– om å oppnå forfatterdrømmen –

Kategori: Uncategorized

Den sausen var bare helt himmelsk!

Litterær kvalitet. Godt språk.
Hørt dem før? Disse to uttrykkene som på magisk vis forklarer hvorfor et manus blir antatt, eller hvorfor det ikke blir det. Litterær kvalitet. Hva søren er det? Og hva er det som gjør språket i akkurat det ene manuset godt, mens det ikke er godt i det andre manuset?

Før jeg forsøker meg på å svare på disse spørsmålene, vil jeg poengtere noe svært viktig som bl.a. Tom Egeland har sagt: Det finnes ingen absolutter!

Forfatterspirer (og forfattere) forholder seg til utrolig mange regler og læresetninger om skrivekunsten. Henrik Langeland (2011, s. 13) snakker varmt og inngående om verdivendinger i boken (og kurset) «Fortellekunst». Merete Morken Andersen (2008, s. 254) skriver om «Den gylne formelen» i sitt praktverk «Skriveboka». Hvor mange forskjellige forfattere, bøker, kurs og andre fagkilder som refererer til begrepet «Show, don’t tell» har jeg ikke tall på.

Poenget er at disse og alle andre begreper er veiledene, og ikke absolutte. Bruk dem som ledesnorer, men ikke få panikk om du av og til avviker litt. Det er lov å skrive at «… regnet øste ned.» om hensikten er å fortelle at hovedpersonen din er på vei til sin utkårede for å erklære sin uendelige kjærlighet. Kanskje er det ikke nødvendig å fortelle at «… himmelens sluser åpnet seg, men selv kaskadene av regn kunne ikke vaske bort Martins følelse av sol og sommer innenfor det fårete, men oppriktige smilet.»

Så, tilbake til godt språk (siden du nå fikk et eksempel på ekstremt dårlig språk).
Hva er det redaktørene mener når de sier at de ser etter godt språk?

«Den Gamle stod ved den hvite skjenken i anretningen og helte nøyaktig likt i tre brede glass, for Vera var gammel nok nå til å drikke Malaga, alle som hadde overlevd en verdenskrig fortjente minst én Malaga, og lukten av denne sorte, flytende blomsten fra 36 fikk henne til å drømme om havnene i København, skipsdekk, seil, trosser og brostein, det var som om bare duften fra den kunne fremkalle hver rute i hennes mørke erindring.» skriver Lars Saabye Christensen i «Halvbroren» (2001).

Grammatikken i dette avsnittet er i litt tvilsom, med et vell av innskutte bisetninger og komma som skilletegn mellom helsetninger. Hvilken leser bryr seg om det i denne scenen? Det jeg opplever er å være til stede i rommet, jeg står ved siden av Den Gamle og kjenner duftene, opplever minnene sammen med henne. Og jeg føler nerven i scenen, selv om Den Gamle enn så lenge er alene i rommet, totalt uvitende om hva som har skjedd i minuttene før. Jeg opplever både roen og gleden Den Gamle føler over frigjøringen (og den smule irritasjon hun kjenner over at Boletta og Vera somler) og jeg vet om tragedien som har skjedd på sidene før – på loftet, 8. mai 1945.

Et annet eksempel, fra Carl Frode Tillers «Innsirkling» (2007):

«Vi rullar sakte inn i sentrum, om dette kan kallas sentrum, da, ei lita rundkjøring med nokre hus rundt. Eg sitt framoverbøygd i setet, ser meg rundt, er ikkje eit menneske å sjå, er heilt daudt, stille, er nesten ikkje butikkar her eingong, berre ein stengt kafé og ein kolonial med mørklagte vindauge. Skal vi spele her, ser jo fan ikkje ut som om det bur folk her i det heile tatt, skjønner ikkje kven som vil bu her heller, kven som vil seg så vondt.»

Det er ikke vanskelig å føle forakten Jon formidler i åpningen av denne fantastiske boken (og trilogien). Som leser har jeg ingen problem med både å bli passasjer sammen med ham i bilen (jeg husker ikke om det framkommer, men jeg ser for meg en blå Toyota HiAce av en eller annen grunn), og observerer dette livløse og trøstesløse tettstedet de kommer til. Jons fortellerstemme nærmest spytter ut ordene, og jeg hører fnyset hans, ser hoderistingen og forakten i blikket. I løpet av noen få ord har forfatteren satt både stemningen, scenen og gitt meg et innblikk i hva fortellerstemmen føler.

Når Jan Kjærstad skal fortelle om Jonas Wergelands oppvekst på Grorud, i «Erobreren» (1996), og særlig om «… Anne Beate Corneliussen, blant guttene bare kalt Seksuallivets ABC.», bringes jeg tilbake til ungdomsårene mine. Til jentene jeg så på, drømte om, forelsket meg i (ingen nevnt, ingen glemt):

«Hun tilhørte kort sagt den typen jenter som automatisk ble tamburmajor, som marsjerte foran guttemusikken i stram uniform og med denne staven – o svimlende tanker – i et fast og akrobatisk grep, og som tilsynelatende hadde kontroll med hele korpset av gutter, myndig bestemte når de skulle heve instrumentene og begynne å spille.»

Hvem kan ikke drømme seg tilbake til tenårene, til skolekorpset eller gymtimen eller klasseturer og huske akkurat denne typen jenter? Huske den udødelige kjærligheten man følte til akkurat «Hun» som satt to plasser foran i klasserommet. Og da den nye jenta kom inn i 7. klasse – og smilet hennes smeltet vekk alle tanker om «Hun», og all den udødelige kjærligheten flyttet fokus i løpet av sekunder. De var sånn, jentene i klassen, i korpset, på håndballaget – akkurat som Kjærstad beskriver Anne Beate Corneliussen. Og jeg ble sittende og stirre tomt ut i luften og minnes dem – alle sammen – før jeg klarte å lese videre.

Litterær kvalitet? Godt språk?

Det handler om å fange leseren. Å gripe tak i fantasien, fortelle noe som er fortalt før – men på nye måter. Man må ikke finne opp verdens beste metaforer i hvert eneste avsnitt, men av og til – innimellom det kompliserte plottets irrganger, spredt utover de indre og ytre konfliktene mellom protagonisten og antagonisten – der må det ligge litt snacks. Litt krydder. Det som løfter gryteretten fra å være helt grei til noe du husker i flere uker etter at du forlot middagsbordet.

Har du vært på restaurant noen gang? Har du spist noe som satte spor i deg? Jeg tenker ikke på den fiskesuppen du fikk matforgiftning av da du skulle imponere kollegene dine på den fancy restauranten i Brüssel i 1997 – da de små babyblekksprutene lå og skalv i skjeen, og du blunket til borddamen og svelget dem ned med et fornøyd (og svært påtatt) smil, og du oiet og stønnet av henrykket nytelse og skrøt uhemmet av kokkens magiske evner, og du to timer senere lå med hodet i den store, hvite porselenstelefonen og ropte på forfedrene dine, og når du endelig klarte å krype opp i sengen på hotellrommet så du at du hadde ligget på badet i mer enn seks timer i strekk.

Nei, jeg tenker på alle måltidene du har spist på restaurant. Hvor mange av disse har du snakket om i etterkant? Dagen etter? Uken etter? Har du opplevd å snakke om et måltid, en spesiell rett, seks uker etter et restaurantbesøk? Det var ikke på grunn av kjøttet eller garnityret. Det var sausen, ikke sant? Biffen var mør og fin, for all del, og de små potetbåtene var absolutt gode – sprø og godt krydret. Men sausen – sausen, mann! Du spurte til og med om å få oppskriften, og ble både litt småsur og lattermild da kelneren kom tilbake med beskjed fra kokken om at «den er hemmelig».

Det finnes regler og retningslinjer på denne kokkens kjøkken. Man rører ikke inn mel i en varm væske, det blir bare klumper av det. Man serverer aldri noe man ikke selv har smakt på. Man skjærer ikke biffen uten å la den hvile noen minutter først. Kokker kan ramse opp hundrevis av slike regler, men de virkelig gode kokkene kan også fortelle at de bryter reglene hele tiden. For å finne nye smakskombinasjoner, nye måter å fremheve biffen på, nye måter å tilberede breiflabb på osv.

Og hvordan man løfter en god saus til å bli noe mer – en magisk smaksopplevelse som du snakker om i mange uker etterpå. Så får det heller være at den hersens kokken ikke ville dele oppskriften.

Er oppskriften på litterær kvalitet hemmelig? Er det hemmelig hva som gjør at et manus har godt språk?

Jeg aner ikke, rett og slett.

Jeg vet bare at jeg kjenner igjen godt språk når jeg leser det. Og jeg kjenner igjen litterær kvalitet når jeg opplever at jeg må stoppe opp etter et avsnitt, når jeg må sette meg bak i sofaen og kikke ut i tomme luften og smake på det jeg nettopp har lest, når jeg må humre litt av minnene og følelsene forfatterens ord har hentet fram eller skapt i meg. Verken «Erobreren» eller «Innsirkling» er slik gjennom hele boken, selv ikke «Halvbroren» får meg til å stoppe opp på denne måten hele tiden. Men av og til, tre – fire ganger i løpet av en ordentlig god bok, skjer det. Hele måltidet kan ikke bestå av bare sausen. Det er kjøttet og potetene som gjør meg mett.

Men det er sausen jeg husker. Det er den jeg vil oppleve igjen og igjen. Det er den hemmelige oppskriften kokken har skapt, og det er den jeg vil tilbake til.

Hva er litterær kvalitet? En uforglemmelig saus, kanskje …?

Andersen, M. M., 2008. Skriveboka. Oslo: Aschehoug.
Christensen, L. S., 2001. Halvbroren. Oslo: Cappelen Damm.
Kjærstad, J., 1996. Erobreren. Oslo: Aschehoug.
Langeland, H. H., 2011. Fortellekunst. Oslo: Tiden Norsk Forlag.
Tiller, C. F., 2007. Innsirkling. Oslo: Aschehoug.

Den onde tvillingbroren drepte butleren!

De gamle grekerne gikk gjerne i teateret, og på slutten av de ofte svært tragiske skuespillene kom redningen som regel svevende ned fra himmelen. En skuespiller ikledd gudekostyme ble firt ned fra taket, og løste alle de tilsynelatende uløselige flokene forfatteren hadde laget for skuespillets karakterer. Dette var en helt akseptabel løsning, og etter hvert satte man et navn på fenomenet – deus ex machina (gud fra maskinen).

Om en forlagsredaktør får en slik løsning i fanget i et manus, kan du være tilnærmet 100 % sikker på at den blir forkastet – mest sannsynlig sammen med resten av manuset. Deus ex machina er et eksempel på «ikke gjør dette» for vordende forfattere.

For ordens skyld – jeg elsker hvordan Monty Python gjorde ære på deus ex machina i «Life of Brian», når Brian faller utfor et høyt tårn på flukt fra romerske soldater. På vei ned mot den sikre død, plukkes han opp av et romskip. Når romskipet like etterpå krasjer midt i byen, kan Brian krype uskadet ut, og passerer en av beboerne som kommenterer «You lucky bastard». Vakkert! Men, som sagt, ikke å anbefale i et bokmanus 😉

Men hvilke andre feller kan man gå i, som er med på å gjøre historien usannsynlig og lite troverdig? Jeg skal gå gjennom noen av dem her, nå som vi en gang for alle har lagt deus ex machina langt unna den skrivetekniske verktøykassen.

Troverdige karakterer
Dette er kanskje noe av det aller viktigste, særlig i historier hvor en typisk heltefigur møter en typisk ond motstander. En 23 år gammel kvinne som både ser ut som en fotomodell, behersker 18 språk flytende, er dataekspert, kodeknekker og innehar tre uoffisielle verdensrekorder i svømming og løping er kanskje litt i overkant av hva en leser vil akseptere.

Ingen er perfekte, ei heller helten din. Den alltid gode, alltid veltalende, alltid råsterke, lynraske, superintelligente helten blir vi fort lei av. Det er en grunn til at nordmenn elsker Harry Hole – han er ikke perfekt. Det er lett å både like og mislike ham, og på mange måter kan vi føle oss bedre enn ham.

På samme måte vil det bli kjedelig å lese om den onde skurken som ikke har en eneste celle i kroppen som skjønner godhet, sympati eller i det minste en empati. Selv skurker har gode sider, og en morder som sliter med samvittigheten er mye mer interessant enn en som bare dreper på gøy.

Troverdig miljø
Selv en science fiction-roman må ha troverdig miljø og teknologi. Det vil mest sannsynlig aldri bli mulig å fly i lysets hastighet, men i George Lucas’ verden aksepterer vi det. Lyshastighet er og blir en viktig del av Imperiets kamp mot Republikkens stjernekryssere og andre våpen i Star Wars – og vi kjøper det fordi det er troverdig. Hadde vi akseptert at Darth Vader alene var i stand til å ødelegge en hel planet, bare ved å ta i bruk den mørke siden av Kraften? Nei, selvsagt ikke. Selv den magiske Kraften må ha sine begrensninger, ellers blir det kjedelig og forutsigbart.

På samme måte må en advokat forsvare sin drapstiltalte (og selvsagt uskyldige) klient ved hjelp av gjeldende lover. Om hun henviser til Straffelovens §289 – som sier at en voldshandling må ha minst tre troverdige vitner – vil leseren stusse veldig. Mange vil faktisk google dette, og finne at det ikke stemmer, og forfatteren må finne en bedre måte å frikjenne klienten sin på. Leserne er smartere enn som så!

Tilfeldighetenes spill
Når bilen hans bryter sammen tar vår helt hurtigtoget til flyplassen, og det eneste ledige setet er rett overfor frøken Vidunderlig. Herr Helt stusser over at frøken Vidunderlig leser en lærebok i forhørsteknikk, og de to kommer i snakk. 242 sider senere har de løst saken sammen, og har samtidig innsett at de ikke kan leve uten hverandre.Helt greit, og ikke en større tilfeldighet enn at den lett kan forsvares – slike tilfeldige treff er noe vi både kan tro på, og drømme litt om.

Men når heltinnen vår klarer å slite seg løs fra de kraftige tauene bare sekunder før bomben smeller, og så løper rett ut på gaten, finner en sportsbil med nøklene i tenningslåsen og råkjører for å ta igjen skurken, og klarer å krysse jernbanelinjen mindre enn tre centimeter før hurtigtoget (hvor frøken Vidunderlig snart skal møte sin fremtidige ektemann?), og så kommer fram til møtestedet akkurat tidsnok til å overvære at skurken overrekker det hemmelige våpenet til de kinesiske mafiabrødrene Yin og Yang … vel, vi faller av lenge før, ikke sant?

Om du trenger en tilfeldighet for å redde helten ut av en situasjon, bør du skrive situasjonen bedre, og sørge for at det er heltens kunnskaper eller kvaliteter som får ham ut av den. Eller det faktum at han ringte etter forsterkninger like før han rykket inn i den gamle lagerbygningen – da aksepterer vi at de faktisk møter opp og redder ham.

Overkomplisert plott

Den russiske spionen hadde løs billett til Equatorial Guinea tre uker tidligere, og nå ville den tyske atomforskeren aldri finne ut hvordan hans unge sekretær, den vakre frøken Schmidt kunne påvirke guvernørvalget i Arkansas. Dette var den eneste måten forretningsmagnaten kunne sikre seg aksjemajoriteten på, og dermed sørge for at hans kones onkels nærmeste nabo, advokat Wilkins, kunne bruke veto-retten på vegne av den døende enken på det ekstraordinære styremøtet og …

Zzzzzzznooooorrrrrk!
Vis meg den leseren som gidder å forsøke å følge tråden i dette plottet, og jeg skal vise deg en leser som snart gir opp, og heller leser om de tre bukkene Bruse.

Over-/underreaksjon

«Hva sier du? Er det ikke mer fløte igjen?» skrek hun. «Dette er en skandale, Thorvald! Hvordan skal dette gå?»

«Vi har nettopp funnet deres mann, fru Figenschow-Balche – død.»
«Nei, sier De det, betjent Snuse. Ja, det var vel ikke annet å vente. Men vil De ha en kopp kaffe?»

Sørg for at reaksjoner og følelser står i stil til hvem karakteren er, og hvilke utfordringer og hendelser hun utsettes for. Er det sannsynlig at den ellers så avbalanserte og rolige etterforskeren blir hysterisk og krakilsk når den unge makkeren glemmer å ta på seg hansker før han plukker opp dagboken fra offerets nattbord? Eller ville han gitt ham et megetsigende blikk og et lite (megetsigende) kremt?

Nei, koman – det blir for dumt!
Hvis heltinnen din sniker seg inn på sjefens kontor for å lete etter bevis for at han har stjålet hennes ide, er det helt greit. Når hun så hører lyder utenfor, er det lite sannsynlig at hun vil kaste seg under sofaen for å slippe unna. Hun er smart nok til å finne opp en ny måte å øke markedsandelene på, så da er hun smart nok til å finne på en plausibel forklaring til at hun er på hans kontor.

Når hun i tillegg overhører samtalen mellom sjefen og hans høyre hånd, økonomidirektør Griskesen, og sjefen sier «Dette må selvsagt ikke frøken Smartypants få høre, men saken er at jeg har stjålet ideen hennes, Griskesen.» – vel, igjen vil leseren mest sannsynlig bli like skuffet som frøken Smartypants under sofaen, men av helt andre årsaker.

Skal heltinnen din overhøre en slik samtale, så sørg for at hun har aktivt gått inn for å avlytte sjefen, eller i det minste manipulert ham til å forsnakke seg gjennom hennes egen kløkt og oppfinnsomhet.

Når Tess (i Julia Roberts skikkelse) får en telefon fra en kvinne som sier «Skru på kanal 88» i Ocean’s Eleven-filmen, og den kanalen tilfeldigvis er stilt inn på overvåkningskameraet som i perfekt HD overfører samtalen mellom Danny Ocean (George Clooney) og Mr. Benedict (Andy Garcia) – og dermed får høre at Danny lurer Benedict til å si at han ville gitt opp Tess for å få pengene tilbake … vel, da sier jeg bare Nei, koman – det blir for dumt!
Men ellers er det en veldig fornøyelig film, altså 😉

Til slutt – ikke få panikk. Troverdighet er ikke en eksakt vitenskap, og det er selvsagt lov å tillate seg elementer i et manus som kan virke i overkant fantastiske og tilfeldige. Bare sørg for at alt som ikke er troverdig likevel er det – det er ikke verre 😉

…this is your captain speaking

Av og til blir forfattere og forfatterspirer spurt om å være pilotleser, altså å lese en annens tekst og gi tilbakemeldinger. Det varierer veldig når i prosessen man blir spurt, og det betyr en del for hvordan man bør opptre som pilotleser. Her er noen tips og råd jeg har plukket opp på veien, både som pilotleser og som en som har behov for at andre gjør den samme jobben for meg. For ordens skyld – rekkefølgen er tilfeldig.

Si nei

Greit start 🙂 Men ja, jeg mener man må si nei til å være pilotleser av og til. Naturlig nok bør man si nei hvis man ikke har tid, eller ikke føler man har tid til å gjøre en grundig jobb, men jeg tar med et par-tre andre, gode grunner til å si nei:

  • Forfatteren vil hylles
    • Enkelte mennesker er narsissister og vil bare ha klapp på skulderen. Jo tidligere du luker ut disse, jo bedre. Du kan mest sannsynlig ikke hjelpe dem videre, og i hvert fall ikke med de negative sidene av kritikken din.
  • Forfatteren er sårbar
    • Andre kan rett og slett være for skjøre og sårbare for kritikk, og de kan være vanskeligere å si nei til, siden avslaget i seg selv kan gjøre vondt.  (Her skulle jeg ønske jeg hadde et supergenialt råd for hvordan du skal si nei – tips mottas med takk!)
  • Forfatteren er nær venn eller familie
    • Det er utrolig vanskelig å være ærlig og kritisk til dine aller næreste venner eller familie. Vær heller ærlig på at nettopp derfor vil du ikke kunne gjøre en så god jobb som forfatteren fortjener.

Start positivt …

Det er både psykologi og god folkeskikk bak dette punktet, og det gjelder slett ikke bare pilotlesing – la det gjerne bli en regel for alle tilbakemeldinger du gir 🙂 Det er langt enklere å akseptere negativ kritikk etter at man først har fått litt skryt. F.eks.:

«Språket er flytende og lettlest, og historien er kreativ. Jeg liker at hovedpersonen blir kastet ut i utfordringene slik, og at alt slett ikke er som jeg først trodde. At morderen blir avslørt helt i starten var et fiffig grep, slik historien ble fortalt gjennom offerets øyne. Teksten lider litt av at det er en del klisjeer, så en innsats for å finne nye vendinger for slike vil styrke helhetsbildet av teksten. Her er noen eksempler … »

… men unngå kritikksandwichen

Et vanlig, men etter mitt skjønn litt sleipt grep i retorikkunsten er å pakke inn negativ kritikk i positive utsagn. Det tynner ut innholdet i tilbakemeldingene dine, rett og slett. Et eksempel kan være:

«I kapittel syv slår du bena under meg med den herlige replikken til frøken Hansen, og jeg må innrømme at jeg både lo høyt, og tenkte at JESS, der fikk doktor Berg virkelig svar på tiltale. Det er en god del skrivefeil i både dette kapittelet og teksten for øvrig, og språket generelt framstår litt enkelt og stakkato. I tillegg tviler jeg på at operasjonsmetodene til doktor Berg kan være særlig realistiske. Etter vendingen du foretar i kapittel elleve, blir historien om mulig enda mer spennende, og jeg gleder meg enormt til å lese resten.»

Og det er teksten du skal si noe om, ikke forfatteren

Denne er kanskje litt subtil, men det er likevel en forskjell på å si at «Du bruker litt for mange klisjeer …» og «Teksten kunne ha godt av litt færre klisjeer …» Det samme gjelder skryt, selv om det selvsagt er godt å høre at: «Måten du bruker landskapet til å fortelle Eivas historie på, er helt strålende …» Fokuserer man derimot på teksten, er det slett ikke fælt for forfatteren å høre at: «Landskaps-metaforene fører leseren inn i Eivas liv og historie på en helt strålende måte …»

Les, les igjen og les enda en gang – med papir og blyant.

OK, kanskje du føler deg like vel med elektroniske notatverktøy, men poenget er i hvert fall at du må lese teksten grundig. Mange ganger. Noter mye, og vent med å skrive tilbakemeldinger før du har lest gjennom teksten flere ganger. På denne måten får du et helhetsbilde, og det er først og fremst det forfatteren trenger å høre noe om.

Detaljnivået styres (litt) av når i prosessen du er involvert

Noen liker å få pilotlesehjelp helt i starten, kanskje etter et par-tre kapitler, mens andre (som jeg) venter til manuset er helt ferdig – eller førsteutkast, som noen kaller det. Avhengig av når du blir involvert som pilotleser må du vurdere detaljnivået. Leser du de tre første kapitlene av en roman, er det ikke skrivefeil som bør være i fokus. Da handler det om hvorvidt du opplever karakterene som interessante, premissene for historien bør være synlig, du får en følelse av om språket og replikkene flyter bra og generelt om dette fenger deg som leser.

…og vit hva forfatteren vil ha ut av tilbakemeldingene dine

Jeg ble nylig spurt om å lese en novelle, et førsteutkast, og forfatteren ba meg svare på ett enkelt spørsmål: «Er historien interessant?» Det var i grunnen et svært relevant spørsmål, og heldigvis kunne jeg svare et rungende JA på spørsmålet. Tidligere i vår leste jeg en hel, ferdig roman, hvor forfatteren ga meg frie tøyler til å «hakke løs» (hans ord) på alt jeg måtte ønske. Dermed kunne jeg både si noe om historien, karakterene, verdivendinger, språk, dialog, plot (og et digert hull jeg fant i det) og heldigvis at oppklaringen av mysteriet fungerte utmerket.

Vær ærlig, men ikke brutal.

Vis respekt for den som har vist deg den store tilliten det er å be deg være pilotleser. Vær nøye, korrekt og saklig i tilbakemeldingene, men sørg for at du kan stå for alt du sier. Å ikke være for brutal sier seg kanskje selv,men likevel – husk at tilbake-meldingene dine skal hjelpe forfatteren framover i prosessen sin.

Følg opp

Det er slett ikke alle som liker å vise fram «babyen» sin, og så få høre at det er masse feil ved den. Likevel er det nøyaktig det man risikerer når man ber om pilotlesehjelp, og da synes jeg det inngår i jobben som pilotleser å følge opp i etterkant. Kontakt forfatteren etter noen dager/uker, og hør hvordan det går med skrivingen. Spør om kommentarene dine var til hjelp, og ev. om noen av dem må utdypes. Om du har tid og lyst, synes jeg også det er god kutyme å tilby seg å lese på nytt etter at forfatteren har redigert/omskrevet.

Sist, men ikke minst – ikke kritiser uoppfordret

Mange forfattere og forfatterspirer legger ut tekster i dedikerte skriveforum på sosiale medier, og da er det som regel underforstått at de også ber om tilbakemeldinger. Er det derimot en ren «oppslagstavle» for tekster, tekstutdrag, dikt osv., er det ikke nødvendigvis korrekt å kritisere dem. Vit at det er forfatterens ønske at du skal si noe om teksten før du gjør det.

Til slutt noen veldig gode råd på hvordan du kan «angripe» det svært ærefulle oppdraget du har fått som pilotleser, hentet fra Forfatterskolens gamle nettsider: Bli en god pilotleser, av Camilla Otterlei

Løsningsorientert

Det sies ofte at man skal se problemer i fugleperspektiv, og på den måten se løsninger og muligheter. Det sies også at «Det finnes ikke problemer, bare utfordringer», men det er en helt annen sak, som jeg kanskje kommer tilbake til.

Dagen etter forrige blogginnlegg, hvor jeg jublet over å ha gjort ferdig førsteutkastet mitt, ble jeg slått ut av feber. Nå skal ikke dette innlegget handle om sykdommen i seg selv – jeg skal begrense meg til å si at nesten fire uker med feber var en ubehagelig opplevelse for en (snart) gammel mann. Det er også årsaken til at jeg ikke har skrevet noe her på så lenge … sorry!

Planen var å ta et par dager «fri» fra alt som het manus og skriving – for å få litt avstand, litt fugleperspektiv – og så gyve løs på redigeringsjobben. Planen var ikke å gå fire uker, men det sånn ble det.

Jeg skulle begynne på begynnelsen, lese de første linjene og smake på dem – kjenne etter om de ga en god følelse. Det snakkes om den gode starten, åpningssetningen. Jeg hadde planlagt å skrive ut hele manuset, og så sitte med god gammeldags blyant og redigere. Stryke ut, sette ring rundt og lage piler og streker der jeg tenkte å flytte tekst. Lese replikker høyt. Lese avsnitt høyt og «smatte» litt på ordene.

Det var planen.

Fugleperspektivet ødela den.

I løpet av de fire ukene fikk jeg tid til å sveve såpass høyt og lenge (og her vil jeg understreke at jeg både mener metaforisk i forhold til fugleperspektivtanken og metafysisk i forhold til mengden tabletter jeg knasket) at jeg så en helt annen vei å gå. Og søndag formiddag gikk jeg i gang.

Jeg slettet de siste åtte kapitlene før jeg gjorde noe annet. Slutten, som jeg var ganske fornøyd med da jeg skrev den i fjor høst – i stikkordsform. Den jeg utbroderte i fullstendige setninger og avsnitt i løpet av april. Den funket ikke. Jeg måtte klippe den vekk.

11 327 – ellevetusentrehundreogsyvogtyve – ord rett i søpla.

Det er en eiendommelig følelse å dra åtte mapper ned til søppelkassen i Scrivener, og de sekundene jeg holdt bunken svevende over før jeg slapp dem nedi var svært lange. Nå kan man si at det ikke er så dramatisk likevel, i og med at jeg når som helst kan hente dem fram fra papirkurven igjen, men jeg påberoper meg retten til å ha bitte litt drama i livet!

Dessuten kommer jeg ikke til å hente dem opp igjen. Den slutten funket ikke, og den måtte bort.

Og ja, det føltes brutalt, i den grad det ordet hører hjemme i noe så trivielt som å skrive løgn og fanteri, som i prinsippet er hva jeg driver med.

Men det var nødvendig. Jeg kunne ikke la sjansen gå fra meg til å skrive den andre slutten. Den som plutselig dukket opp i en tanke midt i mai. Jeg skulle ønske jeg kunne dele både hva jeg opprinnelig skrev, og hva jeg i stedet tenker å skrive, men forhåpentligvis kommer den nye slutten ut i en eller annen skriftlig form en dag.

Hva angår uttrykket «Det finnes ikke problemer, bare utfordringer», har jeg følgende å si. Om en kvinne en dag kommer hjem og sier til sin mann: «Kjære, gynekologen min sier jeg har en utfordring i underlivet», så skal jeg være med på at uttrykket har livets rett. Inntil da vil jeg hardnakket påstå at det finnes problemer.

Slutten på manuset mitt var et problem, og jeg måtte finne en løsning. Løsningen er en ny slutt.

Nå må jeg bare skrive den. Jeg er i gang.

Etterpå skal jeg redigere …

Page 2 of 2

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén