Er det bare meg, eller er denne bagatellen kjempeviktig?

Jeg henger meg opp i bagateller. Dette er ikke en bekjennelse som medfører store reaksjoner hos de som kjenner meg; de fleste vil nok trekke likegyldig på skuldrene og si «vi vet det, Jørn». Men samtidig – er det egentlig bagateller? Kan jeg våge påstanden at det ikke lenger er en bagatell om jeg henger meg opp i den? For meg, vel å merke. For andre kan det utmerket godt fortsatt være en bagatell, men for meg? I det øyeblikket jeg «henger meg opp i» noe, er det jo viktig. For meg.

Denne gang er det en bok som har satt i gang tankespinnet. En bok som jeg selvsagt ikke kommer til å identifisere, ei heller dens forfatter, men som gjennomgående irriterer meg. Og som får meg til å forsøke litt selvinnsikt:

Er det bare meg, eller er det andre som henger seg opp i dette?

For eksempel:

Hun nikket bekreftende.

Dette er en bagatell for mange, vil jeg tippe, men for meg er det irriterende. Jeg henger meg opp i at forfatteren føler behov for å understreke at nikket er bekreftende. Det finnes sikkert sammenhenger hvor et nikk ikke er bekreftende, og da ville jeg akseptert at forfatteren poengterte det. Nettopp fordi det er avviket. Jeg leser for øyeblikket en norsk roman, hvor denne formuleringen blir brukt flere ganger – sammen med varianter av den, f.eks:

«Ja», svarte han bekreftende.

Noen eksempler på andre vendinger som jeg mener er beslektet med de ovennevnte dobbeltbekreftelsene er:

«Kom deg ut!» sa han sint.

«Dette forstår jeg ikke», sa hun med undrende stemme.

«Og når hadde du tenkt å fortelle dette?» spurte hun og ga ham et megetsigende blikk.

For å være helt ærlig (som i seg selv er en ganske skummel måte å innlede en setning på, gitt at jeg dermed åpner døren for at jeg ikke alltid er det), tenker jeg at dette er litt latskap. Hvorvidt det er fra forfatterens eller redaktørens side – eller en kombinasjon – skal jeg la være usagt, men poenget er uansett at det går an å skrive så mye bedre enn dette. «Kom deg ut!» trenger ingen adjektiver. Dessverre er denne boken stappet med denne snarveien, og jeg blir mer opptatt av å undres over hvordan en redaktør har latt dette gli upåaktet gjennom enn å lese selve boken.

I stedet for å ty til adjektivene, så vis meg gjennom kroppsspråk og replikker at hun er forvirret eller undrende. Når en kvinne sier «Dette forstår jeg ikke», så skjønner jeg at hun er undrende, og særlig om forfatteren har bygget opp en kontekst rundt replikken.

Og hva sier et megetsigende blikk? Som leser har jeg evnen til å danne meg et bilde av heltinnen, og hvilket blikk hun sender den mistenkte når hun sier: «Og når hadde du tenkt å fortelle dette?». Kanskje lener hun seg bak i stolen, legger armene i kors og hodet litt på skakke? Kanskje legger hun armene i stedet på den kalde respatexbordplaten, stirrer på ham med smale øyne og rister sakte (og megetsigende!) på hodet når hun spør? Slikt kan forfatteren vise meg gjennom teksten, i stedet for å falle ned på det megetsigende blikket.

Av og til er replikken alene nok, om du bare tør å stole på leserens evne til å skape bildene inni seg.

Les for eksempel «Jeg vet hvor du bor» av Unni Lindell, så ser du hvor enkelt hun formidler dialogen, og hvor fraværende disse bekreftende nikkene, megetsigende blikkene og undrende stemmene er.

Jeg liker egentlig historien forfatteren av boken jeg holder på å lese er i ferd med å fortelle meg, men det skurrer når vedkommende ikke evner å utnytte språket bedre. Det ender mest sannsynlig med at jeg ikke orker å lese boken ferdig. Snobbete? Ja, mest sannsynlig – men jeg påberoper meg retten til å mene at slike formuleringer ikke er bagateller. For meg.

En annen bagatell jeg henger meg opp i er når forfatteren ikke makter å fortelle meg noe som har skjedd i fortid uten å bruke preteritum perfektum hele tiden. Jeg er gammel nok til å fortsatt omtale det som pluskvamperfektum, for øvrig, men uansett er det «hadde»-formen jeg snakker om. Et fiktivt (men egentlig bare lett omskrevet) eksempel:

Hun tenkte på det som hadde skjedd kvelden før. Hun hadde gått inn i stuen for å se på TV, men hadde ikke klart å roe seg ned. Tankene hadde svirret rundt det manglende drapsvåpenet, og til slutt hadde hun gitt opp. Hun hadde kledd på seg, og kjørt til kontoret enda klokken var nesten halv elleve om kvelden. Da hun hadde logget seg på PC-en, hadde hun brukt nesten to timer på å gå gjennom avskriften av avhøret.

(Alliterasjonen i siste setning skal jeg ikke tillegge vedkommende forfatter – den er bare et eksempel på andre bagateller jeg kan henge meg opp i 😉)

I mine ører er det dårlig flyt i slike «hadde»-passasjer, og dessverre har denne forfatteren valgt å bruke dem ofte. Løsningen er like enkel som den er effektiv. Pakk inn hele passasjen i to vendinger i preteritum perfektum, og bruk vanlig preteritum i resten, slik:

Hun tenkte på det som hadde skjedd kvelden før, da hun gikk inn i stuen for å se på TV, men ikke klarte å roe seg ned. Tankene svirret rundt det manglende drapsvåpenet, og til slutt ga hun opp, kledde på seg og kjørte til kontoret – enda klokken var nesten halv elleve om kvelden. Hun logget på seg på PC-en, og hadde brukt nesten to timer på å gå gjennom avskriften av avhøret.

Forfatteren Henrik Langeland sa en gang at nordmenn er altfor lojale når de først har begynt å lese en bok, og tvinger seg gjennom den, selv om den er aldri så dårlig skrevet. Jeg følte meg umiddelbart truffet, og … eh … nikket bekreftende til påstanden. Jeg har ingen problemer med å skru av radioen eller skifte kanal på TV-en om jeg ikke fenges av låten som spilles eller filmen som vises. Så derfor: Livet er for kort til å lese dårlige bøker, tenker jeg, og lukker lett en bok som ikke har klart å fenge meg.

Det verste (som også er en ganske idiotisk måte å starte en setning på, siden det som følger aldri er «det verste») er at forfatteren av boken jeg nå legger bort, uten å fullføre, er både kritikerrost, prisvinnende og selger drøssevis av bøkene sine. Så kanskje det er svaret på spørsmålet mitt?

Det er bare meg!

… eller nikket du bekreftende underveis?