Boksmeden

Det er fortsatt noen dager igjen av året, og jeg tipper jeg rekker et par bøker til (har f.eks. store forventninger Apples Never Fall av Liane Moriarty, som ligger klar på nattbordet (boken, ikke Liane!)), men likevel tar jeg sjansen på å poste min (nesten) årlige liste over bøker som har gitt meg de gode leseopplevelsene siste år. Listen er ikke rangert, men jeg ender sikkert opp med å kåre en av titlene til årets beste leseopplevelse for min del.

Kriteriene for å bli med på listen er at boken må være utgitt i 2021, og at den har gitt meg en god opplevelse. Hva jeg legger i det siste er egentlig umulig å konkretisere fullt ut, men stort sett handler det om en god historie/et godt plott, godt og fengende språk, engasjerende karakterer og at forfatteren klarer å gi meg en følelse av å være til stede i historien.

Så, nok pjatt – her er mine beste leseopplevelser i 2021 – i nesten tilfeldig rekkefølge:

Rock Paper Scissors – av Alice Feeney

Jeg har lest flere av Feeneys bøker, f.eks. Sometimes I Lie og His & Hers, og i RPS lykkes hun nok en gang med å flette sammen snirklete og intrikate tråder til en spennende historie. Adam og Amelia vinner et helgeopphold i Skottland, og kanskje er det nettopp det de trenger for å plastre sammen et haltende ekteskap. Feeney legger inn det alle krimforfattere ønsker å få til – de berømte «twists and turns» – for ikke å snakke om det stilige grepet med de årlige brevene Adam får fra sin kone. For øvrig er dette første gang jeg har møtt på en karakter med prosopagnosi, eller «ansiktsblindhet» som har blitt populærbetegnelsen. Hittil har jeg kun hørt om dette gjennom krimforfatter og forlegger Myriam Bjerkli, så jeg håper hun en dag leser denne boken og kan si noe om hvor realistisk Feeney fremstiller Adams tilstand.

The Wife Upstairs – av Rachel Hawkins

En slags moderne variant av Jane Eyre, eller i hvert fall basert på karakterene. Jane, som ikke har lykkes med særlig her i livet, møter rikmannen Eddie, og de faller for hverandre. Problemet er Bea, Eddies avdøde kone, hvis minne blir en utfordrer for Jane i kjærlighetstriangelet. I kjølvannet av Gone Girl, The Girl on the Train og andre slike Girl/Woman/Wife-døpte psykologiske thrillere, var denne både stilig plottet, fylt med intriger og litt sort humor og generelt en uventet god opplevelse.

Sølvmyntene – av Tom Egeland

Her lykkes Tom med to grep samtidig. Først og fremst det vi har blitt så vant til: en knakende god ide. Denne gang er det en fiffig vinkling på historien om Jesus, Judas, Pontius Pilatus og ja, strengt tatt hele grunnpilaren i kristendommen, som Tom med sin uovertruftne sans for detaljer, research og plot, syr sammen på en herlig måte. Men kanskje vel så viktig for min del, får leseren et enda nærmere innblikk i Bjørn Beltøs sinn og liv, og klisjeen «trodde du at du kjente BB, tro om igjen», er høyst relevant.

The Paris Library – av Janet Skeslien Charles

Denne kunne jeg ikke la være å lese, siden Linn Tesli og jeg skriver en fantasyserie om en magisk bibliotekar som bl.a. har jobbet på et magisk bibliotek i Paris. Nå er denne boken noe helt annet, siden den er basert på faktiske hendelser under andre verdenskrig. Vi hopper mellom 1983 og krigsårene (jeg er en sucker for slike tidshopp i bøker), og kort fortalt er dette en vidunderlig kraftfull historie om bøkers verdi i krig og fred, om vennskap og relasjoner og om en bitte liten heltinne.

Billy Summers – av Stephen King

Ja, selvsagt måtte kongen selv bli med. Jeg får rett og slett aldri nok av King – mannen som i stor grad har æren for at jeg både leser så mye som jeg gjør, og for at jeg selv skriver bøker. King er for mange kjent som skrekkforfatter og for å fortelle overnaturlige historier, og han er definitivt en ener på det feltet. Men han forteller like gode historier uten de overnaturlige elementene, slik som når han slipper oss inn i sinnet til leiemorderen Billy Summers. Skarpskytterveteranen fra Irak-krigen ønsker seg ut av den mørke tilværelsen på feil side av loven, og bestemmer seg for å forsvinne etter en aller siste jobb. Jepp – det blir sikkert lett. Særlig!
PS – om du liker Donald Trump er dette neppe boken for deg. King elsker å pirke borti mannen han selv hater så intenst 😉

Bewilderment – av Richard Powers

For en fantastisk bok! Romforskeren Theo blir enkemann, og må oppdra sønnen Robin (9) alene. Robin takler tapet av moren svært dårlig, og den ellers rolige og snille gutten havner i en nedadgående spiral av problemer. Når Theo hører om en eksperimentell, men lovende, behandlingsmetode – som kanskje kan hindre at Robin havner i pillekarusellen – tas vi med på en vidunderlig og snodig reise inn i menneskesinnet, i tanker og i kjærligheten mellom en far og en sønn. En vakker og tankevekkende bok.

The Judge’s List – av John Grisham

Jeg har alltid vært svak for såkalte «Legal Thrillers», bøker (og filmer) med handling fra rettssaker og advokatkontorer. Grisham er tradisjonelt sett den store i genren, men har de senere år levert en del bøker jeg oppfatter som litt masseprodusert – litt venstrehånds. Her, derimot, er han tilbake på godsporet, og produserer en spennende og intrikat historie fullstappet med juss. Perfekt for en juss-geek som meg. Dette er bok nummer to i «The Whistler»-serien, hvor vi følger Lazy Stoltz – en statsansatt etterforsker som spesialiserer seg på avsløre korrupte dommere. Denne gang er det mindre korrupsjon og mer seriemord … men like fullt skal vi til topps i rettssystemet. I love it!

Havets kirkegård – Aslak Nore

En svært velfortjent sekser på VGs terning (og sikkert flere). Jeg har en svakhet for krigsrelaterte romaner, selv om jeg de senere årene har lest altfor få av dem. Nore ga meg en sterk påminnelse om at denne genren er blant mine favoritter. Forfatteren hopper mellom krigsårene og moderne tid (jepp – jeg digger fortsatt grepet!) og blander inn akkurat mange og kompliserte nok sidehistorier til at dette blir en kjempespennende historie. Kult!

Ringmannen – av Jan-Erik Fjell

«Din dust!», sa jeg da jeg møtte forfatteren på et bokbad her i Volda. Boken hans foregår i stor grad i denne lille studiebygda vår (OK – jeg er innflytter, men feirer snart 20 år her i vest, så … jeg tar sjansen), og det var jeg ikke forberedt på. Det er nemlig settingen for min egen krimroman, som jeg håper å få antatt i 2022! Jan-Erik gliste bredt da jeg forklarte bakgrunnen for utbruddet mitt, og spurte: «Ødela jeg for deg, nå?»
Heldigvis er historiene våre svært forskjellige, og at de tilfeldigvis finner sted her i Volda tror jeg ikke kommer til å bety noe som helst, så jeg satser på at det er rom for min bok også 😉
Jeg skal ikke si så mye om handlingen i Ringmannen, bortsett fra at Fjell også hopper frem og tilbake i tid (og sted), og leverer det jeg personlig mener er hans sterkeste Anton Brekke-krim hittil. I og med at jeg rådigger Brekke-serien, ligger listen høyt, med andre ord.

 

Hederlig omtale – bøker jeg helst skulle tatt med på listen, men som blir utelatt fordi jeg har bestemt meg for å ha med kun ti hvert år:

Every Last Secret – av A. R. Torre

The Wish – av Nicholas Sparks

Later – av Stephen King

Broad Daylight – av Embla Storm og L.J. Rivers (Broad Daylight er skrevet fullt og helt av Linn Tesli, halvparten av L.J. Rivers-partnerskapet vårt, og redigert av undertegnede. Så, jeg følte ikke helt jeg kunne ta den med på topp ti-listen, men likevel – da jeg fikk manuset tilsendt, var det definitivt en av de beste leseopplevelsene i 2021!)

 

Til slutt – min beste leseopplevelse i 2021:

Broken Horses – av Brandi Carlile

Selverklært prog- og tungrocker Jørn leser selvbiografien til køntridama bak Grey’s Anatomy-tårepersen The Story?
Absolutt ikke!
Eller jo, jeg har lest boken, men Brandi er så uendelig mye mer enn dama bak den låten. Jeg falt for stemmen og låtene hennes lenge før en eller annen såpeglatt Hollywood-produsent fant ut at The Story skulle radbrekkes på TV. Sånn – det var rantingen fra min høye hest 😉
For ordens skyld må jeg korrigere meg selv litt. Jeg leste ikke denne, men hørte den på lydbok. Både fordi jeg så at det var Brandi selv som leste, og fordi hun framfører en rekke låter innimellom kapitlene – begge momenter var med på å gjøre livshistorien hennes enda mer levende for meg. Det var som å sitte i samme rom og høre at hun snakket direkte til meg. Og bare meg. En gripende fortelling om fattigdom, fordommer, sykdom og homofobi. Og om en jernvilje til å bruke det enestående talentet hun hadde til å kjempe seg fram i en av verdens tøffeste bransjer.
Må lyttes til!

 

Da avslutter jeg bloggen for 2021 med ønsker om en fredfull jul og et godt nytt år – forhåpentligvis med store leseopplevelser for både dere og meg!

 

«Jeg leser aldri anmeldelser»

… er noe forfattere, musikere og andre kunstnere ofte siteres på å ha sagt.

Pisspreik!

… får jeg lyst til å si.

Og så sier jeg det ikke, for det er sikkert noen av dem som snakker sant. Noen. Aner ikke hvor mange. Noen.

Sikkert åtte.

Og noen av dem lyver, det er jeg ganske sikker på. Kokketering? Tja, kanskje? Jeg vet selvsagt ikke, og mener definitivt ikke å tråkke på noens tær. Om en av de som sier de ikke leser anmeldelser likevel gjør det, og i tillegg leser dette blogginnlegget, vil jeg bare understreke at det er helt greit. Hundre prosent i orden. Du har dine grunner til å lese anmeldelsene i skjul, og jeg kan ikke forestille meg at jeg er i noen som helst posisjon til å dømme.

Så får jeg heller stå skolerett for at jeg introduserte min første innskytelse (pisspreik-utropet som aldri kom). Jeg lot jo tross alt være å si det, ikke sant?

Jeg lar meg derimot fascinere av de som klarer å la være. Å klikke på bildet av en selv – det med den røde terningen oppe i hjørnet. Er det for eksempel vanskeligere å la være å klikke på lenken og lese anmeldelsen om det er to prikker på terningen enn om det er seks? Nå har jeg foreløpig ikke gitt ut noe som har blitt anmeldt i noen av våre nettaviser, men håper selvsagt at jeg kan endre på det i ikke altfor fjern fremtid. Det jeg i hvert fall kan si, er at jeg ikke kommer til å stå imot fristelsen til å klikke. På lenken, altså. Jeg får jo inderlig håpe jeg ikke får noen grunn til å klikke av selve anmeldelsen – eller på anmelderen, som jeg har sett andre har gjort.

Men jeg kommer altså til å klikke på lenkene. Og jeg kommer til å lese anmeldelsene.

For jeg leser anmeldelsene av bøkene Linn og jeg gir ut. Hittil har det blitt tretten. Bøker, altså. Og leserne våre har anmeldt over en lav sko. Jeg har vel lest nærmere to hundre slike anmeldelser siden vi ga ut første bok i Ruby Morgan-serien i januar 2020. Heldigvis har vi stort sett fått gode skussmål fra leserne våre, med fire og fem stjerner (Amazon, BookBub og Goodreads opererer med fra en til fem stjerner), men vi har også fått en-stjerners anmeldelser.

De svir.

De er heldigvis ikke mange, men det er der. Og jeg leser dem. Jeg vil vite hva det var med historien som gjorde leseren så misfornøyd. Kanskje kan jeg lære av det de sier?

Det jeg derimot ikke gjør, er å gå anmelderen i møte. Jeg kunne nok skrevet «svar» til leseren. Forklart henne (eller ham) hva hun kanskje har misforstått. Som om jeg skulle kunne vise henne at hun tar feil. At boken vår er bedre enn hennes opplevelse.

Særlig!

Det kan jeg selvsagt ikke, selv om det finnes tekniske muligheter for det.

Men alle som har sett Andy Bernard i den amerikanske utgaven av The Office, vet utmerket godt hvor lite smart det er å diskutere leserens – eller i Andys tilfelle: YouTube-seernes – opplevelse.

Og kanskje er det der jeg begynner å forstå slike som Karl Ove Knausgård, som for noen dager siden sa til VG at han hadde sluttet å lese anmeldelser. Sluttet. Han har altså lest dem før.

– Jeg har en naturlig tendens i meg til å alltid tenke at alt jeg gjør er dårlig uansett. Og da blir en dårlig anmeldelse bare en bekreftelse på dette. Jeg tenker automatisk at anmelderen har rett! Hadde jeg lest den anmeldelsen i The Guardian ville jeg tenkt: Nå er jeg gjennomskuet.

For ordens skyld: The Guardian slaktet «Morgenstjernen».

Jonathan Franzen, mannen bak bl.a. den strålende The Corrections, sa i et nettmøte med Salon at han ikke leser anmeldelser, men at han blir ordentlig lei seg om noen kommer bort til ham etter en høytlesnings-seanse og kritiserer boken. Det føles så personlig; det føles som vedkommende ikke liker Franzen selv.

Vil alle forfattere bli likt? Altså, at bøkene deres skal bli likt, vel og merke.

Jeg tipper noen (sikkert åtte) skriver bare for å skrive, og driter langt og lenge i om noen liker det de skriver. Resten mistenker jeg har en viss tanke – et bitte lite ønske – om ikke å bli mislikt, i hvert fall. Altså, at bøkene deres ikke skal bli mislikt, vel og merke.

Når en leser sier om boken Linn og jeg ga ut på tirsdag denne uken, This Fractured Mage, at vi har fått fram «Absolutely wonderful characters. They’re well written and unique. Their interactions are sometimes laugh out loud funny, and always believable», så blir jeg selvsagt glad. Glad fordi det er så himla viktig for oss at nettopp karakterene er troverdige. At de er morsomme (når vi forsøker å få dem til å være morsomme) og unike. At de er velskrevne.

En annen kaller boken en «page turner», som jo er det vi alle (minus sikkert åtte) ønsker, ikke sant? At man bare må bla om til neste side for å få vite mer.

En skriver «Fantastic story, grade A world building», og treffer oss så dypt i hjerterota at det er en fryd. Verdensbyggingen bruker vi mye tid på, og siden vi skriver i fantasy-genren, har vi svært kritiske lesere på akkurat dette feltet.

Alle disse ga boken fem stjerner av fem mulige.

Så kommer «This book is all over the place. It needs another pass with a dedicated story editor who could help the author», og dæljer oss i hodet med hammeren. Hun kaller Paige (heltinnen vår) «gormlessly gullible», noe vi definitivt ikke ønsket å fremstille Paige som. Og hun slakter plottet fra begynnelse til slutt.

Og det var slett ikke noe kjekt å lese.

Men jeg gjorde det. Og jeg har lært noe. Blant annet «gormlessly gullible», som jeg definitivt skal bruke i neste bok!

Og jeg har lært at jeg takler helt greit å få slike slakt, når det – i hvert fall hittil på våre tretten bøker – ikke er mange av dem.

Der ligger greia.

Og de som kjenner meg veldig, veldig godt, vet at Jørn for femten år siden, ville gått helt i kjelleren av en en-stjerners anmeldelse. Om jeg fikk nittini femstjerners, ville jeg kun sett den ene, glorete stjernen, og gravd meg ned i gjørma.

Men man lærer.

Jeg lærer.

At slett ikke alle kan like bøkene våre, og etter hvert mine, og det er helt greit. Kanskje slutter jeg å lese anmeldelser en gang?

Jeg håper i hvert fall jeg blir stilt overfor valget. At det er noen som anmelder bøkene mine, enten jeg skriver dem sammen med Linn eller får gitt ut mine soloprosjekt etter hvert, slik at jeg i det minste får muligheten til å la være å lese anmeldelsene.

PS! Jeg synes det var helt herlig at Sally Field ble så glad for at Oscar-akademiet likte hennes prestasjon i filmen Places in the Heart at hun boblet over og ropte ut at «… you like me! Right now, you like me!», selv om hun har blitt latterliggjort og til og med blitt en meme i etterkant. Og feilsitert.

George slo an en Fadd9 på sin tolvstrengers Rickenbacker men John spilte samme akkord på sin Gibson J-160E. Samtidig slo Paul en enkel D på Höfner 500/1-bassen sin. Produsent George Martin spilte, ifølge moderne data-analyseverktøy, notene D2, G2, D3, G3 og C4 på et Steinwayflygel. Ringo bare gliste, han.

Og gubbevrælemegvel så fett det låt!
Og så gjenkjennelig!

Kanskje er det den mest gjenkjennelige åpningsakkorden i musikkhistorien – i hvert fall den moderne rock- og pophistorien? Millioner av mennesker trenger bare å høre et halvt sekund av den for å skjønne at John Lennons stemme snart skal formidle at «It’s been a hard day’s night, and I’ve been working like a dog.»

Det finnes drøssevis andre låter det går (nesten) like raskt å kjenne igjen. To av dem er mer eller mindre forbudt å spille i gitarsjapper verden over: Jimmy Pages akustiske klimpring i starten av Led Zeppelins «Stairway to Heaven» og Richie Blackmores udødelige «næ-næ-næææ»-klimpring (ja, for dette skal spilles uten plekter, for tenk!) i Deep Purple-klassikeren «Smoke On The Water».

Men jeg skulle ikke snakke om rock og pop i dag, men bøker. Rettere sagt, bøkenes ekvivalent til åpningsakkorden eller -riffet.

Den første setningen. Åpningslinjen.
Hvorfor er den første linjen så viktig?

Internett er stappet med gode råd om «hvordan skrive en god åpningslinje», og de fleste rådgiverne er stort sett enige om grunnprinsippet: Åpningslinjen skal få leseren til å ville lese videre.
Greit nok.
Kanskje?

Men er det egentlig sånn? Er virkelig åpningslinjen så avgjørende viktig? Og la meg understreke at jeg snakker om første setning i en bok, ikke første avsnitt eller de første tre–fire setningene (noe jeg skal komme tilbake til senere). Ja, og en ting til. Jeg snakker naturligvis om fiksjon her – romaner, noveller o.l., ikke biografier eller fagbøker.

For min egen del er det slik at om jeg først har satt meg ned for å lese en bok, har jeg allerede bestemt meg – bevisst eller ubevisst – om å lese den. Siden jeg begynte å lese bøker en gang på 70-tallet, har jeg vel snittet omtrent en bok i uken, pluss/minus. Jeg har med andre ord lest et sted rundt to tusen bøker så langt.
Og tro meg, jeg har slett ikke bare lest gode bøker. Av disse to tusen, tipper jeg et sted rundt ti prosent har vært skikkelig gode, godt over halvparten har vært helt ok og bra nok til at jeg likte dem og sikkert et sted rundt ti–femten prosent har vært dårlige. Noen få ganger har jeg gitt opp å lese etter kanskje tyve eller tredve sider, andre – også få – ganger har jeg holdt ut litt lengre, i håp om at boken skulle ta seg opp.

Men aldri – ikke en eneste gang – har jeg tenkt, etter å ha lest første linje, at «nei, her har jeg i grunnen ikke lyst å lese videre».

Og for å være helt ærlig kan jeg ikke huske at jeg har bevisst tenkt at «wow, denne åpningslinjen var så bra at jeg virkelig lurer på hva som skjer videre!»
Jeg rekker det sikkert ikke. Som regel tar det bare et sekund eller fem å lese en åpningslinje, og så er hjernen over på neste linje, og neste, og før jeg vet ordet av det, er første avsnitt og første side unnagjort.

Likevel virker skriveverdenen besatt av åpningslinjen.

Det sies at man bare får én sjanse til å gi et godt førsteinntrykk. I prinsippet er det vanskelig å være uenig i det, men likevel tviler jeg på at det er så svart-hvitt som det. Hvor mange personer har du møtt i livet, hvor du husker det første møtet? Hvor mange av disse ga deg et faktisk, reelt førsteinntrykk?
Jeg våger påstanden, uten å begrunne den med noe annet enn hva jeg selv innbiller meg, at førsteinntrykket er litt som åpningslinjen i en bok. De første sekundene du tilbringer sammen med en person du aldri før har møtt er over på … eh, ja … sekunder, på samme måte som åpningslinjen. Og så går du over til de neste sekundene sammen med denne personen, og gradvis begynner du å danne deg et bilde av vedkommende. Etter hvert som sekundene og minuttene går, vil bildet bli stadig tydeligere, og du gjør deg opp en mening – igjen bevisst eller ubevisst – om hvorvidt vedkommende er interessant, spennende, morsom, teit, vakker (ja, for du ser vel ikke bare på det ytre?), skummel, kjedelig og så videre.
Her føler jeg behov for å poengtere at jeg er fullstendig klar over at dette er en sterk forenkling av hvordan et førsteinntrykk blir til et bilde av en person, men jeg tipper du skjønner hva jeg mener likevel.

Så da havner jeg tilbake til denne åpningslinjen, og som sagt at skriveverdenen er så opphengt i den.

Og hvorfor har et knippe åpningslinjer blitt mer eller mindre akseptert som «de beste» verden over?

Jeg tok en titt på en del slike lister med «De x beste åpningslinjene». X viste seg å være alt fra 10 til 150 i denne kjappe søkerunden min, og selv om de fleste forholdt seg til såkalte runde tall, hadde f.eks. The Independent valgt de 27 «best opening lines in books».
Jeg oppdaget fort at det var snakk om gjengangere her, og samtidig at jeg svært ofte ikke var enig i at disse gjengangerne egentlig var så episke og fantastiske som «internett» synes.
Her er et lite utvalg av de åpningslinjene som oftest havner i toppen av disse «kåringene», samt mine små tanker om hver enkelt.

Call me Ishmael.
Fra «Moby Dick» av Herman Melville
Tja, og så, da? Jeg mener, boken er en klassiker, og åpningslinjen er hyllet som en av de beste, men om jeg er helt ærlig, er den – isolert sett – kjedelig. I mine øyne. OK, så heter fyren Ishmael, eller i det minste vil han at noen – mest sannsynlig leseren – skal kalle ham det. Åpningen blir derimot langt mer interessant om neste setning også tas med, hvor han forteller at han for en tid tilbake, pengelens og uten særlig forankring til livet på land, bestemte seg for å legge ut på en liten reise for å se «the watery part of the world». Men «Call me Ishmael» alene, er litt … meh!

It was a bright cold day in April, and the clocks were striking thirteen.
Fra «1984» av George Orwell
Her er det noe muffens, og jeg lurer umiddelbart på hva slags klokker det er snakk om. Greit nok, vi er vant til at klokken kan være 13 her til lands, men den slår ikke tretten slag av den grunn. Denne får min tommel opp, i hvert fall.

Det er en allment anerkjent sannhet at en ungkar i besittelse av en pen formue, nødvendigvis trenger en kone.
Fra «Stolthet og fordom» av Jane Austen, utmerket oversatt av Merete Alfsen
Jeg tenkte jeg kunne ta med en norsk variant av denne, selv om det er originalen på engelsk som havner på internett-listene. Setningen passer perfekt inn i settingen til romanen, og – som det vil vise seg etter hvert som man leser – er stappet med ironi fra Austens side. Et skriftlig ballespark til datidens kjønnsroller og verdisyn. Herlig!

124 was spiteful. Full of a baby’s venom. The women in the house knew it and so did the children.
Fra «Beloved» av Toni Morrison
Juks! Dette er selvsagt tre setninger, og derfor burde den ikke vært med på listene! «124 was spiteful.» er første setning, og selv om den ikke på langt nær treffer så bra alene som sammen med de to neste, er den faktisk ganske interessant i seg selv. Man skjønner at 124 er en identifikator for en person, kanskje en fange? Kanskje noen som deltar i et eksperiment? I hvert fall vil jeg vite mer. Og så leser jeg de to neste, og er hektet.
Men igjen – dette er tre setninger!

It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness, it was the epoch of belief, it was the epoch of incredulity, it was the season of Light, it was the season of Darkness, it was the spring of hope, it was the winter of despair.
Fra «A Tale of Two Cities» av Charles Dickens
Smartingen! Dette er én setning bare fordi Dickie valgte å bruke komma etter hver setning i stedet for punktum. Men greit, her snakker vi om en helhet, en rytme, et sett alliterasjoner og motsetninger og – for de som liker 8OO10CDC – en hysterisk morsom sekvens med Greg Davies og Chris Eubanks (sjekk ut klippet på YouTube 😉 ).
Og det er en av de mer ansette åpningslinjene i litteraturhistorien. OK. Greit nok.

The sun shone, having no alternative, on the nothing new.
Fra «Murphy» av Samuel Beckett
Kom an! Dette er bare vakkert. Jeg har ikke lest boken, men her skal jeg glatt innrømme at åpningslinjen får meg til å tenke at jeg bør. Jeg liker at forfatteren nærmest tilegner solen muligheten til å velge, og så ligger det noe desperat i at den ender opp med å skinne på «the nothing new». Samme gamle dritten, liksom. Og så kan det jo hende jeg tar helt feil i min tolkning av åpningssetningen, noe som bare gjør den enda mer spennende.

The sky above the port was the color of television, tuned to a dead channel.
Fra «Neuromancer» av William Gibson
Denne har ligget litt for lenge på «skal leses»-listen min, så nå må jeg bare få ut den fingeren. Et lite øyeblikk, jeg skal bare for en gangs skyld gjøre noe jeg ofte har tenkt, men aldri husket. Straks tilbake …
… sånn, da vet jeg hvor uttrykket «få ut fingeren» kommer fra. Det har heldigvis ingenting med bakdelen å gjøre 😉
Men altså, himmelen hadde samme farge som TV med «snø i bildet». Tøft! Jeg liker nye (for meg) og kreative metaforer som gir meg et godt og tydelig bilde av hva forfatteren vil formidle.

Så kanskje det finnes gode og dårlige åpningslinjer (selvsagt gjør det det!). Greit nok at jeg aldri har lest videre – eller latt være å lese videre – utelukkende på grunn av en åpningssetning, men det er jo bare fordi jeg har sittet med hele boken foran meg. Ser jeg en for meg ukjent åpningssetning (som Beckett-eksempelet), kan jeg med andre ord bli fristet til å lese mer, bare ut fra den isolerte linjen.
Jeg tok en bunke bøker fra min egen bokhylle, tilfeldig valgte, og her er åpningslinjene:

If Samuel had known his mother was leaving, he might have paid more attention.
Fra «The Nix» av Nathan Hill
Helt grei åpningslinje, men ikke noe mer. Samuels mor reiser hjem etter å ha besøkt ham, eller forlater ham for evig og alltid mens han er guttunge? OK, han skaper en viss nysgjerrighet, det skal han ha, men jeg vet ikke om jeg synes dette er så gripende.Boken, derimot, er steinbra!

Hun vet at hun skal dø.
Fra «Den 13. disippel» av Tom Egeland
Spenning fra første anslag. En thriller verdig. En god thriller, til og med!

– Tusen takk!
Fra «Halvbroren» av Lars Saabye Christensen.
Her synder LSC mot åpningslinjens andre bud: Du skal ikke åpne med en replikk. Gult kort.
Og strengt tatt er det en dørgende kjedelig og intetsigende åpning. Alene. Ekstra spennende at boken deretter viser seg å være den jeg personlig mener er norgeslitteraturens beste roman.
Man kan med andre ord spille sitt livs beste kamp selv om man får gult kort ved avspark 😉

Forresten – åpningslinjens første bud lyder: Du skal ikke åpne med at hovedpersonen våkner.

Vi rullar sakte inn i sentrum, om dette kan kallast sentrum, da, ei lita rundkjøring med nokre hus rundt.
Fra «Innsirkling» av Carl Frode Tiller
Alle som har vært på bilferie vet hvordan dette sentrum ser ut. Og vi kan se den nedlagte kafeen og kolonialbutikken før fortelleren nevner dem i neste setning. Det som engang var en betjent Statoil-stasjon med tyggistyggende tenåringer bak disken om sommeren, er nå en ren XY-automat-stasjon – blyfri 98 til kr 18.79 per liter.
Og for en bok! Genial.

La meg fortelle en annen historie.
Fra «Forføreren» av Jan Kjærstad
Jeg vender stadig tilbake til Kjærstad og hans trilogi om Jonas Wergeland. Jeg simpelthen elsker disse bøkene, og det til tross for en ganske banal og intetsigende åpningssetning. Selvsagt skal du fortelle meg en historie – det er hele greia med at jeg har åpnet boken din!
Vel og merke hvis man kun ser på den første setningen.
Derfra og ut, er «en annen historie» helt … eh … magisk (tog du ‘an?).

Til slutt, en åpningssetning som gjør meg varm i hjertet, og som jeg leste første gang da jeg var elleve. Jeg gikk inn på Narvik bibliotek, og på en hylle ved inngangen til barneavdelingen – jeg tror det kanskje var ment å være en slags «ungdomsavdeling» mellom hovedbiblioteket og barneavdelingen – sto en liten bok med en kort tittel og en forfatter som bare hadde initialer til fornavn. Damen bak skranken lurte på om jeg var klar over at boken var på engelsk da jeg la den på disken og fisket fram lånekortet mitt. «Ja», svarte jeg. Jeg gikk opp trappen og bort til bussholdeplassen i Gate 1, og åpnet boken. Jeg forsvant rett inn i den verdenen fyren med initial-fornavnet viste meg, og holdt på å misse bussen hjem til Ankenes.

In a hole in the ground there lived a hobbit.

I dag gråt jeg en skvett.

For Lucinda Riley.

Eller, kanskje ikke så mye for henne. Jeg mener, det er selvsagt trist at en kvinne på 55 dør av kreft, og for hennes nærmeste må det ha vært grusomt. Som det er for de aller fleste som mister noen kjære. Og dem er det jo drøssevis – nei, forresten. Det er ikke et ord jeg ønsker å bruke om de som dør. Det kommer av «drøss», eller «dryss». Som om det drysser døde folk rundt omkring. Det føles så upersonlig. Så … intetsigende.

Men døden er upersonlig. I de aller, aller fleste tilfeller. For de aller, aller fleste av oss. I skrivende stund har anslagsvis 133 000 menneskers hjerter sluttet å slå. Det er mindre enn 0,002 prosent av verdens befolkning. Med andre ord er det forsvinnende få som opplever nærkontakt med døden i dag. Og i morgen. Og forrige tirsdag.

De aller færreste av de som forlot denne verden i dag gjorde det på samme måte som Lucinda Riley, og i hvert fall ikke i samme omgivelser. Ifølge familien hennes døde hun fredfullt, omgitt av familien. Av de mer enn 133 000 andre vet vi at mange døde ensomme, mange døde smertefullt, mange døde brått mens andre døde etter mange års sykeleie. Hjertesvikt, skuddskader, overdoser, drukning, bilulykker og hundrevis av andre årsaker har stoppet pulsslag i løpet av dagen.

Så hvorfor gråt jeg når jeg leste at Lucinda Riley var død?

Av samme grunn som da min gamle barndomsvenn Gunnar døde for noen år siden. Spreke, sporty Gunnar, som var på en av sine mange fjellturer med sønnen sin. Gunnar var, som jeg, en supernerd, og han var mye, mye smartere enn meg. I tolvårsalderen kunne vi sitte på rommet hans og lese i Guinness rekordbok, for eksempel. Gunnar slo opp på en tilfeldig valgt side, og så pugget vi alt som sto der. Så hadde vi quiz for hverandre etterpå. Eller vi tegnet omrisset av forskjellige land til hverandre, og så måtte den andre tegne inn hovedstaden – og ofte de to–tre største byene.

Gunnar falt om på fjellet. Hjertet sviktet, og han var ikke mer. Hva etterlot han seg? For familien vil jeg anta ganske mye. For meg, udødelige minner om hvordan vi satte opp hundrevis av soldatfigurer i hele andre etasje, og utkjempet alle de store slagene fra andre verdenskrig. Gunnars kunnskaper om Rommels ørkentaktikker var fabelaktige.

Eller Marit, som i ni år gikk i samme klasse som meg og Gunnar. Marit, som jeg (og alle andre) var stormende forelsket i gjennom alle de ni årene. Marit, som var vakker, smart, flink i håndball, og som etter hvert ble akademiker. Hun ble gift. Fikk barn. Og kreft. Og skrev noe av det vakreste og vondeste jeg har lest, da hun blogget om sykdommen, livet, døden og familien. (http://idetsykehjrnet.blogspot.com/)

Marit etterlot seg uslettelige spor blant sine nærmeste.

For meg er Marit et minne om en uskyldig barne- og ungdomstid, og om hvordan jeg en eneste gang tok mot til meg. I gymsalen på Ankenes ungdomsskole, på en skolefest en gang i åttende klasse, med ben som nykokt spagetti, stavret jeg meg bort til henne. Hun sto sammen med Hilde, Berit og Mona. Jeg svelget tungt, og spurte om hun ville danse. Jon Elling var diskjockey sammen med Bjørn H., og Thomas Ledin sang:

Dra ner rullgardinen
Släck alla lampor som stör
Lägg dig ner och lyssna
På stadens skrik utanför

Jeg var (vel, er) trommis, og hadde masse rytme. Var egentlig ganske flink til å danse, men vi gutta danset kun klinedans med jentene. Om Status Quo spilte «Whatever You Want», kunne vi hoppe rundt med luftgitarer, men skulle vi danse, måtte vi vugge rolig fra side til side med armene rundt en av jentene. Jeg var pisse nervøs, og hadde aldri budt opp noen til dans før.

Før Marit.

Hun la armene om halsen min, og jeg holdt henne forsiktig rundt midjen, livredd for å holde for høyt eller for lavt. Thomas sang, og jeg forsøkte å unngå å stirre på jenta jeg hadde drømt om siden jeg var syv år gammel.

Så var Thomas ferdig, og Marit smilte og sa «Takk.»

Og gikk og ble sammen med Karl Olav.

Jeg har mange minner om Marit og Gunnar.

Noen færre om Farfar, men jeg var bare ti da han ble offer for kreften. Store, råsterke farfar, som reddet livet til en kar en vinterdag. Fyren gled på dekket på en av slepebåtene på Narvik havn, og falt over bord. Farfar lente seg over ripa og grep fyren i kragen. Stakkaren var av det fyldige slaget, og klærne var søkkvåte. Første gang jeg hørte historien anslo man ham til å veie godt over hundre kilo. Etter hvert ble det nærmere hundreogtyve. For en liten tass som satt og spiste grovbrød med honning på hytta i Skjomen, mens farmor fortalte om heltebragden, var det som om selveste Skipper’n, Supermann og Johnny Cougar ble til en person. Farfar. Han dro denne søkkvåte, halvdøde fyren opp på dekk. Stakkaren veide nærmere hundreogsytti kilo, og klærne var frosne til is.

Farfar rakk å krympe og svinne hen før kreften vant. Men han etterlot seg uslettelige minner hos pappa og onkel Ronny, sønnene hans.

Og hos meg.

 

Jeg gråt da Neil Peart døde. Min store helt i musikkens verden. Og da Eddie van Halen gikk bort. Og Ray Clemence. Og Kobe Bryant.
Alle var idoler som har gitt meg inntrykk, opplevelser, inspirasjon, motivasjon.

Minner.

Så hvorfor gråt jeg når Lucinda Riley døde?

Jeg har aldri lest noen av bøkene hennes. Hun har eksistert mer som et navn jeg av og til ser på toppen av salgslistene, men ellers har jeg ikke hatt noe forhold til henne. Mamma liker bøkene hennes, det er i grunnen det nærmeste jeg kommer.

Men kanskje jeg gråt fordi jeg ble minnet om hvor lite vi vet om når døden kommer.

Og fordi jeg ble minnet om hvor viktig det er å utnytte dagene. Jeg ble sint da jeg leste at Lucinda Riley var død. Hun var bare 55 år. Hun hadde så mye igjen hun ville gjøre. Så mange flere bøker hun ville skrive. Så mange flere mennesker hun ville glede.

Så ja, litt sint.

Overskriften i nyhetssaken om hennes bortgang ble et tupp i hekken på meg.

Husk at glemme bagateller.
Husk at nemme hvad det gælder.
Husk at elske, mens du tør det.
Husk at leve, mens du gør det.

Skrev Piet Hein.

It’s my life
It’s now or never
But I ain’t gonna live forever
I just want to live while I’m alive

Skrev Jon Bon Jovi.

Glemme bagateller. Leve mens du gør det.

Jeg aner ikke hvor jeg vil med dette, for å være helt ærlig. Kanskje jeg bare ønsker å bli flinkere til å fokusere på det som betyr noe. Gjøre noe for å etterlate meg noe. Noe som står igjen etter meg når jeg engang trekker siste åndedrag. Forhåpentligvis ikke på noen tiår ennå, men jeg aner jo ikke.

Jeg har gjort noe ut av livet, men langt fra så mye jeg kunne gjort.

Jeg har vært med på å produsere to fantastiske mennesker, det kan jeg i hvert fall slå i bordet med. At Kristiane og Michael valgte meg til pappa er det altoverskyggende største jeg har prestert.

For all del, jeg håper det som nå har begynt å bli et forfatterskap også skal stå igjen etter meg, og kanskje folk snakker om meg etter at jeg er borte. Noen vil kanskje si «han var litt av en klovn» eller «jo da, han var flink å lære bort Word og sånn» eller «det kunne bli litt i overkant mye av og til». Noen vil si «han var en idiot» eller «en drittsekk». De aller, aller fleste vil likevel aldri snakke om meg når jeg er borte. Og det er jo sånn det må være, når vi allerede er nesten åtte milliarder mennesker her på jorden.

Men Lucinda Riley. Og Gunnar. Og Kjetil. Og Marit. Og John Bonham. Og Randy Rhoads. Og alle andre som går bort lenge før man liksom skal.
De minner meg om at det er viktig å leve, mens man gjør det. Og elske, mens man tør det.

Leve hver dag som om den var den siste? Det er neppe en god strategi.

Men kanskje la det uviktige være av og til? Ta for deg av livet i ny og ne?

Hva skjer om du ikke vasker vinduer i dag? Hva om du i stedet setter deg godt bak i sofaen og hører på musikk? Kanskje kan du gjøre alvor av å høre Pink Floyds Dark Side of the Moon fra begynnelse til slutt? Det bør man gjøre minst én gang i året. Eller 2112 av Rush. Eller Led Zeppelin IV. Eller Rockinghorse av Alannah Myles.

Hva skjer om dette er dagen du viser ungene at det finnes et liv utenfor skjermer og vinduer? Legg fire plankebiter eller grener på gresset eller skogbunnen, og lag en liten firkant. Ligg helt stille og følg med. Etter hvert vil dere oppdage enorme mengder liv bare på femti ganger femti centimeter. Prøv!

Skal dere ha pølser og potetmos til middag? Flott! Server det på det fine serviset. Det som står i skapene på stua og som kun blir brukt et par ganger om året. Hvorfor skal det brukes bare til gjester? Det er jo dere fem rundt hverdagsmiddagsbordet som fortjener det flotteste av det flotte. Hva så om det blir utslitt? Det ville tatt to hundre år å slite det ut med det vanlige bruksmønsteret, og hvem gagner det?

Eller, er det kanskje i dag du skal si at «nei, jeg tror jammen jeg skal finne ut hvorfor så mange liker Lucinda Rileys bøker», og ta en tur på biblioteket? Er det nå du endelig skal ta fatt på søster-serien hennes? Eller Jan Kjærstads trilogi om Jonas Wergeland? Eller Byens Spor-serien til Lars Saabye-Christensen?

Eller kanskje er det NÅ du skal gjøre alvor av drømmen om å skrive selv? De gamle diktene som ligger i permen bakerst i skapet. Den novellen du sendte til Norsk Ukeblad. Historien om hvordan du opplevde å vokse opp i drabantbyen. Om livet ditt etter det grusomme som skjedde i barndommen? Eller krimhistorien du har grublet på så lenge. Eller eventyret du fant på da du var elleve, og som du fortalte datteren din da hun ikke fikk sove i fireårsalderen. Du har jo hatt lyst til å se den historien i en fargerikt illustrert barnebok, ikke sant?

Jeg vet … livet, hverdagen, plikter, ansvar, omsorg, familie, unger og alt det der. Og her sitter jeg, 54 år gammel, singel, alene, uten ett eneste menneske som krever at jeg skal gjøre ditt eller datt. Jeg kan lene meg bak og høre Rush hele kvelden om jeg vil. Eller lese Lucin—nei, da må jeg først innom biblioteket.

Full respekt for at dette ikke er like enkelt for alle. Jeg er veldig klar over for en luksus det er å kunne gi beng i alt og alle og bare stikke ut og fiske ørret i pissregnet, selv om oppvasken står der og roper etter meg.

Men du skjønner tegninga.

Av og til.

I ny og ne.

En og annen gang. 

La hverdagen seile sin egen sjø, om så bare for 124 minutter. Gråt deg gjennom The Notebook med Ryan Gosling og vidunderlige Rachel McAdams, og kjenn at hjertet ditt dunker.

At det fortsatt virker.

I just wanna live when I’m alive.
It’s my life.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg endte opp som bokleser, og synes fortsatt det er godt å tenke tilbake på alle de gode leseopplevelsene jeg har hatt opp gjennom livet. Da jeg tidlig på 70-tallet satt på motsatt side av bordet mens broren min gjorde lekser, og jeg spurte «Hvilken bokstav er det?» og «Hva står det der?», og på den måten lærte å lese opp ned før jeg begynte i første klasse. Eller da jeg tok bussen til byen etter skoletid for å stikke på biblioteket og låne den tykke boken som het «The Lord of the Rings», og damene bak disken bare smilte. De hadde for lengst sluttet å anbefale barnebokavdelingen til den veslevoksne (det var det vi nerder ble kalt i tiårsalderen) tassen som måtte gå rundt den høye disken for å levere lånekortet.

80-tallet ga meg de første Stephen King-opplevelsene, og i 1984 ble jeg – som tusenvis andre – fjetret av den fantastiske «Beatles», av Lars Saabye Christensen. På 90-tallet kom den for meg livsendrende trilogien om Jonas Wergeland, ført i pennen av Jan Kjærstad, og på 2000-tallet fikk jeg lese Harry Potter-bøkene for barna mine.

Da jeg satt og mimret slik her om dagen, begynte jeg å tenke på om det er ett år jeg har satt mer pris på enn andre? 1984 er nevnt, og i 2003 kom det jeg mener er tidenes beste norske roman, også den av Lars Saabye Christensen – «Halvbroren». 1986 ga meg bakoversveis i form av Stephen King’s IT, mens Douglas Adams’ geniale The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy kom i 1979.

Men dette er enkeltstående utgivelser, og det blir for tynt å fremheve ett år basert på én bok. Tanken interesserte meg likevel såpass at jeg begynte å se litt på hva andre har sagt og ment om det, og hvilke kriterier de har lagt til grunn for sine vurderinger.

Ganske kjapt ble det tydelig at ett år skiller seg ut: 1925. De som fremhever nettopp dette året, peker blant annet på at dette var året Ernest Hemingways debutbok In Our Time kom ut, hans gode venn F. Scott Fitzgerald ga ut The Great Gatsby og Virginia Woolf ga ut Mrs Dolloway. Det skrives om et viktig skifte i forfatternes formidlingsteknikker, språk og tema, i en tid hvor verden fortsatt forsøker å komme seg etter første verdenskrig.

Andre fremhever 1862, med utgivelser av Dostojevski, Victor Hugo (med Les Misérables) og Flaubert blant de mange viktige utgivelsene. Andre kandidater er bl.a. 1950 (Bradbury, Aasimov og CS Lewis m.fl) og 1899 (Tolstoj, Kate Chopin og to Joseph Conrad-klassikere).

Men selv om disse forfatterne og utgivelsene er milepæler i litteraturhistorien, var det ingen av årene 1925, 1950, 1862 eller 1899 som fremhevet seg i min lesehistorikk. Mye fordi jeg ikke har vært «flink nok» til å lese alle store klassikere, noe jeg skrev om for litt siden, men også fordi ikke alle disse klassikerne (noen av dem har jeg i det minste lest) har gjort de store inntrykkene på meg. Kanskje evner jeg ikke å sette meg nok inn i Kerouac’s The Town and the City eller kjenne nok nærhet til Woolf’s Septimus Smith (du vet: «… i tredveårsalderen, blek, krumneset, iført brune sko og loslitt frakk …»)?

Misforstå meg rett; jeg likte begge bøkene, men ingen av dem har brent seg fast i meg slik f.eks. «Historien om Edgar Sawtelle» av David Wroblewski gjorde da jeg leste den i 2009. For øvrig synes jeg det er ganske interessant at dette var Wroblewskis debutroman, som han ga ut i en alder av 49, og at han ikke har gitt ut ett ord siden. Jeg håper det kommer mer, men det kan se ut som jeg må vente lenge.

Men, tilbake til bloggtemaet. Hva er ditt favorittår i litteraturen, basert på kun dette ene kriteriet:

Disse bøkene kom ut dette året, og derfor er det mitt favorittår!

Hvilket år og hvilke bøker ender du opp med? Her er det ingen andre krav enn at DU har et forhold til disse bøkene, ikke hvorvidt de er viktige, anerkjente, litterære klassikere osv.

For å sparke det hele i gang, nevner jeg det jeg (etter harde, indre kamper og knalltøffe valg) endte opp med 1992 som mitt favorittlitteraturår, og her er grunnene:

• Stephen King ga ut Dolores Claiborne og Gerald’s Game, to bøker som beviser ut over enhver tvil at denne fyren kan langt mer en overnaturlig skrekk. Sistnevnte foregår bortimot 100 % i hodet til hovedpersonen, Jessie Burlingame. Genialt!
• The Secret History av Donna Tartt. Denne leste jeg faktisk ikke før i fjor, etter å ha forelsket meg i «Stillitsen» (The Goldfinch) fra 2013.
• «Pelikanrapporten» av John Grisham. Boken som introduserte meg til genren «legal thrillers», og til en av de aller beste forfatterne i genren.
• Michael Connelly introduserer en av de beste politiheltene, Harry Bosch, i The Black Echo. Stappfull av de helt riktige klisjeene, sterkt knyttet til Mickey Haller-bøkene (f.eks. The Lincoln Lawyer). Haller og Bosch er halvbrødre, og figurerer ofte i hverandres historier. Bosch-bøkene er tvers gjennom godt skrevne spenningsromaner.

Og så, selvsagt, den magiske og vidunderlige «Frøken Smillas fornemmelse for snø» av Peter Høeg. Denne er og blir en bauta i min krimsamling, og er rett og slett steinbra!

Her kunne jeg fortsatt å ramse opp flere godbiter fra 1992, som f.eks:

• Mostly Harmless av Douglas Adams, den femte boken i verdens lengste trilogi (The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy)
• South of the Border, West of the Sun av Haruki Murakami, en stilstudie i hva kjærlighet gjør med mennesker, på godt og vondt.
• All the Pretty Horses, første bok i Cormac McCarthys Border Trilogy

… osv. Men jeg stopper der, og håper jeg har inspirert deg til å ta en titt i kalenderen og finne ditt eget favorittår 😉

PS. Om det er den beste filmen fra 1992 kan debatteres, men det er i hvert fall en av mine favoritter jeg har brukt som illustrasjon. Jack Nicholson’s udødelige Colonel Nathan R. Jessup, USMC i A Few Good Men.

Har du lest 1984?

I en episode av panelshowet QI (sesong 12, episode 3, 2003), framkommer det at så mange som 25 % av de som svarer at de har lest 1984, faktisk lyver. Hvorfor?

Fordi det er flaut ikke å ha lest den? Mulig. I England er det kanskje hakket flauere enn her til lands, men vi har sikkert eksempler på slike bøker i Norge også, uten at jeg skal spekulere i titler.

Men jeg kan godt innrømme at det tok nesten et halvt år fra jeg svarte ja på et slikt spørsmål før jeg faktisk leste boken jeg hadde løyet på meg å ha lest. Det er riktignok svært lenge siden, og jeg gjør det aldri igjen. For hva om jeg må snakke om boken jeg påstår jeg har lest? Heldigvis ble jeg ikke avslørt (tror jeg), og jeg har snakket med forfatteren om det siden. Hun lo godt, og sa hun hadde hørt det fra andre også.

Vi mennesker er snodige.

Men det er tydeligvis ganske mange bøker jeg burde ha lest, i hvert fall om jeg skal stole på alle listene. Det finnes drøssevis av «Bøker du må lese før du dør»-lister, blant annet på internett, og av og til tar jeg meg selv i å kikke på noen av dem. Umiddelbart blir jeg slått av hvor mange av disse «must reads» jeg ikke har lest, og så stikker det dypt i stoltheten og/eller samvittigheten. Dette er jo bøker ALLE har lest. Og med «alle» mener jeg i hvert fall de som frekventerer skrivemiljøene, enten på SoMe eller IRL.

Gjennom mitt lesende liv har jeg lest anslagsvis to tusen bøker, basert på et veldig grovt anslag på én bok i uken siden jeg ble virkelig aktiv leser rundt 8–10-årsalderen. Kanskje er det virkelige tallet større, kanskje er det mindre, men veldig feil er det nok ikke. Så hvordan kan det ha seg at jeg har store hull i «klassiker»- og «må lese»-listene mine? Og hvilke bøker er det egentlig jeg – og alle andre, tydeligvis – bare må ha lest før døden kommer?

La oss ta en kikk på The Independent’s liste over de 40 beste bøkene jeg må lese før jeg dør:
1. Pride and prejudice – Jane Austen
2. The secret diary of Adrian Mole, aged 13 ¾ – Sue Townsend
3. Catch 22 – Joseph Heller
4. Tess of the d’Urbervilles – Thomas Hardy
5. Things fall apart – Chinua Achebe
6. 1984 – George Orwell
7. To kill a Mockingbird – Harper Lee
8. Great Expectations – Charles Dickens
9. The God of Small Things – Arundhati Roy
10. Wolf Hall – Hilary Mantel

Uff, dette er jo direkte deprimerende; jeg er allerede seks bøker på etterskudd! Én av titlene har jeg søren ikke hørt om, engang.

11. The Code of the Woosters – PG Wodehouse (her påstår artikkelforfatteren endog at «If you haven’t read PG Wodehouse in a hot bath with a snifter of whisky and ideally a rubber duck for company, you haven’t lived.»

Ikke enkelt for en avholdsmann uten badekar, dette!

12. Frankenstein – Mary Shelley
13. Lord of the Flies – William Golding
14. Midnight’s Children – Salman Rushdie
15. Jane Eyre – Charlotte Brontë
16. Middlemarch – George Eliot
17. Secret History – Donna Tartt
18. Americanah – Chimamanda Ngozi Adichie
19. Cold Comfort Farm – Stella Gibbons
20. Beloved – Toni Morrison

I og med at jeg nå er oppe i totalt 12 – tolv – uleste av denne svært viktige listen, tenker jeg at jeg stopper oppramsingen. Naturlig nok er listen veldig britisk, og en russisk, brasiliansk eller ekvatorial-guineansk liste ville sikkert gitt meg langt større mangellapp.

Så, hva med en trygg, norsk liste? Vi kan jo kikke på boktips.no, som har følgende titler på sin ganske korte liste, som de har kalt «Klassikere du bør ha lest minst én gang i livet».

Med livet foran seg – av Émilie Ajar
Tre kamerater – av Erich Maria Remarque
Brødrene Karamasov – av Fjodor Dostojevski (artikkelforfatteren svarer denne når han blir spurt om hva som er tidenes beste roman)
Brødrene Løvehjerte – av Astrid Lindgren
Den fremmede – av Albert Camus
Renhetens pris – av Bergljot Hobæk Haff

Vel, jeg har i det minste lest én av disse!
Artikkelforfatteren, Knut Gørvell, siterer Bertrand Russel på at:

Egentlig er det to grunner til at du leser en bok – den ene er at du liker den, den andre er at du gjerne vil kunne si du har lest den.

Og Gørvell sier også i ingressen at: «Alle disse gir herlig lesning, og flere av dem kan du også imponere andre med.»

Så DET er greia, altså? At slike lister egentlig er ment å fortelle meg hvordan jeg kan imponere andre? Sjekk hva jeg har lest!

Da kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke er enig med Gørvell, og heller ikke med andre ledd av Russel-sitatet, siden jeg hittil ikke har følt noe som helst behov for å lese en bok for å «si at jeg har lest den». Ironisk nok har jeg jo tvert i mot løyet på meg å ha lest en bok, men helt ærlig (enda mer ironisk) var det for ikke å fornærme forfatteren.

Men tilbake til alle bøkene jeg har gått skulle ha lest. Eller kanskje vel så viktig – hva i all verden er det jeg har kastet bort all lesetiden min på? Hvordan kan jeg ha likt så mange av de to tusen bøkene, gitt at jeg har gått glipp av (unnlatt?) å lese disse «must read»-titlene?
Er det ikke god nok litteratur jeg har lest?

Her er noen av forfatterne jeg har latt meg forføre av gjennom de siste drøyt førti årene, i tilfeldig rekkefølge:

John Irving, Astrid Lindgren, Stephen King, Maja Lunde, Agnes Ravatn, Jan Kjærstad, John le Carré, Lars Saabye Christensen, Jodi Picoult, Douglas Adams, Nina Lykke, Tom Egeland, Arnold Jacoby, Agatha Christie, Anne-Cath. Vestly, J.K. Rowling, Dean Koontz, Roald Dahl og John Grisham.

Jeg kunne selvsagt listet opp mange flere, og felles for de aller, aller fleste ville vært at de ikke står på disse listene over bøker jeg må ha lest før jeg dør.

En del av bøkene jeg (ennå?) ikke har lest, har jeg unngått fordi det rett og slett ikke har fristet. Det kan hende det endrer seg for enkelte av titlene, som f.eks. Jane Eyre, av Charlotte Brontë, men strengt tatt tviler jeg på at jeg plutselig kjenner et sterkt behov for å lese den. Det handler naturligvis om en forutinntatt holdning om at jeg ikke kommer til å like den. Litt rart, egentlig, siden jeg vet (tror jeg) at den er en viktig milepæl i litteraturen, og at den var veldig forut for sin tid. Hittil har jeg tenkt «Meh!» om den, i hvert fall. Vi får se.

Paulo Coelhos Alkymisten står i bokhyllen min, og har gjort det helt siden jeg fikk den i presang for mange år siden. Nok en gang er det en slags forutinntatthet som gjør at jeg ikke har villet bruke dyrebar lesetid på den. Jeg innbiller meg at den er altfor spirituell og selvhjelpspreget for meg. Mulig jeg tar feil, men jeg tviler på at jeg får vite det noen gang. Den frister ikke.

Nå var det ikke meningen å henge ut verken Brontë eller Coelho, altså. Jeg kunne valgt to andre bøker å eksemplifisere min manglende trang til å lese dem med, f.eks. The Poisonwood Bible eller The Lovely Bones, men de har jeg ikke engang hørt om, så de har jeg heller ingen fordommer mot. Faktisk frister disse mer enn de to foregående, nettopp fordi jeg ikke har hørt om dem.

Finnes det egentlig noen bøker man må lese før man dør?

Hvilke kriterier er det i så fall som avgjør det? For å si det sånn – kan det på noen måte finnes en mer subjektiv liste enn slike lister?

Jeg skal ikke påstå at du må lese noen av disse, men her er eksempler på en (kort) liste over bøker som har gjort så sterke inntrykk på meg – av svært varierende grunner – at jeg føler livet mitt ville vært fattigere om jeg ikke hadde lest dem.
Igjen, rekkefølgen er ingen rangering:

Det angår også deg – av Arnold Jacoby
The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy – av Douglas Adams
Brødrene Løvehjerte – av Astrid Lindgren
IT – av Stephen King
Halvbroren – av Lars Saabye Christensen
Forføreren, Erobreren og Oppdageren – av Jan Kjærstad
The Story of Edgar Sawtelle – av David Wroblewski
Small Great Things – av Jodi Picoult
A Prayer for Owen Meany – av John Irving
Harry Potter-serien – av J.K. Rowling

Her vil samtlige som leser dette innlegget enten finne bøker de ikke har lest, ikke har lyst til å lese, ikke har hørt om (kanskje?) eller absolutt ikke tenker er noe de må ha lest før de dør.

Og det er 100 % sånn det skal være.

For hva går de glipp av? Eller, sagt på en annen måte, hva går jeg glipp av ved ikke å ha lest alle bøkene jeg «mangler» fra slike må-leses-lister? Jeg kan ikke diskutere dypt inngående verken handling, karakterutvikling, språk, filosofisk og/eller historisk vinkling osv. i bøker jeg ikke har lest. Hittil har jeg ikke opplevd det som noe handicap.

For all del, jeg kommer til å fylle noen av hullene med tid og stunder. For eksempel kjenner jeg et visst nag inni meg for at jeg ennå ikke har somlet meg til å lese Lord of the Flies. I det minste er det en bok jeg faktisk er ganske sikker på at jeg kommer til å lese.
En gang.
Men ikke akkurat nå.

For akkurat nå er jeg opptatt med A Spool of Blue Thread av Anne Tyler, som jeg sveipet forbi på Goodreads her om dagen. Den så litt interessant ut, og det gjør i grunnen ikke The Master and Margarita av Mikhail Bulgakov. Mulig den er knallbra, men helt ærlig – jeg kommer mest sannsynlig aldri til å finne ut av det.

For det er så mange andre bøker jeg har lyst til å lese før jeg dør!

Jeg syntes det var så gøy å lage liste i fjor, så jeg gjentar det i år. Og som i fjor, har jeg lagt vekt på hvilke ti romaner som har gitt meg de beste leseopplevelsene. 100 % subjektivt der, altså 😉 Rekkefølgen er også litt som i fjor, i den forstand at flere av bøkene godt kunne byttet plass på listen, og jeg ville likevel kunne stått inne for den. Likevel er det en klar vinner for mitt leseår, med høyde for at jeg fortsatt har noen uker igjen, vel å merke 😊

10. Dead at First Sight, av Peter James
Jeg falt for James’ bøker for noen år siden, og har fulgt hans «Superintendent» Roy Grace med stor glede. Her har James lagt opp en stilig åpning, hvor to menn sitter på hver sin side av Atlanteren og venter. Mannen i London venter på sitt livs store kjærlighet, Ingrid, mens mannen i Florida venter på sin første date med en svært spennende kvinne. I München lander et lik på asfalten nedenfor en høyblokk, og Roy Grace må samtidig etterforske et mistenkelig selvmord i Brighton. Alle historiene, og flere til, flettes sammen i en strålende krim om internettsvindel og drøssevis av mord. Formelen funker, og jeg koser meg.

9. Things You Save in a Fire, av Katherine Center (lydbok)
Denne boken ble jeg tipset om, og rynket umiddelbart på nesen. Den sto i «Romance»-sjangeren, og selv om jeg absolutt ikke har noe imot kjærlighetshistorier, er det sjelden det jeg bruker lesetiden min på. Teit som jeg er. For dette var god lesing. Cassie er brannkonstabel, i utgangspunktet en tøff tilværelse i et svært mannsdominert yrke. Det blir ikke særlig enklere når hun flytter til Boston for å bo nærmere sin gamle mor. Brannstasjonen er svært dårlig utstyrt, og «gutta» som jobber der tar definitivt ikke imot Cassie med åpne armer. Bortsett fra én, da. Den kjekke ferskingen. Klisjeene står i kø, men Katherine Center ignorerer de aller fleste, og spinner i stedet en svært fengende historie med gode action-/spenningsscener i tillegg til de mer hjertepumpende … 😉

8. Den som elsker deg høyt, av Kristine Storli Henningsen
Denne boken gledet jeg meg til, og Kristine skuffer ikke. Jeg var så heldig å få tilbringe noen dager i Spania i fjor, sammen med blant andre Kristine og et knippe av elevene hennes fra Forfatterskolen, og da fortalte hun oss hvordan landskapet i Andalucía inspirerte henne til å skrive boken. Vi møter Fie og Simon og sønnen deres, Lukas, etter at de har flyttet til Spania. Som det seg hør og bør i en psykologisk thriller, en sjanger det skrives altfor få gode bøker av her til lands, skjer det litt av hvert i huset. Journalisten Fie blir selvsagt fascinert (og skremt), og ønsker å finne ut hva som skjuler seg i husets historie. Boken var lettlest, og gir et løfte om flere historier med Fie i hovedrollen. Kult!

7. The Family Upstairs, av Lisa Jewell
Lisa Jewell havnet på fjorårets liste også, med Then She Was Gone, som da var min første Jewell-bok. Siden har jeg rukket å lese en del av de foregående, og nå i høst kom altså The Family Upstairs. En mørk, nærmest gotisk, thriller om en svært dysfunksjonell familie. Vanskelig å si for mye uten å havne i spoiler-land, men kort fortalt hopper historien mellom nåtid og hendelser 25 år tilbake i tid, og alt er sentrert rundt en luksusbolig ved Themsen i London. Hele historien starter med at en baby blir funnet i boligen, mett og fornøyd. Men mutters alene. Hvis man ser bort fra de tre likene i kjøkkenet, vel å merke. De har ligget der i flere dager …

6. The Last Widow, av Karin Slaughter (lydbok)
Karin Slaughter «leverer», som det har blitt så populært å si her til lands. Og hun leverer en strålende krim med politimannen Will Trent og patolog (i politiets tjeneste) Sara Linton i hovedrollene. På samme måte som mannen på femteplass, har Karin Slaughter helt spesielle evner hun bruker til å sy sammen en spennende bok – en typisk sidevender. Alle elementer er med her: kidnappet forsker, bomber som rammer sykehus, skoler og FBIs hovedkvarter og en overhengende fare som truer med å utslette tusenvis av uskyldige. Enkelte bøker er veldig klare kandidater til filmatisering, og Slaughter har definitivt begått en slik her.

5. Falken, av Tom Egeland
Tom Egeland sa fra i fjor høst at han var ferdig med Bjørn Beltø. I disse adventstider, hvor mange venter på en helt annens gjenkomst, er det kanskje på grensen til blasfemi å minne Tom om at det er mange som venter på Bjørn Beltøs gjenkomst. Kanskje vi skal tenne lys? Men, Egeland klasket til med spenningsboken Falken, som VGs innleide, danske anmelder kalte en «… litterær B-film.» Bo Bjørnvig om det. Personlig likte jeg boken svært godt. Tom lager sin egen variant av NRKs populære minutt-for-minutt-sendinger, men her er tempoet et helt annet enn Hurtigruten, Lars Monsen og vedkubber. Heseblesende, rett og slett. På den gode måten. Tom Egeland er en mester, og viser nok en gang at han har full kontroll på action-thriller-sjangeren. Et råd jeg ofte har fått for min egen skriving er å se for meg scenene på et filmlerret, og på samme måte som med Karin Slaughters bok, er det lett å se for seg Falken på kino. (Det blir selvsagt en del trikkfilming der)

4. An Anonymous Girl, av Greer Hendricks og Sarah Pekkanen (lydbok)
Jessica trenger penger, og sniker seg til en plass på en psykologi-studie, i regi av Dr. Shields. Etter hvert opplever hun at spørsmålene blir både svært personlige og direkte inntrengende i livet hennes. Dr. Shields forteller henne at hun er valgt ut til å bli med i «neste fase» av studien, og når Jessica hører hvor mye hun kan tjene på det, takker hun ja. Som Julia Roberts sa det i Pretty Woman: «Big mistake. Big. Huge.» Jessica blir satt til å utføre en del «øvelser» i det virkelige liv, og skjønner etter hvert at den mystiske Dr. Shields har langt større innsikt i hennes liv enn hun ønsker. Jeg digget premissene for historien, og synes forfatterne har lyktes veldig godt med å formidle den, samt å gi meg akkurat nok informasjon av gangen til å få meg gira på å lese videre.

3. Heart of Sin, av Linn Tesli
Her er jeg ikke spesielt objektiv, men like fullt handler denne listen om hvilke bøker som ga meg de gode leseopplevelsene, så det så! Dessuten er Heart of Sin en knallbra fantasybok, objektivt sett! Jeg var så heldig å bli spurt om å beta-lese manuset til denne boken, som er en såkalt «companion story» til Linn Teslis serie Elemental Monarchs. Linn skriver fantasy, og i Heart of Sin forteller hun historien om ungjenta Sinyara, eller Sin, som hun også kalles. Foreldreløse Sin vokser opp i et voldelig samfunn, hvor hun trenes opp til å bli en «Protector» – en drapsmaskin hvis oppdrag er å bekjempe magien som sprer seg i hennes verden. Vi følger Sin og teamet hennes på oppdrag, og skjønner – samtidig som Sin også skjønner – at ikke alt er som hun har trodd. Hun blir nødt til å ta et valg som potensielt kan endre livet hennes fullstendig. Eller avslutte det. (Søren heller, Linn, nesten som å skrive blurb, dette! 😊 ).

2. Full spredning – en legeroman, av Nina Lykke
Ja, så leste også jeg en legeroman, om enn ikke av det helt tradisjonelle slaget. Etter å ha falt pladask for Nina Lykkes skrivestemme i Nei og atter nei, var jeg rask på labben da Full spredning kom ut. Og Nina skuffer definitivt ikke. Som i Nei … leker Nina med samfunnet, småborgerligheten, samlivet, utroskap og en veldig, veldig slank fyr med navn Tore. Og hun gjør det med en blanding av bitende sarkasme, et særdeles skarpt blikk for hvem vi mennesker er – nordmenn i særdeleshet og et språk som bare er en nytelse å lese fra første til siste stavelse. En sterk kandidat til førsteplassen på årets liste! Jeg håper Nina er i gang med å skrive mer, og jeg får si som fastlegen: Neste!

1. The Institute, av Stephen King (lydbok)
Årets beste leseopplevelse var nok en lydbok, strålende framført av skuespilleren Santino Fontana. King kobler sammen elementer han har brukt før, noe som vel er tilnærmet uunngåelig gitt hans enorme forfatterskap, og man føler slektskapet mellom denne boken og klassikere som «IT», «The Shining» og «The Body» (som ble til filmen «Stand by Me»). The Institute samler inn barn med overnaturlige evner, til bruk i forskning og antiterrortiltak. Luke, Kalisha og de andre barna skjønner fort at de ikke på noen måte er «gjester», og at det til syvende og sist bare er en måte å komme seg vekk fra The Institute på. Døden. King har til og med skrevet inn en slags «Nurse Ratched» i Mrs Sigsby, en relativt brutal og pragmatisk instituttleder. Trump may be the president, but there is only one King!

Et utrolig spennende leseår er nesten over, og 2020 kommer nok til å gi meg mange gode opplevelser enten med bok i hånd eller på øret. Ryktene går om nye bøker fra blant andre Peter James, Lisa Jewell, Tom Egeland og radarparet Greer Hendricks og Sarah Pekkanen, og så dukker det garantert opp nye navn.

For skriveren Jørn har året vært enda mer spennende. Etter å ha lest (og freelance-redigert litt 😉 ) et par av Linn Teslis bøker de siste par årene, spurte hun meg i juni om «… vi sku’kke skrive no’ sammen?», og dermed ble pseudonymet L. J. Rivers født (L og J er ikke tilfeldig valgte initialer, nei).

I skrivende stund sluttfører vi korrekturen på bok nummer to, Sentries of Camelot, i en serie på ni (pluss tre «companion novels») om 19 år gamle Ruby Morgen, en helt vanlig journaliststudent på White Willow University i London. Ja, rent bortsett fra at hun er halvt Fe, med magiske evner og en svært nysgjerrig natur.

Første bok, Essence of Magic, er tilgjengelig som e-bok 3. januar, men kan allerede nå bestilles i pocket og hardback. Så følger de neste elleve bøkene 3. februar, 3. mars osv. Som Charlie, Ru’s beste venninne ville sagt det: «It’s fudging awesomesocks!»

God jul, og nytt lese- og skriveår!