Boksmeden

– om å oppnå forfatterdrømmen –

Kategori: Uncategorized

Wax on, wax off (eller … mora di er ei ku!)

En undersøkelse jeg nettopp fant på viser at mer enn 75 % av single menn mellom 50 og 52 år vet best. Oppfølgingsspørsmålet i undersøkelsen viser at den samme andelen ikke lytter til råd fra andre, særlig hvis rådet strider mot deres oppfatning av virkeligheten. For ordens skyld viser en annen, like fiktiv undersøkelse at de resterende 25 % også vet best, men at de lar være å proklamere det for ikke å provosere mer enn nødvendig.

Ironisk nok handler dette blogginnlegget om at jeg, som representant for respondentene i undersøkelsen, vil oppfordre folk til å lytte til gode råd. Det kommer til å handle om skriving, ikke vær redd, men først vil jeg ta noen runder i metaforenes vidunderlige verden.

Daniel-san – i filmene om Karate Kid, og her må jeg dessverre ta den første avstikkeren. Dette handler ikke om synsing og subjektivitet, men et par objektive og reelle sannheter:

  • Det finnes bare én Karate Kid!
  • Det finnes bare én god Karate Kid-film!

Ralph Maccio som Daniel LaRusso, «Pat» Morita som mr. Miyagi og sytten år gamle Jørns store film-crush … Elisabeth Shue som Ali Mills. Alle som mener, tror eller syns noen av de andre filmene kan måle seg med originalen tar feil. Karate Kid II og III hadde riktignok Danny og mr. Miyagi, men når aldri opp til filmen fra 1984. Og ikke nevn Hillary Swank (The Next Karate Kid, 1994) og makkverket av en remake med Jaden Smith (2010) engang! Ferdigsnakka!

Hvor var jeg … jo – Daniel-san mener han vet best. Det er totalt uforståelig for ham at han må vokse bilene til mr. Miyagi når det han egentlig vil er å lære karate. Og – han vil lære det for å banke opp Johnny, eller i det minste unngå å bli grisebanket av ham. Som vi vet er det først når han svelger kamelen og følger mr. Miyagis råd at han kan oppnå suksessen.

Du har en viss peiling på hvor jeg vil nå, ikke sant?

Jeg skal likevel ta et annet eksempel, og det gjelder den besserwissende Jørn anno 1991. Jeg spilte basketball, og vekslet mellom å spille point guard eller side guard på Nordstrand Basketball Clubs herrelag. Som guard var det viktig å ha godt blikk, gode pasninger og et kurant langskudd. Jeg var sånn passe god på alle tre områdene, og mente jeg var klubbens klart beste straffeskytter. Det faktum at statistikkene viste at flere på laget hadde bedre treffprosent, hadde jeg alltid en eller annen plausibel (i mitt hode) forklaring på. Noen kalte det unnskyldninger – dem om det!

Så møtte jeg Egil Eide, landslagsspiller og den spilleren jeg så mest opp til (selv om han var noen cm lavere enn meg). Han påstod at jeg aldri kom til å få særlig høy treffprosent på straffer slik jeg tok dem. Jeg mente, nei – jeg visste at han tok feil, selvsagt. Alt ved skuddbevegelsen min var jo perfekt, og det sa jeg til ham. «Det kan så være, men du har ingen prosedyre.»

Det han mente, var at jeg gjorde forskjellige ting hver gang jeg skulle skyte straffe. Han forklarte hvordan jeg burde finne meg en fast rutine, og så gjøre den foran hvert eneste straffeskudd. Og aldri fravike den. Da ville kroppen etter hvert «programmeres» til å kaste ballen i den samme buen, og jeg ville treffe oftere. Jeg fnøs (selvsagt) av ham, og sa at det er selve skuddet som teller, ikke dill og dall i forkant. «Vel, det var bare et råd», sa han, og la til: «Fra en som treffer på nitti prosent av straffene sine.» For ordens skyld er det i skrivende stund fem spillere i proffligaen i USA som har nitti prosent eller høyere på straffer.

Jeg svelget noe av det som må ha vært en av mine første kameler, og brukte en sommer til å innarbeide en rutine. Jeg trente på straffer hver eneste dag, enten på utebanen på Nordstrand videregående eller inne på Nordseter skole. Til sammen skjøt jeg omtrent fem tusen straffer den sommeren, og hver eneste gang gjorde jeg nøyaktig det samme. To stuss med ballen, en liten pause, så et stuss til, før jeg snurret ballen et par ganger i hendene og trakk pusten. Så sendte jeg den av gårde mot kurven som hang 4,6 meter unna straffestreken, og 3,05 meter over gulvet.

Fem tusen ganger.

I sesongen som fulgte, hadde jeg en treffprosent på nittito.

Og hvor ligger koblingen mellom Karate Kid, Egil Eide, Jørn anno 1991 og skrivingen?

Jo, i dag sitter 51 år gamle Jørn og skriver på en roman – en roman som egentlig var ferdig i vinter, og som var svært nær å bli antatt i et av landets største forlag. Jeg fikk en begrunnelse på hvorfor den ikke ble antatt, og – viktigst av alt – en inngående forklaring på hva de ønsket at jeg skulle gjøre med den for å løfte den.

Det første jeg tenkte da jeg leste de tre ankepunktene var at jeg til nød var enig i ett av dem. Det var uaktuelt å følge de to andre rådene. Da ville jo historien bli en helt annen enn det jeg mente å skrive, og jeg slo fra meg å følge rådene. I stedet ville jeg sende til andre forlag, og håpe at noen andre så hvor bra boken min var.

Så tenkte jeg på Egil Eide.

Eller … det er ikke helt sant, men det hadde vært stilig om det var sant, sånn fortellingsmessig, mener jeg 😉

Men jeg tenkte i det minste at jeg kanskje skulle lytte til erfarne fjellfolk. Redaktøren som ga meg denne grundige tilbakemeldingen skrev jo blant annet at både hun, en ekstern konsulent og flere andre i forlaget hadde lest manuset mitt. Altså folk som vet svært godt hva de snakker om, og som vet bedre enn meg. Hva om jeg i stedet for å ri kjepphestene heller lyttet til rådene?

Nå sitter jeg med et manus som ligner på det opprinnelige, men likevel ikke er til å kjenne igjen. En pilotleser sa at «Jeg kjenner jo historien, men det er som å lese en ny bok.» Jeg har tatt til meg rådene, selv om det var både vondt og vanskelig. Men det var råd fra folk som et langt bedre enn meg hva som gjør et ok manus til et godt manus.

Vi skrivere kjenner jo uttrykket «kill your darlings», og vi har lest i forskjellige lærebøker og skrivefora (og blogginnlegg) at noen mener dette er helt topp, mens andre hater det. Kill your darlings innebærer å slette noe du absolutt ikke ønsker å slette. Det kan være en replikk du selv er strålende fornøyd med, men som bare ikke passer inn i konteksten. Eller det kan være et avsnitt, en scene eller et helt kapittel. Det gjør fysisk vondt når noen sier «dette bør du fjerne», men enda verre er det når du ser at vedkommende hadde rett – og du faktisk sletter det. I ettertid er det selvsagt en god følelse, men der og da … steike!

Det er ikke lett, og det går ut over stoltheten, men av og til er det lurt å høre etter når smarte folk gir gode råd. I mitt tilfelle har det kostet en del stolthet. Likevel har jeg klart å sette fornuften foran, og innsett at jeg bare er en lærling i skrivefaget, og at jeg definitivt bør høre når fagfolkene snakker. Det være seg forlagsredaktører, forfattere jeg har vært heldig å få møte og snakke med eller andre som besitter mer kunnskap om skrivefaget enn en litt i overkant selvsikker 51-åring i Volda 😉

Så jeg har «killed darlings» over en lav sko, etter råd fra forlaget. Jeg har inkorporert elementer som manglet og jeg har endret plottet i tråd med rådene. Det var ikke enkelt, og det var slett ikke bare med glede, men det var svært nødvendig.

Ole Paus skrev i «Ikke gjør som mora di sier» bl.a. «hu tvinger grønnsaker ned i magan på’ræi». Jeg var helt håpløst kresen på grønnsaker da jeg vokste opp. Og da mamma (og pappa) insisterte på at jeg måtte spise dem, nektet jeg selvsagt. Det kunne bare være så sunt det ville, det smakte så uendelig fælt med kokte gulrøtter og brokkoli. For ikke å snakke om løk!

Det føltes litt hyklersk å pushe de samme argumentene på mine to krapyl ved spisebordet, men … mamma hadde rett. Og selv om mange mener jeg er en stut, er ikke moren min en ku 😊

For øvrig elsker jeg løk i dag. Og brokkoli. Og kokte gulrøtter, hvis de ikke er kokt for lenge, selvsagt. Det skal være litt krønsj i dem!

Og jeg elsker gode råd!

Her er forresten kortversjonen av dagens blogginnlegg:

Lytt til, og følg rådene fra folk som vet bedre enn deg!

Hilsen jypling (51)

Øyh! Det æ’kke lov!

Da jeg begynte å skrive for alvor for noen år siden, var jeg helt klar på at jeg måtte få inn en del skriveteknisk kunnskap. Det holder ikke med kun skrivelyst og skriveglede om man skal lykkes som forfatter. Så jeg kjøpte noen bøker om temaet, deltok på et skrivekurs en helg med Henrik Langeland, tok et online-kurs hos Forfatterskolen, og begynte å bygge opp verktøykassen min.

Jeg leste og lærte om alle mulige begreper; Show, don’t tell, verdivendinger, protagonister, anførende setninger og drøssevis av andre. Jeg har snakket med en del forfattere både online og irl, samt hørt og sett foredrag, webinarer, YouTube-klipp osv. Generelt sett er det ganske stor enighet om det meste i skrivemiljøene, og så er det noen som skiller seg ut i en eller annen form. Noen sier: «Show, don’t tell!», mens andre sier: «Pfffft … ær’e så nøye’a?» Men, som sagt, generell enighet.

Slik strømmet rådene fra de forskjellige kildene, og etter hvert har jeg funnet min egen måte å bruke verktøykassen på. Lik min vanlige verktøykasse, den som står i boden, bruker jeg ikke alle verktøyene – eller jeg bruker noen langt oftere enn andre. Noen bruker jeg garantert feil, og det gjelder begge verktøykassene 😊
Men ett verktøy kjente jeg heldigvis svært godt fra før, og det er også det verktøyet jeg oftest blir rådet til å bruke – og det jeg oftest råder andre til å bruke.

Les!

Dette går igjen overalt. Les, les og atter les!

Du kan ikke bli en dyktig forfatter om du ikke leser bøker. Det høres da logisk ut, gjør det ikke? Jeg er i hvert fall overbevist om det. Jeg kan ikke helt se hvordan man kan bli en dyktig fotballspiller uten å se andre spille fotball, eller pianist uten å høre andre spille piano, maler uten å se andres verk osv.

If you don’t have time to read, you don’t have the time (or the tools) to write. Simple as that. – Stephen King

Og jeg leser og leser, og har gjort det siden jeg var 6–7 år gammel. Lillebror og Knerten er det første bekjentskapet jeg husker godt fra egen lesing, selv om jeg nok også fikk god hjelp av mamma og selvsagt stemmen som sa «Morn, morn!» på Barnetime for de minste, litt over klokken åtte hver morgen – Anne-Cath Vestly.

Så gikk det slag i slag, med Bobsey-barna, Brains Benton, Alistair MacLean og Desmond Bagley ut i tenårene. Deretter Stephen King, Tolkien, Kjærstad, Saabye Christensen, Wassmo, Elstad osv. Jeg ble et lesende menneske.

Og jeg nøt det å forsvinne inn i Derry, Maine – byen hvor «IT» utspiller seg, eller å rusle rundt på Frogner sammen med Kim og gutta i Beatles. Jeg fikk vondt av Senere, Lena og Huset med den blinde glassveranda, og satt fjetret og leste meg gjennom Jonas Wergeland-trilogien til Jan Kjærstad. For øvrig var det Kjærstads bøker som ga meg det siste dyttet til å si: «Nå skal jeg bli forfatter!»

Så begynte jeg å lære disse verktøyene jeg har nevnt. Show, don’t tell. Synsvinkel. Antagonistens motivasjon. Karakterbuer. Og hva skjedde?

Verktøyene begynte å prege lesingen min!

Jeg så etter verktøyene i bøkene – hvordan Tom Egeland la ut et bitte lite hint på side 23, og hvordan han lot dette subtile bli en del av en større oppklaring fire hundre sider senere. Hvordan Per Petterson bruker verdivendinger i Ut å stjæle hester.

Jeg leste kritisk. Og hjelpe og trøste så lærerikt det var! Jeg fant ut hvordan de gode forfatterne brukte verktøyene, hvordan de brukte skrivestemmene sine, hvilke teknikker de hadde lagt inn og hvilke de utelot. Jeg økte lesemengden betraktelig, og har ligget på ca. to bøker i uken de siste fire årene. Å lese kritisk ble et nytt verktøy, og jeg elsker å bruke det.

Og så opplevde jeg av og til å bli sint!

Sint når jeg leste forfattere som hadde stor suksess, men som jukset! Når Karin Fossum bytter synsvinkel midt i et avsnitt – som jeg nettopp har lært man IKKE skal gjøre – sa jeg høyt: «Hei, dette kan du ikke gjøre!» Sint når en annen av våre store forfatterstjerner brøt show, don’t tell-regelen gang på gang. Eller jeg kunne lese Marit Reiersgårds Stolpesnø og oppleve at hun hoppet fra hode til hode på samme måte som Fossum, og tenke – hvorfor får hun lov, når jeg ikke får lov?

Og så skjønte jeg det. De får det til å funke … det er hele poenget.

En syv år gammel tass sitter og dingler med bena på en altfor høy pianokrakk, og enkefru Syversen terper på at han må løfte håndleddene sine. Han går hjem og må spille C-dur-skalaen hundrevis av ganger. Han må lære notene, nøklene, taktene, skalaer og alt mulig annet som befinner seg i en pianists verktøykasse. Fjorten år gammel er han en ganske dyktig pianist, som spiller Grieg og Beethoven slik de skal spilles – slik stykkene står skrevet på notearket. Enkefru Syversen kneiser stolt på setet i kinosalen når gutten spiller på kulturskolens årlige julekonsert.

Så får han spørsmål fra en i klassen om å bli med i bandet. «Du spiller jo keyboards, gjør du ikke?»

Et år senere ser enkefru Syversen den gamle eleven sin spille på skoleavslutningen i tiende klasse, sammen med «The Stoopid Dropouts», og får sjokk. Han står og spiller! På et orgel! Han spiller en improvisert solo, utenfor skalaene og uten å holde hendene slik hun lærte ham.

Men hun kjenner at høyrefoten ikke klarer å holde seg rolig. Munnvikene sniker seg ukontrollert ut mot sidene, og litt oppover, og hodet vipper taktfast fra side til side. Han er jo dyktig! Det er virkelig flott å høre på. Litt bråkete, men hvordan i all verden fant han på den overgangen der? Og så hører hun det! Akkurat når han er i ferd med å falle utenfor kanten, redder han seg inn med en fantastisk akkordprogresjon – en hun husker hun brukte nesten fire pianotimer på å lære ham. Gutten blander Chopin inn i improvisasjonen sin, og det er helt vidunderlig å høre på.

Og derfor kan Karin Fossum og Marit Reiersgård, eller for den saks skyld John Irving, Carl Frode Tiller og Nina Lykke, slippe unna – nei, det blir feil begrep. De slipper ikke unna – de får det til å funke. De spiller en rå solo på et Hammond B3, eller et løp på gitarhalsen, eller de maler med teknikker som ikke står i noen lærebok. Jon Lord kunne aldri båret Deep Purple fram slik han gjorde uten sin klassiske utdannelse, Freddie Mercury kunne aldri skrevet Bohemian Rhapsody uten den nitide terpingen i barndommen og Jacob Weidemann ville aldri fått fram lyset på sin eiendommelig vakre måte om han ikke hadde grunnkunnskapen på plass.

Og slik er det med gode forfattere også. De har lært seg å bruke verktøyene fra grunnen av, og DA kan de leke seg med rammene, tøye grensene.

 

Da er det lov – for da blir det bra!

Og hver og én av dem har lest, lest og atter lest, det er i hvert fall sikkert.

Og heldigvis leser jeg også fortsatt med samme glede, om enn med et par ekstra tanker i bakhodet 😉

What is love?

Og ja, det er ikke utenkelig at du sang «Baby, don’t hurt me!» inni deg nå (selv om det hadde vært mye kulere om du sang det høyt). Ikke umulig at du faktisk har den gamle Haddaway-låten på hjernen nå – en «øreorm», som det så udelikat heter. Jeg må kanskje si unnskyld, men strengt tatt skal du være glad jeg ikke plasserte en annen låt i hodet ditt, f.eks. «Live is Life» med Opus, eller enda verre – «Bombadilla Life» med Franklin?

Men jeg roter meg vekk nå. For det jeg faktisk ville snakke om i dette innlegget er nettopp kjærligheten, og hvordan den har blitt omtalt i litteraturen – nærmere bestemt i en del bøker og tekster jeg selv har lest. Det er mange som har forsøkt å fremstille kjærligheten, og noen lykkes langt bedre enn andre.

Jeg kan begynne med å blottlegge et av mine egne, spede forsøk, som befinner seg i mitt første romanmanus – den gjennomrefuserte historien om «Seb». Her er det Markus, fortellerstemmen, som møter Nina, og jeg føler det er på sin plass med en advarsel: Dette er kleint. Svært kleint. Mer kleint enn Harry Klein!

Vi sto bare en liten halvmeter unna hverandre, og nå så jeg øynene hennes gjennom brillene på nært hold. Det var de blåeste øynene jeg noen gang hadde sett, og jeg klarte rett og slett ikke å fjerne blikket. Smilet hennes var fortsatt på plass, og jeg så at det ikke bare var tilstede i munnen hennes, men i hele ansiktet. To bittesmå antydninger til smilehull nederst på kinnene, og en intens glød i øynene fikk hele ansiktet hennes til å se fullstendig levende ut. Det høyre øyet var bitte litt mindre enn det venstre, men det var umulig å se på avstand. Jeg måtte bare innrømme at hun var den vakreste jeg noen gang hadde sett, og jeg visste at jeg aldri ville passe inn i hennes verden.

Som den observante leser har merket seg, er jeg ingen ekspert på å fremstille kjærligheten – eller forelskelsen, som er tilfelle for Markus her. Men jeg forsøker å lære 😊

Og kanskje kan jeg lære av William Goldman, som sa det slik i «The Princess Bride», når Buttercup spør Westley:

«Do you love me, Westley? Is that it?»
He couldn’t believe it. «Do I love you? My God, if your love were a grain of sand, mine would be a universe of beaches …»

At Westley så må utdype enda mer overfor sitt hjertes utkårede er helt greit, for Goldman gjør en strålende jobb i de neste replikkene. Les, så skjønner du!

Eller hva med denne passasjen fra Jonas Kjærstads fantastiske «Forføreren», hvor Jonas Wergeland møter Nina H. under konfirmasjonsforberedelsene:

I begynnelsen, før de hadde snakket sammen, merket Jonas hvordan Nina H. kikket bort på ham flere ganger, især når presten, på sin tørre og omkretsende måte, berørte pubertetens tallrike farer og fristelser, og Jonas kjente denne sitrende følelsen som startet ved halevirvelen og krøp sakte oppover ryggraden, helt opp til nakken, hvor den etterlot en uforklarlig kribling mellom skulderbladene.

Forelskelse? Ungdommelig begjær? Kjærlighet? Uansett en svært gjenkjennelig sak for en som husker femogtredve år bakover i tid.

Nina Lykke skriver i «Nei og atter nei» om Jan, som lever ut klisjeen over alle klisjeer – den middelaldrende familiefaren som faller for den unge og spreke damen på jobben. Jeg skal droppe tolkningen her, selv om det er fristende å peke på at det kanskje ikke er Hanne som er sentrum for Jans følelser, men i stedet ønsket om å være ung og fri igjen …?

Med Hanne ble han Jan igjen, han som kunne ligge på en madrass og klimpre på en gitar som manglet en streng. Han som kunne røyke tjall, eller bønne, som Hanne kalte det, og etterpå sette til livs en kilo smågodt og fire colabokser mens de satt i sengen og så på Game of Thrones på Hannes MacBook.

Flukten fra tilværelsen, gjenkjennelsen av ungdommens kraft – kanskje etterfulgt av en durabelig «hangover» dagen etter – uansett hva man kaller det, det er en kjærlighet Nina lar Jan føle her.

Jeg har en tendens til å sitere fra Lars Saabye Christensens «Beatles» i disse blogginnleggene, og det er ikke tilfeldig. Det er og blir en av mine absolutte favorittromaner. Og kjærligheten står sterkt, f.eks. som her, når Kim og Nina går hjem etter premieren på «Help», i november 1965 – en av tidenes beste og vondeste avskjedsscener, etter min mening:

Hun dulta meg i siden og så trakk hun et digert eple opp av lomma, det var helt blankt og skinte som en rød måne. Hun satte tenna i det og lukten strømma ut i mørket. Og så fikk jeg en bit, og sånn spiste vi eplet, fra hver vår kant, vi lo og sikla, helt inn til kjernen, da stod vi munn til munn, skrotten falt ned mellom oss, det var ganske flott gjort, og så kyssa vi lenge, eplekyss, det varte og rakk, endelig slapp vi taket, Nina var dønn våt i trynet, og jeg visste ikke helt om det var tårer eller eple eller kanskje bare meg.

Helt ærlig, jeg kan faktisk ikke skrive dette uten å kjenne klumpen i halsen, engang.

Og hvorfor heter så mange kvinner i norsk litteratur Nina, egentlig?

Så, hva er greia med å skrive godt om kjærlighet? Det fremkommer ganske klart i mine eksempler at det ikke bare handler om å slenge ut en rekke beskrivelser av jenta (f.eks. Nina Wiik, Nina H. eller Kims Nina) og hennes blendende skjønnhet. (Og ja, jeg er fullstendig klar over at jeg kun har tatt med eksempler med gutt-elsker-jente, men tro meg – jeg våger meg svært sjelden inn på å forsøke å forstå hvordan jente-elsker-gutt f.eks.)

Det handler om å kjenne noe, å føle savnet og varmen og hjerteslagene og svimmelheten. Det handler om å formidle dette uten å få det til å bli kleint, rett og slett.

John Green sier det slik i «The Fault in Our Stars»:

«But, Gus, my love, I cannot tell you how thankful I am for our little infinity. I wouldn’t trade it for the world. You gave me a forever within the numbered days, and I’m grateful.»

Du ga meg en evighet i våre talte dager …
Dette er en slik setning som får meg til å stoppe midt i lesingen, legge boken i fanget og stirre ut i luften for å fordøye det jeg nettopp leste. Og som får meg til å strebe etter å kunne formulere meg like bra når jeg skriver egne tekster.

Og nettopp det skjedde i dag, 15. mai, når jeg satt på terrassen og leste «The Nix» av Nathan Hill, som ble omtalt slik av John Irving: In my opinion he is the best new writer of fiction in America. The best. Og jeg må bare skrive under på at fyren er en magiker med ordene. Som her, hvor han lar meg ta del i tolv år gamle Samuel, og hans følelser for Bethany:

Or, if they weren’t playing war, they’d play video games at Bishop’s house, which was Samuel’s preference because then he might run into Bethany, whom he loved. Though he probably wouldn’t have called it «love» just yet. It was rather a state of heightened attention and agitation that manifested itself physically as a smaller vocal dynamic range (he had a tendency to shut down and become penitent in her presence even though he did not mean to or want to) and an intense desire to touch her clothes, between his thumb and forefinger, lightly.

Nina og Kim i «Beatles» er en magisk avskjedsscene, men jeg tror kanskje favoritten min er i filmen «Good Will Hunting» (for øvrig en av mine topp tre favorittfilmer ever!). Et fantastisk manus skrevet av Matt Damon og Ben Affleck, og selv om sluttscenen er helt vidunderlig vakker – jeg mener: «I gotta go see about a girl» … koman! Ren magi! – er det scenen når Chuckie (Affleck) kommer for å plukke opp Will (Damon) slik han gjør hver eneste morgen, og Will ikke er hjemme, nettopp fordi han «gotta go see about a girl» som knekker meg hver eneste gang jeg ser filmen. Det er pur og ufiltrert kjærlighet som lyser ut av Chuckies litt skjeve smil når han skjønner at Will endelig har dratt.

What is love?
Love is dritvanskelig å skrive bra om, men du verden så herlig å lese om – når den er godt formidlet.

Og nå skal jeg lese videre i «The Nix»

(og etterpå skal jeg se «Good Will Hunting» igjen)

Den sausen var bare helt himmelsk!

Litterær kvalitet. Godt språk.
Hørt dem før? Disse to uttrykkene som på magisk vis forklarer hvorfor et manus blir antatt, eller hvorfor det ikke blir det. Litterær kvalitet. Hva søren er det? Og hva er det som gjør språket i akkurat det ene manuset godt, mens det ikke er godt i det andre manuset?

Før jeg forsøker meg på å svare på disse spørsmålene, vil jeg poengtere noe svært viktig som bl.a. Tom Egeland har sagt: Det finnes ingen absolutter!

Forfatterspirer (og forfattere) forholder seg til utrolig mange regler og læresetninger om skrivekunsten. Henrik Langeland (2011, s. 13) snakker varmt og inngående om verdivendinger i boken (og kurset) «Fortellekunst». Merete Morken Andersen (2008, s. 254) skriver om «Den gylne formelen» i sitt praktverk «Skriveboka». Hvor mange forskjellige forfattere, bøker, kurs og andre fagkilder som refererer til begrepet «Show, don’t tell» har jeg ikke tall på.

Poenget er at disse og alle andre begreper er veiledene, og ikke absolutte. Bruk dem som ledesnorer, men ikke få panikk om du av og til avviker litt. Det er lov å skrive at «… regnet øste ned.» om hensikten er å fortelle at hovedpersonen din er på vei til sin utkårede for å erklære sin uendelige kjærlighet. Kanskje er det ikke nødvendig å fortelle at «… himmelens sluser åpnet seg, men selv kaskadene av regn kunne ikke vaske bort Martins følelse av sol og sommer innenfor det fårete, men oppriktige smilet.»

Så, tilbake til godt språk (siden du nå fikk et eksempel på ekstremt dårlig språk).
Hva er det redaktørene mener når de sier at de ser etter godt språk?

«Den Gamle stod ved den hvite skjenken i anretningen og helte nøyaktig likt i tre brede glass, for Vera var gammel nok nå til å drikke Malaga, alle som hadde overlevd en verdenskrig fortjente minst én Malaga, og lukten av denne sorte, flytende blomsten fra 36 fikk henne til å drømme om havnene i København, skipsdekk, seil, trosser og brostein, det var som om bare duften fra den kunne fremkalle hver rute i hennes mørke erindring.» skriver Lars Saabye Christensen i «Halvbroren» (2001).

Grammatikken i dette avsnittet er i litt tvilsom, med et vell av innskutte bisetninger og komma som skilletegn mellom helsetninger. Hvilken leser bryr seg om det i denne scenen? Det jeg opplever er å være til stede i rommet, jeg står ved siden av Den Gamle og kjenner duftene, opplever minnene sammen med henne. Og jeg føler nerven i scenen, selv om Den Gamle enn så lenge er alene i rommet, totalt uvitende om hva som har skjedd i minuttene før. Jeg opplever både roen og gleden Den Gamle føler over frigjøringen (og den smule irritasjon hun kjenner over at Boletta og Vera somler) og jeg vet om tragedien som har skjedd på sidene før – på loftet, 8. mai 1945.

Et annet eksempel, fra Carl Frode Tillers «Innsirkling» (2007):

«Vi rullar sakte inn i sentrum, om dette kan kallas sentrum, da, ei lita rundkjøring med nokre hus rundt. Eg sitt framoverbøygd i setet, ser meg rundt, er ikkje eit menneske å sjå, er heilt daudt, stille, er nesten ikkje butikkar her eingong, berre ein stengt kafé og ein kolonial med mørklagte vindauge. Skal vi spele her, ser jo fan ikkje ut som om det bur folk her i det heile tatt, skjønner ikkje kven som vil bu her heller, kven som vil seg så vondt.»

Det er ikke vanskelig å føle forakten Jon formidler i åpningen av denne fantastiske boken (og trilogien). Som leser har jeg ingen problem med både å bli passasjer sammen med ham i bilen (jeg husker ikke om det framkommer, men jeg ser for meg en blå Toyota HiAce av en eller annen grunn), og observerer dette livløse og trøstesløse tettstedet de kommer til. Jons fortellerstemme nærmest spytter ut ordene, og jeg hører fnyset hans, ser hoderistingen og forakten i blikket. I løpet av noen få ord har forfatteren satt både stemningen, scenen og gitt meg et innblikk i hva fortellerstemmen føler.

Når Jan Kjærstad skal fortelle om Jonas Wergelands oppvekst på Grorud, i «Erobreren» (1996), og særlig om «… Anne Beate Corneliussen, blant guttene bare kalt Seksuallivets ABC.», bringes jeg tilbake til ungdomsårene mine. Til jentene jeg så på, drømte om, forelsket meg i (ingen nevnt, ingen glemt):

«Hun tilhørte kort sagt den typen jenter som automatisk ble tamburmajor, som marsjerte foran guttemusikken i stram uniform og med denne staven – o svimlende tanker – i et fast og akrobatisk grep, og som tilsynelatende hadde kontroll med hele korpset av gutter, myndig bestemte når de skulle heve instrumentene og begynne å spille.»

Hvem kan ikke drømme seg tilbake til tenårene, til skolekorpset eller gymtimen eller klasseturer og huske akkurat denne typen jenter? Huske den udødelige kjærligheten man følte til akkurat «Hun» som satt to plasser foran i klasserommet. Og da den nye jenta kom inn i 7. klasse – og smilet hennes smeltet vekk alle tanker om «Hun», og all den udødelige kjærligheten flyttet fokus i løpet av sekunder. De var sånn, jentene i klassen, i korpset, på håndballaget – akkurat som Kjærstad beskriver Anne Beate Corneliussen. Og jeg ble sittende og stirre tomt ut i luften og minnes dem – alle sammen – før jeg klarte å lese videre.

Litterær kvalitet? Godt språk?

Det handler om å fange leseren. Å gripe tak i fantasien, fortelle noe som er fortalt før – men på nye måter. Man må ikke finne opp verdens beste metaforer i hvert eneste avsnitt, men av og til – innimellom det kompliserte plottets irrganger, spredt utover de indre og ytre konfliktene mellom protagonisten og antagonisten – der må det ligge litt snacks. Litt krydder. Det som løfter gryteretten fra å være helt grei til noe du husker i flere uker etter at du forlot middagsbordet.

Har du vært på restaurant noen gang? Har du spist noe som satte spor i deg? Jeg tenker ikke på den fiskesuppen du fikk matforgiftning av da du skulle imponere kollegene dine på den fancy restauranten i Brüssel i 1997 – da de små babyblekksprutene lå og skalv i skjeen, og du blunket til borddamen og svelget dem ned med et fornøyd (og svært påtatt) smil, og du oiet og stønnet av henrykket nytelse og skrøt uhemmet av kokkens magiske evner, og du to timer senere lå med hodet i den store, hvite porselenstelefonen og ropte på forfedrene dine, og når du endelig klarte å krype opp i sengen på hotellrommet så du at du hadde ligget på badet i mer enn seks timer i strekk.

Nei, jeg tenker på alle måltidene du har spist på restaurant. Hvor mange av disse har du snakket om i etterkant? Dagen etter? Uken etter? Har du opplevd å snakke om et måltid, en spesiell rett, seks uker etter et restaurantbesøk? Det var ikke på grunn av kjøttet eller garnityret. Det var sausen, ikke sant? Biffen var mør og fin, for all del, og de små potetbåtene var absolutt gode – sprø og godt krydret. Men sausen – sausen, mann! Du spurte til og med om å få oppskriften, og ble både litt småsur og lattermild da kelneren kom tilbake med beskjed fra kokken om at «den er hemmelig».

Det finnes regler og retningslinjer på denne kokkens kjøkken. Man rører ikke inn mel i en varm væske, det blir bare klumper av det. Man serverer aldri noe man ikke selv har smakt på. Man skjærer ikke biffen uten å la den hvile noen minutter først. Kokker kan ramse opp hundrevis av slike regler, men de virkelig gode kokkene kan også fortelle at de bryter reglene hele tiden. For å finne nye smakskombinasjoner, nye måter å fremheve biffen på, nye måter å tilberede breiflabb på osv.

Og hvordan man løfter en god saus til å bli noe mer – en magisk smaksopplevelse som du snakker om i mange uker etterpå. Så får det heller være at den hersens kokken ikke ville dele oppskriften.

Er oppskriften på litterær kvalitet hemmelig? Er det hemmelig hva som gjør at et manus har godt språk?

Jeg aner ikke, rett og slett.

Jeg vet bare at jeg kjenner igjen godt språk når jeg leser det. Og jeg kjenner igjen litterær kvalitet når jeg opplever at jeg må stoppe opp etter et avsnitt, når jeg må sette meg bak i sofaen og kikke ut i tomme luften og smake på det jeg nettopp har lest, når jeg må humre litt av minnene og følelsene forfatterens ord har hentet fram eller skapt i meg. Verken «Erobreren» eller «Innsirkling» er slik gjennom hele boken, selv ikke «Halvbroren» får meg til å stoppe opp på denne måten hele tiden. Men av og til, tre – fire ganger i løpet av en ordentlig god bok, skjer det. Hele måltidet kan ikke bestå av bare sausen. Det er kjøttet og potetene som gjør meg mett.

Men det er sausen jeg husker. Det er den jeg vil oppleve igjen og igjen. Det er den hemmelige oppskriften kokken har skapt, og det er den jeg vil tilbake til.

Hva er litterær kvalitet? En uforglemmelig saus, kanskje …?

Andersen, M. M., 2008. Skriveboka. Oslo: Aschehoug.
Christensen, L. S., 2001. Halvbroren. Oslo: Cappelen Damm.
Kjærstad, J., 1996. Erobreren. Oslo: Aschehoug.
Langeland, H. H., 2011. Fortellekunst. Oslo: Tiden Norsk Forlag.
Tiller, C. F., 2007. Innsirkling. Oslo: Aschehoug.

Den onde tvillingbroren drepte butleren!

De gamle grekerne gikk gjerne i teateret, og på slutten av de ofte svært tragiske skuespillene kom redningen som regel svevende ned fra himmelen. En skuespiller ikledd gudekostyme ble firt ned fra taket, og løste alle de tilsynelatende uløselige flokene forfatteren hadde laget for skuespillets karakterer. Dette var en helt akseptabel løsning, og etter hvert satte man et navn på fenomenet – deus ex machina (gud fra maskinen).

Om en forlagsredaktør får en slik løsning i fanget i et manus, kan du være tilnærmet 100 % sikker på at den blir forkastet – mest sannsynlig sammen med resten av manuset. Deus ex machina er et eksempel på «ikke gjør dette» for vordende forfattere.

For ordens skyld – jeg elsker hvordan Monty Python gjorde ære på deus ex machina i «Life of Brian», når Brian faller utfor et høyt tårn på flukt fra romerske soldater. På vei ned mot den sikre død, plukkes han opp av et romskip. Når romskipet like etterpå krasjer midt i byen, kan Brian krype uskadet ut, og passerer en av beboerne som kommenterer «You lucky bastard». Vakkert! Men, som sagt, ikke å anbefale i et bokmanus 😉

Men hvilke andre feller kan man gå i, som er med på å gjøre historien usannsynlig og lite troverdig? Jeg skal gå gjennom noen av dem her, nå som vi en gang for alle har lagt deus ex machina langt unna den skrivetekniske verktøykassen.

Troverdige karakterer
Dette er kanskje noe av det aller viktigste, særlig i historier hvor en typisk heltefigur møter en typisk ond motstander. En 23 år gammel kvinne som både ser ut som en fotomodell, behersker 18 språk flytende, er dataekspert, kodeknekker og innehar tre uoffisielle verdensrekorder i svømming og løping er kanskje litt i overkant av hva en leser vil akseptere.

Ingen er perfekte, ei heller helten din. Den alltid gode, alltid veltalende, alltid råsterke, lynraske, superintelligente helten blir vi fort lei av. Det er en grunn til at nordmenn elsker Harry Hole – han er ikke perfekt. Det er lett å både like og mislike ham, og på mange måter kan vi føle oss bedre enn ham.

På samme måte vil det bli kjedelig å lese om den onde skurken som ikke har en eneste celle i kroppen som skjønner godhet, sympati eller i det minste en empati. Selv skurker har gode sider, og en morder som sliter med samvittigheten er mye mer interessant enn en som bare dreper på gøy.

Troverdig miljø
Selv en science fiction-roman må ha troverdig miljø og teknologi. Det vil mest sannsynlig aldri bli mulig å fly i lysets hastighet, men i George Lucas’ verden aksepterer vi det. Lyshastighet er og blir en viktig del av Imperiets kamp mot Republikkens stjernekryssere og andre våpen i Star Wars – og vi kjøper det fordi det er troverdig. Hadde vi akseptert at Darth Vader alene var i stand til å ødelegge en hel planet, bare ved å ta i bruk den mørke siden av Kraften? Nei, selvsagt ikke. Selv den magiske Kraften må ha sine begrensninger, ellers blir det kjedelig og forutsigbart.

På samme måte må en advokat forsvare sin drapstiltalte (og selvsagt uskyldige) klient ved hjelp av gjeldende lover. Om hun henviser til Straffelovens §289 – som sier at en voldshandling må ha minst tre troverdige vitner – vil leseren stusse veldig. Mange vil faktisk google dette, og finne at det ikke stemmer, og forfatteren må finne en bedre måte å frikjenne klienten sin på. Leserne er smartere enn som så!

Tilfeldighetenes spill
Når bilen hans bryter sammen tar vår helt hurtigtoget til flyplassen, og det eneste ledige setet er rett overfor frøken Vidunderlig. Herr Helt stusser over at frøken Vidunderlig leser en lærebok i forhørsteknikk, og de to kommer i snakk. 242 sider senere har de løst saken sammen, og har samtidig innsett at de ikke kan leve uten hverandre.Helt greit, og ikke en større tilfeldighet enn at den lett kan forsvares – slike tilfeldige treff er noe vi både kan tro på, og drømme litt om.

Men når heltinnen vår klarer å slite seg løs fra de kraftige tauene bare sekunder før bomben smeller, og så løper rett ut på gaten, finner en sportsbil med nøklene i tenningslåsen og råkjører for å ta igjen skurken, og klarer å krysse jernbanelinjen mindre enn tre centimeter før hurtigtoget (hvor frøken Vidunderlig snart skal møte sin fremtidige ektemann?), og så kommer fram til møtestedet akkurat tidsnok til å overvære at skurken overrekker det hemmelige våpenet til de kinesiske mafiabrødrene Yin og Yang … vel, vi faller av lenge før, ikke sant?

Om du trenger en tilfeldighet for å redde helten ut av en situasjon, bør du skrive situasjonen bedre, og sørge for at det er heltens kunnskaper eller kvaliteter som får ham ut av den. Eller det faktum at han ringte etter forsterkninger like før han rykket inn i den gamle lagerbygningen – da aksepterer vi at de faktisk møter opp og redder ham.

Overkomplisert plott

Den russiske spionen hadde løs billett til Equatorial Guinea tre uker tidligere, og nå ville den tyske atomforskeren aldri finne ut hvordan hans unge sekretær, den vakre frøken Schmidt kunne påvirke guvernørvalget i Arkansas. Dette var den eneste måten forretningsmagnaten kunne sikre seg aksjemajoriteten på, og dermed sørge for at hans kones onkels nærmeste nabo, advokat Wilkins, kunne bruke veto-retten på vegne av den døende enken på det ekstraordinære styremøtet og …

Zzzzzzznooooorrrrrk!
Vis meg den leseren som gidder å forsøke å følge tråden i dette plottet, og jeg skal vise deg en leser som snart gir opp, og heller leser om de tre bukkene Bruse.

Over-/underreaksjon

«Hva sier du? Er det ikke mer fløte igjen?» skrek hun. «Dette er en skandale, Thorvald! Hvordan skal dette gå?»

«Vi har nettopp funnet deres mann, fru Figenschow-Balche – død.»
«Nei, sier De det, betjent Snuse. Ja, det var vel ikke annet å vente. Men vil De ha en kopp kaffe?»

Sørg for at reaksjoner og følelser står i stil til hvem karakteren er, og hvilke utfordringer og hendelser hun utsettes for. Er det sannsynlig at den ellers så avbalanserte og rolige etterforskeren blir hysterisk og krakilsk når den unge makkeren glemmer å ta på seg hansker før han plukker opp dagboken fra offerets nattbord? Eller ville han gitt ham et megetsigende blikk og et lite (megetsigende) kremt?

Nei, koman – det blir for dumt!
Hvis heltinnen din sniker seg inn på sjefens kontor for å lete etter bevis for at han har stjålet hennes ide, er det helt greit. Når hun så hører lyder utenfor, er det lite sannsynlig at hun vil kaste seg under sofaen for å slippe unna. Hun er smart nok til å finne opp en ny måte å øke markedsandelene på, så da er hun smart nok til å finne på en plausibel forklaring til at hun er på hans kontor.

Når hun i tillegg overhører samtalen mellom sjefen og hans høyre hånd, økonomidirektør Griskesen, og sjefen sier «Dette må selvsagt ikke frøken Smartypants få høre, men saken er at jeg har stjålet ideen hennes, Griskesen.» – vel, igjen vil leseren mest sannsynlig bli like skuffet som frøken Smartypants under sofaen, men av helt andre årsaker.

Skal heltinnen din overhøre en slik samtale, så sørg for at hun har aktivt gått inn for å avlytte sjefen, eller i det minste manipulert ham til å forsnakke seg gjennom hennes egen kløkt og oppfinnsomhet.

Når Tess (i Julia Roberts skikkelse) får en telefon fra en kvinne som sier «Skru på kanal 88» i Ocean’s Eleven-filmen, og den kanalen tilfeldigvis er stilt inn på overvåkningskameraet som i perfekt HD overfører samtalen mellom Danny Ocean (George Clooney) og Mr. Benedict (Andy Garcia) – og dermed får høre at Danny lurer Benedict til å si at han ville gitt opp Tess for å få pengene tilbake … vel, da sier jeg bare Nei, koman – det blir for dumt!
Men ellers er det en veldig fornøyelig film, altså 😉

Til slutt – ikke få panikk. Troverdighet er ikke en eksakt vitenskap, og det er selvsagt lov å tillate seg elementer i et manus som kan virke i overkant fantastiske og tilfeldige. Bare sørg for at alt som ikke er troverdig likevel er det – det er ikke verre 😉

…this is your captain speaking

Av og til blir forfattere og forfatterspirer spurt om å være pilotleser, altså å lese en annens tekst og gi tilbakemeldinger. Det varierer veldig når i prosessen man blir spurt, og det betyr en del for hvordan man bør opptre som pilotleser. Her er noen tips og råd jeg har plukket opp på veien, både som pilotleser og som en som har behov for at andre gjør den samme jobben for meg. For ordens skyld – rekkefølgen er tilfeldig.

Si nei

Greit start 🙂 Men ja, jeg mener man må si nei til å være pilotleser av og til. Naturlig nok bør man si nei hvis man ikke har tid, eller ikke føler man har tid til å gjøre en grundig jobb, men jeg tar med et par-tre andre, gode grunner til å si nei:

  • Forfatteren vil hylles
    • Enkelte mennesker er narsissister og vil bare ha klapp på skulderen. Jo tidligere du luker ut disse, jo bedre. Du kan mest sannsynlig ikke hjelpe dem videre, og i hvert fall ikke med de negative sidene av kritikken din.
  • Forfatteren er sårbar
    • Andre kan rett og slett være for skjøre og sårbare for kritikk, og de kan være vanskeligere å si nei til, siden avslaget i seg selv kan gjøre vondt.  (Her skulle jeg ønske jeg hadde et supergenialt råd for hvordan du skal si nei – tips mottas med takk!)
  • Forfatteren er nær venn eller familie
    • Det er utrolig vanskelig å være ærlig og kritisk til dine aller næreste venner eller familie. Vær heller ærlig på at nettopp derfor vil du ikke kunne gjøre en så god jobb som forfatteren fortjener.

Start positivt …

Det er både psykologi og god folkeskikk bak dette punktet, og det gjelder slett ikke bare pilotlesing – la det gjerne bli en regel for alle tilbakemeldinger du gir 🙂 Det er langt enklere å akseptere negativ kritikk etter at man først har fått litt skryt. F.eks.:

«Språket er flytende og lettlest, og historien er kreativ. Jeg liker at hovedpersonen blir kastet ut i utfordringene slik, og at alt slett ikke er som jeg først trodde. At morderen blir avslørt helt i starten var et fiffig grep, slik historien ble fortalt gjennom offerets øyne. Teksten lider litt av at det er en del klisjeer, så en innsats for å finne nye vendinger for slike vil styrke helhetsbildet av teksten. Her er noen eksempler … »

… men unngå kritikksandwichen

Et vanlig, men etter mitt skjønn litt sleipt grep i retorikkunsten er å pakke inn negativ kritikk i positive utsagn. Det tynner ut innholdet i tilbakemeldingene dine, rett og slett. Et eksempel kan være:

«I kapittel syv slår du bena under meg med den herlige replikken til frøken Hansen, og jeg må innrømme at jeg både lo høyt, og tenkte at JESS, der fikk doktor Berg virkelig svar på tiltale. Det er en god del skrivefeil i både dette kapittelet og teksten for øvrig, og språket generelt framstår litt enkelt og stakkato. I tillegg tviler jeg på at operasjonsmetodene til doktor Berg kan være særlig realistiske. Etter vendingen du foretar i kapittel elleve, blir historien om mulig enda mer spennende, og jeg gleder meg enormt til å lese resten.»

Og det er teksten du skal si noe om, ikke forfatteren

Denne er kanskje litt subtil, men det er likevel en forskjell på å si at «Du bruker litt for mange klisjeer …» og «Teksten kunne ha godt av litt færre klisjeer …» Det samme gjelder skryt, selv om det selvsagt er godt å høre at: «Måten du bruker landskapet til å fortelle Eivas historie på, er helt strålende …» Fokuserer man derimot på teksten, er det slett ikke fælt for forfatteren å høre at: «Landskaps-metaforene fører leseren inn i Eivas liv og historie på en helt strålende måte …»

Les, les igjen og les enda en gang – med papir og blyant.

OK, kanskje du føler deg like vel med elektroniske notatverktøy, men poenget er i hvert fall at du må lese teksten grundig. Mange ganger. Noter mye, og vent med å skrive tilbakemeldinger før du har lest gjennom teksten flere ganger. På denne måten får du et helhetsbilde, og det er først og fremst det forfatteren trenger å høre noe om.

Detaljnivået styres (litt) av når i prosessen du er involvert

Noen liker å få pilotlesehjelp helt i starten, kanskje etter et par-tre kapitler, mens andre (som jeg) venter til manuset er helt ferdig – eller førsteutkast, som noen kaller det. Avhengig av når du blir involvert som pilotleser må du vurdere detaljnivået. Leser du de tre første kapitlene av en roman, er det ikke skrivefeil som bør være i fokus. Da handler det om hvorvidt du opplever karakterene som interessante, premissene for historien bør være synlig, du får en følelse av om språket og replikkene flyter bra og generelt om dette fenger deg som leser.

…og vit hva forfatteren vil ha ut av tilbakemeldingene dine

Jeg ble nylig spurt om å lese en novelle, et førsteutkast, og forfatteren ba meg svare på ett enkelt spørsmål: «Er historien interessant?» Det var i grunnen et svært relevant spørsmål, og heldigvis kunne jeg svare et rungende JA på spørsmålet. Tidligere i vår leste jeg en hel, ferdig roman, hvor forfatteren ga meg frie tøyler til å «hakke løs» (hans ord) på alt jeg måtte ønske. Dermed kunne jeg både si noe om historien, karakterene, verdivendinger, språk, dialog, plot (og et digert hull jeg fant i det) og heldigvis at oppklaringen av mysteriet fungerte utmerket.

Vær ærlig, men ikke brutal.

Vis respekt for den som har vist deg den store tilliten det er å be deg være pilotleser. Vær nøye, korrekt og saklig i tilbakemeldingene, men sørg for at du kan stå for alt du sier. Å ikke være for brutal sier seg kanskje selv,men likevel – husk at tilbake-meldingene dine skal hjelpe forfatteren framover i prosessen sin.

Følg opp

Det er slett ikke alle som liker å vise fram «babyen» sin, og så få høre at det er masse feil ved den. Likevel er det nøyaktig det man risikerer når man ber om pilotlesehjelp, og da synes jeg det inngår i jobben som pilotleser å følge opp i etterkant. Kontakt forfatteren etter noen dager/uker, og hør hvordan det går med skrivingen. Spør om kommentarene dine var til hjelp, og ev. om noen av dem må utdypes. Om du har tid og lyst, synes jeg også det er god kutyme å tilby seg å lese på nytt etter at forfatteren har redigert/omskrevet.

Sist, men ikke minst – ikke kritiser uoppfordret

Mange forfattere og forfatterspirer legger ut tekster i dedikerte skriveforum på sosiale medier, og da er det som regel underforstått at de også ber om tilbakemeldinger. Er det derimot en ren «oppslagstavle» for tekster, tekstutdrag, dikt osv., er det ikke nødvendigvis korrekt å kritisere dem. Vit at det er forfatterens ønske at du skal si noe om teksten før du gjør det.

Til slutt noen veldig gode råd på hvordan du kan «angripe» det svært ærefulle oppdraget du har fått som pilotleser, hentet fra Forfatterskolens gamle nettsider: Bli en god pilotleser, av Camilla Otterlei

Løsningsorientert

Det sies ofte at man skal se problemer i fugleperspektiv, og på den måten se løsninger og muligheter. Det sies også at «Det finnes ikke problemer, bare utfordringer», men det er en helt annen sak, som jeg kanskje kommer tilbake til.

Dagen etter forrige blogginnlegg, hvor jeg jublet over å ha gjort ferdig førsteutkastet mitt, ble jeg slått ut av feber. Nå skal ikke dette innlegget handle om sykdommen i seg selv – jeg skal begrense meg til å si at nesten fire uker med feber var en ubehagelig opplevelse for en (snart) gammel mann. Det er også årsaken til at jeg ikke har skrevet noe her på så lenge … sorry!

Planen var å ta et par dager «fri» fra alt som het manus og skriving – for å få litt avstand, litt fugleperspektiv – og så gyve løs på redigeringsjobben. Planen var ikke å gå fire uker, men det sånn ble det.

Jeg skulle begynne på begynnelsen, lese de første linjene og smake på dem – kjenne etter om de ga en god følelse. Det snakkes om den gode starten, åpningssetningen. Jeg hadde planlagt å skrive ut hele manuset, og så sitte med god gammeldags blyant og redigere. Stryke ut, sette ring rundt og lage piler og streker der jeg tenkte å flytte tekst. Lese replikker høyt. Lese avsnitt høyt og «smatte» litt på ordene.

Det var planen.

Fugleperspektivet ødela den.

I løpet av de fire ukene fikk jeg tid til å sveve såpass høyt og lenge (og her vil jeg understreke at jeg både mener metaforisk i forhold til fugleperspektivtanken og metafysisk i forhold til mengden tabletter jeg knasket) at jeg så en helt annen vei å gå. Og søndag formiddag gikk jeg i gang.

Jeg slettet de siste åtte kapitlene før jeg gjorde noe annet. Slutten, som jeg var ganske fornøyd med da jeg skrev den i fjor høst – i stikkordsform. Den jeg utbroderte i fullstendige setninger og avsnitt i løpet av april. Den funket ikke. Jeg måtte klippe den vekk.

11 327 – ellevetusentrehundreogsyvogtyve – ord rett i søpla.

Det er en eiendommelig følelse å dra åtte mapper ned til søppelkassen i Scrivener, og de sekundene jeg holdt bunken svevende over før jeg slapp dem nedi var svært lange. Nå kan man si at det ikke er så dramatisk likevel, i og med at jeg når som helst kan hente dem fram fra papirkurven igjen, men jeg påberoper meg retten til å ha bitte litt drama i livet!

Dessuten kommer jeg ikke til å hente dem opp igjen. Den slutten funket ikke, og den måtte bort.

Og ja, det føltes brutalt, i den grad det ordet hører hjemme i noe så trivielt som å skrive løgn og fanteri, som i prinsippet er hva jeg driver med.

Men det var nødvendig. Jeg kunne ikke la sjansen gå fra meg til å skrive den andre slutten. Den som plutselig dukket opp i en tanke midt i mai. Jeg skulle ønske jeg kunne dele både hva jeg opprinnelig skrev, og hva jeg i stedet tenker å skrive, men forhåpentligvis kommer den nye slutten ut i en eller annen skriftlig form en dag.

Hva angår uttrykket «Det finnes ikke problemer, bare utfordringer», har jeg følgende å si. Om en kvinne en dag kommer hjem og sier til sin mann: «Kjære, gynekologen min sier jeg har en utfordring i underlivet», så skal jeg være med på at uttrykket har livets rett. Inntil da vil jeg hardnakket påstå at det finnes problemer.

Slutten på manuset mitt var et problem, og jeg måtte finne en løsning. Løsningen er en ny slutt.

Nå må jeg bare skrive den. Jeg er i gang.

Etterpå skal jeg redigere …

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén