Boksmeden

– om å oppnå forfatterdrømmen –

Kategori: Skrivetips (Page 2 of 2)

Intervju med Anna Sofie Wendelboe

Her er «intervjuet» jeg gjorde med hovedpersonen i manuset «Vinnerhånden». Dette er en teknikk jeg har valgt å bruke for å bli kjent med karakterene, og jeg føler jeg har fått et godt innblikk i hvem Anna er ved å gjøre det på denne måten. Kanskje jeg finner på å poste intervju med både Morten og Maja senere…


Jeg har fått gleden av å intervjue Anna Sofie Wendelboe, kvinnen som skal ha hovedrollen i boken «Vinnerhånden». Hun bor sammen med mannen sin, Steinar, i en nydelig villa på Slependen, innerst i en enveiskjørt vei på Gyssestadkollen. Husets frue, som jeg tror er en ganske korrekt tittel, møter meg på trappen — skjønt, jeg tenker trapp er desto mindre korrekt betegnelse på det overbygde inngangspartiet. Hun har en lys rosa kjole på seg, med et sort belte. En tynn, hvit jakke dekker armene i den litt skarpe luften. Rett nok er solen oppe, men det er april, og knapt mer enn ti grader i skyggen.

Jeg: Det var veldig hyggelig av deg å ta deg tid til å snakke med meg, fru Wendelboe.
Anna: Nei, kjære deg, det skulle da bare mangle. Men jeg må insistere på at du sier Anna — fru Wendelboe er min svigermor.

Anna ler høyt, men jeg hadde kanskje ventet meg en litt mer trillende, kanskje overdrevent hjertelig «vestkantlatter». I stedet hører jeg en ekte, smittende latteren som fylle den store hallen hun hadde geleider meg inn i. De store skiferflisene og rommets volum — det må da være nærmere fem meter høyt — gir en fantastisk akustikk som gjør latteren enda vakrere, og samtidig nesten enda mer malplassert.

Anna: Dessuten har jeg masse tid i dag. Jeg skal ut og handle inn til det jeg kaller vårpussen i morgen, men bortsett fra å lage middag til Steinar kommer hjem, har jeg faktisk helt åpen kalender i dag.
Jeg: Vårpussen? Er det båt vi snakker om nå, fru … unnskyld … Anna?
Anna: Haha, nei, den får Steinar ta seg av. Jeg har et langt mer omfattende prosjekt hver vår. Kom, så skal jeg vise deg.

Vi går gjennom stuen — en ren kakofoni av hvitt, sølv og grått. Jeg får assosiasjoner til forsiden og minst åtte siders reportasje i Interiørmagasinets rikmannsnummer. Anna åpner to gigantiske glasskyvedører, og viser meg vei ut på terrassen. Vårsolen henger høyt over Drøbaksundet, og utsikten over Oslofjorden er utrolig vakker. Huset ligger like over Drammensveien, men både skogen opp mot Gyssestadkollen og den gigantiske hekken nederst i hagen demper lyden til en dyp brumming.

Anna: Du kan forresten se båten hans herfra. Det er den nest ytterste på pir nummer to fra venstre. Den er vulgært stor — Princess noenogførti, heter den.
Jeg: Hans båt?
Anna: Ja, definitivt. Ikke misforstå, jeg liker godt å være med på tur, og det er jo vakkert på fjorden om sommeren. Vi drar som regel et par uker på hytta, og det er jo en flott tur med båten.
Jeg: Ja, dere har hytte i Stavern, er det så?
Anna: Rekkevik, rett over Larviksfjorden fra Stavern. Steinar sier det er enklere å si Stavern, for det har folk hørt om.

Vi setter oss i en rottingsofa, og jeg ser rundt meg i sittegruppen den inngår i. Tolv sitteplasser, og i den andre enden av terrassen står nok en gruppe sofaer og stoler med minst like mange sitteplasser under tak. Under det samme taket er det bygget opp et helt kjøkken, med gassgrill, oppvask og langt mer benkeplass enn jeg har hjemme — innendørs.

Jeg: Har dere ofte gjester på terrassen?
Anna: Ja, Steinar liker å ta med kunder hit. Det gjør prosessen mer menneskelig, sier han. Han elsker å «kokkelere» der borte, og om ikke annet, så går gjestene stappmette herfra.
Jeg: Og du, da? Dine gjester?

Noe skjedde i munnviken hennes, antydning til en liten rykning.

Anna: Joda, jeg har da gjester selv. Eller — vi har andre gjester enn forretningsgjester, selvsagt. Søsteren min, Lene, er her ofte. Hun og hele bøtteballetten.
Jeg: Ja, du og søsteren din står hverandre ganske nære har jeg skjønt.

Antydningen i munnviken erstattes umiddelbart av et smil som får meg til å glemme vårsolen og utsikten. Anna Sofie Wendelboe innehar den egenskapen mange mister på reisen fra barndom til voksen — hun smiler med hele ansiktet. Om jeg bare så øynene hennes, ville jeg likevel vært i stand til å se at hun smilte. Det er tydelig at søsteren fremkaller noe varmt i Anna.

Anna: Lene betyr absolutt alt for meg. Vi har alltid delt alt, og er mye mer enn søstre. Hun er min absolutt beste venninne, og jeg er ganske trygg på at hun føler det samme. Ikke for det, både hun og jeg har andre venninner — særlig Lene — men det er ingen som slipper så langt inn som hun.
Jeg: Ingen?
Anna: Vel, Steinar, selvsagt. Eller — nei, egentlig er det ingen andre enn Lene som kommer helt inn bak murene mine.
Jeg: Det er et veldig spesielt begrep. Murene dine. Kan du fortelle meg litt om dem?
Anna: Uff, nei det var kanskje litt sært. Men er det ikke slik, da? At alle har noen stengsler, et inngjerdet område i tankene og drømmene som ingen slipper inn i?
Jeg: Og hva drømmer Anna om?
Anna: Akkurat nå skjønner jeg ikke hvordan jeg kunne glemme maten! Straks tilbake.

Hun spretter opp av sofaen og forsvinner inn i huset igjen. Jeg rusler ut på kanten av terrassen og ser ut over hagen. Et lite uthus — og igjen er jeg sikker på at jeg burde brukt et annet begrep, siden det er snakk om et bygg på størrelse med min egen garasje — står nederst i et hjørne av plenen, omkranset av hekken på to av sidene. Jeg rusler ned og kikker inn gjennom et av vinduene. En arbeidsbenk av metall strekker seg langs den ene langveggen og i vinkel ut langs kortveggen. Jeg anslår hele til å være åtte meter. På veggene er det kraftige hyller og skap, og under benkeplaten står digre krukker — er det terracotta sånt heter, mon tro — og en del hageredskaper. Alt ser nyvasket ut, og jeg mistenker at alt også står på korrekt plass.

Anna roper fra terrassen: Du må bare gå inn, altså — det er mitt lille skjulested, verkstedet mitt.
Hun kommer gående med to glass i hendene.
Anna: Her, litt iste, og så har jeg ordnet litt lunsj til oss. Men som sagt, bare gå inn. Det er her jeg foretar vårpussen.

Vi går inn i verkstedet, og jeg ser de to veggene jeg ikke så fra vinduet. Nok en mengde hyller og skap, samt enda flere krukker og noen figurer. Jeg teller minst fire hjorter og like mange svaner, samt noen ugler og noe jeg tipper er en rev.

Anna: Ja, her står de vinterlagret, hele Hakkebakkeskogen. I morgen er det til pers med hele gjengen, og mor sjøl også.
Jeg: Det er ikke småtteri, nei. Du bruker langt mer enn en dag på dette, vil jeg tro.
Anna (latteren igjen — like smittsom): Det kan jeg love deg. Jeg begynte allerede i mars, med sortering, vasking og rydding. Det ser ikke så verst ut her inne nå, men jeg var litt slurvete i fjor høst da jeg ryddet inn dyrene og plantene. Ris til egen bak. Jeg måtte lime et par av dem også — en japansk investor fant det for godt å falle oppå dem etter å ha funnet ut at Steinars konjakk ikke var så mild som han trodde. Uff, det var et håpløst selskap. Karaoke og greier — helt forferdelig.
Jeg: …
Anna: Uansett, hagen min er et prosjekt som pågår stort sett hele året. I hvert fall fra mars til oktober. Men jeg må vel innrømme at jeg bruker litt tid på å planlegge den om vinteren også. Jeg har litt lyst å bygge tak over mer av terrassen i år, og så tenker jeg … huff, jeg høres ut som den vestkantfruen nå.
Jeg: Jeg tror mange ville misunt deg denne hagen, i hvert fall.
Anna: Mulig. Kom, vi går og spiser.

Igjen ser jeg rykningen i munnviken. Vi går opp på terrassen, og jeg ser hva Anna legger i begrepet «litt lunsj». Det dufter nybakt av de store, luftige firkantede brødstykkene, og jeg mistenker at alle de tre skålene inneholder ting som er laget fra bunnen av — i dag. Et fat på størrelse med parabolantennen min er fylt med oster og spekekjøtt, og to digre metallboller bugner av salat; én grønn og én pastavariant.

Jeg: Og så lager du mat.
Anna: Vel, jeg må jo bruke det latterlig store kjøkkenet til noe, så joda — jeg lager mat selv. Det var aldri noe jeg trodde jeg kom til å like, men etter at Thomas kom, og jeg sluttet å jobbe, ble det til at jeg lagde mer og mer selv.
Jeg: Ja, du valgte å bli hjemme med sønnen din i stedet for å gå tilbake i jobb. Hvorfor?
Anna: Valgte og valgte. Jeg sa til pappa at «jeg er tilbake om et år» da jeg gikk ut i permisjon. Han svarte «vi får nå se», men jeg la ikke noe i det da. Det var hele tiden planen min at jeg skulle fortsette i firmaet hans, og etter hvert ville jeg bli partneren hans. Nesten ironisk at Lene var den som fortsatte på advokatveien, og ikke jeg.
Jeg: Men hun jobbet ikke hos faren deres?
Anna: Jo, i starten gjorde hun det, men jeg tror ikke det gikk mer enn et halvt års tid så fikk hun jobb i et annet advokatbyrå. Det tror jeg reddet forholdet mellom dem, henne og pappa. De er altfor like, på godt og vondt.
Jeg: Men du og faren din kommer godt overens?
Anna: Det gjør vi alle tre, heldigvis. Etter at mamma døde, var det jeg og Lene som holdt pappa på bena. Han var klar for å gi opp — uten mamma var han ingenting, sa han. Heldigvis kom vi oss gjennom sorgen sammen, og det har styrket det som allerede var svært sterke bånd.
Jeg: Men du gikk ikke tilbake til jobben.
Anna: Nå må du spise, altså. Jeg prøver ut noen ideer på pesto-fronten for tiden, så du er litt forsøkskanin.

Jeg forsyner meg av foccaccia-brødet, og legger noen klatter av det jeg nå skjønner er rød, gul og grønn pesto på fatet. Mens jeg pirker løs et par skiver av en svært velduftende skinke fra kjøttfatet, fortsette Anna.

Anna: Men nei, jeg gikk ikke tilbake. Jeg koste meg veldig det første året av permisjonen, og jeg og Thomas hadde det himmelsk. Steinar mente det var best for Thomas om han ikke måtte i barnehage før han var et par år eldre, så jeg ble værende hjemme litt til. Planen var å få ham inn i barnehage ved treårsalderen, og så skulle jeg fullføre jusstudiet og samtidig fortsette som fullmektig hos pappa. Steinar overbeviste meg om at det kom til å bli utrolig hektisk, og det hadde han nok rett i. Jeg valgte å bli hjemme litt til, og så litt til, og når årene går på den måten — vel, plutselig var Thomas klar for skolen.
Jeg: Men det var fortsatt mulig å gå videre på studier og følge drømmen, vil jeg tro?
Anna: Det var det nok, men jeg hadde akseptert … jeg hadde bestemt meg for å bli værende hjemme.
Jeg noterer meg nok en gang at munnvikene vil noe, uten at jeg tror Anna selv er klar over det.
Jeg: Var dette en beslutning du tok selv, eller noe Steinar ville?
Anna: Jeg bestemte meg da jeg så timeplanen til Thomas i første klasse. Han sluttet på skolen klokken tolv hver eneste dag, kanskje med unntak av en dag hvor han sluttet klokken ett, og da måtte vi ha SFO-plass til ham. Det ville vært en veldig belastning for ham, siden han ikke hadde vært i barnehage, så jeg ville ikke. Jeg gikk ham i møte hver dag, og så kunne vi enten gå på kafe på storsenteret eller rusle i parken eller noe slikt. Han hjalp meg ofte med å finne på hva vi skulle lage til middag når faren kom hjem fra jobb.
Jeg: Hadde Thomas mange venner?
Anna: Nei, dessverre. Han hadde et par-tre stykker, altså, men han var ikke veldig sosial av seg. Det bedret seg betraktelig på ungdomsskolen. Det var nok datainteressen hans som var årsaken til det. Han er utrolig flink med data — jeg skjønner ikke halvparten av hva han sier når vi snakkes. Og det er ikke engang data han studerer.
Jeg: Han studerer i Sveits, ikke sant?

Igjen er smilet tilbake, og igjen kjenner jeg at vårsolen mister all sin effekt. Hadde jeg ikke vært forfatter, og Anna bare en fiktiv person, ville jeg falt pladask utelukkende basert på det smilet. Det er tydelig at søsteren og sønnen er katalysatorer for lykkefølelse i denne kvinnen.

Anna: Ja, det stemmer – i Bern. Han studerer økonomi, eller «finansmagi», som han selv kaller det. Han er veldig flink, og sier han trives svært godt der nede. Vi snakkes minst et par ganger i uken, ofte på Skype, når jeg får det til å virke. Jeg er ikke så flink på data, som sagt, men Thomas har med mye tålmodighet og ikke altfor mye øyehimling klart å få meg til å forstå Mac-en min litt bedre. Mellom oss sagt, han burde heller studert IT og data, men Steinar har overbevist ham om å gå i sine fotspor.
Jeg: Steinar er ganske overbevisende?

Munnvikene igjen.

Anna: Og paven er katolikk?

Jeg ler, nesten litt unnskyldene — jeg føler jeg har tråkket på noe, men samtidig klarer jeg ikke å la være å tråkke litt mer. Jeg vil høre hva hun tenker om dette.

Jeg: Vel, ja. Men du må nesten gi meg litt mer å gå på — jeg skal forsøke å fortelle folk om dette, vet du.
Anna: Ja, du nevnte noe om en bok. Jeg er litt usikker på hva jeg mener om det. Men greit, vi fortsetter litt til — hvis du lover å smake på pastasalaten. Jeg fikk tak i en ny ladning av favorittmelet mitt for litt siden — tipo 00 — fra en baker jeg møtte en gang jeg og Steinar var i Italia.
Jeg: Og han sender mel til Norge?
Anna: Ja, er det ikke fantastisk?

Og der var smilet tilbake. For en kameleontilværelse hun lever!

Anna: Roberto Giovanni heter han, og er en helt herlig fyr. Han bor i en liten by som heter Greve, i Chianti-distriktet. Jeg og Steinar var der sammen med de andre finansmeglerne i firmaet hans, og mens mennene var på golfbanen, gikk jeg og noen av fruene rundt og handlet souvenirer. Jeg satte meg ned ved et bord utenfor et lite bakeri, og der kom en liten, trillrund mann med det største smilet du kan tenke deg ut og sa «Bon giorno, signora!»
Jeg kan tenke meg et enda bredere smil — men jeg sier ikke noe.
Anna: Vi ble sittende og prate i nesten en time. Han var så imponert over at jeg kunne italiensk, men jeg vet han bare var høflig. Jeg tok et lydkurs mens jeg likevel bare gikk hjemme på dagene, men jeg tror jammen jeg lærte mer på den timen med Roberto enn de ukene lydkurset varte. Vi skriver brev til hverandre minst en gang i måneden fortsatt.

Jeg noterer meg navnet, og merker at det er en figur jeg kanskje vil utforske mer — i et annet manus.

Jeg (dessverre med pastasalat i munnen): Vi snakket om Steinar … at han er overbevisende?

Og smilet hennes forsvinner i samme sekund, noe jeg vet ikke skyldes at jeg snakket med mat i munnen. Strengt tatt har jeg følelsen av at det ikke plaget henne i det hele tatt — vestkantfrue er ikke en del av hennes sjel, tross adressen.

Anna: Ja, han kan være svært overbevisende. I den siste tiden har jeg tenkt at jeg kanskje skulle vært litt mer … jeg skulle sloss litt mer for hva jeg ville. Ikke misforstå — jeg har elsket hvert sekund hjemme med Thomas, men jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at han også ville hatt det godt i både barnehage og SFO. Og jeg tror jeg utmerket godt ville fungert som mor også kombinert med karriere. Men Steinar jobber utrolig mye, og det blir veldig mange sene kvelder på kontoret. Og han reiser ofte i jobben, naturlig nok. Jeg tenkte…

Hun svelger unna klumpen i halsen med mer iste — jeg er usikker på om hun vet at jeg registrerte skjelvingen i stemmen.

Anna: Jeg beklager, det hadde satt seg litt salat i halsen…

Jeg smiler, og nikker. Venter på at hun skal fortsette. Karin Fossum lar ofte Konrad Sejer gjøre nettopp det — vente, i stedet for å snakke til folk han avhører (eller intervjuer, som i mitt tilfelle). Det er en teknikk han har god erfaring med. Folk vil egentlig fortelle, og jeg håper det samme skal gjelde Anna Sofie Wendelboe i dag.

Anna: Jeg ville ikke at en au pair eller barnepike skulle være den som oppdro Thomas, og Steinar sa det var det som ville skje om jeg også jobbet. «Du kan tror så mye du vil at du kan slutte klokken fire, men du vet godt at det fort blir overtid i det yrket også», sa han. Jeg var enig. Så — jeg ble hjemme. I ettertid kjenner jeg at han hadde rett også. Jeg ser ham nesten aldri selv. Han kommer ofte hjem etter at jeg har lagt meg, og selv om jeg vet det er nødvendig for ham å jobbe så mye, så …

Mer iste.
Jeg sier ikke noe.
Hun stirrer utover fjorden. Solen har flyttet seg noen grader vestover, men bader fortsatt terrassen med herlig vårlys. De ti gradene i skyggen er ikke gjeldende her — det føles som en sommerdag, men Anna ser ikke ut til å nyte det nå. Jeg får nesten dårlig samvittighet, men samtidig vet jeg at jeg er nødt til å vite dette for å kunne skrive historien som følger. Anna har ingen anelse om hva jeg kommer til å avdekke.
Eller — har hun det?

Anna: Jeg tror han kan finne på å være utro mot meg.

Hun reiser seg og går bort til gelenderet, støtter seg på det, og jeg ser kroppen begynner å riste.

Hadde hun vært et menneske av kjøtt og blod, ville jeg gått bort og lagt armen rundt henne for å trøste henne. Slik det er nå, velger jeg å ta en slurk av isteen, som jeg slett ikke liker — jeg tror jeg velger å la det være Pepsi Max i stedet. Jeg tar en slurk av Pepsi Max-en, reiser meg, og går. Det er april 2015, og jeg må skynde meg hjem for å skrive hva som skjer om morgenen noen få dager senere.

Bryt reglene!

Show, don’t tell!

Dette rådet er noe av det som oftest gjentas i skrivesammenheng. Det har blitt et mantra, en regel vi som ønsker å skrive bøker må leve etter. Så – hva betyr det? Her er et eksempel:

Ola var 203 centimeter høy, og var en hissig fyr.

Ikke noe problem for leseren å se for seg Ola etter dette. MEN – dette er ikke godt nok ifølge Show, don’t tell-regelen (SDT). Vi bør heller få høyden og temperamentet til Ola fram i teksten gjennom å vise leseren dette. Det handler om å dramatisere teksten, ikke bare formidle faktiske opplysninger. For eksempel slik:

Jeg hørte bråket ute i gangen, og skjønte at Ola nok en gang var på krigsstien. Selv om det strengt tatt var noen cm klaring, bøyde han hodet for å ikke slå borti dørkarmen da han kom busende inn på kontoret mitt.

OK, ikke revolusjonerende litteratur, men likevel er poenget synlig.

Et annet eksempel:

De tok toget til Bergen.

Ifølge SDT-regelen, bør man heller gjøre noe slikt:

Anna stirret ut på det vakre landskapet utenfor togvinduene. Hun la hånden bort på armen til Ola. 
«Se! Er det … reinsdyr?»
«Ja, så sannelig», sa Ola. «Jeg er utrolig glad vi valgte å ta toget for en gangs skyld. Du ser ikke mange reinsdyr i taxi-køen på Flesland.»

Igjen ingen litteraturprisvinnende løsning (og jeg vet – ingen sier egentlig «så sannelig»), men teksten følger i det minste SDT-regelen.

Bryt reglene!

Men – skal man alltid strebe etter å følge den? Selvsagt ikke. Mange forfatterspirer blir veldig opphengt i dette, og bruker enorme mentale krefter på å vise, ikke fortelle. Ofte ender man opp med unødvendig lange passasjer når man egentlig bare skal formidle noe kort og greit.

Av og til er det helt ok å skrive «Han var redd.» uten å få panikk for at du brøt SDT-regelen. «Han knuget armlenet så hardt at knokene var helt hvite, og en svettedråpe gled sakte ned fra tinningen.» sier det samme, men bruker seks ganger flere ord. Rådet mitt blir å finne balansen i SDT-regelen, og bruke den der det virkelig trengs, og av og til tillate seg selv å bare fortelle rett fram. Show AND tell er en god litterær vei å gå.

Jeg har nettopp lest Karin Fossums «Se deg ikke tilbake!», og der finner jeg gode eksempler på både SDT og passasjer hvor hun rett og slett bare forteller i stedet. Som her, hvor Konrad Sejer får med seg en annen betjent enn Karlsen:

Derfor fikk han med seg Skarre i stedet, en ung krøllete betjent, omkring halvparten så gammel som ham selv. Skarre var en lystig liten mann, blid og optimistisk, og med rester av sørlandsdialekt som slo igjennom i takt med pulsen.

Masse fortelling her, nærmest straffbart om man legger SDT-regelen til grunn for tiltale. Men om det er noen lesere som savner en mer subtil og visende passasje – vel jeg tviler. Hun kunne selvsagt skrevet noe slikt:

«Skarre», sa den unge mannen, og strakte fram hånden. «Jeg håber du er like gira som meg, Sejer, for dette blir jammen et spennende oppdrag»
Typisk disse unggutta, tenkte Sejer, alltid ukuelig optimister. Denne fyren med det fårete gliset kunne vært sønnen hans, bortsett fra at Sejer aldri hadde vært sammen med noen sørlandsjente – Arendal eller Grimstad, om han skulle dømme ut fra de små gjenværende dialektsporene.

Takk og pris at Karin Fossum bryter SDT-regelen, er vel min konklusjon – jeg mistenker at du er enig! 😊

Et annet sted vil Fossum få fram at bygda hvor handlingen finner sted er avsidesliggende, og bildet hun bruker levner ingen tvil om at her handler det om en typisk norsk bygd, full av gamle vaner, inngrodde fordommer og «alle kjenner alle»-fenomenet:

Bygda lå i bunnen av en dal, innerst i en fjord, ved foten av et fjell. Som en kulp der vannet sto så altfor stille. Og det vet alle, at bare det vannet som renner, er friskt.

Dette er poetisk, og lett å se for seg det lille samfunnet som Fossum viser oss her.

Hvor mye veier en fisk?

Hvor mange ord er det i en bok? Dette er et spørsmål som stadig går igjen blant forfatterspirer – som meg selv. Da jeg begynte å skrive det første romanmanuskriptet mitt, Seb, var jeg nesten sykelig opptatt av å finne ut hvor langt det skulle være. Eller, kanskje rettere sagt, hvor langt det kunne være. Jeg søkte på nettet, og fant ut at en god del folk hadde noe å si om dette – både etablerte forfattere og forlagsfolk, men også skribenter og forfatterspirer som ikke hadde samme fotfeste i bransjen. Som med de fleste andre tema på internett, sprikte meningene veldig.

Litt av det jeg fant ut:

  • Originalmanuskriptet til «The Lord of the Rings» er håndskrevet på 9 250 ark, med nærmest kalligrafisk skrift av Tolkien selv.
    • Jubileumsutgaven fra 2005 har 1178 sider og 455 125 ord
  • «Charlie and the Chocolate Factory» av Roald Dahl inneholder 30 644 ord på originalspråket.
  • En gjennomsnittlig science fiction-roman er på ca. 114 000 ord.
  • Tom Egeland er en ganske klok fyr

Det siste punktet var det som hjalp meg mest; strengt tatt var det nok det eneste av ovennevnte som hjalp meg. I et skriveseminar svarte han (noe parafrasert) at: « … så mange ord som trengs for å fortelle historien. Historien vet selv når den er ferdig.»

Tom utdypet videre at forlagsredaktører er totalt uinteresserte i antall ord når de får et manuskript til vurdering. De er opptatt av hva du har skrevet. En typisk forlagsredaktør vil lese de første tre–fire sidene av manuset og allerede der gjøre seg opp en mening om språket og tekstens litterære kvaliteter. Hvis han sitter igjen med en god følelse, hopper han kanskje noen titalls sider ut i manuset og leser for å se om de samme kvalitetene fortsatt er der. Dersom manuset fortsatt virker godt skrevet, kan det hende det havner i bunken av manuskripter han bestemmer seg for å lese mer grundig.

Hvorvidt det er på 30 644 eller 455 125 ord er fortsatt ikke relevant for vedkommende forlagsredaktør!

Det handler utelukkende om språket, om de litterære kvalitetene og etter hvert om historien og de personene leseren møter. Hvilke konflikter og utfordringer personene møter osv.

Til slutt, for de som likevel synes sånt er interessant – her er noen kjente romaner, og antall ord på originalspråket:

Roald Dahl, Charlie and the Chocolate Factory: 30 644
F. Scott Fitzgerald, The Great Gatsby: 47 094
William Golding, Lord of the Flies: 59 900
John Green, The Fault in Our Stars: 67 203
J.D. Salinger, The Catcher in the Rye: 73 404
J.K. Rowling, Harry Potter and the Philosopher’s Stone: 77 325
George Orwell, Nineteen Eighty-Four: 88 942
J.R.R. Tolkien, The Hobbit: 95 022
Jane Austen, Sense and Sensibility: 119 394
Jodi Picoult, My Sister’s Keeper: 119 529
J.R.R. Tolkien, The Lord of the Rings: 455 125
Leo Tolstoj, War and Peace: 587 287

Noen norske, basert på beregning ut fra ord pr. side:
Didrik Morits Hallstrøm, Du er ikke død før jeg slutter å elske deg: 41 – 43 000
Karin Fossum, Se deg ikke tilbake!: 81 – 83 000
Anne B. Ragde, Ligge i grønne enger: 82 – 84 000
Tom Egeland, Den 13. disippel: 135 – 137 000
Carl Frode Tiller, Innsirkling 3: 165 – 167 000
Lars Saabye Christensen, Beatles: 203 – 207 000
Heidi Raae, Søndagsbitch: 73 270

Jørn Harald Persson, Seb (uutgitt enn så lenge): 87 288
Jørn Harald Persson, Vinnerhånden (så langt): 49 898
Jørn Harald Persson, Drømmekrigeren (så langt): 16 307

Forfatterskolen – et genialt skrivetips!

Ett av de beste skrivetipsene jeg kan komme med, er å lære av folk som vet hva de snakker om. Derfor vil jeg anbefale Forfatterskolen, som ledes av rektor Kristine Storli Henningsen. Sammen med «Support» (Sven Inge) og sekretær/assistent/arbeidsjern Hanne Einang og et team av svært dyktige manuskonsulenter driver Kristine denne nettbaserte skriveskolen. De tilbyr flere forskjellige kurs innen skjønnlitteratur (romaner, noveller, serieromaner, barnebøker) og faglitteratur bl.a.

Om du melder deg på et av kursene blir du også medlem i et lukket Facebook-forum, hvor jeg GARANTERER at du finner inspirasjon, motivasjon, skrivehjelp og støtte på veien videre mot forfatterdrømmen din.

Hver uke arrangerer Forfatterskolen også ett eller flere webinarer, hvor kjente navn som Tom Egeland, Gunnar Staalesen og Ingvar Ambjørnsen (for å nevne noen få) bidrar med nærmest utømmelige kilder av kunnskap om skrivefaget.

Så – dagens skrivetips gjentas enkelt: Sjekk ut Forfatterskolen!

Skrivetips

I denne kategorien vil jeg prøve å si noe til deg som kanskje har den samme drømmen som meg, og ønsker å lære å skrive bedre. Jeg er svært ydmyk overfor det faktum at jeg ikke er utgitt forfatter ennå, men samtidig er jeg trygg på at noe av det jeg har lært om skrivefaget likevel er verdt å bringe videre.

Så – hvorfor ikke starte med mitt skrivemotto, som henger over skriveplassen min:

«Make them care!»

Får du leserne dine til å føle noe når de leser, har du kommet langt. Det kan være sympati med hovedpersonen din, forakt for skurken, ømhet overfor en som møter motgang eller kanskje en stemningsfølelse når du beskriver den lille landsbyen i Hellas. Alt som skaper følelser hos leserne er med på å binde dem til historien. En leser elsker å bli fanget og bundet av historien din! Make them CARE!

Page 2 of 2

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén