– om å oppnå forfatterdrømmen –

Carpe diem (dagens fisk)

I dag gråt jeg en skvett.

For Lucinda Riley.

Eller, kanskje ikke så mye for henne. Jeg mener, det er selvsagt trist at en kvinne på 55 dør av kreft, og for hennes nærmeste må det ha vært grusomt. Som det er for de aller fleste som mister noen kjære. Og dem er det jo drøssevis – nei, forresten. Det er ikke et ord jeg ønsker å bruke om de som dør. Det kommer av «drøss», eller «dryss». Som om det drysser døde folk rundt omkring. Det føles så upersonlig. Så … intetsigende.

Men døden er upersonlig. I de aller, aller fleste tilfeller. For de aller, aller fleste av oss. I skrivende stund har anslagsvis 133 000 menneskers hjerter sluttet å slå. Det er mindre enn 0,002 prosent av verdens befolkning. Med andre ord er det forsvinnende få som opplever nærkontakt med døden i dag. Og i morgen. Og forrige tirsdag.

De aller færreste av de som forlot denne verden i dag gjorde det på samme måte som Lucinda Riley, og i hvert fall ikke i samme omgivelser. Ifølge familien hennes døde hun fredfullt, omgitt av familien. Av de mer enn 133 000 andre vet vi at mange døde ensomme, mange døde smertefullt, mange døde brått mens andre døde etter mange års sykeleie. Hjertesvikt, skuddskader, overdoser, drukning, bilulykker og hundrevis av andre årsaker har stoppet pulsslag i løpet av dagen.

Så hvorfor gråt jeg når jeg leste at Lucinda Riley var død?

Av samme grunn som da min gamle barndomsvenn Gunnar døde for noen år siden. Spreke, sporty Gunnar, som var på en av sine mange fjellturer med sønnen sin. Gunnar var, som jeg, en supernerd, og han var mye, mye smartere enn meg. I tolvårsalderen kunne vi sitte på rommet hans og lese i Guinness rekordbok, for eksempel. Gunnar slo opp på en tilfeldig valgt side, og så pugget vi alt som sto der. Så hadde vi quiz for hverandre etterpå. Eller vi tegnet omrisset av forskjellige land til hverandre, og så måtte den andre tegne inn hovedstaden – og ofte de to–tre største byene.

Gunnar falt om på fjellet. Hjertet sviktet, og han var ikke mer. Hva etterlot han seg? For familien vil jeg anta ganske mye. For meg, udødelige minner om hvordan vi satte opp hundrevis av soldatfigurer i hele andre etasje, og utkjempet alle de store slagene fra andre verdenskrig. Gunnars kunnskaper om Rommels ørkentaktikker var fabelaktige.

Eller Marit, som i ni år gikk i samme klasse som meg og Gunnar. Marit, som jeg (og alle andre) var stormende forelsket i gjennom alle de ni årene. Marit, som var vakker, smart, flink i håndball, og som etter hvert ble akademiker. Hun ble gift. Fikk barn. Og kreft. Og skrev noe av det vakreste og vondeste jeg har lest, da hun blogget om sykdommen, livet, døden og familien. (http://idetsykehjrnet.blogspot.com/)

Marit etterlot seg uslettelige spor blant sine nærmeste.

For meg er Marit et minne om en uskyldig barne- og ungdomstid, og om hvordan jeg en eneste gang tok mot til meg. I gymsalen på Ankenes ungdomsskole, på en skolefest en gang i åttende klasse, med ben som nykokt spagetti, stavret jeg meg bort til henne. Hun sto sammen med Hilde, Berit og Mona. Jeg svelget tungt, og spurte om hun ville danse. Jon Elling var diskjockey sammen med Bjørn H., og Thomas Ledin sang:

Dra ner rullgardinen
Släck alla lampor som stör
Lägg dig ner och lyssna
På stadens skrik utanför

Jeg var (vel, er) trommis, og hadde masse rytme. Var egentlig ganske flink til å danse, men vi gutta danset kun klinedans med jentene. Om Status Quo spilte «Whatever You Want», kunne vi hoppe rundt med luftgitarer, men skulle vi danse, måtte vi vugge rolig fra side til side med armene rundt en av jentene. Jeg var pisse nervøs, og hadde aldri budt opp noen til dans før.

Før Marit.

Hun la armene om halsen min, og jeg holdt henne forsiktig rundt midjen, livredd for å holde for høyt eller for lavt. Thomas sang, og jeg forsøkte å unngå å stirre på jenta jeg hadde drømt om siden jeg var syv år gammel.

Så var Thomas ferdig, og Marit smilte og sa «Takk.»

Og gikk og ble sammen med Karl Olav.

Jeg har mange minner om Marit og Gunnar.

Noen færre om Farfar, men jeg var bare ti da han ble offer for kreften. Store, råsterke farfar, som reddet livet til en kar en vinterdag. Fyren gled på dekket på en av slepebåtene på Narvik havn, og falt over bord. Farfar lente seg over ripa og grep fyren i kragen. Stakkaren var av det fyldige slaget, og klærne var søkkvåte. Første gang jeg hørte historien anslo man ham til å veie godt over hundre kilo. Etter hvert ble det nærmere hundreogtyve. For en liten tass som satt og spiste grovbrød med honning på hytta i Skjomen, mens farmor fortalte om heltebragden, var det som om selveste Skipper’n, Supermann og Johnny Cougar ble til en person. Farfar. Han dro denne søkkvåte, halvdøde fyren opp på dekk. Stakkaren veide nærmere hundreogsytti kilo, og klærne var frosne til is.

Farfar rakk å krympe og svinne hen før kreften vant. Men han etterlot seg uslettelige minner hos pappa og onkel Ronny, sønnene hans.

Og hos meg.

 

Jeg gråt da Neil Peart døde. Min store helt i musikkens verden. Og da Eddie van Halen gikk bort. Og Ray Clemence. Og Kobe Bryant.
Alle var idoler som har gitt meg inntrykk, opplevelser, inspirasjon, motivasjon.

Minner.

Så hvorfor gråt jeg når Lucinda Riley døde?

Jeg har aldri lest noen av bøkene hennes. Hun har eksistert mer som et navn jeg av og til ser på toppen av salgslistene, men ellers har jeg ikke hatt noe forhold til henne. Mamma liker bøkene hennes, det er i grunnen det nærmeste jeg kommer.

Men kanskje jeg gråt fordi jeg ble minnet om hvor lite vi vet om når døden kommer.

Og fordi jeg ble minnet om hvor viktig det er å utnytte dagene. Jeg ble sint da jeg leste at Lucinda Riley var død. Hun var bare 55 år. Hun hadde så mye igjen hun ville gjøre. Så mange flere bøker hun ville skrive. Så mange flere mennesker hun ville glede.

Så ja, litt sint.

Overskriften i nyhetssaken om hennes bortgang ble et tupp i hekken på meg.

Husk at glemme bagateller.
Husk at nemme hvad det gælder.
Husk at elske, mens du tør det.
Husk at leve, mens du gør det.

Skrev Piet Hein.

It’s my life
It’s now or never
But I ain’t gonna live forever
I just want to live while I’m alive

Skrev Jon Bon Jovi.

Glemme bagateller. Leve mens du gør det.

Jeg aner ikke hvor jeg vil med dette, for å være helt ærlig. Kanskje jeg bare ønsker å bli flinkere til å fokusere på det som betyr noe. Gjøre noe for å etterlate meg noe. Noe som står igjen etter meg når jeg engang trekker siste åndedrag. Forhåpentligvis ikke på noen tiår ennå, men jeg aner jo ikke.

Jeg har gjort noe ut av livet, men langt fra så mye jeg kunne gjort.

Jeg har vært med på å produsere to fantastiske mennesker, det kan jeg i hvert fall slå i bordet med. At Kristiane og Michael valgte meg til pappa er det altoverskyggende største jeg har prestert.

For all del, jeg håper det som nå har begynt å bli et forfatterskap også skal stå igjen etter meg, og kanskje folk snakker om meg etter at jeg er borte. Noen vil kanskje si «han var litt av en klovn» eller «jo da, han var flink å lære bort Word og sånn» eller «det kunne bli litt i overkant mye av og til». Noen vil si «han var en idiot» eller «en drittsekk». De aller, aller fleste vil likevel aldri snakke om meg når jeg er borte. Og det er jo sånn det må være, når vi allerede er nesten åtte milliarder mennesker her på jorden.

Men Lucinda Riley. Og Gunnar. Og Kjetil. Og Marit. Og John Bonham. Og Randy Rhoads. Og alle andre som går bort lenge før man liksom skal.
De minner meg om at det er viktig å leve, mens man gjør det. Og elske, mens man tør det.

Leve hver dag som om den var den siste? Det er neppe en god strategi.

Men kanskje la det uviktige være av og til? Ta for deg av livet i ny og ne?

Hva skjer om du ikke vasker vinduer i dag? Hva om du i stedet setter deg godt bak i sofaen og hører på musikk? Kanskje kan du gjøre alvor av å høre Pink Floyds Dark Side of the Moon fra begynnelse til slutt? Det bør man gjøre minst én gang i året. Eller 2112 av Rush. Eller Led Zeppelin IV. Eller Rockinghorse av Alannah Myles.

Hva skjer om dette er dagen du viser ungene at det finnes et liv utenfor skjermer og vinduer? Legg fire plankebiter eller grener på gresset eller skogbunnen, og lag en liten firkant. Ligg helt stille og følg med. Etter hvert vil dere oppdage enorme mengder liv bare på femti ganger femti centimeter. Prøv!

Skal dere ha pølser og potetmos til middag? Flott! Server det på det fine serviset. Det som står i skapene på stua og som kun blir brukt et par ganger om året. Hvorfor skal det brukes bare til gjester? Det er jo dere fem rundt hverdagsmiddagsbordet som fortjener det flotteste av det flotte. Hva så om det blir utslitt? Det ville tatt to hundre år å slite det ut med det vanlige bruksmønsteret, og hvem gagner det?

Eller, er det kanskje i dag du skal si at «nei, jeg tror jammen jeg skal finne ut hvorfor så mange liker Lucinda Rileys bøker», og ta en tur på biblioteket? Er det nå du endelig skal ta fatt på søster-serien hennes? Eller Jan Kjærstads trilogi om Jonas Wergeland? Eller Byens Spor-serien til Lars Saabye-Christensen?

Eller kanskje er det NÅ du skal gjøre alvor av drømmen om å skrive selv? De gamle diktene som ligger i permen bakerst i skapet. Den novellen du sendte til Norsk Ukeblad. Historien om hvordan du opplevde å vokse opp i drabantbyen. Om livet ditt etter det grusomme som skjedde i barndommen? Eller krimhistorien du har grublet på så lenge. Eller eventyret du fant på da du var elleve, og som du fortalte datteren din da hun ikke fikk sove i fireårsalderen. Du har jo hatt lyst til å se den historien i en fargerikt illustrert barnebok, ikke sant?

Jeg vet … livet, hverdagen, plikter, ansvar, omsorg, familie, unger og alt det der. Og her sitter jeg, 54 år gammel, singel, alene, uten ett eneste menneske som krever at jeg skal gjøre ditt eller datt. Jeg kan lene meg bak og høre Rush hele kvelden om jeg vil. Eller lese Lucin—nei, da må jeg først innom biblioteket.

Full respekt for at dette ikke er like enkelt for alle. Jeg er veldig klar over for en luksus det er å kunne gi beng i alt og alle og bare stikke ut og fiske ørret i pissregnet, selv om oppvasken står der og roper etter meg.

Men du skjønner tegninga.

Av og til.

I ny og ne.

En og annen gang. 

La hverdagen seile sin egen sjø, om så bare for 124 minutter. Gråt deg gjennom The Notebook med Ryan Gosling og vidunderlige Rachel McAdams, og kjenn at hjertet ditt dunker.

At det fortsatt virker.

I just wanna live when I’m alive.
It’s my life.

Previous

For en tid vi lever i!

1 Comment

  1. Karin Rognmo Mellem

    Herlige refleksjoner. Og utsettelser, det skal vi bare slutte med.

Svar på Karin Rognmo Mellem Avbryt svar

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén