Kanskje var du åtte år, og du satt i baksetet sammen med storebroren din. Moren og faren din svarte at «Vi er snart framme. Litt til, bare.» Du ventet litt, og spurte igjen. Samme svar. Igjen og igjen. Kanskje var det ikke mer enn en halvtime til dere kunne løpe ut på den store campingplassen, og det var gøy å si navnet på byen på svensk – «Skellefteå» med skikkelig harkete skj-lyd. Du lo av storebroren din som nesten spyttet da han sa det, men var dere ikke framme snart? «Litt til, bare», svarte moren din, mens faren din ble litt irritert for at du maste. Kanskje var hele turen på sytti mil, men de siste fire føltes lengre enn alle de første sekstiseks. Og hver gang du trodde det var rundt den neste svingen, var det bare enda mer vei og svinger. Rundt neste, da? Eller neste?

Eller kanskje har du prøvd å sykle fra Trondheim til Oslo, og sloss deg oppover Drivdalen mot Hjerkinn til tross for at du ikke har en kropp som trives i motbakke. Du har kanskje kjent den vidunderlige varmen når du svelger kjøttsuppen på matstasjonen på Dombås, før du nyter farten videre ned til Kvam, hvor den egentlige Styrkeprøven begynner. De neste tjuefem milene er bare en eneste kamp mot elementene, mot lysten til å gi opp, mot en drepende kupert løypeprofil, mot krampen og smerten i hver eneste muskel. Kanskje har du tvitret i en matpause at «Det sitter en sykkel fast i baken på meg», og smilt tappert. Hele turen tok deg tjuesju og en halv time, men det var de siste to timene som varte lengst.

Og kanskje har du prøvd å skrive en roman. Du har skrevet nesten åtti tusen ord siden du begynte i november. Kanskje har du vært med på skrivesprinter sammen med andre forfatterspirer i diverse fora på Facebook. Du har delt et og annet kapittel med pilotlesere, og kanskje har du til og med fått manuskripthjelp fra Forfatterskolen. Kolleger på jobben din – jobben du håper skal bli en bi-inntekt når du oppnår forfattersuksessen – undres hvorfor du har vært ukonsentrert, mens du selv har følt at du sjelden har vært mer konsentrert. Kanskje har du klart å legge vekk de to andre manuskriptene du har begynt på, og bare fokusert på dette ene. Du har forsøkt å ignorere den indre kritikeren, og bare skrevet på. Vet et par tilfeller har du stoppet opp, slettet litt, slettet litt mer, og til slutt har du kanskje slettet to hele kapitler. Kanskje har du kjent på motløsheten, skrivesperren, fortvilelsen når du står fast. Andre dager har ordene strømmet ut av fingrene dine. Du har bare noen få kapitler igjen. De siste ti tusen ordene veier dobbelt så mye som de første åtti når du skal få dem plassert i manuskriptet. Du vet at etter de neste par dagene er du nesten i mål. Kanskje en uke. Kanskje to. Ikke mer.

Det føles som en ferietur i en Volvo stasjonsvogn, med en Seestern campingvogn hengende bakpå, der du tråkker oppover bakkene ved Minnesund og det verker i lårene, mens storebroren din spør om det er minigolf der, og moren din sier at det er det sikkert men først må han hjelpe til med forteltet og han stønner og du smiler fordi du slipper, og du passerer Statoilstasjonen og vurderer å stoppe for å låne toalettet, men lar det være fordi du ikke er trygg på at du kommer deg opp på sykkelen igjen og du er så nær bakketoppen og etterpå går det nedover, og det svir i øynene klokken to om natten men du må få vist leserne hvordan hovedpersonen reagerer når politiet forteller at de ikke har noen spor og det verker i håndflatene til tross for sykkelhansker med demping og faren din svinger inn foran resepsjonen og stopper motoren og du nesten faller av sykkelen når du passerer målstreken og setter det siste punktumet og lagrer i DropBox og skrur av PC-en og går og legger deg og tenker at i morgen …

… begynner redigeringen!