Tidenes sjekkereplikk? Ja, kanskje. I hvert fall når den ble uttalt av Joey Tribbiani 🙂 Men nei, jeg skal definitivt ikke forsøke noe sjekking, men heller fortelle litt om hvordan JEG har det. Eller, rettere sagt, hvordan det går med skrivingen min. Jeg har hatt stort fokus på skrivetips i bloggen min hittil, og det er noe jeg kommer til å fortsette med. I forarbeidet til sånne innlegg går jeg ofte gjennom tema jeg selv lærer mye av i min egen utvikling mot forfatterdrømmen.

Og det er nettopp det dette innlegget skal handle om – drømmen min. For den lever i aller beste velgående, selv om jeg er noen måneder forsinket med å fullføre «Vinnerhånden». Siden jeg forkastet ganske store mengder av manuset i begynnelsen av mai, har jeg ikke bare skrevet ny slutt, men også lagt til nye momenter gjennom hele historien om Anna Sofie, Morten og Maja. Jeg føler jeg har sagt «et par–tre uker til nå, så …» i hele sommer og høst 🙂

Men NÅ er det faktisk bare et par–tre uker til, og så er jeg ferdig med … ja, med hva? Jeg har slitt litt med begrepet «førsteutkast», for å være helt ærlig. Ikke til forkleinelse for andre som skriver, men for meg personlig har dette begrepet en litt defensiv klang. Jeg er fullstendig klar over at jeg med all sannsynlighet kommer til å måtte omskrive og redigere det ferdige manuset før det er ordentlig ferdig. Men likevel sliter jeg med å kalle det et førsteutkast. Et utkast er mer en skisse, noe som skal bli noe etter hvert, føler jeg.

Vel, det er flisespikking, og jeg skal gå videre. «Vinnerhånden» blir i hvert fall fullført i løpet av oktober, og deretter sendt til pilotlesere. 🙂

And then what?

Det tar gjerne noen uker for pilotlesere å gjøre en god og grundig vurdering av en hel roman. Heldigvis er jeg ikke i beit for skrivearbeid mens jeg biter negler. Romanen jeg skrev for snart fire år siden – «Seb» – har jeg planer om å revidere og redigere ganske grundig, for å gi den en ny sjanse til å komme forbi forlagenes refusjonsbunker. Jeg har et veldig sterkt og personlig forhold til historien om Seb og Markus (og Nina, selvsagt), og føler at det er en historie jeg må få fortalt.

Midt i oktober starter dessuten Forfatterskolens krimkurs, som jeg ser veldig fram til. Jeg har nemlig store planer om å skrive en ren, hardbarket krim, og søndag morgen (kl 06:47) våknet jeg av at jeg hadde en idé. Jeg skal holde idéen tett til brystet, men kan si såpass at arbeidstittelen er «Hogst», og at historien involverer Kripos, skogsarbeid og noen liter blod. Mange liter blod, faktisk.

«Drømmekrigeren», «Tro, håp og løvetann», «Kokken» og «Aarborgen» er også historier jeg har plottet ferdige resyméer på, og til en viss grad har gått i gang med å lage scener, karakterer og historiebuer på. Disse må kanskje vente til et stykke ut i 2018, slik det ser ut nå.

I oktober kommer også versjon 3.0 av Scrivener, og der har jeg litt planer om å skrive en lærebok på norsk. Vi får se om gutta i Literature & Latte holder det de lover med lanseringen, og ta det derfra.

Og så kommer jo november, med NaNoWriMo – National Novel Writing Month. Skriv en roman på en måned, som er parolen til prosjektet. Vi får se om jeg hiver meg på i år. Jeg har som sagt en klar plan om å skrive krimromanen «Hogst», og rent tidsmessig kommer NaNoWriMo perfekt til den.

Vi får se … jeg har i hvert fall mer enn nok prosjekter å ta tak i, men aller først skal jeg altså gjøre ferdig «Vinnerhånden». Ikke førsteutkastet, men manuskriptet 😉

Tenker det tar to–tre uker …