Boksmeden

– om å oppnå forfatterdrømmen –

Grandiosa er ikke pizza!

Jeg omtaler gjerne meg selv som en snobb. I hvert fall innenfor visse områder, som for eksempel musikk og mat. Mitt absolutte favorittband er den canadiske progrocktrioen Rush, og jeg elsker postrockerne i Caspian. Sistnevnte er, sammen med progmetal-bandet Animals as Leaders det jeg foretrekker å ha i headsettet når jeg skriver. Både fordi jeg må høre på instrumentalmusikk, slik at jeg ikke forstyrres av tekster, men også fordi det er helt fantastisk å høre på. Og ja, jeg må nevne A-moll-konserten av Grieg også – den er perfekt skrivemusikk!

Og jeg elsker en mør biff. Den har selvsagt ligget på kjøkkenbenken en times tid i romtemperatur før jeg smører den inn med litt olje (extra virgin, naturligvis) og flaksalt. Deretter stekes den i smijernspannen sammen med med masse kjærlighet, en kvast timian, et par hvitløksbåter og i smør som jeg har stått og spadd over biffen med skje for at smakene skal trenge inn i kjøttet. Jeg peprer selvsagt ikke biffen før steking, siden pepper så lett blir svidd i pannen. I stedet rister jeg hele pepperkorn i en liten, tørr panne – til de «popper» som popcorn, før jeg knuser dem i en morter og sikter dem i en finsiktet sil. Da sitter jeg igjen med kun det finmalte indre av nyristet pepper, og løfter dermed biffen til enda et nytt steg på smaksstigen. For øvrig snakker vi selvsagt om biff som har gått ut på dato noen dager i forveien, slik at den er enda mørere, og den skal naturligvis serveres medium rå, og hvile minst ti minutter på benken etter steking.

Eller så kan jeg selvsagt vispe sammen en pannekakerøre og steke med First Price-baconterninger og nyte det (nesten) like godt som biffen.

Eller jeg kan sitte på spinningsykkelen med Maroon 5 eller Michael Buble i ørene og ha en flott musikalsk opplevelse sammen med treningsøkten.

Men det kan jo ikke stemme – jeg er jo snobb!

Jeg hater jo frossenpizza, og får (rettmessig) kjeft av ungene mine når jeg ikke gidder å se på alle de «folkelige» programmene på TV, som «gullrekka», Dag Otto og Skal vi danse nå igjen?

Så hva er snobberi, egentlig?

Ordet snobb kommer ifølge Norsk Akademisk Ordbok (naob.no) «fra engelsk snob, grunnbetydning ‘skomaker; ikke-akademiker’», men brukes i dagligtale mest om personer som mener de har en slags høyere eller bedre smak innen f.eks. mat, klær eller kultur – men i realiteten ikke har noen egentlig grunn til å tillegge seg slike elitiske «evner».

Så der har du meg. En simpel dust som uten reell grunn mener å ha langt bedre smak innen musikk enn de stakkars dilterne som kritikkløst hører på P4 eller Radio Norge og driter i at de kun får høre de mest kjente låtene av de mest kjente artistene. Grøss!

Skjønner de ikke at de tar feil? Når de sitter der bak rattet og dunker takten til «Despacito» på rattet, eller ukritisk synger med til Ariana Grande simpelthen fordi det er hun som topper VG-lista for øyeblikket? De kunne hørt på «Supper’s Ready» fra den tiden da Genesis var et superbra band (før Peter Gabriel og Steve Hackett forlot, og Phil Collins gjorde dem til et husmorpop-band, naturligvis!), men neida – her skal man høre på «Blurred Lines» med Robin Thicke feat. (og ikke få meg til å snakke om denne «feat.»-sjuka … da blir jeg aldri ferdig) T.I. & Pharrell, for den er jo så festlig (og stjålet fra Marvin Gaye, for ordens skyld).

Og hva med Grandiosaen? En hjemmelaget pizza med mozzarella (ikke bøffelmelk-varianten, siden den er for «våt», og gjør pizzabunnen bløt), ruccola og olivenolje, stekt på pizzastein så bunnen blir supersprø er jo så mye bedre! Eller hjemmelaget tomatsuppe i stedet for Toro-posen? Både billigere og mye bedre.

Men så kan jeg gjerne sitte bak rattet selv og gaule «åååååå we’re hææææf way there …. åååÅÅÅ livin ån a preeeeier!» og faktisk ha det helt supert.

Søren så vanskelig det er å holde på snobbe-stempelet, da!

Takk og lov at jeg ikke drikker kaffe. Jeg ville garantert malt den selv, fra spesialimporterte Arabica-bønner fra Thailand, brygget den i presskanne med nittiseks grader varmt vann (som jeg selvsagt hadde filtrert gjennom en Brondell Circle på forhånd). Og fortalt grundig om prosessen i lunsjen på jobb.

Og hjelpe og trøste mine nærmeste venner og familie om jeg hadde beveget meg inn i alkoholens verden. En ting er hvilke foredrag jeg hadde holdt om jeg skulle servert whisky (jeg hadde garantert brakt den med meg fra et eller annen fjernt destilleri på Hebridene eller kanskje Sullivans Cove i Australia), men fri og bevare både meg og alle andre om jeg skulle servert en rødvin til biffen! Boquet, kropp, fylde og litt lær … kanskje et hint av sedeltre og kanel?

Heldigvis drikker jeg bare vann, ev. Fun Light (i håp om at «du blir hva du drikker») og selvsagt Pepsi Max (men bare når Liverpool spiller!). Kom ikke her med noe Cola Zero-skvip, takk!

Så ja, dette ble nesten en slags «selvangivelse». Jeg er en snobb i ordets rette forstand: en forfengelig narr (Bokmålsordboka).

For det er virkelig ingenting i hverdagen min som tilsier at jeg «har rett» til å jåle meg til slik jeg gjør. Jeg har en beskjeden jobb i staten, bor i en beskjeden rekkehusleilighet (primært eid av banken), kjører Toyota Auris og har ennå ikke spart opp nok til å bytte ut kjøkkeninnredningen som jeg mistenker ble montert en gang på 70-tallet, da rekkehuset ble satt opp. Jeg har ingen spesielt dyre vaner, selv om jeg har et helt OK speilreflekskamera, en racersykkel (og de påkrevde bleiebuksene) og mer enn nok fiskeutstyr. Nei, forresten – man får aldri NOK fiskeutstyr!

Men jeg jåler meg til på andre måter, gjennom å proklamere at «Fifty Shades of Grey» er en møkkabok og at Kygos musikk er ensformig og kjedelig. At Monty Python er skikkelig humor, mens Børning-filmene er überharry. Jeg bruker über som prefiks for å være pretensiøst morsom, og poengterer ord hvordan jeg bruker det som prefiks for å vise at jeg innehar visse lingvistiske evner.

Og hva har dette i en forfatterblogg å gjøre? Hva babler jeg om, egentlig?

Litterær kvalitet, selvsagt. Duh!

Og kanskje litt litterært snobberi.

Fra min side, vel å merke.

«Hva leser du, da?» er et spørsmål jeg griper meg selv i å svare litt snobbete på. For man skal jo, særlig i skrivekretser, lese Doris Lessing, William Golding, Kazuo Ishiguro og Toni Morrisson, eller andre som i det minste blir shortlisted til Man Booker-prisen. For ikke å snakke om Kjartan Fløgstad, Thor Vilhjálmsson, Dag Solstad eller Jon Fosse – alle verdige vinnere av Nordisk råds litteraturpris. Og jeg har lest noen av dem, og både likt og mislikt bøkene.

Men så synes jeg Stephen King, Jørn Lier Horst, Tom Egeland, Karin Fossum, John Grisham og Michael Connelly er strålende forfattere, og det er jo ikke snobbete i litteraturkretser. Karin Fossums forfatterskap ble endog kalt overvurdert av professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, Erik Bjerck Hagen.

Om jeg skal holde på parallellen fra andre avsnitt i denne lørdagsrablingen, er Lessing og Fosse representanter for den møre biffen, men da ville i så fall den neste gjengen blitt Grandiosa-ekvivalenter, og det er de vitterlig ikke. Likevel tar jeg meg selv farlig ofte i å si at «akkurat nå leser jeg The Narrow Road to the Deep North av Richard Flanagan» eller noe slikt, i stedet for «Politi, av Jo Nesbø». Sannheten er at den ene ligger på nattbordet mens den andre ligger ved siden av sofaen – mine to primære leseplasser.

Og begge gir meg det jeg krever av en bok – en god leseopplevelse.

Den første fikk Man Booker-prisen for 2014, mens den andre er skrevet av en som omtaler seg selv som «en ren underholdningsforfatter». Skal jeg være ekte snobb, skal jeg med andre ord ikke lese Nesbø.

Eller jo, jeg kan lese ham, så lenge jeg ikke sier det til noen.

Den svenske hitmaskinen Max Martin, som bl.a. har vært med og skrevet hits som «… Baby, One More Time» for Britney Spears og «I Kissed a Girl» for Katy Perry har funnet formelen. En formel som har gjort ham i stand til å skrive (alene eller sammen med andre) og produsere (alene eller sammen med andre) 22 låter som har havnet på førsteplass på Billboard Hot 100-listen. Denne formelen har blitt grundig analysert, og inneholder bl.a. følgende elementer:

– 73 % av låtene går i dur, og da helst i G-dur

– De aller fleste følger «fire akkorder»-loven, I – V – vi – IV (eller vi – IV – I – V i ny og ne)

– Første refreng må komme innen førti sekunder («Get to the point»-regelen for hits!)

– Tekstene er banalt enkle, målt ut fra lesenivå. «Teenage Dream» av Katy Perry tilsvarer f.eks. første klasse (https://www.scholastic.com/teachers/articles/teaching-content/leveled-reading-systems-explained/)

Men først av alt, og kanskje både enklest og vanskeligst, er låtene catchy. De fenger! De er lette å synge med på, og de aller fleste vil danse når de hører dem. Også om «danse» bare begrenser seg til å gynge litt med hodet, tappe takten med høyre pekefinger på rattet eller slike små, diskrete utskeielser menn over femti tillater seg.

Når ingen ser på, selvsagt. Man er jo tross alt snobb!

Men finnes slike formler i den litterære verden? Kan man skrive en bestselgende roman ut fra lignende kriterier som i f.eks. Max Martins hit-verden?

Ja, mener noen. Som den australske forfatteren Di Morrissey, for eksempel. Her i Norge tipper jeg bøkene hennes ville havnet i kiosklitteratur-genren, med titler som «Heart of the Dreaming», «Tears of the Moon» og «The Last Rose of Summer». Hun selger som hakka møkk down under, og deler gjerne noen av nøkkelelementene i suksessformelen:

– Du må ha med en kjærlighetshistorie

– Persongalleriet må inkludere den gode, den onde og den stygge

– Kom til poenget fort! Sørg for at leseren blir glad i og bryr seg om hovedpersonen din raskest mulig.

(kan du legge henne døende i en sykehusseng eller la den rike mannen hennes slå henne gul og blå før han kaster henne ut til fordel for den unge sekretære sin, f.eks?)

Gi hovedpersonen din et lyte eller et eller annet handicap, gjerne av sosial karakter. Kan helten f.eks. lide av alkoholisme eller spillegalskap. Sitter hun i rullestol, kanskje? Eller er han en introvert albino? Eller er hun en fattig collegestudent som er så utrygg på seg selv at hun faller for en sadistisk sexforbryter med eget helikopter og lekerom?

Hits. Et skjellsord for oss som digger kompliserte rytmer som i «Apocalypse in 9/8» (Genesis igjen) og som synes at de beste låtene er de som varer i MINST åtte minutter. Vi som synes det er håpløst å skrive låter ut fra en bestemt formel.

Vers, refreng, vers, refreng, bridge, refreng, refreng (repeat to complete boredom, then fade).

Hits. Som finnes i litteraturen også. Som f.eks. serieromanene. De skrives etter en veldig godt innarbeidet «formel», og de 248 sidene som kommer ut seks ganger i året selger langt mer enn kvalitetslitteraturen.

Jeg aner egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget, så jeg tror jeg avrunder her. Kanskje er det derfor denne bloggen aldri blir en hit?

… uten at jeg dermed sier at den holder særlig høy kvalitet, altså 😉

Men det er min blogg. Mitt liv.

… og det var tidenes dårligste segue til at jeg skal sette meg på spinningsykkelen og høre på «It’s My Life» av Bon Jovi (og Max Martin, som er med-låtskriver).

Og jeg kommer til å synge «ITS MAI LAAAAIF – ITS NAO ÅR NEEVØØR»

… og i kveld blir det biff

… mens jeg leser Jo Nesbø

(og drømmer om at min egen bok skal bli en hit … eh … jeg mener bestselger)

Previous

Indre kritiker knivdrept – politiet uten spor

Next

Save me!

6 Comments

  1. Avatar

    karinrm

    “Førr vi har isbjørna i enga, og vi kjøpe med træpænga, Ja vi e et sabla gjeng!”

    Snakk om å pynte på sannheita førr å få det te å rime og stemme med melodien! Og sånt blei vi indoktrinert med.

    Syns du har klart dæ godt, snobb eller ikke. Bloggen din e driiiiiiiitbra, og vil garantert få plass på “Karins bloggliste”. Hold fast på forfatterdrømmen og “never say never” førr “dreams come true” bære “Believe!”

    Her blei biffen seig, æ snobbe med å sitere hundenavn fra “Pelsjegerliv” og anbefale Karin Fossum te datras norskoppgave.

    Don`give up (Peter & Kate) – en vakker torsdag e også vi på signeringsferd 🙂

    • boksmed

      boksmed

      Du verden, det var hyggelige ord, Karin! Tusen takk 🙂 Og ja, Peter gjorde mye bra etter Genesis, og Kate Bush gjorde en super vikarjobb (da Dolly Parton heldigvis takket nei). Jeg gir aldri opp, og håper snart jeg kan plotte inn en signingsferd i hjemme i nord. Gjerne en torsdag, for den saks skyld 😉

  2. Avatar

    Du har god selvinnsikt. Jeg er bare lykkelig når bøkene mine blir gitt ut.

    • boksmed

      boksmed

      Det er ikke spesielt ofte jeg blir beskyldt for å ha særlig selvinnsikt, så tusen takk for den, Lene! 😀 Og om jeg når gjennom nåløyet en dag, og får boken min utgitt, kommer du (og alle andre) til å høre gledeshylet – tro meg! 😀

  3. Avatar

    Herlig lesnad! Eg kan desverre ikkje gje oppskrifta på bestseljarskriving, eg har berre slumpa… Men dette med biffsteiking må vi ta ein prat om. Extra virgin i gloheit jarnpanne er heilt på trynet. Den oljen er ikkje laga for høg varme, sama kor “in” enkelte kjendis/tv-kokkar har prøvd å gjera denne fagleg ubrukelege praksisen. Bruk olje som tåler høgaste varme, f.eks solsikke, men aller best; Melange tilsett litt klara smør.

    • boksmed

      boksmed

      Hei, May Grethe, og takk for sist 🙂

      Nå må jeg arrestere deg litt, for du har definitivt både oppskriften og har ved flere anledninger delt den, så kom ikke her 😉

      Når det gjelder biffen, eller aller helst oljen, er prosessen min ganske enkel. Jeg varmer opp pannen på medium varme i 5-6 minutter. Da får den en overflatetemperatur på rundt 200 grader, som er lavere enn røykpunktet til extra virgin-oljen. Og som sagt, det er biffen som er smurt inn, ikke pannen 😉

      :-Jørn

Legg inn en kommentar

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén