punkt 4 (hvis det var et fargebilde). Til mitt spede forsvar har jeg gitt litt mer informasjon om Maja i selve manuset til boken 🙂

Men hva er en god karakterbeskrivelse? Når skal man gå i detaljer og når skal man la leseren selv se for seg hvordan heltinnen ser ut? Her er et eksempel:

«Ansiktet var tidløst, hverken ungt eller gammelt, men fullt av minner av både lykkelige og sorgfulle hendelser. Håret var mørkt som skumringens skygger, og på hodet hadde han en tynn krone av sølv. Øynene var grå som en klar kveldsstund og de lyste som tusener av stjerner.»

Hvem? Alveherren Elrond fra Ringenes Herre, av J.R.R. Tolkien. For de som leste bøkene før filmene kom, eller som ikke har sett filmene, vil Elrond framstå på mange forskjellige måter ut fra beskrivelsen, men hovedtrekkene er likevel framhevet fra forfatterens side. Det er en majestetisk skikkelse vi har med å gjøre, med stoisk ro og vi føler visdommen hans strømme mot oss gjennom beskrivelsen. Med tanke på at vi introduseres til en alv, kunne det fort vært fristende å gå mer i detaljer, men Tolkien faller ikke for fristelsen. Når vi så fikk se Hugo Weaving i rollen på lerretet, kan man sikkert pirke på detaljer, men hovedtrekkene – den stoiske, majestetiske holdningen og visdommen kommer er veldig gjenkjennelige fra Tolkiens beskrivelser.

Slike detaljerte beskrivelser, som oftest handler om de fysiske attributtene, blir gjerne punktvise oppramsinger.

«Han var en høy, middelaldrende mann med antydning til bilring. Han hadde blågrå øyne og brunt hår. Den lyseblå skjorten forsvant ned i den samme dongeribuksen han alltid gikk i.»

Hvis dette var en drapsmistenkt, ville det vært utrolig vanskelig å plukke ham ut blant de tusenvis som passer til nettopp denne beskrivelsen. Beskrivelsen kan godt være korrekt, men den er både drepende kjedelig å lese, og den gir oss ikke annet enn et vagt, uklart bilde av en mannsperson.

  • Hva med stemmen hans – dyp og raspende, som en forkjølet Tom Waits?
  • Ganglaget – måten han alltid ser ut som han lener seg mot en kraftig motvind?
  • Det store arret i buken etter den gangen han nesten ble drept i et barslagsmål i Newcastle?
  • Latteren – som en knirkende dør på en gammel, vindskjev utedo?

Et annet eksempel:

«He was not conspicuously tall, his features were striking but not conspicuously handsome. His hair was wiry and gingerish and brushed backward from the temples. His skin seemed to be pulled backward from the nose. There was something very slightly odd about him, but it was difficult to say what it was. Perhaps it was that his eyes didn’t seem to blink often enough and when you talked to him for any length of time your eyes began involuntarily to water on his behalf. Perhaps it was that he smiled slightly too broadly and gave people the unnerving impression that he was about to go for their neck.»

Ekstrapoeng til de som kjente igjen Ford Prefect fra Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, av Douglas Adams. Selv om det er meningen at det skal være litt vanskelig å sette fingeren på akkurat hvorfor det er noe litt rart ved Prefekt, klarer Adams i mine øyne å skape et bilde av ham som jeg kan se levende for meg. Øynene hans blinker ikke ofte nok – hallo! Tenk deg at du står og snakker med en person, og så plutselig oppdager du at han ikke blinker, eller i hvert fall svært sjelden. Creepy? You bet!

Den siste setningen er noe av det beste jeg har lest av beskrivelser – han gir deg den litt ugne følelsen av at det er like før han hopper i strupen på deg. Genialt!

Og hva med denne:

«If the motorcycle was huge, it was nothing to the man sitting astride it. He was twice as tall as a normal man and at least five times as wide. He looked simply too big to be allowed, and so wild — long tangles of bushy black hair and beard hid most of his face, he had hands the size of trash can lids, and his feet in their leather boots were like baby dolphins.»

Han så rett og slett for stor ut til at det kunne være lovlig! Føttene var som babydelfiner! Når J. K. Rowling lar dette monsteret av en mann, denne kjempen, dundre inn i Harrys liv, og så viser oss at den samme giganten er en eneste stor klump av omtanke og kjærlighet, er det ikke rart vi faller pladask og blir evig glade i Gygrid.

Jeg kan ikke garantere at Maja Witsø ville blitt plukket ut blant hundre kvinner ut fra mine beskrivelser. Men jeg kan garantere at jeg skal gå gjennom manuskriptet mitt på nytt, og legge til og trekke fra der jeg føler det er nødvendig, og gi både Maja, Morten, Anna Sofie og Peter beskrivelser jeg kan stå for. Og som forhåpentligvis gir leserne gode bilder av hvem de er, og samtidig lar det være litt igjen til fantasien.