– om å oppnå forfatterdrømmen –

Kategori: Ruby Morgan

Stopp verden, den må bygges litt om

Selv om det kanskje kan se ut som at jeg har holdt meg unna Boksmeden av smittevernshensyn (siste innlegg var 1. mars), så var det egentlig aldri meningen at det skulle ta så himla lang tid før jeg skrev noe nytt. Årsaken er først og fremst at jeg har vært superopptatt med å skrive «Ruby Morgan»-serien sammen med min eminente medforfatter, Linn Tesli. Så kan jeg vel si at dager ble til uker, og uker til måneder, og plutselig var det 4. desember.

Uansett, med det året som snart er over, er det lite som betyr mindre enn at jeg tilfeldigvis ikke har blogget. Enkelte der ute har høyst sannsynlig hatt andre ting å tenke på. Derfor – nok sutring om at dette tok tid, og over til dagens tema.

Verdensbygging

Uansett hvor du lar historien din utspille seg, det være seg i en liten vestlandsbygd som den jeg bor i (Volda) eller en større by som f.eks. Oslo eller New York, er du nødt til å vite hvordan verden ser ut der. Det kan hende du ikke engang forholder deg til virkelige steder, men plasserer heltinnen din i et fantasirike østenfor Sola og vestenfor Måløy.
For ikke å snakke om når historien din foregår. Kanskje skriver du serieroman om unge Elvira som vokser opp på en gård i Sjostedalen sent på 1700-tallet. Da bør du sette deg svært godt inn i livet på den tiden, for jeg kan love deg at leserne dine er stinne av kunnskap. Eller lar du cyborgen Phot_ANX rømme fra fengselsplaneten UL 23b, i det Galaktiske År 9839? Det er jo en effektiv måte å unngå at leserne allerede vet mer om tidsepoken din enn du selv.

Både Linn og jeg er såkalte «plotters», som i korte trekk betyr at vi planlegger ganske detaljert før vi skriver en historie. Du kan lese mer detaljert om arbeidsmåten vår her, men i korte trekk går det ut på at vi vet hva hvert kapittel i en bok skal inneholde før vi går i gang med å skrive.

På den andre siden finnes de såkalte «pantsers», de som skriver historien etter hvert som den kommer til dem i fantasien. Dette er ikke et innlegg om de store forskjellene mellom pantsers og plotters, for ordens skyld. Derimot handler det om likheten. For selv om du er pantser, skal du ikke kimse av verdensbygging, selv om du kanskje ikke er helt klar for å tegne kart og tidslinjer.

Jammen, jeg skriver ikke fantasy!

Nei, det gjør ikke Jørgen Jæger heller. Likevel har han bygget en hel liten verden rundt Fjellberghavn, med lensmann Ole Vik i sentrum. Selv om Fjellberghavn fremstår som en vanlig norsk småby, kan ikke Jæger bare lene seg på at alle leserne vet hvordan en slik by ser ut. Han lar leseren i stedet bli med rundt i byen og distriktet, og viser fram verdenen han har bygget gjennom svært gode krimhistorier. Jæger lar informasjonen dryppe i form av dialog, handling og skildringer, og man blir raskt kjent med byen, folkene, kulturen, holdninger og alt som gjør Fjellberghavn til både en vanlig norsk småby, og en norsk småby man får et nært forhold til.

Hvordan bygger man verdener?

Verdensbygging handler om å stille spørsmål. Hvor og når har vi så vidt vært innom, men svarene på de spørsmålene er langt mer intrikate for enkelte av oss en bare «I Volda» eller «slutten av 1700-tallet».

For «Ruby Morgan»-serien, for eksempel, ble Linn og jeg raskt enige om at heltinnen vår, 19 år gamle Ruby, skulle bo i London. Greit. Hvor i London? Siden hun skulle studere journalistikk, valgte vi å flytte Ruby inn på en hybel (et kollektiv) på et universitets campus.
Ja vel. Et eksisterende eller fiktivt universitet? Vi tok oss friheten å lage vårt eget, White Willow University, og plasserte det litt vest for Kensington Gardens. Da kunne vi både la Ruby og gjengen farte rundt i det ekte London, samt ha friheten til å bestemme en del selv, inne på campus.
Vi ville at historien skulle foregå i vår tid, og første bok starter i august 2019. Dette gjør at vi både må la leseren kjenne seg igjen, i form av f.eks. kultur og politikk. Det holder at Ruby hører på en relativt ny låt på iPhonen sin under en joggetur, eller at hun, Jen og Charlie irriterer seg over at britene ennå ikke (per august 2019, i hvert fall) ser ut til å komme noen vei i Brexit-forhandlingene.
Å la historien foregå i vår virkelighet og vår tid, er likevel ingen hindring for å slippe fantasien løs. Jo mer fiktiv verdenen din er, desto mer kontroll har du selv.

Men – ting må «henge på greip»

Om det er slik at fengselsplaneten UL 23b har to soler, må du redegjøre for hvordan disse to objektene påvirker planeten og dens beboere. Det betyr ikke at du må forklare alt om gravitasjon, tidevann, årstider og så videre. Men du må vite hvordan avlinger påvirkes, om det er en fordel å angripe fienden når den ene solen går ned eller at det er kun to timer i døgnet det er trygt å bevege seg ute.
Om du lar cyborgen Phot_ANX rømme fra fengselet utenom dette tidsrommet, må du sørge for at han har med seg motgift i tilfelle han blir bitt av ezra-slangene, som kommer ut når Pleibo-solen går ned. Hvis ikke, bør du ha en drivende god forklaring på hvorfor det er trygt for ham å gå ute, men ikke for fengsels-cyborgene.

Hva med mat og drikke? Dyreliv? Planter?
Og hvordan står det til med det politiske styret? Hvilken styreform har din verden? Hva lever folk av? Landbruk, fiske, industri, jakt eller kanskje noe helt annet?
Hvordan betaler beboerne i din verden for seg? Kanskje er det bytte-prinsippet som gjelder. Er det greit å komme med to bunter reinskinn til markedet, og forvente å få med seg frukt, kjøtt og kanskje to av gamle Leanna’s surdeigsbrød?
Og hva om Eawon, Leanna’s tolv år gamle barnebarn, stjeler et av reinskinnene? Hvem har autoritet til å kaste gutten i fengsel? Eller er det kanskje andre måter å straffe tyveri på i din verden?

Finnes det magi i verdenen din?

Hvordan funker den i så fall? Hvilke hindre kan helten din legge for at den onde heksa ikke skal kunne bruke magien sin på landsbyboerne? Hva kan gjøre at magien til din egen helt svekkes?
Hvor kommer magien fra? Hva styrer den? Har magien i seg selv et mål – et bestemmelsessted som bare helten din kan føre leseren til?
Hvordan virker magien om natten? Under vann?
Kan en karakter som ikke har magi tilegne seg den? I så fall, hvordan? Koster det noe? Tid? Penger? Et blodoffer?
Er det kanskje slik at magi er forbudt, og det å inneha den er forbundet med livsfare? Hvem har bestemt det? Hvorfor?
Du må vite slikt. Igjen – det betyr ikke at du må forklare alle slike detaljer til leseren, men … det må henge på greip!

Skal du bruke ett år på å utvikle et eget språk som stammene på den andre siden av Den Grå Sletten snakker? Hva om heltinnen din har rømt over sletten. Hvordan viser du at hun lærer seg språket der hun havner?

Verdensbygging handler om spørsmål

Det er en grunn til at Tolkiens «Middle Earth» gjør seg så fantastisk bra mellom permene – eller på film, for den saks skyld. Han la ned uendelig mange timer i verdensbyggingen sin. Det samme gjorde Stephen King da han skrev «11/22/63», boken om gymnaslæreren Jake Epping, som reiser tilbake i tid for å hindre drapet på president Kennedy. King måtte bygge en troverdig plattform for Epping til å bevege seg mellom 2011 og 1958; han måtte lage regler for tidsreisene. Hva om Jake blir i fortiden i to år, og så reiser tilbake til 2011. Havner han i så fall i 2013? Eller, om han er tilbake i 2011, er han selv blitt to år eldre? Hva om han dør i 1958?

Spørsmål, spørsmål og atter spørsmål

Men ikke bli skremt. Verdensbygging betyr ikke automatisk at du må jobbe i to år før du kan skrive åpningssetningen i mesterverket ditt. Hvis du er en pantser, så skriv. Du har en idé. En tanke om en historie. Kanskje er idéen din bare en enkelt setning.

«En kvinne får et anonymt brev om at mannen hennes gjennom tjue år lever et dobbeltliv.»

Det er nok. Du starter med en scene hvor kvinnen – og som nevnt i et tidligere blogginnlegg er sjansen rimelig stor for at hun heter Nina – tar farvel med mannen sin, før hun setter seg på flytoget. Hun reiser til Paris for å delta på en nevrologikonferanse. Du tar med deg leseren gjennom de første par sidene, lar henne føle Ninas stress på kroppen når hun oppdager at passet ligger igjen på kommoden i entreen. Det er så typisk Nina. Hun ringer Frank. Han svarer ikke. Snodig. Han som alltid har mobilen med seg. Søren.
Du har allerede begynt å bygge Ninas verden, enten du vil det eller ikke. Selv om du ikke setter deg ned og stiller spørsmål som:
Hvor bor Nina og Frank? Når møttes de? Hvor? Hvordan?
Har de barn? Hvilken skole går datteren, Emilie (for det er stort sett det de heter), på?
Hva er Ninas håp og drømmer i livet?
Hvorfor klarer hun aldri helt å senke skuldrene?

Verdensbygging er svært!

Om du vil at det skal være det, vel å merke. Det er et altfor stort tema innen skrivingen til at jeg på noen måte kan berøre mer enn toppen av toppen av isfjellet i et skarve blogginnlegg. Men, ikke se bort fra at 2021 kanskje byr på et aldri så lite kurs …

 

Historien er likevel prioritet nummer 1

Dette er det aller viktigste for leseren, til syvende og sist. Om Linn og jeg har brukt aldri så lang tid (og det har vi) på å bygge Ruby Morgans verden – vi kaller den «the RubyVerse» – hjelper det lite om ikke historien fenger. Vi kan detaljere, utbrodere, forme og presisere så mye vi ønsker om reglene for magien i the RubyVerse. Det betyr så uendelig lite om ikke leserne føler noe for Ruby. Eller Jen. Eller Char. Karakterene må bety noe for leseren. Noe må stå på spill.

Deretter kan historien utfolde seg i London, Cheshire, Wales og f.eks. Avalon.

Bygg verden, det er gøy!

Unge Ferrari eller Gammal Amazon?

Broren min kjørte en gammel Amazon på 80-tallet. En blå 1970-modell (tror jeg!), med Stromberg-forgasser – eller var det forgassere? Jeg mener å huske at han forsøkte å bytte til noe som het «Doble Webere», men at han ikke fikk den godkjent hos Biltilsynet borte på Fagernes. Duster! (Han kalte dem noe helt annet, men WordPress krasjet når jeg forsøkte å skrive de nordnorske glosene han brukte.)

Kan det stemme at den hadde en B20-motor på 118 hester også? Det var i hvert fall den første bilen jeg selv kjørte fort med, i 80-sonen på Håkvikleira, en bitte liten stund før jeg fikk lappen. Å trykke gasspedalen i bånn på denne var noe helt annet en pappas 1977-modell Peugeot 504, med rattgir, ca. to og en halv sylinder og et parogtyve sløve esler under panseret. Jeg nådde 130 km/t før jeg visste ordet av det, og brorsan måtte be meg slakke ned for det kom en trailer imot.

Forresten, dette vet ikke mamma og pappa om. Før nå.

Men nei, dette innlegget skal ikke handle om biler. De fleste som kjenner meg vet at jeg er totalt uinteressert i biler. Faktisk er det hovedgrunnen til at jeg kjører Toyota – jeg slipper å tenke på verksted og slikt. Jaffal nesten. Jeg tror i grunnen rappernavnet mitt ville blitt Middelaldrende Toyota.

Og for ordens skyld, jeg er veldig klar over at jeg nå underbygger Tom Egeland’s teori om forfattere og biler, men det får så være.

Det jeg etter hvert har tenkt å pense inn på i kveld er Amazon. En bokdistribusjonskanal jeg inntil midten av juni 2019 ikke hadde noe annet forhold til enn at jeg av og til har kjøpt bøker derfra. Å skulle publisere noe der har vært fjernt fra tankene mine. Først og fremst fordi jeg har tenkt at min forfatterkarriere en eller annen gang skal handle om å gi ut bøker på et av våre mange, flotte norske forlag. En annen grunn er at jeg ikke har sett for meg at jeg kom til å makte å sette meg inn i alt jeg måtte lære for å kunne publisere selv. Jeg har enorm respekt for dyktige indieforfattere og den jobben som skal til for å få en bok ut på markedet.

Men så dukket det opp et forslag fra min gode venninne, og erfarne indieforfatter, Linn Tesli. Vi har samarbeidet på fantasy-antologien «Ondskap», som kom ut i august 2018, og har ellers sendt tekster fram og tilbake oss i mellom for innspill, kritikk, redigering og gode råd.

«Vi sku’kke skrivi no’ sammen, da?»

Sa Linn. Sånn ca.

Jeg satt akkurat da og jobbet med å omskrive en krimroman, for å tilpasse den forslagene fra en redaktør i et stort, norsk forlag. Samtidig hadde jeg tatt på meg å være pilotleser for to andre forfattere (litt pretensiøst å si «andre forfattere» når jeg strengt tatt ikke var utgitt selv, men pyttsann!), hadde begynt å jobbe på ordentlig med Scrivener-kurset jeg har lovet meg selv å lage, og hadde ellers Scrivener-mappen full av skriveprosjekt. Jeg hadde med andre ord ikke ett ledig sekund til å si ja til Linns forslag.

Så jeg sa selvsagt «Ja!»

Og dermed ble jeg plutselig indieforfatter, med Amazon som plattform for utgivelsene våre.

Vi skulle skrive en serie. Linn hadde kommet omtrent så langt som «En kvinnelig helt, hver bok forteller sin egen historie og så fortelles hovedhistorien gjennom alle bøkene i serien.»

Kult!
Sa jeg.

Og visste ikke hvor vanvittig mye mer enn bare «kult!» det kom til å bli. Vi gikk i gang med å utvikle denne heltinnen vår, og stakkars Linn oppdaget fort hva hovedjobben hennes kom til å gå ut på.
Å holde meg i sjakk!
Linn, med sin lange erfaring med å bygge opp fantasy-univers og -verdener, måtte stadig vekk si at «Du, dette kan vi vente med. Først må vi bygge fundamentet.»

Etter hvert lærte jeg, i det minste, og utover juni- og julikveldene ble Ruby Morgan skapt. En 19 år gammel jente som flytter fra en liten landsby litt sør for Liverpool, for å studere journalistikk i London. Hun er tilfeldigvis datter av en fe, med røtter i det legendariske og svært magiske riket Avalon. Men å være magisk er ikke bare enkelt, eller trygt, siden såkalte Harvesters (innhøstere) jakter på henne og andre Magiske for å få tak i blodet. Av blodet kan de utvinne dopet MagX, som gir brukerne (mennesker) magiske evner i tillegg til en narkotisk rus. For en stakket stund.

Vel, det var reklamen/blurben.

Hvordan arter det seg for en som «bare vil skrive bøker» å plutselig skulle forholde seg til indiepublisering, Amazon, Kindle Unlimited, book funnels, newsletters, page reads, clean links og bøttevis av annet nytt?
Rart, først og fremst.

Jeg advarte Linn tidlig om at hun måtte ta søsterparten av jobben med markedsføring og slikt, og at jeg «bare vil skrive». Hun sa selvsagt ja til det, men også at hun skulle nok få meg til å skjønne mer og mer etter hvert. Jeg trakk på skuldrene og sa «ja da, sikkert», uten å mene det særlig seriøst.

Så plottet vi. Og så skrev vi. Og plottet. Og skrev. Og redigerte. Vi ble hverandres redaktører, kritikere og motivatorer. Heldigvis er vi begge av den oppfatning at det er hyggelig å få ros, men at vi blir flinkere av å få beskjed om hva som ikke funker i teksten. Og så er vi så heldige at vi utfyller hverandre med tanke på hva vi kan og ikke kan.

Linn er helt rå på å beskrive magien, som f.eks. når Ruby og moren, Elaine, sitter ved det lille tjernet kvelden før Ruby skal flytte til London. Det magiske ritualet Elaine gjennomfører var det kun Linn som kunne trylle frem slik hun gjorde. Så kunne jeg ta meg av f.eks. scenen der politiet avhører Ruby og romvenninnene for å forsøke å finne ut hva som kan ha skjedd med den forsvunne Ilyana.
I tillegg til å skrive, er Linn en svært dyktig cover-artist, og utover høsten tryllet hun også frem omslagsbilder til bøkene våre. Og når manuset til den første boken, Essence of Magic, var ferdig, var Linn tilfeldigvis også ekspert på å «sette» bøker. Vips, så hadde vi en ferdig e-bok, pocketbok og hardback.

Arbeidsmetode.
For hver bok bestemmer vi oss for hvilken historie vi ønsker å fortelle (A-plot), samt hvor langt i den overliggende «hovedhistorien» vi skal ta leseren i den aktuelle boken (Main plot). Så setter vi oss ned og skriver 20 (ca.) plottpunkter i kronologisk rekkefølge, som utgjør hele bokens historie. Disse 20 punktene blir så basis for hvert sitt kapittel.

Neste ledd i plottingen er å utvide hvert av de 20 kapitlene til en punktliste med «hva skjer i dette kapittelet?».
Her dukker det ofte opp bi-historier (B-plot), og vi tar en gjennomgang av hvilke som blir med, og hvilke som må kuttes.

Nå sitter vi igjen med en outline på om lag 20 kapitler, med ganske detaljerte punkter i hvert kapittel. Vi kan begynne å skrive!

I dag, lørdag 11. januar 2020 (som har glidd over i søndag 12. ser jeg), har vi skrevet såpass mange bøker sammen (Essence of Magic, Sentries of Camelot, Virtues of Purity og Harvester Academy – i tillegg til langnovellen Scream of Death) at vi fort ser hvilke kapitler som passer til Linn og hvilke som er typiske Jørn-kapitler.
Fordi vi har så detaljert plotting, kan jeg i prinsippet skrive kapittel 7 selv om kapittel 5 og 6 ikke er skrevet ennå, f.eks. I praksis skriver vi likevel ganske kronologisk viser det seg.

Når en av oss har skrevet et kapittel, lastes det opp i Google Drive, slik at den andre kan gå inn og lese og kommentere. Diskusjonen går fram og tilbake til vi er enige, og selv om det av og til kan bli lange diskusjoner rundt en dialog, en scene eller for den saks skyld bare et enkelt ord, ender vi ganske raskt opp med noe vi begge er fornøyde med.

Enkelte av diskusjonene er ganske nerdete, og vi ler ofte av hverandre og sier «om noen andre hadde sett dette, hadde de bare sett rart på oss.» Jeg aner ikke hvor lenge vi holdt på med vanndammen på universitetsområdet i London, og hvorvidt den var en «lake» eller en «pond».

Det sies at vi er veldig sta, begge to.

For ordens skyld, jeg er ikke sta, og kommer til å nekte på det resten av livet!

Men ok, jeg skal innrømme at jeg kanskje er litt i overkant … påståelig, når jeg imøtegår vår eminente korrekturleser, forfatteren Helen Pryke, på engelske kommaregler.

Arbeidsverktøy:
– Windows-basert PC
– Macbook
– Mac Mini
– Scrivener
– Word
– Google Docs
– Vellum
– Grammarly
– PhotoShop
– Adobe Audition
– Facebook Messenger
– pluss andre jeg sikkert ikke kommer på i farten.

Og selvsagt bøtter og spann med nettsøk, google maps-oppslag osv. for å researche alt mulig vi trengte å ha med i boken. Blodseparering, det britiske skoleverkets karaktersystem, Bulgarsk navne-etymologi, politi-tekniske tema, fekte-terminologi, legenden om Kong Arthur, middelaldersk akkordprogresjon og masse, masse mer.

Markedsføring
«Vi må lage newsletter», sa Linn.
«Ok», sa jeg.
«Kan du fikse oss konto på MailerLite?» sa Linn.
«Ok», sa jeg.
Og så lagde vi Facebook-konto og nettside for vårt alias, LJ Rivers.
«Den siden må ha en blogg, også», sa Linn.
«Ok», sa jeg.
«La oss skrive en ekstrahistorie, en novelle, som vi kan gi bort til de som abonnerer på nyhetsbrevet», sa Linn.
«Ok», sa jeg.

Linn har ordnet alt av annonsering, newsletterdistribusjon (jeg har kanskje rettet opp et par skrivefeil her og der), bookfunnels, author takeover (skjønt, der var jeg litt med) og har til og med laget en kul quiz hvor du kan finne ut hvilket magisk vesen i Ruby-universet du er!

I første bok synger Elaine (under ritualet ved tjernet) en gammel, avaloniansk bønn til «The Lady of Avalon». Jeg tenkte at det kunne være stilig om vi faktisk skrev teksten til den sangen, så da gjorde vi det. I tillegg er jeg så griseheldig å ha en syngende venninne i Elin Gaustad, og med litt tilgang til lydstudio via jobben min, spilte vi like godt inn hele sangen.
Linn (selvsagt!) mekket en lanseringsvideo, som du kan se her.

Hvor lang er en roman?
Her tror jeg det er på sin plass å understreke at å skrive (hittil) fem fulle romanmanus på ca. 60 000 ord per manus, samt en langnovelle (13 000), ikke hadde vært mulig for meg å være med på uten:
– å bo alene
– å skrive sammen med Linn (hun er rågod på å pushe!)
– å kunne touch
– å elske å skrive
– å være så inderlig glad i Ruby, Char, Jen, Elaine, Dennis, Dunc, Brendan og universet jeg har fått være med på å skape

Ny Toyota?
Nei. Den jeg har går som ei klokke, bruker stort sett batteri på småkjøringen her i Volda, og leasingavtalen varer i enda tre år og et par måneder.
Og hvorvidt vi kommer til å tjene noe særlig på Ruby Morgan-serien aner vi selvsagt ikke. I skrivende stund har første bok vært ute på markedet i åtte dager, og statistikkene forteller oss at det faktisk sitter en del mennesker der ute og leser historien vår. Noen av de som har lest boken, har faktisk også lagt inn anmeldelser på Amazon, og i samme skrivende stund har vi syv «reviews», med snittkarakter 4,6 (av 5)!
Etter hvert som bok nummer to (Sentries of Camelot), tre (Virtues of Purity) og fire (Harvester Academy) kommer på markedet – hhv. 3. februar, 3. mars og 3. april, får vi håpe at serien har fått et godt fotfeste, og at Ruby Morgan har blitt en spennende karakter å følge for våre lesere.

Til slutt, om jeg en dag tjener så mye på bøkene om Ruby eller noen av de andre prosjektene – enten sammen med Linn (vi har selvsagt allerede planer om flere serier) eller alene, må jeg innrømme at selv om jeg er svært lite interessert i biler, har jeg også en drømmebil:
En Chevrolet Corvette C1, 1962, candy-rød med hvite sidepaneler.

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén