– om å oppnå forfatterdrømmen –

Kategori: Mine prosjekter

For en tid vi lever i!

Kommunikasjon er så mangt, og selv om de seks ordene i overskriften er korte og enkle, kan de bety så utrolig mye forskjellig, alt avhengig av hvordan de kommuniseres. Og, ikke minst, hvordan de oppfattes. Tross alt er både sender og mottaker viktige i enhver kommunikasjon.

Som et lite eksperiment kan du jo forsøke å lese overskriften høyt, som om du sier de seks ordene til et familiemedlem, en venn eller kanskje en kollega. Prøv å formidle din opplevelse av tiden vi lever i akkurat nå.

Hvilket tonefall brukte du? Følte du for å riste på hodet eller kanskje sukke litt? Tross alt er det jo tøffe tider, med pandemi og lockdown og greier, ikke sant?
Eller er du styrt av entusiasme og optimisme, nå som vaksinen(-e) er på vei? Lene deg fram i stolen, knipe øynene litt sammen og gestikulere litt for å få mottakeren til å skjønne hvilke fantastiske muligheter som ligger foran oss i 2021, med teknologien og forskningen.

Eller ville du få fram ironien, kanskje?

Hvilke følelser tror du jeg ønsket å formidle gjennom overskriften?

Seks ord. Drøssevis av mulige tolkninger og meninger.
Du har kanskje hørt om «seksordshistorier», ofte fulgt av eksempelet som tilskrives Ernest Hemingway:

For sale. Baby shoes. Never worn.

Hjelpes! Her sies det mye med få ord.
Nå var det høyst sannsynlig ikke Hemingway som skrev dette, men det får være tema for en annen debatt.

Jeg blir mer fascinert av hvilke reaksjoner disse seks ordene skaper i leserens hode. Hvilke bilder. Det er nok mange som ser for seg en tragisk historie bak denne rubrikkannonsen, men sikkert noen som klarer å la fantasien spinne fram noe helt annet. Kanskje til og med noe som ikke er trist i det hele tatt?

Det eneste som er sikkert er at bildene som dannes i lesernes hoder er forskjellige, alt avhengig av hva mottakeren oppfatter.

Språk og kommunikasjon består av så mye, mye mer enn ordene alene. Kommunikasjonseksperter hevder sågar at kroppsspråket utgjør så mye som femti prosent av kommunikasjonen, og selve ordene kanskje så lite som under ti prosent! Hvordan ordene blir oppfattet avhenger av mange faktorer, hvorav flere befinner seg hos mottakeren.
Det betyr for eksempel at tekstmeldinger eller chatteløsninger er bortimot de verste former for kommunikasjon. Likevel er de så mye i bruk at de for mange er de viktigste kommunikasjonsplattformene. Skremmende.

Vi har vel alle opplevd at mottakeren fullstendig misforsto det vi skrev i SMS eller Messenger, ikke sant? Humoren ble borte et sted på veien gjennom cyber-rommet, fordi mottakeren ikke så smilet som lekte i munnviken eller glimtet i øyet ditt da du skrev meldingen. Eller kanskje oppfattet venninnen din blinke-smilefjeset sarkastisk, noe som definitivt ikke var det du ønsket å formidle.
Vi har så mange måter å kommunisere på, men føles det ikke likevel av og til som om vi kommuniserer mindre enn før?

Da jeg vokste opp, fikk ikke broren min og jeg lov til å ringe noen før etter kl. 17, siden tellerskrittene ifølge Pappa var «svindyre». Ikke slik å forstå at vi kunne gå amok på telefonen etter kl. 17, da. Skulle vi ringe, måtte det jaggu være viktig. Det var ikke bare å slå på tråden til Børge og Bjørn for å høre om de ville komme på besøk eller kanskje stikke ned på Blautmyra Stadion (som vi kalte den lille gressflekken vi spilte fotball på). Nei, her var det bare å komme seg ut og gå/sykle/sparke, uansett vær.
Og rikstelefon? Glem det! Da skulle det være snakk om dødsfall eller helst enda verre!

For en tid vi levde i!

Det er omtrent her min skrivepartner, Linn, ville stønnet og rullet med øynene. «Ja da, Jørn. Vi skjønner. Du er gammel!»
Og så ville hun lurt på hvor jeg vil med dette. Som stort sett er malen for hvordan våre samtaler går, om jeg skal være ærlig. For eksempel når vi har plottemøte på telefonen eller via Zoom. Halvparten av tiden går med til at Linn hanker meg inn igjen etter en av mine talløse digresjoner. Om noen utenforstående var flue på veggen under en av våre plotte-sesjoner, tipper jeg de ville klødd seg i bakhodet og lurt på hvordan i all verden disse to kan produsere noe som helst, så forskjellige som de er.

Og det er vi.

Men så har vi også ting vi deler, som for eksempel kjærligheten til ordene. Eller kanskje mer hva som skjuler seg bak ordene. Hvilke bilder kan vi male gjennom historiene våre. Hvilke gnister kan vi antenne i hodene hos leserne våre? Den magiske følelsen av ikke å ane hvordan de ser karakterene i Ruby Morgan-serien vår. Jo da, vi har skrevet noe om Rubys hår og Brendans øyne, beskrevet Jens personlighet og Chars hunger etter kunnskap. Vi har vist leserne rundt på campus på White Willow-colleget i London og til og med tegnet kartet over den magiske verdenen Gwyn Fanon.
Likevel ser Ruby forskjellig ut i hver lesers hode. Stemmen hennes klinger annerledes i Lines hode enn i Mandies. Rubys drømmer, følelser, frykt og håp varierer fra leser til leser, selv om vi av og til lar Ruby sette konkrete ord på slikt selv. Anne Marte har sin egen opplevelse av hvordan det må være å gå ned tunnelen til The Forge under Londons gater. Og hvordan smaker egentlig disse kyssene fra Brendan? Av en eller annen grunn får Ruby assosiasjoner til kanel.

Henne om det!

Alt Linn og jeg kan gjøre er å skrive ordene, og forsøke å formidle historiene vi har lyst å vise dere. Det er DU som leser dem, og ingen andre, som griper ordene og forvandler dem til bilder på ditt indre lerret. Og jeg simpelthen elsker at leserne våre har sine helt egne, personlige varianter av The RubyVerse i de enkelte «kinosalene» sine.

Som forfattere er det nødvendigvis ordene som blir den primære, kanskje ofte eneste, kommunikasjonsveien vi har med leserne, og derfor er det ekstra spennende å se hva andre har klart å formidle via sine ord. Jeg elsker å reise inn i andre forfatteres verdener, og utforske de bildene og scenene som utspiller seg på mitt indre kinolerret når jeg leser en bok.
Se bare på denne passasjen fra Lars Saabye Christensens magiske «Beatles», hvor Kim beskriver Cecilie, som han treffer i første klasse på gymnaset:

Cecilie satt ved siden av meg nest bakerst, og profilen hennes mot vinduet, profilen hennes, den kom jeg ikke utenom, rett og mjuk på samme tid, og øynene, brune tror jeg de var, brune, men de så aldri min vei, de så i taket, ut av vinduet, i pulten, over den mørkegrønne skogen hvor høsthimmelen slapp et kaldt og gjennomsiktig lys ned på jorda.

Selv i dag, etter å ha lest denne boken sikkert ti ganger, minst, skaper dette bilder i hodet mitt. Minner, faktisk.
Hvem har ikke sittet to plasser bak og en til høyre for den uoppnåelige jenta i klassen? Hun som kunne få sola til å skinne inn vinduene på Ankenes ungdomsskole midt i mørketiden. Hun som knuste hjertet mitt da jeg endelig mannet meg opp nok til å få en kompis til å gå bort til henne på skolefesten i åttende og «spørre henne fra meg». Kompisen kom tilbake og sa at «du måtte komme og spørre selv.»

Særlig at jeg turde det!

Ti minutter senere sto de på dansegulvet sammen, hun og kompisen min, armene om hverandre og vaiet til Thomas Ledin’s «I natt är jag din», låten som alltid avsluttet skolefestene. De giftet seg etter hvert, eks-kompisen min og hun.

Og jeg vet jeg har sitert akkurat denne passasjen før, men jeg klarer ikke å fri meg for å gjenta det. J.K. Rowling introduserer Hagrid for oss slik:

If the motorcycle was huge, it was nothing to the man sitting astride it. He was twice as tall as a normal man and at least five times as wide. He looked simply too big to be allowed, and so wild — long tangles of bushy black hair and beard hid most of his face, he had hands the size of trash can lids, and his feet in their leather boots were like baby dolphins.

Jo da, vi har alle sett hvordan han blir framstilt på film, men da jeg leste boken (lenge før filmen kom) måtte jeg bare le. Jeg husker jeg la boken fra meg og plukket den opp igjen, bare for å lese den samme beskrivelsen enda en gang. Jeg mener …

simply too big to be allowed!

Seks ord.
Magi.

Stopp verden, den må bygges litt om

Selv om det kanskje kan se ut som at jeg har holdt meg unna Boksmeden av smittevernshensyn (siste innlegg var 1. mars), så var det egentlig aldri meningen at det skulle ta så himla lang tid før jeg skrev noe nytt. Årsaken er først og fremst at jeg har vært superopptatt med å skrive «Ruby Morgan»-serien sammen med min eminente medforfatter, Linn Tesli. Så kan jeg vel si at dager ble til uker, og uker til måneder, og plutselig var det 4. desember.

Uansett, med det året som snart er over, er det lite som betyr mindre enn at jeg tilfeldigvis ikke har blogget. Enkelte der ute har høyst sannsynlig hatt andre ting å tenke på. Derfor – nok sutring om at dette tok tid, og over til dagens tema.

Verdensbygging

Uansett hvor du lar historien din utspille seg, det være seg i en liten vestlandsbygd som den jeg bor i (Volda) eller en større by som f.eks. Oslo eller New York, er du nødt til å vite hvordan verden ser ut der. Det kan hende du ikke engang forholder deg til virkelige steder, men plasserer heltinnen din i et fantasirike østenfor Sola og vestenfor Måløy.
For ikke å snakke om når historien din foregår. Kanskje skriver du serieroman om unge Elvira som vokser opp på en gård i Sjostedalen sent på 1700-tallet. Da bør du sette deg svært godt inn i livet på den tiden, for jeg kan love deg at leserne dine er stinne av kunnskap. Eller lar du cyborgen Phot_ANX rømme fra fengselsplaneten UL 23b, i det Galaktiske År 9839? Det er jo en effektiv måte å unngå at leserne allerede vet mer om tidsepoken din enn du selv.

Både Linn og jeg er såkalte «plotters», som i korte trekk betyr at vi planlegger ganske detaljert før vi skriver en historie. Du kan lese mer detaljert om arbeidsmåten vår her, men i korte trekk går det ut på at vi vet hva hvert kapittel i en bok skal inneholde før vi går i gang med å skrive.

På den andre siden finnes de såkalte «pantsers», de som skriver historien etter hvert som den kommer til dem i fantasien. Dette er ikke et innlegg om de store forskjellene mellom pantsers og plotters, for ordens skyld. Derimot handler det om likheten. For selv om du er pantser, skal du ikke kimse av verdensbygging, selv om du kanskje ikke er helt klar for å tegne kart og tidslinjer.

Jammen, jeg skriver ikke fantasy!

Nei, det gjør ikke Jørgen Jæger heller. Likevel har han bygget en hel liten verden rundt Fjellberghavn, med lensmann Ole Vik i sentrum. Selv om Fjellberghavn fremstår som en vanlig norsk småby, kan ikke Jæger bare lene seg på at alle leserne vet hvordan en slik by ser ut. Han lar leseren i stedet bli med rundt i byen og distriktet, og viser fram verdenen han har bygget gjennom svært gode krimhistorier. Jæger lar informasjonen dryppe i form av dialog, handling og skildringer, og man blir raskt kjent med byen, folkene, kulturen, holdninger og alt som gjør Fjellberghavn til både en vanlig norsk småby, og en norsk småby man får et nært forhold til.

Hvordan bygger man verdener?

Verdensbygging handler om å stille spørsmål. Hvor og når har vi så vidt vært innom, men svarene på de spørsmålene er langt mer intrikate for enkelte av oss en bare «I Volda» eller «slutten av 1700-tallet».

For «Ruby Morgan»-serien, for eksempel, ble Linn og jeg raskt enige om at heltinnen vår, 19 år gamle Ruby, skulle bo i London. Greit. Hvor i London? Siden hun skulle studere journalistikk, valgte vi å flytte Ruby inn på en hybel (et kollektiv) på et universitets campus.
Ja vel. Et eksisterende eller fiktivt universitet? Vi tok oss friheten å lage vårt eget, White Willow University, og plasserte det litt vest for Kensington Gardens. Da kunne vi både la Ruby og gjengen farte rundt i det ekte London, samt ha friheten til å bestemme en del selv, inne på campus.
Vi ville at historien skulle foregå i vår tid, og første bok starter i august 2019. Dette gjør at vi både må la leseren kjenne seg igjen, i form av f.eks. kultur og politikk. Det holder at Ruby hører på en relativt ny låt på iPhonen sin under en joggetur, eller at hun, Jen og Charlie irriterer seg over at britene ennå ikke (per august 2019, i hvert fall) ser ut til å komme noen vei i Brexit-forhandlingene.
Å la historien foregå i vår virkelighet og vår tid, er likevel ingen hindring for å slippe fantasien løs. Jo mer fiktiv verdenen din er, desto mer kontroll har du selv.

Men – ting må «henge på greip»

Om det er slik at fengselsplaneten UL 23b har to soler, må du redegjøre for hvordan disse to objektene påvirker planeten og dens beboere. Det betyr ikke at du må forklare alt om gravitasjon, tidevann, årstider og så videre. Men du må vite hvordan avlinger påvirkes, om det er en fordel å angripe fienden når den ene solen går ned eller at det er kun to timer i døgnet det er trygt å bevege seg ute.
Om du lar cyborgen Phot_ANX rømme fra fengselet utenom dette tidsrommet, må du sørge for at han har med seg motgift i tilfelle han blir bitt av ezra-slangene, som kommer ut når Pleibo-solen går ned. Hvis ikke, bør du ha en drivende god forklaring på hvorfor det er trygt for ham å gå ute, men ikke for fengsels-cyborgene.

Hva med mat og drikke? Dyreliv? Planter?
Og hvordan står det til med det politiske styret? Hvilken styreform har din verden? Hva lever folk av? Landbruk, fiske, industri, jakt eller kanskje noe helt annet?
Hvordan betaler beboerne i din verden for seg? Kanskje er det bytte-prinsippet som gjelder. Er det greit å komme med to bunter reinskinn til markedet, og forvente å få med seg frukt, kjøtt og kanskje to av gamle Leanna’s surdeigsbrød?
Og hva om Eawon, Leanna’s tolv år gamle barnebarn, stjeler et av reinskinnene? Hvem har autoritet til å kaste gutten i fengsel? Eller er det kanskje andre måter å straffe tyveri på i din verden?

Finnes det magi i verdenen din?

Hvordan funker den i så fall? Hvilke hindre kan helten din legge for at den onde heksa ikke skal kunne bruke magien sin på landsbyboerne? Hva kan gjøre at magien til din egen helt svekkes?
Hvor kommer magien fra? Hva styrer den? Har magien i seg selv et mål – et bestemmelsessted som bare helten din kan føre leseren til?
Hvordan virker magien om natten? Under vann?
Kan en karakter som ikke har magi tilegne seg den? I så fall, hvordan? Koster det noe? Tid? Penger? Et blodoffer?
Er det kanskje slik at magi er forbudt, og det å inneha den er forbundet med livsfare? Hvem har bestemt det? Hvorfor?
Du må vite slikt. Igjen – det betyr ikke at du må forklare alle slike detaljer til leseren, men … det må henge på greip!

Skal du bruke ett år på å utvikle et eget språk som stammene på den andre siden av Den Grå Sletten snakker? Hva om heltinnen din har rømt over sletten. Hvordan viser du at hun lærer seg språket der hun havner?

Verdensbygging handler om spørsmål

Det er en grunn til at Tolkiens «Middle Earth» gjør seg så fantastisk bra mellom permene – eller på film, for den saks skyld. Han la ned uendelig mange timer i verdensbyggingen sin. Det samme gjorde Stephen King da han skrev «11/22/63», boken om gymnaslæreren Jake Epping, som reiser tilbake i tid for å hindre drapet på president Kennedy. King måtte bygge en troverdig plattform for Epping til å bevege seg mellom 2011 og 1958; han måtte lage regler for tidsreisene. Hva om Jake blir i fortiden i to år, og så reiser tilbake til 2011. Havner han i så fall i 2013? Eller, om han er tilbake i 2011, er han selv blitt to år eldre? Hva om han dør i 1958?

Spørsmål, spørsmål og atter spørsmål

Men ikke bli skremt. Verdensbygging betyr ikke automatisk at du må jobbe i to år før du kan skrive åpningssetningen i mesterverket ditt. Hvis du er en pantser, så skriv. Du har en idé. En tanke om en historie. Kanskje er idéen din bare en enkelt setning.

«En kvinne får et anonymt brev om at mannen hennes gjennom tjue år lever et dobbeltliv.»

Det er nok. Du starter med en scene hvor kvinnen – og som nevnt i et tidligere blogginnlegg er sjansen rimelig stor for at hun heter Nina – tar farvel med mannen sin, før hun setter seg på flytoget. Hun reiser til Paris for å delta på en nevrologikonferanse. Du tar med deg leseren gjennom de første par sidene, lar henne føle Ninas stress på kroppen når hun oppdager at passet ligger igjen på kommoden i entreen. Det er så typisk Nina. Hun ringer Frank. Han svarer ikke. Snodig. Han som alltid har mobilen med seg. Søren.
Du har allerede begynt å bygge Ninas verden, enten du vil det eller ikke. Selv om du ikke setter deg ned og stiller spørsmål som:
Hvor bor Nina og Frank? Når møttes de? Hvor? Hvordan?
Har de barn? Hvilken skole går datteren, Emilie (for det er stort sett det de heter), på?
Hva er Ninas håp og drømmer i livet?
Hvorfor klarer hun aldri helt å senke skuldrene?

Verdensbygging er svært!

Om du vil at det skal være det, vel å merke. Det er et altfor stort tema innen skrivingen til at jeg på noen måte kan berøre mer enn toppen av toppen av isfjellet i et skarve blogginnlegg. Men, ikke se bort fra at 2021 kanskje byr på et aldri så lite kurs …

 

Historien er likevel prioritet nummer 1

Dette er det aller viktigste for leseren, til syvende og sist. Om Linn og jeg har brukt aldri så lang tid (og det har vi) på å bygge Ruby Morgans verden – vi kaller den «the RubyVerse» – hjelper det lite om ikke historien fenger. Vi kan detaljere, utbrodere, forme og presisere så mye vi ønsker om reglene for magien i the RubyVerse. Det betyr så uendelig lite om ikke leserne føler noe for Ruby. Eller Jen. Eller Char. Karakterene må bety noe for leseren. Noe må stå på spill.

Deretter kan historien utfolde seg i London, Cheshire, Wales og f.eks. Avalon.

Bygg verden, det er gøy!

Unge Ferrari eller Gammal Amazon?

Broren min kjørte en gammel Amazon på 80-tallet. En blå 1970-modell (tror jeg!), med Stromberg-forgasser – eller var det forgassere? Jeg mener å huske at han forsøkte å bytte til noe som het «Doble Webere», men at han ikke fikk den godkjent hos Biltilsynet borte på Fagernes. Duster! (Han kalte dem noe helt annet, men WordPress krasjet når jeg forsøkte å skrive de nordnorske glosene han brukte.)

Kan det stemme at den hadde en B20-motor på 118 hester også? Det var i hvert fall den første bilen jeg selv kjørte fort med, i 80-sonen på Håkvikleira, en bitte liten stund før jeg fikk lappen. Å trykke gasspedalen i bånn på denne var noe helt annet en pappas 1977-modell Peugeot 504, med rattgir, ca. to og en halv sylinder og et parogtyve sløve esler under panseret. Jeg nådde 130 km/t før jeg visste ordet av det, og brorsan måtte be meg slakke ned for det kom en trailer imot.

Forresten, dette vet ikke mamma og pappa om. Før nå.

Men nei, dette innlegget skal ikke handle om biler. De fleste som kjenner meg vet at jeg er totalt uinteressert i biler. Faktisk er det hovedgrunnen til at jeg kjører Toyota – jeg slipper å tenke på verksted og slikt. Jaffal nesten. Jeg tror i grunnen rappernavnet mitt ville blitt Middelaldrende Toyota.

Og for ordens skyld, jeg er veldig klar over at jeg nå underbygger Tom Egeland’s teori om forfattere og biler, men det får så være.

Det jeg etter hvert har tenkt å pense inn på i kveld er Amazon. En bokdistribusjonskanal jeg inntil midten av juni 2019 ikke hadde noe annet forhold til enn at jeg av og til har kjøpt bøker derfra. Å skulle publisere noe der har vært fjernt fra tankene mine. Først og fremst fordi jeg har tenkt at min forfatterkarriere en eller annen gang skal handle om å gi ut bøker på et av våre mange, flotte norske forlag. En annen grunn er at jeg ikke har sett for meg at jeg kom til å makte å sette meg inn i alt jeg måtte lære for å kunne publisere selv. Jeg har enorm respekt for dyktige indieforfattere og den jobben som skal til for å få en bok ut på markedet.

Men så dukket det opp et forslag fra min gode venninne, og erfarne indieforfatter, Linn Tesli. Vi har samarbeidet på fantasy-antologien «Ondskap», som kom ut i august 2018, og har ellers sendt tekster fram og tilbake oss i mellom for innspill, kritikk, redigering og gode råd.

«Vi sku’kke skrivi no’ sammen, da?»

Sa Linn. Sånn ca.

Jeg satt akkurat da og jobbet med å omskrive en krimroman, for å tilpasse den forslagene fra en redaktør i et stort, norsk forlag. Samtidig hadde jeg tatt på meg å være pilotleser for to andre forfattere (litt pretensiøst å si «andre forfattere» når jeg strengt tatt ikke var utgitt selv, men pyttsann!), hadde begynt å jobbe på ordentlig med Scrivener-kurset jeg har lovet meg selv å lage, og hadde ellers Scrivener-mappen full av skriveprosjekt. Jeg hadde med andre ord ikke ett ledig sekund til å si ja til Linns forslag.

Så jeg sa selvsagt «Ja!»

Og dermed ble jeg plutselig indieforfatter, med Amazon som plattform for utgivelsene våre.

Vi skulle skrive en serie. Linn hadde kommet omtrent så langt som «En kvinnelig helt, hver bok forteller sin egen historie og så fortelles hovedhistorien gjennom alle bøkene i serien.»

Kult!
Sa jeg.

Og visste ikke hvor vanvittig mye mer enn bare «kult!» det kom til å bli. Vi gikk i gang med å utvikle denne heltinnen vår, og stakkars Linn oppdaget fort hva hovedjobben hennes kom til å gå ut på.
Å holde meg i sjakk!
Linn, med sin lange erfaring med å bygge opp fantasy-univers og -verdener, måtte stadig vekk si at «Du, dette kan vi vente med. Først må vi bygge fundamentet.»

Etter hvert lærte jeg, i det minste, og utover juni- og julikveldene ble Ruby Morgan skapt. En 19 år gammel jente som flytter fra en liten landsby litt sør for Liverpool, for å studere journalistikk i London. Hun er tilfeldigvis datter av en fe, med røtter i det legendariske og svært magiske riket Avalon. Men å være magisk er ikke bare enkelt, eller trygt, siden såkalte Harvesters (innhøstere) jakter på henne og andre Magiske for å få tak i blodet. Av blodet kan de utvinne dopet MagX, som gir brukerne (mennesker) magiske evner i tillegg til en narkotisk rus. For en stakket stund.

Vel, det var reklamen/blurben.

Hvordan arter det seg for en som «bare vil skrive bøker» å plutselig skulle forholde seg til indiepublisering, Amazon, Kindle Unlimited, book funnels, newsletters, page reads, clean links og bøttevis av annet nytt?
Rart, først og fremst.

Jeg advarte Linn tidlig om at hun måtte ta søsterparten av jobben med markedsføring og slikt, og at jeg «bare vil skrive». Hun sa selvsagt ja til det, men også at hun skulle nok få meg til å skjønne mer og mer etter hvert. Jeg trakk på skuldrene og sa «ja da, sikkert», uten å mene det særlig seriøst.

Så plottet vi. Og så skrev vi. Og plottet. Og skrev. Og redigerte. Vi ble hverandres redaktører, kritikere og motivatorer. Heldigvis er vi begge av den oppfatning at det er hyggelig å få ros, men at vi blir flinkere av å få beskjed om hva som ikke funker i teksten. Og så er vi så heldige at vi utfyller hverandre med tanke på hva vi kan og ikke kan.

Linn er helt rå på å beskrive magien, som f.eks. når Ruby og moren, Elaine, sitter ved det lille tjernet kvelden før Ruby skal flytte til London. Det magiske ritualet Elaine gjennomfører var det kun Linn som kunne trylle frem slik hun gjorde. Så kunne jeg ta meg av f.eks. scenen der politiet avhører Ruby og romvenninnene for å forsøke å finne ut hva som kan ha skjedd med den forsvunne Ilyana.
I tillegg til å skrive, er Linn en svært dyktig cover-artist, og utover høsten tryllet hun også frem omslagsbilder til bøkene våre. Og når manuset til den første boken, Essence of Magic, var ferdig, var Linn tilfeldigvis også ekspert på å «sette» bøker. Vips, så hadde vi en ferdig e-bok, pocketbok og hardback.

Arbeidsmetode.
For hver bok bestemmer vi oss for hvilken historie vi ønsker å fortelle (A-plot), samt hvor langt i den overliggende «hovedhistorien» vi skal ta leseren i den aktuelle boken (Main plot). Så setter vi oss ned og skriver 20 (ca.) plottpunkter i kronologisk rekkefølge, som utgjør hele bokens historie. Disse 20 punktene blir så basis for hvert sitt kapittel.

Neste ledd i plottingen er å utvide hvert av de 20 kapitlene til en punktliste med «hva skjer i dette kapittelet?».
Her dukker det ofte opp bi-historier (B-plot), og vi tar en gjennomgang av hvilke som blir med, og hvilke som må kuttes.

Nå sitter vi igjen med en outline på om lag 20 kapitler, med ganske detaljerte punkter i hvert kapittel. Vi kan begynne å skrive!

I dag, lørdag 11. januar 2020 (som har glidd over i søndag 12. ser jeg), har vi skrevet såpass mange bøker sammen (Essence of Magic, Sentries of Camelot, Virtues of Purity og Harvester Academy – i tillegg til langnovellen Scream of Death) at vi fort ser hvilke kapitler som passer til Linn og hvilke som er typiske Jørn-kapitler.
Fordi vi har så detaljert plotting, kan jeg i prinsippet skrive kapittel 7 selv om kapittel 5 og 6 ikke er skrevet ennå, f.eks. I praksis skriver vi likevel ganske kronologisk viser det seg.

Når en av oss har skrevet et kapittel, lastes det opp i Google Drive, slik at den andre kan gå inn og lese og kommentere. Diskusjonen går fram og tilbake til vi er enige, og selv om det av og til kan bli lange diskusjoner rundt en dialog, en scene eller for den saks skyld bare et enkelt ord, ender vi ganske raskt opp med noe vi begge er fornøyde med.

Enkelte av diskusjonene er ganske nerdete, og vi ler ofte av hverandre og sier «om noen andre hadde sett dette, hadde de bare sett rart på oss.» Jeg aner ikke hvor lenge vi holdt på med vanndammen på universitetsområdet i London, og hvorvidt den var en «lake» eller en «pond».

Det sies at vi er veldig sta, begge to.

For ordens skyld, jeg er ikke sta, og kommer til å nekte på det resten av livet!

Men ok, jeg skal innrømme at jeg kanskje er litt i overkant … påståelig, når jeg imøtegår vår eminente korrekturleser, forfatteren Helen Pryke, på engelske kommaregler.

Arbeidsverktøy:
– Windows-basert PC
– Macbook
– Mac Mini
– Scrivener
– Word
– Google Docs
– Vellum
– Grammarly
– PhotoShop
– Adobe Audition
– Facebook Messenger
– pluss andre jeg sikkert ikke kommer på i farten.

Og selvsagt bøtter og spann med nettsøk, google maps-oppslag osv. for å researche alt mulig vi trengte å ha med i boken. Blodseparering, det britiske skoleverkets karaktersystem, Bulgarsk navne-etymologi, politi-tekniske tema, fekte-terminologi, legenden om Kong Arthur, middelaldersk akkordprogresjon og masse, masse mer.

Markedsføring
«Vi må lage newsletter», sa Linn.
«Ok», sa jeg.
«Kan du fikse oss konto på MailerLite?» sa Linn.
«Ok», sa jeg.
Og så lagde vi Facebook-konto og nettside for vårt alias, LJ Rivers.
«Den siden må ha en blogg, også», sa Linn.
«Ok», sa jeg.
«La oss skrive en ekstrahistorie, en novelle, som vi kan gi bort til de som abonnerer på nyhetsbrevet», sa Linn.
«Ok», sa jeg.

Linn har ordnet alt av annonsering, newsletterdistribusjon (jeg har kanskje rettet opp et par skrivefeil her og der), bookfunnels, author takeover (skjønt, der var jeg litt med) og har til og med laget en kul quiz hvor du kan finne ut hvilket magisk vesen i Ruby-universet du er!

I første bok synger Elaine (under ritualet ved tjernet) en gammel, avaloniansk bønn til «The Lady of Avalon». Jeg tenkte at det kunne være stilig om vi faktisk skrev teksten til den sangen, så da gjorde vi det. I tillegg er jeg så griseheldig å ha en syngende venninne i Elin Gaustad, og med litt tilgang til lydstudio via jobben min, spilte vi like godt inn hele sangen.
Linn (selvsagt!) mekket en lanseringsvideo, som du kan se her.

Hvor lang er en roman?
Her tror jeg det er på sin plass å understreke at å skrive (hittil) fem fulle romanmanus på ca. 60 000 ord per manus, samt en langnovelle (13 000), ikke hadde vært mulig for meg å være med på uten:
– å bo alene
– å skrive sammen med Linn (hun er rågod på å pushe!)
– å kunne touch
– å elske å skrive
– å være så inderlig glad i Ruby, Char, Jen, Elaine, Dennis, Dunc, Brendan og universet jeg har fått være med på å skape

Ny Toyota?
Nei. Den jeg har går som ei klokke, bruker stort sett batteri på småkjøringen her i Volda, og leasingavtalen varer i enda tre år og et par måneder.
Og hvorvidt vi kommer til å tjene noe særlig på Ruby Morgan-serien aner vi selvsagt ikke. I skrivende stund har første bok vært ute på markedet i åtte dager, og statistikkene forteller oss at det faktisk sitter en del mennesker der ute og leser historien vår. Noen av de som har lest boken, har faktisk også lagt inn anmeldelser på Amazon, og i samme skrivende stund har vi syv «reviews», med snittkarakter 4,6 (av 5)!
Etter hvert som bok nummer to (Sentries of Camelot), tre (Virtues of Purity) og fire (Harvester Academy) kommer på markedet – hhv. 3. februar, 3. mars og 3. april, får vi håpe at serien har fått et godt fotfeste, og at Ruby Morgan har blitt en spennende karakter å følge for våre lesere.

Til slutt, om jeg en dag tjener så mye på bøkene om Ruby eller noen av de andre prosjektene – enten sammen med Linn (vi har selvsagt allerede planer om flere serier) eller alene, må jeg innrømme at selv om jeg er svært lite interessert i biler, har jeg også en drømmebil:
En Chevrolet Corvette C1, 1962, candy-rød med hvite sidepaneler.

Indre kritiker knivdrept – politiet uten spor

Hvis jeg skal aspirere til å bli krimforfatter, må jeg vel unne meg en liten drapsgåte i ny og ne.

Men er det så lurt, da? Å drepe den indre kritikeren, mener jeg.

Det er i hvert fall omkvedet i mange skrivekurs, bøker om skrivefaget og generelt i skrivemiljøene (f.eks. på Facebook) jeg har forvillet meg inn i de senere årene.

Du må slutte å høre på den indre kritikeren. Du må ta livet av henne!

Ja, forresten – det er stort sett kvinner som ansettes i stillingene som indre kritikere, har jeg skjønt. Kan det være fordi det er langt høyere andel kvinner i forfatterspiremiljøene? Vel, nok om det!

Du må uansett ta livet av vedkommende, sies det.

Jeg undres. Kan det være at andre løsninger kan være mer produktive? Jeg har noen tanker om det, og akter å utdype dem i større eller mindre grad her.

Den første tanken er at dette blogginnlegget kommer som et resultat av at jeg for første gang har latt meg selv lytte til den indre kritikeren min. Han (ja, han, tenk! Han er nordlending, og ligner til forveksling på arbeidsgiveren) har vært med meg i mange år, men i en litt annen stilling – en slags «er du sikker på dette, Jørn?»-stilling. Men jeg har ikke konsultert ham i skrivesammenheng tidligere, uten at jeg egentlig kan si hvorfor. Kanskje er det fordi jeg har i overkant stor tro på mine egne evner som skriver? Kanskje er det fordi jeg ikke har skrevet nok? Jeg vet ikke … en kombinasjon, kanskje?

For noen år siden kom Fifty Shades of Grey-bøkene, og jeg har null problem med å innrømme at jeg leste alle tre, mest av nysgjerrighet, men også for å kunne ha mitt på det tørre når jeg i ettertid skulle rakke ned på dem. Det har jeg av og til gjort, men skal droppe det i dag. Jeg skal trekke frem den indre kritikeren – eller «my inner goddess», som Anastasia Steele i bøkene titulerer henne. Bøkene er fulle av strålende beskrivelser av denne indre kritikeren/gudinnen, og hvordan hun reagerer på frøken Steeles liv og laden.

«My inner goddess pleads with me.»
«My inner goddess shakes her head at me.»
«… except for the sly, self-congratulatory smile on her face.»
«… tapping her small foot impatiently.»

Jeg må innrømme at jeg ikke mistenker min egen indre kritiker (kanskje jeg skal kalle ham min indre gud …?) for å ha særlig små føtter, gitt at jeg selv vandrer rundt i sko som i marinen ville blitt klassifisert under «Ula-klassen». Men det hender han både tramper utålmodig i gulvet i påvente av at jeg skal få fingeren ut og begynne å skrive, og rister på hodet av meg.

Som sagt – i alle år har jeg hørt på ham, ignorert ham eller trosset ham alt etter hva jeg har hatt av egne behov og meninger.

I fjor sommer fikk stillingen hans nytt innhold – helt uten at jeg selv var informert, for ordens skyld. Han begynte å blande seg inn i skrivingen min. Tidligere har han nok observert, og kanskje ymtet litt her og der, men aldri i så stor grad at jeg har tatt notis av ham.

Men plutselig var han svært til stede (og ja, det heter til stede, i motsetning til å tilstede 😉) i skrivearbeidet. Faktisk var han såpass hørbar at jeg ikke kom videre. Han var utrolig kritisk til alt jeg både hadde skrevet fram til da, og alt jeg forsøkte å skrive utover sommeren og høsten.

Og jeg lyttet.

Og jeg adlød.

«Slett dette!» sa han, og jeg slettet.

«Dropp dette!» sa han, og jeg droppet.

«Du kan like gjerne la være å skrive denne boken, for dette er virkelig ikke bra, din amatør!» sa han, og jeg lot være.

I tre måneder.

Gjennom halve august, hele september og oktober, og langt inn i november holdt jeg meg borte fra manuset mitt. Jeg maktet ikke. Min indre kritiker hadde overbevist meg om at jeg ikke var i stand til å fortelle historien på en måte som noen andre ville ønske å lese – langt mindre betale for å få i bokform.

Kritikeren vant.
Jeg tapte.

Eller … gjorde jeg? Og gjorde han?
Var det en seier? I så fall måtte målsetningen hans være å få meg til å slutte å skrive, og det kan da ikke være riktig?

Positive affirmation!
Det kaller populærpsykologene våpenet. Det som visstnok skal være det mest effektive drapsvåpenet – den indre kritikerens sølvkule.

«Jeg er flink!»
«Jeg fortjener suksess!»
«Jeg lykkes med boken min!»

Slikt skal jeg stå og repetere foran speilet i en eller annen gitt frekvens og tidsperiode, alt avhengig av hvilken populærpsykologisk bok eller nettside jeg leser.
Jobb med selvtilliten! Bli sterkere! Din indre leder kjenner sannheten, og er alltid tilgjengelig for deg når du trenger ham. Alltid!

Sier en av dem.

Min indre leder?
Ok, så det er et helt menasjeri av ansatte oppi (inni) der?
Sorry, men jeg gikk ikke den veien. Jeg har ikke stått foran speilet og messet positive mantra om alt jeg fortjener og klarer. Jeg tviler ikke ett eneste sekund på at det kan hjelpe mange å gjøre det, men det føltes helt merkelig da jeg prøvde. Og ja, Dr. Populærpsykolog gjorde meg absolutt oppmerksom på at det ville føles merkelig, men jeg skulle ikke gi opp!

78 % av populærpsykologene anbefalte meg å ta livet av min indre kritiker på denne måten. Knuse ham (henne?) med disse ordene (og diverse andre teknikker, altså – rett skal være rett).

Jeg fikk egentlig mer sans for de resterende 22 prosentene. (For ordens skyld – prosentsatsene er ikke vitenskapelig regnet ut, men er kun ment for å illustrere et svært tynt poeng fra min side – nemlig at de fleste mener man skal drepe sin indre kritiker.) Mindretallet som ønsker å holde liv i den indre kritikeren, og heller utnytte ham til å nå målene. Og selvsagt utvikle målene i fellesskap, slik at det ikke handler om at han vil knekke meg og at jeg ender opp med å tape.

Hal og Sidra Stone sier at «[Den indre kritikeren] … bare er der. Selvkritikken har vært med oss siden vi var ganske små. Vi føler at den jevne strømmen av kritiske kommentarer er noe av oss selv. Vi tror det er slik vi er.» I samme bok sier forfatterne noe som både er skremmende og viktig, nemlig at du aldri vil klare å gjøre den indre kritikeren din fornøyd. Det ligger i hans natur. Jo mer du strever for å overbevise ham, jo sterkere blir han – og jo flere vinklinger finner han å kritisere deg på.

Løsningen ligger i hvordan du ikke blir med på denne runddansen.

Og løsningen er IKKE å drepe ham. Han er en del av den jeg er – en nødvendig del.
Løsningen for MEG, vel å merke. Jeg sier ikke på noen måte at dette er løsningen for alle.

Men da jeg for et par måneder siden begynte å jobbe litt med, i stedet for mot, min indre kritiker, begynte det også å gå opp for meg at ekteparet Stone hadde helt rett.

At Dennis Palumbo hadde rett i at jeg heller burde samarbeide med min indre kritiker. Og at Sophie Henshaw hadde rett i at positive affirmation ikke funker – for meg.

Det som funket for meg, var like enkelt som det var vanskelig. Jeg gikk tilbake og leste hva andre har gitt meg av tilbakemeldinger på tekstene mine, enten det er dikt jeg har delt i FB-fora, manus jeg har delt med pilotlesere eller konsulentuttalelser fra forlag. Mesteparten (sikkert mer enn 78 %) er nemlig veldig positive tilbakemeldinger. Oppmuntrende og konstruktivt.

I stedet for å messe til meg selv foran speilet, kunne jeg nå ta tak i tilbakemeldingene på nytt, og bruke dem i «møter» med min indre kritiker.

«Se nå her … dette kan vi gjøre noe med!»

… ble mitt mantra, i den grad jeg hadde reelle dialoger med ham. For å være helt ærlig, var det nesten sånn det var. Og er.
For jeg snakker med ham fortsatt. Eller – jeg snakker nok mer TIL ham enn med ham, men det må du ikke si til ham. Han tror vi er jevnbyrdige 😉

Så – nå har jeg et rolig og avslappet forhold til min indre kritiker, og aksepterer at han er der også i skrivingen. Som en rådgiver på freelance-basis – med resultatbasert lønn, i stedet for en fast ansatt med høy fastlønn.

Og derfor skriver jeg igjen. To versjoner av samme manus. Det ene er slik jeg egentlig har mest lyst å fortelle historien om Maja, Anna Sofie, Morten og Lankowski, men hvor jeg har tatt til meg mesteparten (78 %?) av hva forlaget spilte inn i fjor. Den andre er helt omskrevet, og følger forlagets ønsker nesten til punkt og prikke.

I februar sender jeg begge til forlaget, og så får vi se hvilken versjon de liker, om de liker noen av dem, da (øyh! det siste var det min indre kritiker som skrev)

I ventetiden kommer jeg og mine indre ansatte (kritikeren, lederen og hvem andre de måtte boltre seg sammen med der inne) til å begynne på neste bok om Maja.

Drapsgåten er løst.
Den indre kritikeren var ikke drept likevel.

Bare holdt litt i sjakk 😉

PS. Ja, jeg omtaler det som «neste bok», selv om ingen forlag har antatt meg ennå. Det er bare fordi jeg aldri gir meg, og fordi jeg føkkings SKAL gi ut bøkene om Maja!

Det hersens nåløyet!

Inspirasjonen til denne bloggen var å la ev. lesere følge meg litt på reisen min – den jeg håper skal kulminere i at jeg blir utgitt. Nå vet de aller fleste med et bitte lite blikk inn i forfatter- og forlagsbransjen at forlagene mottar tusenvis av manus hvert eneste år. Blant oss forfatterspirer snakkes det hele tiden om det berømte «nåløyet» – det å bli lagt merke til blant alle disse tusenvis av håpefulle. At et forlag synes akkurat mitt manus skiller seg ut fra bunken (les: berget).

Nå er jeg, unnskyld uttrykket, forbannet nær!

For noen uker siden fikk jeg en tekstmelding fra en av redaktørene i et av de store forlagene: «Kan du sende meg manuset ditt i digital form, så jeg kan sende det til en av våre konsulenter?» Jeg holdt på å dø på meg! Dette var en utrolig oppmuntring etter at syv forlag i løpet av januar og februar hadde takket nei til krimromanen min, Vinnerhånden.

For de uinnvidde – som regel mottar man en standardisert mail eller et brev, hvor forlaget sier «Takk, men nei takk» i en eller annen form. Nå var det altså en av redaktørene selv som viste interesse. Pulsøkning!

To uker senere, nesten på timen, dukker det opp en mail. Kortversjon: «Vår konsulent har lest manuset ditt, og anbefaler at vi vurderer det for utgivelse.»

Denne var fra sjefsredaktøren i samme, store forlag. Holy Daiwa! som en sportsfiskende kamerat av meg pleide å si. Redaktøren understreket at de nå ville lese manuset mitt i redaksjonen, og at jeg kunne regne med å høre fra dem i løpet av én til to uker.

Stemme nr. 1 i hodet mitt: «Nå er det viktig at du tar det rolig, Jørn, og ikke hauser opp forventningene. Du er veldig nær, men fortsatt er det et stykke igjen. Ikke ta gleden på forskudd, da blir du bare så skuffet, om det ikke går veien.»

Stemme nr. 2: «OOOOOOÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ! Klart du skal glede deg over dette – nå er du sykt nære! Du blir uansett dritskuffet om det ikke går veien, så hvorfor ikke nyte den gode spenningen i kroppen mens du venter? Tror du egentlig at du klarer å være nøktern, din dust?»

Nei, selvsagt ikke, svarte jeg. Og boblet over av iver og glede. Jeg har mine fornuftige øyeblikk innimellom, og selvsagt visste jeg at det fortsatt ikke var avgjort. Og om jeg skulle bli antatt, ville det naturlig nok være en lang prosess med mye hardt arbeid før en ev. bok ville være klart til trykken.

Så kom mailen.

Avslag.

F***!!!

Tenkte jeg først.

Så leste jeg mailen på nytt.

Sjefsredaktøren hadde satt seg ned onsdag kveld og skrevet en lang gjennomgang av manuset mitt, hvor begrunnelsen for avslaget var gjort veldig grundig rede for. Det var to primære årsaker – helten min, Maja, var ikke dyktig nok som politi til at jeg kunne forvente at leseren ville bli imponert. Det andre var at jeg hadde skrevet for bredt. De tre historiene sys sammen til slutt, men jeg bruker for lang tid og for mange sider på spesielt den ene av dem. Forlaget anbefaler at jeg velger bort den ene av disse historiene, og lar den bli en del av etterforskningsgrunnlaget i stedet – nærmest som et avsnitt eller to. I dagens utgave utgjør denne historien 35 – 40 % av manuset.

Og det var den historien jeg egentlig begynte å skrive. Anna Sofie var hovedpersonen i boken min. At det dukket opp et drap, og at jeg plutselig trengte en politioverbetjent – Maja Witsø – til å oppklare drapet, var ikke i tankene mine da jeg begynte å skrive boken. (Jeg skulle ikke engang skrive krim.)

Og nå skal denne historien bli ett enkelt avsnitt?

Snakker om «kill your darlings»!

Så kom den andre begrunnelsen – den som fortalte meg hvorfor forlaget hadde valgt å bruke så mye ressurser (konsulent, interne leserunder, redaksjonsmøte, grundig tilbakemelding) på manuset mitt. Jeg skriver veldig bra, skaper gode og troverdige karakterer som jeg lar opptre i kompetente og engasjerende scener. Jeg har gode og tidsriktige plottelementer som styrer historien.

Og avslutningen av mailen sier at de ønsker å lese en ev. ny versjon av manuset, og håper jeg vil legge ned det arbeidet som kreves for å løfte det til nødvendig nivå.

Alternativ 1: Crap, dette var nedslående. Jeg makter ikke å oppfylle kravene, og hvordan skal jeg overleve å kutte vekk hovedpersonen min? Det er allerede en annen bok enn den jeg begynte på, og nå skal hun helt bort? Nei, det går ikke. Jeg må holde på dette, og satse på andre forlag.

Alternativ 2: Wow! For en vitamininnsprøyting! Her får jeg lagt rett i hendene hva et av landets største forlag ønsker av meg. Gjør sånn, gjør slik, kutt dette, legg til dette … en oppskrift på hvordan Vinnerhånden kan bli en utgivelsesverdig bok! Det verste … nei, beste … er at de har rett. Her er det bare å brette opp ermene og føkkings gønne på! 

Det er ingen ekstrapoeng til de som gjetter hvilket alternativ jeg valgte 😉

Så nå sitter jeg her, 10. mars 2018, Liverpool har dessverre nettopp tapt 2-1 borte mot Manchester United, og jeg er likevel i superhumør. Jeg er så gira at jeg nesten ikke makter å sitte i ro. Jeg ga meg selv torsdag og fredag til å slappe av, zoome ut og se på historien i et fugleperspektiv og tenke litt. Jeg har fått så mange ideer at jeg nesten koker over i under topplokket, og nå er jeg i gang.

De neste tre – fire månedene skal den nye versjonen av Vinnerhånden sakte, men sikkert tastes inn i Scrivener, og jeg skal søren meg gjennom det hersens nåløyet!

… og jeg vet akkurat hvor jeg skal begynne:

Med et lite drap i Sandvika 😉

Høy og mørk eller liten og blond?

Jeg kan se ham for meg, med de azurblå øynene og det mørke håret med en liten antydning til gråskjær på sidene. Nesen hadde en liten, nesten usynlig knekk på midten – du måtte stå helt inntil ham for å se den, og selv da måtte du egentlig vite at den var der for å legge merke til den. Han hadde et alvorlig, nesten trist drag over seg, og om jeg ikke visste bedre ville jeg trodd at han ikke la merke til at det var andre mennesker rundt ham. Når han snakket til deg, derimot, var det som hele rommet forsvant, og han var fullt konsentrert om deg. Det var umulig å legge merke til det varme smilet som kom fram og brøt opp steinansiktet. Han var en slik som smilte med hele ansiktet, og de 57 år gamle øynene gnistret som tusen soler …

Nei, dette er ikke et forsøk i å sette rekord i antall klisjeer, selv om jeg tror jeg ville hatt en fair sjanse. Jeg forsøker å eksemplifisere temaet mitt for dette innlegget – karakterbeskrivelser.

Hvor mye skal man beskrive karakterene sine, og hvor mye skal man la være opp til leseren å male for sitt indre øye? Jeg har lest bøker hvor jeg nesten har blitt sint på forfatteren fordi jeg ikke får anledning til å innbille meg noe som helst om en karakter. Hver minste bagatell er beskrevet, gjerne med en skog av adjektiver. Andre kan ha latt være å gi meg noe som helst å gå på, så jeg har lurt på om forfatteren selv egentlig kjenner karakteren sin?

Et svært godt spørsmål dukket opp i et Facebookforum for forfattere for et par dager siden: «Ville politiet være i stand til å identifisere karakteren din basert på din beskrivelse?»

Jeg skal glatt innrømme at det ville vært tilnærmet umulig for dem å peke ut Maja Witsø ut fra dette intervjuet jeg gjorde med henne før jeg begynte å skrive på «Vinnerhånden». Hva kunne politiet (eller andre som leser intervjuet) sagt om Maja i ettertid – hvis de ble bedt om å beskrive utseendet hennes? Hun:

  1. utstråler en vennlig autoritet
  2. drar den ene munnviken ut i et lite, overbærende smil
  3. er snart førti år gammel, men ser mye yngre ut
  4. har blå øyne
  5. har et «langt sterkere håndtrykk enn de aller fleste menn jeg har hilst på»

Hvis du fikk se en bunke bilder av kvinner, ville det i beste fall vært mulig å identifisere punkt 3 (hvis du fikk vite at hun var nærmere førti, vel å merke) og punkt 4 (hvis det var et fargebilde). Til mitt spede forsvar har jeg gitt litt mer informasjon om Maja i selve manuset til boken 🙂

Men hva er en god karakterbeskrivelse? Når skal man gå i detaljer og når skal man la leseren selv se for seg hvordan heltinnen ser ut? Her er et eksempel:

«Ansiktet var tidløst, hverken ungt eller gammelt, men fullt av minner av både lykkelige og sorgfulle hendelser. Håret var mørkt som skumringens skygger, og på hodet hadde han en tynn krone av sølv. Øynene var grå som en klar kveldsstund og de lyste som tusener av stjerner.»

Hvem? Alveherren Elrond fra Ringenes Herre, av J.R.R. Tolkien. For de som leste bøkene før filmene kom, eller som ikke har sett filmene, vil Elrond framstå på mange forskjellige måter ut fra beskrivelsen, men hovedtrekkene er likevel framhevet fra forfatterens side. Det er en majestetisk skikkelse vi har med å gjøre, med stoisk ro og vi føler visdommen hans strømme mot oss gjennom beskrivelsen. Med tanke på at vi introduseres til en alv, kunne det fort vært fristende å gå mer i detaljer, men Tolkien faller ikke for fristelsen. Når vi så fikk se Hugo Weaving i rollen på lerretet, kan man sikkert pirke på detaljer, men hovedtrekkene – den stoiske, majestetiske holdningen og visdommen kommer er veldig gjenkjennelige fra Tolkiens beskrivelser.

Slike detaljerte beskrivelser, som oftest handler om de fysiske attributtene, blir gjerne punktvise oppramsinger.

«Han var en høy, middelaldrende mann med antydning til bilring. Han hadde blågrå øyne og brunt hår. Den lyseblå skjorten forsvant ned i den samme dongeribuksen han alltid gikk i.»

Hvis dette var en drapsmistenkt, ville det vært utrolig vanskelig å plukke ham ut blant de tusenvis som passer til nettopp denne beskrivelsen. Beskrivelsen kan godt være korrekt, men den er både drepende kjedelig å lese, og den gir oss ikke annet enn et vagt, uklart bilde av en mannsperson.

  • Hva med stemmen hans – dyp og raspende, som en forkjølet Tom Waits?
  • Ganglaget – måten han alltid ser ut som han lener seg mot en kraftig motvind?
  • Det store arret i buken etter den gangen han nesten ble drept i et barslagsmål i Newcastle?
  • Latteren – som en knirkende dør på en gammel, vindskjev utedo?

Et annet eksempel:

«He was not conspicuously tall, his features were striking but not conspicuously handsome. His hair was wiry and gingerish and brushed backward from the temples. His skin seemed to be pulled backward from the nose. There was something very slightly odd about him, but it was difficult to say what it was. Perhaps it was that his eyes didn’t seem to blink often enough and when you talked to him for any length of time your eyes began involuntarily to water on his behalf. Perhaps it was that he smiled slightly too broadly and gave people the unnerving impression that he was about to go for their neck.»

Ekstrapoeng til de som kjente igjen Ford Prefect fra Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, av Douglas Adams. Selv om det er meningen at det skal være litt vanskelig å sette fingeren på akkurat hvorfor det er noe litt rart ved Prefekt, klarer Adams i mine øyne å skape et bilde av ham som jeg kan se levende for meg. Øynene hans blinker ikke ofte nok – hallo! Tenk deg at du står og snakker med en person, og så plutselig oppdager du at han ikke blinker, eller i hvert fall svært sjelden. Creepy? You bet!

Den siste setningen er noe av det beste jeg har lest av beskrivelser – han gir deg den litt ugne følelsen av at det er like før han hopper i strupen på deg. Genialt!

Og hva med denne:

«If the motorcycle was huge, it was nothing to the man sitting astride it. He was twice as tall as a normal man and at least five times as wide. He looked simply too big to be allowed, and so wild — long tangles of bushy black hair and beard hid most of his face, he had hands the size of trash can lids, and his feet in their leather boots were like baby dolphins.»

Han så rett og slett for stor ut til at det kunne være lovlig! Føttene var som babydelfiner! Når J. K. Rowling lar dette monsteret av en mann, denne kjempen, dundre inn i Harrys liv, og så viser oss at den samme giganten er en eneste stor klump av omtanke og kjærlighet, er det ikke rart vi faller pladask og blir evig glade i Gygrid.

Jeg kan ikke garantere at Maja Witsø ville blitt plukket ut blant hundre kvinner ut fra mine beskrivelser. Men jeg kan garantere at jeg skal gå gjennom manuskriptet mitt på nytt, og legge til og trekke fra der jeg føler det er nødvendig, og gi både Maja, Morten, Anna Sofie og Peter beskrivelser jeg kan stå for. Og som forhåpentligvis gir leserne gode bilder av hvem de er, og samtidig lar det være litt igjen til fantasien.

Slutten på begynnelsen

Nittitretusenåttehundreogførtini.

Førsteutkastet til romanen min, «Vinnerhånden» er ferdig! 93 849 ord har funnet veien fra tankene mine, gjennom fingertuppene og inn i Scrivener-prosjektet.

Winston Churchill sa i en tale til Underhuset i 1942 de berømte ordene:
«Now, this is not the end. It is not even the beginning of the end. But it is, perhaps, the end of the beginning.»

At jeg har skrevet ferdig et utkast til en roman er kanskje ikke helt på linje med at britene jagde Rommel på flukt ved El Alamein, i hvert fall ikke om man måler effekten det har på verdenshistorien. Likevel er det en klar parallell mellom Churchills ord og følelsen jeg sitter med nå.

Jeg har vunnet en seier. Et slag, om man vil. Men kampen er langt fra ferdig.

Nå går jeg i gang med en vel så viktig, intens og krevende prosess – redigeringen.

Jeg skal ta på meg kritiske briller, og hente fram den proverbielle røde pennen og lese gjennom manuset. Jeg skal stryke og slette. Korrigere og flytte.

«Kill your darlings», som forfattere og forfatterspirer så gjerne kaller det. I det ligger å slette avsnitt, replikker, ord og uttrykk som jeg absolutt ikke ønsker å slette, men som likevel må slettes. Kanskje er det en replikk jeg er skikkelig fornøyd med, som klinger godt i ørene når jeg leser den høyt, som jeg har ventet på å få anledning til å bruke – men så bidrar den ikke til å flytte historien forover. Den må slettes.

Det samme vil kanskje gjelde en scene eller en karakter eller kanskje et helt kapittel. Jeg kommer til å sloss lenge med slike «darlings» før jeg til slutt må akseptere å slette dem. Jeg tenker arbeidsmusikken får bli Metallica og «Kill ‘Em All».

Jeg gleder meg og gruer meg. Jeg gleruder meg, som Karsten sa det før han skulle begynne i barnehagen (Karsten og Petra, ja 🙂 )

Det blir en kamp. Det blir gøy og det blir dritkjipt og vondt. Jeg er uendelig spent på hvordan resultatet blir, men jeg vet at det er den aller viktigste kampen jeg må gjennom for å få boken til å bli bra nok. Bra nok til at jeg kan dele den med pilotlesere. Som igjen vil gi meg nok en redigeringsrunde før jeg sender inn til forlag.

Men dit er det langt. Det er ikke før et stykke etter begynnelsen. Nå er jeg ferdig med begynnelsen.

This is the end of the beginning.

Seb

Markus får en telefon fra ekskonen sin, Nina. De har ikke snakket sammen på mange år, men når hun sier «Seb er død!», kaster Markus seg i bilen og drar ned til Ullevaal sykehus. Der ligger hans bestevenn John Sebastian – Seb – stygt skadet etter en bilulykke. Boken forteller hvorfor Seb er som han er, og hvorfor han er nødt til å konfrontere fortiden sin for å kunne takle fremtiden. Den forteller om vennskapet mellom de to guttene fra barndommen og opp til voksen alder, og om trekantdramaet mellom dem og Nina.

…hvis den noen gang blir utgitt som bok, da 😉

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén