En undersøkelse jeg nettopp fant på viser at mer enn 75 % av single menn mellom 50 og 52 år vet best. Oppfølgingsspørsmålet i undersøkelsen viser at den samme andelen ikke lytter til råd fra andre, særlig hvis rådet strider mot deres oppfatning av virkeligheten. For ordens skyld viser en annen, like fiktiv undersøkelse at de resterende 25 % også vet best, men at de lar være å proklamere det for ikke å provosere mer enn nødvendig.

Ironisk nok handler dette blogginnlegget om at jeg, som representant for respondentene i undersøkelsen, vil oppfordre folk til å lytte til gode råd. Det kommer til å handle om skriving, ikke vær redd, men først vil jeg ta noen runder i metaforenes vidunderlige verden.

Daniel-san – i filmene om Karate Kid, og her må jeg dessverre ta den første avstikkeren. Dette handler ikke om synsing og subjektivitet, men et par objektive og reelle sannheter:

  • Det finnes bare én Karate Kid!
  • Det finnes bare én god Karate Kid-film!

Ralph Maccio som Daniel LaRusso, «Pat» Morita som mr. Miyagi og sytten år gamle Jørns store film-crush … Elisabeth Shue som Ali Mills. Alle som mener, tror eller syns noen av de andre filmene kan måle seg med originalen tar feil. Karate Kid II og III hadde riktignok Danny og mr. Miyagi, men når aldri opp til filmen fra 1984. Og ikke nevn Hillary Swank (The Next Karate Kid, 1994) og makkverket av en remake med Jaden Smith (2010) engang! Ferdigsnakka!

Hvor var jeg … jo – Daniel-san mener han vet best. Det er totalt uforståelig for ham at han må vokse bilene til mr. Miyagi når det han egentlig vil er å lære karate. Og – han vil lære det for å banke opp Johnny, eller i det minste unngå å bli grisebanket av ham. Som vi vet er det først når han svelger kamelen og følger mr. Miyagis råd at han kan oppnå suksessen.

Du har en viss peiling på hvor jeg vil nå, ikke sant?

Jeg skal likevel ta et annet eksempel, og det gjelder den besserwissende Jørn anno 1991. Jeg spilte basketball, og vekslet mellom å spille point guard eller side guard på Nordstrand Basketball Clubs herrelag. Som guard var det viktig å ha godt blikk, gode pasninger og et kurant langskudd. Jeg var sånn passe god på alle tre områdene, og mente jeg var klubbens klart beste straffeskytter. Det faktum at statistikkene viste at flere på laget hadde bedre treffprosent, hadde jeg alltid en eller annen plausibel (i mitt hode) forklaring på. Noen kalte det unnskyldninger – dem om det!

Så møtte jeg Egil Eide, landslagsspiller og den spilleren jeg så mest opp til (selv om han var noen cm lavere enn meg). Han påstod at jeg aldri kom til å få særlig høy treffprosent på straffer slik jeg tok dem. Jeg mente, nei – jeg visste at han tok feil, selvsagt. Alt ved skuddbevegelsen min var jo perfekt, og det sa jeg til ham. «Det kan så være, men du har ingen prosedyre.»

Det han mente, var at jeg gjorde forskjellige ting hver gang jeg skulle skyte straffe. Han forklarte hvordan jeg burde finne meg en fast rutine, og så gjøre den foran hvert eneste straffeskudd. Og aldri fravike den. Da ville kroppen etter hvert «programmeres» til å kaste ballen i den samme buen, og jeg ville treffe oftere. Jeg fnøs (selvsagt) av ham, og sa at det er selve skuddet som teller, ikke dill og dall i forkant. «Vel, det var bare et råd», sa han, og la til: «Fra en som treffer på nitti prosent av straffene sine.» For ordens skyld er det i skrivende stund fem spillere i proffligaen i USA som har nitti prosent eller høyere på straffer.

Jeg svelget noe av det som må ha vært en av mine første kameler, og brukte en sommer til å innarbeide en rutine. Jeg trente på straffer hver eneste dag, enten på utebanen på Nordstrand videregående eller inne på Nordseter skole. Til sammen skjøt jeg omtrent fem tusen straffer den sommeren, og hver eneste gang gjorde jeg nøyaktig det samme. To stuss med ballen, en liten pause, så et stuss til, før jeg snurret ballen et par ganger i hendene og trakk pusten. Så sendte jeg den av gårde mot kurven som hang 4,6 meter unna straffestreken, og 3,05 meter over gulvet.

Fem tusen ganger.

I sesongen som fulgte, hadde jeg en treffprosent på nittito.

Og hvor ligger koblingen mellom Karate Kid, Egil Eide, Jørn anno 1991 og skrivingen?

Jo, i dag sitter 51 år gamle Jørn og skriver på en roman – en roman som egentlig var ferdig i vinter, og som var svært nær å bli antatt i et av landets største forlag. Jeg fikk en begrunnelse på hvorfor den ikke ble antatt, og – viktigst av alt – en inngående forklaring på hva de ønsket at jeg skulle gjøre med den for å løfte den.

Det første jeg tenkte da jeg leste de tre ankepunktene var at jeg til nød var enig i ett av dem. Det var uaktuelt å følge de to andre rådene. Da ville jo historien bli en helt annen enn det jeg mente å skrive, og jeg slo fra meg å følge rådene. I stedet ville jeg sende til andre forlag, og håpe at noen andre så hvor bra boken min var.

Så tenkte jeg på Egil Eide.

Eller … det er ikke helt sant, men det hadde vært stilig om det var sant, sånn fortellingsmessig, mener jeg 😉

Men jeg tenkte i det minste at jeg kanskje skulle lytte til erfarne fjellfolk. Redaktøren som ga meg denne grundige tilbakemeldingen skrev jo blant annet at både hun, en ekstern konsulent og flere andre i forlaget hadde lest manuset mitt. Altså folk som vet svært godt hva de snakker om, og som vet bedre enn meg. Hva om jeg i stedet for å ri kjepphestene heller lyttet til rådene?

Nå sitter jeg med et manus som ligner på det opprinnelige, men likevel ikke er til å kjenne igjen. En pilotleser sa at «Jeg kjenner jo historien, men det er som å lese en ny bok.» Jeg har tatt til meg rådene, selv om det var både vondt og vanskelig. Men det var råd fra folk som et langt bedre enn meg hva som gjør et ok manus til et godt manus.

Vi skrivere kjenner jo uttrykket «kill your darlings», og vi har lest i forskjellige lærebøker og skrivefora (og blogginnlegg) at noen mener dette er helt topp, mens andre hater det. Kill your darlings innebærer å slette noe du absolutt ikke ønsker å slette. Det kan være en replikk du selv er strålende fornøyd med, men som bare ikke passer inn i konteksten. Eller det kan være et avsnitt, en scene eller et helt kapittel. Det gjør fysisk vondt når noen sier «dette bør du fjerne», men enda verre er det når du ser at vedkommende hadde rett – og du faktisk sletter det. I ettertid er det selvsagt en god følelse, men der og da … steike!

Det er ikke lett, og det går ut over stoltheten, men av og til er det lurt å høre etter når smarte folk gir gode råd. I mitt tilfelle har det kostet en del stolthet. Likevel har jeg klart å sette fornuften foran, og innsett at jeg bare er en lærling i skrivefaget, og at jeg definitivt bør høre når fagfolkene snakker. Det være seg forlagsredaktører, forfattere jeg har vært heldig å få møte og snakke med eller andre som besitter mer kunnskap om skrivefaget enn en litt i overkant selvsikker 51-åring i Volda 😉

Så jeg har «killed darlings» over en lav sko, etter råd fra forlaget. Jeg har inkorporert elementer som manglet og jeg har endret plottet i tråd med rådene. Det var ikke enkelt, og det var slett ikke bare med glede, men det var svært nødvendig.

Ole Paus skrev i «Ikke gjør som mora di sier» bl.a. «hu tvinger grønnsaker ned i magan på’ræi». Jeg var helt håpløst kresen på grønnsaker da jeg vokste opp. Og da mamma (og pappa) insisterte på at jeg måtte spise dem, nektet jeg selvsagt. Det kunne bare være så sunt det ville, det smakte så uendelig fælt med kokte gulrøtter og brokkoli. For ikke å snakke om løk!

Det føltes litt hyklersk å pushe de samme argumentene på mine to krapyl ved spisebordet, men … mamma hadde rett. Og selv om mange mener jeg er en stut, er ikke moren min en ku 😊

For øvrig elsker jeg løk i dag. Og brokkoli. Og kokte gulrøtter, hvis de ikke er kokt for lenge, selvsagt. Det skal være litt krønsj i dem!

Og jeg elsker gode råd!

Her er forresten kortversjonen av dagens blogginnlegg:

Lytt til, og følg rådene fra folk som vet bedre enn deg!

Hilsen jypling (51)