Boksmeden

– om å oppnå forfatterdrømmen –

Kategori: Forfatterdrømmen

Hva søren skal jeg skrive, da?

I dag hadde jeg bestemt meg for at det var på tide å skrive et nytt innlegg på bloggen. Det forrige var så langt tilbake som da Facebook var full av «… noen som har bunadssko i størrelse 34?», lagt ut av fortvilte mødre som nettopp har lagt fram dressen og sløyfa til gubben, strøket bunadsskjorta til 13-åringen, bakt to skuffekaker (en med og en uten egg, begge glutenfrie) til de superfestlige timene på skolen, mellom barne- og folketoget, og som ser fram til at klokken skal bli halv to om natten så de kan rekke å stryke sin egen bunadsskjorte (og kanskje legge ut stakken som garantert ikke lot seg legge ut mer i fjor).

Kort sagt, 16. mai.

Men så var det tema, da. Hva skal jeg skrive om? Det er alltid mange skriverelaterte emner å berøre, og de aller fleste engasjerer meg. Skal jeg skrive noe om det skrivetekniske, kanskje?

I så fall kunne jeg grepet tak i den søvndyssende digresjonen i første avsnitt, hvor jeg forsøker å lage en morsom, nærmest kåserende variant av å beskrive datoen for mitt siste innlegg, i stedet for simpelthen å gjøre som i andre avsnitt – bare skrive at det ble skrevet 16. mai. Dette er jo definitivt en greie jeg (altfor) ofte gjør. Lange setninger med både sitater, innskutte bisetninger og en (eller flere) parenteser. Og om jeg skulle skrevet om denne tendensen, burde jeg dratt parallellen fra denne hangen til lange, kåseri-lignende utredninger til den litt mer vanlige, men akk så plagsomme tendensen jeg har til å bruke flere ord enn nødvendig til å få fram en handling hos en romankarakter. Heldigvis er jeg ganske rå med DELETE-tasten når jeg redigerer manuskriptene mine, men likevel. Det er jo bare tull å si at «… han myste med øynene mot henne», når det holder at «… han myste mot henne». Det er ikke så veldig mye annet enn øyne man myser med, er det vel? Om jeg skulle skrevet om dette, ville jeg kanskje gjentatt kjepphesten min om at et nikk i seg selv er bekreftende, og at det derfor ikke er nødvendig å si at «… hun nikket bekreftende». Jeg har faktisk sett (uten at jeg vil navngi den norske forfatteren som skrev det) at en person i en norsk krimroman «… nikket bekreftende med hodet.»

«Good grief!» som Charlie Brown ville sagt det.

Men nei, jeg tenker jeg skal finne noe annet å skrive om. For eksempel – og dette er jo direkte utledet av det siste eksempelet – kunne jeg skrevet om min undring over at slike formuleringer slipper gjennom hos forlaget. Etter at jeg har begynt å skrive «på ordentlig» (jeg skal komme tilbake til hva jeg mener med det) selv, har jeg også begynt å lese bøker på en helt annen måte enn før. Jeg henger meg opp i slikt jeg tidligere ikke merket meg, simpelthen fordi jeg ikke visste at det var «feil» å skrive:

«Nå tuller du fælt», lo han.

Jeg bruker begrepet «feil», men pakker det inn i anførselstegn for ikke å være altfor bastant. Det er tross alt (minst) to meninger om hvorvidt man kan le en setning. Men poenget mitt her er mer rettet mot det anførende verbet «lo». De aller mest puritanske mener at en karakter «sier» replikken sin, og intet mer. Det er replikkens innhold og mening som bør få fram hvordan karakteren sier den, og da er det unødvendig – ev. «feil» – å bruke noe annet enn «sa hun» bak replikken. Hvis jeg valgte å skrive om dette temaet i dagens blogginnlegg, ville jeg hatt med noen eksempler på ting jeg nå reagerer på, men som jeg ikke ville brydd meg om tidligere:

«Først vrir du mot høyre til du hører et lite klikk, og så vrir du tilbake mot venstre til du hører det samme klikket. Så kan du dra ned håndtaket på siden, og løfte den lille slåen på toppen», forklarte hun.
(her er det tydelig at hun forklarer, så et enkelt «sa hun» er mer enn nok)

«Ikke stå der og glis, din idiot», snerret han.

«Hansen! Kontoret mitt – nå!» tordnet direktøren sint.

Og så videre …

Men nei, kanskje jeg i stedet skulle skrevet noe mindre skrivefaglig – noe mindre teknisk.

Kanskje noe om min egen skrivehverdag? Hva jeg driver med for tiden? I så fall ville jeg selvsagt nevnt at jeg venter på svar fra forlag på (forhåpentligvis) siste versjon av en krimroman som jeg håper skal bli den første av mange om politietterforskeren Maja Witsø. Og om jeg i så fall nevnte den første, ville jeg også skrytt av at jeg er godt på vei inn i plottingen av bok nummer to om Maja.
Om jeg skulle skrevet om denne delen av skrivehverdagen, ville jeg sikkert nevnt at jeg var innom politistasjonen i Narvik i ferien, hvor jeg møtte en veldig hyggelig og samtalevillig overbetjent. Han var ivrig krimleser, og satte av nesten halvannen time til å både svare på spørsmål og faktisk komme med konkrete tips til boken, som har arbeidstittelen «Skogen for bare trær».

Jeg ville også nevnt at at jeg har startet på et (for meg (og der var parentesen igjen (faktisk flere inni hverandre, bare for å understreke hvor stort dette problemet (ikke det å ha kontroll på flere parenteser inni hverandre, vel å merke – man er tross alt gammel programmerer (men jeg skjønner at den gjengse leser kan få litt problem med å holde tråden, selvsagt)) kan være for meg), ja) i hvert fall) veldig spennende skriveprosjekt sammen med en annen, langt mer merittert forfattervenninne. Jeg ville i så fall vagt nevnt at vi skal skrive en serie bøker – ni i tallet – i fantasy-genren. Den spesifikke sub-genren kalles «Urban Arthurian Portal Fantasy», for de som er lei av «Ibsens ripsbusker»-tungekrøllere. Disse skal lanseres like over nyttår, og vi har allerede skrevet førsteutkastet til bok én, halve utkastet til en «prequel» (som kommer i tillegg til de ni i hovedserien) og er langt inn i plottingen av bok nummer to.

Og apropos bøker, jeg kunne sikkert skrevet litt om noen av de jeg har lest i sommer, kanskje til og med gitt et terningkast eller to? I så fall ville jeg startet med Peter James, og hans «Need You Dead», som vel er den 13. boken om politihelten hans, Roy Grace. James skriver som regel veldig bra, synes jeg, men akkurat denne gangen ble jeg litt skuffet. Ikke veldig, men litt. Da var det veldig hyggelig å bli kjent med en ny (for meg) forfatter, i Steve Cavanagh. Jeg har alltid likt såkalte «courtroom dramas» og «legal thrillers», og har selvsagt slukt alt John Grisham har gitt ut. Steve Cavanagh står ikke ett eneste skritt tilbake for Grisham, og her kommer jeg til å bruke mer tid, garantert. Ellers ville jeg sikkert ramset opp både Jørn Lier Horst, Karin Fossum, Trygve Gulbrandsen (jeg har endelig somlet meg til å gå i gang med Bjørndaltrilogien!), Unni Lindell, Ruth Ware, Karin Slaughter, Samuel Bjørk, Neil Gaiman, Stephen King (selvsagt!), Michelle Frances (les “The Girlfriend”!) og Dean Koontz, som er de jeg kommer på i farten. Ja, og så naturligvis min gode venninne Kristine Storli Henningsen, som har begått en herlig førstebok om frilansjournalisten og, viser det seg, hobbydetektiv Fie Falch i «Den som elsker deg høyt». Jeg istemmer gjerne med anmelderne som hyller Kristine, og synes Fredrik Wandrup sa det best da han kalte boken «en chick lit-utgave av John Dickson Carr».

Men nei, jeg føler ikke helt for å skrive leseblogginnlegg i dag — jeg tror jeg får finne noe annet å skrive om.

Kanskje noe så enkelt som et dikt? Det hender jeg drar i gang en liten skrivesprint for meg selv, sånn for å få tømt hjernen for alle tanker som svirrer rundt der oppe (jeg har aldri helt bestemt meg for om det er bedre at det går trill rundt enn at det står helt stille, forresten … noen som vet svaret?). Da setter jeg stoppeklokken på f.eks. fem minutter, og så lar jeg fingrene løpe over tastaturet. Som regel blir dette bare fjas, men av og til kommer det noe «brukendes» ut av det. I dag kunne jeg for eksempel delt noen verselinjer som dukket opp i en slik skrivesprint, midt i sommerferien hjemme hos foreldrene mine i Narvik.

ofotfjorden
i fire knops fart
klokka er sent en julikveld

dagslys om natta
sola smiler bredt
inni fjæra, på ett bein, står en tjeld

ofotfjorden
i fire knops fart
en seksti grams toby henger bak

pappa er skipper
jeg sitter og sløver
et halvt øye speider etter sjøørretvak

nede i dørken
står to fiskekasser
en full av småsei, til kveitelineagn

den store, derimot
er fylt helt til randen
av den digre jeg mistet, og andre fiskesagn

diesellukt
og dumpe stempelslag
en sabb fra nittenhundreogkjempelengesia

ofotfjorden
i fire knops fart
like før vi står stille, akkurat som tida

men ofotfjorden
i fire knops fart
er akkurat, nøyaktig og hundre prosent perfekt

Ja, jeg kunne sikkert tatt med det diktet, som på mange måter oppsummerer ferien min, men så er det ikke veldig relevant til skrivingen.
Eller jo, det er kanskje akkurat det det er? Det er ikke mange steder jeg kan hente så mye energi og krefter som baki båten hos «farsan», med kassene fulle av fisk og løgner om «den jeg mista, den var minst åtte komma sju kilo» (det er rart med det – en god fisker vet nøyaktig hvor tung den var, fisken han mistet like før han fikk den på land eller opp over ripa).

Forresten, jeg lovte å komme tilbake til hva jeg mente med «å skrive på ordentlig», men for å være helt ærlig har jeg glemt hvorfor jeg sa det sånn. Kanskje jeg mente at jeg de siste fem—seks årene har tatt skrivingen skikkelig på alvor, og selv om jeg enn så lenge (for det er sånn jeg tenker – det har bare ikke løsnet ennå, men det vil det) ikke er antatt av noe forlag, har jeg produsert noen hundre tusen ord på diverse manuskript. Jeg tror kanskje tanken var at jeg skulle si noe om hvordan jeg har brukt tid og ressurser på skrivekurs og bøker om skrivekunsten, og at jeg gjennom disse har fått en del «verktøy» inn i skrivingen som jeg ikke hadde før.

Det er mulig jeg tenkte at jeg skulle si noe om de utrolige ressursene som er tilgjengelig for forfatterspirer som meg, og at jeg i den sammenhengen ville trukket fram et par—tre Facebookfora jeg frekventerer. Det er veldig gøy å se hvor kjapt man får svar i f.eks. gruppen «Skriverne» når man spør om noe skriverelatert. Av og til kan det dukke opp ganske absurde forespørsler, men så viser det seg at det sitter et dusin andre i gruppen som kan noe om temaet. Hvor lang tid tok det før hun som spurte om syvarmede lysestaker i norske kirker fikk svar? Var det så mye som to timer før hun hadde tredve kommentarer, hvorav tre var fra ordinerte prester, mon tro?

Så ja, å ta skrivingen på alvor betyr kanskje at jeg både suger til meg kunnskap fra andre som kan mer enn meg (les: de aller fleste), og at jeg etter hvert har lært meg at det er lov å fravike skrivereglene her og der. Tell i stedet for show, hvis det er det riktige, men vær bevisst på hvorfor osv. Sånne ting. Skriv «… nikket hun bekreftende» om det er riktig for deg, men vær også klar over at når jeg leser boken din, kommer jeg til å rynke på nesen over den slags.

Nei, jeg får bare innse at akkurat i dag ble det vanskelig å finne på noe skriverelatert å fylle blogginnlegget med. Sånn er det av og til.

Fortsatt god sommer!

Hvordan slippe å skrive

Da jeg var liten … var noe av det mest spennende jeg kunne høre morfar si. Eller farmor. Eller egentlig hvem som helst av de voksne og eldre rundt meg da jeg vokste opp. Jeg elsket å høre historier fra «gamle dager», og tenker ofte at de mange historiene jeg fikk høre av foreldrene og besteforeldrene mine har preget min egen fortellertrang. Jeg satt med de klassiske tinntallerkenøynene og halvåpen munn og lyttet til det som sikkert var svært trivielle hverdagsskildringer i mange tilfeller, men fordi de fant sted i de nevnte gamle dagene, slukte jeg dem med umettelig appetitt.

Forbausende mange av historiene foregikk forresten i dyp snø. Det var mye mer snø før. Veldig mye mer. Og motvind. Og oppoverbakker. Og ikke hadde de mat. Eller klær. Og kom de seg levende gjennom barndommen, var det bare å begynne å jobbe i tolvårsalderen. Gjerne fjorten timer om dagen. Eller mer!

Nei, før dette blir en variant av The Four Yorkshiremen, skal jeg komme til saken.
For da morfar, farmor, pappa og kong Haakon var guttunger, hadde de ikke alt det JEG hadde, må du tro! Alle lekene og radio og TV og venner og naboer og alt jeg hadde …

De hadde kanskje bare en barkebit å lage båt av, som de seilte nedover den lille bekken, og var de riktig heldige kunne de finne en kongle å stikke små kvister i, så hadde de plutselig en hest! Om våren kunne de pirke kvae fra trærne og dermed hadde de tyggegummi, og ikke sånn jålete Toy og Sorbits eller enda verre alle de rosa og gule Bugg-variantene! Nei, de hadde ikke så mange valgmuligheter som vi hadde i det overdådige leke- og mediesamfunnet anno 1974, må vite!

Så der satt jeg, syv år gammel i nittensyttifire og lurte på hvordan det gikk an å leve uten at Geir Børresen og Vibeke Sæther fortalte hva som fantes bak «det runde vinduet». Eller at Anne Cath. Vestlys myke stemme sa «morn, morn!» før hun fortalte om Ole Alexander Filibom-Bom-Bom.

Og her sitter jeg, i mai 2019, og skal skrive et innlegg på bloggen min. På PCen som gir meg tilgang til omtrent alt som finnes av informasjon i verden. Jeg kan se bortimot hvilken film jeg måtte ønske, lese hvilken som helst bok, høre akkurat den platen (et uttrykk kun vi gamle bruker, selvsagt) eller kanskje se hvor fort en koreansk jentunge på syv klarer å løse fire Rubiks kuber mens hun sykler enhjulssykkel og jonglerer seks porselenstallerkener på nesetippen.

Er det rart folk sliter med å få tid til å skrive bøker?

Og det var bare et bitte lite utsnitt av alle forstyrrelser en stakkars forfatterspire må forholde seg til. Så i dag tenkte jeg å leke psykolog, og gå gjennom noen av de vanligste unnskyldningene for å slippe å skrive. Jeg har selv møtt på de fleste, og noen har jeg plukket opp ved for eksempel å sitte på Facebook (i stedet for å skrive).

Synes du det er vanskelig å finne grunner til ikke å skrive? Vel, her har du noen – med forslag til hvordan du kan overvinne dem, om du likevel har lyst til å skrive 😉

 

Jeg har ikke tid.
Den klassiske, og definitivt mest utfordrende for de aller, aller fleste. Det handler om hverdagen, jobb, skole, barnehage, dugnad, trening, juleavslutning, kakelotteri, venner, husvask (TK), svigermor, hagen og så videre.

Løsningen her er det forferdelige P-ordet. Alle som har sukket tungt om at de har for lite tid til å skrive har møtt P-ordet fra velmenende rådgivere. Men ja, til syvende og sist handler det om nettopp P-ordet. Nei, jeg tenker ikke på prokrastinering, som i og for seg er et veldig populært ord i skrivekretser. P-ordet er noe alle som har for lite tid kjenner til, og det svir like intenst hver gang noen sier at du må … P!

Likevel er det den eneste løsningen. Skal du skrive, må du P skrivingen, noe som betyr at du må nedP noe annet. Så enkelt, og så uendelig vanskelig er det.
Sett skrivingen inn i ukeplanen, P skrivingen på linje med andre aktiviteter. Tirsdag kl 20-21 har mamma skrivetid! Basta! Selv denne lille timen er langt bedre enn ingenting, og etter hvert kan du kanskje P en skrivetime lørdag morgen også?
Jeg vil gå så langt som å si at om du ikke P skrivingen, P du ikke å bli forfatter. Da kan det hende svaret er at du ikke skal bli forfatter. Ennå.

 

Jeg har ikke noe godt skrivested
Hva er et godt skrivested? Det er et like åpent og generisk spørsmål som «Hvor stor er en fisk?» eller «Hvor mange runder er det på Bislett?» Noen vil ha en skrivekrok på loftet, foran det store vinduet med havutsikt, med en stor kopp varm sjokolade, et gammelrosa fleezepledd og den lille, smekre Macbooken – alt foreviget på Instagram med «Koooze- og zkrivetid», mens andre slenger seg i sofaen, legger den gamle Dell-PCen i fanget, bena på bordet og drar på med tung industriell rock i headsettet.

Et godt skrivested er viktig, det tror jeg fullt og fast på, og jeg tror det er fullt mulig å lage det så dyrt eller billig som du måtte ønske og ha mulighet til. Det avgjørende er at det funker for DEG. At det gir deg den roen du trenger eller de rammene du må ha for å kunne skape det du vil.

Og om du kombinerer P fra forrige punkt, kan du kanskje til og med stikke innom nettet, finne en skrive-retreat – i eller utenfor landets grenser, og stikke av en langhelg eller to. Luksus for mange, men definitivt en veldig god mulighet for mange andre. Kanskje kjenner du noen som har en hytte, og som du kan få låne en helg de ikke bruker den? Kan du ta en feriedag eller tre midt i uken, kan leiligheten til en venn fire gater bortenfor funke helt supert.

Du er kreativ, og det kan du bruke også når du skal finne skrivestedet (eller -stedene) du trenger.

 

Jeg har skrivesperre
Der har vi alle vært, og alle kommer dit igjen. Litteraturen, skrivekursene og internett er stappfullt av gode (og mindre gode, sikkert) råd for å komme rundt. Jeg skal ikke gå så dypt i materien her, men kan liste opp noen punkter jeg har hørt og lest, og som har hjulpet både meg selv og andre:

  • Gå en tur
  • Les, les og atter les! Min erfaring er at jeg til slutt ikke klarer å la være å skrive, når jeg leser andres tekster og bøker.
  • Friskriving/skrivesprint. Sett stoppeklokken på fem minutter, og skriv uten å tenke på hva. Bare la pennen, blyanten, tastaturet fylle arket med hva som helst. Du kan fort bli overrasket over hvor mye bra som kommer fram.
  • Slå opp på side 27 i en hvilken som helst bok i bokhyllen. Skriv ned det første substantivet, det fjerde verbet og det åttende adjektivet du finner. Skriv en eller annen tekst hvor disse ordene er med. Bruk gjerne stoppeklokken, og gyv løs!
  • Dans! (Ok, denne har jeg aldri prøvd selv, men jeg setter meg gjerne bak trommene en liten halvtime … det funker minst like bra!)
  • Snakk med andre som skriver
    Ikke snakk med folk som ikke skriver (eller … gjør gjerne det, men ikke om skrivesperren – de skjønner ikke 😉 )
  • Skjerp deg! Vel, kanskje ikke det man har lyst til å høre, men likevel – av og til handler det om å sette seg ned og bare skrive likevel. Presse ut ett og ett ord til man kommer over kneika. Skriving ER hardt arbeid – deal with it!

 

Jeg skriver ikke bra (nok)
Hvem gjør egentlig det, da? De aller fleste er lært opp til å ikke helt tro på sine egne evner, og vil på et eller annet tidspunkt ende opp med å kritisere sitt eget arbeid – ofte hardere enn andre ville kritisert det. Men ingen er perfekte, og ingen skriver perfekt. Ikke en kjeft av de suksessrike forfatterne går gjennom skrivelivet i evig eufori over sin egen fullkommenhet. Og et førsteutkast fra en bestselgende forfatter er – om jeg skal stole på hva en del av dem har fortalt meg – skikkelig dritt.

Så nei, du skriver ikke bra nok i starten, men du blir bedre jo mer du skriver. Og jo mer du leser, for ordens skyld.

Legg din egen Jante død så fort som mulig, og skriv. Få hjelp utenfra, bli med i en skrivegruppe, lei inn en manuskonsulent, les en bok eller tre om skrivekunsten, gå et skrivekurs – gjør noen grep for å utvikle håndverket.

En snekker har gått i lære i mange år før han får bygge et hus. En rørlegger må vite hva hun gjør før hun får legge opp sanitæranlegget i det samme huset.
Hard work beats talent when talent doesn’t work hard!

 

Folk vil bare lese blodig krim
Tøv!

De vil lese om tapt (og gjenvunnet) kjærlighet, om lykke, om hvordan de kan bli bedre mennesker, om hevn, krig, knuste drømmer og den unge fattigjenta som vokser opp i nærmest slavelignende tilstander på en gård tidlig på 1800-tallet, og hvordan hun må sloss mot gårdsherren som stadig voldtar henne i stallen og … ja, folk vil lese om alt mulig.

Mange ønsker å lese om seriemordere og mer eller mindre fiaskoerklærte politimenn som bare MÅ løse den siste saken før de legger på røret for godt, men heldigvis er bokmarkedet uendelig mye større enn det.

Og kanskje er det ikke mer enn en håndfull som vil lese akkurat din livshistorie, men se ikke bort fra at det på mange måter er viktigere for deg å SKRIVE den enn at så mange skal lese den.

 

Jeg må gjøre masse research først
Må du virkelig det? Hvis du skal skrive om noe du har så lite peiling på at mesteparten av tiden de første månedene går med til research kan det kanskje være en tanke å gå tilbake til den opprinnelige ideen bak historien din. Hvorfor vil du skrive akkurat denne historien?

Men ja, selvsagt må man av og til gjøre research, enten ved å reise (Google Earth f.eks.) til Firenze for å finne akkurat den riktige gården og hvor langt det er ned til den lille landsbyen, eller ringe det lokale lensmannskontoret for å finne ut hvilket merke den er, politiradioen førstebetjenten din skal ha hengende på skulderen.

En norsk forfatter tipset meg om TK-trikset. Hver gang du kommer til et sted i historien din hvor du tenker at «her må jeg gjøre research», så skriv «TK» i teksten. Så kan du fortsette å skrive, i trygg visshet om at du kommer tilbake til de tekniske detaljene rundt våpenet eller bilen eller dåpsritualet eller hva det er du trenger å researche. Poenget er at du ikke trenger å la det stoppe deg i å fortelle historien.

«Advokaten reiste seg. Han kremtet, og snudde seg mot TK. – Som min klient allerede har sagt, er det utenkelig at han befant seg på åstedet på drapstidspunktet. Hans mobiltelefon har riktignok vært i området, slik TK viser, men …»

Etterpå, når du har skrevet kapittelet eller scenen, gjør du et søk etter TK (som er en veldig lite brukt bokstavkombinasjon på norsk), og kan fylle inn detaljer om hvilke personer en advokat ville henvendt seg til (Administrator, kanskje?) i rettsalen, og hva det er som viser at mobilen til den tiltalte var i området (triangulering av basestasjoner eller noe sånt, kanskje?).

Drit i detaljene – skriv scenen og hold flyten i dramatikken.

 

Jeg er for sliten
Les en bok. Det er skriving, det også 😉

Eller sov litt.

Eller tren litt. Det er ikke dumt å være i kurant fysisk form – både hjerne og kropp må være våken for at du skal kunne yte som skriver.

 

Testleserne mine slaktet første kapittel
Jepp – og det er nettopp derfor vi har dem. Sørg bare for å ha testlesere som slakter på den «rette måten». De bør fortelle hva som er dårlig, og kanskje til og med komme med tanker om hva du kan gjøre for å bedre på det.
Bruk for all del ikke familie og nære venner som testlesere. De er for snille, og det siste du trenger på veien er nikkedukker og ja-mennesker. For å bli flink, må du tåle litt juling.

Om du ikke takler «slakt», er det ikke sikkert du skal bli forfatter …

 

Det er så asosialt
Jepp! Vil du heller ha venner og et liv, kan du glemme å bli forfatter. Satt (litt) på spissen, men ikke så mye. I hvert fall i starten. Du må ofre noe, og selv om du ikke skal ofre vennskapene dine, må du forklare dem at du av og til må P skrivingen, og at de bare vær så god har å støtte deg i det!

Dessuten får du så utrolig mye bedre venner når du vanker i skrivemiljøene!

 

Jammen, jeg skriver jo hele tiden … i tankene!
Og det er særdeles viktig, men til syvende og sist er det svært få bøker som har kommet ut gjennom at forfatteren bare tenkte den. Igjen – det er hardt arbeid, og da må du bare brette opp ermene (ja, ermene – hvordan har det seg at folk tror de kan brette opp armene, egentlig?) og ta fatt. Skriv, skriv og atter skriv!

 

Og om du trenger en siste utvei for å slippe å skrive på romanen din:

Skriv et blogginnlegg i stedet 😉

Indre kritiker knivdrept – politiet uten spor

Hvis jeg skal aspirere til å bli krimforfatter, må jeg vel unne meg en liten drapsgåte i ny og ne.

Men er det så lurt, da? Å drepe den indre kritikeren, mener jeg.

Det er i hvert fall omkvedet i mange skrivekurs, bøker om skrivefaget og generelt i skrivemiljøene (f.eks. på Facebook) jeg har forvillet meg inn i de senere årene.

Du må slutte å høre på den indre kritikeren. Du må ta livet av henne!

Ja, forresten – det er stort sett kvinner som ansettes i stillingene som indre kritikere, har jeg skjønt. Kan det være fordi det er langt høyere andel kvinner i forfatterspiremiljøene? Vel, nok om det!

Du må uansett ta livet av vedkommende, sies det.

Jeg undres. Kan det være at andre løsninger kan være mer produktive? Jeg har noen tanker om det, og akter å utdype dem i større eller mindre grad her.

Den første tanken er at dette blogginnlegget kommer som et resultat av at jeg for første gang har latt meg selv lytte til den indre kritikeren min. Han (ja, han, tenk! Han er nordlending, og ligner til forveksling på arbeidsgiveren) har vært med meg i mange år, men i en litt annen stilling – en slags «er du sikker på dette, Jørn?»-stilling. Men jeg har ikke konsultert ham i skrivesammenheng tidligere, uten at jeg egentlig kan si hvorfor. Kanskje er det fordi jeg har i overkant stor tro på mine egne evner som skriver? Kanskje er det fordi jeg ikke har skrevet nok? Jeg vet ikke … en kombinasjon, kanskje?

For noen år siden kom Fifty Shades of Grey-bøkene, og jeg har null problem med å innrømme at jeg leste alle tre, mest av nysgjerrighet, men også for å kunne ha mitt på det tørre når jeg i ettertid skulle rakke ned på dem. Det har jeg av og til gjort, men skal droppe det i dag. Jeg skal trekke frem den indre kritikeren – eller «my inner goddess», som Anastasia Steele i bøkene titulerer henne. Bøkene er fulle av strålende beskrivelser av denne indre kritikeren/gudinnen, og hvordan hun reagerer på frøken Steeles liv og laden.

«My inner goddess pleads with me.»
«My inner goddess shakes her head at me.»
«… except for the sly, self-congratulatory smile on her face.»
«… tapping her small foot impatiently.»

Jeg må innrømme at jeg ikke mistenker min egen indre kritiker (kanskje jeg skal kalle ham min indre gud …?) for å ha særlig små føtter, gitt at jeg selv vandrer rundt i sko som i marinen ville blitt klassifisert under «Ula-klassen». Men det hender han både tramper utålmodig i gulvet i påvente av at jeg skal få fingeren ut og begynne å skrive, og rister på hodet av meg.

Som sagt – i alle år har jeg hørt på ham, ignorert ham eller trosset ham alt etter hva jeg har hatt av egne behov og meninger.

I fjor sommer fikk stillingen hans nytt innhold – helt uten at jeg selv var informert, for ordens skyld. Han begynte å blande seg inn i skrivingen min. Tidligere har han nok observert, og kanskje ymtet litt her og der, men aldri i så stor grad at jeg har tatt notis av ham.

Men plutselig var han svært til stede (og ja, det heter til stede, i motsetning til å tilstede 😉) i skrivearbeidet. Faktisk var han såpass hørbar at jeg ikke kom videre. Han var utrolig kritisk til alt jeg både hadde skrevet fram til da, og alt jeg forsøkte å skrive utover sommeren og høsten.

Og jeg lyttet.

Og jeg adlød.

«Slett dette!» sa han, og jeg slettet.

«Dropp dette!» sa han, og jeg droppet.

«Du kan like gjerne la være å skrive denne boken, for dette er virkelig ikke bra, din amatør!» sa han, og jeg lot være.

I tre måneder.

Gjennom halve august, hele september og oktober, og langt inn i november holdt jeg meg borte fra manuset mitt. Jeg maktet ikke. Min indre kritiker hadde overbevist meg om at jeg ikke var i stand til å fortelle historien på en måte som noen andre ville ønske å lese – langt mindre betale for å få i bokform.

Kritikeren vant.
Jeg tapte.

Eller … gjorde jeg? Og gjorde han?
Var det en seier? I så fall måtte målsetningen hans være å få meg til å slutte å skrive, og det kan da ikke være riktig?

Positive affirmation!
Det kaller populærpsykologene våpenet. Det som visstnok skal være det mest effektive drapsvåpenet – den indre kritikerens sølvkule.

«Jeg er flink!»
«Jeg fortjener suksess!»
«Jeg lykkes med boken min!»

Slikt skal jeg stå og repetere foran speilet i en eller annen gitt frekvens og tidsperiode, alt avhengig av hvilken populærpsykologisk bok eller nettside jeg leser.
Jobb med selvtilliten! Bli sterkere! Din indre leder kjenner sannheten, og er alltid tilgjengelig for deg når du trenger ham. Alltid!

Sier en av dem.

Min indre leder?
Ok, så det er et helt menasjeri av ansatte oppi (inni) der?
Sorry, men jeg gikk ikke den veien. Jeg har ikke stått foran speilet og messet positive mantra om alt jeg fortjener og klarer. Jeg tviler ikke ett eneste sekund på at det kan hjelpe mange å gjøre det, men det føltes helt merkelig da jeg prøvde. Og ja, Dr. Populærpsykolog gjorde meg absolutt oppmerksom på at det ville føles merkelig, men jeg skulle ikke gi opp!

78 % av populærpsykologene anbefalte meg å ta livet av min indre kritiker på denne måten. Knuse ham (henne?) med disse ordene (og diverse andre teknikker, altså – rett skal være rett).

Jeg fikk egentlig mer sans for de resterende 22 prosentene. (For ordens skyld – prosentsatsene er ikke vitenskapelig regnet ut, men er kun ment for å illustrere et svært tynt poeng fra min side – nemlig at de fleste mener man skal drepe sin indre kritiker.) Mindretallet som ønsker å holde liv i den indre kritikeren, og heller utnytte ham til å nå målene. Og selvsagt utvikle målene i fellesskap, slik at det ikke handler om at han vil knekke meg og at jeg ender opp med å tape.

Hal og Sidra Stone sier at «[Den indre kritikeren] … bare er der. Selvkritikken har vært med oss siden vi var ganske små. Vi føler at den jevne strømmen av kritiske kommentarer er noe av oss selv. Vi tror det er slik vi er.» I samme bok sier forfatterne noe som både er skremmende og viktig, nemlig at du aldri vil klare å gjøre den indre kritikeren din fornøyd. Det ligger i hans natur. Jo mer du strever for å overbevise ham, jo sterkere blir han – og jo flere vinklinger finner han å kritisere deg på.

Løsningen ligger i hvordan du ikke blir med på denne runddansen.

Og løsningen er IKKE å drepe ham. Han er en del av den jeg er – en nødvendig del.
Løsningen for MEG, vel å merke. Jeg sier ikke på noen måte at dette er løsningen for alle.

Men da jeg for et par måneder siden begynte å jobbe litt med, i stedet for mot, min indre kritiker, begynte det også å gå opp for meg at ekteparet Stone hadde helt rett.

At Dennis Palumbo hadde rett i at jeg heller burde samarbeide med min indre kritiker. Og at Sophie Henshaw hadde rett i at positive affirmation ikke funker – for meg.

Det som funket for meg, var like enkelt som det var vanskelig. Jeg gikk tilbake og leste hva andre har gitt meg av tilbakemeldinger på tekstene mine, enten det er dikt jeg har delt i FB-fora, manus jeg har delt med pilotlesere eller konsulentuttalelser fra forlag. Mesteparten (sikkert mer enn 78 %) er nemlig veldig positive tilbakemeldinger. Oppmuntrende og konstruktivt.

I stedet for å messe til meg selv foran speilet, kunne jeg nå ta tak i tilbakemeldingene på nytt, og bruke dem i «møter» med min indre kritiker.

«Se nå her … dette kan vi gjøre noe med!»

… ble mitt mantra, i den grad jeg hadde reelle dialoger med ham. For å være helt ærlig, var det nesten sånn det var. Og er.
For jeg snakker med ham fortsatt. Eller – jeg snakker nok mer TIL ham enn med ham, men det må du ikke si til ham. Han tror vi er jevnbyrdige 😉

Så – nå har jeg et rolig og avslappet forhold til min indre kritiker, og aksepterer at han er der også i skrivingen. Som en rådgiver på freelance-basis – med resultatbasert lønn, i stedet for en fast ansatt med høy fastlønn.

Og derfor skriver jeg igjen. To versjoner av samme manus. Det ene er slik jeg egentlig har mest lyst å fortelle historien om Maja, Anna Sofie, Morten og Lankowski, men hvor jeg har tatt til meg mesteparten (78 %?) av hva forlaget spilte inn i fjor. Den andre er helt omskrevet, og følger forlagets ønsker nesten til punkt og prikke.

I februar sender jeg begge til forlaget, og så får vi se hvilken versjon de liker, om de liker noen av dem, da (øyh! det siste var det min indre kritiker som skrev)

I ventetiden kommer jeg og mine indre ansatte (kritikeren, lederen og hvem andre de måtte boltre seg sammen med der inne) til å begynne på neste bok om Maja.

Drapsgåten er løst.
Den indre kritikeren var ikke drept likevel.

Bare holdt litt i sjakk 😉

PS. Ja, jeg omtaler det som «neste bok», selv om ingen forlag har antatt meg ennå. Det er bare fordi jeg aldri gir meg, og fordi jeg føkkings SKAL gi ut bøkene om Maja!

…med blanke ark

Så sitter du der, med det hvite arket lysende mot deg. Et virtuelt ark på en bærbar datamaskin, kanskje? Med menyer som «Sett inn», «Oppsett» og «Se gjennom» øverst på skjermen. Eller kanskje har du tatt steget over i Scriveners verden, og nyter folderstrukturen, kartotekkortene og fargekodene?

Nei, kanskje du sitter med en Moleskine i fanget, lett humrende i visshet om at du er av de få som faktisk uttaler navnet slik den italienske fabrikanten gjør det, i stedet for å dilte etter alle andre og si «måolskin». Du lar Waldmann Xetra Vienna-fyllepennen (den du kjøpte i et anfall av galskap og kjærlighet i Berlin, og som kostet nesten tre hundre euro, men du måtte bare ha den for du skulle jo skrive og ha et minne om turen hvor du fikk den store ideen) danse over sidene, og fyller dem med ord og replikker, ideer og karakterer, konflikter og kjærlighet.

Eller klarer du deg utmerket med en gulmalt HB-blyant med istykkertygd viskelær, og en A4 ringpermblokk (linjert) fra Europris?

Uansett … så sitter du der, og ideen du fikk da du kjørte hjem fra fisketuren eller småduppet på terrassen eller vasket plastkoppene og bestikket i campingvognen eller våknet av en lyd midt på natten eller hvor som helst – den skal overføres til arket. Den skal bli noe mer enn det lille bildet du hadde i hodet. Den skal mates, krydres, fetes opp, dyrkes, vannes ut, klippes, fønes og legges til den har blitt en historie, et førsteutkast, et manus.

Du har satt deg godt til rette i sofaen og ved skrivebordet og ute under epletreet, i skyggen fra solen som svir så deilig og vondt. Din egen skrivekrok. Ditt fristed. Utenfor gjerdet suser trafikken i det fjerne. Du er klar. Tastaturet er spisset og blyanten dyppet i blekk, du har kaffen og vinen og isteen ved siden av deg.

Stillheten rår eller du hører på Caspians «The Four Trees» fra 2007 eller ungene som leker sisten på den andre siden av huset eller vaskemaskinens during eller bekken som sildrer.

Planen er å skrive den lille ideen i litt større og bredere form. Kanskje som et resyme på ca. en A4-side. Eller kanskje du skal skrive kapittel 8 i kveld – der hvor Elvira får en mistanke om at Gunnar ikke snakket sant på festen. Eller du skal redigere manuskriptet ditt, og håpe at du kan kutte enda flere av de nesten nitti tusen ordene, for du ser jo at mange av avsnittene og replikkene er for ordrike. Der, for eksempel – det er ingen grunn til at politibetjent Woll skal si «Velkommen, herr Bersvendsen, til avhørsrommet vårt.» Stryk og bort og vekk og hvorfor i all verden har du skrevet at legesekretæren kjente en knute i magen – bort med klisjeen!

Nei, i kveld skal du plotte. Tegne store linjer og sirkler og firkanter og piler fra spor til gjerningsmann og offer og den gamle naboen og toget som var forsinket og så skal du legge fire A3-ark etter hverandre på spisebordet, tape dem sammen og lage tidslinje. Eller kanskje du skal lage den i Aeon Timeline, hvor du kan knytte hvert kartotekkort i Scrivener (hvor hvert kort tilsvarer en scene i akkurat dette prosjektet) til konkrete tidspunkt på tidslinjen din.

Eller skal du tegne kart over fantasy-universet ditt? Det store, åpne landskapet de kaller «Bortenfor», og som ingen av Melukk-folket våger seg ut i. Bak den mørke skogen skjuler det seg … ja, og så skal du selvsagt finne navn på dragene og hvilke krefter skal du la den sortkledde, maskerte rytteren besitte?

Eller kanskje du skal la tankene flyte fritt på bloggen din – bare rable og rante (er det greit å skrive rante på norsk, undres du) og tømme hodet for …

Det plinger i mobilen, men du har bestemt deg for at i kveld skal du skrive. Du skal ikke la deg forstyrre av … men, det kan jo være … du sjekker, og så ler du, for det var nå en ganske morsom video, da. Du deler den på tidslinjen din, og dett var dett. NÅ skal du skrive.

Du skal i hvert fall ikke sjekke om noen likte delingen din, eller kanskje kommenterte?

Niks! Ikke i kveld. Her skal det PLING! Søren … hei, kult! Tre laiks allerede …

Eller var det akkurat i kveld du skulle slappe av etter en tøff arbeidsuke – den første etter ferien? Med magen full av akkurat ett tacoskjell for mye, og hvorfor måtte du insistere på den røde, hotte tacosausen? Ungene har lagt seg, eller sitter på rommet med iPad-en og ser på en gruppe asiatiske ungdommer som spiller Fortnite på Twitch eller har flyttet på hybel for to år siden og du nyter stillheten og den litt smågufne ettersmaken av middagen, men nå skal du endelig få tid til å lese den boken. Den du plukket med deg på tilbud hos Norli eller kanskje den nyeste til Karin Fossum eller for å slippe at søsteren din maser mer om den hersens Ferranteboken hun ga deg til bursdagen.

Men uansett er det fredag, og hva du enn gjør, så skriver du.

Om du ikke skriver på tastaturet, med fyllepennen eller HB-blyanten.

Om du ikke plotter eller skriver resyme eller redigerer eller killer your darlings eller sletter klisjeer.

Om du ikke leser den klassikeren du alltid har løyet om og sagt at «den er jo helt fantastisk», og håpet at ingen ville avsløre deg.

Om du ikke leser bokblogger eller hva det nå enn er han fyren babler om – han som kaller seg Boksmeden.

Du skriver uansett.

Hele tiden.

I hodet. I tankene.

Du husker hun som satt på trikken og snufset. Kanskje var hun forkjølet – greit nok. I ditt hode var hun på vei hjem fra cafeen (med c) hvor kjæresten sa at «det er ikke deg det er noe galt med, vennen – det er bare det at jeg må finne meg selv» og du spinner videre på hva hun skal hjem til. Hva gjør hun nå? Du «ser» henne når hun går av trikken, blikket hennes når hun svimer forbi Kiwi – hvor hun burde kjøpt melk og kaffe og dusjsåpe, men orker ikke å tenke på noe annet enn at han er borte. Du følger henne opp trappen, ser at hun mister nøkkelen og knekker sammen når hun ikke klarer å få den opp fra gulvet for hun har bitt neglene helt flate på trikketuren og det er den siste dråpen. Hun blir sittende med ryggen mot døren, hulkende, ristende. Du ser hvordan hun etter noen minutter strammer seg opp – tar seg sammen. Skjønner. Forstår. Hun ser plutselig alt så tydelig. Grillpartyet for to uker siden. Selvsagt! Elvira var som en klegg på Gunnar, og hun bare lo av det. De er jo så gode kolleger, og Elvira ville aldri … og Gunnar ville selvsagt aldri …

Og du har ideen klar. Hevnen. Kanskje skal den hete det, boken. Hevnen.

Og denne gang skal du ikke bli avvist. Refusert.

«Tusen takk for at vi fikk lese … passer ikke inn i vår utgivelsesplan … lykke til videre …» FØKK ÅFF!

Denne gangen skal du bli antatt. Av Oktober. Og Cappelen. Og Gyldendal for søren. De skal sloss om manuset ditt. Overby hverandre.

Og du skal legge ut på Facebook at «YESS – jeg klarte det!», og du får minst to hundre laiks og hjerter og WOW og «Gratulerer!» og «Jeg kommer på lanseringsfesten» og «Den skal jeg ha signert» og …

PLING – der kom enda flere likes på videoen du delte. Ha ha! Lene har kommentert «Det er som å se deg og gubben!» Ja, hun kan få sagt det.
Hvorfor skriver ikke Lene, mon tro? Hun er jo så festlig og flink med ord, og …

… nei, bort med mobilen. Du setter den til og med på lydløs.

Og så er det snart lørdag.

Og du klarte ikke målsetningen om 500 ord i kveld. Eller kanskje du klarte den? Eller kanskje du hadde et annet mål?

Uansett.
Du skriver.
Alltid.

Slutt aldri å skrive!

Hører du?

Slutt. Aldri. Å. Skrive!

Det hersens nåløyet!

Inspirasjonen til denne bloggen var å la ev. lesere følge meg litt på reisen min – den jeg håper skal kulminere i at jeg blir utgitt. Nå vet de aller fleste med et bitte lite blikk inn i forfatter- og forlagsbransjen at forlagene mottar tusenvis av manus hvert eneste år. Blant oss forfatterspirer snakkes det hele tiden om det berømte «nåløyet» – det å bli lagt merke til blant alle disse tusenvis av håpefulle. At et forlag synes akkurat mitt manus skiller seg ut fra bunken (les: berget).

Nå er jeg, unnskyld uttrykket, forbannet nær!

For noen uker siden fikk jeg en tekstmelding fra en av redaktørene i et av de store forlagene: «Kan du sende meg manuset ditt i digital form, så jeg kan sende det til en av våre konsulenter?» Jeg holdt på å dø på meg! Dette var en utrolig oppmuntring etter at syv forlag i løpet av januar og februar hadde takket nei til krimromanen min, Vinnerhånden.

For de uinnvidde – som regel mottar man en standardisert mail eller et brev, hvor forlaget sier «Takk, men nei takk» i en eller annen form. Nå var det altså en av redaktørene selv som viste interesse. Pulsøkning!

To uker senere, nesten på timen, dukker det opp en mail. Kortversjon: «Vår konsulent har lest manuset ditt, og anbefaler at vi vurderer det for utgivelse.»

Denne var fra sjefsredaktøren i samme, store forlag. Holy Daiwa! som en sportsfiskende kamerat av meg pleide å si. Redaktøren understreket at de nå ville lese manuset mitt i redaksjonen, og at jeg kunne regne med å høre fra dem i løpet av én til to uker.

Stemme nr. 1 i hodet mitt: «Nå er det viktig at du tar det rolig, Jørn, og ikke hauser opp forventningene. Du er veldig nær, men fortsatt er det et stykke igjen. Ikke ta gleden på forskudd, da blir du bare så skuffet, om det ikke går veien.»

Stemme nr. 2: «OOOOOOÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ! Klart du skal glede deg over dette – nå er du sykt nære! Du blir uansett dritskuffet om det ikke går veien, så hvorfor ikke nyte den gode spenningen i kroppen mens du venter? Tror du egentlig at du klarer å være nøktern, din dust?»

Nei, selvsagt ikke, svarte jeg. Og boblet over av iver og glede. Jeg har mine fornuftige øyeblikk innimellom, og selvsagt visste jeg at det fortsatt ikke var avgjort. Og om jeg skulle bli antatt, ville det naturlig nok være en lang prosess med mye hardt arbeid før en ev. bok ville være klart til trykken.

Så kom mailen.

Avslag.

F***!!!

Tenkte jeg først.

Så leste jeg mailen på nytt.

Sjefsredaktøren hadde satt seg ned onsdag kveld og skrevet en lang gjennomgang av manuset mitt, hvor begrunnelsen for avslaget var gjort veldig grundig rede for. Det var to primære årsaker – helten min, Maja, var ikke dyktig nok som politi til at jeg kunne forvente at leseren ville bli imponert. Det andre var at jeg hadde skrevet for bredt. De tre historiene sys sammen til slutt, men jeg bruker for lang tid og for mange sider på spesielt den ene av dem. Forlaget anbefaler at jeg velger bort den ene av disse historiene, og lar den bli en del av etterforskningsgrunnlaget i stedet – nærmest som et avsnitt eller to. I dagens utgave utgjør denne historien 35 – 40 % av manuset.

Og det var den historien jeg egentlig begynte å skrive. Anna Sofie var hovedpersonen i boken min. At det dukket opp et drap, og at jeg plutselig trengte en politioverbetjent – Maja Witsø – til å oppklare drapet, var ikke i tankene mine da jeg begynte å skrive boken. (Jeg skulle ikke engang skrive krim.)

Og nå skal denne historien bli ett enkelt avsnitt?

Snakker om «kill your darlings»!

Så kom den andre begrunnelsen – den som fortalte meg hvorfor forlaget hadde valgt å bruke så mye ressurser (konsulent, interne leserunder, redaksjonsmøte, grundig tilbakemelding) på manuset mitt. Jeg skriver veldig bra, skaper gode og troverdige karakterer som jeg lar opptre i kompetente og engasjerende scener. Jeg har gode og tidsriktige plottelementer som styrer historien.

Og avslutningen av mailen sier at de ønsker å lese en ev. ny versjon av manuset, og håper jeg vil legge ned det arbeidet som kreves for å løfte det til nødvendig nivå.

Alternativ 1: Crap, dette var nedslående. Jeg makter ikke å oppfylle kravene, og hvordan skal jeg overleve å kutte vekk hovedpersonen min? Det er allerede en annen bok enn den jeg begynte på, og nå skal hun helt bort? Nei, det går ikke. Jeg må holde på dette, og satse på andre forlag.

Alternativ 2: Wow! For en vitamininnsprøyting! Her får jeg lagt rett i hendene hva et av landets største forlag ønsker av meg. Gjør sånn, gjør slik, kutt dette, legg til dette … en oppskrift på hvordan Vinnerhånden kan bli en utgivelsesverdig bok! Det verste … nei, beste … er at de har rett. Her er det bare å brette opp ermene og føkkings gønne på! 

Det er ingen ekstrapoeng til de som gjetter hvilket alternativ jeg valgte 😉

Så nå sitter jeg her, 10. mars 2018, Liverpool har dessverre nettopp tapt 2-1 borte mot Manchester United, og jeg er likevel i superhumør. Jeg er så gira at jeg nesten ikke makter å sitte i ro. Jeg ga meg selv torsdag og fredag til å slappe av, zoome ut og se på historien i et fugleperspektiv og tenke litt. Jeg har fått så mange ideer at jeg nesten koker over i under topplokket, og nå er jeg i gang.

De neste tre – fire månedene skal den nye versjonen av Vinnerhånden sakte, men sikkert tastes inn i Scrivener, og jeg skal søren meg gjennom det hersens nåløyet!

… og jeg vet akkurat hvor jeg skal begynne:

Med et lite drap i Sandvika 😉

How YOU doin’?

Tidenes sjekkereplikk? Ja, kanskje. I hvert fall når den ble uttalt av Joey Tribbiani 🙂 Men nei, jeg skal definitivt ikke forsøke noe sjekking, men heller fortelle litt om hvordan JEG har det. Eller, rettere sagt, hvordan det går med skrivingen min. Jeg har hatt stort fokus på skrivetips i bloggen min hittil, og det er noe jeg kommer til å fortsette med. I forarbeidet til sånne innlegg går jeg ofte gjennom tema jeg selv lærer mye av i min egen utvikling mot forfatterdrømmen.

Og det er nettopp det dette innlegget skal handle om – drømmen min. For den lever i aller beste velgående, selv om jeg er noen måneder forsinket med å fullføre «Vinnerhånden». Siden jeg forkastet ganske store mengder av manuset i begynnelsen av mai, har jeg ikke bare skrevet ny slutt, men også lagt til nye momenter gjennom hele historien om Anna Sofie, Morten og Maja. Jeg føler jeg har sagt «et par–tre uker til nå, så …» i hele sommer og høst 🙂

Men NÅ er det faktisk bare et par–tre uker til, og så er jeg ferdig med … ja, med hva? Jeg har slitt litt med begrepet «førsteutkast», for å være helt ærlig. Ikke til forkleinelse for andre som skriver, men for meg personlig har dette begrepet en litt defensiv klang. Jeg er fullstendig klar over at jeg med all sannsynlighet kommer til å måtte omskrive og redigere det ferdige manuset før det er ordentlig ferdig. Men likevel sliter jeg med å kalle det et førsteutkast. Et utkast er mer en skisse, noe som skal bli noe etter hvert, føler jeg.

Vel, det er flisespikking, og jeg skal gå videre. «Vinnerhånden» blir i hvert fall fullført i løpet av oktober, og deretter sendt til pilotlesere. 🙂

And then what?

Det tar gjerne noen uker for pilotlesere å gjøre en god og grundig vurdering av en hel roman. Heldigvis er jeg ikke i beit for skrivearbeid mens jeg biter negler. Romanen jeg skrev for snart fire år siden – «Seb» – har jeg planer om å revidere og redigere ganske grundig, for å gi den en ny sjanse til å komme forbi forlagenes refusjonsbunker. Jeg har et veldig sterkt og personlig forhold til historien om Seb og Markus (og Nina, selvsagt), og føler at det er en historie jeg  få fortalt.

Midt i oktober starter dessuten Forfatterskolens krimkurs, som jeg ser veldig fram til. Jeg har nemlig store planer om å skrive en ren, hardbarket krim, og søndag morgen (kl 06:47) våknet jeg av at jeg hadde en idé. Jeg skal holde idéen tett til brystet, men kan si såpass at arbeidstittelen er «Hogst», og at historien involverer Kripos, skogsarbeid og noen liter blod. Mange liter blod, faktisk.

«Drømmekrigeren», «Tro, håp og løvetann», «Kokken» og «Aarborgen» er også historier jeg har plottet ferdige resyméer på, og til en viss grad har gått i gang med å lage scener, karakterer og historiebuer på. Disse må kanskje vente til et stykke ut i 2018, slik det ser ut nå.

I oktober kommer også versjon 3.0 av Scrivener, og der har jeg litt planer om å skrive en lærebok på norsk. Vi får se om gutta i Literature & Latte holder det de lover med lanseringen, og ta det derfra.

Og så kommer jo november, med NaNoWriMo – National Novel Writing Month. Skriv en roman på en måned, som er parolen til prosjektet. Vi får se om jeg hiver meg på i år. Jeg har som sagt en klar plan om å skrive krimromanen «Hogst», og rent tidsmessig kommer NaNoWriMo perfekt til den.

Vi får se … jeg har i hvert fall mer enn nok prosjekter å ta tak i, men aller først skal jeg altså gjøre ferdig «Vinnerhånden». Ikke førsteutkastet, men manuskriptet 😉

Tenker det tar to–tre uker …

Er vi ikke framme snart?

Kanskje var du åtte år, og du satt i baksetet sammen med storebroren din. Moren og faren din svarte at «Vi er snart framme. Litt til, bare.» Du ventet litt, og spurte igjen. Samme svar. Igjen og igjen. Kanskje var det ikke mer enn en halvtime til dere kunne løpe ut på den store campingplassen, og det var gøy å si navnet på byen på svensk – «Skellefteå» med skikkelig harkete skj-lyd. Du lo av storebroren din som nesten spyttet da han sa det, men var dere ikke framme snart? «Litt til, bare», svarte moren din, mens faren din ble litt irritert for at du maste. Kanskje var hele turen på sytti mil, men de siste fire føltes lengre enn alle de første sekstiseks. Og hver gang du trodde det var rundt den neste svingen, var det bare enda mer vei og svinger. Rundt neste, da? Eller neste?

Eller kanskje har du prøvd å sykle fra Trondheim til Oslo, og sloss deg oppover Drivdalen mot Hjerkinn til tross for at du ikke har en kropp som trives i motbakke. Du har kanskje kjent den vidunderlige varmen når du svelger kjøttsuppen på matstasjonen på Dombås, før du nyter farten videre ned til Kvam, hvor den egentlige Styrkeprøven begynner. De neste tjuefem milene er bare en eneste kamp mot elementene, mot lysten til å gi opp, mot en drepende kupert løypeprofil, mot krampen og smerten i hver eneste muskel. Kanskje har du tvitret i en matpause at «Det sitter en sykkel fast i baken på meg», og smilt tappert. Hele turen tok deg tjuesju og en halv time, men det var de siste to timene som varte lengst.

Og kanskje har du prøvd å skrive en roman. Du har skrevet nesten åtti tusen ord siden du begynte i november. Kanskje har du vært med på skrivesprinter sammen med andre forfatterspirer i diverse fora på Facebook. Du har delt et og annet kapittel med pilotlesere, og kanskje har du til og med fått manuskripthjelp fra Forfatterskolen. Kolleger på jobben din – jobben du håper skal bli en bi-inntekt når du oppnår forfattersuksessen – undres hvorfor du har vært ukonsentrert, mens du selv har følt at du sjelden har vært mer konsentrert. Kanskje har du klart å legge vekk de to andre manuskriptene du har begynt på, og bare fokusert på dette ene. Du har forsøkt å ignorere den indre kritikeren, og bare skrevet på. Vet et par tilfeller har du stoppet opp, slettet litt, slettet litt mer, og til slutt har du kanskje slettet to hele kapitler. Kanskje har du kjent på motløsheten, skrivesperren, fortvilelsen når du står fast. Andre dager har ordene strømmet ut av fingrene dine. Du har bare noen få kapitler igjen. De siste ti tusen ordene veier dobbelt så mye som de første åtti når du skal få dem plassert i manuskriptet. Du vet at etter de neste par dagene er du nesten i mål. Kanskje en uke. Kanskje to. Ikke mer.

Det føles som en ferietur i en Volvo stasjonsvogn, med en Seestern campingvogn hengende bakpå, der du tråkker oppover bakkene ved Minnesund og det verker i lårene, mens storebroren din spør om det er minigolf der, og moren din sier at det er det sikkert men først må han hjelpe til med forteltet og han stønner og du smiler fordi du slipper, og du passerer Statoilstasjonen og vurderer å stoppe for å låne toalettet, men lar det være fordi du ikke er trygg på at du kommer deg opp på sykkelen igjen og du er så nær bakketoppen og etterpå går det nedover, og det svir i øynene klokken to om natten men du må få vist leserne hvordan hovedpersonen reagerer når politiet forteller at de ikke har noen spor og det verker i håndflatene til tross for sykkelhansker med demping og faren din svinger inn foran resepsjonen og stopper motoren og du nesten faller av sykkelen når du passerer målstreken og setter det siste punktumet og lagrer i DropBox og skrur av PC-en og går og legger deg og tenker at i morgen …

… begynner redigeringen!

…til øyet blir stort og vått

Moren min er lesehest, og jeg arvet hennes kjærlighet til det skrevne ord. I starten var det jeg som ble lest for, enten av mamma om kvelden eller av Anne-Cath. Vestly hver morgen. De som er gamle nok til å huske den gode, varme stemmen som sa «morn, morn!», vet hva jeg snakker om. Jeg elsket bøkene om Lillebror og Knerten og om Ole Aleksander Fili-bom-bom-bom. Da broren min begynte i første klasse, satt jeg gjerne på den andre siden av bordet når han gjorde lekser. Det ble litt klønete, siden jeg hele tiden spurte «hva står det der?» og «hva heter den bokstaven?», og resultatet ble at jeg lærte å lese i femårsalderen – opp-ned 😊

Heldigvis var dette en kortvarig greie (selv om jeg fortsatt kan lese ganske raskt opp-ned). Jeg begynte etter hvert å lese bøker selv. Naturlig nok var det Vestlys bøker i starten, men også eventyrene i «Mitt Skattkammer»-samlingen. Så kom Bobsey-barna og «Brains» Benton (langt mer intelligent enn Hardy-guttene, må vite), før jeg tok skrittet over til litt voksnere spenningsbøker. Alistair Maclean og Desmond Bagley var de aller beste, syntes jeg. Jeg drømmer stadig om å skrive en så bra åpning på en bok som Maclean gjør i «When Eight Bells toll» («Åtte glass»).
Damene på biblioteket i kjelleren på rådhuset i Narvik ble godt kjent med den lille tassen som stadig kom innom og spurte etter nye Maclean-bøker. «E du sekker på at de hær e nåkka førr dæ?» spurte de, og det var sikkert betimelig å undres når en 10-åring ville lese om «Kanonene på Navarone».

Det var i denne tiden vi begynte å lære engelsk på skolen, og med en far med fartstid på malmbåter i mange britiske havner og en mor som jobbet på turistkontoret, var jeg allerede godt i gang med språket. Jeg rett og slett elsket engelsk, og gjør det fortsatt. Etter hvert begynte jeg å lese bøkene til Bagley og Maclean på engelsk, og det åpnet en helt ny verden.

Så sa det pang! Jeg så en bok i engelsk-hyllene av en fyr som het Stephen King. Det var vinteren 1980, mens Eric Heiden knuste all motstand på skøytebanen i OL i Lake Placid. Jeg var 12 år, og lånte med meg «The Dead Zone». Boken handler om Johnny Smith, som havner i koma etter en bilulykke. Når han våkner, merker han at han har synske evner. Blant annet møter han en lokalpolitiker, og håndhilser på ham. Johnny ser fremtiden til Greg Stillson – og ser at han kommer til å bli president og starte tredje verdenskrig. For øvrig er det mange i disse dager som trekker paralleller mellom Stillson og Trump …

Uansett – døren til Stephen Kings verden var åpen, og jeg pløyde gjennom alt han hadde skrevet til da, og har fortsatt å lese ham siden. Hvis jeg noen gang skal skrive en topp-ti-listen, kommer hans «IT» fra 1986 til å havne svært høyt! Så kom John Irving, John Grisham, John Michelet, Lars Saabye-Christensen og mange fler. Jeg leste og leste, og skrev bitte litt innimellom, uten å egentlig ha noen tanker om å bli forfatter på ordentlig. Jeg mener – jeg kunne vel ikke tørre å drømme om det…?

Så sa det pang igjen! Jan Kjærstad ga ut trilogien om Jonas Wergeland i 1993 – 1999 (Forføreren, Erobreren og Oppdageren), og jeg visste at jo – jeg MÅ bli forfatter! Disse tre bøkene var det som dyttet meg ut av tvilen og inn i overbevisningen om at jeg måtte skrive. Allerede i 1996/97, da jeg leste Erobreren, begynte konturene av «Seb» å tegne seg i hodet mitt.

Og jeg har fortsatt å lese. I snitt leser jeg én bok i uken, kanskje nærmere to. Jeg leser hele tiden, og tilhører de som tror at man blir bedre forfatter av å lese. Jeg leser for å oppleve, for å føle, for å sanse – men også for å lære. I Facebook-forumet for Forfatterskolens elever snakket vi nylig om at vi leser på en annen måte nå enn før vi lærte en del om skrivehåndverket. Jeg tar meg selv i å «arrestere» forfattere når jeg ser at de synder mot skrivetekniske kjøreregler. Det hender ofte at jeg faktisk blir litt irritert når en veletablert forfatter lar en av figurene sine si: «Som du vet, søster, var vår far motstandssoldat under krigen» eller «Jeg er glad du tok med deg papirene, som vi jo avtalte da vi møttes i går». Eller når en annen skriver «sa hun syrlig». Hvis en replikk er syrlig, bør det komme klart frem av ordene i replikken. – Hvis ikke, bør replikken skrives bedre, sa han syrlig 😉

Så ja, jeg leser fordi jeg elsker historiene, jeg elsker å føle tomheten når en bok er ferdig og jeg elsker å lære håndverket gjennom å lese.

Jeg leser ofte flere bøker samtidig, og strør dem rundt meg i huset. I skrivende stund er disse bøkene under lesing:

  • «Avenue of Mysteries» – John Irving (ligger på nattbordet)
  • «Fortellerkunst» – Henrik Langeland (ligger på en hylle på do)
  • «Crime and Thriller Writing» – Laurie King og Michelle Spring (ligger under Langeland-boken)
  • «The First Five Pages» – Noah Lukeman (ligger under salongbordet)
  • «Seierherrene» – Roy Jakobsen (også under salongbordet)
  • «The Arraignment» – Steve Martini (lydbok på mobilen – lytter på den i bilen)
  • …og så begynte jeg på «En femte årstid» av Torkil Damhaug på terrassen i dag (boken ligger på spisebordet, ser jeg…)

Harry Potter og de tolv refusjonene

Jeg og Harry Potter har i grunnen svært lite til felles, men noe må man jo ha som overskrift. Derimot har jeg en liten ting felles med «moren» til Harry — J. K. Rowling. Er det noe du får høre i forfattermiljøer, enten det er i sosiale medier, forfatterkurs, diskusjonsgrupper eller andre treffpunkter, er det at du ikke skal fortvile over refusjoner fra forlagene. «Husk at J. K. Rowling fikk TOLV refusjoner på den første Harry Potter-boken, og se hvordan det gikk til slutt!»

Ærlig talt — hver gang jeg hører den leksen der nå, lar jeg den bare gli gjennom hodet uten å høre etter. Jeg er så lei av den. Jeg skjønner selvsagt at alle som sier det mener det oppmuntrende, og det setter jeg absolutt pris på. Det som er poenget mitt er at jeg faktisk akter å fortsette å bli pisse sur hver gang jeg får avslag fra et forlag. Det hjelper ikke at Luis L’Amour fikk 200 – to hundre! – avslag før Bantam valgte å gi ut den første boken hans (L’Amour har solgt over 300 millioner bøker til nå…). Det hjelper ikke at David Wroblewski ble avvist drøssevis av ganger før noen endelig ville gi ut den vidunderlige boken «Historien om Edgar Sawtelle» (les den!), eller at John Grisham ikke fikk napp på utallige forsøk da han hadde skrevet «A Time to Kill».

JEG hater avslagene!

Det betyr ikke at jeg lar meg stoppe, eller engang bremse, av dem. Jeg blir skuffet, lar meg selv gå litt i kjelleren noen timer, og så er jeg mr. Plagsomt Positiv igjen 🙂

«Seb», boken jeg skrev i 2010, reviderte i 2011 og 2012 og 2013 og 2014 og 2015, har jeg for ordens skyld fått TOLV refusjoner på. Hittil. Kanskje jeg skal sende den inn én gang til? J. K. Rowling fikk tross alt TOLV refusj…ah, shut up! 😀

Forfatterdrømmen

Jeg har, som veldig mange andre, «alltid» vært glad i å skrive og å lese. Jeg var han gærningen i klassen som elsket når vi fikk stiloppgaver i norsktimene. Om jeg ikke hadde vært ganske ok i fotball og i gymtimene, ville jeg garantert aldri blitt godtatt i det sosiale miljøet på Ankenes barne- og ungdomsskole.

Jeg skrev dikt, sangtekster og noveller. Min første refusjon fikk jeg allerede i 12-årsalderen, da jeg sendte inn en krimnovelle til Vi Menn – noe jeg absolutt ikke turde fortelle mamma og pappa. Jeg skjønte ikke hva hun mente, hun som svarte meg med at «…historien din framstår litt for oppkonstruert…». Hva søren? Selvsagt er den oppkonstruert, ditt nek! tenkte jeg. Er ikke alle krimnoveller det?

Under denne overskriften – «Forfatterdrømmen» – kommer jeg til å skrive både historien om hvorfor jeg ønsker å skrive, hva som tente den virkelig store flammen inni meg, og ellers om reisen min fram til det som forhåpentligvis blir en utgitt bok (eller fler 🙂 )

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén