Boksmeden

– om å oppnå forfatterdrømmen –

Page 3 of 3

Er vi ikke framme snart?

Kanskje var du åtte år, og du satt i baksetet sammen med storebroren din. Moren og faren din svarte at «Vi er snart framme. Litt til, bare.» Du ventet litt, og spurte igjen. Samme svar. Igjen og igjen. Kanskje var det ikke mer enn en halvtime til dere kunne løpe ut på den store campingplassen, og det var gøy å si navnet på byen på svensk – «Skellefteå» med skikkelig harkete skj-lyd. Du lo av storebroren din som nesten spyttet da han sa det, men var dere ikke framme snart? «Litt til, bare», svarte moren din, mens faren din ble litt irritert for at du maste. Kanskje var hele turen på sytti mil, men de siste fire føltes lengre enn alle de første sekstiseks. Og hver gang du trodde det var rundt den neste svingen, var det bare enda mer vei og svinger. Rundt neste, da? Eller neste?

Eller kanskje har du prøvd å sykle fra Trondheim til Oslo, og sloss deg oppover Drivdalen mot Hjerkinn til tross for at du ikke har en kropp som trives i motbakke. Du har kanskje kjent den vidunderlige varmen når du svelger kjøttsuppen på matstasjonen på Dombås, før du nyter farten videre ned til Kvam, hvor den egentlige Styrkeprøven begynner. De neste tjuefem milene er bare en eneste kamp mot elementene, mot lysten til å gi opp, mot en drepende kupert løypeprofil, mot krampen og smerten i hver eneste muskel. Kanskje har du tvitret i en matpause at «Det sitter en sykkel fast i baken på meg», og smilt tappert. Hele turen tok deg tjuesju og en halv time, men det var de siste to timene som varte lengst.

Og kanskje har du prøvd å skrive en roman. Du har skrevet nesten åtti tusen ord siden du begynte i november. Kanskje har du vært med på skrivesprinter sammen med andre forfatterspirer i diverse fora på Facebook. Du har delt et og annet kapittel med pilotlesere, og kanskje har du til og med fått manuskripthjelp fra Forfatterskolen. Kolleger på jobben din – jobben du håper skal bli en bi-inntekt når du oppnår forfattersuksessen – undres hvorfor du har vært ukonsentrert, mens du selv har følt at du sjelden har vært mer konsentrert. Kanskje har du klart å legge vekk de to andre manuskriptene du har begynt på, og bare fokusert på dette ene. Du har forsøkt å ignorere den indre kritikeren, og bare skrevet på. Vet et par tilfeller har du stoppet opp, slettet litt, slettet litt mer, og til slutt har du kanskje slettet to hele kapitler. Kanskje har du kjent på motløsheten, skrivesperren, fortvilelsen når du står fast. Andre dager har ordene strømmet ut av fingrene dine. Du har bare noen få kapitler igjen. De siste ti tusen ordene veier dobbelt så mye som de første åtti når du skal få dem plassert i manuskriptet. Du vet at etter de neste par dagene er du nesten i mål. Kanskje en uke. Kanskje to. Ikke mer.

Det føles som en ferietur i en Volvo stasjonsvogn, med en Seestern campingvogn hengende bakpå, der du tråkker oppover bakkene ved Minnesund og det verker i lårene, mens storebroren din spør om det er minigolf der, og moren din sier at det er det sikkert men først må han hjelpe til med forteltet og han stønner og du smiler fordi du slipper, og du passerer Statoilstasjonen og vurderer å stoppe for å låne toalettet, men lar det være fordi du ikke er trygg på at du kommer deg opp på sykkelen igjen og du er så nær bakketoppen og etterpå går det nedover, og det svir i øynene klokken to om natten men du må få vist leserne hvordan hovedpersonen reagerer når politiet forteller at de ikke har noen spor og det verker i håndflatene til tross for sykkelhansker med demping og faren din svinger inn foran resepsjonen og stopper motoren og du nesten faller av sykkelen når du passerer målstreken og setter det siste punktumet og lagrer i DropBox og skrur av PC-en og går og legger deg og tenker at i morgen …

… begynner redigeringen!

…til øyet blir stort og vått

Moren min er lesehest, og jeg arvet hennes kjærlighet til det skrevne ord. I starten var det jeg som ble lest for, enten av mamma om kvelden eller av Anne-Cath. Vestly hver morgen. De som er gamle nok til å huske den gode, varme stemmen som sa «morn, morn!», vet hva jeg snakker om. Jeg elsket bøkene om Lillebror og Knerten og om Ole Aleksander Fili-bom-bom-bom. Da broren min begynte i første klasse, satt jeg gjerne på den andre siden av bordet når han gjorde lekser. Det ble litt klønete, siden jeg hele tiden spurte «hva står det der?» og «hva heter den bokstaven?», og resultatet ble at jeg lærte å lese i femårsalderen – opp-ned 😊

Heldigvis var dette en kortvarig greie (selv om jeg fortsatt kan lese ganske raskt opp-ned). Jeg begynte etter hvert å lese bøker selv. Naturlig nok var det Vestlys bøker i starten, men også eventyrene i «Mitt Skattkammer»-samlingen. Så kom Bobsey-barna og «Brains» Benton (langt mer intelligent enn Hardy-guttene, må vite), før jeg tok skrittet over til litt voksnere spenningsbøker. Alistair Maclean og Desmond Bagley var de aller beste, syntes jeg. Jeg drømmer stadig om å skrive en så bra åpning på en bok som Maclean gjør i «When Eight Bells toll» («Åtte glass»).
Damene på biblioteket i kjelleren på rådhuset i Narvik ble godt kjent med den lille tassen som stadig kom innom og spurte etter nye Maclean-bøker. «E du sekker på at de hær e nåkka førr dæ?» spurte de, og det var sikkert betimelig å undres når en 10-åring ville lese om «Kanonene på Navarone».

Det var i denne tiden vi begynte å lære engelsk på skolen, og med en far med fartstid på malmbåter i mange britiske havner og en mor som jobbet på turistkontoret, var jeg allerede godt i gang med språket. Jeg rett og slett elsket engelsk, og gjør det fortsatt. Etter hvert begynte jeg å lese bøkene til Bagley og Maclean på engelsk, og det åpnet en helt ny verden.

Så sa det pang! Jeg så en bok i engelsk-hyllene av en fyr som het Stephen King. Det var vinteren 1980, mens Eric Heiden knuste all motstand på skøytebanen i OL i Lake Placid. Jeg var 12 år, og lånte med meg «The Dead Zone». Boken handler om Johnny Smith, som havner i koma etter en bilulykke. Når han våkner, merker han at han har synske evner. Blant annet møter han en lokalpolitiker, og håndhilser på ham. Johnny ser fremtiden til Greg Stillson – og ser at han kommer til å bli president og starte tredje verdenskrig. For øvrig er det mange i disse dager som trekker paralleller mellom Stillson og Trump …

Uansett – døren til Stephen Kings verden var åpen, og jeg pløyde gjennom alt han hadde skrevet til da, og har fortsatt å lese ham siden. Hvis jeg noen gang skal skrive en topp-ti-listen, kommer hans «IT» fra 1986 til å havne svært høyt! Så kom John Irving, John Grisham, John Michelet, Lars Saabye-Christensen og mange fler. Jeg leste og leste, og skrev bitte litt innimellom, uten å egentlig ha noen tanker om å bli forfatter på ordentlig. Jeg mener – jeg kunne vel ikke tørre å drømme om det…?

Så sa det pang igjen! Jan Kjærstad ga ut trilogien om Jonas Wergeland i 1993 – 1999 (Forføreren, Erobreren og Oppdageren), og jeg visste at jo – jeg MÅ bli forfatter! Disse tre bøkene var det som dyttet meg ut av tvilen og inn i overbevisningen om at jeg måtte skrive. Allerede i 1996/97, da jeg leste Erobreren, begynte konturene av «Seb» å tegne seg i hodet mitt.

Og jeg har fortsatt å lese. I snitt leser jeg én bok i uken, kanskje nærmere to. Jeg leser hele tiden, og tilhører de som tror at man blir bedre forfatter av å lese. Jeg leser for å oppleve, for å føle, for å sanse – men også for å lære. I Facebook-forumet for Forfatterskolens elever snakket vi nylig om at vi leser på en annen måte nå enn før vi lærte en del om skrivehåndverket. Jeg tar meg selv i å «arrestere» forfattere når jeg ser at de synder mot skrivetekniske kjøreregler. Det hender ofte at jeg faktisk blir litt irritert når en veletablert forfatter lar en av figurene sine si: «Som du vet, søster, var vår far motstandssoldat under krigen» eller «Jeg er glad du tok med deg papirene, som vi jo avtalte da vi møttes i går». Eller når en annen skriver «sa hun syrlig». Hvis en replikk er syrlig, bør det komme klart frem av ordene i replikken. – Hvis ikke, bør replikken skrives bedre, sa han syrlig 😉

Så ja, jeg leser fordi jeg elsker historiene, jeg elsker å føle tomheten når en bok er ferdig og jeg elsker å lære håndverket gjennom å lese.

Jeg leser ofte flere bøker samtidig, og strør dem rundt meg i huset. I skrivende stund er disse bøkene under lesing:

  • «Avenue of Mysteries» – John Irving (ligger på nattbordet)
  • «Fortellerkunst» – Henrik Langeland (ligger på en hylle på do)
  • «Crime and Thriller Writing» – Laurie King og Michelle Spring (ligger under Langeland-boken)
  • «The First Five Pages» – Noah Lukeman (ligger under salongbordet)
  • «Seierherrene» – Roy Jakobsen (også under salongbordet)
  • «The Arraignment» – Steve Martini (lydbok på mobilen – lytter på den i bilen)
  • …og så begynte jeg på «En femte årstid» av Torkil Damhaug på terrassen i dag (boken ligger på spisebordet, ser jeg…)

Bryt reglene!

Show, don’t tell!

Dette rådet er noe av det som oftest gjentas i skrivesammenheng. Det har blitt et mantra, en regel vi som ønsker å skrive bøker må leve etter. Så – hva betyr det? Her er et eksempel:

Ola var 203 centimeter høy, og var en hissig fyr.

Ikke noe problem for leseren å se for seg Ola etter dette. MEN – dette er ikke godt nok ifølge Show, don’t tell-regelen (SDT). Vi bør heller få høyden og temperamentet til Ola fram i teksten gjennom å vise leseren dette. Det handler om å dramatisere teksten, ikke bare formidle faktiske opplysninger. For eksempel slik:

Jeg hørte bråket ute i gangen, og skjønte at Ola nok en gang var på krigsstien. Selv om det strengt tatt var noen cm klaring, bøyde han hodet for å ikke slå borti dørkarmen da han kom busende inn på kontoret mitt.

OK, ikke revolusjonerende litteratur, men likevel er poenget synlig.

Et annet eksempel:

De tok toget til Bergen.

Ifølge SDT-regelen, bør man heller gjøre noe slikt:

Anna stirret ut på det vakre landskapet utenfor togvinduene. Hun la hånden bort på armen til Ola. 
«Se! Er det … reinsdyr?»
«Ja, så sannelig», sa Ola. «Jeg er utrolig glad vi valgte å ta toget for en gangs skyld. Du ser ikke mange reinsdyr i taxi-køen på Flesland.»

Igjen ingen litteraturprisvinnende løsning (og jeg vet – ingen sier egentlig «så sannelig»), men teksten følger i det minste SDT-regelen.

Bryt reglene!

Men – skal man alltid strebe etter å følge den? Selvsagt ikke. Mange forfatterspirer blir veldig opphengt i dette, og bruker enorme mentale krefter på å vise, ikke fortelle. Ofte ender man opp med unødvendig lange passasjer når man egentlig bare skal formidle noe kort og greit.

Av og til er det helt ok å skrive «Han var redd.» uten å få panikk for at du brøt SDT-regelen. «Han knuget armlenet så hardt at knokene var helt hvite, og en svettedråpe gled sakte ned fra tinningen.» sier det samme, men bruker seks ganger flere ord. Rådet mitt blir å finne balansen i SDT-regelen, og bruke den der det virkelig trengs, og av og til tillate seg selv å bare fortelle rett fram. Show AND tell er en god litterær vei å gå.

Jeg har nettopp lest Karin Fossums «Se deg ikke tilbake!», og der finner jeg gode eksempler på både SDT og passasjer hvor hun rett og slett bare forteller i stedet. Som her, hvor Konrad Sejer får med seg en annen betjent enn Karlsen:

Derfor fikk han med seg Skarre i stedet, en ung krøllete betjent, omkring halvparten så gammel som ham selv. Skarre var en lystig liten mann, blid og optimistisk, og med rester av sørlandsdialekt som slo igjennom i takt med pulsen.

Masse fortelling her, nærmest straffbart om man legger SDT-regelen til grunn for tiltale. Men om det er noen lesere som savner en mer subtil og visende passasje – vel jeg tviler. Hun kunne selvsagt skrevet noe slikt:

«Skarre», sa den unge mannen, og strakte fram hånden. «Jeg håber du er like gira som meg, Sejer, for dette blir jammen et spennende oppdrag»
Typisk disse unggutta, tenkte Sejer, alltid ukuelig optimister. Denne fyren med det fårete gliset kunne vært sønnen hans, bortsett fra at Sejer aldri hadde vært sammen med noen sørlandsjente – Arendal eller Grimstad, om han skulle dømme ut fra de små gjenværende dialektsporene.

Takk og pris at Karin Fossum bryter SDT-regelen, er vel min konklusjon – jeg mistenker at du er enig! 😊

Et annet sted vil Fossum få fram at bygda hvor handlingen finner sted er avsidesliggende, og bildet hun bruker levner ingen tvil om at her handler det om en typisk norsk bygd, full av gamle vaner, inngrodde fordommer og «alle kjenner alle»-fenomenet:

Bygda lå i bunnen av en dal, innerst i en fjord, ved foten av et fjell. Som en kulp der vannet sto så altfor stille. Og det vet alle, at bare det vannet som renner, er friskt.

Dette er poetisk, og lett å se for seg det lille samfunnet som Fossum viser oss her.

Hvor mye veier en fisk?

Hvor mange ord er det i en bok? Dette er et spørsmål som stadig går igjen blant forfatterspirer – som meg selv. Da jeg begynte å skrive det første romanmanuskriptet mitt, Seb, var jeg nesten sykelig opptatt av å finne ut hvor langt det skulle være. Eller, kanskje rettere sagt, hvor langt det kunne være. Jeg søkte på nettet, og fant ut at en god del folk hadde noe å si om dette – både etablerte forfattere og forlagsfolk, men også skribenter og forfatterspirer som ikke hadde samme fotfeste i bransjen. Som med de fleste andre tema på internett, sprikte meningene veldig.

Litt av det jeg fant ut:

  • Originalmanuskriptet til «The Lord of the Rings» er håndskrevet på 9 250 ark, med nærmest kalligrafisk skrift av Tolkien selv.
    • Jubileumsutgaven fra 2005 har 1178 sider og 455 125 ord
  • «Charlie and the Chocolate Factory» av Roald Dahl inneholder 30 644 ord på originalspråket.
  • En gjennomsnittlig science fiction-roman er på ca. 114 000 ord.
  • Tom Egeland er en ganske klok fyr

Det siste punktet var det som hjalp meg mest; strengt tatt var det nok det eneste av ovennevnte som hjalp meg. I et skriveseminar svarte han (noe parafrasert) at: « … så mange ord som trengs for å fortelle historien. Historien vet selv når den er ferdig.»

Tom utdypet videre at forlagsredaktører er totalt uinteresserte i antall ord når de får et manuskript til vurdering. De er opptatt av hva du har skrevet. En typisk forlagsredaktør vil lese de første tre–fire sidene av manuset og allerede der gjøre seg opp en mening om språket og tekstens litterære kvaliteter. Hvis han sitter igjen med en god følelse, hopper han kanskje noen titalls sider ut i manuset og leser for å se om de samme kvalitetene fortsatt er der. Dersom manuset fortsatt virker godt skrevet, kan det hende det havner i bunken av manuskripter han bestemmer seg for å lese mer grundig.

Hvorvidt det er på 30 644 eller 455 125 ord er fortsatt ikke relevant for vedkommende forlagsredaktør!

Det handler utelukkende om språket, om de litterære kvalitetene og etter hvert om historien og de personene leseren møter. Hvilke konflikter og utfordringer personene møter osv.

Til slutt, for de som likevel synes sånt er interessant – her er noen kjente romaner, og antall ord på originalspråket:

Roald Dahl, Charlie and the Chocolate Factory: 30 644
F. Scott Fitzgerald, The Great Gatsby: 47 094
William Golding, Lord of the Flies: 59 900
John Green, The Fault in Our Stars: 67 203
J.D. Salinger, The Catcher in the Rye: 73 404
J.K. Rowling, Harry Potter and the Philosopher’s Stone: 77 325
George Orwell, Nineteen Eighty-Four: 88 942
J.R.R. Tolkien, The Hobbit: 95 022
Jane Austen, Sense and Sensibility: 119 394
Jodi Picoult, My Sister’s Keeper: 119 529
J.R.R. Tolkien, The Lord of the Rings: 455 125
Leo Tolstoj, War and Peace: 587 287

Noen norske, basert på beregning ut fra ord pr. side:
Didrik Morits Hallstrøm, Du er ikke død før jeg slutter å elske deg: 41 – 43 000
Karin Fossum, Se deg ikke tilbake!: 81 – 83 000
Anne B. Ragde, Ligge i grønne enger: 82 – 84 000
Tom Egeland, Den 13. disippel: 135 – 137 000
Carl Frode Tiller, Innsirkling 3: 165 – 167 000
Lars Saabye Christensen, Beatles: 203 – 207 000
Heidi Raae, Søndagsbitch: 73 270

Jørn Harald Persson, Seb (uutgitt enn så lenge): 87 288
Jørn Harald Persson, Vinnerhånden (så langt): 49 898
Jørn Harald Persson, Drømmekrigeren (så langt): 16 307

Harry Potter og de tolv refusjonene

Jeg og Harry Potter har i grunnen svært lite til felles, men noe må man jo ha som overskrift. Derimot har jeg en liten ting felles med «moren» til Harry — J. K. Rowling. Er det noe du får høre i forfattermiljøer, enten det er i sosiale medier, forfatterkurs, diskusjonsgrupper eller andre treffpunkter, er det at du ikke skal fortvile over refusjoner fra forlagene. «Husk at J. K. Rowling fikk TOLV refusjoner på den første Harry Potter-boken, og se hvordan det gikk til slutt!»

Ærlig talt — hver gang jeg hører den leksen der nå, lar jeg den bare gli gjennom hodet uten å høre etter. Jeg er så lei av den. Jeg skjønner selvsagt at alle som sier det mener det oppmuntrende, og det setter jeg absolutt pris på. Det som er poenget mitt er at jeg faktisk akter å fortsette å bli pisse sur hver gang jeg får avslag fra et forlag. Det hjelper ikke at Luis L’Amour fikk 200 – to hundre! – avslag før Bantam valgte å gi ut den første boken hans (L’Amour har solgt over 300 millioner bøker til nå…). Det hjelper ikke at David Wroblewski ble avvist drøssevis av ganger før noen endelig ville gi ut den vidunderlige boken «Historien om Edgar Sawtelle» (les den!), eller at John Grisham ikke fikk napp på utallige forsøk da han hadde skrevet «A Time to Kill».

JEG hater avslagene!

Det betyr ikke at jeg lar meg stoppe, eller engang bremse, av dem. Jeg blir skuffet, lar meg selv gå litt i kjelleren noen timer, og så er jeg mr. Plagsomt Positiv igjen 🙂

«Seb», boken jeg skrev i 2010, reviderte i 2011 og 2012 og 2013 og 2014 og 2015, har jeg for ordens skyld fått TOLV refusjoner på. Hittil. Kanskje jeg skal sende den inn én gang til? J. K. Rowling fikk tross alt TOLV refusj…ah, shut up! 😀

Forfatterskolen – et genialt skrivetips!

Ett av de beste skrivetipsene jeg kan komme med, er å lære av folk som vet hva de snakker om. Derfor vil jeg anbefale Forfatterskolen, som ledes av rektor Kristine Storli Henningsen. Sammen med «Support» (Sven Inge) og sekretær/assistent/arbeidsjern Hanne Einang og et team av svært dyktige manuskonsulenter driver Kristine denne nettbaserte skriveskolen. De tilbyr flere forskjellige kurs innen skjønnlitteratur (romaner, noveller, serieromaner, barnebøker) og faglitteratur bl.a.

Om du melder deg på et av kursene blir du også medlem i et lukket Facebook-forum, hvor jeg GARANTERER at du finner inspirasjon, motivasjon, skrivehjelp og støtte på veien videre mot forfatterdrømmen din.

Hver uke arrangerer Forfatterskolen også ett eller flere webinarer, hvor kjente navn som Tom Egeland, Gunnar Staalesen og Ingvar Ambjørnsen (for å nevne noen få) bidrar med nærmest utømmelige kilder av kunnskap om skrivefaget.

Så – dagens skrivetips gjentas enkelt: Sjekk ut Forfatterskolen!

Skrivetips

I denne kategorien vil jeg prøve å si noe til deg som kanskje har den samme drømmen som meg, og ønsker å lære å skrive bedre. Jeg er svært ydmyk overfor det faktum at jeg ikke er utgitt forfatter ennå, men samtidig er jeg trygg på at noe av det jeg har lært om skrivefaget likevel er verdt å bringe videre.

Så – hvorfor ikke starte med mitt skrivemotto, som henger over skriveplassen min:

«Make them care!»

Får du leserne dine til å føle noe når de leser, har du kommet langt. Det kan være sympati med hovedpersonen din, forakt for skurken, ømhet overfor en som møter motgang eller kanskje en stemningsfølelse når du beskriver den lille landsbyen i Hellas. Alt som skaper følelser hos leserne er med på å binde dem til historien. En leser elsker å bli fanget og bundet av historien din! Make them CARE!

Seb

Markus får en telefon fra ekskonen sin, Nina. De har ikke snakket sammen på mange år, men når hun sier «Seb er død!», kaster Markus seg i bilen og drar ned til Ullevaal sykehus. Der ligger hans bestevenn John Sebastian – Seb – stygt skadet etter en bilulykke. Boken forteller hvorfor Seb er som han er, og hvorfor han er nødt til å konfrontere fortiden sin for å kunne takle fremtiden. Den forteller om vennskapet mellom de to guttene fra barndommen og opp til voksen alder, og om trekantdramaet mellom dem og Nina.

…hvis den noen gang blir utgitt som bok, da 😉

Forfatterdrømmen

Jeg har, som veldig mange andre, «alltid» vært glad i å skrive og å lese. Jeg var han gærningen i klassen som elsket når vi fikk stiloppgaver i norsktimene. Om jeg ikke hadde vært ganske ok i fotball og i gymtimene, ville jeg garantert aldri blitt godtatt i det sosiale miljøet på Ankenes barne- og ungdomsskole.

Jeg skrev dikt, sangtekster og noveller. Min første refusjon fikk jeg allerede i 12-årsalderen, da jeg sendte inn en krimnovelle til Vi Menn – noe jeg absolutt ikke turde fortelle mamma og pappa. Jeg skjønte ikke hva hun mente, hun som svarte meg med at «…historien din framstår litt for oppkonstruert…». Hva søren? Selvsagt er den oppkonstruert, ditt nek! tenkte jeg. Er ikke alle krimnoveller det?

Under denne overskriften – «Forfatterdrømmen» – kommer jeg til å skrive både historien om hvorfor jeg ønsker å skrive, hva som tente den virkelig store flammen inni meg, og ellers om reisen min fram til det som forhåpentligvis blir en utgitt bok (eller fler 🙂 )

Scrivener – mitt favorittverktøy

Scrivener er mitt absolutte favorittverktøy til skriving. Etter at jeg begynte å bruke det i 2014, har jeg bare blitt mer og mer glad i det. I denne kategorien skal jeg legge ut tips, råd, veiledninger og instruksjonsvideoer om Scrivener.

Page 3 of 3

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén