Broren min kjørte en gammel Amazon på 80-tallet. En blå 1970-modell (tror jeg!), med Stromberg-forgasser – eller var det forgassere? Jeg mener å huske at han forsøkte å bytte til noe som het «Doble Webere», men at han ikke fikk den godkjent hos Biltilsynet borte på Fagernes. Duster! (Han kalte dem noe helt annet, men WordPress krasjet når jeg forsøkte å skrive de nordnorske glosene han brukte.)

Kan det stemme at den hadde en B20-motor på 118 hester også? Det var i hvert fall den første bilen jeg selv kjørte fort med, i 80-sonen på Håkvikleira, en bitte liten stund før jeg fikk lappen. Å trykke gasspedalen i bånn på denne var noe helt annet en pappas 1977-modell Peugeot 504, med rattgir, ca. to og en halv sylinder og et parogtyve sløve esler under panseret. Jeg nådde 130 km/t før jeg visste ordet av det, og brorsan måtte be meg slakke ned for det kom en trailer imot.

Forresten, dette vet ikke mamma og pappa om. Før nå.

Men nei, dette innlegget skal ikke handle om biler. De fleste som kjenner meg vet at jeg er totalt uinteressert i biler. Faktisk er det hovedgrunnen til at jeg kjører Toyota – jeg slipper å tenke på verksted og slikt. Jaffal nesten. Jeg tror i grunnen rappernavnet mitt ville blitt Middelaldrende Toyota.

Og for ordens skyld, jeg er veldig klar over at jeg nå underbygger Tom Egeland’s teori om forfattere og biler, men det får så være.

Det jeg etter hvert har tenkt å pense inn på i kveld er Amazon. En bokdistribusjonskanal jeg inntil midten av juni 2019 ikke hadde noe annet forhold til enn at jeg av og til har kjøpt bøker derfra. Å skulle publisere noe der har vært fjernt fra tankene mine. Først og fremst fordi jeg har tenkt at min forfatterkarriere en eller annen gang skal handle om å gi ut bøker på et av våre mange, flotte norske forlag. En annen grunn er at jeg ikke har sett for meg at jeg kom til å makte å sette meg inn i alt jeg måtte lære for å kunne publisere selv. Jeg har enorm respekt for dyktige indieforfattere og den jobben som skal til for å få en bok ut på markedet.

Men så dukket det opp et forslag fra min gode venninne, og erfarne indieforfatter, Linn Tesli. Vi har samarbeidet på fantasy-antologien «Ondskap», som kom ut i august 2018, og har ellers sendt tekster fram og tilbake oss i mellom for innspill, kritikk, redigering og gode råd.

«Vi sku’kke skrivi no’ sammen, da?»

Sa Linn. Sånn ca.

Jeg satt akkurat da og jobbet med å omskrive en krimroman, for å tilpasse den forslagene fra en redaktør i et stort, norsk forlag. Samtidig hadde jeg tatt på meg å være pilotleser for to andre forfattere (litt pretensiøst å si «andre forfattere» når jeg strengt tatt ikke var utgitt selv, men pyttsann!), hadde begynt å jobbe på ordentlig med Scrivener-kurset jeg har lovet meg selv å lage, og hadde ellers Scrivener-mappen full av skriveprosjekt. Jeg hadde med andre ord ikke ett ledig sekund til å si ja til Linns forslag.

Så jeg sa selvsagt «Ja!»

Og dermed ble jeg plutselig indieforfatter, med Amazon som plattform for utgivelsene våre.

Vi skulle skrive en serie. Linn hadde kommet omtrent så langt som «En kvinnelig helt, hver bok forteller sin egen historie og så fortelles hovedhistorien gjennom alle bøkene i serien.»

Kult!
Sa jeg.

Og visste ikke hvor vanvittig mye mer enn bare «kult!» det kom til å bli. Vi gikk i gang med å utvikle denne heltinnen vår, og stakkars Linn oppdaget fort hva hovedjobben hennes kom til å gå ut på.
Å holde meg i sjakk!
Linn, med sin lange erfaring med å bygge opp fantasy-univers og -verdener, måtte stadig vekk si at «Du, dette kan vi vente med. Først må vi bygge fundamentet.»

Etter hvert lærte jeg, i det minste, og utover juni- og julikveldene ble Ruby Morgan skapt. En 19 år gammel jente som flytter fra en liten landsby litt sør for Liverpool, for å studere journalistikk i London. Hun er tilfeldigvis datter av en fe, med røtter i det legendariske og svært magiske riket Avalon. Men å være magisk er ikke bare enkelt, eller trygt, siden såkalte Harvesters (innhøstere) jakter på henne og andre Magiske for å få tak i blodet. Av blodet kan de utvinne dopet MagX, som gir brukerne (mennesker) magiske evner i tillegg til en narkotisk rus. For en stakket stund.

Vel, det var reklamen/blurben.

Hvordan arter det seg for en som «bare vil skrive bøker» å plutselig skulle forholde seg til indiepublisering, Amazon, Kindle Unlimited, book funnels, newsletters, page reads, clean links og bøttevis av annet nytt?
Rart, først og fremst.

Jeg advarte Linn tidlig om at hun måtte ta søsterparten av jobben med markedsføring og slikt, og at jeg «bare vil skrive». Hun sa selvsagt ja til det, men også at hun skulle nok få meg til å skjønne mer og mer etter hvert. Jeg trakk på skuldrene og sa «ja da, sikkert», uten å mene det særlig seriøst.

Så plottet vi. Og så skrev vi. Og plottet. Og skrev. Og redigerte. Vi ble hverandres redaktører, kritikere og motivatorer. Heldigvis er vi begge av den oppfatning at det er hyggelig å få ros, men at vi blir flinkere av å få beskjed om hva som ikke funker i teksten. Og så er vi så heldige at vi utfyller hverandre med tanke på hva vi kan og ikke kan.

Linn er helt rå på å beskrive magien, som f.eks. når Ruby og moren, Elaine, sitter ved det lille tjernet kvelden før Ruby skal flytte til London. Det magiske ritualet Elaine gjennomfører var det kun Linn som kunne trylle frem slik hun gjorde. Så kunne jeg ta meg av f.eks. scenen der politiet avhører Ruby og romvenninnene for å forsøke å finne ut hva som kan ha skjedd med den forsvunne Ilyana.
I tillegg til å skrive, er Linn en svært dyktig cover-artist, og utover høsten tryllet hun også frem omslagsbilder til bøkene våre. Og når manuset til den første boken, Essence of Magic, var ferdig, var Linn tilfeldigvis også ekspert på å «sette» bøker. Vips, så hadde vi en ferdig e-bok, pocketbok og hardback.

Arbeidsmetode.
For hver bok bestemmer vi oss for hvilken historie vi ønsker å fortelle (A-plot), samt hvor langt i den overliggende «hovedhistorien» vi skal ta leseren i den aktuelle boken (Main plot). Så setter vi oss ned og skriver 20 (ca.) plottpunkter i kronologisk rekkefølge, som utgjør hele bokens historie. Disse 20 punktene blir så basis for hvert sitt kapittel.

Neste ledd i plottingen er å utvide hvert av de 20 kapitlene til en punktliste med «hva skjer i dette kapittelet?».
Her dukker det ofte opp bi-historier (B-plot), og vi tar en gjennomgang av hvilke som blir med, og hvilke som må kuttes.

Nå sitter vi igjen med en outline på om lag 20 kapitler, med ganske detaljerte punkter i hvert kapittel. Vi kan begynne å skrive!

I dag, lørdag 11. januar 2020 (som har glidd over i søndag 12. ser jeg), har vi skrevet såpass mange bøker sammen (Essence of Magic, Sentries of Camelot, Virtues of Purity og Harvester Academy – i tillegg til langnovellen Scream of Death) at vi fort ser hvilke kapitler som passer til Linn og hvilke som er typiske Jørn-kapitler.
Fordi vi har så detaljert plotting, kan jeg i prinsippet skrive kapittel 7 selv om kapittel 5 og 6 ikke er skrevet ennå, f.eks. I praksis skriver vi likevel ganske kronologisk viser det seg.

Når en av oss har skrevet et kapittel, lastes det opp i Google Drive, slik at den andre kan gå inn og lese og kommentere. Diskusjonen går fram og tilbake til vi er enige, og selv om det av og til kan bli lange diskusjoner rundt en dialog, en scene eller for den saks skyld bare et enkelt ord, ender vi ganske raskt opp med noe vi begge er fornøyde med.

Enkelte av diskusjonene er ganske nerdete, og vi ler ofte av hverandre og sier «om noen andre hadde sett dette, hadde de bare sett rart på oss.» Jeg aner ikke hvor lenge vi holdt på med vanndammen på universitetsområdet i London, og hvorvidt den var en «lake» eller en «pond».

Det sies at vi er veldig sta, begge to.

For ordens skyld, jeg er ikke sta, og kommer til å nekte på det resten av livet!

Men ok, jeg skal innrømme at jeg kanskje er litt i overkant … påståelig, når jeg imøtegår vår eminente korrekturleser, forfatteren Helen Pryke, på engelske kommaregler.

Arbeidsverktøy:
– Windows-basert PC
– Macbook
– Mac Mini
– Scrivener
– Word
– Google Docs
– Vellum
– Grammarly
– PhotoShop
– Adobe Audition
– Facebook Messenger
– pluss andre jeg sikkert ikke kommer på i farten.

Og selvsagt bøtter og spann med nettsøk, google maps-oppslag osv. for å researche alt mulig vi trengte å ha med i boken. Blodseparering, det britiske skoleverkets karaktersystem, Bulgarsk navne-etymologi, politi-tekniske tema, fekte-terminologi, legenden om Kong Arthur, middelaldersk akkordprogresjon og masse, masse mer.

Markedsføring
«Vi må lage newsletter», sa Linn.
«Ok», sa jeg.
«Kan du fikse oss konto på MailerLite?» sa Linn.
«Ok», sa jeg.
Og så lagde vi Facebook-konto og nettside for vårt alias, LJ Rivers.
«Den siden må ha en blogg, også», sa Linn.
«Ok», sa jeg.
«La oss skrive en ekstrahistorie, en novelle, som vi kan gi bort til de som abonnerer på nyhetsbrevet», sa Linn.
«Ok», sa jeg.

Linn har ordnet alt av annonsering, newsletterdistribusjon (jeg har kanskje rettet opp et par skrivefeil her og der), bookfunnels, author takeover (skjønt, der var jeg litt med) og har til og med laget en kul quiz hvor du kan finne ut hvilket magisk vesen i Ruby-universet du er!

I første bok synger Elaine (under ritualet ved tjernet) en gammel, avaloniansk bønn til «The Lady of Avalon». Jeg tenkte at det kunne være stilig om vi faktisk skrev teksten til den sangen, så da gjorde vi det. I tillegg er jeg så griseheldig å ha en syngende venninne i Elin Gaustad, og med litt tilgang til lydstudio via jobben min, spilte vi like godt inn hele sangen.
Linn (selvsagt!) mekket en lanseringsvideo, som du kan se her.

Hvor lang er en roman?
Her tror jeg det er på sin plass å understreke at å skrive (hittil) fem fulle romanmanus på ca. 60 000 ord per manus, samt en langnovelle (13 000), ikke hadde vært mulig for meg å være med på uten:
– å bo alene
– å skrive sammen med Linn (hun er rågod på å pushe!)
– å kunne touch
– å elske å skrive
– å være så inderlig glad i Ruby, Char, Jen, Elaine, Dennis, Dunc, Brendan og universet jeg har fått være med på å skape

Ny Toyota?
Nei. Den jeg har går som ei klokke, bruker stort sett batteri på småkjøringen her i Volda, og leasingavtalen varer i enda tre år og et par måneder.
Og hvorvidt vi kommer til å tjene noe særlig på Ruby Morgan-serien aner vi selvsagt ikke. I skrivende stund har første bok vært ute på markedet i åtte dager, og statistikkene forteller oss at det faktisk sitter en del mennesker der ute og leser historien vår. Noen av de som har lest boken, har faktisk også lagt inn anmeldelser på Amazon, og i samme skrivende stund har vi syv «reviews», med snittkarakter 4,6 (av 5)!
Etter hvert som bok nummer to (Sentries of Camelot), tre (Virtues of Purity) og fire (Harvester Academy) kommer på markedet – hhv. 3. februar, 3. mars og 3. april, får vi håpe at serien har fått et godt fotfeste, og at Ruby Morgan har blitt en spennende karakter å følge for våre lesere.

Til slutt, om jeg en dag tjener så mye på bøkene om Ruby eller noen av de andre prosjektene – enten sammen med Linn (vi har selvsagt allerede planer om flere serier) eller alene, må jeg innrømme at selv om jeg er svært lite interessert i biler, har jeg også en drømmebil:
En Chevrolet Corvette C1, 1962, candy-rød med hvite sidepaneler.