Har du lest 1984?

I en episode av panelshowet QI (sesong 12, episode 3, 2003), framkommer det at så mange som 25 % av de som svarer at de har lest 1984, faktisk lyver. Hvorfor?

Fordi det er flaut ikke å ha lest den? Mulig. I England er det kanskje hakket flauere enn her til lands, men vi har sikkert eksempler på slike bøker i Norge også, uten at jeg skal spekulere i titler.

Men jeg kan godt innrømme at det tok nesten et halvt år fra jeg svarte ja på et slikt spørsmål før jeg faktisk leste boken jeg hadde løyet på meg å ha lest. Det er riktignok svært lenge siden, og jeg gjør det aldri igjen. For hva om jeg må snakke om boken jeg påstår jeg har lest? Heldigvis ble jeg ikke avslørt (tror jeg), og jeg har snakket med forfatteren om det siden. Hun lo godt, og sa hun hadde hørt det fra andre også.

Vi mennesker er snodige.

Men det er tydeligvis ganske mange bøker jeg burde ha lest, i hvert fall om jeg skal stole på alle listene. Det finnes drøssevis av «Bøker du må lese før du dør»-lister, blant annet på internett, og av og til tar jeg meg selv i å kikke på noen av dem. Umiddelbart blir jeg slått av hvor mange av disse «must reads» jeg ikke har lest, og så stikker det dypt i stoltheten og/eller samvittigheten. Dette er jo bøker ALLE har lest. Og med «alle» mener jeg i hvert fall de som frekventerer skrivemiljøene, enten på SoMe eller IRL.

Gjennom mitt lesende liv har jeg lest anslagsvis to tusen bøker, basert på et veldig grovt anslag på én bok i uken siden jeg ble virkelig aktiv leser rundt 8–10-årsalderen. Kanskje er det virkelige tallet større, kanskje er det mindre, men veldig feil er det nok ikke. Så hvordan kan det ha seg at jeg har store hull i «klassiker»- og «må lese»-listene mine? Og hvilke bøker er det egentlig jeg – og alle andre, tydeligvis – bare må ha lest før døden kommer?

La oss ta en kikk på The Independent’s liste over de 40 beste bøkene jeg må lese før jeg dør:
1. Pride and prejudice – Jane Austen
2. The secret diary of Adrian Mole, aged 13 ¾ – Sue Townsend
3. Catch 22 – Joseph Heller
4. Tess of the d’Urbervilles – Thomas Hardy
5. Things fall apart – Chinua Achebe
6. 1984 – George Orwell
7. To kill a Mockingbird – Harper Lee
8. Great Expectations – Charles Dickens
9. The God of Small Things – Arundhati Roy
10. Wolf Hall – Hilary Mantel

Uff, dette er jo direkte deprimerende; jeg er allerede seks bøker på etterskudd! Én av titlene har jeg søren ikke hørt om, engang.

11. The Code of the Woosters – PG Wodehouse (her påstår artikkelforfatteren endog at «If you haven’t read PG Wodehouse in a hot bath with a snifter of whisky and ideally a rubber duck for company, you haven’t lived.»

Ikke enkelt for en avholdsmann uten badekar, dette!

12. Frankenstein – Mary Shelley
13. Lord of the Flies – William Golding
14. Midnight’s Children – Salman Rushdie
15. Jane Eyre – Charlotte Brontë
16. Middlemarch – George Eliot
17. Secret History – Donna Tartt
18. Americanah – Chimamanda Ngozi Adichie
19. Cold Comfort Farm – Stella Gibbons
20. Beloved – Toni Morrison

I og med at jeg nå er oppe i totalt 12 – tolv – uleste av denne svært viktige listen, tenker jeg at jeg stopper oppramsingen. Naturlig nok er listen veldig britisk, og en russisk, brasiliansk eller ekvatorial-guineansk liste ville sikkert gitt meg langt større mangellapp.

Så, hva med en trygg, norsk liste? Vi kan jo kikke på boktips.no, som har følgende titler på sin ganske korte liste, som de har kalt «Klassikere du bør ha lest minst én gang i livet».

Med livet foran seg – av Émilie Ajar
Tre kamerater – av Erich Maria Remarque
Brødrene Karamasov – av Fjodor Dostojevski (artikkelforfatteren svarer denne når han blir spurt om hva som er tidenes beste roman)
Brødrene Løvehjerte – av Astrid Lindgren
Den fremmede – av Albert Camus
Renhetens pris – av Bergljot Hobæk Haff

Vel, jeg har i det minste lest én av disse!
Artikkelforfatteren, Knut Gørvell, siterer Bertrand Russel på at:

Egentlig er det to grunner til at du leser en bok – den ene er at du liker den, den andre er at du gjerne vil kunne si du har lest den.

Og Gørvell sier også i ingressen at: «Alle disse gir herlig lesning, og flere av dem kan du også imponere andre med.»

Så DET er greia, altså? At slike lister egentlig er ment å fortelle meg hvordan jeg kan imponere andre? Sjekk hva jeg har lest!

Da kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke er enig med Gørvell, og heller ikke med andre ledd av Russel-sitatet, siden jeg hittil ikke har følt noe som helst behov for å lese en bok for å «si at jeg har lest den». Ironisk nok har jeg jo tvert i mot løyet på meg å ha lest en bok, men helt ærlig (enda mer ironisk) var det for ikke å fornærme forfatteren.

Men tilbake til alle bøkene jeg har gått skulle ha lest. Eller kanskje vel så viktig – hva i all verden er det jeg har kastet bort all lesetiden min på? Hvordan kan jeg ha likt så mange av de to tusen bøkene, gitt at jeg har gått glipp av (unnlatt?) å lese disse «must read»-titlene?
Er det ikke god nok litteratur jeg har lest?

Her er noen av forfatterne jeg har latt meg forføre av gjennom de siste drøyt førti årene, i tilfeldig rekkefølge:

John Irving, Astrid Lindgren, Stephen King, Maja Lunde, Agnes Ravatn, Jan Kjærstad, John le Carré, Lars Saabye Christensen, Jodi Picoult, Douglas Adams, Nina Lykke, Tom Egeland, Arnold Jacoby, Agatha Christie, Anne-Cath. Vestly, J.K. Rowling, Dean Koontz, Roald Dahl og John Grisham.

Jeg kunne selvsagt listet opp mange flere, og felles for de aller, aller fleste ville vært at de ikke står på disse listene over bøker jeg må ha lest før jeg dør.

En del av bøkene jeg (ennå?) ikke har lest, har jeg unngått fordi det rett og slett ikke har fristet. Det kan hende det endrer seg for enkelte av titlene, som f.eks. Jane Eyre, av Charlotte Brontë, men strengt tatt tviler jeg på at jeg plutselig kjenner et sterkt behov for å lese den. Det handler naturligvis om en forutinntatt holdning om at jeg ikke kommer til å like den. Litt rart, egentlig, siden jeg vet (tror jeg) at den er en viktig milepæl i litteraturen, og at den var veldig forut for sin tid. Hittil har jeg tenkt «Meh!» om den, i hvert fall. Vi får se.

Paulo Coelhos Alkymisten står i bokhyllen min, og har gjort det helt siden jeg fikk den i presang for mange år siden. Nok en gang er det en slags forutinntatthet som gjør at jeg ikke har villet bruke dyrebar lesetid på den. Jeg innbiller meg at den er altfor spirituell og selvhjelpspreget for meg. Mulig jeg tar feil, men jeg tviler på at jeg får vite det noen gang. Den frister ikke.

Nå var det ikke meningen å henge ut verken Brontë eller Coelho, altså. Jeg kunne valgt to andre bøker å eksemplifisere min manglende trang til å lese dem med, f.eks. The Poisonwood Bible eller The Lovely Bones, men de har jeg ikke engang hørt om, så de har jeg heller ingen fordommer mot. Faktisk frister disse mer enn de to foregående, nettopp fordi jeg ikke har hørt om dem.

Finnes det egentlig noen bøker man må lese før man dør?

Hvilke kriterier er det i så fall som avgjør det? For å si det sånn – kan det på noen måte finnes en mer subjektiv liste enn slike lister?

Jeg skal ikke påstå at du må lese noen av disse, men her er eksempler på en (kort) liste over bøker som har gjort så sterke inntrykk på meg – av svært varierende grunner – at jeg føler livet mitt ville vært fattigere om jeg ikke hadde lest dem.
Igjen, rekkefølgen er ingen rangering:

Det angår også deg – av Arnold Jacoby
The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy – av Douglas Adams
Brødrene Løvehjerte – av Astrid Lindgren
IT – av Stephen King
Halvbroren – av Lars Saabye Christensen
Forføreren, Erobreren og Oppdageren – av Jan Kjærstad
The Story of Edgar Sawtelle – av David Wroblewski
Small Great Things – av Jodi Picoult
A Prayer for Owen Meany – av John Irving
Harry Potter-serien – av J.K. Rowling

Her vil samtlige som leser dette innlegget enten finne bøker de ikke har lest, ikke har lyst til å lese, ikke har hørt om (kanskje?) eller absolutt ikke tenker er noe de må ha lest før de dør.

Og det er 100 % sånn det skal være.

For hva går de glipp av? Eller, sagt på en annen måte, hva går jeg glipp av ved ikke å ha lest alle bøkene jeg «mangler» fra slike må-leses-lister? Jeg kan ikke diskutere dypt inngående verken handling, karakterutvikling, språk, filosofisk og/eller historisk vinkling osv. i bøker jeg ikke har lest. Hittil har jeg ikke opplevd det som noe handicap.

For all del, jeg kommer til å fylle noen av hullene med tid og stunder. For eksempel kjenner jeg et visst nag inni meg for at jeg ennå ikke har somlet meg til å lese Lord of the Flies. I det minste er det en bok jeg faktisk er ganske sikker på at jeg kommer til å lese.
En gang.
Men ikke akkurat nå.

For akkurat nå er jeg opptatt med A Spool of Blue Thread av Anne Tyler, som jeg sveipet forbi på Goodreads her om dagen. Den så litt interessant ut, og det gjør i grunnen ikke The Master and Margarita av Mikhail Bulgakov. Mulig den er knallbra, men helt ærlig – jeg kommer mest sannsynlig aldri til å finne ut av det.

For det er så mange andre bøker jeg har lyst til å lese før jeg dør!