Boksmeden

– om å oppnå forfatterdrømmen –

Kategori: Skrivetips

Øyvind het han, og gråt da han hørte hva han het til etternavn

«Hun åpnet døren, men bare noen få centimeter – akkurat nok til at hun kunne konstatere at gaten var folketom. Det var den som regel så tidlig om morgenen, men likevel. Man kan aldri være for sikker, var tross alt mottoet hennes. Hun dyttet døren sakte opp, nesten så langt at det lille knirket kom, men stoppet like før. Det var nok til å smyge ut. Vinden var bitende kald, og ville vært plagsom om hun ikke hadde to lag ull under den altfor lange kåpen. Likevel var den spisse nesen allerede knallrød på tuppen. Trappen var fuktig etter regnet, og når hun tittet opp gjettet hun at det nok ville komme mer. Heldigvis hadde hun tatt med seg paraplyen, så slapp hun å gå inn for å hente den. Man kan aldri være for sikker.»

Ser du for deg at denne forsiktige kvinnen heter f.eks. Petra eller Gunda? Hva med Elvira Berg? Jeg har ingenting imot verken Petra, Gunda eller Elvira (eller Berg, for den saks skyld), men for meg er ikke dette navn som passer denne lille, tynne og overnervøse kvinnen. Hvilket navn ville du gitt henne?

Er det viktig at navnet passer til karakteren? Og hva er et godt navn på en karakter? Hva bør du passe på når du navngir karakterene dine?

Jeg kan jo begynne denne diskusjonen med å nevne noen av mine favorittnavn i litteraturen.

Johnny Marinville, en av hovedrollene i Stephen Kings «Desperation», falt jeg pladask for. Det var noe med kombinasjonen av navn og karakter som bare passet perfekt i mitt indre bilde av ham. Han er skilt, tørrlagt alkoholiker og tidligere krigskorrespondent i Vietnam – og hjemsøkes konstant av tanker og minner derfra. Han er anerkjent forfatter, og i starten av boken cruiser han på motorveien i Nevada på sin Harley Davidson, og samler stoff til sin nyeste roman.

Hannibal Lecter. Trenger jeg egentlig å si mer? Er det mulig å lese det navnet uten å få frysninger? De fleste kjenner ham i fantastiske Anthony Hopkins’ skikkelse fra filmene, men jeg anbefaler alle som liker filmene å lese bøkene – de er helt utrolig bra. Og navnet er et av de aller beste, synes jeg.

Ebenezer Scrooge er og blir gjerrigknark nummer én, og det var uunngåelig for Carl Barks å kalle opp Onkel Skrue (Scrooge McDuck) etter ham. Dickens må ha kost seg da han kom på det navnet, og det foreligger mange teorier om hvor inspirasjonen kom fra. Uansett – et perfekt navn på en gammel grinebiter i viktoriatiden.

Barnum Nilsen. Hvor skal jeg begynne? Jeg har bare så lyst å legge armene rundt denne lille fyren, og beskytte ham mot … ja, egentlig hva som helst. Første gang jeg leste «Halvbroren» av Lars Saabye Christensen fikk jeg umiddelbare assosiasjoner til John Irvings karakter Owen Meany. To fantastiske bøker, og to perfekte navn.

Jeg tror jeg stopper der, selv om det betyr at jeg ikke ramser opp alle de vidunderlige navnene i Harry Potter-universet og selvsagt i Middle Earth. Og Ford Prefect. Og Arthur Dent. Og Randall Flagg, selvsagt! Nei, la oss gå videre før jeg går i gang med Ketchum, Pennywise, Atticus Finch og Jack Torrance.

Selvsagt har det mye å si om man liker boken/historien, og om man føler noe for karakteren. Jeg skal være ærlig nok og si at jeg sliter litt med det som nærmest har vært en «regel» i norske romaner – særlig i krimgenren – allitterasjon, eller bokstavrim. Enkelt sagt er jeg litt lei av krimhelter med samme forbokstav i for- og etternavn, men det kan sikkert ha noe med hvor godt jeg liker bøkene/heltene å gjøre. Denne regelen har selvsagt sine unntak, noe Bjørn Beltø er et strålende eksempel på.

I mine manuskript har jeg foreløpig navngitt ca. tretti karakterer med store eller mellomstore roller, fordelt på to komplette romaner, tre noveller og en musikal. Noen av navnene var nærmest gitt på forhånd, mens andre krevde mer jobb.
I «Vinnerhånden» møter leseren Marianne Witsø. Hun er politiførstebetjent, og foretrekker Maja. Men hun har hatt dette navnet i bare fire måneder, siden hun først het Nina Wiik. Jeg fikk litt gode følelser for Maja Witsø-navnet, men gjør sikkert meg selv en bjørnetjeneste ved å velge både å droppe bokstavrimet og å velge spesialtegnet ø. Kanskje jeg ikke er pretensiøs (eller ambisiøs) nok til å tro at boken vil bli oversatt til noen språk hvor denne ø-en blir et problem? Jeg vet ikke, men foreløpig er jeg happy med navnet, så da blir det sånn.

I prologen til «Seb» skriver jeg om to unge jenter i Oslo i 1932. Da ble det litt viktig å finne navn som kunne være vanlige for en enslig mor (som moren deres var) å gi døtrene sine i hhv. 1916 og 1919. Statistisk Sentralbyrå to the rescue! I 1916 var det Anna, Solveig, Ruth, Astrid og Gudrun som var mest brukt, og ikke Ida, Emilie, Julie, Thea og Sara, som dagens 16-åringer gjerne heter. Tipset blir derfor å sjekke om navnet er sannsynlig brukt i den epoken man plasserer karakterene sine. Selvsagt MÅ man ikke plukke fra topp ti-listen, men den er en veldig grei pekepinn.

Hva navnet betyr kan også være en faktor å tenke på, særlig hvis man vil at navnet skal gjenspeile karakterens lynne, natur, evner e.l. Igjen er internett en god kilde, og på nettsiden Norske navn finner du opprinnelse og betydning og annen informasjon om tusenvis av norske navn. Disse nettsidene gir deg også muligheten til å sjekke hvor hyppig et enkelt navn er brukt de siste drøyt 130 årene. For eksempel er Jørn et navn man så lite til før 1935, og i grunnen ikke særlig mye etter 2000 heller. Det var mest i bruk mellom 1965 og 1975, så det passer greit med at jeg fikk mitt i 1967.

At navnet mitt betyr bonde/jordarbeider har jeg så langt merket lite til. Den siste planten jeg eide, var av plast, og selv den døde av vanskjøtsel! Jeg får heller trøste meg med at mellomnavnet mitt betyr hærfører 🙂

Tenk også på om navnet kan bety noe «uheldig» på andre språk. Mest sannsynlig trenger du ikke å sjekke alle de nesten 7 000 språkene som snakkes her på jorden, men om du er litt mer ambisiøs enn meg, kan det sikkert lønne seg å sjekke engelsk, fransk, tysk og spansk. Som en start. Det kan være greit om din modige heltinne ikke har et etternavn som betyr noe veldig vulgært på fransk eller italiensk, mener jeg.

Kanskje kan det å sjekke andre språk også avstedkomme helt nye muligheter, slik JK Rowling opplevde da hun skapte Lord Voldemort. Navnet hans er en slags sammensetning av franske ord, som man med litt godvilje kan lese som «flykt med døden» (Vol de mort), selv om det ikke er grammatikalsk korrekt. Opprinnelig skulle navnet til og med uttales med stum t, noe de første lydbøkene var tro mot. I filmene dukket derimot t-en opp, og vipps ble det standarden.

Si navnet høyt for deg selv. Bli kjent med det. Smak på det. Funker det? Ser du for deg karakteren din når du sier navnet? Er det enkelt å uttale? Petter Ravn blir fort Petter Avn når det sies fort. Er det greit, eller bør du gjøre noe med det?
Og så et lite tips til slutt – ikke bruk det første navnet du tenker på. Dette er, som de fleste andre «regler» noe du selvsagt kan avvike fra. Men jeg har en ubekreftet teori om at nordmenn fort faller ned på de samme navnene, eller de samme kombinasjonene av et snevert utvalg av navn. Den samme teorien tilsier også at man fort ender med mange karakterer med like initialer om man ikke tenker seg om.

Jobb med å finne gode navn som føles riktige når du sier dem høyt, når du ser for deg karakteren som bærer navnet og som har det lille ekstra over seg. Vi trenger ikke politibetjent Jan Johansen eller bibliotekar Bente Berntsen … gjør vi vel?

Og så avslutter jeg med et herlig, nostalgisk brudd på gjentakelsesregelen, som bare gir meg gode og varme følelser. Når jeg leser disse navnene, tenker jeg bare på den myke, gode stemmen som smøg ut av radioen tidlig om morgenen da jeg var liten. Er du gammel nok, holder det med to ord, så skjønner du hva jeg mener:

«Morn, morn!»

Denne vidunderlige damen skrev bl.a. om:
Maren tolv, Martin ti, Marte ni, Mads åtte, Mona seks, Milly fem, Mina fire og Morten minstemann to.

Og finnes det egentlig noe bedre navn i norsk litteratur enn Hulda nedenunder?

Høy og mørk eller liten og blond?

Jeg kan se ham for meg, med de azurblå øynene og det mørke håret med en liten antydning til gråskjær på sidene. Nesen hadde en liten, nesten usynlig knekk på midten – du måtte stå helt inntil ham for å se den, og selv da måtte du egentlig vite at den var der for å legge merke til den. Han hadde et alvorlig, nesten trist drag over seg, og om jeg ikke visste bedre ville jeg trodd at han ikke la merke til at det var andre mennesker rundt ham. Når han snakket til deg, derimot, var det som hele rommet forsvant, og han var fullt konsentrert om deg. Det var umulig å legge merke til det varme smilet som kom fram og brøt opp steinansiktet. Han var en slik som smilte med hele ansiktet, og de 57 år gamle øynene gnistret som tusen soler …

Nei, dette er ikke et forsøk i å sette rekord i antall klisjeer, selv om jeg tror jeg ville hatt en fair sjanse. Jeg forsøker å eksemplifisere temaet mitt for dette innlegget – karakterbeskrivelser.

Hvor mye skal man beskrive karakterene sine, og hvor mye skal man la være opp til leseren å male for sitt indre øye? Jeg har lest bøker hvor jeg nesten har blitt sint på forfatteren fordi jeg ikke får anledning til å innbille meg noe som helst om en karakter. Hver minste bagatell er beskrevet, gjerne med en skog av adjektiver. Andre kan ha latt være å gi meg noe som helst å gå på, så jeg har lurt på om forfatteren selv egentlig kjenner karakteren sin?

Et svært godt spørsmål dukket opp i et Facebookforum for forfattere for et par dager siden: «Ville politiet være i stand til å identifisere karakteren din basert på din beskrivelse?»

Jeg skal glatt innrømme at det ville vært tilnærmet umulig for dem å peke ut Maja Witsø ut fra dette intervjuet jeg gjorde med henne før jeg begynte å skrive på «Vinnerhånden». Hva kunne politiet (eller andre som leser intervjuet) sagt om Maja i ettertid – hvis de ble bedt om å beskrive utseendet hennes? Hun:

  1. utstråler en vennlig autoritet
  2. drar den ene munnviken ut i et lite, overbærende smil
  3. er snart førti år gammel, men ser mye yngre ut
  4. har blå øyne
  5. har et «langt sterkere håndtrykk enn de aller fleste menn jeg har hilst på»

Hvis du fikk se en bunke bilder av kvinner, ville det i beste fall vært mulig å identifisere punkt 3 (hvis du fikk vite at hun var nærmere førti, vel å merke) og punkt 4 (hvis det var et fargebilde). Til mitt spede forsvar har jeg gitt litt mer informasjon om Maja i selve manuset til boken 🙂

Men hva er en god karakterbeskrivelse? Når skal man gå i detaljer og når skal man la leseren selv se for seg hvordan heltinnen ser ut? Her er et eksempel:

«Ansiktet var tidløst, hverken ungt eller gammelt, men fullt av minner av både lykkelige og sorgfulle hendelser. Håret var mørkt som skumringens skygger, og på hodet hadde han en tynn krone av sølv. Øynene var grå som en klar kveldsstund og de lyste som tusener av stjerner.»

Hvem? Alveherren Elrond fra Ringenes Herre, av J.R.R. Tolkien. For de som leste bøkene før filmene kom, eller som ikke har sett filmene, vil Elrond framstå på mange forskjellige måter ut fra beskrivelsen, men hovedtrekkene er likevel framhevet fra forfatterens side. Det er en majestetisk skikkelse vi har med å gjøre, med stoisk ro og vi føler visdommen hans strømme mot oss gjennom beskrivelsen. Med tanke på at vi introduseres til en alv, kunne det fort vært fristende å gå mer i detaljer, men Tolkien faller ikke for fristelsen. Når vi så fikk se Hugo Weaving i rollen på lerretet, kan man sikkert pirke på detaljer, men hovedtrekkene – den stoiske, majestetiske holdningen og visdommen kommer er veldig gjenkjennelige fra Tolkiens beskrivelser.

Slike detaljerte beskrivelser, som oftest handler om de fysiske attributtene, blir gjerne punktvise oppramsinger.

«Han var en høy, middelaldrende mann med antydning til bilring. Han hadde blågrå øyne og brunt hår. Den lyseblå skjorten forsvant ned i den samme dongeribuksen han alltid gikk i.»

Hvis dette var en drapsmistenkt, ville det vært utrolig vanskelig å plukke ham ut blant de tusenvis som passer til nettopp denne beskrivelsen. Beskrivelsen kan godt være korrekt, men den er både drepende kjedelig å lese, og den gir oss ikke annet enn et vagt, uklart bilde av en mannsperson.

  • Hva med stemmen hans – dyp og raspende, som en forkjølet Tom Waits?
  • Ganglaget – måten han alltid ser ut som han lener seg mot en kraftig motvind?
  • Det store arret i buken etter den gangen han nesten ble drept i et barslagsmål i Newcastle?
  • Latteren – som en knirkende dør på en gammel, vindskjev utedo?

Et annet eksempel:

«He was not conspicuously tall, his features were striking but not conspicuously handsome. His hair was wiry and gingerish and brushed backward from the temples. His skin seemed to be pulled backward from the nose. There was something very slightly odd about him, but it was difficult to say what it was. Perhaps it was that his eyes didn’t seem to blink often enough and when you talked to him for any length of time your eyes began involuntarily to water on his behalf. Perhaps it was that he smiled slightly too broadly and gave people the unnerving impression that he was about to go for their neck.»

Ekstrapoeng til de som kjente igjen Ford Prefect fra Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, av Douglas Adams. Selv om det er meningen at det skal være litt vanskelig å sette fingeren på akkurat hvorfor det er noe litt rart ved Prefekt, klarer Adams i mine øyne å skape et bilde av ham som jeg kan se levende for meg. Øynene hans blinker ikke ofte nok – hallo! Tenk deg at du står og snakker med en person, og så plutselig oppdager du at han ikke blinker, eller i hvert fall svært sjelden. Creepy? You bet!

Den siste setningen er noe av det beste jeg har lest av beskrivelser – han gir deg den litt ugne følelsen av at det er like før han hopper i strupen på deg. Genialt!

Og hva med denne:

«If the motorcycle was huge, it was nothing to the man sitting astride it. He was twice as tall as a normal man and at least five times as wide. He looked simply too big to be allowed, and so wild — long tangles of bushy black hair and beard hid most of his face, he had hands the size of trash can lids, and his feet in their leather boots were like baby dolphins.»

Han så rett og slett for stor ut til at det kunne være lovlig! Føttene var som babydelfiner! Når J. K. Rowling lar dette monsteret av en mann, denne kjempen, dundre inn i Harrys liv, og så viser oss at den samme giganten er en eneste stor klump av omtanke og kjærlighet, er det ikke rart vi faller pladask og blir evig glade i Gygrid.

Jeg kan ikke garantere at Maja Witsø ville blitt plukket ut blant hundre kvinner ut fra mine beskrivelser. Men jeg kan garantere at jeg skal gå gjennom manuskriptet mitt på nytt, og legge til og trekke fra der jeg føler det er nødvendig, og gi både Maja, Morten, Anna Sofie og Peter beskrivelser jeg kan stå for. Og som forhåpentligvis gir leserne gode bilder av hvem de er, og samtidig lar det være litt igjen til fantasien.

Solen skinte som en råtten fisk

Jeg elsker en god metafor, og når de brukes riktig, krydrer de teksten (metaforisk 😉 ) til det bedre. Dårlige metaforer kan derimot være med å ødelegge en ellers god historie.

Så – hva gjør en god metafor god? Det er selvsagt veldig varierende fra leser til leser hvordan den oppfattes. Her er et eksempel, hvor Ken Follett viser meg studierektor Peter Ryder ved Radcliffe kvinneuniversitet i Boston slik (i «Code to Zero», 2000):

…was a fussy, old fashioned man in a neat suit of black coat and waistcoat with grey striped pants. His bow tie was a perfect butterfly, his boots gleamed with polish, and his oiled hair looked like black paint on a boiled egg.

Jeg ser for meg at denne fyren ikke var den mest innbydende for en ung, kvinnelig student å møte på i 1954. Gode metaforer, etter min mening.

Så vil du kanskje si at den siste beskrivelsen ikke er en metafor, og det har du absolutt rett i. Follett skriver «… like black paint …», og dermed er det en simile – en sammenligning. Men ok, jeg lar meg falle inn i de samme rekker som nordmenn flest, og aksepterer simile og metafor som såpass like troper at det går greit 🙂

Jodi Picoult er en annen av mine favoritter, og i «Heksene i Salem Falls» (2002) ryker både kjøleskapet og oppvaskmaskinen til Addie Peabody:

… som to livslange kjærester som ikke kunne tenke seg å leve uten hverandre.

Jeg kjenner oppgittheten og den følelsen av at … ja, typisk! De måtte jo ryke samtidig. Metaforen (jada – similen!) funker i tillegg fordi det virkelig passer utrolig dårlig at disse hvitevarene røk samtidig, siden de var vesentlige i den lille kafeen Addie drev.

Nå som Bob Dylan har bevist at sangtekster er fullverdig litteratur, må det være innenfor å ta med et annet eksempel. Tekstforfatter er den canadiske fløtepusen (hei – nok en metafor!) Michael Bublé, som bl.a. synger:

You‘re a falling star, you‘re the getaway car.
You‘re the line in the sand when I go too far.

Jeg synes han får fram i disse linjene, og resten av sangen, at Emily Blunt (hans daværende kjæreste, og «you» i sangen) er alt for ham, også når han trenger noen som sier fra når han går over streken.

Eller når Dr. House i den fantastiske TV-serien blir sjokkert når han møter en pasient som aldri lyver, og føler behov for å snakke litt varmt om løgner:

Lies are like children: They’re hard work, but it’s worth it because the future depends on them.

Igjen – dette er en sammenligning, men vi kaller det en metafor likevel, og så blir det mellom meg og deg, ok?

…og så må jeg jo ta med denne scenen, som virkelig ruller som en film inni hodet mitt når jeg leser den:

Og liksom faren til Ola, barbereren på Solli, som alltid satte filmen feil i framviserapparatet når det var bursdag og vi fikk se tre Chaplin-filmer baklengs, slik snur jeg nå ryggen til og beveger meg baklengs. Og uten at jeg tenker meg om stanser rullen bak øynene mine ved ett bestemt bilde, jeg holder det fast noen sekunder, fryser, så gir jeg det bevegelse, for jeg er allmektig.

Jepp – dette er selvsagt fra helt fantastiske «Beatles» av Lars Saabye Christensen. En bok jeg har lest minst fire ganger, og som er full av slike perler. Han tilhører det knippet med forfattere som virkelig kan kunsten å få ordene til å bli til levende bilder som snurrer som film i hodet mitt. Magisk! (en metafor, for øvrig) En dansk anmelder er sitert på coveret av pocket-utgaven: «… en litterær blues.» En helt kurant metafor, det også 🙂

Jeg skal vokte meg vel for å hente eksempler på dårlige metaforer, siden jeg ikke har lyst til å tråkke på noen tær (metaforisk, selvsagt). Det handler likevel i stor grad om to hovedkategorier av dårlige metaforer: Klisjeer og absurditeter.

Det knyter seg i magen på mange karakterer i manuskriptene rundt omkring hos både lovende og ikke fullt så lovende forfatterspirer. Denne er jo klassisk, men kanskje bør man finne en annen måte å illustrere den ubehagelige følelsen man vil fortelle om. Videre bør man vurdere om man skal la en kvinne ha diamanter til øyne, eller at de er azurblå eller dype som brønner. Om en mann er aldri så barsk og tøff, er granitthaken oppbrukt og stålgrå blikk er ikke særlig originalt.

De absurde metaforene tipper jeg ofte kommer som resultat av nettopp slike øvelser, hvor man forsøker å finne nye måter å beskrive ting på – og så går man for langt. Vil du ikke skrive frisk som en fisk, er det ikke sikkert løsningen er å skrive at helten din har helse som en nypolert Porsche 911 Turbo. Jeg har også sett en kvinnes bakdel bli beskrevet som «en hekk som ikke en eneste olympisk utøver ville vurdert å hoppe over». Dette var, utrolig nok, ment som en kompliment.

Men jeg klarer ikke å la være å ta med det som kanskje er tidenes mest håpløse metaforbruk. Morrissey, som de fleste kjenner som vokalisten i The Smiths, fikk den ikke veldig ettertraktede prisen The Bad Sex Award i 2015 for sin debutroman «List of the Lost». Jeg har ingen intensjoner om å forsøke å oversette denne passasjen, som var den som overbeviste dommerne. En av dem uttalte at de aldri hadde vært mer sikker i sitt valg av «vinner». Nyt:

At this, Eliza and Ezra rolled together into one giggling snowball of full-figured copulation, screaming and shouting as they playfully bit and pulled at each other in a dangerous and clamorous rollercoaster coil of sexually violent rotation with Eliza’s breasts barrel-rolled across Ezra’s howling mouth and the pained frenzy of his bulbous salutation extenuating his excitement as it whacked and smacked its way into every muscle of Eliza’s body except for the otherwise central zone.

Juryen reiste seg i en «bulbous salutation» og applauderte.

Det knyter seg i magen min, som om en Porsche har parkert i de stålgrå diamantene.

Bryt reglene!

Show, don’t tell!

Dette rådet er noe av det som oftest gjentas i skrivesammenheng. Det har blitt et mantra, en regel vi som ønsker å skrive bøker må leve etter. Så – hva betyr det? Her er et eksempel:

Ola var 203 centimeter høy, og var en hissig fyr.

Ikke noe problem for leseren å se for seg Ola etter dette. MEN – dette er ikke godt nok ifølge Show, don’t tell-regelen (SDT). Vi bør heller få høyden og temperamentet til Ola fram i teksten gjennom å vise leseren dette. Det handler om å dramatisere teksten, ikke bare formidle faktiske opplysninger. For eksempel slik:

Jeg hørte bråket ute i gangen, og skjønte at Ola nok en gang var på krigsstien. Selv om det strengt tatt var noen cm klaring, bøyde han hodet for å ikke slå borti dørkarmen da han kom busende inn på kontoret mitt.

OK, ikke revolusjonerende litteratur, men likevel er poenget synlig.

Et annet eksempel:

De tok toget til Bergen.

Ifølge SDT-regelen, bør man heller gjøre noe slikt:

Anna stirret ut på det vakre landskapet utenfor togvinduene. Hun la hånden bort på armen til Ola. 
«Se! Er det … reinsdyr?»
«Ja, så sannelig», sa Ola. «Jeg er utrolig glad vi valgte å ta toget for en gangs skyld. Du ser ikke mange reinsdyr i taxi-køen på Flesland.»

Igjen ingen litteraturprisvinnende løsning (og jeg vet – ingen sier egentlig «så sannelig»), men teksten følger i det minste SDT-regelen.

Bryt reglene!

Men – skal man alltid strebe etter å følge den? Selvsagt ikke. Mange forfatterspirer blir veldig opphengt i dette, og bruker enorme mentale krefter på å vise, ikke fortelle. Ofte ender man opp med unødvendig lange passasjer når man egentlig bare skal formidle noe kort og greit.

Av og til er det helt ok å skrive «Han var redd.» uten å få panikk for at du brøt SDT-regelen. «Han knuget armlenet så hardt at knokene var helt hvite, og en svettedråpe gled sakte ned fra tinningen.» sier det samme, men bruker seks ganger flere ord. Rådet mitt blir å finne balansen i SDT-regelen, og bruke den der det virkelig trengs, og av og til tillate seg selv å bare fortelle rett fram. Show AND tell er en god litterær vei å gå.

Jeg har nettopp lest Karin Fossums «Se deg ikke tilbake!», og der finner jeg gode eksempler på både SDT og passasjer hvor hun rett og slett bare forteller i stedet. Som her, hvor Konrad Sejer får med seg en annen betjent enn Karlsen:

Derfor fikk han med seg Skarre i stedet, en ung krøllete betjent, omkring halvparten så gammel som ham selv. Skarre var en lystig liten mann, blid og optimistisk, og med rester av sørlandsdialekt som slo igjennom i takt med pulsen.

Masse fortelling her, nærmest straffbart om man legger SDT-regelen til grunn for tiltale. Men om det er noen lesere som savner en mer subtil og visende passasje – vel jeg tviler. Hun kunne selvsagt skrevet noe slikt:

«Skarre», sa den unge mannen, og strakte fram hånden. «Jeg håber du er like gira som meg, Sejer, for dette blir jammen et spennende oppdrag»
Typisk disse unggutta, tenkte Sejer, alltid ukuelig optimister. Denne fyren med det fårete gliset kunne vært sønnen hans, bortsett fra at Sejer aldri hadde vært sammen med noen sørlandsjente – Arendal eller Grimstad, om han skulle dømme ut fra de små gjenværende dialektsporene.

Takk og pris at Karin Fossum bryter SDT-regelen, er vel min konklusjon – jeg mistenker at du er enig! 😊

Et annet sted vil Fossum få fram at bygda hvor handlingen finner sted er avsidesliggende, og bildet hun bruker levner ingen tvil om at her handler det om en typisk norsk bygd, full av gamle vaner, inngrodde fordommer og «alle kjenner alle»-fenomenet:

Bygda lå i bunnen av en dal, innerst i en fjord, ved foten av et fjell. Som en kulp der vannet sto så altfor stille. Og det vet alle, at bare det vannet som renner, er friskt.

Dette er poetisk, og lett å se for seg det lille samfunnet som Fossum viser oss her.

Hvor mye veier en fisk?

Hvor mange ord er det i en bok? Dette er et spørsmål som stadig går igjen blant forfatterspirer – som meg selv. Da jeg begynte å skrive det første romanmanuskriptet mitt, Seb, var jeg nesten sykelig opptatt av å finne ut hvor langt det skulle være. Eller, kanskje rettere sagt, hvor langt det kunne være. Jeg søkte på nettet, og fant ut at en god del folk hadde noe å si om dette – både etablerte forfattere og forlagsfolk, men også skribenter og forfatterspirer som ikke hadde samme fotfeste i bransjen. Som med de fleste andre tema på internett, sprikte meningene veldig.

Litt av det jeg fant ut:

  • Originalmanuskriptet til «The Lord of the Rings» er håndskrevet på 9 250 ark, med nærmest kalligrafisk skrift av Tolkien selv.
    • Jubileumsutgaven fra 2005 har 1178 sider og 455 125 ord
  • «Charlie and the Chocolate Factory» av Roald Dahl inneholder 30 644 ord på originalspråket.
  • En gjennomsnittlig science fiction-roman er på ca. 114 000 ord.
  • Tom Egeland er en ganske klok fyr

Det siste punktet var det som hjalp meg mest; strengt tatt var det nok det eneste av ovennevnte som hjalp meg. I et skriveseminar svarte han (noe parafrasert) at: « … så mange ord som trengs for å fortelle historien. Historien vet selv når den er ferdig.»

Tom utdypet videre at forlagsredaktører er totalt uinteresserte i antall ord når de får et manuskript til vurdering. De er opptatt av hva du har skrevet. En typisk forlagsredaktør vil lese de første tre–fire sidene av manuset og allerede der gjøre seg opp en mening om språket og tekstens litterære kvaliteter. Hvis han sitter igjen med en god følelse, hopper han kanskje noen titalls sider ut i manuset og leser for å se om de samme kvalitetene fortsatt er der. Dersom manuset fortsatt virker godt skrevet, kan det hende det havner i bunken av manuskripter han bestemmer seg for å lese mer grundig.

Hvorvidt det er på 30 644 eller 455 125 ord er fortsatt ikke relevant for vedkommende forlagsredaktør!

Det handler utelukkende om språket, om de litterære kvalitetene og etter hvert om historien og de personene leseren møter. Hvilke konflikter og utfordringer personene møter osv.

Til slutt, for de som likevel synes sånt er interessant – her er noen kjente romaner, og antall ord på originalspråket:

Roald Dahl, Charlie and the Chocolate Factory: 30 644
F. Scott Fitzgerald, The Great Gatsby: 47 094
William Golding, Lord of the Flies: 59 900
John Green, The Fault in Our Stars: 67 203
J.D. Salinger, The Catcher in the Rye: 73 404
J.K. Rowling, Harry Potter and the Philosopher’s Stone: 77 325
George Orwell, Nineteen Eighty-Four: 88 942
J.R.R. Tolkien, The Hobbit: 95 022
Jane Austen, Sense and Sensibility: 119 394
Jodi Picoult, My Sister’s Keeper: 119 529
J.R.R. Tolkien, The Lord of the Rings: 455 125
Leo Tolstoj, War and Peace: 587 287

Noen norske, basert på beregning ut fra ord pr. side:
Didrik Morits Hallstrøm, Du er ikke død før jeg slutter å elske deg: 41 – 43 000
Karin Fossum, Se deg ikke tilbake!: 81 – 83 000
Anne B. Ragde, Ligge i grønne enger: 82 – 84 000
Tom Egeland, Den 13. disippel: 135 – 137 000
Carl Frode Tiller, Innsirkling 3: 165 – 167 000
Lars Saabye Christensen, Beatles: 203 – 207 000
Heidi Raae, Søndagsbitch: 73 270

Jørn Harald Persson, Seb (uutgitt enn så lenge): 87 288
Jørn Harald Persson, Vinnerhånden (så langt): 49 898
Jørn Harald Persson, Drømmekrigeren (så langt): 16 307

Forfatterskolen – et genialt skrivetips!

Ett av de beste skrivetipsene jeg kan komme med, er å lære av folk som vet hva de snakker om. Derfor vil jeg anbefale Forfatterskolen, som ledes av rektor Kristine Storli Henningsen. Sammen med «Support» (Sven Inge) og sekretær/assistent/arbeidsjern Hanne Einang og et team av svært dyktige manuskonsulenter driver Kristine denne nettbaserte skriveskolen. De tilbyr flere forskjellige kurs innen skjønnlitteratur (romaner, noveller, serieromaner, barnebøker) og faglitteratur bl.a.

Om du melder deg på et av kursene blir du også medlem i et lukket Facebook-forum, hvor jeg GARANTERER at du finner inspirasjon, motivasjon, skrivehjelp og støtte på veien videre mot forfatterdrømmen din.

Hver uke arrangerer Forfatterskolen også ett eller flere webinarer, hvor kjente navn som Tom Egeland, Gunnar Staalesen og Ingvar Ambjørnsen (for å nevne noen få) bidrar med nærmest utømmelige kilder av kunnskap om skrivefaget.

Så – dagens skrivetips gjentas enkelt: Sjekk ut Forfatterskolen!

Skrivetips

I denne kategorien vil jeg prøve å si noe til deg som kanskje har den samme drømmen som meg, og ønsker å lære å skrive bedre. Jeg er svært ydmyk overfor det faktum at jeg ikke er utgitt forfatter ennå, men samtidig er jeg trygg på at noe av det jeg har lært om skrivefaget likevel er verdt å bringe videre.

Så – hvorfor ikke starte med mitt skrivemotto, som henger over skriveplassen min:

«Make them care!»

Får du leserne dine til å føle noe når de leser, har du kommet langt. Det kan være sympati med hovedpersonen din, forakt for skurken, ømhet overfor en som møter motgang eller kanskje en stemningsfølelse når du beskriver den lille landsbyen i Hellas. Alt som skaper følelser hos leserne er med på å binde dem til historien. En leser elsker å bli fanget og bundet av historien din! Make them CARE!

Page 2 of 2

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén