Boksmeden

– om å oppnå forfatterdrømmen –

Kategori: Uncategorized Page 1 of 2

You can’t handle the truth!

Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg endte opp som bokleser, og synes fortsatt det er godt å tenke tilbake på alle de gode leseopplevelsene jeg har hatt opp gjennom livet. Da jeg tidlig på 70-tallet satt på motsatt side av bordet mens broren min gjorde lekser, og jeg spurte «Hvilken bokstav er det?» og «Hva står det der?», og på den måten lærte å lese opp ned før jeg begynte i første klasse. Eller da jeg tok bussen til byen etter skoletid for å stikke på biblioteket og låne den tykke boken som het «The Lord of the Rings», og damene bak disken bare smilte. De hadde for lengst sluttet å anbefale barnebokavdelingen til den veslevoksne (det var det vi nerder ble kalt i tiårsalderen) tassen som måtte gå rundt den høye disken for å levere lånekortet.

80-tallet ga meg de første Stephen King-opplevelsene, og i 1984 ble jeg – som tusenvis andre – fjetret av den fantastiske «Beatles», av Lars Saabye Christensen. På 90-tallet kom den for meg livsendrende trilogien om Jonas Wergeland, ført i pennen av Jan Kjærstad, og på 2000-tallet fikk jeg lese Harry Potter-bøkene for barna mine.

Da jeg satt og mimret slik her om dagen, begynte jeg å tenke på om det er ett år jeg har satt mer pris på enn andre? 1984 er nevnt, og i 2003 kom det jeg mener er tidenes beste norske roman, også den av Lars Saabye Christensen – «Halvbroren». 1986 ga meg bakoversveis i form av Stephen King’s IT, mens Douglas Adams’ geniale The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy kom i 1979.

Men dette er enkeltstående utgivelser, og det blir for tynt å fremheve ett år basert på én bok. Tanken interesserte meg likevel såpass at jeg begynte å se litt på hva andre har sagt og ment om det, og hvilke kriterier de har lagt til grunn for sine vurderinger.

Ganske kjapt ble det tydelig at ett år skiller seg ut: 1925. De som fremhever nettopp dette året, peker blant annet på at dette var året Ernest Hemingways debutbok In Our Time kom ut, hans gode venn F. Scott Fitzgerald ga ut The Great Gatsby og Virginia Woolf ga ut Mrs Dolloway. Det skrives om et viktig skifte i forfatternes formidlingsteknikker, språk og tema, i en tid hvor verden fortsatt forsøker å komme seg etter første verdenskrig.

Andre fremhever 1862, med utgivelser av Dostojevski, Victor Hugo (med Les Misérables) og Flaubert blant de mange viktige utgivelsene. Andre kandidater er bl.a. 1950 (Bradbury, Aasimov og CS Lewis m.fl) og 1899 (Tolstoj, Kate Chopin og to Joseph Conrad-klassikere).

Men selv om disse forfatterne og utgivelsene er milepæler i litteraturhistorien, var det ingen av årene 1925, 1950, 1862 eller 1899 som fremhevet seg i min lesehistorikk. Mye fordi jeg ikke har vært «flink nok» til å lese alle store klassikere, noe jeg skrev om for litt siden, men også fordi ikke alle disse klassikerne (noen av dem har jeg i det minste lest) har gjort de store inntrykkene på meg. Kanskje evner jeg ikke å sette meg nok inn i Kerouac’s The Town and the City eller kjenne nok nærhet til Woolf’s Septimus Smith (du vet: «… i tredveårsalderen, blek, krumneset, iført brune sko og loslitt frakk …»)?

Misforstå meg rett; jeg likte begge bøkene, men ingen av dem har brent seg fast i meg slik f.eks. «Historien om Edgar Sawtelle» av David Wroblewski gjorde da jeg leste den i 2009. For øvrig synes jeg det er ganske interessant at dette var Wroblewskis debutroman, som han ga ut i en alder av 49, og at han ikke har gitt ut ett ord siden. Jeg håper det kommer mer, men det kan se ut som jeg må vente lenge.

Men, tilbake til bloggtemaet. Hva er ditt favorittår i litteraturen, basert på kun dette ene kriteriet:

Disse bøkene kom ut dette året, og derfor er det mitt favorittår!

Hvilket år og hvilke bøker ender du opp med? Her er det ingen andre krav enn at DU har et forhold til disse bøkene, ikke hvorvidt de er viktige, anerkjente, litterære klassikere osv.

For å sparke det hele i gang, nevner jeg det jeg (etter harde, indre kamper og knalltøffe valg) endte opp med 1992 som mitt favorittlitteraturår, og her er grunnene:

  • Stephen King ga ut Dolores Claiborne og Gerald’s Game, to bøker som beviser ut over enhver tvil at denne fyren kan langt mer en overnaturlig skrekk. Sistnevnte foregår bortimot 100 % i hodet til hovedpersonen, Jessie Burlingame. Genialt!
  • The Secret History av Donna Tartt. Denne leste jeg faktisk ikke før i fjor, etter å ha forelsket meg i «Stillitsen» (The Goldfinch) fra 2013.
  • «Pelikanrapporten» av John Grisham. Boken som introduserte meg til genren «legal thrillers», og til en av de aller beste forfatterne i genren.
  • Michael Connelly introduserer en av de beste politiheltene, Harry Bosch, i The Black Echo. Stappfull av de helt riktige klisjeene, sterkt knyttet til Mickey Haller-bøkene (f.eks. The Lincoln Lawyer). Haller og Bosch er halvbrødre, og figurerer ofte i hverandres historier. Bosch-bøkene er tvers gjennom godt skrevne spenningsromaner.

Og så, selvsagt, den magiske og vidunderlige «Frøken Smillas fornemmelse for snø» av Peter Høeg. Denne er og blir en bauta i min krimsamling, og er rett og slett steinbra!

Her kunne jeg fortsatt å ramse opp flere godbiter fra 1992, som f.eks:

  • Mostly Harmless av Douglas Adams, den femte boken i verdens lengste trilogi (The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy)
  • South of the Border, West of the Sun av Haruki Murakami, en stilstudie i hva kjærlighet gjør med mennesker, på godt og vondt.
  • All the Pretty Horses, første bok i Cormac McCarthys Border Trilogy

… osv. Men jeg stopper der, og håper jeg har inspirert deg til å ta en titt i kalenderen og finne ditt eget favorittår 😉

PS. Om det er den beste filmen fra 1992 kan debatteres, men det er i hvert fall en av mine favoritter jeg har brukt som illustrasjon. Jack Nicholson’s udødelige Colonel Nathan R. Jessup, USMC i A Few Good Men.

Denne MÅ du bare lese! Eller ikke.

Har du lest 1984?

I en episode av panelshowet QI (sesong 12, episode 3, 2003), framkommer det at så mange som 25 % av de som svarer at de har lest 1984, faktisk lyver. Hvorfor?

Fordi det er flaut ikke å ha lest den? Mulig. I England er det kanskje hakket flauere enn her til lands, men vi har sikkert eksempler på slike bøker i Norge også, uten at jeg skal spekulere i titler.

Men jeg kan godt innrømme at det tok nesten et halvt år fra jeg svarte ja på et slikt spørsmål før jeg faktisk leste boken jeg hadde løyet på meg å ha lest. Det er riktignok svært lenge siden, og jeg gjør det aldri igjen. For hva om jeg må snakke om boken jeg påstår jeg har lest? Heldigvis ble jeg ikke avslørt (tror jeg), og jeg har snakket med forfatteren om det siden. Hun lo godt, og sa hun hadde hørt det fra andre også.

Vi mennesker er snodige.

Men det er tydeligvis ganske mange bøker jeg burde ha lest, i hvert fall om jeg skal stole på alle listene. Det finnes drøssevis av «Bøker du må lese før du dør»-lister, blant annet på internett, og av og til tar jeg meg selv i å kikke på noen av dem. Umiddelbart blir jeg slått av hvor mange av disse «must reads» jeg ikke har lest, og så stikker det dypt i stoltheten og/eller samvittigheten. Dette er jo bøker ALLE har lest. Og med «alle» mener jeg i hvert fall de som frekventerer skrivemiljøene, enten på SoMe eller IRL.

Gjennom mitt lesende liv har jeg lest anslagsvis to tusen bøker, basert på et veldig grovt anslag på én bok i uken siden jeg ble virkelig aktiv leser rundt 8–10-årsalderen. Kanskje er det virkelige tallet større, kanskje er det mindre, men veldig feil er det nok ikke. Så hvordan kan det ha seg at jeg har store hull i «klassiker»- og «må lese»-listene mine? Og hvilke bøker er det egentlig jeg – og alle andre, tydeligvis – bare må ha lest før døden kommer?

La oss ta en kikk på The Independent’s liste over de 40 beste bøkene jeg må lese før jeg dør:
1. Pride and prejudice – Jane Austen
2. The secret diary of Adrian Mole, aged 13 ¾ – Sue Townsend
3. Catch 22 – Joseph Heller
4. Tess of the d’Urbervilles – Thomas Hardy
5. Things fall apart – Chinua Achebe
6. 1984 – George Orwell
7. To kill a Mockingbird – Harper Lee
8. Great Expectations – Charles Dickens
9. The God of Small Things – Arundhati Roy
10. Wolf Hall – Hilary Mantel

Uff, dette er jo direkte deprimerende; jeg er allerede seks bøker på etterskudd! Én av titlene har jeg søren ikke hørt om, engang.

11. The Code of the Woosters – PG Wodehouse (her påstår artikkelforfatteren endog at «If you haven’t read PG Wodehouse in a hot bath with a snifter of whisky and ideally a rubber duck for company, you haven’t lived.»

Ikke enkelt for en avholdsmann uten badekar, dette!

12. Frankenstein – Mary Shelley
13. Lord of the Flies – William Golding
14. Midnight’s Children – Salman Rushdie
15. Jane Eyre – Charlotte Brontë
16. Middlemarch – George Eliot
17. Secret History – Donna Tartt
18. Americanah – Chimamanda Ngozi Adichie
19. Cold Comfort Farm – Stella Gibbons
20. Beloved – Toni Morrison

I og med at jeg nå er oppe i totalt 12 – tolv – uleste av denne svært viktige listen, tenker jeg at jeg stopper oppramsingen. Naturlig nok er listen veldig britisk, og en russisk, brasiliansk eller ekvatorial-guineansk liste ville sikkert gitt meg langt større mangellapp.

Så, hva med en trygg, norsk liste? Vi kan jo kikke på boktips.no, som har følgende titler på sin ganske korte liste, som de har kalt «Klassikere du bør ha lest minst én gang i livet».

Med livet foran seg – av Émilie Ajar
Tre kamerater – av Erich Maria Remarque
Brødrene Karamasov – av Fjodor Dostojevski (artikkelforfatteren svarer denne når han blir spurt om hva som er tidenes beste roman)
Brødrene Løvehjerte – av Astrid Lindgren
Den fremmede – av Albert Camus
Renhetens pris – av Bergljot Hobæk Haff

Vel, jeg har i det minste lest én av disse!
Artikkelforfatteren, Knut Gørvell, siterer Bertrand Russel på at:

Egentlig er det to grunner til at du leser en bok – den ene er at du liker den, den andre er at du gjerne vil kunne si du har lest den.

Og Gørvell sier også i ingressen at: «Alle disse gir herlig lesning, og flere av dem kan du også imponere andre med.»

Så DET er greia, altså? At slike lister egentlig er ment å fortelle meg hvordan jeg kan imponere andre? Sjekk hva jeg har lest!

Da kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke er enig med Gørvell, og heller ikke med andre ledd av Russel-sitatet, siden jeg hittil ikke har følt noe som helst behov for å lese en bok for å «si at jeg har lest den». Ironisk nok har jeg jo tvert i mot løyet på meg å ha lest en bok, men helt ærlig (enda mer ironisk) var det for ikke å fornærme forfatteren.

Men tilbake til alle bøkene jeg har gått skulle ha lest. Eller kanskje vel så viktig – hva i all verden er det jeg har kastet bort all lesetiden min på? Hvordan kan jeg ha likt så mange av de to tusen bøkene, gitt at jeg har gått glipp av (unnlatt?) å lese disse «must read»-titlene?
Er det ikke god nok litteratur jeg har lest?

Her er noen av forfatterne jeg har latt meg forføre av gjennom de siste drøyt førti årene, i tilfeldig rekkefølge:

John Irving, Astrid Lindgren, Stephen King, Maja Lunde, Agnes Ravatn, Jan Kjærstad, John le Carré, Lars Saabye Christensen, Jodi Picoult, Douglas Adams, Nina Lykke, Tom Egeland, Arnold Jacoby, Agatha Christie, Anne-Cath. Vestly, J.K. Rowling, Dean Koontz, Roald Dahl og John Grisham.

Jeg kunne selvsagt listet opp mange flere, og felles for de aller, aller fleste ville vært at de ikke står på disse listene over bøker jeg må ha lest før jeg dør.

En del av bøkene jeg (ennå?) ikke har lest, har jeg unngått fordi det rett og slett ikke har fristet. Det kan hende det endrer seg for enkelte av titlene, som f.eks. Jane Eyre, av Charlotte Brontë, men strengt tatt tviler jeg på at jeg plutselig kjenner et sterkt behov for å lese den. Det handler naturligvis om en forutinntatt holdning om at jeg ikke kommer til å like den. Litt rart, egentlig, siden jeg vet (tror jeg) at den er en viktig milepæl i litteraturen, og at den var veldig forut for sin tid. Hittil har jeg tenkt «Meh!» om den, i hvert fall. Vi får se.

Paulo Coelhos Alkymisten står i bokhyllen min, og har gjort det helt siden jeg fikk den i presang for mange år siden. Nok en gang er det en slags forutinntatthet som gjør at jeg ikke har villet bruke dyrebar lesetid på den. Jeg innbiller meg at den er altfor spirituell og selvhjelpspreget for meg. Mulig jeg tar feil, men jeg tviler på at jeg får vite det noen gang. Den frister ikke.

Nå var det ikke meningen å henge ut verken Brontë eller Coelho, altså. Jeg kunne valgt to andre bøker å eksemplifisere min manglende trang til å lese dem med, f.eks. The Poisonwood Bible eller The Lovely Bones, men de har jeg ikke engang hørt om, så de har jeg heller ingen fordommer mot. Faktisk frister disse mer enn de to foregående, nettopp fordi jeg ikke har hørt om dem.

Finnes det egentlig noen bøker man lese før man dør?

Hvilke kriterier er det i så fall som avgjør det? For å si det sånn – kan det på noen måte finnes en mer subjektiv liste enn slike lister?

Jeg skal ikke påstå at du må lese noen av disse, men her er eksempler på en (kort) liste over bøker som har gjort så sterke inntrykk på meg – av svært varierende grunner – at jeg føler livet mitt ville vært fattigere om jeg ikke hadde lest dem.
Igjen, rekkefølgen er ingen rangering:

Det angår også deg – av Arnold Jacoby
The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy – av Douglas Adams
Brødrene Løvehjerte – av Astrid Lindgren
IT – av Stephen King
Halvbroren – av Lars Saabye Christensen
Forføreren, Erobreren og Oppdageren – av Jan Kjærstad
The Story of Edgar Sawtelle – av David Wroblewski
Small Great Things – av Jodi Picoult
A Prayer for Owen Meany – av John Irving
Harry Potter-serien – av J.K. Rowling

Her vil samtlige som leser dette innlegget enten finne bøker de ikke har lest, ikke har lyst til å lese, ikke har hørt om (kanskje?) eller absolutt ikke tenker er noe de må ha lest før de dør.

Og det er 100 % sånn det skal være.

For hva går de glipp av? Eller, sagt på en annen måte, hva går jeg glipp av ved ikke å ha lest alle bøkene jeg «mangler» fra slike må-leses-lister? Jeg kan ikke diskutere dypt inngående verken handling, karakterutvikling, språk, filosofisk og/eller historisk vinkling osv. i bøker jeg ikke har lest. Hittil har jeg ikke opplevd det som noe handicap.

For all del, jeg kommer til å fylle noen av hullene med tid og stunder. For eksempel kjenner jeg et visst nag inni meg for at jeg ennå ikke har somlet meg til å lese Lord of the Flies. I det minste er det en bok jeg faktisk er ganske sikker på at jeg kommer til å lese.
En gang.
Men ikke akkurat nå.

For akkurat er jeg opptatt med A Spool of Blue Thread av Anne Tyler, som jeg sveipet forbi på Goodreads her om dagen. Den så litt interessant ut, og det gjør i grunnen ikke The Master and Margarita av Mikhail Bulgakov. Mulig den er knallbra, men helt ærlig – jeg kommer mest sannsynlig aldri til å finne ut av det.

For det er så mange andre bøker jeg har lyst til å lese før jeg dør!

The final countdown

Jeg syntes det var så gøy å lage liste i fjor, så jeg gjentar det i år. Og som i fjor, har jeg lagt vekt på hvilke ti romaner som har gitt meg de beste leseopplevelsene. 100 % subjektivt der, altså 😉 Rekkefølgen er også litt som i fjor, i den forstand at flere av bøkene godt kunne byttet plass på listen, og jeg ville likevel kunne stått inne for den. Likevel er det en klar vinner for mitt leseår, med høyde for at jeg fortsatt har noen uker igjen, vel å merke 😊

10. Dead at First Sight, av Peter James
Jeg falt for James’ bøker for noen år siden, og har fulgt hans «Superintendent» Roy Grace med stor glede. Her har James lagt opp en stilig åpning, hvor to menn sitter på hver sin side av Atlanteren og venter. Mannen i London venter på sitt livs store kjærlighet, Ingrid, mens mannen i Florida venter på sin første date med en svært spennende kvinne. I München lander et lik på asfalten nedenfor en høyblokk, og Roy Grace må samtidig etterforske et mistenkelig selvmord i Brighton. Alle historiene, og flere til, flettes sammen i en strålende krim om internettsvindel og drøssevis av mord. Formelen funker, og jeg koser meg.

9. Things You Save in a Fire, av Katherine Center (lydbok)
Denne boken ble jeg tipset om, og rynket umiddelbart på nesen. Den sto i «Romance»-sjangeren, og selv om jeg absolutt ikke har noe imot kjærlighetshistorier, er det sjelden det jeg bruker lesetiden min på. Teit som jeg er. For dette var god lesing. Cassie er brannkonstabel, i utgangspunktet en tøff tilværelse i et svært mannsdominert yrke. Det blir ikke særlig enklere når hun flytter til Boston for å bo nærmere sin gamle mor. Brannstasjonen er svært dårlig utstyrt, og «gutta» som jobber der tar definitivt ikke imot Cassie med åpne armer. Bortsett fra én, da. Den kjekke ferskingen. Klisjeene står i kø, men Katherine Center ignorerer de aller fleste, og spinner i stedet en svært fengende historie med gode action-/spenningsscener i tillegg til de mer hjertepumpende … 😉

8. Den som elsker deg høyt, av Kristine Storli Henningsen
Denne boken gledet jeg meg til, og Kristine skuffer ikke. Jeg var så heldig å få tilbringe noen dager i Spania i fjor, sammen med blant andre Kristine og et knippe av elevene hennes fra Forfatterskolen, og da fortalte hun oss hvordan landskapet i Andalucía inspirerte henne til å skrive boken. Vi møter Fie og Simon og sønnen deres, Lukas, etter at de har flyttet til Spania. Som det seg hør og bør i en psykologisk thriller, en sjanger det skrives altfor få gode bøker av her til lands, skjer det litt av hvert i huset. Journalisten Fie blir selvsagt fascinert (og skremt), og ønsker å finne ut hva som skjuler seg i husets historie. Boken var lettlest, og gir et løfte om flere historier med Fie i hovedrollen. Kult!

7. The Family Upstairs, av Lisa Jewell
Lisa Jewell havnet på fjorårets liste også, med Then She Was Gone, som da var min første Jewell-bok. Siden har jeg rukket å lese en del av de foregående, og nå i høst kom altså The Family Upstairs. En mørk, nærmest gotisk, thriller om en svært dysfunksjonell familie. Vanskelig å si for mye uten å havne i spoiler-land, men kort fortalt hopper historien mellom nåtid og hendelser 25 år tilbake i tid, og alt er sentrert rundt en luksusbolig ved Themsen i London. Hele historien starter med at en baby blir funnet i boligen, mett og fornøyd. Men mutters alene. Hvis man ser bort fra de tre likene i kjøkkenet, vel å merke. De har ligget der i flere dager …

6. The Last Widow, av Karin Slaughter (lydbok)
Karin Slaughter «leverer», som det har blitt så populært å si her til lands. Og hun leverer en strålende krim med politimannen Will Trent og patolog (i politiets tjeneste) Sara Linton i hovedrollene. På samme måte som mannen på femteplass, har Karin Slaughter helt spesielle evner hun bruker til å sy sammen en spennende bok – en typisk sidevender. Alle elementer er med her: kidnappet forsker, bomber som rammer sykehus, skoler og FBIs hovedkvarter og en overhengende fare som truer med å utslette tusenvis av uskyldige. Enkelte bøker er veldig klare kandidater til filmatisering, og Slaughter har definitivt begått en slik her.

5. Falken, av Tom Egeland
Tom Egeland sa fra i fjor høst at han var ferdig med Bjørn Beltø. I disse adventstider, hvor mange venter på en helt annens gjenkomst, er det kanskje på grensen til blasfemi å minne Tom om at det er mange som venter på Bjørn Beltøs gjenkomst. Kanskje vi skal tenne lys? Men, Egeland klasket til med spenningsboken Falken, som VGs innleide, danske anmelder kalte en «… litterær B-film.» Bo Bjørnvig om det. Personlig likte jeg boken svært godt. Tom lager sin egen variant av NRKs populære minutt-for-minutt-sendinger, men her er tempoet et helt annet enn Hurtigruten, Lars Monsen og vedkubber. Heseblesende, rett og slett. På den gode måten. Tom Egeland er en mester, og viser nok en gang at han har full kontroll på action-thriller-sjangeren. Et råd jeg ofte har fått for min egen skriving er å se for meg scenene på et filmlerret, og på samme måte som med Karin Slaughters bok, er det lett å se for seg Falken på kino. (Det blir selvsagt en del trikkfilming der)

4. An Anonymous Girl, av Greer Hendricks og Sarah Pekkanen (lydbok)
Jessica trenger penger, og sniker seg til en plass på en psykologi-studie, i regi av Dr. Shields. Etter hvert opplever hun at spørsmålene blir både svært personlige og direkte inntrengende i livet hennes. Dr. Shields forteller henne at hun er valgt ut til å bli med i «neste fase» av studien, og når Jessica hører hvor mye hun kan tjene på det, takker hun ja. Som Julia Roberts sa det i Pretty Woman: «Big mistake. Big. Huge.» Jessica blir satt til å utføre en del «øvelser» i det virkelige liv, og skjønner etter hvert at den mystiske Dr. Shields har langt større innsikt i hennes liv enn hun ønsker. Jeg digget premissene for historien, og synes forfatterne har lyktes veldig godt med å formidle den, samt å gi meg akkurat nok informasjon av gangen til å få meg gira på å lese videre.

3. Heart of Sin, av Linn Tesli
Her er jeg ikke spesielt objektiv, men like fullt handler denne listen om hvilke bøker som ga meg de gode leseopplevelsene, så det så! Dessuten er Heart of Sin en knallbra fantasybok, objektivt sett! Jeg var så heldig å bli spurt om å beta-lese manuset til denne boken, som er en såkalt «companion story» til Linn Teslis serie Elemental Monarchs. Linn skriver fantasy, og i Heart of Sin forteller hun historien om ungjenta Sinyara, eller Sin, som hun også kalles. Foreldreløse Sin vokser opp i et voldelig samfunn, hvor hun trenes opp til å bli en «Protector» – en drapsmaskin hvis oppdrag er å bekjempe magien som sprer seg i hennes verden. Vi følger Sin og teamet hennes på oppdrag, og skjønner – samtidig som Sin også skjønner – at ikke alt er som hun har trodd. Hun blir nødt til å ta et valg som potensielt kan endre livet hennes fullstendig. Eller avslutte det. (Søren heller, Linn, nesten som å skrive blurb, dette! 😊 ).

2. Full spredning – en legeroman, av Nina Lykke
Ja, så leste også jeg en legeroman, om enn ikke av det helt tradisjonelle slaget. Etter å ha falt pladask for Nina Lykkes skrivestemme i Nei og atter nei, var jeg rask på labben da Full spredning kom ut. Og Nina skuffer definitivt ikke. Som i Nei … leker Nina med samfunnet, småborgerligheten, samlivet, utroskap og en veldig, veldig slank fyr med navn Tore. Og hun gjør det med en blanding av bitende sarkasme, et særdeles skarpt blikk for hvem vi mennesker er – nordmenn i særdeleshet og et språk som bare er en nytelse å lese fra første til siste stavelse. En sterk kandidat til førsteplassen på årets liste! Jeg håper Nina er i gang med å skrive mer, og jeg får si som fastlegen: Neste!

1. The Institute, av Stephen King (lydbok)
Årets beste leseopplevelse var nok en lydbok, strålende framført av skuespilleren Santino Fontana. King kobler sammen elementer han har brukt før, noe som vel er tilnærmet uunngåelig gitt hans enorme forfatterskap, og man føler slektskapet mellom denne boken og klassikere som «IT», «The Shining» og «The Body» (som ble til filmen «Stand by Me»). The Institute samler inn barn med overnaturlige evner, til bruk i forskning og antiterrortiltak. Luke, Kalisha og de andre barna skjønner fort at de ikke på noen måte er «gjester», og at det til syvende og sist bare er en måte å komme seg vekk fra The Institute på. Døden. King har til og med skrevet inn en slags «Nurse Ratched» i Mrs Sigsby, en relativt brutal og pragmatisk instituttleder. Trump may be the president, but there is only one King!

Et utrolig spennende leseår er nesten over, og 2020 kommer nok til å gi meg mange gode opplevelser enten med bok i hånd eller på øret. Ryktene går om nye bøker fra blant andre Peter James, Lisa Jewell, Tom Egeland og radarparet Greer Hendricks og Sarah Pekkanen, og så dukker det garantert opp nye navn.

For skriveren Jørn har året vært enda mer spennende. Etter å ha lest (og freelance-redigert litt 😉 ) et par av Linn Teslis bøker de siste par årene, spurte hun meg i juni om «… vi sku’kke skrive no’ sammen?», og dermed ble pseudonymet L. J. Rivers født (L og J er ikke tilfeldig valgte initialer, nei).

I skrivende stund sluttfører vi korrekturen på bok nummer to, Sentries of Camelot, i en serie på ni (pluss tre «companion novels») om 19 år gamle Ruby Morgen, en helt vanlig journaliststudent på White Willow University i London. Ja, rent bortsett fra at hun er halvt Fe, med magiske evner og en svært nysgjerrig natur.

Første bok, Essence of Magic, er tilgjengelig som e-bok 3. januar, men kan allerede nå bestilles i pocket og hardback. Så følger de neste elleve bøkene 3. februar, 3. mars osv. Som Charlie, Ru’s beste venninne ville sagt det: «It’s fudging awesomesocks!»

God jul, og nytt lese- og skriveår!

Save me!

Min inntreden i IT-faget skjedde sommeren 1983, da jeg så en annonse for en Commodore 64. I Norge kostet den fem og et halvt tusen, men i annonsen var den priset til tre og et halvt. Ulempen var at butikken befant seg i Tyskland, nærmere bestemt Berliner Allee 47 i Hannover. Null problem, siden vi skulle på ferie til slekten vår i Tyskland, og kom til å passere Hannover på veien 😊

Først på hjemturen et par uker senere, nærmere bestemt på en campingplass i Arjeplog i Nord-Sverige, fikk jeg prøvd vidunderet. I campinghytta hadde de en 14-tommers sort/hvitt-TV, og jeg koblet opp maskinen, og fikk for første gang se

I den lille manualen sto det hvordan jeg skulle skrive inn programmer, og selvsagt var dette det første programmet jeg noensinne skrev:

Når jeg så skrev RUN og trykket på RETURN-tasten, ble skjermen fylt av

Og jeg tenkte «Hva mer kan jeg få til?», og bladde videre i manualen. Etter en liten time svevde en liten ballong over skjermen, med C-logoen midt på ballongen.

Jeg var solgt!

Til mammas store fortvilelse droppet jeg tanken om å bli kirurg, og kontaktet skolekontoret og byttet til handelsskolen i stedet for gymnaset. På Stormyra hadde de nemlig EDB-linje!

Før dette blir en altfor emosjonell reise gjennom minner, hopper jeg til dagens tema. En vinterkveld i 84 satt jeg nemlig og tastet inn et flere sider langt dataprogram fra bladet «Commodore User»:

Etter mange timers tasting, nærmet jeg meg øyeblikket hvor jeg skulle skrive RUN, og få teste spillet, som var en slags «Breakout»-variant, for de som er gamle nok til å huske 😊

Så blafret det i lysene, og mørket kom. Strømbrudd!

Til tross for at det var fullt mulig å lagre programmet på kassett underveis, var det ikke noe jeg tenkte på i 1984. Dermed var mange timers arbeid borte, og da strømmen etter hvert kom tilbake, orket jeg ikke tanken på å skrive alt inn på nytt.

Det var også siste gang jeg ikke sørget for å ha backup.

… som bringer meg til dette innleggets egentlige tema.

Backup!

Benjamin Frankling skal en gang ha sagt at « … i denne verden kan intet sies å være sikkert, bortsett fra død og skatt.»

Jeg vil legge til et par—tre punkter på den listen: Strømmen går, PCer krasjer, MacBook-er dør.

På ett eller annet (eller flere) tidspunkt vil bortimot alle forfattere oppleve datakrasj, enten det er et program som nekter å fungere, en harddisk som faller i gulvet (been there!) eller en PC som nekter å starte etter et strømbrudd.

De færreste, men likevel noen, opplever å miste data på mer dramatisk vis, som f.eks. brann eller tyveri. En kollega opplevde å bli overfalt i en heis på et hotell i syden, og i vesken som tyven stakk av med, lå to – TO – bærbare PCer, samt «en drøss» minnepinner. Ironisk (og tragisk) nok hadde damen vært flink og tatt jevnlig backup av viktige dokumenter fra begge laptopene … og lagret dem på nettopp de stjålne minnepinnene.

Hvis huset brenner ned, er det innlysende at livet snus på hodet for de som rammes. Er man heldige og kommer uskadet fra brannen, er sannsynligheten stor for at mye av innbo og løsøre (som det heter i forsikringsbransjen) ikke er intakt. Med tid og stunder får man erstatning, man kommer seg på bena, kanskje i ny bolig etter hvert.

Da er det VELDIG greit om det stor bokprosjektet ikke gikk med i brannen.

Du får lånt deg en ny laptop, eller kanskje har du råd til å legge ut i påvente av forsikringsoppgjøret og kjøper en. Du vipper opp lokket, trykker på «On», og etter få sekunder kan du fortsette der du avsluttet kvelden før brannen, tyveriet eller harddisk-krasjet. Markøren din står faktisk og blinker midt i replikken du var så fornøyd med!

Her er noen forslag til gode backupløsninger og -rutiner.

 

CTRL+S (Lagre)

Denne hurtigtastkombinasjonen er kanskje mest kjent fra Word, og fungerer på både Windows- og Mac-versjonene av verdens mest brukte tekstbehandler. Det er også en såpass vanlig tastekombinasjon at de aller fleste skriveprogrammer har valgt å bruke den til å lagre. Sønnen min spurte meg en kveld for mange år siden, da jeg satt og skrev på et eller annet på PCen hjemme: «Pappa, hvorfor bruker du den tasten så mye når du skriver?»

Jeg visste ikke at det hadde jobbet seg inn i ryggmargen, men det stemte – kanskje så ofte som et par ganger i minuttet trykket jeg CTRL+S mens jeg skrev. Jeg hadde sikkert mistet litt for mange timers Word-skriving opp gjennom årene, tenker jeg.

Ikke for å gni det inn, men etter at jeg byttet til Scrivener, har jeg sluttet å trykke CTRL+S, men det skal jeg komme tilbake til 😉

 

Skylagring.

Om du bruker Dropbox, Google Drive, OneDrive, iCloud eller en annen skybasert lagringsløsning, er det uansett et godt og steg på veien mot en god backupløsning. MÅ du bruke skylagring? Nei, absolutt ikke, men det har noen klare fordeler. De mest åpenbare er at du har tilgang til manuset ditt fra hvilken som helst internettilkoblet PC/Mac (eller mobil/nettbrett, for den saks skyld), og at du ikke mister manuset om du mister PCen. Om du samarbeider med noen, enten en redaktør eller kanskje en medforfatter, er det også veldig praktisk å kunne dele (eller til og med samskrive) dokumenter via skyen.

 

Ekstern harddisk/minnepinner

Disse har blitt så billige nå, at det nesten er for dumt ikke å ha en slik. For noen hundrelapper kan du få en disk med plass til flere hundre tusen bøker, om du skriver sånn passe langt i hver bok (80 000 – 100 000 ord). De aller fleste av oss kan nok sette av ganske mye plass på en slik ekstern disk til f.eks. feriebilder og slikt.

MEN – det er ikke å anbefale å oppbevare denne disken sammen med PCen. Mange vil tenke at det er litt tungvint å ha den et annet sted, men det er en bitte liten pris å betale for å beholde manuset. Ta disken med deg på jobb, eller legg den hos naboen eller tante Olga. La den i det minste ikke ligge i PC-vesken. Jeg vet om folk som har egen bankboks til den eksterne disken, og som tar full backup av hele PCen på denne disken hver eneste uke.

En 32GB minnepinne koster 128 kroner, og har plass til over 70 000 bøker, så i denne sammenhengen er den egentlig en ekstern harddisk. Bruk den, og oppbevar den på samme måte

Rutiner

Jeg er et rotehue uten sidestykke, men av en eller annen grunn (vinteren 1984!) har jeg klart å legge meg til gode backuprutiner. På PCen min har jeg minst ti skriveprosjekt liggende, i varierende «livsstadier» fra en enkelt setning (en idé) til en krimroman som jeg redigerer i disse dager, med tanke på å sende til forlag. Jeg er hobbyfotograf, og har et par hundre GB med bilder liggende i tillegg til en del annet som jeg ikke ønsker å miste. Jeg har en ekstern harddisk på 2 TB, som ligger på kontoret på jobb. Hver helg tar jeg den med meg hjem, og tar full backup (jeg bruker EaseUS ToDo Backup Free) av alt som ligger i dokument- og bildemappen på C-disken. Hvis jeg er ute og tar bilder en kveld, og finner ut at det var noen av bildene som ble så bra at jeg ikke vil risikere å miste dem, legger jeg dem i en mappe i Dropbox-en min. Når helgen kommer, blir disse med på den ukentlige backupen også, selvsagt.

Alle bokprosjektene mine ligger allerede i Dropbox, siden Dropbox og Scrivener snakker helt supert sammen. Lager jeg et nytt prosjekt i Scrivener, velger jeg Dropbox som lagringssted, og dermed er jeg trygg på at det ikke blir borte.

Likevel er jeg paranoid nok til at jeg lar helgebackup-programmet ta med seg manus-mappen fra Dropbox når det kjører. Dette er egentlig bare tull, men siden det ikke koster meg mer enn noen sekunder ekstra ventetid, er det greit.

Til slutt, til de mange Word-brukerne som misunner oss Scrivenerfolk akkurat denne synkroniseringsfordelen, det finnes gode løsninger for Word også. Abonnerer du på Office 365, har du tilgang til skytjenesten OneDrive, som både er automatisk integrert i Word, men også gir svært gode samarbeidsmuligheter med andre. Både Dropbox, Google Drive og flere andre har integreringsløsninger (plug-ins) som gjør at du kan lagre direkte dit fra Word-menyene, og i aller siste versjon av Word lagres det til og med automatisk. Du kan si farvel til CTRL+S (eller diskett-ikonet øverst til venstre)!

Om alt dette hørtes veldig teknisk og omfattende ut, så vil jeg likevel oppfordre alle skrivere til å skaffe seg en eller annen backupløsning.

I ytterste konsekvens kan du til og med sende manuset til deg selv på mail, selv om det er en svært lite praktisk løsning etter min mening. Det krever nitid versjonshåndtering, og du kan fort ende opp med de klassiske «MinRoman_versjon3_andre_utkast_4_feb2018_siste_allersiste_kladd7.docx»

Da er det bedre med minnepinne, som du legger et annet sted enn der du kan risikere at PCen brenner opp sammen med huset.

Og for de som lurte på hvordan Commodore 64-spillet til slutt ble seende ut:

Minner … sukk!

… minner man kan ta frem igjen, om man har backup!

PS. Berliner Allee 47, Hannover, slik det så ut i Google Earth i 2009

Grandiosa er ikke pizza!

Jeg omtaler gjerne meg selv som en snobb. I hvert fall innenfor visse områder, som for eksempel musikk og mat. Mitt absolutte favorittband er den canadiske progrocktrioen Rush, og jeg elsker postrockerne i Caspian. Sistnevnte er, sammen med progmetal-bandet Animals as Leaders det jeg foretrekker å ha i headsettet når jeg skriver. Både fordi jeg må høre på instrumentalmusikk, slik at jeg ikke forstyrres av tekster, men også fordi det er helt fantastisk å høre på. Og ja, jeg må nevne A-moll-konserten av Grieg også – den er perfekt skrivemusikk!

Og jeg elsker en mør biff. Den har selvsagt ligget på kjøkkenbenken en times tid i romtemperatur før jeg smører den inn med litt olje (extra virgin, naturligvis) og flaksalt. Deretter stekes den i smijernspannen sammen med med masse kjærlighet, en kvast timian, et par hvitløksbåter og i smør som jeg har stått og spadd over biffen med skje for at smakene skal trenge inn i kjøttet. Jeg peprer selvsagt ikke biffen før steking, siden pepper så lett blir svidd i pannen. I stedet rister jeg hele pepperkorn i en liten, tørr panne – til de «popper» som popcorn, før jeg knuser dem i en morter og sikter dem i en finsiktet sil. Da sitter jeg igjen med kun det finmalte indre av nyristet pepper, og løfter dermed biffen til enda et nytt steg på smaksstigen. For øvrig snakker vi selvsagt om biff som har gått ut på dato noen dager i forveien, slik at den er enda mørere, og den skal naturligvis serveres medium rå, og hvile minst ti minutter på benken etter steking.

Eller så kan jeg selvsagt vispe sammen en pannekakerøre og steke med First Price-baconterninger og nyte det (nesten) like godt som biffen.

Eller jeg kan sitte på spinningsykkelen med Maroon 5 eller Michael Buble i ørene og ha en flott musikalsk opplevelse sammen med treningsøkten.

Men det kan jo ikke stemme – jeg er jo snobb!

Jeg hater jo frossenpizza, og får (rettmessig) kjeft av ungene mine når jeg ikke gidder å se på alle de «folkelige» programmene på TV, som «gullrekka», Dag Otto og Skal vi danse nå igjen?

Så hva er snobberi, egentlig?

Ordet snobb kommer ifølge Norsk Akademisk Ordbok (naob.no) «fra engelsk snob, grunnbetydning ‘skomaker; ikke-akademiker’», men brukes i dagligtale mest om personer som mener de har en slags høyere eller bedre smak innen f.eks. mat, klær eller kultur – men i realiteten ikke har noen egentlig grunn til å tillegge seg slike elitiske «evner».

Så der har du meg. En simpel dust som uten reell grunn mener å ha langt bedre smak innen musikk enn de stakkars dilterne som kritikkløst hører på P4 eller Radio Norge og driter i at de kun får høre de mest kjente låtene av de mest kjente artistene. Grøss!

Skjønner de ikke at de tar feil? Når de sitter der bak rattet og dunker takten til «Despacito» på rattet, eller ukritisk synger med til Ariana Grande simpelthen fordi det er hun som topper VG-lista for øyeblikket? De kunne hørt på «Supper’s Ready» fra den tiden da Genesis var et superbra band (før Peter Gabriel og Steve Hackett forlot, og Phil Collins gjorde dem til et husmorpop-band, naturligvis!), men neida – her skal man høre på «Blurred Lines» med Robin Thicke feat. (og ikke få meg til å snakke om denne «feat.»-sjuka … da blir jeg aldri ferdig) T.I. & Pharrell, for den er jo så festlig (og stjålet fra Marvin Gaye, for ordens skyld).

Og hva med Grandiosaen? En hjemmelaget pizza med mozzarella (ikke bøffelmelk-varianten, siden den er for «våt», og gjør pizzabunnen bløt), ruccola og olivenolje, stekt på pizzastein så bunnen blir supersprø er jo så mye bedre! Eller hjemmelaget tomatsuppe i stedet for Toro-posen? Både billigere og mye bedre.

Men så kan jeg gjerne sitte bak rattet selv og gaule «åååååå we’re hææææf way there …. åååÅÅÅ livin ån a preeeeier!» og faktisk ha det helt supert.

Søren så vanskelig det er å holde på snobbe-stempelet, da!

Takk og lov at jeg ikke drikker kaffe. Jeg ville garantert malt den selv, fra spesialimporterte Arabica-bønner fra Thailand, brygget den i presskanne med nittiseks grader varmt vann (som jeg selvsagt hadde filtrert gjennom en Brondell Circle på forhånd). Og fortalt grundig om prosessen i lunsjen på jobb.

Og hjelpe og trøste mine nærmeste venner og familie om jeg hadde beveget meg inn i alkoholens verden. En ting er hvilke foredrag jeg hadde holdt om jeg skulle servert whisky (jeg hadde garantert brakt den med meg fra et eller annen fjernt destilleri på Hebridene eller kanskje Sullivans Cove i Australia), men fri og bevare både meg og alle andre om jeg skulle servert en rødvin til biffen! Boquet, kropp, fylde og litt lær … kanskje et hint av sedeltre og kanel?

Heldigvis drikker jeg bare vann, ev. Fun Light (i håp om at «du blir hva du drikker») og selvsagt Pepsi Max (men bare når Liverpool spiller!). Kom ikke her med noe Cola Zero-skvip, takk!

Så ja, dette ble nesten en slags «selvangivelse». Jeg er en snobb i ordets rette forstand: en forfengelig narr (Bokmålsordboka).

For det er virkelig ingenting i hverdagen min som tilsier at jeg «har rett» til å jåle meg til slik jeg gjør. Jeg har en beskjeden jobb i staten, bor i en beskjeden rekkehusleilighet (primært eid av banken), kjører Toyota Auris og har ennå ikke spart opp nok til å bytte ut kjøkkeninnredningen som jeg mistenker ble montert en gang på 70-tallet, da rekkehuset ble satt opp. Jeg har ingen spesielt dyre vaner, selv om jeg har et helt OK speilreflekskamera, en racersykkel (og de påkrevde bleiebuksene) og mer enn nok fiskeutstyr. Nei, forresten – man får aldri NOK fiskeutstyr!

Men jeg jåler meg til på andre måter, gjennom å proklamere at «Fifty Shades of Grey» er en møkkabok og at Kygos musikk er ensformig og kjedelig. At Monty Python er skikkelig humor, mens Børning-filmene er überharry. Jeg bruker über som prefiks for å være pretensiøst morsom, og poengterer ord hvordan jeg bruker det som prefiks for å vise at jeg innehar visse lingvistiske evner.

Og hva har dette i en forfatterblogg å gjøre? Hva babler jeg om, egentlig?

Litterær kvalitet, selvsagt. Duh!

Og kanskje litt litterært snobberi.

Fra min side, vel å merke.

«Hva leser du, da?» er et spørsmål jeg griper meg selv i å svare litt snobbete på. For man skal jo, særlig i skrivekretser, lese Doris Lessing, William Golding, Kazuo Ishiguro og Toni Morrisson, eller andre som i det minste blir shortlisted til Man Booker-prisen. For ikke å snakke om Kjartan Fløgstad, Thor Vilhjálmsson, Dag Solstad eller Jon Fosse – alle verdige vinnere av Nordisk råds litteraturpris. Og jeg har lest noen av dem, og både likt og mislikt bøkene.

Men så synes jeg Stephen King, Jørn Lier Horst, Tom Egeland, Karin Fossum, John Grisham og Michael Connelly er strålende forfattere, og det er jo ikke snobbete i litteraturkretser. Karin Fossums forfatterskap ble endog kalt overvurdert av professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, Erik Bjerck Hagen.

Om jeg skal holde på parallellen fra andre avsnitt i denne lørdagsrablingen, er Lessing og Fosse representanter for den møre biffen, men da ville i så fall den neste gjengen blitt Grandiosa-ekvivalenter, og det er de vitterlig ikke. Likevel tar jeg meg selv farlig ofte i å si at «akkurat nå leser jeg The Narrow Road to the Deep North av Richard Flanagan» eller noe slikt, i stedet for «Politi, av Jo Nesbø». Sannheten er at den ene ligger på nattbordet mens den andre ligger ved siden av sofaen – mine to primære leseplasser.

Og begge gir meg det jeg krever av en bok – en god leseopplevelse.

Den første fikk Man Booker-prisen for 2014, mens den andre er skrevet av en som omtaler seg selv som «en ren underholdningsforfatter». Skal jeg være ekte snobb, skal jeg med andre ord ikke lese Nesbø.

Eller jo, jeg kan lese ham, så lenge jeg ikke sier det til noen.

Den svenske hitmaskinen Max Martin, som bl.a. har vært med og skrevet hits som «… Baby, One More Time» for Britney Spears og «I Kissed a Girl» for Katy Perry har funnet formelen. En formel som har gjort ham i stand til å skrive (alene eller sammen med andre) og produsere (alene eller sammen med andre) 22 låter som har havnet på førsteplass på Billboard Hot 100-listen. Denne formelen har blitt grundig analysert, og inneholder bl.a. følgende elementer:

– 73 % av låtene går i dur, og da helst i G-dur

– De aller fleste følger «fire akkorder»-loven, I – V – vi – IV (eller vi – IV – I – V i ny og ne)

– Første refreng må komme innen førti sekunder («Get to the point»-regelen for hits!)

– Tekstene er banalt enkle, målt ut fra lesenivå. «Teenage Dream» av Katy Perry tilsvarer f.eks. første klasse (https://www.scholastic.com/teachers/articles/teaching-content/leveled-reading-systems-explained/)

Men først av alt, og kanskje både enklest og vanskeligst, er låtene catchy. De fenger! De er lette å synge med på, og de aller fleste vil danse når de hører dem. Også om «danse» bare begrenser seg til å gynge litt med hodet, tappe takten med høyre pekefinger på rattet eller slike små, diskrete utskeielser menn over femti tillater seg.

Når ingen ser på, selvsagt. Man er jo tross alt snobb!

Men finnes slike formler i den litterære verden? Kan man skrive en bestselgende roman ut fra lignende kriterier som i f.eks. Max Martins hit-verden?

Ja, mener noen. Som den australske forfatteren Di Morrissey, for eksempel. Her i Norge tipper jeg bøkene hennes ville havnet i kiosklitteratur-genren, med titler som «Heart of the Dreaming», «Tears of the Moon» og «The Last Rose of Summer». Hun selger som hakka møkk down under, og deler gjerne noen av nøkkelelementene i suksessformelen:

– Du må ha med en kjærlighetshistorie

– Persongalleriet må inkludere den gode, den onde og den stygge

– Kom til poenget fort! Sørg for at leseren blir glad i og bryr seg om hovedpersonen din raskest mulig.

(kan du legge henne døende i en sykehusseng eller la den rike mannen hennes slå henne gul og blå før han kaster henne ut til fordel for den unge sekretære sin, f.eks?)

Gi hovedpersonen din et lyte eller et eller annet handicap, gjerne av sosial karakter. Kan helten f.eks. lide av alkoholisme eller spillegalskap. Sitter hun i rullestol, kanskje? Eller er han en introvert albino? Eller er hun en fattig collegestudent som er så utrygg på seg selv at hun faller for en sadistisk sexforbryter med eget helikopter og lekerom?

Hits. Et skjellsord for oss som digger kompliserte rytmer som i «Apocalypse in 9/8» (Genesis igjen) og som synes at de beste låtene er de som varer i MINST åtte minutter. Vi som synes det er håpløst å skrive låter ut fra en bestemt formel.

Vers, refreng, vers, refreng, bridge, refreng, refreng (repeat to complete boredom, then fade).

Hits. Som finnes i litteraturen også. Som f.eks. serieromanene. De skrives etter en veldig godt innarbeidet «formel», og de 248 sidene som kommer ut seks ganger i året selger langt mer enn kvalitetslitteraturen.

Jeg aner egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget, så jeg tror jeg avrunder her. Kanskje er det derfor denne bloggen aldri blir en hit?

… uten at jeg dermed sier at den holder særlig høy kvalitet, altså 😉

Men det er min blogg. Mitt liv.

… og det var tidenes dårligste segue til at jeg skal sette meg på spinningsykkelen og høre på «It’s My Life» av Bon Jovi (og Max Martin, som er med-låtskriver).

Og jeg kommer til å synge «ITS MAI LAAAAIF – ITS NAO ÅR NEEVØØR»

… og i kveld blir det biff

… mens jeg leser Jo Nesbø

(og drømmer om at min egen bok skal bli en hit … eh … jeg mener bestselger)

Vi lister oss så stilt på topp

Hvor pretensiøs går det egentlig an å bli? Vel, én målestokk kan være å skrive et blogginnlegg for å fremheve hvor mange bøker man har lest i løpet av et år. Om man i tillegg fokuserer på kvaliteten, for eksempel ved å lage en topp ti-liste, er man godt i gang. Så derfor føler jeg behov for å legge frem mine tanker om hvilke bøker som har gitt meg de beste leseopplevelsene i 2018.

Jeg gjentar: De beste leseopplevelsene.

Jeg har ikke til hensikt å gi noen terningkast eller andre karaktervarianter på bøkenes litterære kvaliteter. Denne listen handler utelukkende om min personlige opplevelse av hver av dem.

For ordens skyld er det kun romaner i denne listen. Ikke fordi jeg ikke har hatt gode leseopplevesler av non-fiksjon i år, men det er nå en gang slik at jeg leser langt flere romaner.

Av non-fiksjon kan jeg sterkt anbefale «I’ll Be Gone in the Dark» av Michelle McNamara (true crime-genren, og boken som bidro til å oppklare «The Golden State Killer»-saken) eller «Robin» av Dave Itzkoff (Biografien som tar deg med inn i verdens vakreste, tristeste og morsomste klovnegeni, Robin Williams). To svært forskjellige, men like gripende bøker.

Som sagt: Jeg har ikke sagt noe om kriteriene eller hvorfor rekkefølgen ble som den ble – den kunne like gjerne blitt en helt annen, f.eks. omvendt. Eller kanskje ikke – nummer én er nok den boken som har gitt meg den beste leseopplevelsen i år.

Marginalt foran nummer to til og med nummer ti 😉

10. «An Absolutely Remarkable Thing» av Hank Green.

Hvordan skal man beskrive denne boken, egentlig? Forfatteren spinner en intens, spennende, rørende og vakker historie rundt så vel aktuelle tema som internett, mediesirkuset og sosial angst som de litt mer obskure Carl-ene heltinnen finner og filmer. Hank Greens språk er både vakkert, morsomt og lekent og gjennom April May (fortellerstemmen) får vi bli med på en svært interessant og lærerik reise. En såkalt «unputdownable» bok.

9. «Then She Was Gone» av Lisa Jewell

I kjølvannet av «Gone Girl» flyter en mengde bøker om forsvunne kvinner og jenter, alt fra uskyldige småjenter til litt mer komplekse kvinner med varierende grad av uskyld. Dette er første gang jeg leser Lisa Jewell, men det blir ikke siste. Tenåringsjenta Ellie forsvinner, og vi følger moren, Laurel, i livet etter forsvinningen. Gjennom flere fortellerstemmer nøstes historien om Ellie opp, og den er – ikke uventet – langt mer komplisert enn man først får inntrykk av. Oppskriften er like enkel som effektiv. Historien fortelles i nå- og fortid om hverandre, og sakte, men sikkert knyttes tidslinjene og de forskjellige personenes liv sammen.

8. «Byens spor – Maj» av Lars Saabye Christensen

For de som slukte den første boken i «Byens spor»-serien, kommer det nok ikke som noen bombe at bok nummer to er blant mine favoritter i året som gikk. LSC er og blir en kulturskatt av de ytterst sjeldnte, og nok en gang er det Oslo som preger forfatterskapet til denne norskeste av alle dansker. Vi befinner oss midt på 50-tallet, og bokens hovedperson gjør ikke det som forventes av kvinner anno 1956. Heldigvis. Som den første boken, er også denne nærmest for pensum å regne for oss som ønsker å forstå hvordan samfunnet vårt ble som det ble, og som ønsker å lese en gripende historie underveis. Løp og les!

7. «Formørkelsen» av Karin Fossum

Jeg har gang på gang erklært min kjærlighet til Karin Fossums bøker, og i år kom den lavmælte krimdronningen ut med historien om Sylvi og Miele. Her er det ikke så mye jeg har å si ut over at jeg nyter stillheten, pausene, dialogen og hvordan Fossum nok en gang klarer å la Konrad Sejer ha både hovedrolle og birolle i samme øyeblikk. Gang på gang skriver anmeldere akkurat det jeg selv føler når jeg leser Karin Fossums bøker: Hun lar meg forstå og kjenne menneskene på et nivå som gjør at jeg til slutt også forstår forbrytelsen. Ren magi.

6. «Sometimes I Lie» av Alice Feeney

Jeg er veldig svak for denne typen psykologiske thrillere, og dette er en av de bedre jeg har lest på mange år. Amber våkner på sykehuset, ute av stand til å huske, se, bevege seg eller snakke. Men hun hører. Gjennom det hun hører de besøkende snakke om, samt et og annet glimt fra hukommelsen, nøstes historien og sammenhengene opp i stadig nye «twists». Forfatteren krydrer historien med utdrag fra dagbøker skrevet i Ambers barndom, og samlet blir dette en thriller jeg anbefaler på det varmeste. Men for ikke å røpe mer, må jeg stoppe her … men les den!

5. «Codex» av Tom Egeland

Egeland er selverklært overnysgjerrig, og da er det et sjakktrekk Magnus Carlsen verdig å sende Bjørn Beltø ut i verden for å finne ut av alt mulig Tom ønsker å belyse. I Codex er det nok en gang kristne relikvier og Jesu historie som ligger sentralt, og forfatteren sender min favorittarkeolog rundt omkring i verden på jakt etter svar. I lasten har Beltø med seg en sirlig oppmålt og vektet miks av fiksjon og fakta, samt en god dose provoserende tankegods fra Egelands nysgjerrige (les: kritiske) hjerne. Tom Egeland beskrives ofte som norges svar på Dan Brown, så jeg vil benytte anledningen til å gjenta mitt mantra i sakens anledning: Tom Egeland skriver historier i samme genre, men til forskjell fra Dan Brown, skriver Tom j…lig bra!

4. «A Spark of Light» av Jodi Picoult

Never judge a book by it’s cover, heter det, og det kan jeg skrive under på. Jodi Picoults bøker ser ut som «chick lit», men er virkelig ikke det! JP (jeg liker initialene hennes) berører tidsriktige og høyaktuelle tema som rase, religion, skoleskyting og mye annet i forfatterskapet, og i årets bok smeller det fra første side. George braser inn på en abortklinikk og barrikaderer seg med gisler og våpen. Det som først framstår som «nok en» våpengærning i USA viser seg å være en langt mer kompleks person. Som så ofte før, velger JP å fortelle historien gjennom mange synsvinkler, og denne gang i en slags «revers». Hvorvidt JP selv tar stilling i abortdebatten gjennom denne boken vil jeg ikke si så mye om, men at dama er en av vår tids beste historiefortellere, er jeg helt overbevist om.

3. «The Outsider» av Stephen King

I musikken har vi både The Boss og The Duke og til og med (minst) to konger og en dronning. I litteraturen er det vanskelig for min del å komme utenom Stephen King. Han er en av de viktigste forfatterne i mitt liv som leser og forhåpentligvis skriver, og i år har han dundret til med nok en knallbra skrekkroman. Det starter som en fæl drapshistorie, men heldigvis finner politiet både fingeravtrykk og DNA som fører dem raskt til morderen. Tilsynelatende. Etter hvert skjønner vi at det kan være feil mann, men … det er jo ikke mulig! Stephen King smir en historie som både gjør det umulige mulig og det utrolige trolig, og igjen må jeg stoppe før jeg røper mer. The old King still rules!

2. «The Mars Room» av Rachel Kushner 

Wow! Jeg har alltid vært fascinert av det amerikanske rettssystemet, og både Grisham, Martini, Patterson og Picoult er blant de forfatterne som beveger seg inn i rettssalen titt og ofte (Grisham gjør vel knapt annet). I denne historien tar Rachel Kushner oss med inn i fengselet, hvor Romy skal sone to livstidsdommer for drap. På utsiden finnes fortsatt strippebula The Mars Room, hvor Romy arbeidet fram til arrestasjonen. Med denne bakgrunnen vever Kushner et bilde av fattigdommens USA, og hvordan den amerikanske drømmen slett ikke er for alle. Vi hopper fram og tilbake i tid (den observante bloggbesøkende har sikkert skjønt at dette er noe jeg liker), og møter et fantastisk persongalleri som blir forfatterens talerør i en pågående samfunnsdebatt (les f.eks. The Flamethrower av samme dama!). Denne boken satt lenge i kroppen!

1. «En sjøens helt. Krigerens hjemkomst» av Jon Michelet.

Er dette den beste boken i 2018? Jeg aner ikke. Men det var helt umulig for meg å lese den uten å føle. Masse! Og det er derfor jeg leser. For å føle, oppleve … å kjenne at ordene treffer meg. Ville jeg følt like mye om denne boken om vi ikke hadde mistet nasjonalskatten Jon Michelet i år? Sikkert ikke. Men det er likevel uinteressant. For meg var det en opplevelse av de helt sjeldne å følge Halvor Skramstad fra Rena gjennom de seks bøkene som har blitt så viktig for nordmenns forståelse av krigsseilernes historie. Selve boken er en ramsalt historie som smaker Michelet, eventyr, røverånd, heltemot og norgeshistorie fra første til siste side. At jeg gang på gang smakte på mine egne tårer underveis, var bare med på å gjøre dette til årets store leseopplevelse. Tusen takk, kjære Jon Michelet! For denne boken, for de fem foregående og for alle de andre store leseopplevelsene du har gitt meg siden jeg første gang åpnet «Hvit som snø» tidlig på 80-tallet.

 

Og tusen takk til de som forviller seg innom dette bitte lille hjørnet av internett og leser rableriene mine. Måtte 2019 bli det beste året hittil for hver og en av dere!

Selv har jeg ingen andre tanker om 2019 enn at jeg blant annet skal:

  • Lese mer
  • Skrive mer
  • Trene mer
  • Spise mindre

… og generelt nyte livet og tilværelsen, akkurat som i 2018.

Godt nyttår!

PS. Når man våger seg ut på å lage slike topplister, ender man alltid opp i dilemmaet med hvilke skal man utelate? Det var direkte smertefullt å utelate «Circe» av Madeline Miller, «An American Marriage» av Tayari Jones og «Søsterklokkene» av Lars Mytting for eksempel.

og «Leksikon om lys og mørke» av Simon Stranger!

og selvsagt «Menn i min situasjon» av Per Petterson (årets «comeback»?)

og Anne Holt!

og John Connolly!

og A. J. Finn!

for ikke å snakke om …

Tomhet og smerte, akk mitt brustne hjerte!

Nå ble dette en veldig pompøs overskrift, jeg ser den, men jeg prøvde å formidle hva jeg ønsker å føle etter å ha lest ferdig en bok. Det skal være litt vondt å avslutte, jeg vil føle savnet etter det universet jeg har reist rundt i. Når en karakter jeg enten har blitt glad i, sint på, følt medynk for eller på andre måter engasjert meg i, ikke lenger er der … jeg vil kjenne på den tomheten.

Det samme forholdet har jeg for øvrig til musikk og film. Jeg er nok litt snobbete som ikke orker å høre på P4 eller Radio Norge, men jeg er så lei av musikk som er så ufarlig. Så gjentakende og intetsigende. Da får jeg heller ha snobbestempelet, og krype inn i tekstene til Neil Peart eller la meg rive med når Will Hunting endelig setter seg i bilen for å kjøre etter Skylar. Da triller tårene, selv om jeg har sett filmen minst ti ganger. «… I have to go see about a girl.»

Så dette innlegget handler ikke om så mye annet enn å formidle dette ønsket. Eller – kravet, egentlig. Kravet om å føle noe. Jeg har ingen problemer med å legge vekk en bok etter femti sider, hvis jeg ikke blir engasjert. I Norge har vi en slags «pliktfølelse» når vi først har kjøpt eller lånt en bok. Vår dårlige samvittighet eller hva det nå enn er får oss til å tvinge oss gjennom de neste to hundre og femti sidene. Er det fordi «det kan jo hende det blir bra etter hvert», kanskje? Og så tenker vi sånn helt til de siste sidene, med samme naive tro på at det skal være noe der – noe som plutselig fenger …?

Når Radio Norge påstår at de spiller «variert musikk fra de siste fire tiår», er det en ren løgn. Når de kun plukker de mest kjente sangene til hver artist, og roterer dem til det blir en eneste smørje av lettspilt, easy-listening, ufarlig … nei, nå ble jeg litt snobbete igjen. Jeg mener virkelig ikke å kritisere de som hører på dette, for jeg skjønner det veldig godt. Kritikken går til Radio Norge, som mest sannsynlig driter langt i hva jeg mener. De tjener godt på å servere den samme musikalske frossenpizzaen 24/7.

Så får heller jeg droppe irritasjonen over at de tilsynelatende bare kjenner fire låter av Queen, hvorav kun én er fra syttitallet (da Queen var virkelig gode!). #MusikkSnobb

Men hva er det egentlig som engasjerer, da? Nå tenker du kanskje at jeg kun leser «høyverdig» litteratur, kun klassikerne og de store, episke verkene som Ulysses, Prosessen eller Krig og fred (og turer i skog og mark, får jeg alltid lyst til å si etter den tittelen – don’t know why).

Nei, jeg leser bøker i alle genrer. Det er ingen regel som sier at en krimroman ikke kan engasjere like mye som f.eks. «Anna Karenina» eller «1984». Eller at en romantisk komedie har lavere litterær verdi bare fordi den ikke har et dypere, politisk budskap. Når jeg blir grepet av en bok, er det fordi historien er spennende eller interessant; jeg vil vite hva som skjer med karakterene. Og – jeg ender opp med denne tomhetsfølelsen – savnet etter å være sammen med dem videre, når boken er ferdig.

Eller filmen.

Eller låten.

«People are always coming up with new theories about the novel, but the main rule is: Hold my attention!» – sier Margaret Atwood i sitt skrivekurs «Masterclass».

Hun har vel en gang for alle bevist at hun klarer å holde leserens oppmerksomhet gjennom A Handmaid’s Tale, som også har blitt strålende gjenfortalt i serieform på HBO.

Så dette er målestokken – hold leserens oppmerksomhet.

Harper Lee klarte det. Jeg ble fanget av fortellerstemmen til Scout, og historien hennes fra den lille, fiktive byen Maycomb i Alabama. Midt i rasismens høyborg. En magisk bok, og umulig (for meg) å legge fra meg før jeg hadde lest den ferdig.

I am you number one fan, sier Annie Wilkes i en av Stephen Kings beste bøker – Misery. Han hoppet ut av malen sin, og skrev en bok uten overnaturlige elementer – men skrekken er så definitivt til stede. Denne kan godt brukes som definisjon på «pageturner», spør du meg.

Unputdownable, sier amerikanerne. U-legg-fra-seg-bar …? En bok du ikke klarer å legge fra deg, men bare MÅ lese ferdig.

The Terrible Privacy of Maxwell Sim, av Jonathan Coe, er en underlig affære. Jeg har anbefalt den til mange, men de fleste fikk langt fra samme opplevelse som meg. Slik er det jo. Jeg blir grepet av noe, du blir grepet av noe annet og så er det enkelte bøker (eller filmer eller sanger osv.) som griper oss begge, kanskje? Maxwell Sim-boken har for øvrig en av de mest fantastiske sluttscener jeg har lest. Og nettopp denne var det som provoserte en venninne som for noen år siden leste den – på min anbefaling. Hun kylte boken i veggen fordi hun ble så sint av slutten. Hun påsto hardnakket at hun ikke likte boken … men den engasjerte, det er i hvert fall sikkert! 😊

Les den, er mitt tips!

Så hva engasjerer? Hva fenger? Hva griper en leser og holder på oppmerksomheten hennes?

Det enkle er selvsagt å se på bestselgerlistene, hvis salgstall skal være en pekepinn på at leserne har blitt engasjerte. Noen vil sikkert si at det ikke er automatikk i at salg = kvalitet, men den debatten tar jeg ikke her. Faktum er at Jo Nesbø selger som (sett inn varmt hvetebrød-aktig klisjemetafor her), og det skyldes først og fremst at han engasjerer. Folk har blitt glad i Harry Hole, med alle hans lyter og depressive syn på livet. Det er en godhet i råskapen, og selv om han står på avgrunnens rand igjen og igjen ønsker og tror vi (og vet, til syvende og sist) at han kommer til å klare seg. Og at han finner morderen. Enkelt? Ja, kanskje. Men engasjerende? Visst søren!

Eller E.L. James …? Er 50 Shades-bøkene god litteratur? Personlig synes jeg de er svært dårlig skrevet (her kunne jeg lagd en dårlig vits, og brukt «skrevd» i stedet, men nei – jeg har da litt klasse!), men uansett – de engasjerer millioner av lesere. Og er det så rart, da? Uten å gå inn i en dypere analyse av selve premisset for historien (at en sexforbryter forgriper seg på en ungjente, men at det tydeligvis er helt greit for utallige kvinner, siden han er både vakker og rik), er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor bøkene ble en så stor suksess. Sex selger, og det engasjerer. At det samtidig er en tilforlatelig kjærlighetshistorie inni der et sted (jeg tror i hvert fall det), hjelper nok også.

Smaken er forskjellig, så jeg skal ikke kritisere. Jeg mener – det finnes de som faktisk synes sylteagurk er godt, så da skjønner du hva jeg mener! Datteren min sa en gang at om hun vandret gjennom ørkenen i tre uker, og holdt på å omkomme av sult, og så fikk servert et glass sylteagurker … «Vel, da får jeg bare dø, da!» #Stoltpappa!

Så derfor legger jeg vekk boken om den ikke engasjerer meg, eller jeg bytter til en annen på Storytel. Jeg skrur av filmen om jeg ikke får noe ut av den. Og jeg bytter til en annen låt eller radiostasjon om musikken ikke fenger. Jeg gidder ikke bruke – kaste bort – tid på det.

Jeg vil føle noe! Det må skje noe inni meg.

Jeg vil ha tomheten og savnet.

Og nå gruer jeg meg til den er ferdig. Boken som ligger på nattbordet mitt. For jeg har nok en gang blitt engasjert, og jeg liker ikke tanken på at om ikke så mange timer skal jeg ikke være i samme rom som Sylvi, Miele og Konrad Sejer mer.

Jeg gruer meg til tomheten.

Men jeg elsker den!

Wax on, wax off (eller … mora di er ei ku!)

En undersøkelse jeg nettopp fant på viser at mer enn 75 % av single menn mellom 50 og 52 år vet best. Oppfølgingsspørsmålet i undersøkelsen viser at den samme andelen ikke lytter til råd fra andre, særlig hvis rådet strider mot deres oppfatning av virkeligheten. For ordens skyld viser en annen, like fiktiv undersøkelse at de resterende 25 % også vet best, men at de lar være å proklamere det for ikke å provosere mer enn nødvendig.

Ironisk nok handler dette blogginnlegget om at jeg, som representant for respondentene i undersøkelsen, vil oppfordre folk til å lytte til gode råd. Det kommer til å handle om skriving, ikke vær redd, men først vil jeg ta noen runder i metaforenes vidunderlige verden.

Daniel-san – i filmene om Karate Kid, og her må jeg dessverre ta den første avstikkeren. Dette handler ikke om synsing og subjektivitet, men et par objektive og reelle sannheter:

  • Det finnes bare én Karate Kid!
  • Det finnes bare én god Karate Kid-film!

Ralph Maccio som Daniel LaRusso, «Pat» Morita som mr. Miyagi og sytten år gamle Jørns store film-crush … Elisabeth Shue som Ali Mills. Alle som mener, tror eller syns noen av de andre filmene kan måle seg med originalen tar feil. Karate Kid II og III hadde riktignok Danny og mr. Miyagi, men når aldri opp til filmen fra 1984. Og ikke nevn Hillary Swank (The Next Karate Kid, 1994) og makkverket av en remake med Jaden Smith (2010) engang! Ferdigsnakka!

Hvor var jeg … jo – Daniel-san mener han vet best. Det er totalt uforståelig for ham at han må vokse bilene til mr. Miyagi når det han egentlig vil er å lære karate. Og – han vil lære det for å banke opp Johnny, eller i det minste unngå å bli grisebanket av ham. Som vi vet er det først når han svelger kamelen og følger mr. Miyagis råd at han kan oppnå suksessen.

Du har en viss peiling på hvor jeg vil nå, ikke sant?

Jeg skal likevel ta et annet eksempel, og det gjelder den besserwissende Jørn anno 1991. Jeg spilte basketball, og vekslet mellom å spille point guard eller side guard på Nordstrand Basketball Clubs herrelag. Som guard var det viktig å ha godt blikk, gode pasninger og et kurant langskudd. Jeg var sånn passe god på alle tre områdene, og mente jeg var klubbens klart beste straffeskytter. Det faktum at statistikkene viste at flere på laget hadde bedre treffprosent, hadde jeg alltid en eller annen plausibel (i mitt hode) forklaring på. Noen kalte det unnskyldninger – dem om det!

Så møtte jeg Egil Eide, landslagsspiller og den spilleren jeg så mest opp til (selv om han var noen cm lavere enn meg). Han påstod at jeg aldri kom til å få særlig høy treffprosent på straffer slik jeg tok dem. Jeg mente, nei – jeg visste at han tok feil, selvsagt. Alt ved skuddbevegelsen min var jo perfekt, og det sa jeg til ham. «Det kan så være, men du har ingen prosedyre.»

Det han mente, var at jeg gjorde forskjellige ting hver gang jeg skulle skyte straffe. Han forklarte hvordan jeg burde finne meg en fast rutine, og så gjøre den foran hvert eneste straffeskudd. Og aldri fravike den. Da ville kroppen etter hvert «programmeres» til å kaste ballen i den samme buen, og jeg ville treffe oftere. Jeg fnøs (selvsagt) av ham, og sa at det er selve skuddet som teller, ikke dill og dall i forkant. «Vel, det var bare et råd», sa han, og la til: «Fra en som treffer på nitti prosent av straffene sine.» For ordens skyld er det i skrivende stund fem spillere i proffligaen i USA som har nitti prosent eller høyere på straffer.

Jeg svelget noe av det som må ha vært en av mine første kameler, og brukte en sommer til å innarbeide en rutine. Jeg trente på straffer hver eneste dag, enten på utebanen på Nordstrand videregående eller inne på Nordseter skole. Til sammen skjøt jeg omtrent fem tusen straffer den sommeren, og hver eneste gang gjorde jeg nøyaktig det samme. To stuss med ballen, en liten pause, så et stuss til, før jeg snurret ballen et par ganger i hendene og trakk pusten. Så sendte jeg den av gårde mot kurven som hang 4,6 meter unna straffestreken, og 3,05 meter over gulvet.

Fem tusen ganger.

I sesongen som fulgte, hadde jeg en treffprosent på nittito.

Og hvor ligger koblingen mellom Karate Kid, Egil Eide, Jørn anno 1991 og skrivingen?

Jo, i dag sitter 51 år gamle Jørn og skriver på en roman – en roman som egentlig var ferdig i vinter, og som var svært nær å bli antatt i et av landets største forlag. Jeg fikk en begrunnelse på hvorfor den ikke ble antatt, og – viktigst av alt – en inngående forklaring på hva de ønsket at jeg skulle gjøre med den for å løfte den.

Det første jeg tenkte da jeg leste de tre ankepunktene var at jeg til nød var enig i ett av dem. Det var uaktuelt å følge de to andre rådene. Da ville jo historien bli en helt annen enn det jeg mente å skrive, og jeg slo fra meg å følge rådene. I stedet ville jeg sende til andre forlag, og håpe at noen andre så hvor bra boken min var.

Så tenkte jeg på Egil Eide.

Eller … det er ikke helt sant, men det hadde vært stilig om det var sant, sånn fortellingsmessig, mener jeg 😉

Men jeg tenkte i det minste at jeg kanskje skulle lytte til erfarne fjellfolk. Redaktøren som ga meg denne grundige tilbakemeldingen skrev jo blant annet at både hun, en ekstern konsulent og flere andre i forlaget hadde lest manuset mitt. Altså folk som vet svært godt hva de snakker om, og som vet bedre enn meg. Hva om jeg i stedet for å ri kjepphestene heller lyttet til rådene?

Nå sitter jeg med et manus som ligner på det opprinnelige, men likevel ikke er til å kjenne igjen. En pilotleser sa at «Jeg kjenner jo historien, men det er som å lese en ny bok.» Jeg har tatt til meg rådene, selv om det var både vondt og vanskelig. Men det var råd fra folk som et langt bedre enn meg hva som gjør et ok manus til et godt manus.

Vi skrivere kjenner jo uttrykket «kill your darlings», og vi har lest i forskjellige lærebøker og skrivefora (og blogginnlegg) at noen mener dette er helt topp, mens andre hater det. Kill your darlings innebærer å slette noe du absolutt ikke ønsker å slette. Det kan være en replikk du selv er strålende fornøyd med, men som bare ikke passer inn i konteksten. Eller det kan være et avsnitt, en scene eller et helt kapittel. Det gjør fysisk vondt når noen sier «dette bør du fjerne», men enda verre er det når du ser at vedkommende hadde rett – og du faktisk sletter det. I ettertid er det selvsagt en god følelse, men der og da … steike!

Det er ikke lett, og det går ut over stoltheten, men av og til er det lurt å høre etter når smarte folk gir gode råd. I mitt tilfelle har det kostet en del stolthet. Likevel har jeg klart å sette fornuften foran, og innsett at jeg bare er en lærling i skrivefaget, og at jeg definitivt bør høre når fagfolkene snakker. Det være seg forlagsredaktører, forfattere jeg har vært heldig å få møte og snakke med eller andre som besitter mer kunnskap om skrivefaget enn en litt i overkant selvsikker 51-åring i Volda 😉

Så jeg har «killed darlings» over en lav sko, etter råd fra forlaget. Jeg har inkorporert elementer som manglet og jeg har endret plottet i tråd med rådene. Det var ikke enkelt, og det var slett ikke bare med glede, men det var svært nødvendig.

Ole Paus skrev i «Ikke gjør som mora di sier» bl.a. «hu tvinger grønnsaker ned i magan på’ræi». Jeg var helt håpløst kresen på grønnsaker da jeg vokste opp. Og da mamma (og pappa) insisterte på at jeg måtte spise dem, nektet jeg selvsagt. Det kunne bare være så sunt det ville, det smakte så uendelig fælt med kokte gulrøtter og brokkoli. For ikke å snakke om løk!

Det føltes litt hyklersk å pushe de samme argumentene på mine to krapyl ved spisebordet, men … mamma hadde rett. Og selv om mange mener jeg er en stut, er ikke moren min en ku 😊

For øvrig elsker jeg løk i dag. Og brokkoli. Og kokte gulrøtter, hvis de ikke er kokt for lenge, selvsagt. Det skal være litt krønsj i dem!

Og jeg elsker gode råd!

Her er forresten kortversjonen av dagens blogginnlegg:

Lytt til, og følg rådene fra folk som vet bedre enn deg!

Hilsen jypling (51)

Øyh! Det æ’kke lov!

Da jeg begynte å skrive for alvor for noen år siden, var jeg helt klar på at jeg måtte få inn en del skriveteknisk kunnskap. Det holder ikke med kun skrivelyst og skriveglede om man skal lykkes som forfatter. Så jeg kjøpte noen bøker om temaet, deltok på et skrivekurs en helg med Henrik Langeland, tok et online-kurs hos Forfatterskolen, og begynte å bygge opp verktøykassen min.

Jeg leste og lærte om alle mulige begreper; Show, don’t tell, verdivendinger, protagonister, anførende setninger og drøssevis av andre. Jeg har snakket med en del forfattere både online og irl, samt hørt og sett foredrag, webinarer, YouTube-klipp osv. Generelt sett er det ganske stor enighet om det meste i skrivemiljøene, og så er det noen som skiller seg ut i en eller annen form. Noen sier: «Show, don’t tell!», mens andre sier: «Pfffft … ær’e så nøye’a?» Men, som sagt, generell enighet.

Slik strømmet rådene fra de forskjellige kildene, og etter hvert har jeg funnet min egen måte å bruke verktøykassen på. Lik min vanlige verktøykasse, den som står i boden, bruker jeg ikke alle verktøyene – eller jeg bruker noen langt oftere enn andre. Noen bruker jeg garantert feil, og det gjelder begge verktøykassene 😊
Men ett verktøy kjente jeg heldigvis svært godt fra før, og det er også det verktøyet jeg oftest blir rådet til å bruke – og det jeg oftest råder andre til å bruke.

Les!

Dette går igjen overalt. Les, les og atter les!

Du kan ikke bli en dyktig forfatter om du ikke leser bøker. Det høres da logisk ut, gjør det ikke? Jeg er i hvert fall overbevist om det. Jeg kan ikke helt se hvordan man kan bli en dyktig fotballspiller uten å se andre spille fotball, eller pianist uten å høre andre spille piano, maler uten å se andres verk osv.

If you don’t have time to read, you don’t have the time (or the tools) to write. Simple as that. – Stephen King

Og jeg leser og leser, og har gjort det siden jeg var 6–7 år gammel. Lillebror og Knerten er det første bekjentskapet jeg husker godt fra egen lesing, selv om jeg nok også fikk god hjelp av mamma og selvsagt stemmen som sa «Morn, morn!» på Barnetime for de minste, litt over klokken åtte hver morgen – Anne-Cath Vestly.

Så gikk det slag i slag, med Bobsey-barna, Brains Benton, Alistair MacLean og Desmond Bagley ut i tenårene. Deretter Stephen King, Tolkien, Kjærstad, Saabye Christensen, Wassmo, Elstad osv. Jeg ble et lesende menneske.

Og jeg nøt det å forsvinne inn i Derry, Maine – byen hvor «IT» utspiller seg, eller å rusle rundt på Frogner sammen med Kim og gutta i Beatles. Jeg fikk vondt av Senere, Lena og Huset med den blinde glassveranda, og satt fjetret og leste meg gjennom Jonas Wergeland-trilogien til Jan Kjærstad. For øvrig var det Kjærstads bøker som ga meg det siste dyttet til å si: «Nå skal jeg bli forfatter!»

Så begynte jeg å lære disse verktøyene jeg har nevnt. Show, don’t tell. Synsvinkel. Antagonistens motivasjon. Karakterbuer. Og hva skjedde?

Verktøyene begynte å prege lesingen min!

Jeg så etter verktøyene i bøkene – hvordan Tom Egeland la ut et bitte lite hint på side 23, og hvordan han lot dette subtile bli en del av en større oppklaring fire hundre sider senere. Hvordan Per Petterson bruker verdivendinger i Ut å stjæle hester.

Jeg leste kritisk. Og hjelpe og trøste så lærerikt det var! Jeg fant ut hvordan de gode forfatterne brukte verktøyene, hvordan de brukte skrivestemmene sine, hvilke teknikker de hadde lagt inn og hvilke de utelot. Jeg økte lesemengden betraktelig, og har ligget på ca. to bøker i uken de siste fire årene. Å lese kritisk ble et nytt verktøy, og jeg elsker å bruke det.

Og så opplevde jeg av og til å bli sint!

Sint når jeg leste forfattere som hadde stor suksess, men som jukset! Når Karin Fossum bytter synsvinkel midt i et avsnitt – som jeg nettopp har lært man IKKE skal gjøre – sa jeg høyt: «Hei, dette kan du ikke gjøre!» Sint når en annen av våre store forfatterstjerner brøt show, don’t tell-regelen gang på gang. Eller jeg kunne lese Marit Reiersgårds Stolpesnø og oppleve at hun hoppet fra hode til hode på samme måte som Fossum, og tenke – hvorfor får hun lov, når jeg ikke får lov?

Og så skjønte jeg det. De får det til å funke … det er hele poenget.

En syv år gammel tass sitter og dingler med bena på en altfor høy pianokrakk, og enkefru Syversen terper på at han må løfte håndleddene sine. Han går hjem og må spille C-dur-skalaen hundrevis av ganger. Han må lære notene, nøklene, taktene, skalaer og alt mulig annet som befinner seg i en pianists verktøykasse. Fjorten år gammel er han en ganske dyktig pianist, som spiller Grieg og Beethoven slik de skal spilles – slik stykkene står skrevet på notearket. Enkefru Syversen kneiser stolt på setet i kinosalen når gutten spiller på kulturskolens årlige julekonsert.

Så får han spørsmål fra en i klassen om å bli med i bandet. «Du spiller jo keyboards, gjør du ikke?»

Et år senere ser enkefru Syversen den gamle eleven sin spille på skoleavslutningen i tiende klasse, sammen med «The Stoopid Dropouts», og får sjokk. Han står og spiller! På et orgel! Han spiller en improvisert solo, utenfor skalaene og uten å holde hendene slik hun lærte ham.

Men hun kjenner at høyrefoten ikke klarer å holde seg rolig. Munnvikene sniker seg ukontrollert ut mot sidene, og litt oppover, og hodet vipper taktfast fra side til side. Han er jo dyktig! Det er virkelig flott å høre på. Litt bråkete, men hvordan i all verden fant han på den overgangen der? Og så hører hun det! Akkurat når han er i ferd med å falle utenfor kanten, redder han seg inn med en fantastisk akkordprogresjon – en hun husker hun brukte nesten fire pianotimer på å lære ham. Gutten blander Chopin inn i improvisasjonen sin, og det er helt vidunderlig å høre på.

Og derfor kan Karin Fossum og Marit Reiersgård, eller for den saks skyld John Irving, Carl Frode Tiller og Nina Lykke, slippe unna – nei, det blir feil begrep. De slipper ikke unna – de får det til å funke. De spiller en rå solo på et Hammond B3, eller et løp på gitarhalsen, eller de maler med teknikker som ikke står i noen lærebok. Jon Lord kunne aldri båret Deep Purple fram slik han gjorde uten sin klassiske utdannelse, Freddie Mercury kunne aldri skrevet Bohemian Rhapsody uten den nitide terpingen i barndommen og Jacob Weidemann ville aldri fått fram lyset på sin eiendommelig vakre måte om han ikke hadde grunnkunnskapen på plass.

Og slik er det med gode forfattere også. De har lært seg å bruke verktøyene fra grunnen av, og DA kan de leke seg med rammene, tøye grensene.

 

Da er det lov – for da blir det bra!

Og hver og én av dem har lest, lest og atter lest, det er i hvert fall sikkert.

Og heldigvis leser jeg også fortsatt med samme glede, om enn med et par ekstra tanker i bakhodet 😉

What is love?

Og ja, det er ikke utenkelig at du sang «Baby, don’t hurt me!» inni deg nå (selv om det hadde vært mye kulere om du sang det høyt). Ikke umulig at du faktisk har den gamle Haddaway-låten på hjernen nå – en «øreorm», som det så udelikat heter. Jeg må kanskje si unnskyld, men strengt tatt skal du være glad jeg ikke plasserte en annen låt i hodet ditt, f.eks. «Live is Life» med Opus, eller enda verre – «Bombadilla Life» med Franklin?

Men jeg roter meg vekk nå. For det jeg faktisk ville snakke om i dette innlegget er nettopp kjærligheten, og hvordan den har blitt omtalt i litteraturen – nærmere bestemt i en del bøker og tekster jeg selv har lest. Det er mange som har forsøkt å fremstille kjærligheten, og noen lykkes langt bedre enn andre.

Jeg kan begynne med å blottlegge et av mine egne, spede forsøk, som befinner seg i mitt første romanmanus – den gjennomrefuserte historien om «Seb». Her er det Markus, fortellerstemmen, som møter Nina, og jeg føler det er på sin plass med en advarsel: Dette er kleint. Svært kleint. Mer kleint enn Harry Klein!

Vi sto bare en liten halvmeter unna hverandre, og nå så jeg øynene hennes gjennom brillene på nært hold. Det var de blåeste øynene jeg noen gang hadde sett, og jeg klarte rett og slett ikke å fjerne blikket. Smilet hennes var fortsatt på plass, og jeg så at det ikke bare var tilstede i munnen hennes, men i hele ansiktet. To bittesmå antydninger til smilehull nederst på kinnene, og en intens glød i øynene fikk hele ansiktet hennes til å se fullstendig levende ut. Det høyre øyet var bitte litt mindre enn det venstre, men det var umulig å se på avstand. Jeg måtte bare innrømme at hun var den vakreste jeg noen gang hadde sett, og jeg visste at jeg aldri ville passe inn i hennes verden.

Som den observante leser har merket seg, er jeg ingen ekspert på å fremstille kjærligheten – eller forelskelsen, som er tilfelle for Markus her. Men jeg forsøker å lære 😊

Og kanskje kan jeg lære av William Goldman, som sa det slik i «The Princess Bride», når Buttercup spør Westley:

“Do you love me, Westley? Is that it?”
He couldn’t believe it. “Do I love you? My God, if your love were a grain of sand, mine would be a universe of beaches …”

At Westley så må utdype enda mer overfor sitt hjertes utkårede er helt greit, for Goldman gjør en strålende jobb i de neste replikkene. Les, så skjønner du!

Eller hva med denne passasjen fra Jonas Kjærstads fantastiske «Forføreren», hvor Jonas Wergeland møter Nina H. under konfirmasjonsforberedelsene:

I begynnelsen, før de hadde snakket sammen, merket Jonas hvordan Nina H. kikket bort på ham flere ganger, især når presten, på sin tørre og omkretsende måte, berørte pubertetens tallrike farer og fristelser, og Jonas kjente denne sitrende følelsen som startet ved halevirvelen og krøp sakte oppover ryggraden, helt opp til nakken, hvor den etterlot en uforklarlig kribling mellom skulderbladene.

Forelskelse? Ungdommelig begjær? Kjærlighet? Uansett en svært gjenkjennelig sak for en som husker femogtredve år bakover i tid.

Nina Lykke skriver i «Nei og atter nei» om Jan, som lever ut klisjeen over alle klisjeer – den middelaldrende familiefaren som faller for den unge og spreke damen på jobben. Jeg skal droppe tolkningen her, selv om det er fristende å peke på at det kanskje ikke er Hanne som er sentrum for Jans følelser, men i stedet ønsket om å være ung og fri igjen …?

Med Hanne ble han Jan igjen, han som kunne ligge på en madrass og klimpre på en gitar som manglet en streng. Han som kunne røyke tjall, eller bønne, som Hanne kalte det, og etterpå sette til livs en kilo smågodt og fire colabokser mens de satt i sengen og så på Game of Thrones på Hannes MacBook.

Flukten fra tilværelsen, gjenkjennelsen av ungdommens kraft – kanskje etterfulgt av en durabelig «hangover» dagen etter – uansett hva man kaller det, det er en kjærlighet Nina lar Jan føle her.

Jeg har en tendens til å sitere fra Lars Saabye Christensens «Beatles» i disse blogginnleggene, og det er ikke tilfeldig. Det er og blir en av mine absolutte favorittromaner. Og kjærligheten står sterkt, f.eks. som her, når Kim og Nina går hjem etter premieren på «Help», i november 1965 – en av tidenes beste og vondeste avskjedsscener, etter min mening:

Hun dulta meg i siden og så trakk hun et digert eple opp av lomma, det var helt blankt og skinte som en rød måne. Hun satte tenna i det og lukten strømma ut i mørket. Og så fikk jeg en bit, og sånn spiste vi eplet, fra hver vår kant, vi lo og sikla, helt inn til kjernen, da stod vi munn til munn, skrotten falt ned mellom oss, det var ganske flott gjort, og så kyssa vi lenge, eplekyss, det varte og rakk, endelig slapp vi taket, Nina var dønn våt i trynet, og jeg visste ikke helt om det var tårer eller eple eller kanskje bare meg.

Helt ærlig, jeg kan faktisk ikke skrive dette uten å kjenne klumpen i halsen, engang.

Og hvorfor heter så mange kvinner i norsk litteratur Nina, egentlig?

Så, hva er greia med å skrive godt om kjærlighet? Det fremkommer ganske klart i mine eksempler at det ikke bare handler om å slenge ut en rekke beskrivelser av jenta (f.eks. Nina Wiik, Nina H. eller Kims Nina) og hennes blendende skjønnhet. (Og ja, jeg er fullstendig klar over at jeg kun har tatt med eksempler med gutt-elsker-jente, men tro meg – jeg våger meg svært sjelden inn på å forsøke å forstå hvordan jente-elsker-gutt f.eks.)

Det handler om å kjenne noe, å føle savnet og varmen og hjerteslagene og svimmelheten. Det handler om å formidle dette uten å få det til å bli kleint, rett og slett.

John Green sier det slik i «The Fault in Our Stars»:

“But, Gus, my love, I cannot tell you how thankful I am for our little infinity. I wouldn’t trade it for the world. You gave me a forever within the numbered days, and I’m grateful.”

Du ga meg en evighet i våre talte dager …
Dette er en slik setning som får meg til å stoppe midt i lesingen, legge boken i fanget og stirre ut i luften for å fordøye det jeg nettopp leste. Og som får meg til å strebe etter å kunne formulere meg like bra når jeg skriver egne tekster.

Og nettopp det skjedde i dag, 15. mai, når jeg satt på terrassen og leste «The Nix» av Nathan Hill, som ble omtalt slik av John Irving: In my opinion he is the best new writer of fiction in America. The best. Og jeg må bare skrive under på at fyren er en magiker med ordene. Som her, hvor han lar meg ta del i tolv år gamle Samuel, og hans følelser for Bethany:

Or, if they weren’t playing war, they’d play video games at Bishop’s house, which was Samuel’s preference because then he might run into Bethany, whom he loved. Though he probably wouldn’t have called it «love» just yet. It was rather a state of heightened attention and agitation that manifested itself physically as a smaller vocal dynamic range (he had a tendency to shut down and become penitent in her presence even though he did not mean to or want to) and an intense desire to touch her clothes, between his thumb and forefinger, lightly.

Nina og Kim i «Beatles» er en magisk avskjedsscene, men jeg tror kanskje favoritten min er i filmen «Good Will Hunting» (for øvrig en av mine topp tre favorittfilmer ever!). Et fantastisk manus skrevet av Matt Damon og Ben Affleck, og selv om sluttscenen er helt vidunderlig vakker – jeg mener: “I gotta go see about a girl” … koman! Ren magi! – er det scenen når Chuckie (Affleck) kommer for å plukke opp Will (Damon) slik han gjør hver eneste morgen, og Will ikke er hjemme, nettopp fordi han “gotta go see about a girl” som knekker meg hver eneste gang jeg ser filmen. Det er pur og ufiltrert kjærlighet som lyser ut av Chuckies litt skjeve smil når han skjønner at Will endelig har dratt.

What is love?
Love is dritvanskelig å skrive bra om, men du verden så herlig å lese om – når den er godt formidlet.

Og nå skal jeg lese videre i «The Nix»

(og etterpå skal jeg se «Good Will Hunting» igjen)

Page 1 of 2

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén