Boksmeden

– om å oppnå forfatterdrømmen –

Forfatter: boksmed Page 1 of 4

You can’t handle the truth!

Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg endte opp som bokleser, og synes fortsatt det er godt å tenke tilbake på alle de gode leseopplevelsene jeg har hatt opp gjennom livet. Da jeg tidlig på 70-tallet satt på motsatt side av bordet mens broren min gjorde lekser, og jeg spurte «Hvilken bokstav er det?» og «Hva står det der?», og på den måten lærte å lese opp ned før jeg begynte i første klasse. Eller da jeg tok bussen til byen etter skoletid for å stikke på biblioteket og låne den tykke boken som het «The Lord of the Rings», og damene bak disken bare smilte. De hadde for lengst sluttet å anbefale barnebokavdelingen til den veslevoksne (det var det vi nerder ble kalt i tiårsalderen) tassen som måtte gå rundt den høye disken for å levere lånekortet.

80-tallet ga meg de første Stephen King-opplevelsene, og i 1984 ble jeg – som tusenvis andre – fjetret av den fantastiske «Beatles», av Lars Saabye Christensen. På 90-tallet kom den for meg livsendrende trilogien om Jonas Wergeland, ført i pennen av Jan Kjærstad, og på 2000-tallet fikk jeg lese Harry Potter-bøkene for barna mine.

Da jeg satt og mimret slik her om dagen, begynte jeg å tenke på om det er ett år jeg har satt mer pris på enn andre? 1984 er nevnt, og i 2003 kom det jeg mener er tidenes beste norske roman, også den av Lars Saabye Christensen – «Halvbroren». 1986 ga meg bakoversveis i form av Stephen King’s IT, mens Douglas Adams’ geniale The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy kom i 1979.

Men dette er enkeltstående utgivelser, og det blir for tynt å fremheve ett år basert på én bok. Tanken interesserte meg likevel såpass at jeg begynte å se litt på hva andre har sagt og ment om det, og hvilke kriterier de har lagt til grunn for sine vurderinger.

Ganske kjapt ble det tydelig at ett år skiller seg ut: 1925. De som fremhever nettopp dette året, peker blant annet på at dette var året Ernest Hemingways debutbok In Our Time kom ut, hans gode venn F. Scott Fitzgerald ga ut The Great Gatsby og Virginia Woolf ga ut Mrs Dolloway. Det skrives om et viktig skifte i forfatternes formidlingsteknikker, språk og tema, i en tid hvor verden fortsatt forsøker å komme seg etter første verdenskrig.

Andre fremhever 1862, med utgivelser av Dostojevski, Victor Hugo (med Les Misérables) og Flaubert blant de mange viktige utgivelsene. Andre kandidater er bl.a. 1950 (Bradbury, Aasimov og CS Lewis m.fl) og 1899 (Tolstoj, Kate Chopin og to Joseph Conrad-klassikere).

Men selv om disse forfatterne og utgivelsene er milepæler i litteraturhistorien, var det ingen av årene 1925, 1950, 1862 eller 1899 som fremhevet seg i min lesehistorikk. Mye fordi jeg ikke har vært «flink nok» til å lese alle store klassikere, noe jeg skrev om for litt siden, men også fordi ikke alle disse klassikerne (noen av dem har jeg i det minste lest) har gjort de store inntrykkene på meg. Kanskje evner jeg ikke å sette meg nok inn i Kerouac’s The Town and the City eller kjenne nok nærhet til Woolf’s Septimus Smith (du vet: «… i tredveårsalderen, blek, krumneset, iført brune sko og loslitt frakk …»)?

Misforstå meg rett; jeg likte begge bøkene, men ingen av dem har brent seg fast i meg slik f.eks. «Historien om Edgar Sawtelle» av David Wroblewski gjorde da jeg leste den i 2009. For øvrig synes jeg det er ganske interessant at dette var Wroblewskis debutroman, som han ga ut i en alder av 49, og at han ikke har gitt ut ett ord siden. Jeg håper det kommer mer, men det kan se ut som jeg må vente lenge.

Men, tilbake til bloggtemaet. Hva er ditt favorittår i litteraturen, basert på kun dette ene kriteriet:

Disse bøkene kom ut dette året, og derfor er det mitt favorittår!

Hvilket år og hvilke bøker ender du opp med? Her er det ingen andre krav enn at DU har et forhold til disse bøkene, ikke hvorvidt de er viktige, anerkjente, litterære klassikere osv.

For å sparke det hele i gang, nevner jeg det jeg (etter harde, indre kamper og knalltøffe valg) endte opp med 1992 som mitt favorittlitteraturår, og her er grunnene:

  • Stephen King ga ut Dolores Claiborne og Gerald’s Game, to bøker som beviser ut over enhver tvil at denne fyren kan langt mer en overnaturlig skrekk. Sistnevnte foregår bortimot 100 % i hodet til hovedpersonen, Jessie Burlingame. Genialt!
  • The Secret History av Donna Tartt. Denne leste jeg faktisk ikke før i fjor, etter å ha forelsket meg i «Stillitsen» (The Goldfinch) fra 2013.
  • «Pelikanrapporten» av John Grisham. Boken som introduserte meg til genren «legal thrillers», og til en av de aller beste forfatterne i genren.
  • Michael Connelly introduserer en av de beste politiheltene, Harry Bosch, i The Black Echo. Stappfull av de helt riktige klisjeene, sterkt knyttet til Mickey Haller-bøkene (f.eks. The Lincoln Lawyer). Haller og Bosch er halvbrødre, og figurerer ofte i hverandres historier. Bosch-bøkene er tvers gjennom godt skrevne spenningsromaner.

Og så, selvsagt, den magiske og vidunderlige «Frøken Smillas fornemmelse for snø» av Peter Høeg. Denne er og blir en bauta i min krimsamling, og er rett og slett steinbra!

Her kunne jeg fortsatt å ramse opp flere godbiter fra 1992, som f.eks:

  • Mostly Harmless av Douglas Adams, den femte boken i verdens lengste trilogi (The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy)
  • South of the Border, West of the Sun av Haruki Murakami, en stilstudie i hva kjærlighet gjør med mennesker, på godt og vondt.
  • All the Pretty Horses, første bok i Cormac McCarthys Border Trilogy

… osv. Men jeg stopper der, og håper jeg har inspirert deg til å ta en titt i kalenderen og finne ditt eget favorittår 😉

PS. Om det er den beste filmen fra 1992 kan debatteres, men det er i hvert fall en av mine favoritter jeg har brukt som illustrasjon. Jack Nicholson’s udødelige Colonel Nathan R. Jessup, USMC i A Few Good Men.

Unge Ferrari eller Gammal Amazon?

Broren min kjørte en gammel Amazon på 80-tallet. En blå 1970-modell (tror jeg!), med Stromberg-forgasser – eller var det forgassere? Jeg mener å huske at han forsøkte å bytte til noe som het «Doble Webere», men at han ikke fikk den godkjent hos Biltilsynet borte på Fagernes. Duster! (Han kalte dem noe helt annet, men WordPress krasjet når jeg forsøkte å skrive de nordnorske glosene han brukte.)

Kan det stemme at den hadde en B20-motor på 118 hester også? Det var i hvert fall den første bilen jeg selv kjørte fort med, i 80-sonen på Håkvikleira, en bitte liten stund før jeg fikk lappen. Å trykke gasspedalen i bånn på denne var noe helt annet en pappas 1977-modell Peugeot 504, med rattgir, ca. to og en halv sylinder og et parogtyve sløve esler under panseret. Jeg nådde 130 km/t før jeg visste ordet av det, og brorsan måtte be meg slakke ned for det kom en trailer imot.

Forresten, dette vet ikke mamma og pappa om. Før nå.

Men nei, dette innlegget skal ikke handle om biler. De fleste som kjenner meg vet at jeg er totalt uinteressert i biler. Faktisk er det hovedgrunnen til at jeg kjører Toyota – jeg slipper å tenke på verksted og slikt. Jaffal nesten. Jeg tror i grunnen rappernavnet mitt ville blitt Middelaldrende Toyota.

Og for ordens skyld, jeg er veldig klar over at jeg nå underbygger Tom Egeland’s teori om forfattere og biler, men det får så være.

Det jeg etter hvert har tenkt å pense inn på i kveld er Amazon. En bokdistribusjonskanal jeg inntil midten av juni 2019 ikke hadde noe annet forhold til enn at jeg av og til har kjøpt bøker derfra. Å skulle publisere noe der har vært fjernt fra tankene mine. Først og fremst fordi jeg har tenkt at min forfatterkarriere en eller annen gang skal handle om å gi ut bøker på et av våre mange, flotte norske forlag. En annen grunn er at jeg ikke har sett for meg at jeg kom til å makte å sette meg inn i alt jeg måtte lære for å kunne publisere selv. Jeg har enorm respekt for dyktige indieforfattere og den jobben som skal til for å få en bok ut på markedet.

Men så dukket det opp et forslag fra min gode venninne, og erfarne indieforfatter, Linn Tesli. Vi har samarbeidet på fantasy-antologien «Ondskap», som kom ut i august 2018, og har ellers sendt tekster fram og tilbake oss i mellom for innspill, kritikk, redigering og gode råd.

«Vi sku’kke skrivi no’ sammen, da?»

Sa Linn. Sånn ca.

Jeg satt akkurat da og jobbet med å omskrive en krimroman, for å tilpasse den forslagene fra en redaktør i et stort, norsk forlag. Samtidig hadde jeg tatt på meg å være pilotleser for to andre forfattere (litt pretensiøst å si «andre forfattere» når jeg strengt tatt ikke var utgitt selv, men pyttsann!), hadde begynt å jobbe på ordentlig med Scrivener-kurset jeg har lovet meg selv å lage, og hadde ellers Scrivener-mappen full av skriveprosjekt. Jeg hadde med andre ord ikke ett ledig sekund til å si ja til Linns forslag.

Så jeg sa selvsagt «Ja!»

Og dermed ble jeg plutselig indieforfatter, med Amazon som plattform for utgivelsene våre.

Vi skulle skrive en serie. Linn hadde kommet omtrent så langt som «En kvinnelig helt, hver bok forteller sin egen historie og så fortelles hovedhistorien gjennom alle bøkene i serien.»

Kult!
Sa jeg.

Og visste ikke hvor vanvittig mye mer enn bare «kult!» det kom til å bli. Vi gikk i gang med å utvikle denne heltinnen vår, og stakkars Linn oppdaget fort hva hovedjobben hennes kom til å gå ut på.
Å holde meg i sjakk!
Linn, med sin lange erfaring med å bygge opp fantasy-univers og -verdener, måtte stadig vekk si at «Du, dette kan vi vente med. Først må vi bygge fundamentet.»

Etter hvert lærte jeg, i det minste, og utover juni- og julikveldene ble Ruby Morgan skapt. En 19 år gammel jente som flytter fra en liten landsby litt sør for Liverpool, for å studere journalistikk i London. Hun er tilfeldigvis datter av en fe, med røtter i det legendariske og svært magiske riket Avalon. Men å være magisk er ikke bare enkelt, eller trygt, siden såkalte Harvesters (innhøstere) jakter på henne og andre Magiske for å få tak i blodet. Av blodet kan de utvinne dopet MagX, som gir brukerne (mennesker) magiske evner i tillegg til en narkotisk rus. For en stakket stund.

Vel, det var reklamen/blurben.

Hvordan arter det seg for en som «bare vil skrive bøker» å plutselig skulle forholde seg til indiepublisering, Amazon, Kindle Unlimited, book funnels, newsletters, page reads, clean links og bøttevis av annet nytt?
Rart, først og fremst.

Jeg advarte Linn tidlig om at hun måtte ta søsterparten av jobben med markedsføring og slikt, og at jeg «bare vil skrive». Hun sa selvsagt ja til det, men også at hun skulle nok få meg til å skjønne mer og mer etter hvert. Jeg trakk på skuldrene og sa «ja da, sikkert», uten å mene det særlig seriøst.

Så plottet vi. Og så skrev vi. Og plottet. Og skrev. Og redigerte. Vi ble hverandres redaktører, kritikere og motivatorer. Heldigvis er vi begge av den oppfatning at det er hyggelig å få ros, men at vi blir flinkere av å få beskjed om hva som ikke funker i teksten. Og så er vi så heldige at vi utfyller hverandre med tanke på hva vi kan og ikke kan.

Linn er helt rå på å beskrive magien, som f.eks. når Ruby og moren, Elaine, sitter ved det lille tjernet kvelden før Ruby skal flytte til London. Det magiske ritualet Elaine gjennomfører var det kun Linn som kunne trylle frem slik hun gjorde. Så kunne jeg ta meg av f.eks. scenen der politiet avhører Ruby og romvenninnene for å forsøke å finne ut hva som kan ha skjedd med den forsvunne Ilyana.
I tillegg til å skrive, er Linn en svært dyktig cover-artist, og utover høsten tryllet hun også frem omslagsbilder til bøkene våre. Og når manuset til den første boken, Essence of Magic, var ferdig, var Linn tilfeldigvis også ekspert på å «sette» bøker. Vips, så hadde vi en ferdig e-bok, pocketbok og hardback.

Arbeidsmetode.
For hver bok bestemmer vi oss for hvilken historie vi ønsker å fortelle (A-plot), samt hvor langt i den overliggende «hovedhistorien» vi skal ta leseren i den aktuelle boken (Main plot). Så setter vi oss ned og skriver 20 (ca.) plottpunkter i kronologisk rekkefølge, som utgjør hele bokens historie. Disse 20 punktene blir så basis for hvert sitt kapittel.

Neste ledd i plottingen er å utvide hvert av de 20 kapitlene til en punktliste med «hva skjer i dette kapittelet?».
Her dukker det ofte opp bi-historier (B-plot), og vi tar en gjennomgang av hvilke som blir med, og hvilke som må kuttes.

Nå sitter vi igjen med en outline på om lag 20 kapitler, med ganske detaljerte punkter i hvert kapittel. Vi kan begynne å skrive!

I dag, lørdag 11. januar 2020 (som har glidd over i søndag 12. ser jeg), har vi skrevet såpass mange bøker sammen (Essence of Magic, Sentries of Camelot, Virtues of Purity og Harvester Academy – i tillegg til langnovellen Scream of Death) at vi fort ser hvilke kapitler som passer til Linn og hvilke som er typiske Jørn-kapitler.
Fordi vi har så detaljert plotting, kan jeg i prinsippet skrive kapittel 7 selv om kapittel 5 og 6 ikke er skrevet ennå, f.eks. I praksis skriver vi likevel ganske kronologisk viser det seg.

Når en av oss har skrevet et kapittel, lastes det opp i Google Drive, slik at den andre kan gå inn og lese og kommentere. Diskusjonen går fram og tilbake til vi er enige, og selv om det av og til kan bli lange diskusjoner rundt en dialog, en scene eller for den saks skyld bare et enkelt ord, ender vi ganske raskt opp med noe vi begge er fornøyde med.

Enkelte av diskusjonene er ganske nerdete, og vi ler ofte av hverandre og sier «om noen andre hadde sett dette, hadde de bare sett rart på oss.» Jeg aner ikke hvor lenge vi holdt på med vanndammen på universitetsområdet i London, og hvorvidt den var en «lake» eller en «pond».

Det sies at vi er veldig sta, begge to.

For ordens skyld, jeg er ikke sta, og kommer til å nekte på det resten av livet!

Men ok, jeg skal innrømme at jeg kanskje er litt i overkant … påståelig, når jeg imøtegår vår eminente korrekturleser, forfatteren Helen Pryke, på engelske kommaregler.

Arbeidsverktøy:
– Windows-basert PC
– Macbook
– Mac Mini
– Scrivener
– Word
– Google Docs
– Vellum
– Grammarly
– PhotoShop
– Adobe Audition
– Facebook Messenger
– pluss andre jeg sikkert ikke kommer på i farten.

Og selvsagt bøtter og spann med nettsøk, google maps-oppslag osv. for å researche alt mulig vi trengte å ha med i boken. Blodseparering, det britiske skoleverkets karaktersystem, Bulgarsk navne-etymologi, politi-tekniske tema, fekte-terminologi, legenden om Kong Arthur, middelaldersk akkordprogresjon og masse, masse mer.

Markedsføring
«Vi må lage newsletter», sa Linn.
«Ok», sa jeg.
«Kan du fikse oss konto på MailerLite?» sa Linn.
«Ok», sa jeg.
Og så lagde vi Facebook-konto og nettside for vårt alias, LJ Rivers.
«Den siden må ha en blogg, også», sa Linn.
«Ok», sa jeg.
«La oss skrive en ekstrahistorie, en novelle, som vi kan gi bort til de som abonnerer på nyhetsbrevet», sa Linn.
«Ok», sa jeg.

Linn har ordnet alt av annonsering, newsletterdistribusjon (jeg har kanskje rettet opp et par skrivefeil her og der), bookfunnels, author takeover (skjønt, der var jeg litt med) og har til og med laget en kul quiz hvor du kan finne ut hvilket magisk vesen i Ruby-universet du er!

I første bok synger Elaine (under ritualet ved tjernet) en gammel, avaloniansk bønn til «The Lady of Avalon». Jeg tenkte at det kunne være stilig om vi faktisk skrev teksten til den sangen, så da gjorde vi det. I tillegg er jeg så griseheldig å ha en syngende venninne i Elin Gaustad, og med litt tilgang til lydstudio via jobben min, spilte vi like godt inn hele sangen.
Linn (selvsagt!) mekket en lanseringsvideo, som du kan se her.

Hvor lang er en roman?
Her tror jeg det er på sin plass å understreke at å skrive (hittil) fem fulle romanmanus på ca. 60 000 ord per manus, samt en langnovelle (13 000), ikke hadde vært mulig for meg å være med på uten:
– å bo alene
– å skrive sammen med Linn (hun er rågod på å pushe!)
– å kunne touch
– å elske å skrive
– å være så inderlig glad i Ruby, Char, Jen, Elaine, Dennis, Dunc, Brendan og universet jeg har fått være med på å skape

Ny Toyota?
Nei. Den jeg har går som ei klokke, bruker stort sett batteri på småkjøringen her i Volda, og leasingavtalen varer i enda tre år og et par måneder.
Og hvorvidt vi kommer til å tjene noe særlig på Ruby Morgan-serien aner vi selvsagt ikke. I skrivende stund har første bok vært ute på markedet i åtte dager, og statistikkene forteller oss at det faktisk sitter en del mennesker der ute og leser historien vår. Noen av de som har lest boken, har faktisk også lagt inn anmeldelser på Amazon, og i samme skrivende stund har vi syv «reviews», med snittkarakter 4,6 (av 5)!
Etter hvert som bok nummer to (Sentries of Camelot), tre (Virtues of Purity) og fire (Harvester Academy) kommer på markedet – hhv. 3. februar, 3. mars og 3. april, får vi håpe at serien har fått et godt fotfeste, og at Ruby Morgan har blitt en spennende karakter å følge for våre lesere.

Til slutt, om jeg en dag tjener så mye på bøkene om Ruby eller noen av de andre prosjektene – enten sammen med Linn (vi har selvsagt allerede planer om flere serier) eller alene, må jeg innrømme at selv om jeg er svært lite interessert i biler, har jeg også en drømmebil:
En Chevrolet Corvette C1, 1962, candy-rød med hvite sidepaneler.

Denne MÅ du bare lese! Eller ikke.

Har du lest 1984?

I en episode av panelshowet QI (sesong 12, episode 3, 2003), framkommer det at så mange som 25 % av de som svarer at de har lest 1984, faktisk lyver. Hvorfor?

Fordi det er flaut ikke å ha lest den? Mulig. I England er det kanskje hakket flauere enn her til lands, men vi har sikkert eksempler på slike bøker i Norge også, uten at jeg skal spekulere i titler.

Men jeg kan godt innrømme at det tok nesten et halvt år fra jeg svarte ja på et slikt spørsmål før jeg faktisk leste boken jeg hadde løyet på meg å ha lest. Det er riktignok svært lenge siden, og jeg gjør det aldri igjen. For hva om jeg må snakke om boken jeg påstår jeg har lest? Heldigvis ble jeg ikke avslørt (tror jeg), og jeg har snakket med forfatteren om det siden. Hun lo godt, og sa hun hadde hørt det fra andre også.

Vi mennesker er snodige.

Men det er tydeligvis ganske mange bøker jeg burde ha lest, i hvert fall om jeg skal stole på alle listene. Det finnes drøssevis av «Bøker du må lese før du dør»-lister, blant annet på internett, og av og til tar jeg meg selv i å kikke på noen av dem. Umiddelbart blir jeg slått av hvor mange av disse «must reads» jeg ikke har lest, og så stikker det dypt i stoltheten og/eller samvittigheten. Dette er jo bøker ALLE har lest. Og med «alle» mener jeg i hvert fall de som frekventerer skrivemiljøene, enten på SoMe eller IRL.

Gjennom mitt lesende liv har jeg lest anslagsvis to tusen bøker, basert på et veldig grovt anslag på én bok i uken siden jeg ble virkelig aktiv leser rundt 8–10-årsalderen. Kanskje er det virkelige tallet større, kanskje er det mindre, men veldig feil er det nok ikke. Så hvordan kan det ha seg at jeg har store hull i «klassiker»- og «må lese»-listene mine? Og hvilke bøker er det egentlig jeg – og alle andre, tydeligvis – bare må ha lest før døden kommer?

La oss ta en kikk på The Independent’s liste over de 40 beste bøkene jeg må lese før jeg dør:
1. Pride and prejudice – Jane Austen
2. The secret diary of Adrian Mole, aged 13 ¾ – Sue Townsend
3. Catch 22 – Joseph Heller
4. Tess of the d’Urbervilles – Thomas Hardy
5. Things fall apart – Chinua Achebe
6. 1984 – George Orwell
7. To kill a Mockingbird – Harper Lee
8. Great Expectations – Charles Dickens
9. The God of Small Things – Arundhati Roy
10. Wolf Hall – Hilary Mantel

Uff, dette er jo direkte deprimerende; jeg er allerede seks bøker på etterskudd! Én av titlene har jeg søren ikke hørt om, engang.

11. The Code of the Woosters – PG Wodehouse (her påstår artikkelforfatteren endog at «If you haven’t read PG Wodehouse in a hot bath with a snifter of whisky and ideally a rubber duck for company, you haven’t lived.»

Ikke enkelt for en avholdsmann uten badekar, dette!

12. Frankenstein – Mary Shelley
13. Lord of the Flies – William Golding
14. Midnight’s Children – Salman Rushdie
15. Jane Eyre – Charlotte Brontë
16. Middlemarch – George Eliot
17. Secret History – Donna Tartt
18. Americanah – Chimamanda Ngozi Adichie
19. Cold Comfort Farm – Stella Gibbons
20. Beloved – Toni Morrison

I og med at jeg nå er oppe i totalt 12 – tolv – uleste av denne svært viktige listen, tenker jeg at jeg stopper oppramsingen. Naturlig nok er listen veldig britisk, og en russisk, brasiliansk eller ekvatorial-guineansk liste ville sikkert gitt meg langt større mangellapp.

Så, hva med en trygg, norsk liste? Vi kan jo kikke på boktips.no, som har følgende titler på sin ganske korte liste, som de har kalt «Klassikere du bør ha lest minst én gang i livet».

Med livet foran seg – av Émilie Ajar
Tre kamerater – av Erich Maria Remarque
Brødrene Karamasov – av Fjodor Dostojevski (artikkelforfatteren svarer denne når han blir spurt om hva som er tidenes beste roman)
Brødrene Løvehjerte – av Astrid Lindgren
Den fremmede – av Albert Camus
Renhetens pris – av Bergljot Hobæk Haff

Vel, jeg har i det minste lest én av disse!
Artikkelforfatteren, Knut Gørvell, siterer Bertrand Russel på at:

Egentlig er det to grunner til at du leser en bok – den ene er at du liker den, den andre er at du gjerne vil kunne si du har lest den.

Og Gørvell sier også i ingressen at: «Alle disse gir herlig lesning, og flere av dem kan du også imponere andre med.»

Så DET er greia, altså? At slike lister egentlig er ment å fortelle meg hvordan jeg kan imponere andre? Sjekk hva jeg har lest!

Da kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke er enig med Gørvell, og heller ikke med andre ledd av Russel-sitatet, siden jeg hittil ikke har følt noe som helst behov for å lese en bok for å «si at jeg har lest den». Ironisk nok har jeg jo tvert i mot løyet på meg å ha lest en bok, men helt ærlig (enda mer ironisk) var det for ikke å fornærme forfatteren.

Men tilbake til alle bøkene jeg har gått skulle ha lest. Eller kanskje vel så viktig – hva i all verden er det jeg har kastet bort all lesetiden min på? Hvordan kan jeg ha likt så mange av de to tusen bøkene, gitt at jeg har gått glipp av (unnlatt?) å lese disse «must read»-titlene?
Er det ikke god nok litteratur jeg har lest?

Her er noen av forfatterne jeg har latt meg forføre av gjennom de siste drøyt førti årene, i tilfeldig rekkefølge:

John Irving, Astrid Lindgren, Stephen King, Maja Lunde, Agnes Ravatn, Jan Kjærstad, John le Carré, Lars Saabye Christensen, Jodi Picoult, Douglas Adams, Nina Lykke, Tom Egeland, Arnold Jacoby, Agatha Christie, Anne-Cath. Vestly, J.K. Rowling, Dean Koontz, Roald Dahl og John Grisham.

Jeg kunne selvsagt listet opp mange flere, og felles for de aller, aller fleste ville vært at de ikke står på disse listene over bøker jeg må ha lest før jeg dør.

En del av bøkene jeg (ennå?) ikke har lest, har jeg unngått fordi det rett og slett ikke har fristet. Det kan hende det endrer seg for enkelte av titlene, som f.eks. Jane Eyre, av Charlotte Brontë, men strengt tatt tviler jeg på at jeg plutselig kjenner et sterkt behov for å lese den. Det handler naturligvis om en forutinntatt holdning om at jeg ikke kommer til å like den. Litt rart, egentlig, siden jeg vet (tror jeg) at den er en viktig milepæl i litteraturen, og at den var veldig forut for sin tid. Hittil har jeg tenkt «Meh!» om den, i hvert fall. Vi får se.

Paulo Coelhos Alkymisten står i bokhyllen min, og har gjort det helt siden jeg fikk den i presang for mange år siden. Nok en gang er det en slags forutinntatthet som gjør at jeg ikke har villet bruke dyrebar lesetid på den. Jeg innbiller meg at den er altfor spirituell og selvhjelpspreget for meg. Mulig jeg tar feil, men jeg tviler på at jeg får vite det noen gang. Den frister ikke.

Nå var det ikke meningen å henge ut verken Brontë eller Coelho, altså. Jeg kunne valgt to andre bøker å eksemplifisere min manglende trang til å lese dem med, f.eks. The Poisonwood Bible eller The Lovely Bones, men de har jeg ikke engang hørt om, så de har jeg heller ingen fordommer mot. Faktisk frister disse mer enn de to foregående, nettopp fordi jeg ikke har hørt om dem.

Finnes det egentlig noen bøker man lese før man dør?

Hvilke kriterier er det i så fall som avgjør det? For å si det sånn – kan det på noen måte finnes en mer subjektiv liste enn slike lister?

Jeg skal ikke påstå at du må lese noen av disse, men her er eksempler på en (kort) liste over bøker som har gjort så sterke inntrykk på meg – av svært varierende grunner – at jeg føler livet mitt ville vært fattigere om jeg ikke hadde lest dem.
Igjen, rekkefølgen er ingen rangering:

Det angår også deg – av Arnold Jacoby
The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy – av Douglas Adams
Brødrene Løvehjerte – av Astrid Lindgren
IT – av Stephen King
Halvbroren – av Lars Saabye Christensen
Forføreren, Erobreren og Oppdageren – av Jan Kjærstad
The Story of Edgar Sawtelle – av David Wroblewski
Small Great Things – av Jodi Picoult
A Prayer for Owen Meany – av John Irving
Harry Potter-serien – av J.K. Rowling

Her vil samtlige som leser dette innlegget enten finne bøker de ikke har lest, ikke har lyst til å lese, ikke har hørt om (kanskje?) eller absolutt ikke tenker er noe de må ha lest før de dør.

Og det er 100 % sånn det skal være.

For hva går de glipp av? Eller, sagt på en annen måte, hva går jeg glipp av ved ikke å ha lest alle bøkene jeg «mangler» fra slike må-leses-lister? Jeg kan ikke diskutere dypt inngående verken handling, karakterutvikling, språk, filosofisk og/eller historisk vinkling osv. i bøker jeg ikke har lest. Hittil har jeg ikke opplevd det som noe handicap.

For all del, jeg kommer til å fylle noen av hullene med tid og stunder. For eksempel kjenner jeg et visst nag inni meg for at jeg ennå ikke har somlet meg til å lese Lord of the Flies. I det minste er det en bok jeg faktisk er ganske sikker på at jeg kommer til å lese.
En gang.
Men ikke akkurat nå.

For akkurat er jeg opptatt med A Spool of Blue Thread av Anne Tyler, som jeg sveipet forbi på Goodreads her om dagen. Den så litt interessant ut, og det gjør i grunnen ikke The Master and Margarita av Mikhail Bulgakov. Mulig den er knallbra, men helt ærlig – jeg kommer mest sannsynlig aldri til å finne ut av det.

For det er så mange andre bøker jeg har lyst til å lese før jeg dør!

The final countdown

Jeg syntes det var så gøy å lage liste i fjor, så jeg gjentar det i år. Og som i fjor, har jeg lagt vekt på hvilke ti romaner som har gitt meg de beste leseopplevelsene. 100 % subjektivt der, altså 😉 Rekkefølgen er også litt som i fjor, i den forstand at flere av bøkene godt kunne byttet plass på listen, og jeg ville likevel kunne stått inne for den. Likevel er det en klar vinner for mitt leseår, med høyde for at jeg fortsatt har noen uker igjen, vel å merke 😊

10. Dead at First Sight, av Peter James
Jeg falt for James’ bøker for noen år siden, og har fulgt hans «Superintendent» Roy Grace med stor glede. Her har James lagt opp en stilig åpning, hvor to menn sitter på hver sin side av Atlanteren og venter. Mannen i London venter på sitt livs store kjærlighet, Ingrid, mens mannen i Florida venter på sin første date med en svært spennende kvinne. I München lander et lik på asfalten nedenfor en høyblokk, og Roy Grace må samtidig etterforske et mistenkelig selvmord i Brighton. Alle historiene, og flere til, flettes sammen i en strålende krim om internettsvindel og drøssevis av mord. Formelen funker, og jeg koser meg.

9. Things You Save in a Fire, av Katherine Center (lydbok)
Denne boken ble jeg tipset om, og rynket umiddelbart på nesen. Den sto i «Romance»-sjangeren, og selv om jeg absolutt ikke har noe imot kjærlighetshistorier, er det sjelden det jeg bruker lesetiden min på. Teit som jeg er. For dette var god lesing. Cassie er brannkonstabel, i utgangspunktet en tøff tilværelse i et svært mannsdominert yrke. Det blir ikke særlig enklere når hun flytter til Boston for å bo nærmere sin gamle mor. Brannstasjonen er svært dårlig utstyrt, og «gutta» som jobber der tar definitivt ikke imot Cassie med åpne armer. Bortsett fra én, da. Den kjekke ferskingen. Klisjeene står i kø, men Katherine Center ignorerer de aller fleste, og spinner i stedet en svært fengende historie med gode action-/spenningsscener i tillegg til de mer hjertepumpende … 😉

8. Den som elsker deg høyt, av Kristine Storli Henningsen
Denne boken gledet jeg meg til, og Kristine skuffer ikke. Jeg var så heldig å få tilbringe noen dager i Spania i fjor, sammen med blant andre Kristine og et knippe av elevene hennes fra Forfatterskolen, og da fortalte hun oss hvordan landskapet i Andalucía inspirerte henne til å skrive boken. Vi møter Fie og Simon og sønnen deres, Lukas, etter at de har flyttet til Spania. Som det seg hør og bør i en psykologisk thriller, en sjanger det skrives altfor få gode bøker av her til lands, skjer det litt av hvert i huset. Journalisten Fie blir selvsagt fascinert (og skremt), og ønsker å finne ut hva som skjuler seg i husets historie. Boken var lettlest, og gir et løfte om flere historier med Fie i hovedrollen. Kult!

7. The Family Upstairs, av Lisa Jewell
Lisa Jewell havnet på fjorårets liste også, med Then She Was Gone, som da var min første Jewell-bok. Siden har jeg rukket å lese en del av de foregående, og nå i høst kom altså The Family Upstairs. En mørk, nærmest gotisk, thriller om en svært dysfunksjonell familie. Vanskelig å si for mye uten å havne i spoiler-land, men kort fortalt hopper historien mellom nåtid og hendelser 25 år tilbake i tid, og alt er sentrert rundt en luksusbolig ved Themsen i London. Hele historien starter med at en baby blir funnet i boligen, mett og fornøyd. Men mutters alene. Hvis man ser bort fra de tre likene i kjøkkenet, vel å merke. De har ligget der i flere dager …

6. The Last Widow, av Karin Slaughter (lydbok)
Karin Slaughter «leverer», som det har blitt så populært å si her til lands. Og hun leverer en strålende krim med politimannen Will Trent og patolog (i politiets tjeneste) Sara Linton i hovedrollene. På samme måte som mannen på femteplass, har Karin Slaughter helt spesielle evner hun bruker til å sy sammen en spennende bok – en typisk sidevender. Alle elementer er med her: kidnappet forsker, bomber som rammer sykehus, skoler og FBIs hovedkvarter og en overhengende fare som truer med å utslette tusenvis av uskyldige. Enkelte bøker er veldig klare kandidater til filmatisering, og Slaughter har definitivt begått en slik her.

5. Falken, av Tom Egeland
Tom Egeland sa fra i fjor høst at han var ferdig med Bjørn Beltø. I disse adventstider, hvor mange venter på en helt annens gjenkomst, er det kanskje på grensen til blasfemi å minne Tom om at det er mange som venter på Bjørn Beltøs gjenkomst. Kanskje vi skal tenne lys? Men, Egeland klasket til med spenningsboken Falken, som VGs innleide, danske anmelder kalte en «… litterær B-film.» Bo Bjørnvig om det. Personlig likte jeg boken svært godt. Tom lager sin egen variant av NRKs populære minutt-for-minutt-sendinger, men her er tempoet et helt annet enn Hurtigruten, Lars Monsen og vedkubber. Heseblesende, rett og slett. På den gode måten. Tom Egeland er en mester, og viser nok en gang at han har full kontroll på action-thriller-sjangeren. Et råd jeg ofte har fått for min egen skriving er å se for meg scenene på et filmlerret, og på samme måte som med Karin Slaughters bok, er det lett å se for seg Falken på kino. (Det blir selvsagt en del trikkfilming der)

4. An Anonymous Girl, av Greer Hendricks og Sarah Pekkanen (lydbok)
Jessica trenger penger, og sniker seg til en plass på en psykologi-studie, i regi av Dr. Shields. Etter hvert opplever hun at spørsmålene blir både svært personlige og direkte inntrengende i livet hennes. Dr. Shields forteller henne at hun er valgt ut til å bli med i «neste fase» av studien, og når Jessica hører hvor mye hun kan tjene på det, takker hun ja. Som Julia Roberts sa det i Pretty Woman: «Big mistake. Big. Huge.» Jessica blir satt til å utføre en del «øvelser» i det virkelige liv, og skjønner etter hvert at den mystiske Dr. Shields har langt større innsikt i hennes liv enn hun ønsker. Jeg digget premissene for historien, og synes forfatterne har lyktes veldig godt med å formidle den, samt å gi meg akkurat nok informasjon av gangen til å få meg gira på å lese videre.

3. Heart of Sin, av Linn Tesli
Her er jeg ikke spesielt objektiv, men like fullt handler denne listen om hvilke bøker som ga meg de gode leseopplevelsene, så det så! Dessuten er Heart of Sin en knallbra fantasybok, objektivt sett! Jeg var så heldig å bli spurt om å beta-lese manuset til denne boken, som er en såkalt «companion story» til Linn Teslis serie Elemental Monarchs. Linn skriver fantasy, og i Heart of Sin forteller hun historien om ungjenta Sinyara, eller Sin, som hun også kalles. Foreldreløse Sin vokser opp i et voldelig samfunn, hvor hun trenes opp til å bli en «Protector» – en drapsmaskin hvis oppdrag er å bekjempe magien som sprer seg i hennes verden. Vi følger Sin og teamet hennes på oppdrag, og skjønner – samtidig som Sin også skjønner – at ikke alt er som hun har trodd. Hun blir nødt til å ta et valg som potensielt kan endre livet hennes fullstendig. Eller avslutte det. (Søren heller, Linn, nesten som å skrive blurb, dette! 😊 ).

2. Full spredning – en legeroman, av Nina Lykke
Ja, så leste også jeg en legeroman, om enn ikke av det helt tradisjonelle slaget. Etter å ha falt pladask for Nina Lykkes skrivestemme i Nei og atter nei, var jeg rask på labben da Full spredning kom ut. Og Nina skuffer definitivt ikke. Som i Nei … leker Nina med samfunnet, småborgerligheten, samlivet, utroskap og en veldig, veldig slank fyr med navn Tore. Og hun gjør det med en blanding av bitende sarkasme, et særdeles skarpt blikk for hvem vi mennesker er – nordmenn i særdeleshet og et språk som bare er en nytelse å lese fra første til siste stavelse. En sterk kandidat til førsteplassen på årets liste! Jeg håper Nina er i gang med å skrive mer, og jeg får si som fastlegen: Neste!

1. The Institute, av Stephen King (lydbok)
Årets beste leseopplevelse var nok en lydbok, strålende framført av skuespilleren Santino Fontana. King kobler sammen elementer han har brukt før, noe som vel er tilnærmet uunngåelig gitt hans enorme forfatterskap, og man føler slektskapet mellom denne boken og klassikere som «IT», «The Shining» og «The Body» (som ble til filmen «Stand by Me»). The Institute samler inn barn med overnaturlige evner, til bruk i forskning og antiterrortiltak. Luke, Kalisha og de andre barna skjønner fort at de ikke på noen måte er «gjester», og at det til syvende og sist bare er en måte å komme seg vekk fra The Institute på. Døden. King har til og med skrevet inn en slags «Nurse Ratched» i Mrs Sigsby, en relativt brutal og pragmatisk instituttleder. Trump may be the president, but there is only one King!

Et utrolig spennende leseår er nesten over, og 2020 kommer nok til å gi meg mange gode opplevelser enten med bok i hånd eller på øret. Ryktene går om nye bøker fra blant andre Peter James, Lisa Jewell, Tom Egeland og radarparet Greer Hendricks og Sarah Pekkanen, og så dukker det garantert opp nye navn.

For skriveren Jørn har året vært enda mer spennende. Etter å ha lest (og freelance-redigert litt 😉 ) et par av Linn Teslis bøker de siste par årene, spurte hun meg i juni om «… vi sku’kke skrive no’ sammen?», og dermed ble pseudonymet L. J. Rivers født (L og J er ikke tilfeldig valgte initialer, nei).

I skrivende stund sluttfører vi korrekturen på bok nummer to, Sentries of Camelot, i en serie på ni (pluss tre «companion novels») om 19 år gamle Ruby Morgen, en helt vanlig journaliststudent på White Willow University i London. Ja, rent bortsett fra at hun er halvt Fe, med magiske evner og en svært nysgjerrig natur.

Første bok, Essence of Magic, er tilgjengelig som e-bok 3. januar, men kan allerede nå bestilles i pocket og hardback. Så følger de neste elleve bøkene 3. februar, 3. mars osv. Som Charlie, Ru’s beste venninne ville sagt det: «It’s fudging awesomesocks!»

God jul, og nytt lese- og skriveår!

Hva søren skal jeg skrive, da?

I dag hadde jeg bestemt meg for at det var på tide å skrive et nytt innlegg på bloggen. Det forrige var så langt tilbake som da Facebook var full av «… noen som har bunadssko i størrelse 34?», lagt ut av fortvilte mødre som nettopp har lagt fram dressen og sløyfa til gubben, strøket bunadsskjorta til 13-åringen, bakt to skuffekaker (en med og en uten egg, begge glutenfrie) til de superfestlige timene på skolen, mellom barne- og folketoget, og som ser fram til at klokken skal bli halv to om natten så de kan rekke å stryke sin egen bunadsskjorte (og kanskje legge ut stakken som garantert ikke lot seg legge ut mer i fjor).

Kort sagt, 16. mai.

Men så var det tema, da. Hva skal jeg skrive om? Det er alltid mange skriverelaterte emner å berøre, og de aller fleste engasjerer meg. Skal jeg skrive noe om det skrivetekniske, kanskje?

I så fall kunne jeg grepet tak i den søvndyssende digresjonen i første avsnitt, hvor jeg forsøker å lage en morsom, nærmest kåserende variant av å beskrive datoen for mitt siste innlegg, i stedet for simpelthen å gjøre som i andre avsnitt – bare skrive at det ble skrevet 16. mai. Dette er jo definitivt en greie jeg (altfor) ofte gjør. Lange setninger med både sitater, innskutte bisetninger og en (eller flere) parenteser. Og om jeg skulle skrevet om denne tendensen, burde jeg dratt parallellen fra denne hangen til lange, kåseri-lignende utredninger til den litt mer vanlige, men akk så plagsomme tendensen jeg har til å bruke flere ord enn nødvendig til å få fram en handling hos en romankarakter. Heldigvis er jeg ganske rå med DELETE-tasten når jeg redigerer manuskriptene mine, men likevel. Det er jo bare tull å si at «… han myste med øynene mot henne», når det holder at «… han myste mot henne». Det er ikke så veldig mye annet enn øyne man myser med, er det vel? Om jeg skulle skrevet om dette, ville jeg kanskje gjentatt kjepphesten min om at et nikk i seg selv er bekreftende, og at det derfor ikke er nødvendig å si at «… hun nikket bekreftende». Jeg har faktisk sett (uten at jeg vil navngi den norske forfatteren som skrev det) at en person i en norsk krimroman «… nikket bekreftende med hodet.»

«Good grief!» som Charlie Brown ville sagt det.

Men nei, jeg tenker jeg skal finne noe annet å skrive om. For eksempel – og dette er jo direkte utledet av det siste eksempelet – kunne jeg skrevet om min undring over at slike formuleringer slipper gjennom hos forlaget. Etter at jeg har begynt å skrive «på ordentlig» (jeg skal komme tilbake til hva jeg mener med det) selv, har jeg også begynt å lese bøker på en helt annen måte enn før. Jeg henger meg opp i slikt jeg tidligere ikke merket meg, simpelthen fordi jeg ikke visste at det var «feil» å skrive:

«Nå tuller du fælt», lo han.

Jeg bruker begrepet «feil», men pakker det inn i anførselstegn for ikke å være altfor bastant. Det er tross alt (minst) to meninger om hvorvidt man kan le en setning. Men poenget mitt her er mer rettet mot det anførende verbet «lo». De aller mest puritanske mener at en karakter «sier» replikken sin, og intet mer. Det er replikkens innhold og mening som bør få fram hvordan karakteren sier den, og da er det unødvendig – ev. «feil» – å bruke noe annet enn «sa hun» bak replikken. Hvis jeg valgte å skrive om dette temaet i dagens blogginnlegg, ville jeg hatt med noen eksempler på ting jeg nå reagerer på, men som jeg ikke ville brydd meg om tidligere:

«Først vrir du mot høyre til du hører et lite klikk, og så vrir du tilbake mot venstre til du hører det samme klikket. Så kan du dra ned håndtaket på siden, og løfte den lille slåen på toppen», forklarte hun.
(her er det tydelig at hun forklarer, så et enkelt «sa hun» er mer enn nok)

«Ikke stå der og glis, din idiot», snerret han.

«Hansen! Kontoret mitt – nå!» tordnet direktøren sint.

Og så videre …

Men nei, kanskje jeg i stedet skulle skrevet noe mindre skrivefaglig – noe mindre teknisk.

Kanskje noe om min egen skrivehverdag? Hva jeg driver med for tiden? I så fall ville jeg selvsagt nevnt at jeg venter på svar fra forlag på (forhåpentligvis) siste versjon av en krimroman som jeg håper skal bli den første av mange om politietterforskeren Maja Witsø. Og om jeg i så fall nevnte den første, ville jeg også skrytt av at jeg er godt på vei inn i plottingen av bok nummer to om Maja.
Om jeg skulle skrevet om denne delen av skrivehverdagen, ville jeg sikkert nevnt at jeg var innom politistasjonen i Narvik i ferien, hvor jeg møtte en veldig hyggelig og samtalevillig overbetjent. Han var ivrig krimleser, og satte av nesten halvannen time til å både svare på spørsmål og faktisk komme med konkrete tips til boken, som har arbeidstittelen «Skogen for bare trær».

Jeg ville også nevnt at at jeg har startet på et (for meg (og der var parentesen igjen (faktisk flere inni hverandre, bare for å understreke hvor stort dette problemet (ikke det å ha kontroll på flere parenteser inni hverandre, vel å merke – man er tross alt gammel programmerer (men jeg skjønner at den gjengse leser kan få litt problem med å holde tråden, selvsagt)) kan være for meg), ja) i hvert fall) veldig spennende skriveprosjekt sammen med en annen, langt mer merittert forfattervenninne. Jeg ville i så fall vagt nevnt at vi skal skrive en serie bøker – ni i tallet – i fantasy-genren. Den spesifikke sub-genren kalles «Urban Arthurian Portal Fantasy», for de som er lei av «Ibsens ripsbusker»-tungekrøllere. Disse skal lanseres like over nyttår, og vi har allerede skrevet førsteutkastet til bok én, halve utkastet til en «prequel» (som kommer i tillegg til de ni i hovedserien) og er langt inn i plottingen av bok nummer to.

Og apropos bøker, jeg kunne sikkert skrevet litt om noen av de jeg har lest i sommer, kanskje til og med gitt et terningkast eller to? I så fall ville jeg startet med Peter James, og hans «Need You Dead», som vel er den 13. boken om politihelten hans, Roy Grace. James skriver som regel veldig bra, synes jeg, men akkurat denne gangen ble jeg litt skuffet. Ikke veldig, men litt. Da var det veldig hyggelig å bli kjent med en ny (for meg) forfatter, i Steve Cavanagh. Jeg har alltid likt såkalte «courtroom dramas» og «legal thrillers», og har selvsagt slukt alt John Grisham har gitt ut. Steve Cavanagh står ikke ett eneste skritt tilbake for Grisham, og her kommer jeg til å bruke mer tid, garantert. Ellers ville jeg sikkert ramset opp både Jørn Lier Horst, Karin Fossum, Trygve Gulbrandsen (jeg har endelig somlet meg til å gå i gang med Bjørndaltrilogien!), Unni Lindell, Ruth Ware, Karin Slaughter, Samuel Bjørk, Neil Gaiman, Stephen King (selvsagt!), Michelle Frances (les “The Girlfriend”!) og Dean Koontz, som er de jeg kommer på i farten. Ja, og så naturligvis min gode venninne Kristine Storli Henningsen, som har begått en herlig førstebok om frilansjournalisten og, viser det seg, hobbydetektiv Fie Falch i «Den som elsker deg høyt». Jeg istemmer gjerne med anmelderne som hyller Kristine, og synes Fredrik Wandrup sa det best da han kalte boken «en chick lit-utgave av John Dickson Carr».

Men nei, jeg føler ikke helt for å skrive leseblogginnlegg i dag — jeg tror jeg får finne noe annet å skrive om.

Kanskje noe så enkelt som et dikt? Det hender jeg drar i gang en liten skrivesprint for meg selv, sånn for å få tømt hjernen for alle tanker som svirrer rundt der oppe (jeg har aldri helt bestemt meg for om det er bedre at det går trill rundt enn at det står helt stille, forresten … noen som vet svaret?). Da setter jeg stoppeklokken på f.eks. fem minutter, og så lar jeg fingrene løpe over tastaturet. Som regel blir dette bare fjas, men av og til kommer det noe «brukendes» ut av det. I dag kunne jeg for eksempel delt noen verselinjer som dukket opp i en slik skrivesprint, midt i sommerferien hjemme hos foreldrene mine i Narvik.

ofotfjorden
i fire knops fart
klokka er sent en julikveld

dagslys om natta
sola smiler bredt
inni fjæra, på ett bein, står en tjeld

ofotfjorden
i fire knops fart
en seksti grams toby henger bak

pappa er skipper
jeg sitter og sløver
et halvt øye speider etter sjøørretvak

nede i dørken
står to fiskekasser
en full av småsei, til kveitelineagn

den store, derimot
er fylt helt til randen
av den digre jeg mistet, og andre fiskesagn

diesellukt
og dumpe stempelslag
en sabb fra nittenhundreogkjempelengesia

ofotfjorden
i fire knops fart
like før vi står stille, akkurat som tida

men ofotfjorden
i fire knops fart
er akkurat, nøyaktig og hundre prosent perfekt

Ja, jeg kunne sikkert tatt med det diktet, som på mange måter oppsummerer ferien min, men så er det ikke veldig relevant til skrivingen.
Eller jo, det er kanskje akkurat det det er? Det er ikke mange steder jeg kan hente så mye energi og krefter som baki båten hos «farsan», med kassene fulle av fisk og løgner om «den jeg mista, den var minst åtte komma sju kilo» (det er rart med det – en god fisker vet nøyaktig hvor tung den var, fisken han mistet like før han fikk den på land eller opp over ripa).

Forresten, jeg lovte å komme tilbake til hva jeg mente med «å skrive på ordentlig», men for å være helt ærlig har jeg glemt hvorfor jeg sa det sånn. Kanskje jeg mente at jeg de siste fem—seks årene har tatt skrivingen skikkelig på alvor, og selv om jeg enn så lenge (for det er sånn jeg tenker – det har bare ikke løsnet ennå, men det vil det) ikke er antatt av noe forlag, har jeg produsert noen hundre tusen ord på diverse manuskript. Jeg tror kanskje tanken var at jeg skulle si noe om hvordan jeg har brukt tid og ressurser på skrivekurs og bøker om skrivekunsten, og at jeg gjennom disse har fått en del «verktøy» inn i skrivingen som jeg ikke hadde før.

Det er mulig jeg tenkte at jeg skulle si noe om de utrolige ressursene som er tilgjengelig for forfatterspirer som meg, og at jeg i den sammenhengen ville trukket fram et par—tre Facebookfora jeg frekventerer. Det er veldig gøy å se hvor kjapt man får svar i f.eks. gruppen «Skriverne» når man spør om noe skriverelatert. Av og til kan det dukke opp ganske absurde forespørsler, men så viser det seg at det sitter et dusin andre i gruppen som kan noe om temaet. Hvor lang tid tok det før hun som spurte om syvarmede lysestaker i norske kirker fikk svar? Var det så mye som to timer før hun hadde tredve kommentarer, hvorav tre var fra ordinerte prester, mon tro?

Så ja, å ta skrivingen på alvor betyr kanskje at jeg både suger til meg kunnskap fra andre som kan mer enn meg (les: de aller fleste), og at jeg etter hvert har lært meg at det er lov å fravike skrivereglene her og der. Tell i stedet for show, hvis det er det riktige, men vær bevisst på hvorfor osv. Sånne ting. Skriv «… nikket hun bekreftende» om det er riktig for deg, men vær også klar over at når jeg leser boken din, kommer jeg til å rynke på nesen over den slags.

Nei, jeg får bare innse at akkurat i dag ble det vanskelig å finne på noe skriverelatert å fylle blogginnlegget med. Sånn er det av og til.

Fortsatt god sommer!

Hvordan slippe å skrive

Da jeg var liten … var noe av det mest spennende jeg kunne høre morfar si. Eller farmor. Eller egentlig hvem som helst av de voksne og eldre rundt meg da jeg vokste opp. Jeg elsket å høre historier fra «gamle dager», og tenker ofte at de mange historiene jeg fikk høre av foreldrene og besteforeldrene mine har preget min egen fortellertrang. Jeg satt med de klassiske tinntallerkenøynene og halvåpen munn og lyttet til det som sikkert var svært trivielle hverdagsskildringer i mange tilfeller, men fordi de fant sted i de nevnte gamle dagene, slukte jeg dem med umettelig appetitt.

Forbausende mange av historiene foregikk forresten i dyp snø. Det var mye mer snø før. Veldig mye mer. Og motvind. Og oppoverbakker. Og ikke hadde de mat. Eller klær. Og kom de seg levende gjennom barndommen, var det bare å begynne å jobbe i tolvårsalderen. Gjerne fjorten timer om dagen. Eller mer!

Nei, før dette blir en variant av The Four Yorkshiremen, skal jeg komme til saken.
For da morfar, farmor, pappa og kong Haakon var guttunger, hadde de ikke alt det JEG hadde, må du tro! Alle lekene og radio og TV og venner og naboer og alt jeg hadde …

De hadde kanskje bare en barkebit å lage båt av, som de seilte nedover den lille bekken, og var de riktig heldige kunne de finne en kongle å stikke små kvister i, så hadde de plutselig en hest! Om våren kunne de pirke kvae fra trærne og dermed hadde de tyggegummi, og ikke sånn jålete Toy og Sorbits eller enda verre alle de rosa og gule Bugg-variantene! Nei, de hadde ikke så mange valgmuligheter som vi hadde i det overdådige leke- og mediesamfunnet anno 1974, må vite!

Så der satt jeg, syv år gammel i nittensyttifire og lurte på hvordan det gikk an å leve uten at Geir Børresen og Vibeke Sæther fortalte hva som fantes bak «det runde vinduet». Eller at Anne Cath. Vestlys myke stemme sa «morn, morn!» før hun fortalte om Ole Alexander Filibom-Bom-Bom.

Og her sitter jeg, i mai 2019, og skal skrive et innlegg på bloggen min. På PCen som gir meg tilgang til omtrent alt som finnes av informasjon i verden. Jeg kan se bortimot hvilken film jeg måtte ønske, lese hvilken som helst bok, høre akkurat den platen (et uttrykk kun vi gamle bruker, selvsagt) eller kanskje se hvor fort en koreansk jentunge på syv klarer å løse fire Rubiks kuber mens hun sykler enhjulssykkel og jonglerer seks porselenstallerkener på nesetippen.

Er det rart folk sliter med å få tid til å skrive bøker?

Og det var bare et bitte lite utsnitt av alle forstyrrelser en stakkars forfatterspire må forholde seg til. Så i dag tenkte jeg å leke psykolog, og gå gjennom noen av de vanligste unnskyldningene for å slippe å skrive. Jeg har selv møtt på de fleste, og noen har jeg plukket opp ved for eksempel å sitte på Facebook (i stedet for å skrive).

Synes du det er vanskelig å finne grunner til ikke å skrive? Vel, her har du noen – med forslag til hvordan du kan overvinne dem, om du likevel har lyst til å skrive 😉

 

Jeg har ikke tid.
Den klassiske, og definitivt mest utfordrende for de aller, aller fleste. Det handler om hverdagen, jobb, skole, barnehage, dugnad, trening, juleavslutning, kakelotteri, venner, husvask (TK), svigermor, hagen og så videre.

Løsningen her er det forferdelige P-ordet. Alle som har sukket tungt om at de har for lite tid til å skrive har møtt P-ordet fra velmenende rådgivere. Men ja, til syvende og sist handler det om nettopp P-ordet. Nei, jeg tenker ikke på prokrastinering, som i og for seg er et veldig populært ord i skrivekretser. P-ordet er noe alle som har for lite tid kjenner til, og det svir like intenst hver gang noen sier at du må … P!

Likevel er det den eneste løsningen. Skal du skrive, må du P skrivingen, noe som betyr at du må nedP noe annet. Så enkelt, og så uendelig vanskelig er det.
Sett skrivingen inn i ukeplanen, P skrivingen på linje med andre aktiviteter. Tirsdag kl 20-21 har mamma skrivetid! Basta! Selv denne lille timen er langt bedre enn ingenting, og etter hvert kan du kanskje P en skrivetime lørdag morgen også?
Jeg vil gå så langt som å si at om du ikke P skrivingen, P du ikke å bli forfatter. Da kan det hende svaret er at du ikke skal bli forfatter. Ennå.

 

Jeg har ikke noe godt skrivested
Hva er et godt skrivested? Det er et like åpent og generisk spørsmål som «Hvor stor er en fisk?» eller «Hvor mange runder er det på Bislett?» Noen vil ha en skrivekrok på loftet, foran det store vinduet med havutsikt, med en stor kopp varm sjokolade, et gammelrosa fleezepledd og den lille, smekre Macbooken – alt foreviget på Instagram med «Koooze- og zkrivetid», mens andre slenger seg i sofaen, legger den gamle Dell-PCen i fanget, bena på bordet og drar på med tung industriell rock i headsettet.

Et godt skrivested er viktig, det tror jeg fullt og fast på, og jeg tror det er fullt mulig å lage det så dyrt eller billig som du måtte ønske og ha mulighet til. Det avgjørende er at det funker for DEG. At det gir deg den roen du trenger eller de rammene du må ha for å kunne skape det du vil.

Og om du kombinerer P fra forrige punkt, kan du kanskje til og med stikke innom nettet, finne en skrive-retreat – i eller utenfor landets grenser, og stikke av en langhelg eller to. Luksus for mange, men definitivt en veldig god mulighet for mange andre. Kanskje kjenner du noen som har en hytte, og som du kan få låne en helg de ikke bruker den? Kan du ta en feriedag eller tre midt i uken, kan leiligheten til en venn fire gater bortenfor funke helt supert.

Du er kreativ, og det kan du bruke også når du skal finne skrivestedet (eller -stedene) du trenger.

 

Jeg har skrivesperre
Der har vi alle vært, og alle kommer dit igjen. Litteraturen, skrivekursene og internett er stappfullt av gode (og mindre gode, sikkert) råd for å komme rundt. Jeg skal ikke gå så dypt i materien her, men kan liste opp noen punkter jeg har hørt og lest, og som har hjulpet både meg selv og andre:

  • Gå en tur
  • Les, les og atter les! Min erfaring er at jeg til slutt ikke klarer å la være å skrive, når jeg leser andres tekster og bøker.
  • Friskriving/skrivesprint. Sett stoppeklokken på fem minutter, og skriv uten å tenke på hva. Bare la pennen, blyanten, tastaturet fylle arket med hva som helst. Du kan fort bli overrasket over hvor mye bra som kommer fram.
  • Slå opp på side 27 i en hvilken som helst bok i bokhyllen. Skriv ned det første substantivet, det fjerde verbet og det åttende adjektivet du finner. Skriv en eller annen tekst hvor disse ordene er med. Bruk gjerne stoppeklokken, og gyv løs!
  • Dans! (Ok, denne har jeg aldri prøvd selv, men jeg setter meg gjerne bak trommene en liten halvtime … det funker minst like bra!)
  • Snakk med andre som skriver
    Ikke snakk med folk som ikke skriver (eller … gjør gjerne det, men ikke om skrivesperren – de skjønner ikke 😉 )
  • Skjerp deg! Vel, kanskje ikke det man har lyst til å høre, men likevel – av og til handler det om å sette seg ned og bare skrive likevel. Presse ut ett og ett ord til man kommer over kneika. Skriving ER hardt arbeid – deal with it!

 

Jeg skriver ikke bra (nok)
Hvem gjør egentlig det, da? De aller fleste er lært opp til å ikke helt tro på sine egne evner, og vil på et eller annet tidspunkt ende opp med å kritisere sitt eget arbeid – ofte hardere enn andre ville kritisert det. Men ingen er perfekte, og ingen skriver perfekt. Ikke en kjeft av de suksessrike forfatterne går gjennom skrivelivet i evig eufori over sin egen fullkommenhet. Og et førsteutkast fra en bestselgende forfatter er – om jeg skal stole på hva en del av dem har fortalt meg – skikkelig dritt.

Så nei, du skriver ikke bra nok i starten, men du blir bedre jo mer du skriver. Og jo mer du leser, for ordens skyld.

Legg din egen Jante død så fort som mulig, og skriv. Få hjelp utenfra, bli med i en skrivegruppe, lei inn en manuskonsulent, les en bok eller tre om skrivekunsten, gå et skrivekurs – gjør noen grep for å utvikle håndverket.

En snekker har gått i lære i mange år før han får bygge et hus. En rørlegger må vite hva hun gjør før hun får legge opp sanitæranlegget i det samme huset.
Hard work beats talent when talent doesn’t work hard!

 

Folk vil bare lese blodig krim
Tøv!

De vil lese om tapt (og gjenvunnet) kjærlighet, om lykke, om hvordan de kan bli bedre mennesker, om hevn, krig, knuste drømmer og den unge fattigjenta som vokser opp i nærmest slavelignende tilstander på en gård tidlig på 1800-tallet, og hvordan hun må sloss mot gårdsherren som stadig voldtar henne i stallen og … ja, folk vil lese om alt mulig.

Mange ønsker å lese om seriemordere og mer eller mindre fiaskoerklærte politimenn som bare MÅ løse den siste saken før de legger på røret for godt, men heldigvis er bokmarkedet uendelig mye større enn det.

Og kanskje er det ikke mer enn en håndfull som vil lese akkurat din livshistorie, men se ikke bort fra at det på mange måter er viktigere for deg å SKRIVE den enn at så mange skal lese den.

 

Jeg må gjøre masse research først
Må du virkelig det? Hvis du skal skrive om noe du har så lite peiling på at mesteparten av tiden de første månedene går med til research kan det kanskje være en tanke å gå tilbake til den opprinnelige ideen bak historien din. Hvorfor vil du skrive akkurat denne historien?

Men ja, selvsagt må man av og til gjøre research, enten ved å reise (Google Earth f.eks.) til Firenze for å finne akkurat den riktige gården og hvor langt det er ned til den lille landsbyen, eller ringe det lokale lensmannskontoret for å finne ut hvilket merke den er, politiradioen førstebetjenten din skal ha hengende på skulderen.

En norsk forfatter tipset meg om TK-trikset. Hver gang du kommer til et sted i historien din hvor du tenker at «her må jeg gjøre research», så skriv «TK» i teksten. Så kan du fortsette å skrive, i trygg visshet om at du kommer tilbake til de tekniske detaljene rundt våpenet eller bilen eller dåpsritualet eller hva det er du trenger å researche. Poenget er at du ikke trenger å la det stoppe deg i å fortelle historien.

«Advokaten reiste seg. Han kremtet, og snudde seg mot TK. – Som min klient allerede har sagt, er det utenkelig at han befant seg på åstedet på drapstidspunktet. Hans mobiltelefon har riktignok vært i området, slik TK viser, men …»

Etterpå, når du har skrevet kapittelet eller scenen, gjør du et søk etter TK (som er en veldig lite brukt bokstavkombinasjon på norsk), og kan fylle inn detaljer om hvilke personer en advokat ville henvendt seg til (Administrator, kanskje?) i rettsalen, og hva det er som viser at mobilen til den tiltalte var i området (triangulering av basestasjoner eller noe sånt, kanskje?).

Drit i detaljene – skriv scenen og hold flyten i dramatikken.

 

Jeg er for sliten
Les en bok. Det er skriving, det også 😉

Eller sov litt.

Eller tren litt. Det er ikke dumt å være i kurant fysisk form – både hjerne og kropp må være våken for at du skal kunne yte som skriver.

 

Testleserne mine slaktet første kapittel
Jepp – og det er nettopp derfor vi har dem. Sørg bare for å ha testlesere som slakter på den «rette måten». De bør fortelle hva som er dårlig, og kanskje til og med komme med tanker om hva du kan gjøre for å bedre på det.
Bruk for all del ikke familie og nære venner som testlesere. De er for snille, og det siste du trenger på veien er nikkedukker og ja-mennesker. For å bli flink, må du tåle litt juling.

Om du ikke takler «slakt», er det ikke sikkert du skal bli forfatter …

 

Det er så asosialt
Jepp! Vil du heller ha venner og et liv, kan du glemme å bli forfatter. Satt (litt) på spissen, men ikke så mye. I hvert fall i starten. Du må ofre noe, og selv om du ikke skal ofre vennskapene dine, må du forklare dem at du av og til må P skrivingen, og at de bare vær så god har å støtte deg i det!

Dessuten får du så utrolig mye bedre venner når du vanker i skrivemiljøene!

 

Jammen, jeg skriver jo hele tiden … i tankene!
Og det er særdeles viktig, men til syvende og sist er det svært få bøker som har kommet ut gjennom at forfatteren bare tenkte den. Igjen – det er hardt arbeid, og da må du bare brette opp ermene (ja, ermene – hvordan har det seg at folk tror de kan brette opp armene, egentlig?) og ta fatt. Skriv, skriv og atter skriv!

 

Og om du trenger en siste utvei for å slippe å skrive på romanen din:

Skriv et blogginnlegg i stedet 😉

Save me!

Min inntreden i IT-faget skjedde sommeren 1983, da jeg så en annonse for en Commodore 64. I Norge kostet den fem og et halvt tusen, men i annonsen var den priset til tre og et halvt. Ulempen var at butikken befant seg i Tyskland, nærmere bestemt Berliner Allee 47 i Hannover. Null problem, siden vi skulle på ferie til slekten vår i Tyskland, og kom til å passere Hannover på veien 😊

Først på hjemturen et par uker senere, nærmere bestemt på en campingplass i Arjeplog i Nord-Sverige, fikk jeg prøvd vidunderet. I campinghytta hadde de en 14-tommers sort/hvitt-TV, og jeg koblet opp maskinen, og fikk for første gang se

I den lille manualen sto det hvordan jeg skulle skrive inn programmer, og selvsagt var dette det første programmet jeg noensinne skrev:

Når jeg så skrev RUN og trykket på RETURN-tasten, ble skjermen fylt av

Og jeg tenkte «Hva mer kan jeg få til?», og bladde videre i manualen. Etter en liten time svevde en liten ballong over skjermen, med C-logoen midt på ballongen.

Jeg var solgt!

Til mammas store fortvilelse droppet jeg tanken om å bli kirurg, og kontaktet skolekontoret og byttet til handelsskolen i stedet for gymnaset. På Stormyra hadde de nemlig EDB-linje!

Før dette blir en altfor emosjonell reise gjennom minner, hopper jeg til dagens tema. En vinterkveld i 84 satt jeg nemlig og tastet inn et flere sider langt dataprogram fra bladet «Commodore User»:

Etter mange timers tasting, nærmet jeg meg øyeblikket hvor jeg skulle skrive RUN, og få teste spillet, som var en slags «Breakout»-variant, for de som er gamle nok til å huske 😊

Så blafret det i lysene, og mørket kom. Strømbrudd!

Til tross for at det var fullt mulig å lagre programmet på kassett underveis, var det ikke noe jeg tenkte på i 1984. Dermed var mange timers arbeid borte, og da strømmen etter hvert kom tilbake, orket jeg ikke tanken på å skrive alt inn på nytt.

Det var også siste gang jeg ikke sørget for å ha backup.

… som bringer meg til dette innleggets egentlige tema.

Backup!

Benjamin Frankling skal en gang ha sagt at « … i denne verden kan intet sies å være sikkert, bortsett fra død og skatt.»

Jeg vil legge til et par—tre punkter på den listen: Strømmen går, PCer krasjer, MacBook-er dør.

På ett eller annet (eller flere) tidspunkt vil bortimot alle forfattere oppleve datakrasj, enten det er et program som nekter å fungere, en harddisk som faller i gulvet (been there!) eller en PC som nekter å starte etter et strømbrudd.

De færreste, men likevel noen, opplever å miste data på mer dramatisk vis, som f.eks. brann eller tyveri. En kollega opplevde å bli overfalt i en heis på et hotell i syden, og i vesken som tyven stakk av med, lå to – TO – bærbare PCer, samt «en drøss» minnepinner. Ironisk (og tragisk) nok hadde damen vært flink og tatt jevnlig backup av viktige dokumenter fra begge laptopene … og lagret dem på nettopp de stjålne minnepinnene.

Hvis huset brenner ned, er det innlysende at livet snus på hodet for de som rammes. Er man heldige og kommer uskadet fra brannen, er sannsynligheten stor for at mye av innbo og løsøre (som det heter i forsikringsbransjen) ikke er intakt. Med tid og stunder får man erstatning, man kommer seg på bena, kanskje i ny bolig etter hvert.

Da er det VELDIG greit om det stor bokprosjektet ikke gikk med i brannen.

Du får lånt deg en ny laptop, eller kanskje har du råd til å legge ut i påvente av forsikringsoppgjøret og kjøper en. Du vipper opp lokket, trykker på «On», og etter få sekunder kan du fortsette der du avsluttet kvelden før brannen, tyveriet eller harddisk-krasjet. Markøren din står faktisk og blinker midt i replikken du var så fornøyd med!

Her er noen forslag til gode backupløsninger og -rutiner.

 

CTRL+S (Lagre)

Denne hurtigtastkombinasjonen er kanskje mest kjent fra Word, og fungerer på både Windows- og Mac-versjonene av verdens mest brukte tekstbehandler. Det er også en såpass vanlig tastekombinasjon at de aller fleste skriveprogrammer har valgt å bruke den til å lagre. Sønnen min spurte meg en kveld for mange år siden, da jeg satt og skrev på et eller annet på PCen hjemme: «Pappa, hvorfor bruker du den tasten så mye når du skriver?»

Jeg visste ikke at det hadde jobbet seg inn i ryggmargen, men det stemte – kanskje så ofte som et par ganger i minuttet trykket jeg CTRL+S mens jeg skrev. Jeg hadde sikkert mistet litt for mange timers Word-skriving opp gjennom årene, tenker jeg.

Ikke for å gni det inn, men etter at jeg byttet til Scrivener, har jeg sluttet å trykke CTRL+S, men det skal jeg komme tilbake til 😉

 

Skylagring.

Om du bruker Dropbox, Google Drive, OneDrive, iCloud eller en annen skybasert lagringsløsning, er det uansett et godt og steg på veien mot en god backupløsning. MÅ du bruke skylagring? Nei, absolutt ikke, men det har noen klare fordeler. De mest åpenbare er at du har tilgang til manuset ditt fra hvilken som helst internettilkoblet PC/Mac (eller mobil/nettbrett, for den saks skyld), og at du ikke mister manuset om du mister PCen. Om du samarbeider med noen, enten en redaktør eller kanskje en medforfatter, er det også veldig praktisk å kunne dele (eller til og med samskrive) dokumenter via skyen.

 

Ekstern harddisk/minnepinner

Disse har blitt så billige nå, at det nesten er for dumt ikke å ha en slik. For noen hundrelapper kan du få en disk med plass til flere hundre tusen bøker, om du skriver sånn passe langt i hver bok (80 000 – 100 000 ord). De aller fleste av oss kan nok sette av ganske mye plass på en slik ekstern disk til f.eks. feriebilder og slikt.

MEN – det er ikke å anbefale å oppbevare denne disken sammen med PCen. Mange vil tenke at det er litt tungvint å ha den et annet sted, men det er en bitte liten pris å betale for å beholde manuset. Ta disken med deg på jobb, eller legg den hos naboen eller tante Olga. La den i det minste ikke ligge i PC-vesken. Jeg vet om folk som har egen bankboks til den eksterne disken, og som tar full backup av hele PCen på denne disken hver eneste uke.

En 32GB minnepinne koster 128 kroner, og har plass til over 70 000 bøker, så i denne sammenhengen er den egentlig en ekstern harddisk. Bruk den, og oppbevar den på samme måte

Rutiner

Jeg er et rotehue uten sidestykke, men av en eller annen grunn (vinteren 1984!) har jeg klart å legge meg til gode backuprutiner. På PCen min har jeg minst ti skriveprosjekt liggende, i varierende «livsstadier» fra en enkelt setning (en idé) til en krimroman som jeg redigerer i disse dager, med tanke på å sende til forlag. Jeg er hobbyfotograf, og har et par hundre GB med bilder liggende i tillegg til en del annet som jeg ikke ønsker å miste. Jeg har en ekstern harddisk på 2 TB, som ligger på kontoret på jobb. Hver helg tar jeg den med meg hjem, og tar full backup (jeg bruker EaseUS ToDo Backup Free) av alt som ligger i dokument- og bildemappen på C-disken. Hvis jeg er ute og tar bilder en kveld, og finner ut at det var noen av bildene som ble så bra at jeg ikke vil risikere å miste dem, legger jeg dem i en mappe i Dropbox-en min. Når helgen kommer, blir disse med på den ukentlige backupen også, selvsagt.

Alle bokprosjektene mine ligger allerede i Dropbox, siden Dropbox og Scrivener snakker helt supert sammen. Lager jeg et nytt prosjekt i Scrivener, velger jeg Dropbox som lagringssted, og dermed er jeg trygg på at det ikke blir borte.

Likevel er jeg paranoid nok til at jeg lar helgebackup-programmet ta med seg manus-mappen fra Dropbox når det kjører. Dette er egentlig bare tull, men siden det ikke koster meg mer enn noen sekunder ekstra ventetid, er det greit.

Til slutt, til de mange Word-brukerne som misunner oss Scrivenerfolk akkurat denne synkroniseringsfordelen, det finnes gode løsninger for Word også. Abonnerer du på Office 365, har du tilgang til skytjenesten OneDrive, som både er automatisk integrert i Word, men også gir svært gode samarbeidsmuligheter med andre. Både Dropbox, Google Drive og flere andre har integreringsløsninger (plug-ins) som gjør at du kan lagre direkte dit fra Word-menyene, og i aller siste versjon av Word lagres det til og med automatisk. Du kan si farvel til CTRL+S (eller diskett-ikonet øverst til venstre)!

Om alt dette hørtes veldig teknisk og omfattende ut, så vil jeg likevel oppfordre alle skrivere til å skaffe seg en eller annen backupløsning.

I ytterste konsekvens kan du til og med sende manuset til deg selv på mail, selv om det er en svært lite praktisk løsning etter min mening. Det krever nitid versjonshåndtering, og du kan fort ende opp med de klassiske «MinRoman_versjon3_andre_utkast_4_feb2018_siste_allersiste_kladd7.docx»

Da er det bedre med minnepinne, som du legger et annet sted enn der du kan risikere at PCen brenner opp sammen med huset.

Og for de som lurte på hvordan Commodore 64-spillet til slutt ble seende ut:

Minner … sukk!

… minner man kan ta frem igjen, om man har backup!

PS. Berliner Allee 47, Hannover, slik det så ut i Google Earth i 2009

Grandiosa er ikke pizza!

Jeg omtaler gjerne meg selv som en snobb. I hvert fall innenfor visse områder, som for eksempel musikk og mat. Mitt absolutte favorittband er den canadiske progrocktrioen Rush, og jeg elsker postrockerne i Caspian. Sistnevnte er, sammen med progmetal-bandet Animals as Leaders det jeg foretrekker å ha i headsettet når jeg skriver. Både fordi jeg må høre på instrumentalmusikk, slik at jeg ikke forstyrres av tekster, men også fordi det er helt fantastisk å høre på. Og ja, jeg må nevne A-moll-konserten av Grieg også – den er perfekt skrivemusikk!

Og jeg elsker en mør biff. Den har selvsagt ligget på kjøkkenbenken en times tid i romtemperatur før jeg smører den inn med litt olje (extra virgin, naturligvis) og flaksalt. Deretter stekes den i smijernspannen sammen med med masse kjærlighet, en kvast timian, et par hvitløksbåter og i smør som jeg har stått og spadd over biffen med skje for at smakene skal trenge inn i kjøttet. Jeg peprer selvsagt ikke biffen før steking, siden pepper så lett blir svidd i pannen. I stedet rister jeg hele pepperkorn i en liten, tørr panne – til de «popper» som popcorn, før jeg knuser dem i en morter og sikter dem i en finsiktet sil. Da sitter jeg igjen med kun det finmalte indre av nyristet pepper, og løfter dermed biffen til enda et nytt steg på smaksstigen. For øvrig snakker vi selvsagt om biff som har gått ut på dato noen dager i forveien, slik at den er enda mørere, og den skal naturligvis serveres medium rå, og hvile minst ti minutter på benken etter steking.

Eller så kan jeg selvsagt vispe sammen en pannekakerøre og steke med First Price-baconterninger og nyte det (nesten) like godt som biffen.

Eller jeg kan sitte på spinningsykkelen med Maroon 5 eller Michael Buble i ørene og ha en flott musikalsk opplevelse sammen med treningsøkten.

Men det kan jo ikke stemme – jeg er jo snobb!

Jeg hater jo frossenpizza, og får (rettmessig) kjeft av ungene mine når jeg ikke gidder å se på alle de «folkelige» programmene på TV, som «gullrekka», Dag Otto og Skal vi danse nå igjen?

Så hva er snobberi, egentlig?

Ordet snobb kommer ifølge Norsk Akademisk Ordbok (naob.no) «fra engelsk snob, grunnbetydning ‘skomaker; ikke-akademiker’», men brukes i dagligtale mest om personer som mener de har en slags høyere eller bedre smak innen f.eks. mat, klær eller kultur – men i realiteten ikke har noen egentlig grunn til å tillegge seg slike elitiske «evner».

Så der har du meg. En simpel dust som uten reell grunn mener å ha langt bedre smak innen musikk enn de stakkars dilterne som kritikkløst hører på P4 eller Radio Norge og driter i at de kun får høre de mest kjente låtene av de mest kjente artistene. Grøss!

Skjønner de ikke at de tar feil? Når de sitter der bak rattet og dunker takten til «Despacito» på rattet, eller ukritisk synger med til Ariana Grande simpelthen fordi det er hun som topper VG-lista for øyeblikket? De kunne hørt på «Supper’s Ready» fra den tiden da Genesis var et superbra band (før Peter Gabriel og Steve Hackett forlot, og Phil Collins gjorde dem til et husmorpop-band, naturligvis!), men neida – her skal man høre på «Blurred Lines» med Robin Thicke feat. (og ikke få meg til å snakke om denne «feat.»-sjuka … da blir jeg aldri ferdig) T.I. & Pharrell, for den er jo så festlig (og stjålet fra Marvin Gaye, for ordens skyld).

Og hva med Grandiosaen? En hjemmelaget pizza med mozzarella (ikke bøffelmelk-varianten, siden den er for «våt», og gjør pizzabunnen bløt), ruccola og olivenolje, stekt på pizzastein så bunnen blir supersprø er jo så mye bedre! Eller hjemmelaget tomatsuppe i stedet for Toro-posen? Både billigere og mye bedre.

Men så kan jeg gjerne sitte bak rattet selv og gaule «åååååå we’re hææææf way there …. åååÅÅÅ livin ån a preeeeier!» og faktisk ha det helt supert.

Søren så vanskelig det er å holde på snobbe-stempelet, da!

Takk og lov at jeg ikke drikker kaffe. Jeg ville garantert malt den selv, fra spesialimporterte Arabica-bønner fra Thailand, brygget den i presskanne med nittiseks grader varmt vann (som jeg selvsagt hadde filtrert gjennom en Brondell Circle på forhånd). Og fortalt grundig om prosessen i lunsjen på jobb.

Og hjelpe og trøste mine nærmeste venner og familie om jeg hadde beveget meg inn i alkoholens verden. En ting er hvilke foredrag jeg hadde holdt om jeg skulle servert whisky (jeg hadde garantert brakt den med meg fra et eller annen fjernt destilleri på Hebridene eller kanskje Sullivans Cove i Australia), men fri og bevare både meg og alle andre om jeg skulle servert en rødvin til biffen! Boquet, kropp, fylde og litt lær … kanskje et hint av sedeltre og kanel?

Heldigvis drikker jeg bare vann, ev. Fun Light (i håp om at «du blir hva du drikker») og selvsagt Pepsi Max (men bare når Liverpool spiller!). Kom ikke her med noe Cola Zero-skvip, takk!

Så ja, dette ble nesten en slags «selvangivelse». Jeg er en snobb i ordets rette forstand: en forfengelig narr (Bokmålsordboka).

For det er virkelig ingenting i hverdagen min som tilsier at jeg «har rett» til å jåle meg til slik jeg gjør. Jeg har en beskjeden jobb i staten, bor i en beskjeden rekkehusleilighet (primært eid av banken), kjører Toyota Auris og har ennå ikke spart opp nok til å bytte ut kjøkkeninnredningen som jeg mistenker ble montert en gang på 70-tallet, da rekkehuset ble satt opp. Jeg har ingen spesielt dyre vaner, selv om jeg har et helt OK speilreflekskamera, en racersykkel (og de påkrevde bleiebuksene) og mer enn nok fiskeutstyr. Nei, forresten – man får aldri NOK fiskeutstyr!

Men jeg jåler meg til på andre måter, gjennom å proklamere at «Fifty Shades of Grey» er en møkkabok og at Kygos musikk er ensformig og kjedelig. At Monty Python er skikkelig humor, mens Børning-filmene er überharry. Jeg bruker über som prefiks for å være pretensiøst morsom, og poengterer ord hvordan jeg bruker det som prefiks for å vise at jeg innehar visse lingvistiske evner.

Og hva har dette i en forfatterblogg å gjøre? Hva babler jeg om, egentlig?

Litterær kvalitet, selvsagt. Duh!

Og kanskje litt litterært snobberi.

Fra min side, vel å merke.

«Hva leser du, da?» er et spørsmål jeg griper meg selv i å svare litt snobbete på. For man skal jo, særlig i skrivekretser, lese Doris Lessing, William Golding, Kazuo Ishiguro og Toni Morrisson, eller andre som i det minste blir shortlisted til Man Booker-prisen. For ikke å snakke om Kjartan Fløgstad, Thor Vilhjálmsson, Dag Solstad eller Jon Fosse – alle verdige vinnere av Nordisk råds litteraturpris. Og jeg har lest noen av dem, og både likt og mislikt bøkene.

Men så synes jeg Stephen King, Jørn Lier Horst, Tom Egeland, Karin Fossum, John Grisham og Michael Connelly er strålende forfattere, og det er jo ikke snobbete i litteraturkretser. Karin Fossums forfatterskap ble endog kalt overvurdert av professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, Erik Bjerck Hagen.

Om jeg skal holde på parallellen fra andre avsnitt i denne lørdagsrablingen, er Lessing og Fosse representanter for den møre biffen, men da ville i så fall den neste gjengen blitt Grandiosa-ekvivalenter, og det er de vitterlig ikke. Likevel tar jeg meg selv farlig ofte i å si at «akkurat nå leser jeg The Narrow Road to the Deep North av Richard Flanagan» eller noe slikt, i stedet for «Politi, av Jo Nesbø». Sannheten er at den ene ligger på nattbordet mens den andre ligger ved siden av sofaen – mine to primære leseplasser.

Og begge gir meg det jeg krever av en bok – en god leseopplevelse.

Den første fikk Man Booker-prisen for 2014, mens den andre er skrevet av en som omtaler seg selv som «en ren underholdningsforfatter». Skal jeg være ekte snobb, skal jeg med andre ord ikke lese Nesbø.

Eller jo, jeg kan lese ham, så lenge jeg ikke sier det til noen.

Den svenske hitmaskinen Max Martin, som bl.a. har vært med og skrevet hits som «… Baby, One More Time» for Britney Spears og «I Kissed a Girl» for Katy Perry har funnet formelen. En formel som har gjort ham i stand til å skrive (alene eller sammen med andre) og produsere (alene eller sammen med andre) 22 låter som har havnet på førsteplass på Billboard Hot 100-listen. Denne formelen har blitt grundig analysert, og inneholder bl.a. følgende elementer:

– 73 % av låtene går i dur, og da helst i G-dur

– De aller fleste følger «fire akkorder»-loven, I – V – vi – IV (eller vi – IV – I – V i ny og ne)

– Første refreng må komme innen førti sekunder («Get to the point»-regelen for hits!)

– Tekstene er banalt enkle, målt ut fra lesenivå. «Teenage Dream» av Katy Perry tilsvarer f.eks. første klasse (https://www.scholastic.com/teachers/articles/teaching-content/leveled-reading-systems-explained/)

Men først av alt, og kanskje både enklest og vanskeligst, er låtene catchy. De fenger! De er lette å synge med på, og de aller fleste vil danse når de hører dem. Også om «danse» bare begrenser seg til å gynge litt med hodet, tappe takten med høyre pekefinger på rattet eller slike små, diskrete utskeielser menn over femti tillater seg.

Når ingen ser på, selvsagt. Man er jo tross alt snobb!

Men finnes slike formler i den litterære verden? Kan man skrive en bestselgende roman ut fra lignende kriterier som i f.eks. Max Martins hit-verden?

Ja, mener noen. Som den australske forfatteren Di Morrissey, for eksempel. Her i Norge tipper jeg bøkene hennes ville havnet i kiosklitteratur-genren, med titler som «Heart of the Dreaming», «Tears of the Moon» og «The Last Rose of Summer». Hun selger som hakka møkk down under, og deler gjerne noen av nøkkelelementene i suksessformelen:

– Du må ha med en kjærlighetshistorie

– Persongalleriet må inkludere den gode, den onde og den stygge

– Kom til poenget fort! Sørg for at leseren blir glad i og bryr seg om hovedpersonen din raskest mulig.

(kan du legge henne døende i en sykehusseng eller la den rike mannen hennes slå henne gul og blå før han kaster henne ut til fordel for den unge sekretære sin, f.eks?)

Gi hovedpersonen din et lyte eller et eller annet handicap, gjerne av sosial karakter. Kan helten f.eks. lide av alkoholisme eller spillegalskap. Sitter hun i rullestol, kanskje? Eller er han en introvert albino? Eller er hun en fattig collegestudent som er så utrygg på seg selv at hun faller for en sadistisk sexforbryter med eget helikopter og lekerom?

Hits. Et skjellsord for oss som digger kompliserte rytmer som i «Apocalypse in 9/8» (Genesis igjen) og som synes at de beste låtene er de som varer i MINST åtte minutter. Vi som synes det er håpløst å skrive låter ut fra en bestemt formel.

Vers, refreng, vers, refreng, bridge, refreng, refreng (repeat to complete boredom, then fade).

Hits. Som finnes i litteraturen også. Som f.eks. serieromanene. De skrives etter en veldig godt innarbeidet «formel», og de 248 sidene som kommer ut seks ganger i året selger langt mer enn kvalitetslitteraturen.

Jeg aner egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget, så jeg tror jeg avrunder her. Kanskje er det derfor denne bloggen aldri blir en hit?

… uten at jeg dermed sier at den holder særlig høy kvalitet, altså 😉

Men det er min blogg. Mitt liv.

… og det var tidenes dårligste segue til at jeg skal sette meg på spinningsykkelen og høre på «It’s My Life» av Bon Jovi (og Max Martin, som er med-låtskriver).

Og jeg kommer til å synge «ITS MAI LAAAAIF – ITS NAO ÅR NEEVØØR»

… og i kveld blir det biff

… mens jeg leser Jo Nesbø

(og drømmer om at min egen bok skal bli en hit … eh … jeg mener bestselger)

Indre kritiker knivdrept – politiet uten spor

Hvis jeg skal aspirere til å bli krimforfatter, må jeg vel unne meg en liten drapsgåte i ny og ne.

Men er det så lurt, da? Å drepe den indre kritikeren, mener jeg.

Det er i hvert fall omkvedet i mange skrivekurs, bøker om skrivefaget og generelt i skrivemiljøene (f.eks. på Facebook) jeg har forvillet meg inn i de senere årene.

Du må slutte å høre på den indre kritikeren. Du må ta livet av henne!

Ja, forresten – det er stort sett kvinner som ansettes i stillingene som indre kritikere, har jeg skjønt. Kan det være fordi det er langt høyere andel kvinner i forfatterspiremiljøene? Vel, nok om det!

Du må uansett ta livet av vedkommende, sies det.

Jeg undres. Kan det være at andre løsninger kan være mer produktive? Jeg har noen tanker om det, og akter å utdype dem i større eller mindre grad her.

Den første tanken er at dette blogginnlegget kommer som et resultat av at jeg for første gang har latt meg selv lytte til den indre kritikeren min. Han (ja, han, tenk! Han er nordlending, og ligner til forveksling på arbeidsgiveren) har vært med meg i mange år, men i en litt annen stilling – en slags «er du sikker på dette, Jørn?»-stilling. Men jeg har ikke konsultert ham i skrivesammenheng tidligere, uten at jeg egentlig kan si hvorfor. Kanskje er det fordi jeg har i overkant stor tro på mine egne evner som skriver? Kanskje er det fordi jeg ikke har skrevet nok? Jeg vet ikke … en kombinasjon, kanskje?

For noen år siden kom Fifty Shades of Grey-bøkene, og jeg har null problem med å innrømme at jeg leste alle tre, mest av nysgjerrighet, men også for å kunne ha mitt på det tørre når jeg i ettertid skulle rakke ned på dem. Det har jeg av og til gjort, men skal droppe det i dag. Jeg skal trekke frem den indre kritikeren – eller «my inner goddess», som Anastasia Steele i bøkene titulerer henne. Bøkene er fulle av strålende beskrivelser av denne indre kritikeren/gudinnen, og hvordan hun reagerer på frøken Steeles liv og laden.

«My inner goddess pleads with me.»
«My inner goddess shakes her head at me.»
«… except for the sly, self-congratulatory smile on her face.»
«… tapping her small foot impatiently.»

Jeg må innrømme at jeg ikke mistenker min egen indre kritiker (kanskje jeg skal kalle ham min indre gud …?) for å ha særlig små føtter, gitt at jeg selv vandrer rundt i sko som i marinen ville blitt klassifisert under «Ula-klassen». Men det hender han både tramper utålmodig i gulvet i påvente av at jeg skal få fingeren ut og begynne å skrive, og rister på hodet av meg.

Som sagt – i alle år har jeg hørt på ham, ignorert ham eller trosset ham alt etter hva jeg har hatt av egne behov og meninger.

I fjor sommer fikk stillingen hans nytt innhold – helt uten at jeg selv var informert, for ordens skyld. Han begynte å blande seg inn i skrivingen min. Tidligere har han nok observert, og kanskje ymtet litt her og der, men aldri i så stor grad at jeg har tatt notis av ham.

Men plutselig var han svært til stede (og ja, det heter til stede, i motsetning til å tilstede 😉) i skrivearbeidet. Faktisk var han såpass hørbar at jeg ikke kom videre. Han var utrolig kritisk til alt jeg både hadde skrevet fram til da, og alt jeg forsøkte å skrive utover sommeren og høsten.

Og jeg lyttet.

Og jeg adlød.

«Slett dette!» sa han, og jeg slettet.

«Dropp dette!» sa han, og jeg droppet.

«Du kan like gjerne la være å skrive denne boken, for dette er virkelig ikke bra, din amatør!» sa han, og jeg lot være.

I tre måneder.

Gjennom halve august, hele september og oktober, og langt inn i november holdt jeg meg borte fra manuset mitt. Jeg maktet ikke. Min indre kritiker hadde overbevist meg om at jeg ikke var i stand til å fortelle historien på en måte som noen andre ville ønske å lese – langt mindre betale for å få i bokform.

Kritikeren vant.
Jeg tapte.

Eller … gjorde jeg? Og gjorde han?
Var det en seier? I så fall måtte målsetningen hans være å få meg til å slutte å skrive, og det kan da ikke være riktig?

Positive affirmation!
Det kaller populærpsykologene våpenet. Det som visstnok skal være det mest effektive drapsvåpenet – den indre kritikerens sølvkule.

«Jeg er flink!»
«Jeg fortjener suksess!»
«Jeg lykkes med boken min!»

Slikt skal jeg stå og repetere foran speilet i en eller annen gitt frekvens og tidsperiode, alt avhengig av hvilken populærpsykologisk bok eller nettside jeg leser.
Jobb med selvtilliten! Bli sterkere! Din indre leder kjenner sannheten, og er alltid tilgjengelig for deg når du trenger ham. Alltid!

Sier en av dem.

Min indre leder?
Ok, så det er et helt menasjeri av ansatte oppi (inni) der?
Sorry, men jeg gikk ikke den veien. Jeg har ikke stått foran speilet og messet positive mantra om alt jeg fortjener og klarer. Jeg tviler ikke ett eneste sekund på at det kan hjelpe mange å gjøre det, men det føltes helt merkelig da jeg prøvde. Og ja, Dr. Populærpsykolog gjorde meg absolutt oppmerksom på at det ville føles merkelig, men jeg skulle ikke gi opp!

78 % av populærpsykologene anbefalte meg å ta livet av min indre kritiker på denne måten. Knuse ham (henne?) med disse ordene (og diverse andre teknikker, altså – rett skal være rett).

Jeg fikk egentlig mer sans for de resterende 22 prosentene. (For ordens skyld – prosentsatsene er ikke vitenskapelig regnet ut, men er kun ment for å illustrere et svært tynt poeng fra min side – nemlig at de fleste mener man skal drepe sin indre kritiker.) Mindretallet som ønsker å holde liv i den indre kritikeren, og heller utnytte ham til å nå målene. Og selvsagt utvikle målene i fellesskap, slik at det ikke handler om at han vil knekke meg og at jeg ender opp med å tape.

Hal og Sidra Stone sier at «[Den indre kritikeren] … bare er der. Selvkritikken har vært med oss siden vi var ganske små. Vi føler at den jevne strømmen av kritiske kommentarer er noe av oss selv. Vi tror det er slik vi er.» I samme bok sier forfatterne noe som både er skremmende og viktig, nemlig at du aldri vil klare å gjøre den indre kritikeren din fornøyd. Det ligger i hans natur. Jo mer du strever for å overbevise ham, jo sterkere blir han – og jo flere vinklinger finner han å kritisere deg på.

Løsningen ligger i hvordan du ikke blir med på denne runddansen.

Og løsningen er IKKE å drepe ham. Han er en del av den jeg er – en nødvendig del.
Løsningen for MEG, vel å merke. Jeg sier ikke på noen måte at dette er løsningen for alle.

Men da jeg for et par måneder siden begynte å jobbe litt med, i stedet for mot, min indre kritiker, begynte det også å gå opp for meg at ekteparet Stone hadde helt rett.

At Dennis Palumbo hadde rett i at jeg heller burde samarbeide med min indre kritiker. Og at Sophie Henshaw hadde rett i at positive affirmation ikke funker – for meg.

Det som funket for meg, var like enkelt som det var vanskelig. Jeg gikk tilbake og leste hva andre har gitt meg av tilbakemeldinger på tekstene mine, enten det er dikt jeg har delt i FB-fora, manus jeg har delt med pilotlesere eller konsulentuttalelser fra forlag. Mesteparten (sikkert mer enn 78 %) er nemlig veldig positive tilbakemeldinger. Oppmuntrende og konstruktivt.

I stedet for å messe til meg selv foran speilet, kunne jeg nå ta tak i tilbakemeldingene på nytt, og bruke dem i «møter» med min indre kritiker.

«Se nå her … dette kan vi gjøre noe med!»

… ble mitt mantra, i den grad jeg hadde reelle dialoger med ham. For å være helt ærlig, var det nesten sånn det var. Og er.
For jeg snakker med ham fortsatt. Eller – jeg snakker nok mer TIL ham enn med ham, men det må du ikke si til ham. Han tror vi er jevnbyrdige 😉

Så – nå har jeg et rolig og avslappet forhold til min indre kritiker, og aksepterer at han er der også i skrivingen. Som en rådgiver på freelance-basis – med resultatbasert lønn, i stedet for en fast ansatt med høy fastlønn.

Og derfor skriver jeg igjen. To versjoner av samme manus. Det ene er slik jeg egentlig har mest lyst å fortelle historien om Maja, Anna Sofie, Morten og Lankowski, men hvor jeg har tatt til meg mesteparten (78 %?) av hva forlaget spilte inn i fjor. Den andre er helt omskrevet, og følger forlagets ønsker nesten til punkt og prikke.

I februar sender jeg begge til forlaget, og så får vi se hvilken versjon de liker, om de liker noen av dem, da (øyh! det siste var det min indre kritiker som skrev)

I ventetiden kommer jeg og mine indre ansatte (kritikeren, lederen og hvem andre de måtte boltre seg sammen med der inne) til å begynne på neste bok om Maja.

Drapsgåten er løst.
Den indre kritikeren var ikke drept likevel.

Bare holdt litt i sjakk 😉

PS. Ja, jeg omtaler det som «neste bok», selv om ingen forlag har antatt meg ennå. Det er bare fordi jeg aldri gir meg, og fordi jeg føkkings SKAL gi ut bøkene om Maja!

Vi lister oss så stilt på topp

Hvor pretensiøs går det egentlig an å bli? Vel, én målestokk kan være å skrive et blogginnlegg for å fremheve hvor mange bøker man har lest i løpet av et år. Om man i tillegg fokuserer på kvaliteten, for eksempel ved å lage en topp ti-liste, er man godt i gang. Så derfor føler jeg behov for å legge frem mine tanker om hvilke bøker som har gitt meg de beste leseopplevelsene i 2018.

Jeg gjentar: De beste leseopplevelsene.

Jeg har ikke til hensikt å gi noen terningkast eller andre karaktervarianter på bøkenes litterære kvaliteter. Denne listen handler utelukkende om min personlige opplevelse av hver av dem.

For ordens skyld er det kun romaner i denne listen. Ikke fordi jeg ikke har hatt gode leseopplevesler av non-fiksjon i år, men det er nå en gang slik at jeg leser langt flere romaner.

Av non-fiksjon kan jeg sterkt anbefale «I’ll Be Gone in the Dark» av Michelle McNamara (true crime-genren, og boken som bidro til å oppklare «The Golden State Killer»-saken) eller «Robin» av Dave Itzkoff (Biografien som tar deg med inn i verdens vakreste, tristeste og morsomste klovnegeni, Robin Williams). To svært forskjellige, men like gripende bøker.

Som sagt: Jeg har ikke sagt noe om kriteriene eller hvorfor rekkefølgen ble som den ble – den kunne like gjerne blitt en helt annen, f.eks. omvendt. Eller kanskje ikke – nummer én er nok den boken som har gitt meg den beste leseopplevelsen i år.

Marginalt foran nummer to til og med nummer ti 😉

10. «An Absolutely Remarkable Thing» av Hank Green.

Hvordan skal man beskrive denne boken, egentlig? Forfatteren spinner en intens, spennende, rørende og vakker historie rundt så vel aktuelle tema som internett, mediesirkuset og sosial angst som de litt mer obskure Carl-ene heltinnen finner og filmer. Hank Greens språk er både vakkert, morsomt og lekent og gjennom April May (fortellerstemmen) får vi bli med på en svært interessant og lærerik reise. En såkalt «unputdownable» bok.

9. «Then She Was Gone» av Lisa Jewell

I kjølvannet av «Gone Girl» flyter en mengde bøker om forsvunne kvinner og jenter, alt fra uskyldige småjenter til litt mer komplekse kvinner med varierende grad av uskyld. Dette er første gang jeg leser Lisa Jewell, men det blir ikke siste. Tenåringsjenta Ellie forsvinner, og vi følger moren, Laurel, i livet etter forsvinningen. Gjennom flere fortellerstemmer nøstes historien om Ellie opp, og den er – ikke uventet – langt mer komplisert enn man først får inntrykk av. Oppskriften er like enkel som effektiv. Historien fortelles i nå- og fortid om hverandre, og sakte, men sikkert knyttes tidslinjene og de forskjellige personenes liv sammen.

8. «Byens spor – Maj» av Lars Saabye Christensen

For de som slukte den første boken i «Byens spor»-serien, kommer det nok ikke som noen bombe at bok nummer to er blant mine favoritter i året som gikk. LSC er og blir en kulturskatt av de ytterst sjeldnte, og nok en gang er det Oslo som preger forfatterskapet til denne norskeste av alle dansker. Vi befinner oss midt på 50-tallet, og bokens hovedperson gjør ikke det som forventes av kvinner anno 1956. Heldigvis. Som den første boken, er også denne nærmest for pensum å regne for oss som ønsker å forstå hvordan samfunnet vårt ble som det ble, og som ønsker å lese en gripende historie underveis. Løp og les!

7. «Formørkelsen» av Karin Fossum

Jeg har gang på gang erklært min kjærlighet til Karin Fossums bøker, og i år kom den lavmælte krimdronningen ut med historien om Sylvi og Miele. Her er det ikke så mye jeg har å si ut over at jeg nyter stillheten, pausene, dialogen og hvordan Fossum nok en gang klarer å la Konrad Sejer ha både hovedrolle og birolle i samme øyeblikk. Gang på gang skriver anmeldere akkurat det jeg selv føler når jeg leser Karin Fossums bøker: Hun lar meg forstå og kjenne menneskene på et nivå som gjør at jeg til slutt også forstår forbrytelsen. Ren magi.

6. «Sometimes I Lie» av Alice Feeney

Jeg er veldig svak for denne typen psykologiske thrillere, og dette er en av de bedre jeg har lest på mange år. Amber våkner på sykehuset, ute av stand til å huske, se, bevege seg eller snakke. Men hun hører. Gjennom det hun hører de besøkende snakke om, samt et og annet glimt fra hukommelsen, nøstes historien og sammenhengene opp i stadig nye «twists». Forfatteren krydrer historien med utdrag fra dagbøker skrevet i Ambers barndom, og samlet blir dette en thriller jeg anbefaler på det varmeste. Men for ikke å røpe mer, må jeg stoppe her … men les den!

5. «Codex» av Tom Egeland

Egeland er selverklært overnysgjerrig, og da er det et sjakktrekk Magnus Carlsen verdig å sende Bjørn Beltø ut i verden for å finne ut av alt mulig Tom ønsker å belyse. I Codex er det nok en gang kristne relikvier og Jesu historie som ligger sentralt, og forfatteren sender min favorittarkeolog rundt omkring i verden på jakt etter svar. I lasten har Beltø med seg en sirlig oppmålt og vektet miks av fiksjon og fakta, samt en god dose provoserende tankegods fra Egelands nysgjerrige (les: kritiske) hjerne. Tom Egeland beskrives ofte som norges svar på Dan Brown, så jeg vil benytte anledningen til å gjenta mitt mantra i sakens anledning: Tom Egeland skriver historier i samme genre, men til forskjell fra Dan Brown, skriver Tom j…lig bra!

4. «A Spark of Light» av Jodi Picoult

Never judge a book by it’s cover, heter det, og det kan jeg skrive under på. Jodi Picoults bøker ser ut som «chick lit», men er virkelig ikke det! JP (jeg liker initialene hennes) berører tidsriktige og høyaktuelle tema som rase, religion, skoleskyting og mye annet i forfatterskapet, og i årets bok smeller det fra første side. George braser inn på en abortklinikk og barrikaderer seg med gisler og våpen. Det som først framstår som «nok en» våpengærning i USA viser seg å være en langt mer kompleks person. Som så ofte før, velger JP å fortelle historien gjennom mange synsvinkler, og denne gang i en slags «revers». Hvorvidt JP selv tar stilling i abortdebatten gjennom denne boken vil jeg ikke si så mye om, men at dama er en av vår tids beste historiefortellere, er jeg helt overbevist om.

3. «The Outsider» av Stephen King

I musikken har vi både The Boss og The Duke og til og med (minst) to konger og en dronning. I litteraturen er det vanskelig for min del å komme utenom Stephen King. Han er en av de viktigste forfatterne i mitt liv som leser og forhåpentligvis skriver, og i år har han dundret til med nok en knallbra skrekkroman. Det starter som en fæl drapshistorie, men heldigvis finner politiet både fingeravtrykk og DNA som fører dem raskt til morderen. Tilsynelatende. Etter hvert skjønner vi at det kan være feil mann, men … det er jo ikke mulig! Stephen King smir en historie som både gjør det umulige mulig og det utrolige trolig, og igjen må jeg stoppe før jeg røper mer. The old King still rules!

2. «The Mars Room» av Rachel Kushner 

Wow! Jeg har alltid vært fascinert av det amerikanske rettssystemet, og både Grisham, Martini, Patterson og Picoult er blant de forfatterne som beveger seg inn i rettssalen titt og ofte (Grisham gjør vel knapt annet). I denne historien tar Rachel Kushner oss med inn i fengselet, hvor Romy skal sone to livstidsdommer for drap. På utsiden finnes fortsatt strippebula The Mars Room, hvor Romy arbeidet fram til arrestasjonen. Med denne bakgrunnen vever Kushner et bilde av fattigdommens USA, og hvordan den amerikanske drømmen slett ikke er for alle. Vi hopper fram og tilbake i tid (den observante bloggbesøkende har sikkert skjønt at dette er noe jeg liker), og møter et fantastisk persongalleri som blir forfatterens talerør i en pågående samfunnsdebatt (les f.eks. The Flamethrower av samme dama!). Denne boken satt lenge i kroppen!

1. «En sjøens helt. Krigerens hjemkomst» av Jon Michelet.

Er dette den beste boken i 2018? Jeg aner ikke. Men det var helt umulig for meg å lese den uten å føle. Masse! Og det er derfor jeg leser. For å føle, oppleve … å kjenne at ordene treffer meg. Ville jeg følt like mye om denne boken om vi ikke hadde mistet nasjonalskatten Jon Michelet i år? Sikkert ikke. Men det er likevel uinteressant. For meg var det en opplevelse av de helt sjeldne å følge Halvor Skramstad fra Rena gjennom de seks bøkene som har blitt så viktig for nordmenns forståelse av krigsseilernes historie. Selve boken er en ramsalt historie som smaker Michelet, eventyr, røverånd, heltemot og norgeshistorie fra første til siste side. At jeg gang på gang smakte på mine egne tårer underveis, var bare med på å gjøre dette til årets store leseopplevelse. Tusen takk, kjære Jon Michelet! For denne boken, for de fem foregående og for alle de andre store leseopplevelsene du har gitt meg siden jeg første gang åpnet «Hvit som snø» tidlig på 80-tallet.

 

Og tusen takk til de som forviller seg innom dette bitte lille hjørnet av internett og leser rableriene mine. Måtte 2019 bli det beste året hittil for hver og en av dere!

Selv har jeg ingen andre tanker om 2019 enn at jeg blant annet skal:

  • Lese mer
  • Skrive mer
  • Trene mer
  • Spise mindre

… og generelt nyte livet og tilværelsen, akkurat som i 2018.

Godt nyttår!

PS. Når man våger seg ut på å lage slike topplister, ender man alltid opp i dilemmaet med hvilke skal man utelate? Det var direkte smertefullt å utelate «Circe» av Madeline Miller, «An American Marriage» av Tayari Jones og «Søsterklokkene» av Lars Mytting for eksempel.

og «Leksikon om lys og mørke» av Simon Stranger!

og selvsagt «Menn i min situasjon» av Per Petterson (årets «comeback»?)

og Anne Holt!

og John Connolly!

og A. J. Finn!

for ikke å snakke om …

Page 1 of 4

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén