Kommunikasjon er så mangt, og selv om de seks ordene i overskriften er korte og enkle, kan de bety så utrolig mye forskjellig, alt avhengig av hvordan de kommuniseres. Og, ikke minst, hvordan de oppfattes. Tross alt er både sender og mottaker viktige i enhver kommunikasjon.

Som et lite eksperiment kan du jo forsøke å lese overskriften høyt, som om du sier de seks ordene til et familiemedlem, en venn eller kanskje en kollega. Prøv å formidle din opplevelse av tiden vi lever i akkurat nå.

Hvilket tonefall brukte du? Følte du for å riste på hodet eller kanskje sukke litt? Tross alt er det jo tøffe tider, med pandemi og lockdown og greier, ikke sant?
Eller er du styrt av entusiasme og optimisme, nå som vaksinen(-e) er på vei? Lene deg fram i stolen, knipe øynene litt sammen og gestikulere litt for å få mottakeren til å skjønne hvilke fantastiske muligheter som ligger foran oss i 2021, med teknologien og forskningen.

Eller ville du få fram ironien, kanskje?

Hvilke følelser tror du jeg ønsket å formidle gjennom overskriften?

Seks ord. Drøssevis av mulige tolkninger og meninger.
Du har kanskje hørt om «seksordshistorier», ofte fulgt av eksempelet som tilskrives Ernest Hemingway:

For sale. Baby shoes. Never worn.

Hjelpes! Her sies det mye med få ord.
Nå var det høyst sannsynlig ikke Hemingway som skrev dette, men det får være tema for en annen debatt.

Jeg blir mer fascinert av hvilke reaksjoner disse seks ordene skaper i leserens hode. Hvilke bilder. Det er nok mange som ser for seg en tragisk historie bak denne rubrikkannonsen, men sikkert noen som klarer å la fantasien spinne fram noe helt annet. Kanskje til og med noe som ikke er trist i det hele tatt?

Det eneste som er sikkert er at bildene som dannes i lesernes hoder er forskjellige, alt avhengig av hva mottakeren oppfatter.

Språk og kommunikasjon består av så mye, mye mer enn ordene alene. Kommunikasjonseksperter hevder sågar at kroppsspråket utgjør så mye som femti prosent av kommunikasjonen, og selve ordene kanskje så lite som under ti prosent! Hvordan ordene blir oppfattet avhenger av mange faktorer, hvorav flere befinner seg hos mottakeren.
Det betyr for eksempel at tekstmeldinger eller chatteløsninger er bortimot de verste former for kommunikasjon. Likevel er de så mye i bruk at de for mange er de viktigste kommunikasjonsplattformene. Skremmende.

Vi har vel alle opplevd at mottakeren fullstendig misforsto det vi skrev i SMS eller Messenger, ikke sant? Humoren ble borte et sted på veien gjennom cyber-rommet, fordi mottakeren ikke så smilet som lekte i munnviken eller glimtet i øyet ditt da du skrev meldingen. Eller kanskje oppfattet venninnen din blinke-smilefjeset sarkastisk, noe som definitivt ikke var det du ønsket å formidle.
Vi har så mange måter å kommunisere på, men føles det ikke likevel av og til som om vi kommuniserer mindre enn før?

Da jeg vokste opp, fikk ikke broren min og jeg lov til å ringe noen før etter kl. 17, siden tellerskrittene ifølge Pappa var «svindyre». Ikke slik å forstå at vi kunne gå amok på telefonen etter kl. 17, da. Skulle vi ringe, måtte det jaggu være viktig. Det var ikke bare å slå på tråden til Børge og Bjørn for å høre om de ville komme på besøk eller kanskje stikke ned på Blautmyra Stadion (som vi kalte den lille gressflekken vi spilte fotball på). Nei, her var det bare å komme seg ut og gå/sykle/sparke, uansett vær.
Og rikstelefon? Glem det! Da skulle det være snakk om dødsfall eller helst enda verre!

For en tid vi levde i!

Det er omtrent her min skrivepartner, Linn, ville stønnet og rullet med øynene. «Ja da, Jørn. Vi skjønner. Du er gammel!»
Og så ville hun lurt på hvor jeg vil med dette. Som stort sett er malen for hvordan våre samtaler går, om jeg skal være ærlig. For eksempel når vi har plottemøte på telefonen eller via Zoom. Halvparten av tiden går med til at Linn hanker meg inn igjen etter en av mine talløse digresjoner. Om noen utenforstående var flue på veggen under en av våre plotte-sesjoner, tipper jeg de ville klødd seg i bakhodet og lurt på hvordan i all verden disse to kan produsere noe som helst, så forskjellige som de er.

Og det er vi.

Men så har vi også ting vi deler, som for eksempel kjærligheten til ordene. Eller kanskje mer hva som skjuler seg bak ordene. Hvilke bilder kan vi male gjennom historiene våre. Hvilke gnister kan vi antenne i hodene hos leserne våre? Den magiske følelsen av ikke å ane hvordan de ser karakterene i Ruby Morgan-serien vår. Jo da, vi har skrevet noe om Rubys hår og Brendans øyne, beskrevet Jens personlighet og Chars hunger etter kunnskap. Vi har vist leserne rundt på campus på White Willow-colleget i London og til og med tegnet kartet over den magiske verdenen Gwyn Fanon.
Likevel ser Ruby forskjellig ut i hver lesers hode. Stemmen hennes klinger annerledes i Lines hode enn i Mandies. Rubys drømmer, følelser, frykt og håp varierer fra leser til leser, selv om vi av og til lar Ruby sette konkrete ord på slikt selv. Anne Marte har sin egen opplevelse av hvordan det må være å gå ned tunnelen til The Forge under Londons gater. Og hvordan smaker egentlig disse kyssene fra Brendan? Av en eller annen grunn får Ruby assosiasjoner til kanel.

Henne om det!

Alt Linn og jeg kan gjøre er å skrive ordene, og forsøke å formidle historiene vi har lyst å vise dere. Det er DU som leser dem, og ingen andre, som griper ordene og forvandler dem til bilder på ditt indre lerret. Og jeg simpelthen elsker at leserne våre har sine helt egne, personlige varianter av The RubyVerse i de enkelte «kinosalene» sine.

Som forfattere er det nødvendigvis ordene som blir den primære, kanskje ofte eneste, kommunikasjonsveien vi har med leserne, og derfor er det ekstra spennende å se hva andre har klart å formidle via sine ord. Jeg elsker å reise inn i andre forfatteres verdener, og utforske de bildene og scenene som utspiller seg på mitt indre kinolerret når jeg leser en bok.
Se bare på denne passasjen fra Lars Saabye Christensens magiske «Beatles», hvor Kim beskriver Cecilie, som han treffer i første klasse på gymnaset:

Cecilie satt ved siden av meg nest bakerst, og profilen hennes mot vinduet, profilen hennes, den kom jeg ikke utenom, rett og mjuk på samme tid, og øynene, brune tror jeg de var, brune, men de så aldri min vei, de så i taket, ut av vinduet, i pulten, over den mørkegrønne skogen hvor høsthimmelen slapp et kaldt og gjennomsiktig lys ned på jorda.

Selv i dag, etter å ha lest denne boken sikkert ti ganger, minst, skaper dette bilder i hodet mitt. Minner, faktisk.
Hvem har ikke sittet to plasser bak og en til høyre for den uoppnåelige jenta i klassen? Hun som kunne få sola til å skinne inn vinduene på Ankenes ungdomsskole midt i mørketiden. Hun som knuste hjertet mitt da jeg endelig mannet meg opp nok til å få en kompis til å gå bort til henne på skolefesten i åttende og «spørre henne fra meg». Kompisen kom tilbake og sa at «du måtte komme og spørre selv.»

Særlig at jeg turde det!

Ti minutter senere sto de på dansegulvet sammen, hun og kompisen min, armene om hverandre og vaiet til Thomas Ledin’s «I natt är jag din», låten som alltid avsluttet skolefestene. De giftet seg etter hvert, eks-kompisen min og hun.

Og jeg vet jeg har sitert akkurat denne passasjen før, men jeg klarer ikke å fri meg for å gjenta det. J.K. Rowling introduserer Hagrid for oss slik:

If the motorcycle was huge, it was nothing to the man sitting astride it. He was twice as tall as a normal man and at least five times as wide. He looked simply too big to be allowed, and so wild — long tangles of bushy black hair and beard hid most of his face, he had hands the size of trash can lids, and his feet in their leather boots were like baby dolphins.

Jo da, vi har alle sett hvordan han blir framstilt på film, men da jeg leste boken (lenge før filmen kom) måtte jeg bare le. Jeg husker jeg la boken fra meg og plukket den opp igjen, bare for å lese den samme beskrivelsen enda en gang. Jeg mener …

simply too big to be allowed!

Seks ord.
Magi.