Boksmeden

– om å oppnå forfatterdrømmen –

Forfatter: boksmed Page 1 of 4

Save me!

Min inntreden i IT-faget skjedde sommeren 1983, da jeg så en annonse for en Commodore 64. I Norge kostet den fem og et halvt tusen, men i annonsen var den priset til tre og et halvt. Ulempen var at butikken befant seg i Tyskland, nærmere bestemt Berliner Allee 47 i Hannover. Null problem, siden vi skulle på ferie til slekten vår i Tyskland, og kom til å passere Hannover på veien 😊

Først på hjemturen et par uker senere, nærmere bestemt på en campingplass i Arjeplog i Nord-Sverige, fikk jeg prøvd vidunderet. I campinghytta hadde de en 14-tommers sort/hvitt-TV, og jeg koblet opp maskinen, og fikk for første gang se

I den lille manualen sto det hvordan jeg skulle skrive inn programmer, og selvsagt var dette det første programmet jeg noensinne skrev:

Når jeg så skrev RUN og trykket på RETURN-tasten, ble skjermen fylt av

Og jeg tenkte «Hva mer kan jeg få til?», og bladde videre i manualen. Etter en liten time svevde en liten ballong over skjermen, med C-logoen midt på ballongen.

Jeg var solgt!

Til mammas store fortvilelse droppet jeg tanken om å bli kirurg, og kontaktet skolekontoret og byttet til handelsskolen i stedet for gymnaset. På Stormyra hadde de nemlig EDB-linje!

Før dette blir en altfor emosjonell reise gjennom minner, hopper jeg til dagens tema. En vinterkveld i 84 satt jeg nemlig og tastet inn et flere sider langt dataprogram fra bladet «Commodore User»:

Etter mange timers tasting, nærmet jeg meg øyeblikket hvor jeg skulle skrive RUN, og få teste spillet, som var en slags «Breakout»-variant, for de som er gamle nok til å huske 😊

Så blafret det i lysene, og mørket kom. Strømbrudd!

Til tross for at det var fullt mulig å lagre programmet på kassett underveis, var det ikke noe jeg tenkte på i 1984. Dermed var mange timers arbeid borte, og da strømmen etter hvert kom tilbake, orket jeg ikke tanken på å skrive alt inn på nytt.

Det var også siste gang jeg ikke sørget for å ha backup.

… som bringer meg til dette innleggets egentlige tema.

Backup!

Benjamin Frankling skal en gang ha sagt at « … i denne verden kan intet sies å være sikkert, bortsett fra død og skatt.»

Jeg vil legge til et par—tre punkter på den listen: Strømmen går, PCer krasjer, MacBook-er dør.

På ett eller annet (eller flere) tidspunkt vil bortimot alle forfattere oppleve datakrasj, enten det er et program som nekter å fungere, en harddisk som faller i gulvet (been there!) eller en PC som nekter å starte etter et strømbrudd.

De færreste, men likevel noen, opplever å miste data på mer dramatisk vis, som f.eks. brann eller tyveri. En kollega opplevde å bli overfalt i en heis på et hotell i syden, og i vesken som tyven stakk av med, lå to – TO – bærbare PCer, samt «en drøss» minnepinner. Ironisk (og tragisk) nok hadde damen vært flink og tatt jevnlig backup av viktige dokumenter fra begge laptopene … og lagret dem på nettopp de stjålne minnepinnene.

Hvis huset brenner ned, er det innlysende at livet snus på hodet for de som rammes. Er man heldige og kommer uskadet fra brannen, er sannsynligheten stor for at mye av innbo og løsøre (som det heter i forsikringsbransjen) ikke er intakt. Med tid og stunder får man erstatning, man kommer seg på bena, kanskje i ny bolig etter hvert.

Da er det VELDIG greit om det stor bokprosjektet ikke gikk med i brannen.

Du får lånt deg en ny laptop, eller kanskje har du råd til å legge ut i påvente av forsikringsoppgjøret og kjøper en. Du vipper opp lokket, trykker på «On», og etter få sekunder kan du fortsette der du avsluttet kvelden før brannen, tyveriet eller harddisk-krasjet. Markøren din står faktisk og blinker midt i replikken du var så fornøyd med!

Her er noen forslag til gode backupløsninger og -rutiner.

 

CTRL+S (Lagre)

Denne hurtigtastkombinasjonen er kanskje mest kjent fra Word, og fungerer på både Windows- og Mac-versjonene av verdens mest brukte tekstbehandler. Det er også en såpass vanlig tastekombinasjon at de aller fleste skriveprogrammer har valgt å bruke den til å lagre. Sønnen min spurte meg en kveld for mange år siden, da jeg satt og skrev på et eller annet på PCen hjemme: «Pappa, hvorfor bruker du den tasten så mye når du skriver?»

Jeg visste ikke at det hadde jobbet seg inn i ryggmargen, men det stemte – kanskje så ofte som et par ganger i minuttet trykket jeg CTRL+S mens jeg skrev. Jeg hadde sikkert mistet litt for mange timers Word-skriving opp gjennom årene, tenker jeg.

Ikke for å gni det inn, men etter at jeg byttet til Scrivener, har jeg sluttet å trykke CTRL+S, men det skal jeg komme tilbake til 😉

 

Skylagring.

Om du bruker Dropbox, Google Drive, OneDrive, iCloud eller en annen skybasert lagringsløsning, er det uansett et godt og steg på veien mot en god backupløsning. MÅ du bruke skylagring? Nei, absolutt ikke, men det har noen klare fordeler. De mest åpenbare er at du har tilgang til manuset ditt fra hvilken som helst internettilkoblet PC/Mac (eller mobil/nettbrett, for den saks skyld), og at du ikke mister manuset om du mister PCen. Om du samarbeider med noen, enten en redaktør eller kanskje en medforfatter, er det også veldig praktisk å kunne dele (eller til og med samskrive) dokumenter via skyen.

 

Ekstern harddisk/minnepinner

Disse har blitt så billige nå, at det nesten er for dumt ikke å ha en slik. For noen hundrelapper kan du få en disk med plass til flere hundre tusen bøker, om du skriver sånn passe langt i hver bok (80 000 – 100 000 ord). De aller fleste av oss kan nok sette av ganske mye plass på en slik ekstern disk til f.eks. feriebilder og slikt.

MEN – det er ikke å anbefale å oppbevare denne disken sammen med PCen. Mange vil tenke at det er litt tungvint å ha den et annet sted, men det er en bitte liten pris å betale for å beholde manuset. Ta disken med deg på jobb, eller legg den hos naboen eller tante Olga. La den i det minste ikke ligge i PC-vesken. Jeg vet om folk som har egen bankboks til den eksterne disken, og som tar full backup av hele PCen på denne disken hver eneste uke.

En 32GB minnepinne koster 128 kroner, og har plass til over 70 000 bøker, så i denne sammenhengen er den egentlig en ekstern harddisk. Bruk den, og oppbevar den på samme måte

Rutiner

Jeg er et rotehue uten sidestykke, men av en eller annen grunn (vinteren 1984!) har jeg klart å legge meg til gode backuprutiner. På PCen min har jeg minst ti skriveprosjekt liggende, i varierende «livsstadier» fra en enkelt setning (en idé) til en krimroman som jeg redigerer i disse dager, med tanke på å sende til forlag. Jeg er hobbyfotograf, og har et par hundre GB med bilder liggende i tillegg til en del annet som jeg ikke ønsker å miste. Jeg har en ekstern harddisk på 2 TB, som ligger på kontoret på jobb. Hver helg tar jeg den med meg hjem, og tar full backup (jeg bruker EaseUS ToDo Backup Free) av alt som ligger i dokument- og bildemappen på C-disken. Hvis jeg er ute og tar bilder en kveld, og finner ut at det var noen av bildene som ble så bra at jeg ikke vil risikere å miste dem, legger jeg dem i en mappe i Dropbox-en min. Når helgen kommer, blir disse med på den ukentlige backupen også, selvsagt.

Alle bokprosjektene mine ligger allerede i Dropbox, siden Dropbox og Scrivener snakker helt supert sammen. Lager jeg et nytt prosjekt i Scrivener, velger jeg Dropbox som lagringssted, og dermed er jeg trygg på at det ikke blir borte.

Likevel er jeg paranoid nok til at jeg lar helgebackup-programmet ta med seg manus-mappen fra Dropbox når det kjører. Dette er egentlig bare tull, men siden det ikke koster meg mer enn noen sekunder ekstra ventetid, er det greit.

Til slutt, til de mange Word-brukerne som misunner oss Scrivenerfolk akkurat denne synkroniseringsfordelen, det finnes gode løsninger for Word også. Abonnerer du på Office 365, har du tilgang til skytjenesten OneDrive, som både er automatisk integrert i Word, men også gir svært gode samarbeidsmuligheter med andre. Både Dropbox, Google Drive og flere andre har integreringsløsninger (plug-ins) som gjør at du kan lagre direkte dit fra Word-menyene, og i aller siste versjon av Word lagres det til og med automatisk. Du kan si farvel til CTRL+S (eller diskett-ikonet øverst til venstre)!

Om alt dette hørtes veldig teknisk og omfattende ut, så vil jeg likevel oppfordre alle skrivere til å skaffe seg en eller annen backupløsning.

I ytterste konsekvens kan du til og med sende manuset til deg selv på mail, selv om det er en svært lite praktisk løsning etter min mening. Det krever nitid versjonshåndtering, og du kan fort ende opp med de klassiske «MinRoman_versjon3_andre_utkast_4_feb2018_siste_allersiste_kladd7.docx»

Da er det bedre med minnepinne, som du legger et annet sted enn der du kan risikere at PCen brenner opp sammen med huset.

Og for de som lurte på hvordan Commodore 64-spillet til slutt ble seende ut:

Minner … sukk!

… minner man kan ta frem igjen, om man har backup!

PS. Berliner Allee 47, Hannover, slik det så ut i Google Earth i 2009

Grandiosa er ikke pizza!

Jeg omtaler gjerne meg selv som en snobb. I hvert fall innenfor visse områder, som for eksempel musikk og mat. Mitt absolutte favorittband er den canadiske progrocktrioen Rush, og jeg elsker postrockerne i Caspian. Sistnevnte er, sammen med progmetal-bandet Animals as Leaders det jeg foretrekker å ha i headsettet når jeg skriver. Både fordi jeg må høre på instrumentalmusikk, slik at jeg ikke forstyrres av tekster, men også fordi det er helt fantastisk å høre på. Og ja, jeg må nevne A-moll-konserten av Grieg også – den er perfekt skrivemusikk!

Og jeg elsker en mør biff. Den har selvsagt ligget på kjøkkenbenken en times tid i romtemperatur før jeg smører den inn med litt olje (extra virgin, naturligvis) og flaksalt. Deretter stekes den i smijernspannen sammen med med masse kjærlighet, en kvast timian, et par hvitløksbåter og i smør som jeg har stått og spadd over biffen med skje for at smakene skal trenge inn i kjøttet. Jeg peprer selvsagt ikke biffen før steking, siden pepper så lett blir svidd i pannen. I stedet rister jeg hele pepperkorn i en liten, tørr panne – til de «popper» som popcorn, før jeg knuser dem i en morter og sikter dem i en finsiktet sil. Da sitter jeg igjen med kun det finmalte indre av nyristet pepper, og løfter dermed biffen til enda et nytt steg på smaksstigen. For øvrig snakker vi selvsagt om biff som har gått ut på dato noen dager i forveien, slik at den er enda mørere, og den skal naturligvis serveres medium rå, og hvile minst ti minutter på benken etter steking.

Eller så kan jeg selvsagt vispe sammen en pannekakerøre og steke med First Price-baconterninger og nyte det (nesten) like godt som biffen.

Eller jeg kan sitte på spinningsykkelen med Maroon 5 eller Michael Buble i ørene og ha en flott musikalsk opplevelse sammen med treningsøkten.

Men det kan jo ikke stemme – jeg er jo snobb!

Jeg hater jo frossenpizza, og får (rettmessig) kjeft av ungene mine når jeg ikke gidder å se på alle de «folkelige» programmene på TV, som «gullrekka», Dag Otto og Skal vi danse nå igjen?

Så hva er snobberi, egentlig?

Ordet snobb kommer ifølge Norsk Akademisk Ordbok (naob.no) «fra engelsk snob, grunnbetydning ‘skomaker; ikke-akademiker’», men brukes i dagligtale mest om personer som mener de har en slags høyere eller bedre smak innen f.eks. mat, klær eller kultur – men i realiteten ikke har noen egentlig grunn til å tillegge seg slike elitiske «evner».

Så der har du meg. En simpel dust som uten reell grunn mener å ha langt bedre smak innen musikk enn de stakkars dilterne som kritikkløst hører på P4 eller Radio Norge og driter i at de kun får høre de mest kjente låtene av de mest kjente artistene. Grøss!

Skjønner de ikke at de tar feil? Når de sitter der bak rattet og dunker takten til «Despacito» på rattet, eller ukritisk synger med til Ariana Grande simpelthen fordi det er hun som topper VG-lista for øyeblikket? De kunne hørt på «Supper’s Ready» fra den tiden da Genesis var et superbra band (før Peter Gabriel og Steve Hackett forlot, og Phil Collins gjorde dem til et husmorpop-band, naturligvis!), men neida – her skal man høre på «Blurred Lines» med Robin Thicke feat. (og ikke få meg til å snakke om denne «feat.»-sjuka … da blir jeg aldri ferdig) T.I. & Pharrell, for den er jo så festlig (og stjålet fra Marvin Gaye, for ordens skyld).

Og hva med Grandiosaen? En hjemmelaget pizza med mozzarella (ikke bøffelmelk-varianten, siden den er for «våt», og gjør pizzabunnen bløt), ruccola og olivenolje, stekt på pizzastein så bunnen blir supersprø er jo så mye bedre! Eller hjemmelaget tomatsuppe i stedet for Toro-posen? Både billigere og mye bedre.

Men så kan jeg gjerne sitte bak rattet selv og gaule «åååååå we’re hææææf way there …. åååÅÅÅ livin ån a preeeeier!» og faktisk ha det helt supert.

Søren så vanskelig det er å holde på snobbe-stempelet, da!

Takk og lov at jeg ikke drikker kaffe. Jeg ville garantert malt den selv, fra spesialimporterte Arabica-bønner fra Thailand, brygget den i presskanne med nittiseks grader varmt vann (som jeg selvsagt hadde filtrert gjennom en Brondell Circle på forhånd). Og fortalt grundig om prosessen i lunsjen på jobb.

Og hjelpe og trøste mine nærmeste venner og familie om jeg hadde beveget meg inn i alkoholens verden. En ting er hvilke foredrag jeg hadde holdt om jeg skulle servert whisky (jeg hadde garantert brakt den med meg fra et eller annen fjernt destilleri på Hebridene eller kanskje Sullivans Cove i Australia), men fri og bevare både meg og alle andre om jeg skulle servert en rødvin til biffen! Boquet, kropp, fylde og litt lær … kanskje et hint av sedeltre og kanel?

Heldigvis drikker jeg bare vann, ev. Fun Light (i håp om at «du blir hva du drikker») og selvsagt Pepsi Max (men bare når Liverpool spiller!). Kom ikke her med noe Cola Zero-skvip, takk!

Så ja, dette ble nesten en slags «selvangivelse». Jeg er en snobb i ordets rette forstand: en forfengelig narr (Bokmålsordboka).

For det er virkelig ingenting i hverdagen min som tilsier at jeg «har rett» til å jåle meg til slik jeg gjør. Jeg har en beskjeden jobb i staten, bor i en beskjeden rekkehusleilighet (primært eid av banken), kjører Toyota Auris og har ennå ikke spart opp nok til å bytte ut kjøkkeninnredningen som jeg mistenker ble montert en gang på 70-tallet, da rekkehuset ble satt opp. Jeg har ingen spesielt dyre vaner, selv om jeg har et helt OK speilreflekskamera, en racersykkel (og de påkrevde bleiebuksene) og mer enn nok fiskeutstyr. Nei, forresten – man får aldri NOK fiskeutstyr!

Men jeg jåler meg til på andre måter, gjennom å proklamere at «Fifty Shades of Grey» er en møkkabok og at Kygos musikk er ensformig og kjedelig. At Monty Python er skikkelig humor, mens Børning-filmene er überharry. Jeg bruker über som prefiks for å være pretensiøst morsom, og poengterer ord hvordan jeg bruker det som prefiks for å vise at jeg innehar visse lingvistiske evner.

Og hva har dette i en forfatterblogg å gjøre? Hva babler jeg om, egentlig?

Litterær kvalitet, selvsagt. Duh!

Og kanskje litt litterært snobberi.

Fra min side, vel å merke.

«Hva leser du, da?» er et spørsmål jeg griper meg selv i å svare litt snobbete på. For man skal jo, særlig i skrivekretser, lese Doris Lessing, William Golding, Kazuo Ishiguro og Toni Morrisson, eller andre som i det minste blir shortlisted til Man Booker-prisen. For ikke å snakke om Kjartan Fløgstad, Thor Vilhjálmsson, Dag Solstad eller Jon Fosse – alle verdige vinnere av Nordisk råds litteraturpris. Og jeg har lest noen av dem, og både likt og mislikt bøkene.

Men så synes jeg Stephen King, Jørn Lier Horst, Tom Egeland, Karin Fossum, John Grisham og Michael Connelly er strålende forfattere, og det er jo ikke snobbete i litteraturkretser. Karin Fossums forfatterskap ble endog kalt overvurdert av professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, Erik Bjerck Hagen.

Om jeg skal holde på parallellen fra andre avsnitt i denne lørdagsrablingen, er Lessing og Fosse representanter for den møre biffen, men da ville i så fall den neste gjengen blitt Grandiosa-ekvivalenter, og det er de vitterlig ikke. Likevel tar jeg meg selv farlig ofte i å si at «akkurat nå leser jeg The Narrow Road to the Deep North av Richard Flanagan» eller noe slikt, i stedet for «Politi, av Jo Nesbø». Sannheten er at den ene ligger på nattbordet mens den andre ligger ved siden av sofaen – mine to primære leseplasser.

Og begge gir meg det jeg krever av en bok – en god leseopplevelse.

Den første fikk Man Booker-prisen for 2014, mens den andre er skrevet av en som omtaler seg selv som «en ren underholdningsforfatter». Skal jeg være ekte snobb, skal jeg med andre ord ikke lese Nesbø.

Eller jo, jeg kan lese ham, så lenge jeg ikke sier det til noen.

Den svenske hitmaskinen Max Martin, som bl.a. har vært med og skrevet hits som «… Baby, One More Time» for Britney Spears og «I Kissed a Girl» for Katy Perry har funnet formelen. En formel som har gjort ham i stand til å skrive (alene eller sammen med andre) og produsere (alene eller sammen med andre) 22 låter som har havnet på førsteplass på Billboard Hot 100-listen. Denne formelen har blitt grundig analysert, og inneholder bl.a. følgende elementer:

– 73 % av låtene går i dur, og da helst i G-dur

– De aller fleste følger «fire akkorder»-loven, I – V – vi – IV (eller vi – IV – I – V i ny og ne)

– Første refreng må komme innen førti sekunder («Get to the point»-regelen for hits!)

– Tekstene er banalt enkle, målt ut fra lesenivå. «Teenage Dream» av Katy Perry tilsvarer f.eks. første klasse (https://www.scholastic.com/teachers/articles/teaching-content/leveled-reading-systems-explained/)

Men først av alt, og kanskje både enklest og vanskeligst, er låtene catchy. De fenger! De er lette å synge med på, og de aller fleste vil danse når de hører dem. Også om «danse» bare begrenser seg til å gynge litt med hodet, tappe takten med høyre pekefinger på rattet eller slike små, diskrete utskeielser menn over femti tillater seg.

Når ingen ser på, selvsagt. Man er jo tross alt snobb!

Men finnes slike formler i den litterære verden? Kan man skrive en bestselgende roman ut fra lignende kriterier som i f.eks. Max Martins hit-verden?

Ja, mener noen. Som den australske forfatteren Di Morrissey, for eksempel. Her i Norge tipper jeg bøkene hennes ville havnet i kiosklitteratur-genren, med titler som «Heart of the Dreaming», «Tears of the Moon» og «The Last Rose of Summer». Hun selger som hakka møkk down under, og deler gjerne noen av nøkkelelementene i suksessformelen:

– Du må ha med en kjærlighetshistorie

– Persongalleriet må inkludere den gode, den onde og den stygge

– Kom til poenget fort! Sørg for at leseren blir glad i og bryr seg om hovedpersonen din raskest mulig.

(kan du legge henne døende i en sykehusseng eller la den rike mannen hennes slå henne gul og blå før han kaster henne ut til fordel for den unge sekretære sin, f.eks?)

Gi hovedpersonen din et lyte eller et eller annet handicap, gjerne av sosial karakter. Kan helten f.eks. lide av alkoholisme eller spillegalskap. Sitter hun i rullestol, kanskje? Eller er han en introvert albino? Eller er hun en fattig collegestudent som er så utrygg på seg selv at hun faller for en sadistisk sexforbryter med eget helikopter og lekerom?

Hits. Et skjellsord for oss som digger kompliserte rytmer som i «Apocalypse in 9/8» (Genesis igjen) og som synes at de beste låtene er de som varer i MINST åtte minutter. Vi som synes det er håpløst å skrive låter ut fra en bestemt formel.

Vers, refreng, vers, refreng, bridge, refreng, refreng (repeat to complete boredom, then fade).

Hits. Som finnes i litteraturen også. Som f.eks. serieromanene. De skrives etter en veldig godt innarbeidet «formel», og de 248 sidene som kommer ut seks ganger i året selger langt mer enn kvalitetslitteraturen.

Jeg aner egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget, så jeg tror jeg avrunder her. Kanskje er det derfor denne bloggen aldri blir en hit?

… uten at jeg dermed sier at den holder særlig høy kvalitet, altså 😉

Men det er min blogg. Mitt liv.

… og det var tidenes dårligste segue til at jeg skal sette meg på spinningsykkelen og høre på «It’s My Life» av Bon Jovi (og Max Martin, som er med-låtskriver).

Og jeg kommer til å synge «ITS MAI LAAAAIF – ITS NAO ÅR NEEVØØR»

… og i kveld blir det biff

… mens jeg leser Jo Nesbø

(og drømmer om at min egen bok skal bli en hit … eh … jeg mener bestselger)

Indre kritiker knivdrept – politiet uten spor

Hvis jeg skal aspirere til å bli krimforfatter, må jeg vel unne meg en liten drapsgåte i ny og ne.

Men er det så lurt, da? Å drepe den indre kritikeren, mener jeg.

Det er i hvert fall omkvedet i mange skrivekurs, bøker om skrivefaget og generelt i skrivemiljøene (f.eks. på Facebook) jeg har forvillet meg inn i de senere årene.

Du må slutte å høre på den indre kritikeren. Du må ta livet av henne!

Ja, forresten – det er stort sett kvinner som ansettes i stillingene som indre kritikere, har jeg skjønt. Kan det være fordi det er langt høyere andel kvinner i forfatterspiremiljøene? Vel, nok om det!

Du må uansett ta livet av vedkommende, sies det.

Jeg undres. Kan det være at andre løsninger kan være mer produktive? Jeg har noen tanker om det, og akter å utdype dem i større eller mindre grad her.

Den første tanken er at dette blogginnlegget kommer som et resultat av at jeg for første gang har latt meg selv lytte til den indre kritikeren min. Han (ja, han, tenk! Han er nordlending, og ligner til forveksling på arbeidsgiveren) har vært med meg i mange år, men i en litt annen stilling – en slags «er du sikker på dette, Jørn?»-stilling. Men jeg har ikke konsultert ham i skrivesammenheng tidligere, uten at jeg egentlig kan si hvorfor. Kanskje er det fordi jeg har i overkant stor tro på mine egne evner som skriver? Kanskje er det fordi jeg ikke har skrevet nok? Jeg vet ikke … en kombinasjon, kanskje?

For noen år siden kom Fifty Shades of Grey-bøkene, og jeg har null problem med å innrømme at jeg leste alle tre, mest av nysgjerrighet, men også for å kunne ha mitt på det tørre når jeg i ettertid skulle rakke ned på dem. Det har jeg av og til gjort, men skal droppe det i dag. Jeg skal trekke frem den indre kritikeren – eller «my inner goddess», som Anastasia Steele i bøkene titulerer henne. Bøkene er fulle av strålende beskrivelser av denne indre kritikeren/gudinnen, og hvordan hun reagerer på frøken Steeles liv og laden.

«My inner goddess pleads with me.»
«My inner goddess shakes her head at me.»
«… except for the sly, self-congratulatory smile on her face.»
«… tapping her small foot impatiently.»

Jeg må innrømme at jeg ikke mistenker min egen indre kritiker (kanskje jeg skal kalle ham min indre gud …?) for å ha særlig små føtter, gitt at jeg selv vandrer rundt i sko som i marinen ville blitt klassifisert under «Ula-klassen». Men det hender han både tramper utålmodig i gulvet i påvente av at jeg skal få fingeren ut og begynne å skrive, og rister på hodet av meg.

Som sagt – i alle år har jeg hørt på ham, ignorert ham eller trosset ham alt etter hva jeg har hatt av egne behov og meninger.

I fjor sommer fikk stillingen hans nytt innhold – helt uten at jeg selv var informert, for ordens skyld. Han begynte å blande seg inn i skrivingen min. Tidligere har han nok observert, og kanskje ymtet litt her og der, men aldri i så stor grad at jeg har tatt notis av ham.

Men plutselig var han svært til stede (og ja, det heter til stede, i motsetning til å tilstede 😉) i skrivearbeidet. Faktisk var han såpass hørbar at jeg ikke kom videre. Han var utrolig kritisk til alt jeg både hadde skrevet fram til da, og alt jeg forsøkte å skrive utover sommeren og høsten.

Og jeg lyttet.

Og jeg adlød.

«Slett dette!» sa han, og jeg slettet.

«Dropp dette!» sa han, og jeg droppet.

«Du kan like gjerne la være å skrive denne boken, for dette er virkelig ikke bra, din amatør!» sa han, og jeg lot være.

I tre måneder.

Gjennom halve august, hele september og oktober, og langt inn i november holdt jeg meg borte fra manuset mitt. Jeg maktet ikke. Min indre kritiker hadde overbevist meg om at jeg ikke var i stand til å fortelle historien på en måte som noen andre ville ønske å lese – langt mindre betale for å få i bokform.

Kritikeren vant.
Jeg tapte.

Eller … gjorde jeg? Og gjorde han?
Var det en seier? I så fall måtte målsetningen hans være å få meg til å slutte å skrive, og det kan da ikke være riktig?

Positive affirmation!
Det kaller populærpsykologene våpenet. Det som visstnok skal være det mest effektive drapsvåpenet – den indre kritikerens sølvkule.

«Jeg er flink!»
«Jeg fortjener suksess!»
«Jeg lykkes med boken min!»

Slikt skal jeg stå og repetere foran speilet i en eller annen gitt frekvens og tidsperiode, alt avhengig av hvilken populærpsykologisk bok eller nettside jeg leser.
Jobb med selvtilliten! Bli sterkere! Din indre leder kjenner sannheten, og er alltid tilgjengelig for deg når du trenger ham. Alltid!

Sier en av dem.

Min indre leder?
Ok, så det er et helt menasjeri av ansatte oppi (inni) der?
Sorry, men jeg gikk ikke den veien. Jeg har ikke stått foran speilet og messet positive mantra om alt jeg fortjener og klarer. Jeg tviler ikke ett eneste sekund på at det kan hjelpe mange å gjøre det, men det føltes helt merkelig da jeg prøvde. Og ja, Dr. Populærpsykolog gjorde meg absolutt oppmerksom på at det ville føles merkelig, men jeg skulle ikke gi opp!

78 % av populærpsykologene anbefalte meg å ta livet av min indre kritiker på denne måten. Knuse ham (henne?) med disse ordene (og diverse andre teknikker, altså – rett skal være rett).

Jeg fikk egentlig mer sans for de resterende 22 prosentene. (For ordens skyld – prosentsatsene er ikke vitenskapelig regnet ut, men er kun ment for å illustrere et svært tynt poeng fra min side – nemlig at de fleste mener man skal drepe sin indre kritiker.) Mindretallet som ønsker å holde liv i den indre kritikeren, og heller utnytte ham til å nå målene. Og selvsagt utvikle målene i fellesskap, slik at det ikke handler om at han vil knekke meg og at jeg ender opp med å tape.

Hal og Sidra Stone sier at «[Den indre kritikeren] … bare er der. Selvkritikken har vært med oss siden vi var ganske små. Vi føler at den jevne strømmen av kritiske kommentarer er noe av oss selv. Vi tror det er slik vi er.» I samme bok sier forfatterne noe som både er skremmende og viktig, nemlig at du aldri vil klare å gjøre den indre kritikeren din fornøyd. Det ligger i hans natur. Jo mer du strever for å overbevise ham, jo sterkere blir han – og jo flere vinklinger finner han å kritisere deg på.

Løsningen ligger i hvordan du ikke blir med på denne runddansen.

Og løsningen er IKKE å drepe ham. Han er en del av den jeg er – en nødvendig del.
Løsningen for MEG, vel å merke. Jeg sier ikke på noen måte at dette er løsningen for alle.

Men da jeg for et par måneder siden begynte å jobbe litt med, i stedet for mot, min indre kritiker, begynte det også å gå opp for meg at ekteparet Stone hadde helt rett.

At Dennis Palumbo hadde rett i at jeg heller burde samarbeide med min indre kritiker. Og at Sophie Henshaw hadde rett i at positive affirmation ikke funker – for meg.

Det som funket for meg, var like enkelt som det var vanskelig. Jeg gikk tilbake og leste hva andre har gitt meg av tilbakemeldinger på tekstene mine, enten det er dikt jeg har delt i FB-fora, manus jeg har delt med pilotlesere eller konsulentuttalelser fra forlag. Mesteparten (sikkert mer enn 78 %) er nemlig veldig positive tilbakemeldinger. Oppmuntrende og konstruktivt.

I stedet for å messe til meg selv foran speilet, kunne jeg nå ta tak i tilbakemeldingene på nytt, og bruke dem i «møter» med min indre kritiker.

«Se nå her … dette kan vi gjøre noe med!»

… ble mitt mantra, i den grad jeg hadde reelle dialoger med ham. For å være helt ærlig, var det nesten sånn det var. Og er.
For jeg snakker med ham fortsatt. Eller – jeg snakker nok mer TIL ham enn med ham, men det må du ikke si til ham. Han tror vi er jevnbyrdige 😉

Så – nå har jeg et rolig og avslappet forhold til min indre kritiker, og aksepterer at han er der også i skrivingen. Som en rådgiver på freelance-basis – med resultatbasert lønn, i stedet for en fast ansatt med høy fastlønn.

Og derfor skriver jeg igjen. To versjoner av samme manus. Det ene er slik jeg egentlig har mest lyst å fortelle historien om Maja, Anna Sofie, Morten og Lankowski, men hvor jeg har tatt til meg mesteparten (78 %?) av hva forlaget spilte inn i fjor. Den andre er helt omskrevet, og følger forlagets ønsker nesten til punkt og prikke.

I februar sender jeg begge til forlaget, og så får vi se hvilken versjon de liker, om de liker noen av dem, da (øyh! det siste var det min indre kritiker som skrev)

I ventetiden kommer jeg og mine indre ansatte (kritikeren, lederen og hvem andre de måtte boltre seg sammen med der inne) til å begynne på neste bok om Maja.

Drapsgåten er løst.
Den indre kritikeren var ikke drept likevel.

Bare holdt litt i sjakk 😉

PS. Ja, jeg omtaler det som «neste bok», selv om ingen forlag har antatt meg ennå. Det er bare fordi jeg aldri gir meg, og fordi jeg føkkings SKAL gi ut bøkene om Maja!

Vi lister oss så stilt på topp

Hvor pretensiøs går det egentlig an å bli? Vel, én målestokk kan være å skrive et blogginnlegg for å fremheve hvor mange bøker man har lest i løpet av et år. Om man i tillegg fokuserer på kvaliteten, for eksempel ved å lage en topp ti-liste, er man godt i gang. Så derfor føler jeg behov for å legge frem mine tanker om hvilke bøker som har gitt meg de beste leseopplevelsene i 2018.

Jeg gjentar: De beste leseopplevelsene.

Jeg har ikke til hensikt å gi noen terningkast eller andre karaktervarianter på bøkenes litterære kvaliteter. Denne listen handler utelukkende om min personlige opplevelse av hver av dem.

For ordens skyld er det kun romaner i denne listen. Ikke fordi jeg ikke har hatt gode leseopplevesler av non-fiksjon i år, men det er nå en gang slik at jeg leser langt flere romaner.

Av non-fiksjon kan jeg sterkt anbefale «I’ll Be Gone in the Dark» av Michelle McNamara (true crime-genren, og boken som bidro til å oppklare «The Golden State Killer»-saken) eller «Robin» av Dave Itzkoff (Biografien som tar deg med inn i verdens vakreste, tristeste og morsomste klovnegeni, Robin Williams). To svært forskjellige, men like gripende bøker.

Som sagt: Jeg har ikke sagt noe om kriteriene eller hvorfor rekkefølgen ble som den ble – den kunne like gjerne blitt en helt annen, f.eks. omvendt. Eller kanskje ikke – nummer én er nok den boken som har gitt meg den beste leseopplevelsen i år.

Marginalt foran nummer to til og med nummer ti 😉

10. «An Absolutely Remarkable Thing» av Hank Green.

Hvordan skal man beskrive denne boken, egentlig? Forfatteren spinner en intens, spennende, rørende og vakker historie rundt så vel aktuelle tema som internett, mediesirkuset og sosial angst som de litt mer obskure Carl-ene heltinnen finner og filmer. Hank Greens språk er både vakkert, morsomt og lekent og gjennom April May (fortellerstemmen) får vi bli med på en svært interessant og lærerik reise. En såkalt «unputdownable» bok.

9. «Then She Was Gone» av Lisa Jewell

I kjølvannet av «Gone Girl» flyter en mengde bøker om forsvunne kvinner og jenter, alt fra uskyldige småjenter til litt mer komplekse kvinner med varierende grad av uskyld. Dette er første gang jeg leser Lisa Jewell, men det blir ikke siste. Tenåringsjenta Ellie forsvinner, og vi følger moren, Laurel, i livet etter forsvinningen. Gjennom flere fortellerstemmer nøstes historien om Ellie opp, og den er – ikke uventet – langt mer komplisert enn man først får inntrykk av. Oppskriften er like enkel som effektiv. Historien fortelles i nå- og fortid om hverandre, og sakte, men sikkert knyttes tidslinjene og de forskjellige personenes liv sammen.

8. «Byens spor – Maj» av Lars Saabye Christensen

For de som slukte den første boken i «Byens spor»-serien, kommer det nok ikke som noen bombe at bok nummer to er blant mine favoritter i året som gikk. LSC er og blir en kulturskatt av de ytterst sjeldnte, og nok en gang er det Oslo som preger forfatterskapet til denne norskeste av alle dansker. Vi befinner oss midt på 50-tallet, og bokens hovedperson gjør ikke det som forventes av kvinner anno 1956. Heldigvis. Som den første boken, er også denne nærmest for pensum å regne for oss som ønsker å forstå hvordan samfunnet vårt ble som det ble, og som ønsker å lese en gripende historie underveis. Løp og les!

7. «Formørkelsen» av Karin Fossum

Jeg har gang på gang erklært min kjærlighet til Karin Fossums bøker, og i år kom den lavmælte krimdronningen ut med historien om Sylvi og Miele. Her er det ikke så mye jeg har å si ut over at jeg nyter stillheten, pausene, dialogen og hvordan Fossum nok en gang klarer å la Konrad Sejer ha både hovedrolle og birolle i samme øyeblikk. Gang på gang skriver anmeldere akkurat det jeg selv føler når jeg leser Karin Fossums bøker: Hun lar meg forstå og kjenne menneskene på et nivå som gjør at jeg til slutt også forstår forbrytelsen. Ren magi.

6. «Sometimes I Lie» av Alice Feeney

Jeg er veldig svak for denne typen psykologiske thrillere, og dette er en av de bedre jeg har lest på mange år. Amber våkner på sykehuset, ute av stand til å huske, se, bevege seg eller snakke. Men hun hører. Gjennom det hun hører de besøkende snakke om, samt et og annet glimt fra hukommelsen, nøstes historien og sammenhengene opp i stadig nye «twists». Forfatteren krydrer historien med utdrag fra dagbøker skrevet i Ambers barndom, og samlet blir dette en thriller jeg anbefaler på det varmeste. Men for ikke å røpe mer, må jeg stoppe her … men les den!

5. «Codex» av Tom Egeland

Egeland er selverklært overnysgjerrig, og da er det et sjakktrekk Magnus Carlsen verdig å sende Bjørn Beltø ut i verden for å finne ut av alt mulig Tom ønsker å belyse. I Codex er det nok en gang kristne relikvier og Jesu historie som ligger sentralt, og forfatteren sender min favorittarkeolog rundt omkring i verden på jakt etter svar. I lasten har Beltø med seg en sirlig oppmålt og vektet miks av fiksjon og fakta, samt en god dose provoserende tankegods fra Egelands nysgjerrige (les: kritiske) hjerne. Tom Egeland beskrives ofte som norges svar på Dan Brown, så jeg vil benytte anledningen til å gjenta mitt mantra i sakens anledning: Tom Egeland skriver historier i samme genre, men til forskjell fra Dan Brown, skriver Tom j…lig bra!

4. «A Spark of Light» av Jodi Picoult

Never judge a book by it’s cover, heter det, og det kan jeg skrive under på. Jodi Picoults bøker ser ut som «chick lit», men er virkelig ikke det! JP (jeg liker initialene hennes) berører tidsriktige og høyaktuelle tema som rase, religion, skoleskyting og mye annet i forfatterskapet, og i årets bok smeller det fra første side. George braser inn på en abortklinikk og barrikaderer seg med gisler og våpen. Det som først framstår som «nok en» våpengærning i USA viser seg å være en langt mer kompleks person. Som så ofte før, velger JP å fortelle historien gjennom mange synsvinkler, og denne gang i en slags «revers». Hvorvidt JP selv tar stilling i abortdebatten gjennom denne boken vil jeg ikke si så mye om, men at dama er en av vår tids beste historiefortellere, er jeg helt overbevist om.

3. «The Outsider» av Stephen King

I musikken har vi både The Boss og The Duke og til og med (minst) to konger og en dronning. I litteraturen er det vanskelig for min del å komme utenom Stephen King. Han er en av de viktigste forfatterne i mitt liv som leser og forhåpentligvis skriver, og i år har han dundret til med nok en knallbra skrekkroman. Det starter som en fæl drapshistorie, men heldigvis finner politiet både fingeravtrykk og DNA som fører dem raskt til morderen. Tilsynelatende. Etter hvert skjønner vi at det kan være feil mann, men … det er jo ikke mulig! Stephen King smir en historie som både gjør det umulige mulig og det utrolige trolig, og igjen må jeg stoppe før jeg røper mer. The old King still rules!

2. «The Mars Room» av Rachel Kushner 

Wow! Jeg har alltid vært fascinert av det amerikanske rettssystemet, og både Grisham, Martini, Patterson og Picoult er blant de forfatterne som beveger seg inn i rettssalen titt og ofte (Grisham gjør vel knapt annet). I denne historien tar Rachel Kushner oss med inn i fengselet, hvor Romy skal sone to livstidsdommer for drap. På utsiden finnes fortsatt strippebula The Mars Room, hvor Romy arbeidet fram til arrestasjonen. Med denne bakgrunnen vever Kushner et bilde av fattigdommens USA, og hvordan den amerikanske drømmen slett ikke er for alle. Vi hopper fram og tilbake i tid (den observante bloggbesøkende har sikkert skjønt at dette er noe jeg liker), og møter et fantastisk persongalleri som blir forfatterens talerør i en pågående samfunnsdebatt (les f.eks. The Flamethrower av samme dama!). Denne boken satt lenge i kroppen!

1. «En sjøens helt. Krigerens hjemkomst» av Jon Michelet.

Er dette den beste boken i 2018? Jeg aner ikke. Men det var helt umulig for meg å lese den uten å føle. Masse! Og det er derfor jeg leser. For å føle, oppleve … å kjenne at ordene treffer meg. Ville jeg følt like mye om denne boken om vi ikke hadde mistet nasjonalskatten Jon Michelet i år? Sikkert ikke. Men det er likevel uinteressant. For meg var det en opplevelse av de helt sjeldne å følge Halvor Skramstad fra Rena gjennom de seks bøkene som har blitt så viktig for nordmenns forståelse av krigsseilernes historie. Selve boken er en ramsalt historie som smaker Michelet, eventyr, røverånd, heltemot og norgeshistorie fra første til siste side. At jeg gang på gang smakte på mine egne tårer underveis, var bare med på å gjøre dette til årets store leseopplevelse. Tusen takk, kjære Jon Michelet! For denne boken, for de fem foregående og for alle de andre store leseopplevelsene du har gitt meg siden jeg første gang åpnet «Hvit som snø» tidlig på 80-tallet.

 

Og tusen takk til de som forviller seg innom dette bitte lille hjørnet av internett og leser rableriene mine. Måtte 2019 bli det beste året hittil for hver og en av dere!

Selv har jeg ingen andre tanker om 2019 enn at jeg blant annet skal:

  • Lese mer
  • Skrive mer
  • Trene mer
  • Spise mindre

… og generelt nyte livet og tilværelsen, akkurat som i 2018.

Godt nyttår!

PS. Når man våger seg ut på å lage slike topplister, ender man alltid opp i dilemmaet med hvilke skal man utelate? Det var direkte smertefullt å utelate «Circe» av Madeline Miller, «An American Marriage» av Tayari Jones og «Søsterklokkene» av Lars Mytting for eksempel.

og «Leksikon om lys og mørke» av Simon Stranger!

og selvsagt «Menn i min situasjon» av Per Petterson (årets «comeback»?)

og Anne Holt!

og John Connolly!

og A. J. Finn!

for ikke å snakke om …

Er det bare meg, eller er denne bagatellen kjempeviktig?

Jeg henger meg opp i bagateller. Dette er ikke en bekjennelse som medfører store reaksjoner hos de som kjenner meg; de fleste vil nok trekke likegyldig på skuldrene og si «vi vet det, Jørn». Men samtidig – er det egentlig bagateller? Kan jeg våge påstanden at det ikke lenger er en bagatell om jeg henger meg opp i den? For meg, vel å merke. For andre kan det utmerket godt fortsatt være en bagatell, men for meg? I det øyeblikket jeg «henger meg opp i» noe, er det jo viktig. For meg.

Denne gang er det en bok som har satt i gang tankespinnet. En bok som jeg selvsagt ikke kommer til å identifisere, ei heller dens forfatter, men som gjennomgående irriterer meg. Og som får meg til å forsøke litt selvinnsikt:

Er det bare meg, eller er det andre som henger seg opp i dette?

For eksempel:

Hun nikket bekreftende.

Dette er en bagatell for mange, vil jeg tippe, men for meg er det irriterende. Jeg henger meg opp i at forfatteren føler behov for å understreke at nikket er bekreftende. Det finnes sikkert sammenhenger hvor et nikk ikke er bekreftende, og da ville jeg akseptert at forfatteren poengterte det. Nettopp fordi det er avviket. Jeg leser for øyeblikket en norsk roman, hvor denne formuleringen blir brukt flere ganger – sammen med varianter av den, f.eks:

«Ja», svarte han bekreftende.

Noen eksempler på andre vendinger som jeg mener er beslektet med de ovennevnte dobbeltbekreftelsene er:

«Kom deg ut!» sa han sint.

«Dette forstår jeg ikke», sa hun med undrende stemme.

«Og når hadde du tenkt å fortelle dette?» spurte hun og ga ham et megetsigende blikk.

For å være helt ærlig (som i seg selv er en ganske skummel måte å innlede en setning på, gitt at jeg dermed åpner døren for at jeg ikke alltid er det), tenker jeg at dette er litt latskap. Hvorvidt det er fra forfatterens eller redaktørens side – eller en kombinasjon – skal jeg la være usagt, men poenget er uansett at det går an å skrive så mye bedre enn dette. «Kom deg ut!» trenger ingen adjektiver. Dessverre er denne boken stappet med denne snarveien, og jeg blir mer opptatt av å undres over hvordan en redaktør har latt dette gli upåaktet gjennom enn å lese selve boken.

I stedet for å ty til adjektivene, så vis meg gjennom kroppsspråk og replikker at hun er forvirret eller undrende. Når en kvinne sier «Dette forstår jeg ikke», så skjønner jeg at hun er undrende, og særlig om forfatteren har bygget opp en kontekst rundt replikken.

Og hva sier et megetsigende blikk? Som leser har jeg evnen til å danne meg et bilde av heltinnen, og hvilket blikk hun sender den mistenkte når hun sier: «Og når hadde du tenkt å fortelle dette?». Kanskje lener hun seg bak i stolen, legger armene i kors og hodet litt på skakke? Kanskje legger hun armene i stedet på den kalde respatexbordplaten, stirrer på ham med smale øyne og rister sakte (og megetsigende!) på hodet når hun spør? Slikt kan forfatteren vise meg gjennom teksten, i stedet for å falle ned på det megetsigende blikket.

Av og til er replikken alene nok, om du bare tør å stole på leserens evne til å skape bildene inni seg.

Les for eksempel «Jeg vet hvor du bor» av Unni Lindell, så ser du hvor enkelt hun formidler dialogen, og hvor fraværende disse bekreftende nikkene, megetsigende blikkene og undrende stemmene er.

Jeg liker egentlig historien forfatteren av boken jeg holder på å lese er i ferd med å fortelle meg, men det skurrer når vedkommende ikke evner å utnytte språket bedre. Det ender mest sannsynlig med at jeg ikke orker å lese boken ferdig. Snobbete? Ja, mest sannsynlig – men jeg påberoper meg retten til å mene at slike formuleringer ikke er bagateller. For meg.

En annen bagatell jeg henger meg opp i er når forfatteren ikke makter å fortelle meg noe som har skjedd i fortid uten å bruke preteritum perfektum hele tiden. Jeg er gammel nok til å fortsatt omtale det som pluskvamperfektum, for øvrig, men uansett er det «hadde»-formen jeg snakker om. Et fiktivt (men egentlig bare lett omskrevet) eksempel:

Hun tenkte på det som hadde skjedd kvelden før. Hun hadde gått inn i stuen for å se på TV, men hadde ikke klart å roe seg ned. Tankene hadde svirret rundt det manglende drapsvåpenet, og til slutt hadde hun gitt opp. Hun hadde kledd på seg, og kjørt til kontoret enda klokken var nesten halv elleve om kvelden. Da hun hadde logget seg på PC-en, hadde hun brukt nesten to timer på å gå gjennom avskriften av avhøret.

(Alliterasjonen i siste setning skal jeg ikke tillegge vedkommende forfatter – den er bare et eksempel på andre bagateller jeg kan henge meg opp i 😉)

I mine ører er det dårlig flyt i slike «hadde»-passasjer, og dessverre har denne forfatteren valgt å bruke dem ofte. Løsningen er like enkel som den er effektiv. Pakk inn hele passasjen i to vendinger i preteritum perfektum, og bruk vanlig preteritum i resten, slik:

Hun tenkte på det som hadde skjedd kvelden før, da hun gikk inn i stuen for å se på TV, men ikke klarte å roe seg ned. Tankene svirret rundt det manglende drapsvåpenet, og til slutt ga hun opp, kledde på seg og kjørte til kontoret – enda klokken var nesten halv elleve om kvelden. Hun logget på seg på PC-en, og hadde brukt nesten to timer på å gå gjennom avskriften av avhøret.

Forfatteren Henrik Langeland sa en gang at nordmenn er altfor lojale når de først har begynt å lese en bok, og tvinger seg gjennom den, selv om den er aldri så dårlig skrevet. Jeg følte meg umiddelbart truffet, og … eh … nikket bekreftende til påstanden. Jeg har ingen problemer med å skru av radioen eller skifte kanal på TV-en om jeg ikke fenges av låten som spilles eller filmen som vises. Så derfor: Livet er for kort til å lese dårlige bøker, tenker jeg, og lukker lett en bok som ikke har klart å fenge meg.

Det verste (som også er en ganske idiotisk måte å starte en setning på, siden det som følger aldri er «det verste») er at forfatteren av boken jeg nå legger bort, uten å fullføre, er både kritikerrost, prisvinnende og selger drøssevis av bøkene sine. Så kanskje det er svaret på spørsmålet mitt?

Det er bare meg!

… eller nikket du bekreftende underveis?

Tomhet og smerte, akk mitt brustne hjerte!

Nå ble dette en veldig pompøs overskrift, jeg ser den, men jeg prøvde å formidle hva jeg ønsker å føle etter å ha lest ferdig en bok. Det skal være litt vondt å avslutte, jeg vil føle savnet etter det universet jeg har reist rundt i. Når en karakter jeg enten har blitt glad i, sint på, følt medynk for eller på andre måter engasjert meg i, ikke lenger er der … jeg vil kjenne på den tomheten.

Det samme forholdet har jeg for øvrig til musikk og film. Jeg er nok litt snobbete som ikke orker å høre på P4 eller Radio Norge, men jeg er så lei av musikk som er så ufarlig. Så gjentakende og intetsigende. Da får jeg heller ha snobbestempelet, og krype inn i tekstene til Neil Peart eller la meg rive med når Will Hunting endelig setter seg i bilen for å kjøre etter Skylar. Da triller tårene, selv om jeg har sett filmen minst ti ganger. «… I have to go see about a girl.»

Så dette innlegget handler ikke om så mye annet enn å formidle dette ønsket. Eller – kravet, egentlig. Kravet om å føle noe. Jeg har ingen problemer med å legge vekk en bok etter femti sider, hvis jeg ikke blir engasjert. I Norge har vi en slags «pliktfølelse» når vi først har kjøpt eller lånt en bok. Vår dårlige samvittighet eller hva det nå enn er får oss til å tvinge oss gjennom de neste to hundre og femti sidene. Er det fordi «det kan jo hende det blir bra etter hvert», kanskje? Og så tenker vi sånn helt til de siste sidene, med samme naive tro på at det skal være noe der – noe som plutselig fenger …?

Når Radio Norge påstår at de spiller «variert musikk fra de siste fire tiår», er det en ren løgn. Når de kun plukker de mest kjente sangene til hver artist, og roterer dem til det blir en eneste smørje av lettspilt, easy-listening, ufarlig … nei, nå ble jeg litt snobbete igjen. Jeg mener virkelig ikke å kritisere de som hører på dette, for jeg skjønner det veldig godt. Kritikken går til Radio Norge, som mest sannsynlig driter langt i hva jeg mener. De tjener godt på å servere den samme musikalske frossenpizzaen 24/7.

Så får heller jeg droppe irritasjonen over at de tilsynelatende bare kjenner fire låter av Queen, hvorav kun én er fra syttitallet (da Queen var virkelig gode!). #MusikkSnobb

Men hva er det egentlig som engasjerer, da? Nå tenker du kanskje at jeg kun leser «høyverdig» litteratur, kun klassikerne og de store, episke verkene som Ulysses, Prosessen eller Krig og fred (og turer i skog og mark, får jeg alltid lyst til å si etter den tittelen – don’t know why).

Nei, jeg leser bøker i alle genrer. Det er ingen regel som sier at en krimroman ikke kan engasjere like mye som f.eks. «Anna Karenina» eller «1984». Eller at en romantisk komedie har lavere litterær verdi bare fordi den ikke har et dypere, politisk budskap. Når jeg blir grepet av en bok, er det fordi historien er spennende eller interessant; jeg vil vite hva som skjer med karakterene. Og – jeg ender opp med denne tomhetsfølelsen – savnet etter å være sammen med dem videre, når boken er ferdig.

Eller filmen.

Eller låten.

«People are always coming up with new theories about the novel, but the main rule is: Hold my attention!» – sier Margaret Atwood i sitt skrivekurs «Masterclass».

Hun har vel en gang for alle bevist at hun klarer å holde leserens oppmerksomhet gjennom A Handmaid’s Tale, som også har blitt strålende gjenfortalt i serieform på HBO.

Så dette er målestokken – hold leserens oppmerksomhet.

Harper Lee klarte det. Jeg ble fanget av fortellerstemmen til Scout, og historien hennes fra den lille, fiktive byen Maycomb i Alabama. Midt i rasismens høyborg. En magisk bok, og umulig (for meg) å legge fra meg før jeg hadde lest den ferdig.

I am you number one fan, sier Annie Wilkes i en av Stephen Kings beste bøker – Misery. Han hoppet ut av malen sin, og skrev en bok uten overnaturlige elementer – men skrekken er så definitivt til stede. Denne kan godt brukes som definisjon på «pageturner», spør du meg.

Unputdownable, sier amerikanerne. U-legg-fra-seg-bar …? En bok du ikke klarer å legge fra deg, men bare MÅ lese ferdig.

The Terrible Privacy of Maxwell Sim, av Jonathan Coe, er en underlig affære. Jeg har anbefalt den til mange, men de fleste fikk langt fra samme opplevelse som meg. Slik er det jo. Jeg blir grepet av noe, du blir grepet av noe annet og så er det enkelte bøker (eller filmer eller sanger osv.) som griper oss begge, kanskje? Maxwell Sim-boken har for øvrig en av de mest fantastiske sluttscener jeg har lest. Og nettopp denne var det som provoserte en venninne som for noen år siden leste den – på min anbefaling. Hun kylte boken i veggen fordi hun ble så sint av slutten. Hun påsto hardnakket at hun ikke likte boken … men den engasjerte, det er i hvert fall sikkert! 😊

Les den, er mitt tips!

Så hva engasjerer? Hva fenger? Hva griper en leser og holder på oppmerksomheten hennes?

Det enkle er selvsagt å se på bestselgerlistene, hvis salgstall skal være en pekepinn på at leserne har blitt engasjerte. Noen vil sikkert si at det ikke er automatikk i at salg = kvalitet, men den debatten tar jeg ikke her. Faktum er at Jo Nesbø selger som (sett inn varmt hvetebrød-aktig klisjemetafor her), og det skyldes først og fremst at han engasjerer. Folk har blitt glad i Harry Hole, med alle hans lyter og depressive syn på livet. Det er en godhet i råskapen, og selv om han står på avgrunnens rand igjen og igjen ønsker og tror vi (og vet, til syvende og sist) at han kommer til å klare seg. Og at han finner morderen. Enkelt? Ja, kanskje. Men engasjerende? Visst søren!

Eller E.L. James …? Er 50 Shades-bøkene god litteratur? Personlig synes jeg de er svært dårlig skrevet (her kunne jeg lagd en dårlig vits, og brukt «skrevd» i stedet, men nei – jeg har da litt klasse!), men uansett – de engasjerer millioner av lesere. Og er det så rart, da? Uten å gå inn i en dypere analyse av selve premisset for historien (at en sexforbryter forgriper seg på en ungjente, men at det tydeligvis er helt greit for utallige kvinner, siden han er både vakker og rik), er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor bøkene ble en så stor suksess. Sex selger, og det engasjerer. At det samtidig er en tilforlatelig kjærlighetshistorie inni der et sted (jeg tror i hvert fall det), hjelper nok også.

Smaken er forskjellig, så jeg skal ikke kritisere. Jeg mener – det finnes de som faktisk synes sylteagurk er godt, så da skjønner du hva jeg mener! Datteren min sa en gang at om hun vandret gjennom ørkenen i tre uker, og holdt på å omkomme av sult, og så fikk servert et glass sylteagurker … «Vel, da får jeg bare dø, da!» #Stoltpappa!

Så derfor legger jeg vekk boken om den ikke engasjerer meg, eller jeg bytter til en annen på Storytel. Jeg skrur av filmen om jeg ikke får noe ut av den. Og jeg bytter til en annen låt eller radiostasjon om musikken ikke fenger. Jeg gidder ikke bruke – kaste bort – tid på det.

Jeg vil føle noe! Det må skje noe inni meg.

Jeg vil ha tomheten og savnet.

Og nå gruer jeg meg til den er ferdig. Boken som ligger på nattbordet mitt. For jeg har nok en gang blitt engasjert, og jeg liker ikke tanken på at om ikke så mange timer skal jeg ikke være i samme rom som Sylvi, Miele og Konrad Sejer mer.

Jeg gruer meg til tomheten.

Men jeg elsker den!

Wax on, wax off (eller … mora di er ei ku!)

En undersøkelse jeg nettopp fant på viser at mer enn 75 % av single menn mellom 50 og 52 år vet best. Oppfølgingsspørsmålet i undersøkelsen viser at den samme andelen ikke lytter til råd fra andre, særlig hvis rådet strider mot deres oppfatning av virkeligheten. For ordens skyld viser en annen, like fiktiv undersøkelse at de resterende 25 % også vet best, men at de lar være å proklamere det for ikke å provosere mer enn nødvendig.

Ironisk nok handler dette blogginnlegget om at jeg, som representant for respondentene i undersøkelsen, vil oppfordre folk til å lytte til gode råd. Det kommer til å handle om skriving, ikke vær redd, men først vil jeg ta noen runder i metaforenes vidunderlige verden.

Daniel-san – i filmene om Karate Kid, og her må jeg dessverre ta den første avstikkeren. Dette handler ikke om synsing og subjektivitet, men et par objektive og reelle sannheter:

  • Det finnes bare én Karate Kid!
  • Det finnes bare én god Karate Kid-film!

Ralph Maccio som Daniel LaRusso, «Pat» Morita som mr. Miyagi og sytten år gamle Jørns store film-crush … Elisabeth Shue som Ali Mills. Alle som mener, tror eller syns noen av de andre filmene kan måle seg med originalen tar feil. Karate Kid II og III hadde riktignok Danny og mr. Miyagi, men når aldri opp til filmen fra 1984. Og ikke nevn Hillary Swank (The Next Karate Kid, 1994) og makkverket av en remake med Jaden Smith (2010) engang! Ferdigsnakka!

Hvor var jeg … jo – Daniel-san mener han vet best. Det er totalt uforståelig for ham at han må vokse bilene til mr. Miyagi når det han egentlig vil er å lære karate. Og – han vil lære det for å banke opp Johnny, eller i det minste unngå å bli grisebanket av ham. Som vi vet er det først når han svelger kamelen og følger mr. Miyagis råd at han kan oppnå suksessen.

Du har en viss peiling på hvor jeg vil nå, ikke sant?

Jeg skal likevel ta et annet eksempel, og det gjelder den besserwissende Jørn anno 1991. Jeg spilte basketball, og vekslet mellom å spille point guard eller side guard på Nordstrand Basketball Clubs herrelag. Som guard var det viktig å ha godt blikk, gode pasninger og et kurant langskudd. Jeg var sånn passe god på alle tre områdene, og mente jeg var klubbens klart beste straffeskytter. Det faktum at statistikkene viste at flere på laget hadde bedre treffprosent, hadde jeg alltid en eller annen plausibel (i mitt hode) forklaring på. Noen kalte det unnskyldninger – dem om det!

Så møtte jeg Egil Eide, landslagsspiller og den spilleren jeg så mest opp til (selv om han var noen cm lavere enn meg). Han påstod at jeg aldri kom til å få særlig høy treffprosent på straffer slik jeg tok dem. Jeg mente, nei – jeg visste at han tok feil, selvsagt. Alt ved skuddbevegelsen min var jo perfekt, og det sa jeg til ham. «Det kan så være, men du har ingen prosedyre.»

Det han mente, var at jeg gjorde forskjellige ting hver gang jeg skulle skyte straffe. Han forklarte hvordan jeg burde finne meg en fast rutine, og så gjøre den foran hvert eneste straffeskudd. Og aldri fravike den. Da ville kroppen etter hvert «programmeres» til å kaste ballen i den samme buen, og jeg ville treffe oftere. Jeg fnøs (selvsagt) av ham, og sa at det er selve skuddet som teller, ikke dill og dall i forkant. «Vel, det var bare et råd», sa han, og la til: «Fra en som treffer på nitti prosent av straffene sine.» For ordens skyld er det i skrivende stund fem spillere i proffligaen i USA som har nitti prosent eller høyere på straffer.

Jeg svelget noe av det som må ha vært en av mine første kameler, og brukte en sommer til å innarbeide en rutine. Jeg trente på straffer hver eneste dag, enten på utebanen på Nordstrand videregående eller inne på Nordseter skole. Til sammen skjøt jeg omtrent fem tusen straffer den sommeren, og hver eneste gang gjorde jeg nøyaktig det samme. To stuss med ballen, en liten pause, så et stuss til, før jeg snurret ballen et par ganger i hendene og trakk pusten. Så sendte jeg den av gårde mot kurven som hang 4,6 meter unna straffestreken, og 3,05 meter over gulvet.

Fem tusen ganger.

I sesongen som fulgte, hadde jeg en treffprosent på nittito.

Og hvor ligger koblingen mellom Karate Kid, Egil Eide, Jørn anno 1991 og skrivingen?

Jo, i dag sitter 51 år gamle Jørn og skriver på en roman – en roman som egentlig var ferdig i vinter, og som var svært nær å bli antatt i et av landets største forlag. Jeg fikk en begrunnelse på hvorfor den ikke ble antatt, og – viktigst av alt – en inngående forklaring på hva de ønsket at jeg skulle gjøre med den for å løfte den.

Det første jeg tenkte da jeg leste de tre ankepunktene var at jeg til nød var enig i ett av dem. Det var uaktuelt å følge de to andre rådene. Da ville jo historien bli en helt annen enn det jeg mente å skrive, og jeg slo fra meg å følge rådene. I stedet ville jeg sende til andre forlag, og håpe at noen andre så hvor bra boken min var.

Så tenkte jeg på Egil Eide.

Eller … det er ikke helt sant, men det hadde vært stilig om det var sant, sånn fortellingsmessig, mener jeg 😉

Men jeg tenkte i det minste at jeg kanskje skulle lytte til erfarne fjellfolk. Redaktøren som ga meg denne grundige tilbakemeldingen skrev jo blant annet at både hun, en ekstern konsulent og flere andre i forlaget hadde lest manuset mitt. Altså folk som vet svært godt hva de snakker om, og som vet bedre enn meg. Hva om jeg i stedet for å ri kjepphestene heller lyttet til rådene?

Nå sitter jeg med et manus som ligner på det opprinnelige, men likevel ikke er til å kjenne igjen. En pilotleser sa at «Jeg kjenner jo historien, men det er som å lese en ny bok.» Jeg har tatt til meg rådene, selv om det var både vondt og vanskelig. Men det var råd fra folk som et langt bedre enn meg hva som gjør et ok manus til et godt manus.

Vi skrivere kjenner jo uttrykket «kill your darlings», og vi har lest i forskjellige lærebøker og skrivefora (og blogginnlegg) at noen mener dette er helt topp, mens andre hater det. Kill your darlings innebærer å slette noe du absolutt ikke ønsker å slette. Det kan være en replikk du selv er strålende fornøyd med, men som bare ikke passer inn i konteksten. Eller det kan være et avsnitt, en scene eller et helt kapittel. Det gjør fysisk vondt når noen sier «dette bør du fjerne», men enda verre er det når du ser at vedkommende hadde rett – og du faktisk sletter det. I ettertid er det selvsagt en god følelse, men der og da … steike!

Det er ikke lett, og det går ut over stoltheten, men av og til er det lurt å høre etter når smarte folk gir gode råd. I mitt tilfelle har det kostet en del stolthet. Likevel har jeg klart å sette fornuften foran, og innsett at jeg bare er en lærling i skrivefaget, og at jeg definitivt bør høre når fagfolkene snakker. Det være seg forlagsredaktører, forfattere jeg har vært heldig å få møte og snakke med eller andre som besitter mer kunnskap om skrivefaget enn en litt i overkant selvsikker 51-åring i Volda 😉

Så jeg har «killed darlings» over en lav sko, etter råd fra forlaget. Jeg har inkorporert elementer som manglet og jeg har endret plottet i tråd med rådene. Det var ikke enkelt, og det var slett ikke bare med glede, men det var svært nødvendig.

Ole Paus skrev i «Ikke gjør som mora di sier» bl.a. «hu tvinger grønnsaker ned i magan på’ræi». Jeg var helt håpløst kresen på grønnsaker da jeg vokste opp. Og da mamma (og pappa) insisterte på at jeg måtte spise dem, nektet jeg selvsagt. Det kunne bare være så sunt det ville, det smakte så uendelig fælt med kokte gulrøtter og brokkoli. For ikke å snakke om løk!

Det føltes litt hyklersk å pushe de samme argumentene på mine to krapyl ved spisebordet, men … mamma hadde rett. Og selv om mange mener jeg er en stut, er ikke moren min en ku 😊

For øvrig elsker jeg løk i dag. Og brokkoli. Og kokte gulrøtter, hvis de ikke er kokt for lenge, selvsagt. Det skal være litt krønsj i dem!

Og jeg elsker gode råd!

Her er forresten kortversjonen av dagens blogginnlegg:

Lytt til, og følg rådene fra folk som vet bedre enn deg!

Hilsen jypling (51)

…med blanke ark

Så sitter du der, med det hvite arket lysende mot deg. Et virtuelt ark på en bærbar datamaskin, kanskje? Med menyer som «Sett inn», «Oppsett» og «Se gjennom» øverst på skjermen. Eller kanskje har du tatt steget over i Scriveners verden, og nyter folderstrukturen, kartotekkortene og fargekodene?

Nei, kanskje du sitter med en Moleskine i fanget, lett humrende i visshet om at du er av de få som faktisk uttaler navnet slik den italienske fabrikanten gjør det, i stedet for å dilte etter alle andre og si «måolskin». Du lar Waldmann Xetra Vienna-fyllepennen (den du kjøpte i et anfall av galskap og kjærlighet i Berlin, og som kostet nesten tre hundre euro, men du måtte bare ha den for du skulle jo skrive og ha et minne om turen hvor du fikk den store ideen) danse over sidene, og fyller dem med ord og replikker, ideer og karakterer, konflikter og kjærlighet.

Eller klarer du deg utmerket med en gulmalt HB-blyant med istykkertygd viskelær, og en A4 ringpermblokk (linjert) fra Europris?

Uansett … så sitter du der, og ideen du fikk da du kjørte hjem fra fisketuren eller småduppet på terrassen eller vasket plastkoppene og bestikket i campingvognen eller våknet av en lyd midt på natten eller hvor som helst – den skal overføres til arket. Den skal bli noe mer enn det lille bildet du hadde i hodet. Den skal mates, krydres, fetes opp, dyrkes, vannes ut, klippes, fønes og legges til den har blitt en historie, et førsteutkast, et manus.

Du har satt deg godt til rette i sofaen og ved skrivebordet og ute under epletreet, i skyggen fra solen som svir så deilig og vondt. Din egen skrivekrok. Ditt fristed. Utenfor gjerdet suser trafikken i det fjerne. Du er klar. Tastaturet er spisset og blyanten dyppet i blekk, du har kaffen og vinen og isteen ved siden av deg.

Stillheten rår eller du hører på Caspians «The Four Trees» fra 2007 eller ungene som leker sisten på den andre siden av huset eller vaskemaskinens during eller bekken som sildrer.

Planen er å skrive den lille ideen i litt større og bredere form. Kanskje som et resyme på ca. en A4-side. Eller kanskje du skal skrive kapittel 8 i kveld – der hvor Elvira får en mistanke om at Gunnar ikke snakket sant på festen. Eller du skal redigere manuskriptet ditt, og håpe at du kan kutte enda flere av de nesten nitti tusen ordene, for du ser jo at mange av avsnittene og replikkene er for ordrike. Der, for eksempel – det er ingen grunn til at politibetjent Woll skal si «Velkommen, herr Bersvendsen, til avhørsrommet vårt.» Stryk og bort og vekk og hvorfor i all verden har du skrevet at legesekretæren kjente en knute i magen – bort med klisjeen!

Nei, i kveld skal du plotte. Tegne store linjer og sirkler og firkanter og piler fra spor til gjerningsmann og offer og den gamle naboen og toget som var forsinket og så skal du legge fire A3-ark etter hverandre på spisebordet, tape dem sammen og lage tidslinje. Eller kanskje du skal lage den i Aeon Timeline, hvor du kan knytte hvert kartotekkort i Scrivener (hvor hvert kort tilsvarer en scene i akkurat dette prosjektet) til konkrete tidspunkt på tidslinjen din.

Eller skal du tegne kart over fantasy-universet ditt? Det store, åpne landskapet de kaller «Bortenfor», og som ingen av Melukk-folket våger seg ut i. Bak den mørke skogen skjuler det seg … ja, og så skal du selvsagt finne navn på dragene og hvilke krefter skal du la den sortkledde, maskerte rytteren besitte?

Eller kanskje du skal la tankene flyte fritt på bloggen din – bare rable og rante (er det greit å skrive rante på norsk, undres du) og tømme hodet for …

Det plinger i mobilen, men du har bestemt deg for at i kveld skal du skrive. Du skal ikke la deg forstyrre av … men, det kan jo være … du sjekker, og så ler du, for det var nå en ganske morsom video, da. Du deler den på tidslinjen din, og dett var dett. NÅ skal du skrive.

Du skal i hvert fall ikke sjekke om noen likte delingen din, eller kanskje kommenterte?

Niks! Ikke i kveld. Her skal det PLING! Søren … hei, kult! Tre laiks allerede …

Eller var det akkurat i kveld du skulle slappe av etter en tøff arbeidsuke – den første etter ferien? Med magen full av akkurat ett tacoskjell for mye, og hvorfor måtte du insistere på den røde, hotte tacosausen? Ungene har lagt seg, eller sitter på rommet med iPad-en og ser på en gruppe asiatiske ungdommer som spiller Fortnite på Twitch eller har flyttet på hybel for to år siden og du nyter stillheten og den litt smågufne ettersmaken av middagen, men nå skal du endelig få tid til å lese den boken. Den du plukket med deg på tilbud hos Norli eller kanskje den nyeste til Karin Fossum eller for å slippe at søsteren din maser mer om den hersens Ferranteboken hun ga deg til bursdagen.

Men uansett er det fredag, og hva du enn gjør, så skriver du.

Om du ikke skriver på tastaturet, med fyllepennen eller HB-blyanten.

Om du ikke plotter eller skriver resyme eller redigerer eller killer your darlings eller sletter klisjeer.

Om du ikke leser den klassikeren du alltid har løyet om og sagt at «den er jo helt fantastisk», og håpet at ingen ville avsløre deg.

Om du ikke leser bokblogger eller hva det nå enn er han fyren babler om – han som kaller seg Boksmeden.

Du skriver uansett.

Hele tiden.

I hodet. I tankene.

Du husker hun som satt på trikken og snufset. Kanskje var hun forkjølet – greit nok. I ditt hode var hun på vei hjem fra cafeen (med c) hvor kjæresten sa at «det er ikke deg det er noe galt med, vennen – det er bare det at jeg må finne meg selv» og du spinner videre på hva hun skal hjem til. Hva gjør hun nå? Du «ser» henne når hun går av trikken, blikket hennes når hun svimer forbi Kiwi – hvor hun burde kjøpt melk og kaffe og dusjsåpe, men orker ikke å tenke på noe annet enn at han er borte. Du følger henne opp trappen, ser at hun mister nøkkelen og knekker sammen når hun ikke klarer å få den opp fra gulvet for hun har bitt neglene helt flate på trikketuren og det er den siste dråpen. Hun blir sittende med ryggen mot døren, hulkende, ristende. Du ser hvordan hun etter noen minutter strammer seg opp – tar seg sammen. Skjønner. Forstår. Hun ser plutselig alt så tydelig. Grillpartyet for to uker siden. Selvsagt! Elvira var som en klegg på Gunnar, og hun bare lo av det. De er jo så gode kolleger, og Elvira ville aldri … og Gunnar ville selvsagt aldri …

Og du har ideen klar. Hevnen. Kanskje skal den hete det, boken. Hevnen.

Og denne gang skal du ikke bli avvist. Refusert.

«Tusen takk for at vi fikk lese … passer ikke inn i vår utgivelsesplan … lykke til videre …» FØKK ÅFF!

Denne gangen skal du bli antatt. Av Oktober. Og Cappelen. Og Gyldendal for søren. De skal sloss om manuset ditt. Overby hverandre.

Og du skal legge ut på Facebook at «YESS – jeg klarte det!», og du får minst to hundre laiks og hjerter og WOW og «Gratulerer!» og «Jeg kommer på lanseringsfesten» og «Den skal jeg ha signert» og …

PLING – der kom enda flere likes på videoen du delte. Ha ha! Lene har kommentert «Det er som å se deg og gubben!» Ja, hun kan få sagt det.
Hvorfor skriver ikke Lene, mon tro? Hun er jo så festlig og flink med ord, og …

… nei, bort med mobilen. Du setter den til og med på lydløs.

Og så er det snart lørdag.

Og du klarte ikke målsetningen om 500 ord i kveld. Eller kanskje du klarte den? Eller kanskje du hadde et annet mål?

Uansett.
Du skriver.
Alltid.

Slutt aldri å skrive!

Hører du?

Slutt. Aldri. Å. Skrive!

Øyh! Det æ’kke lov!

Da jeg begynte å skrive for alvor for noen år siden, var jeg helt klar på at jeg måtte få inn en del skriveteknisk kunnskap. Det holder ikke med kun skrivelyst og skriveglede om man skal lykkes som forfatter. Så jeg kjøpte noen bøker om temaet, deltok på et skrivekurs en helg med Henrik Langeland, tok et online-kurs hos Forfatterskolen, og begynte å bygge opp verktøykassen min.

Jeg leste og lærte om alle mulige begreper; Show, don’t tell, verdivendinger, protagonister, anførende setninger og drøssevis av andre. Jeg har snakket med en del forfattere både online og irl, samt hørt og sett foredrag, webinarer, YouTube-klipp osv. Generelt sett er det ganske stor enighet om det meste i skrivemiljøene, og så er det noen som skiller seg ut i en eller annen form. Noen sier: «Show, don’t tell!», mens andre sier: «Pfffft … ær’e så nøye’a?» Men, som sagt, generell enighet.

Slik strømmet rådene fra de forskjellige kildene, og etter hvert har jeg funnet min egen måte å bruke verktøykassen på. Lik min vanlige verktøykasse, den som står i boden, bruker jeg ikke alle verktøyene – eller jeg bruker noen langt oftere enn andre. Noen bruker jeg garantert feil, og det gjelder begge verktøykassene 😊
Men ett verktøy kjente jeg heldigvis svært godt fra før, og det er også det verktøyet jeg oftest blir rådet til å bruke – og det jeg oftest råder andre til å bruke.

Les!

Dette går igjen overalt. Les, les og atter les!

Du kan ikke bli en dyktig forfatter om du ikke leser bøker. Det høres da logisk ut, gjør det ikke? Jeg er i hvert fall overbevist om det. Jeg kan ikke helt se hvordan man kan bli en dyktig fotballspiller uten å se andre spille fotball, eller pianist uten å høre andre spille piano, maler uten å se andres verk osv.

If you don’t have time to read, you don’t have the time (or the tools) to write. Simple as that. – Stephen King

Og jeg leser og leser, og har gjort det siden jeg var 6–7 år gammel. Lillebror og Knerten er det første bekjentskapet jeg husker godt fra egen lesing, selv om jeg nok også fikk god hjelp av mamma og selvsagt stemmen som sa «Morn, morn!» på Barnetime for de minste, litt over klokken åtte hver morgen – Anne-Cath Vestly.

Så gikk det slag i slag, med Bobsey-barna, Brains Benton, Alistair MacLean og Desmond Bagley ut i tenårene. Deretter Stephen King, Tolkien, Kjærstad, Saabye Christensen, Wassmo, Elstad osv. Jeg ble et lesende menneske.

Og jeg nøt det å forsvinne inn i Derry, Maine – byen hvor «IT» utspiller seg, eller å rusle rundt på Frogner sammen med Kim og gutta i Beatles. Jeg fikk vondt av Senere, Lena og Huset med den blinde glassveranda, og satt fjetret og leste meg gjennom Jonas Wergeland-trilogien til Jan Kjærstad. For øvrig var det Kjærstads bøker som ga meg det siste dyttet til å si: «Nå skal jeg bli forfatter!»

Så begynte jeg å lære disse verktøyene jeg har nevnt. Show, don’t tell. Synsvinkel. Antagonistens motivasjon. Karakterbuer. Og hva skjedde?

Verktøyene begynte å prege lesingen min!

Jeg så etter verktøyene i bøkene – hvordan Tom Egeland la ut et bitte lite hint på side 23, og hvordan han lot dette subtile bli en del av en større oppklaring fire hundre sider senere. Hvordan Per Petterson bruker verdivendinger i Ut å stjæle hester.

Jeg leste kritisk. Og hjelpe og trøste så lærerikt det var! Jeg fant ut hvordan de gode forfatterne brukte verktøyene, hvordan de brukte skrivestemmene sine, hvilke teknikker de hadde lagt inn og hvilke de utelot. Jeg økte lesemengden betraktelig, og har ligget på ca. to bøker i uken de siste fire årene. Å lese kritisk ble et nytt verktøy, og jeg elsker å bruke det.

Og så opplevde jeg av og til å bli sint!

Sint når jeg leste forfattere som hadde stor suksess, men som jukset! Når Karin Fossum bytter synsvinkel midt i et avsnitt – som jeg nettopp har lært man IKKE skal gjøre – sa jeg høyt: «Hei, dette kan du ikke gjøre!» Sint når en annen av våre store forfatterstjerner brøt show, don’t tell-regelen gang på gang. Eller jeg kunne lese Marit Reiersgårds Stolpesnø og oppleve at hun hoppet fra hode til hode på samme måte som Fossum, og tenke – hvorfor får hun lov, når jeg ikke får lov?

Og så skjønte jeg det. De får det til å funke … det er hele poenget.

En syv år gammel tass sitter og dingler med bena på en altfor høy pianokrakk, og enkefru Syversen terper på at han må løfte håndleddene sine. Han går hjem og må spille C-dur-skalaen hundrevis av ganger. Han må lære notene, nøklene, taktene, skalaer og alt mulig annet som befinner seg i en pianists verktøykasse. Fjorten år gammel er han en ganske dyktig pianist, som spiller Grieg og Beethoven slik de skal spilles – slik stykkene står skrevet på notearket. Enkefru Syversen kneiser stolt på setet i kinosalen når gutten spiller på kulturskolens årlige julekonsert.

Så får han spørsmål fra en i klassen om å bli med i bandet. «Du spiller jo keyboards, gjør du ikke?»

Et år senere ser enkefru Syversen den gamle eleven sin spille på skoleavslutningen i tiende klasse, sammen med «The Stoopid Dropouts», og får sjokk. Han står og spiller! På et orgel! Han spiller en improvisert solo, utenfor skalaene og uten å holde hendene slik hun lærte ham.

Men hun kjenner at høyrefoten ikke klarer å holde seg rolig. Munnvikene sniker seg ukontrollert ut mot sidene, og litt oppover, og hodet vipper taktfast fra side til side. Han er jo dyktig! Det er virkelig flott å høre på. Litt bråkete, men hvordan i all verden fant han på den overgangen der? Og så hører hun det! Akkurat når han er i ferd med å falle utenfor kanten, redder han seg inn med en fantastisk akkordprogresjon – en hun husker hun brukte nesten fire pianotimer på å lære ham. Gutten blander Chopin inn i improvisasjonen sin, og det er helt vidunderlig å høre på.

Og derfor kan Karin Fossum og Marit Reiersgård, eller for den saks skyld John Irving, Carl Frode Tiller og Nina Lykke, slippe unna – nei, det blir feil begrep. De slipper ikke unna – de får det til å funke. De spiller en rå solo på et Hammond B3, eller et løp på gitarhalsen, eller de maler med teknikker som ikke står i noen lærebok. Jon Lord kunne aldri båret Deep Purple fram slik han gjorde uten sin klassiske utdannelse, Freddie Mercury kunne aldri skrevet Bohemian Rhapsody uten den nitide terpingen i barndommen og Jacob Weidemann ville aldri fått fram lyset på sin eiendommelig vakre måte om han ikke hadde grunnkunnskapen på plass.

Og slik er det med gode forfattere også. De har lært seg å bruke verktøyene fra grunnen av, og DA kan de leke seg med rammene, tøye grensene.

 

Da er det lov – for da blir det bra!

Og hver og én av dem har lest, lest og atter lest, det er i hvert fall sikkert.

Og heldigvis leser jeg også fortsatt med samme glede, om enn med et par ekstra tanker i bakhodet 😉

What is love?

Og ja, det er ikke utenkelig at du sang «Baby, don’t hurt me!» inni deg nå (selv om det hadde vært mye kulere om du sang det høyt). Ikke umulig at du faktisk har den gamle Haddaway-låten på hjernen nå – en «øreorm», som det så udelikat heter. Jeg må kanskje si unnskyld, men strengt tatt skal du være glad jeg ikke plasserte en annen låt i hodet ditt, f.eks. «Live is Life» med Opus, eller enda verre – «Bombadilla Life» med Franklin?

Men jeg roter meg vekk nå. For det jeg faktisk ville snakke om i dette innlegget er nettopp kjærligheten, og hvordan den har blitt omtalt i litteraturen – nærmere bestemt i en del bøker og tekster jeg selv har lest. Det er mange som har forsøkt å fremstille kjærligheten, og noen lykkes langt bedre enn andre.

Jeg kan begynne med å blottlegge et av mine egne, spede forsøk, som befinner seg i mitt første romanmanus – den gjennomrefuserte historien om «Seb». Her er det Markus, fortellerstemmen, som møter Nina, og jeg føler det er på sin plass med en advarsel: Dette er kleint. Svært kleint. Mer kleint enn Harry Klein!

Vi sto bare en liten halvmeter unna hverandre, og nå så jeg øynene hennes gjennom brillene på nært hold. Det var de blåeste øynene jeg noen gang hadde sett, og jeg klarte rett og slett ikke å fjerne blikket. Smilet hennes var fortsatt på plass, og jeg så at det ikke bare var tilstede i munnen hennes, men i hele ansiktet. To bittesmå antydninger til smilehull nederst på kinnene, og en intens glød i øynene fikk hele ansiktet hennes til å se fullstendig levende ut. Det høyre øyet var bitte litt mindre enn det venstre, men det var umulig å se på avstand. Jeg måtte bare innrømme at hun var den vakreste jeg noen gang hadde sett, og jeg visste at jeg aldri ville passe inn i hennes verden.

Som den observante leser har merket seg, er jeg ingen ekspert på å fremstille kjærligheten – eller forelskelsen, som er tilfelle for Markus her. Men jeg forsøker å lære 😊

Og kanskje kan jeg lære av William Goldman, som sa det slik i «The Princess Bride», når Buttercup spør Westley:

“Do you love me, Westley? Is that it?”
He couldn’t believe it. “Do I love you? My God, if your love were a grain of sand, mine would be a universe of beaches …”

At Westley så må utdype enda mer overfor sitt hjertes utkårede er helt greit, for Goldman gjør en strålende jobb i de neste replikkene. Les, så skjønner du!

Eller hva med denne passasjen fra Jonas Kjærstads fantastiske «Forføreren», hvor Jonas Wergeland møter Nina H. under konfirmasjonsforberedelsene:

I begynnelsen, før de hadde snakket sammen, merket Jonas hvordan Nina H. kikket bort på ham flere ganger, især når presten, på sin tørre og omkretsende måte, berørte pubertetens tallrike farer og fristelser, og Jonas kjente denne sitrende følelsen som startet ved halevirvelen og krøp sakte oppover ryggraden, helt opp til nakken, hvor den etterlot en uforklarlig kribling mellom skulderbladene.

Forelskelse? Ungdommelig begjær? Kjærlighet? Uansett en svært gjenkjennelig sak for en som husker femogtredve år bakover i tid.

Nina Lykke skriver i «Nei og atter nei» om Jan, som lever ut klisjeen over alle klisjeer – den middelaldrende familiefaren som faller for den unge og spreke damen på jobben. Jeg skal droppe tolkningen her, selv om det er fristende å peke på at det kanskje ikke er Hanne som er sentrum for Jans følelser, men i stedet ønsket om å være ung og fri igjen …?

Med Hanne ble han Jan igjen, han som kunne ligge på en madrass og klimpre på en gitar som manglet en streng. Han som kunne røyke tjall, eller bønne, som Hanne kalte det, og etterpå sette til livs en kilo smågodt og fire colabokser mens de satt i sengen og så på Game of Thrones på Hannes MacBook.

Flukten fra tilværelsen, gjenkjennelsen av ungdommens kraft – kanskje etterfulgt av en durabelig «hangover» dagen etter – uansett hva man kaller det, det er en kjærlighet Nina lar Jan føle her.

Jeg har en tendens til å sitere fra Lars Saabye Christensens «Beatles» i disse blogginnleggene, og det er ikke tilfeldig. Det er og blir en av mine absolutte favorittromaner. Og kjærligheten står sterkt, f.eks. som her, når Kim og Nina går hjem etter premieren på «Help», i november 1965 – en av tidenes beste og vondeste avskjedsscener, etter min mening:

Hun dulta meg i siden og så trakk hun et digert eple opp av lomma, det var helt blankt og skinte som en rød måne. Hun satte tenna i det og lukten strømma ut i mørket. Og så fikk jeg en bit, og sånn spiste vi eplet, fra hver vår kant, vi lo og sikla, helt inn til kjernen, da stod vi munn til munn, skrotten falt ned mellom oss, det var ganske flott gjort, og så kyssa vi lenge, eplekyss, det varte og rakk, endelig slapp vi taket, Nina var dønn våt i trynet, og jeg visste ikke helt om det var tårer eller eple eller kanskje bare meg.

Helt ærlig, jeg kan faktisk ikke skrive dette uten å kjenne klumpen i halsen, engang.

Og hvorfor heter så mange kvinner i norsk litteratur Nina, egentlig?

Så, hva er greia med å skrive godt om kjærlighet? Det fremkommer ganske klart i mine eksempler at det ikke bare handler om å slenge ut en rekke beskrivelser av jenta (f.eks. Nina Wiik, Nina H. eller Kims Nina) og hennes blendende skjønnhet. (Og ja, jeg er fullstendig klar over at jeg kun har tatt med eksempler med gutt-elsker-jente, men tro meg – jeg våger meg svært sjelden inn på å forsøke å forstå hvordan jente-elsker-gutt f.eks.)

Det handler om å kjenne noe, å føle savnet og varmen og hjerteslagene og svimmelheten. Det handler om å formidle dette uten å få det til å bli kleint, rett og slett.

John Green sier det slik i «The Fault in Our Stars»:

“But, Gus, my love, I cannot tell you how thankful I am for our little infinity. I wouldn’t trade it for the world. You gave me a forever within the numbered days, and I’m grateful.”

Du ga meg en evighet i våre talte dager …
Dette er en slik setning som får meg til å stoppe midt i lesingen, legge boken i fanget og stirre ut i luften for å fordøye det jeg nettopp leste. Og som får meg til å strebe etter å kunne formulere meg like bra når jeg skriver egne tekster.

Og nettopp det skjedde i dag, 15. mai, når jeg satt på terrassen og leste «The Nix» av Nathan Hill, som ble omtalt slik av John Irving: In my opinion he is the best new writer of fiction in America. The best. Og jeg må bare skrive under på at fyren er en magiker med ordene. Som her, hvor han lar meg ta del i tolv år gamle Samuel, og hans følelser for Bethany:

Or, if they weren’t playing war, they’d play video games at Bishop’s house, which was Samuel’s preference because then he might run into Bethany, whom he loved. Though he probably wouldn’t have called it «love» just yet. It was rather a state of heightened attention and agitation that manifested itself physically as a smaller vocal dynamic range (he had a tendency to shut down and become penitent in her presence even though he did not mean to or want to) and an intense desire to touch her clothes, between his thumb and forefinger, lightly.

Nina og Kim i «Beatles» er en magisk avskjedsscene, men jeg tror kanskje favoritten min er i filmen «Good Will Hunting» (for øvrig en av mine topp tre favorittfilmer ever!). Et fantastisk manus skrevet av Matt Damon og Ben Affleck, og selv om sluttscenen er helt vidunderlig vakker – jeg mener: “I gotta go see about a girl” … koman! Ren magi! – er det scenen når Chuckie (Affleck) kommer for å plukke opp Will (Damon) slik han gjør hver eneste morgen, og Will ikke er hjemme, nettopp fordi han “gotta go see about a girl” som knekker meg hver eneste gang jeg ser filmen. Det er pur og ufiltrert kjærlighet som lyser ut av Chuckies litt skjeve smil når han skjønner at Will endelig har dratt.

What is love?
Love is dritvanskelig å skrive bra om, men du verden så herlig å lese om – når den er godt formidlet.

Og nå skal jeg lese videre i «The Nix»

(og etterpå skal jeg se «Good Will Hunting» igjen)

Page 1 of 4

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén