George slo an en Fadd9 på sin tolvstrengers Rickenbacker men John spilte samme akkord på sin Gibson J-160E. Samtidig slo Paul en enkel D på Höfner 500/1-bassen sin. Produsent George Martin spilte, ifølge moderne data-analyseverktøy, notene D2, G2, D3, G3 og C4 på et Steinwayflygel. Ringo bare gliste, han.

Og gubbevrælemegvel så fett det låt!
Og så gjenkjennelig!

Kanskje er det den mest gjenkjennelige åpningsakkorden i musikkhistorien – i hvert fall den moderne rock- og pophistorien? Millioner av mennesker trenger bare å høre et halvt sekund av den for å skjønne at John Lennons stemme snart skal formidle at «It’s been a hard day’s night, and I’ve been working like a dog.»

Det finnes drøssevis andre låter det går (nesten) like raskt å kjenne igjen. To av dem er mer eller mindre forbudt å spille i gitarsjapper verden over: Jimmy Pages akustiske klimpring i starten av Led Zeppelins «Stairway to Heaven» og Richie Blackmores udødelige «næ-næ-næææ»-klimpring (ja, for dette skal spilles uten plekter, for tenk!) i Deep Purple-klassikeren «Smoke On The Water».

Men jeg skulle ikke snakke om rock og pop i dag, men bøker. Rettere sagt, bøkenes ekvivalent til åpningsakkorden eller -riffet.

Den første setningen. Åpningslinjen.
Hvorfor er den første linjen så viktig?

Internett er stappet med gode råd om «hvordan skrive en god åpningslinje», og de fleste rådgiverne er stort sett enige om grunnprinsippet: Åpningslinjen skal få leseren til å ville lese videre.
Greit nok.
Kanskje?

Men er det egentlig sånn? Er virkelig åpningslinjen så avgjørende viktig? Og la meg understreke at jeg snakker om første setning i en bok, ikke første avsnitt eller de første tre–fire setningene (noe jeg skal komme tilbake til senere). Ja, og en ting til. Jeg snakker naturligvis om fiksjon her – romaner, noveller o.l., ikke biografier eller fagbøker.

For min egen del er det slik at om jeg først har satt meg ned for å lese en bok, har jeg allerede bestemt meg – bevisst eller ubevisst – om å lese den. Siden jeg begynte å lese bøker en gang på 70-tallet, har jeg vel snittet omtrent en bok i uken, pluss/minus. Jeg har med andre ord lest et sted rundt to tusen bøker så langt.
Og tro meg, jeg har slett ikke bare lest gode bøker. Av disse to tusen, tipper jeg et sted rundt ti prosent har vært skikkelig gode, godt over halvparten har vært helt ok og bra nok til at jeg likte dem og sikkert et sted rundt ti–femten prosent har vært dårlige. Noen få ganger har jeg gitt opp å lese etter kanskje tyve eller tredve sider, andre – også få – ganger har jeg holdt ut litt lengre, i håp om at boken skulle ta seg opp.

Men aldri – ikke en eneste gang – har jeg tenkt, etter å ha lest første linje, at «nei, her har jeg i grunnen ikke lyst å lese videre».

Og for å være helt ærlig kan jeg ikke huske at jeg har bevisst tenkt at «wow, denne åpningslinjen var så bra at jeg virkelig lurer på hva som skjer videre!»
Jeg rekker det sikkert ikke. Som regel tar det bare et sekund eller fem å lese en åpningslinje, og så er hjernen over på neste linje, og neste, og før jeg vet ordet av det, er første avsnitt og første side unnagjort.

Likevel virker skriveverdenen besatt av åpningslinjen.

Det sies at man bare får én sjanse til å gi et godt førsteinntrykk. I prinsippet er det vanskelig å være uenig i det, men likevel tviler jeg på at det er så svart-hvitt som det. Hvor mange personer har du møtt i livet, hvor du husker det første møtet? Hvor mange av disse ga deg et faktisk, reelt førsteinntrykk?
Jeg våger påstanden, uten å begrunne den med noe annet enn hva jeg selv innbiller meg, at førsteinntrykket er litt som åpningslinjen i en bok. De første sekundene du tilbringer sammen med en person du aldri før har møtt er over på … eh, ja … sekunder, på samme måte som åpningslinjen. Og så går du over til de neste sekundene sammen med denne personen, og gradvis begynner du å danne deg et bilde av vedkommende. Etter hvert som sekundene og minuttene går, vil bildet bli stadig tydeligere, og du gjør deg opp en mening – igjen bevisst eller ubevisst – om hvorvidt vedkommende er interessant, spennende, morsom, teit, vakker (ja, for du ser vel ikke bare på det ytre?), skummel, kjedelig og så videre.
Her føler jeg behov for å poengtere at jeg er fullstendig klar over at dette er en sterk forenkling av hvordan et førsteinntrykk blir til et bilde av en person, men jeg tipper du skjønner hva jeg mener likevel.

Så da havner jeg tilbake til denne åpningslinjen, og som sagt at skriveverdenen er så opphengt i den.

Og hvorfor har et knippe åpningslinjer blitt mer eller mindre akseptert som «de beste» verden over?

Jeg tok en titt på en del slike lister med «De x beste åpningslinjene». X viste seg å være alt fra 10 til 150 i denne kjappe søkerunden min, og selv om de fleste forholdt seg til såkalte runde tall, hadde f.eks. The Independent valgt de 27 «best opening lines in books».
Jeg oppdaget fort at det var snakk om gjengangere her, og samtidig at jeg svært ofte ikke var enig i at disse gjengangerne egentlig var så episke og fantastiske som «internett» synes.
Her er et lite utvalg av de åpningslinjene som oftest havner i toppen av disse «kåringene», samt mine små tanker om hver enkelt.

Call me Ishmael.
Fra «Moby Dick» av Herman Melville
Tja, og så, da? Jeg mener, boken er en klassiker, og åpningslinjen er hyllet som en av de beste, men om jeg er helt ærlig, er den – isolert sett – kjedelig. I mine øyne. OK, så heter fyren Ishmael, eller i det minste vil han at noen – mest sannsynlig leseren – skal kalle ham det. Åpningen blir derimot langt mer interessant om neste setning også tas med, hvor han forteller at han for en tid tilbake, pengelens og uten særlig forankring til livet på land, bestemte seg for å legge ut på en liten reise for å se «the watery part of the world». Men «Call me Ishmael» alene, er litt … meh!

It was a bright cold day in April, and the clocks were striking thirteen.
Fra «1984» av George Orwell
Her er det noe muffens, og jeg lurer umiddelbart på hva slags klokker det er snakk om. Greit nok, vi er vant til at klokken kan være 13 her til lands, men den slår ikke tretten slag av den grunn. Denne får min tommel opp, i hvert fall.

Det er en allment anerkjent sannhet at en ungkar i besittelse av en pen formue, nødvendigvis trenger en kone.
Fra «Stolthet og fordom» av Jane Austen, utmerket oversatt av Merete Alfsen
Jeg tenkte jeg kunne ta med en norsk variant av denne, selv om det er originalen på engelsk som havner på internett-listene. Setningen passer perfekt inn i settingen til romanen, og – som det vil vise seg etter hvert som man leser – er stappet med ironi fra Austens side. Et skriftlig ballespark til datidens kjønnsroller og verdisyn. Herlig!

124 was spiteful. Full of a baby’s venom. The women in the house knew it and so did the children.
Fra «Beloved» av Toni Morrison
Juks! Dette er selvsagt tre setninger, og derfor burde den ikke vært med på listene! «124 was spiteful.» er første setning, og selv om den ikke på langt nær treffer så bra alene som sammen med de to neste, er den faktisk ganske interessant i seg selv. Man skjønner at 124 er en identifikator for en person, kanskje en fange? Kanskje noen som deltar i et eksperiment? I hvert fall vil jeg vite mer. Og så leser jeg de to neste, og er hektet.
Men igjen – dette er tre setninger!

It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness, it was the epoch of belief, it was the epoch of incredulity, it was the season of Light, it was the season of Darkness, it was the spring of hope, it was the winter of despair.
Fra «A Tale of Two Cities» av Charles Dickens
Smartingen! Dette er én setning bare fordi Dickie valgte å bruke komma etter hver setning i stedet for punktum. Men greit, her snakker vi om en helhet, en rytme, et sett alliterasjoner og motsetninger og – for de som liker 8OO10CDC – en hysterisk morsom sekvens med Greg Davies og Chris Eubanks (sjekk ut klippet på YouTube 😉 ).
Og det er en av de mer ansette åpningslinjene i litteraturhistorien. OK. Greit nok.

The sun shone, having no alternative, on the nothing new.
Fra «Murphy» av Samuel Beckett
Kom an! Dette er bare vakkert. Jeg har ikke lest boken, men her skal jeg glatt innrømme at åpningslinjen får meg til å tenke at jeg bør. Jeg liker at forfatteren nærmest tilegner solen muligheten til å velge, og så ligger det noe desperat i at den ender opp med å skinne på «the nothing new». Samme gamle dritten, liksom. Og så kan det jo hende jeg tar helt feil i min tolkning av åpningssetningen, noe som bare gjør den enda mer spennende.

The sky above the port was the color of television, tuned to a dead channel.
Fra «Neuromancer» av William Gibson
Denne har ligget litt for lenge på «skal leses»-listen min, så nå må jeg bare få ut den fingeren. Et lite øyeblikk, jeg skal bare for en gangs skyld gjøre noe jeg ofte har tenkt, men aldri husket. Straks tilbake …
… sånn, da vet jeg hvor uttrykket «få ut fingeren» kommer fra. Det har heldigvis ingenting med bakdelen å gjøre 😉
Men altså, himmelen hadde samme farge som TV med «snø i bildet». Tøft! Jeg liker nye (for meg) og kreative metaforer som gir meg et godt og tydelig bilde av hva forfatteren vil formidle.

Så kanskje det finnes gode og dårlige åpningslinjer (selvsagt gjør det det!). Greit nok at jeg aldri har lest videre – eller latt være å lese videre – utelukkende på grunn av en åpningssetning, men det er jo bare fordi jeg har sittet med hele boken foran meg. Ser jeg en for meg ukjent åpningssetning (som Beckett-eksempelet), kan jeg med andre ord bli fristet til å lese mer, bare ut fra den isolerte linjen.
Jeg tok en bunke bøker fra min egen bokhylle, tilfeldig valgte, og her er åpningslinjene:

If Samuel had known his mother was leaving, he might have paid more attention.
Fra «The Nix» av Nathan Hill
Helt grei åpningslinje, men ikke noe mer. Samuels mor reiser hjem etter å ha besøkt ham, eller forlater ham for evig og alltid mens han er guttunge? OK, han skaper en viss nysgjerrighet, det skal han ha, men jeg vet ikke om jeg synes dette er så gripende.Boken, derimot, er steinbra!

Hun vet at hun skal dø.
Fra «Den 13. disippel» av Tom Egeland
Spenning fra første anslag. En thriller verdig. En god thriller, til og med!

– Tusen takk!
Fra «Halvbroren» av Lars Saabye Christensen.
Her synder LSC mot åpningslinjens andre bud: Du skal ikke åpne med en replikk. Gult kort.
Og strengt tatt er det en dørgende kjedelig og intetsigende åpning. Alene. Ekstra spennende at boken deretter viser seg å være den jeg personlig mener er norgeslitteraturens beste roman.
Man kan med andre ord spille sitt livs beste kamp selv om man får gult kort ved avspark 😉

Forresten – åpningslinjens første bud lyder: Du skal ikke åpne med at hovedpersonen våkner.

Vi rullar sakte inn i sentrum, om dette kan kallast sentrum, da, ei lita rundkjøring med nokre hus rundt.
Fra «Innsirkling» av Carl Frode Tiller
Alle som har vært på bilferie vet hvordan dette sentrum ser ut. Og vi kan se den nedlagte kafeen og kolonialbutikken før fortelleren nevner dem i neste setning. Det som engang var en betjent Statoil-stasjon med tyggistyggende tenåringer bak disken om sommeren, er nå en ren XY-automat-stasjon – blyfri 98 til kr 18.79 per liter.
Og for en bok! Genial.

La meg fortelle en annen historie.
Fra «Forføreren» av Jan Kjærstad
Jeg vender stadig tilbake til Kjærstad og hans trilogi om Jonas Wergeland. Jeg simpelthen elsker disse bøkene, og det til tross for en ganske banal og intetsigende åpningssetning. Selvsagt skal du fortelle meg en historie – det er hele greia med at jeg har åpnet boken din!
Vel og merke hvis man kun ser på den første setningen.
Derfra og ut, er «en annen historie» helt … eh … magisk (tog du ‘an?).

Til slutt, en åpningssetning som gjør meg varm i hjertet, og som jeg leste første gang da jeg var elleve. Jeg gikk inn på Narvik bibliotek, og på en hylle ved inngangen til barneavdelingen – jeg tror det kanskje var ment å være en slags «ungdomsavdeling» mellom hovedbiblioteket og barneavdelingen – sto en liten bok med en kort tittel og en forfatter som bare hadde initialer til fornavn. Damen bak skranken lurte på om jeg var klar over at boken var på engelsk da jeg la den på disken og fisket fram lånekortet mitt. «Ja», svarte jeg. Jeg gikk opp trappen og bort til bussholdeplassen i Gate 1, og åpnet boken. Jeg forsvant rett inn i den verdenen fyren med initial-fornavnet viste meg, og holdt på å misse bussen hjem til Ankenes.

In a hole in the ground there lived a hobbit.