De gamle grekerne gikk gjerne i teateret, og på slutten av de ofte svært tragiske skuespillene kom redningen som regel svevende ned fra himmelen. En skuespiller ikledd gudekostyme ble firt ned fra taket, og løste alle de tilsynelatende uløselige flokene forfatteren hadde laget for skuespillets karakterer. Dette var en helt akseptabel løsning, og etter hvert satte man et navn på fenomenet – deus ex machina (gud fra maskinen).

Om en forlagsredaktør får en slik løsning i fanget i et manus, kan du være tilnærmet 100 % sikker på at den blir forkastet – mest sannsynlig sammen med resten av manuset. Deus ex machina er et eksempel på «ikke gjør dette» for vordende forfattere.

For ordens skyld – jeg elsker hvordan Monty Python gjorde ære på deus ex machina i «Life of Brian», når Brian faller utfor et høyt tårn på flukt fra romerske soldater. På vei ned mot den sikre død, plukkes han opp av et romskip. Når romskipet like etterpå krasjer midt i byen, kan Brian krype uskadet ut, og passerer en av beboerne som kommenterer «You lucky bastard». Vakkert! Men, som sagt, ikke å anbefale i et bokmanus 😉

Men hvilke andre feller kan man gå i, som er med på å gjøre historien usannsynlig og lite troverdig? Jeg skal gå gjennom noen av dem her, nå som vi en gang for alle har lagt deus ex machina langt unna den skrivetekniske verktøykassen.

Troverdige karakterer
Dette er kanskje noe av det aller viktigste, særlig i historier hvor en typisk heltefigur møter en typisk ond motstander. En 23 år gammel kvinne som både ser ut som en fotomodell, behersker 18 språk flytende, er dataekspert, kodeknekker og innehar tre uoffisielle verdensrekorder i svømming og løping er kanskje litt i overkant av hva en leser vil akseptere.

Ingen er perfekte, ei heller helten din. Den alltid gode, alltid veltalende, alltid råsterke, lynraske, superintelligente helten blir vi fort lei av. Det er en grunn til at nordmenn elsker Harry Hole – han er ikke perfekt. Det er lett å både like og mislike ham, og på mange måter kan vi føle oss bedre enn ham.

På samme måte vil det bli kjedelig å lese om den onde skurken som ikke har en eneste celle i kroppen som skjønner godhet, sympati eller i det minste en empati. Selv skurker har gode sider, og en morder som sliter med samvittigheten er mye mer interessant enn en som bare dreper på gøy.

Troverdig miljø
Selv en science fiction-roman må ha troverdig miljø og teknologi. Det vil mest sannsynlig aldri bli mulig å fly i lysets hastighet, men i George Lucas’ verden aksepterer vi det. Lyshastighet er og blir en viktig del av Imperiets kamp mot Republikkens stjernekryssere og andre våpen i Star Wars – og vi kjøper det fordi det er troverdig. Hadde vi akseptert at Darth Vader alene var i stand til å ødelegge en hel planet, bare ved å ta i bruk den mørke siden av Kraften? Nei, selvsagt ikke. Selv den magiske Kraften må ha sine begrensninger, ellers blir det kjedelig og forutsigbart.

På samme måte må en advokat forsvare sin drapstiltalte (og selvsagt uskyldige) klient ved hjelp av gjeldende lover. Om hun henviser til Straffelovens §289 – som sier at en voldshandling må ha minst tre troverdige vitner – vil leseren stusse veldig. Mange vil faktisk google dette, og finne at det ikke stemmer, og forfatteren må finne en bedre måte å frikjenne klienten sin på. Leserne er smartere enn som så!

Tilfeldighetenes spill
Når bilen hans bryter sammen tar vår helt hurtigtoget til flyplassen, og det eneste ledige setet er rett overfor frøken Vidunderlig. Herr Helt stusser over at frøken Vidunderlig leser en lærebok i forhørsteknikk, og de to kommer i snakk. 242 sider senere har de løst saken sammen, og har samtidig innsett at de ikke kan leve uten hverandre.Helt greit, og ikke en større tilfeldighet enn at den lett kan forsvares – slike tilfeldige treff er noe vi både kan tro på, og drømme litt om.

Men når heltinnen vår klarer å slite seg løs fra de kraftige tauene bare sekunder før bomben smeller, og så løper rett ut på gaten, finner en sportsbil med nøklene i tenningslåsen og råkjører for å ta igjen skurken, og klarer å krysse jernbanelinjen mindre enn tre centimeter før hurtigtoget (hvor frøken Vidunderlig snart skal møte sin fremtidige ektemann?), og så kommer fram til møtestedet akkurat tidsnok til å overvære at skurken overrekker det hemmelige våpenet til de kinesiske mafiabrødrene Yin og Yang … vel, vi faller av lenge før, ikke sant?

Om du trenger en tilfeldighet for å redde helten ut av en situasjon, bør du skrive situasjonen bedre, og sørge for at det er heltens kunnskaper eller kvaliteter som får ham ut av den. Eller det faktum at han ringte etter forsterkninger like før han rykket inn i den gamle lagerbygningen – da aksepterer vi at de faktisk møter opp og redder ham.

Overkomplisert plott

Den russiske spionen hadde løs billett til Equatorial Guinea tre uker tidligere, og nå ville den tyske atomforskeren aldri finne ut hvordan hans unge sekretær, den vakre frøken Schmidt kunne påvirke guvernørvalget i Arkansas. Dette var den eneste måten forretningsmagnaten kunne sikre seg aksjemajoriteten på, og dermed sørge for at hans kones onkels nærmeste nabo, advokat Wilkins, kunne bruke veto-retten på vegne av den døende enken på det ekstraordinære styremøtet og …

Zzzzzzznooooorrrrrk!
Vis meg den leseren som gidder å forsøke å følge tråden i dette plottet, og jeg skal vise deg en leser som snart gir opp, og heller leser om de tre bukkene Bruse.

Over-/underreaksjon

«Hva sier du? Er det ikke mer fløte igjen?» skrek hun. «Dette er en skandale, Thorvald! Hvordan skal dette gå?»

«Vi har nettopp funnet deres mann, fru Figenschow-Balche – død.»
«Nei, sier De det, betjent Snuse. Ja, det var vel ikke annet å vente. Men vil De ha en kopp kaffe?»

Sørg for at reaksjoner og følelser står i stil til hvem karakteren er, og hvilke utfordringer og hendelser hun utsettes for. Er det sannsynlig at den ellers så avbalanserte og rolige etterforskeren blir hysterisk og krakilsk når den unge makkeren glemmer å ta på seg hansker før han plukker opp dagboken fra offerets nattbord? Eller ville han gitt ham et megetsigende blikk og et lite (megetsigende) kremt?

Nei, koman – det blir for dumt!
Hvis heltinnen din sniker seg inn på sjefens kontor for å lete etter bevis for at han har stjålet hennes ide, er det helt greit. Når hun så hører lyder utenfor, er det lite sannsynlig at hun vil kaste seg under sofaen for å slippe unna. Hun er smart nok til å finne opp en ny måte å øke markedsandelene på, så da er hun smart nok til å finne på en plausibel forklaring til at hun er på hans kontor.

Når hun i tillegg overhører samtalen mellom sjefen og hans høyre hånd, økonomidirektør Griskesen, og sjefen sier «Dette må selvsagt ikke frøken Smartypants få høre, men saken er at jeg har stjålet ideen hennes, Griskesen.» – vel, igjen vil leseren mest sannsynlig bli like skuffet som frøken Smartypants under sofaen, men av helt andre årsaker.

Skal heltinnen din overhøre en slik samtale, så sørg for at hun har aktivt gått inn for å avlytte sjefen, eller i det minste manipulert ham til å forsnakke seg gjennom hennes egen kløkt og oppfinnsomhet.

Når Tess (i Julia Roberts skikkelse) får en telefon fra en kvinne som sier «Skru på kanal 88» i Ocean’s Eleven-filmen, og den kanalen tilfeldigvis er stilt inn på overvåkningskameraet som i perfekt HD overfører samtalen mellom Danny Ocean (George Clooney) og Mr. Benedict (Andy Garcia) – og dermed får høre at Danny lurer Benedict til å si at han ville gitt opp Tess for å få pengene tilbake … vel, da sier jeg bare Nei, koman – det blir for dumt!
Men ellers er det en veldig fornøyelig film, altså 😉

Til slutt – ikke få panikk. Troverdighet er ikke en eksakt vitenskap, og det er selvsagt lov å tillate seg elementer i et manus som kan virke i overkant fantastiske og tilfeldige. Bare sørg for at alt som ikke er troverdig likevel er det – det er ikke verre 😉