Boksmeden

– om å oppnå forfatterdrømmen –

Kategori: Skrivetips (Page 1 of 2)

Øyh! Det æ’kke lov!

Da jeg begynte å skrive for alvor for noen år siden, var jeg helt klar på at jeg måtte få inn en del skriveteknisk kunnskap. Det holder ikke med kun skrivelyst og skriveglede om man skal lykkes som forfatter. Så jeg kjøpte noen bøker om temaet, deltok på et skrivekurs en helg med Henrik Langeland, tok et online-kurs hos Forfatterskolen, og begynte å bygge opp verktøykassen min.

Jeg leste og lærte om alle mulige begreper; Show, don’t tell, verdivendinger, protagonister, anførende setninger og drøssevis av andre. Jeg har snakket med en del forfattere både online og irl, samt hørt og sett foredrag, webinarer, YouTube-klipp osv. Generelt sett er det ganske stor enighet om det meste i skrivemiljøene, og så er det noen som skiller seg ut i en eller annen form. Noen sier: «Show, don’t tell!», mens andre sier: «Pfffft … ær’e så nøye’a?» Men, som sagt, generell enighet.

Slik strømmet rådene fra de forskjellige kildene, og etter hvert har jeg funnet min egen måte å bruke verktøykassen på. Lik min vanlige verktøykasse, den som står i boden, bruker jeg ikke alle verktøyene – eller jeg bruker noen langt oftere enn andre. Noen bruker jeg garantert feil, og det gjelder begge verktøykassene 😊
Men ett verktøy kjente jeg heldigvis svært godt fra før, og det er også det verktøyet jeg oftest blir rådet til å bruke – og det jeg oftest råder andre til å bruke.

Les!

Dette går igjen overalt. Les, les og atter les!

Du kan ikke bli en dyktig forfatter om du ikke leser bøker. Det høres da logisk ut, gjør det ikke? Jeg er i hvert fall overbevist om det. Jeg kan ikke helt se hvordan man kan bli en dyktig fotballspiller uten å se andre spille fotball, eller pianist uten å høre andre spille piano, maler uten å se andres verk osv.

If you don’t have time to read, you don’t have the time (or the tools) to write. Simple as that. – Stephen King

Og jeg leser og leser, og har gjort det siden jeg var 6–7 år gammel. Lillebror og Knerten er det første bekjentskapet jeg husker godt fra egen lesing, selv om jeg nok også fikk god hjelp av mamma og selvsagt stemmen som sa «Morn, morn!» på Barnetime for de minste, litt over klokken åtte hver morgen – Anne-Cath Vestly.

Så gikk det slag i slag, med Bobsey-barna, Brains Benton, Alistair MacLean og Desmond Bagley ut i tenårene. Deretter Stephen King, Tolkien, Kjærstad, Saabye Christensen, Wassmo, Elstad osv. Jeg ble et lesende menneske.

Og jeg nøt det å forsvinne inn i Derry, Maine – byen hvor «IT» utspiller seg, eller å rusle rundt på Frogner sammen med Kim og gutta i Beatles. Jeg fikk vondt av Senere, Lena og Huset med den blinde glassveranda, og satt fjetret og leste meg gjennom Jonas Wergeland-trilogien til Jan Kjærstad. For øvrig var det Kjærstads bøker som ga meg det siste dyttet til å si: «Nå skal jeg bli forfatter!»

Så begynte jeg å lære disse verktøyene jeg har nevnt. Show, don’t tell. Synsvinkel. Antagonistens motivasjon. Karakterbuer. Og hva skjedde?

Verktøyene begynte å prege lesingen min!

Jeg så etter verktøyene i bøkene – hvordan Tom Egeland la ut et bitte lite hint på side 23, og hvordan han lot dette subtile bli en del av en større oppklaring fire hundre sider senere. Hvordan Per Petterson bruker verdivendinger i Ut å stjæle hester.

Jeg leste kritisk. Og hjelpe og trøste så lærerikt det var! Jeg fant ut hvordan de gode forfatterne brukte verktøyene, hvordan de brukte skrivestemmene sine, hvilke teknikker de hadde lagt inn og hvilke de utelot. Jeg økte lesemengden betraktelig, og har ligget på ca. to bøker i uken de siste fire årene. Å lese kritisk ble et nytt verktøy, og jeg elsker å bruke det.

Og så opplevde jeg av og til å bli sint!

Sint når jeg leste forfattere som hadde stor suksess, men som jukset! Når Karin Fossum bytter synsvinkel midt i et avsnitt – som jeg nettopp har lært man IKKE skal gjøre – sa jeg høyt: «Hei, dette kan du ikke gjøre!» Sint når en annen av våre store forfatterstjerner brøt show, don’t tell-regelen gang på gang. Eller jeg kunne lese Marit Reiersgårds Stolpesnø og oppleve at hun hoppet fra hode til hode på samme måte som Fossum, og tenke – hvorfor får hun lov, når jeg ikke får lov?

Og så skjønte jeg det. De får det til å funke … det er hele poenget.

En syv år gammel tass sitter og dingler med bena på en altfor høy pianokrakk, og enkefru Syversen terper på at han må løfte håndleddene sine. Han går hjem og må spille C-dur-skalaen hundrevis av ganger. Han må lære notene, nøklene, taktene, skalaer og alt mulig annet som befinner seg i en pianists verktøykasse. Fjorten år gammel er han en ganske dyktig pianist, som spiller Grieg og Beethoven slik de skal spilles – slik stykkene står skrevet på notearket. Enkefru Syversen kneiser stolt på setet i kinosalen når gutten spiller på kulturskolens årlige julekonsert.

Så får han spørsmål fra en i klassen om å bli med i bandet. «Du spiller jo keyboards, gjør du ikke?»

Et år senere ser enkefru Syversen den gamle eleven sin spille på skoleavslutningen i tiende klasse, sammen med «The Stoopid Dropouts», og får sjokk. Han står og spiller! På et orgel! Han spiller en improvisert solo, utenfor skalaene og uten å holde hendene slik hun lærte ham.

Men hun kjenner at høyrefoten ikke klarer å holde seg rolig. Munnvikene sniker seg ukontrollert ut mot sidene, og litt oppover, og hodet vipper taktfast fra side til side. Han er jo dyktig! Det er virkelig flott å høre på. Litt bråkete, men hvordan i all verden fant han på den overgangen der? Og så hører hun det! Akkurat når han er i ferd med å falle utenfor kanten, redder han seg inn med en fantastisk akkordprogresjon – en hun husker hun brukte nesten fire pianotimer på å lære ham. Gutten blander Chopin inn i improvisasjonen sin, og det er helt vidunderlig å høre på.

Og derfor kan Karin Fossum og Marit Reiersgård, eller for den saks skyld John Irving, Carl Frode Tiller og Nina Lykke, slippe unna – nei, det blir feil begrep. De slipper ikke unna – de får det til å funke. De spiller en rå solo på et Hammond B3, eller et løp på gitarhalsen, eller de maler med teknikker som ikke står i noen lærebok. Jon Lord kunne aldri båret Deep Purple fram slik han gjorde uten sin klassiske utdannelse, Freddie Mercury kunne aldri skrevet Bohemian Rhapsody uten den nitide terpingen i barndommen og Jacob Weidemann ville aldri fått fram lyset på sin eiendommelig vakre måte om han ikke hadde grunnkunnskapen på plass.

Og slik er det med gode forfattere også. De har lært seg å bruke verktøyene fra grunnen av, og DA kan de leke seg med rammene, tøye grensene.

 

Da er det lov – for da blir det bra!

Og hver og én av dem har lest, lest og atter lest, det er i hvert fall sikkert.

Og heldigvis leser jeg også fortsatt med samme glede, om enn med et par ekstra tanker i bakhodet 😉

Øyet som ser …

Alle som skriver skjønnlitterært vet hvor krevende det er å finne riktig synsvinkel på fortellerstemmen. Skal det være en hardbarket detektiv av Marlowe-skolen, som forteller historien personlig slik han husker den, eller kanskje en allvitende fortellerstemme som lar leseren få innblikk i alle karakterenes tanker og følelser til enhver tid?

Her er noen tanker om synsvinkler – ofte kalt POV, etter «point of view» som det heter på engelsk. Av en eller annen grunn har ikke forkortelsen SV blitt tatt i bruk i de skrivemiljøene jeg har fått innblikk i 🙂

 

Første person

Som nevnt er dette måten Raymond Chandler valgte å la sin detektivhelt, Philip Marlowe, fortelle historien i f.eks. «The Big Sleep»:

Rain filled the gutters and splashed knee-high off the sidewalk. Big cops in slickers that shone like gun barrels had a lot of fun carrying giggling girls across the bad places. The rain drummed hard on the roof of the car and the burbank top began to leak. A pool of water formed on the floorboards for me to keep my feet in. It was too early in the fall for that kind of rain. I struggled into a trench coat and made a dash for the nearest drugstore and bought myself a pint of whiskey. Back in the car I used enough of it to keep warm and interested. I was long overparked, but the cops were too busy carrying girls and blowing whistles to bother about that.

Her lar Chandler leseren bli med ut i den mørke gaten, i regnet, mellom politi og «løse fugler» og de som vet hvordan billig whiskey smaker, kan sikkert kjenne den sildre ned i halsen når Marlowe endelig kommer seg inn i bilen den feilparkerte (selvsagt) bilen sin. I første person fungerer dette strålende.

Det er ikke bare i krimgenren dette gir sterke effekter:

Jeg er den råeste løgner dere noen gang har vært borti. Det er virkelig ille. Hvis jeg for eksempel er på vei til en av disse kioskene for å kjøpe et ukeblad og noen spør hvor jeg skal, taler sannsynligheten for at jeg sier jeg skal i operaen. Det er virkelig nifst.

Dette ville bare ikke føltes like intenst om fortellerstemmen ikke tilhørte Holden Caulfield i «Hver tar sin – så får vi andre ingen» (Catcher in the Rye, 1951).

Utfordringen med denne stilen er at forfatteren aldri kan la leseren få vite andre karakterers handlinger, tanker, hensikter og følelser – med mindre hovedpersonen (fortelleren) ser eller hører det helt konkret. Løsningen er naturlig nok å la karakterer snakke til (eller innenfor hørevidde av) hovedpersonen, skrive meldinger, gå til angrep, løpe vekk, stønne osv. Handlinger som skjer uten at hovedpersonen vet om dem må enten utelates, eller formidles via slike grep. Det er vanskelig, men det funker veldig bra når det gjøres rett.

 

Andre person

Det finnes romaner skrevet i andre person, f.eks. Water-trilogien av Britney King («Water Under the Bridge», «Dead in the Water» og «Come Hell or High Water»), og det er rett og slett en øvelse jeg ikke har våget meg ut på i det hele tatt. All ære til Britney King (er det noe med etternavnet, kanskje?) som har lykkes. Det handler altså om å skrive i du-form:

Så står du der, og ingenting du gjør eller sier forandrer noe som helst. Du ser at han går ut, og tross ropene og skrikene dine, setter han seg i bilen og kjører av gårde. Motoren overdøver regnet noen fattige sekunder, men til slutt er det bare deg, kveldsmørket og de plaskende dråpene igjen. Du prøver å reise deg, men bena lystrer ikke. Et eller annet sted bak deg ligger livet, og foran deg … tomheten.

Selv om det flyttes fra første til andre person, får likevel leseren et nært forhold til karakteren. Mange mener at dette kan være en måte for forfatteren å distansere seg til jeg-personens liv og handlinger – men samtidig beholde kontakten. Jeg har prøvd å finne mer svevende forklaringer, men synes denne var grei 🙂

 

Tredje person

Ah – tryggheten! Her befinner de aller fleste seg, i den trygge favnen til en allvitende fortellerstemme. Jodi Picoult bruker tredje person i Heksejakten:

Han skulle ønske han hadde en vinterfrakk, men når du slapp ut av fengslet, fikk du på deg de samme klærne som du hadde gått med da du ble satt inn. Alt Jack hadde var førtitre dollar som hadde ligget i lommeboken den varme ettermiddagen da han ble sperret inne, et knippe med nøkler som åpnet dører til steder der han ikke lenger var velkommen, og en tyggegummi.

Vi får altså tilgang til både fysiske sanser (Jack fryser), minner (den varme ettermiddagen da han ble sperret inne) og andre tanker (der han ikke lenger var velkommen). Der han står utenfor fengselsporten kan han kanskje ikke vite sikkert om han er velkommen eller ikke, men fortellerstemmen vet det.

I neste kapittel får vi lese om Addie Peabody, og hvordan en dag i mars 2000 starter med at både kjøleskapet og vaskemaskinen ryker samtidig. Dette vet jo ikke Jack (som på dette tidspunkt ikke aner at det finnes noen ved navn Addie Peabody), men fortellerstemmen vet alt, og forteller oss det. Slik hopper den fra hode til hode gjennom boken.

En fordel med tredje person er at leseren kan få innblikk i hva f.eks. skurken planlegger, noe helten selvsagt ikke kan vite like enkelt. Hvis forfatteren virkelig vil være slem, lar hun leseren bli sittende og rope til den teite helten at han må «ikke gå inn der!» akkurat når han er dum nok til å gjøre akkurat det. Kulen i bakhodet er nesten fortjent!

Skriver man i tredje person, bør man være obs på at det koster litt. Prisen er først og fremst nærheten til karakteren(-e). Den direkte stemmen du får fra en førstepersonsstemme er vanskelig å formidle gjennom tredje person.

Noen forfattere, f.eks. Jan Kjærstad, vet å utnytte denne avstanden, som her – i «Erobreren» fra 1996:

Hun hadde noen på tungen, noe hun trodde var ganske originalt, noe om Sonja Henie-programmet, om hvor suggererende det var, disse priuettene og isen som sprutet, hvor erotisk, hadde hun lyst å legge til, men visste ikke om hun våget. Det var som å tiltale Hans Majestet Kongen. Mannen i baksetet var rett og slett Jonas Wergeland.

 

Begrenset tredje person

Når en fortellerstemme ikke er allvitende, men likevel forteller i tredje person, kan man kanskje hente inn litt av nærheten igjen. Forskjellen på begrenset tredje person og vanlig tredje person er at fortelleren er «inni» en og en karakter ad gangen.

En mann sitter på en buss, og legger merke til en ung kvinne som kommer ombord – en kvinne han aldri har sett før.

I allvitende tredje person: «Han gløttet over avisen og så på den unge kvinnen med det lange, ravnsvarte håret. Hun satte seg innerst ved vinduet, tydelig nervøs. Ikke rart, med tanke på hva hun skjulte i håndvesken sin.»

Mannen kan naturlig nok ikke vite hva kvinnen skjuler, og derfor er det kun gjennom den allvitende fortellerstemmen leseren kan få innblikk i hvorfor hun er nervøs.

I begrenset tredje person: «Han gløttet over avisen og så på den unge kvinnen med det lange, ravnsvarte håret. Hun satte seg innerst ved vinduet. Hun kikket raskt rundt seg, og knuget håndvesken inntil kroppen.»

Siden vi er i hodet på mannen, kan han ikke gjøre annet enn å observere, og ev. konkludere med at hun er nervøs basert på oppførselen hennes. Vi som leser får heller ingen annen informasjon, og må gjøre de samme vurderingene som mannen.

 

Flere første person-stemmer

Jodi Picoult skrev romanen «Åstedet» (House Rules – utgitt 2010) med flere fortellerstemmer. Hvert kapittel er fortalt i første person fra en av hovedpersonene. Dette er en spenstig variant, og vil appellere til leserne på forskjellig vis. Jeg likte det veldig godt, og håper å kunne få til denne varianten en gang 🙂

Utfordringen blir å sørge for at hver enkelt karakter får sin egen stemme (les mine tanker om skrivestemme her), og at ingen karakterer vet mer enn de naturlig ville visst gjennom historien. Å holde tråden slik er en stor utfordring, men som sagt – det kan bli knallbra!

 

Ikke hopp!

Selv om det finnes gode unntak fra denne regelen også (Carl Frode Tiller i «Skråninga» og Karin Fossum i «Hviskeren» er strålende eksempler), er det en grei regel å følge. Forsøk å unngå å bytte synsvinkel midt i et avsnitt eller en scene. Faktisk kan det være greit å holde én og samme synsvinkel gjennom et helt kapittel ad gangen.

Thom kikket i bakspeilet og så at bilen var borte. All erfaring tilsa at det likevel ikke var grunn til å slappe av. Han trykket gasspedalen enda en centimeter ned, og de 360 villhingstene under panseret vrinsket av glede og adlød ordren. En halv kilometer bak satt Korolev og stirret på bensinmåleren. Er det mulig? tenkte han. For første gang i sin nesten tretti år lange karriere i KGB hadde han klart å kjøre en bil tom for drivstoff. Den enorme neven boret seg med vill kraft gjennom glasset som om han kunne vri nålen tilbake og få bilen i gang igjen. Thom gliste og lot g-kreftene fra hans 1968 Shelby Cobra trykke ham bak i skinnsetet.

Fra «Thomme trusler», en særdeles fiktiv spionroman av Yearn Passion (2018). Om en slik passasje mot alle odds og sunn fornuft skulle sluppet gjennom redaktørens fingre, ville de aller fleste lesere rynket på nesen. Noen av dem også fordi det skurrer skikkelig når man hele tiden må forholde seg til synsvinkelskiftet.

 

Det altoverskyggende viktigste er uansett at du velger en form du er fortrolig med, som lar deg fortelle historien slik du ønsker, og som gir leseren den graden av nærhet du føler er den riktige. Den beste måten å lykkes med å finne synsvinkelen «din» på, er å lese. Masse. Finn ut hvorfor du likte akkurat den boken, og hvordan forfatteren har brukt synsvinkelen/-vinklene for at historien skal gripe deg.

Skriv, skriv, skriv og vær glad – skriv med den stemmen du har!

Hva er egentlig en skrivestemme?

Hvordan kan du finne, og utvikle din egen? Og, ikke minst, når vet du at du har en skrivestemme som andre vil lese?

En skrivestemme er summen av alt du legger i ordene og setningene du møysommelig får ned på arket. Skrivestemmen er først og fremst holdningene, følelsene og standpunktene du har i bakhodet når du skriver. Den er alt blodslitet, alle tårene, alle våkenettene, alle kampene mot skrivesperren og all smerten du har lidd deg gjennom for å få historien ned på papiret. Skrivestemmen er summen av hvem du er, og hvordan dette gjenspeiles i historien din. Den bestemmer rytmen i teksten. Den formidler stemningen i scenene, uhyggen og velbehaget til karakteren. Den påvirker følelsene til leseren, om den er bra. Strengt tatt gjør den det om den er dårlig også – men da bare på den måten at leseren blir skuffet og irritert, og legger boken fra seg. Den er skrivestilen din – metaforene, uttrykkene, adjektivene som du har valgt ut. Skrivestemmen er forskjellene mellom karakterenes måte å snakke på, måte å være på, måte å behandle hverandre på.

Og selv om alt dette i og for seg er korrekt, er det ikke bare å lese forrige avsnitt og så – vipps – vet du hva skrivestemme er. Men likevel – det er alt det. Minst!

Når tungrockbandet Disturbed overrasket musikkbransjen med sin inderlige og intense versjon av Simon & Garfunkel-klassikeren «Sound of Silence», kom suksessen som en følge av det som er en av læresetningene i musikkbransjen. «De gjorde låten til sin egen.» David Draiman synger stille, mørkt og inntrengende i begynnelsen, og Paul Simons legendariske tekst om menneskets økende apati, om det moderne samfunnets fremmedgjøring blir levendegjort i et crescendo som meisler teksten inn i hjernebarken på lytteren. Tekstens tidløshet blir understreket av den hese, skrikende og nærmest vondt-vakre stemmen hans i det som er blant mine personlige favoritter av tekstlinjer:

«Fools», said I, «You do not know
Silence like a cancer grows
Hear my words that I might teach you
Take my arms that I might reach you»
But my words like silent raindrops fell
And echoed in the wells of silence

På samme måte kan og bør du utvikle din egen skrivestemme gjennom å lese, lese og atter lese andre forfattere. Leser du Stephen King, John Irving, Leo Tolstoj, Sigrid Undset, Elena Ferrante, Henrik Langeland eller hva du enn liker, så vil du lære deres skrivestemmer å kjenne. Og du kan ikke unngå å bli påvirket. Du kan plukke og stjele, låne og kopiere – men til syvende og sist må du ende opp med å gjøre stemmen din til din egen.

Liker du å flette inn humor når du snakker med folk? Bruk det i skrivestemmen din. Liker du å overdrive metaforene? Bruk det i skrivestemmen. Liker du å utbrodere landskapsbeskrivelser og nærmest male bilder i hodet på folk når du forteller om fjellturen du var på i helgen? Bruk det i skrivestemmen din.

La hver enkelt karakter få en bit av deg, og la dem få sin egen del av skrivestemmen din. På den måten gir du dem liv, og lar leseren kjenne dem igjen. Når den gamle bestefaren i første kapittel forteller at:

«Vi gjemte oss nede ved bekken, like over svingen der den forsvinner under broen. Tyskerne trampet så hardt på veien at tennene mine klapret – ja, det var mens jeg hadde tenner, må vite – og jeg så bort på lille Victoria, piken fra nabogården. Hun lå og skalv, med hendene foran ansiktet – hun tenkte vel at om hun ikke så tyskerne, så kunne ikke de se henne. Akk, det velsignede barnet. Tenk at hun skulle bruke de selvsamme hendene til å fremføre de vakreste sonater og klaverstykker på de flotteste scener i Europa, ja, i endog i Junaiten.»

… så trenger du ikke mange stavelsene inn i replikken hans i fjerde kapittel før leseren kjenner igjen den lengtende, drømmende stemmen.

Eller:

«Herr Smalling begravde nesen i papirene foran seg. For tredje gang denne uken hadde han måttet svare på anklagene fra denne jyplingen av en journalist. Hadde det ikke vært for at onkelen til drittungen eide hele avisen, ville han gitt ham en nesestyver og sendt ham på hodet ut på gaten.»

Skrivestemmen din har plassert et bilde av Herr Smalling i leserens hode, og det er ikke utenkelig at leseren også har et bilde av kontoret hans, skrivepulten, vinduene med utsikt over …

Dan Brown selger bøker i hopetall, og høster alt fra lovord til kritikerslakt for skrivestemmen sin. Han har en svært malende og ornamenterende stemme, og bøkene om Robert Langdon er millionselgende bevis på at leserne liker det. Per Pettersons skrivestemme i «Ut og stjæle hester» er lavmælt, subtil og nærmest innesluttet i forhold. Stephen King har en røff, direkte og til tider både brutal og vulgær skrivestemme, som i «IT» suppleres med ungdommers slang og intense vennskapsbånd. Jodi Picoults skrivestemme er varm, kjærlig og omtenksom enten hun forteller om Asperger-rammede Jacob i «House Rules» eller når tenåringen Peter går amok og skyter vilt rundt seg på skolen i «Nineteen Minutes».

Alt handler om å finne ditt uttrykk, din måte å fortelle historien på. Her er noen tips til hvordan du kan finne, og utvikle din egen skrivestemme:

Les, les og atter les. Dette er et mantra jeg aldri kommer til å gi meg på, og som jeg heller ikke er opphavsmannen til, selvsagt.

Skriv, skriv og atter skriv. Det hjelper ikke hvor talentfull du er om du ikke øver. Skriving er øving, og øving gjør mester. Skriv!

Jobb med grammatikk og rettskriving. Det er pirkete og kjedelig (for mange), men veldig nødvendig. Skrivestemmen din bør ikke bli avskrevet bare fordi du ikke har tatt denne delen på alvor. Stavekontroll er et absolutt minimum.

Snakk med folk, lytt til folk. Spør dem hva som gjør din stemme unik. Hva er typisk ved din talemåte? Bruk informasjonen når du skriver.

Vær original – men vær deg selv. Vil du skrive lange setninger uten tegnsetting, så gjør det. Vil du bruke humor, så gjør det. Vil du skrive en roman på versefot … vel, så ikke gjør dét … det blir å dra det litt langt 😉 Men uansett hva du gjør, så sørg for at det blir bra – at det fungerer!

Da jeg leste «Mr. Mercedes» av Stephen King for noen år siden, frydet jeg meg (som vanlig) over at historien ble fortalt gjennom hans skrivestemme. Det var den første bok i Bill Hodges-trilogien, og jeg dannet meg mine egne bilder og stemmer inni hodet etter hvert som jeg ble kjent med karakterene. Bill Hodges hadde den stemmen, Brady Hartsfield snakket sånn og sånn, mens Jerome og Holly også fikk sine stemmer inni hodet mitt.

Så leste jeg bok nummer to, og de samme stemmene kom tilbake. Jeg «hørte» dem snakke ut av boksidene.

Tredje bok hørte jeg på i bilen på vei hjem fra ferie, og etter et kvarter ble jeg bare sittende og le. Jeg måtte fysisk stoppe bilen for å spole tilbake til de minuttene jeg hadde gått glipp av i latteranfallet.

Den raspende, røffe stemmen til Will Patton var den mest perfekte stemmen til å lese denne historien som noen gang kunne vært oppdrevet. Og han passet like perfekt til stemmene inni hodet mitt. Jeg ble helt slått ut av hvordan historien ble gjort levende gjennom stemmen hans – han gjorde den rett og slett til sin egen. Basert på Stephen Kings skrivestemme. Jeg var lamslått. Og – som jeg av og til opplever når en bok er ferdiglest/-hørt – jeg var på gråten. Av lengsel etter karakterene og miljøene som trilogien handlet om. Det skyldes ikke bare at historien fenget, men at skrivestemmen traff meg midt i leserhjertet mitt.

Jeg avslutter med enda et eksempel på hva en skrivestemme er, og hva den betyr.

«Jeg sitter i et sommerhus og det er høst. Den høyre hånden irriterer meg, stingene på kryss og tvers, og særlig pekefingeren. Den er krokete og skeiv som en klo. Jeg kan ikke la være å se på den. Den klamrer seg til kulepennen som tegner rød skrift. Det er en ualminnelig stygg finger. Det er synd jeg ikke er keivhendt, jeg ønsket en gang at jeg var det, keivhendt og spilte bass-gitar.»

Og:

« – Tusen takk!
Jeg sto på tærne, rakte fram armen så langt jeg kunne og fikk tilbake vekslepengene av Esther, femogtjue øre på en krone. Hun bøyde seg ut gjennom den trange luken og la den skrukkete hånden i de kule krøllene mine og lot den ligge der en stund, ikke at jeg likte det noe særlig, men det var heller ikke første gangen, så jeg begynte å bli vant med det. Fred hadde for lengst snudd ryggen til, stappet posen med kandissukker ned i lomma og jeg kunne se det på måten han gikk at han var forbanna for et eller annet.»

Mange kjenner igjen åpningene på Beatles og Halvbroren – begge av Lars Saabye Christensen. To bautaer av noen bøker i norsk litteratur. To bøker skrevet av den samme skrivestemmen, og som gir meg en varm, nærmest familiær følelse. Dette er så umiskjennelig Lars Saabye Christensen, og nå kjenner jeg at jeg må legge begge bøkene på vinterens leseliste.

Igjen 🙂

Den onde tvillingbroren drepte butleren!

De gamle grekerne gikk gjerne i teateret, og på slutten av de ofte svært tragiske skuespillene kom redningen som regel svevende ned fra himmelen. En skuespiller ikledd gudekostyme ble firt ned fra taket, og løste alle de tilsynelatende uløselige flokene forfatteren hadde laget for skuespillets karakterer. Dette var en helt akseptabel løsning, og etter hvert satte man et navn på fenomenet – deus ex machina (gud fra maskinen).

Om en forlagsredaktør får en slik løsning i fanget i et manus, kan du være tilnærmet 100 % sikker på at den blir forkastet – mest sannsynlig sammen med resten av manuset. Deus ex machina er et eksempel på «ikke gjør dette» for vordende forfattere.

For ordens skyld – jeg elsker hvordan Monty Python gjorde ære på deus ex machina i «Life of Brian», når Brian faller utfor et høyt tårn på flukt fra romerske soldater. På vei ned mot den sikre død, plukkes han opp av et romskip. Når romskipet like etterpå krasjer midt i byen, kan Brian krype uskadet ut, og passerer en av beboerne som kommenterer «You lucky bastard». Vakkert! Men, som sagt, ikke å anbefale i et bokmanus 😉

Men hvilke andre feller kan man gå i, som er med på å gjøre historien usannsynlig og lite troverdig? Jeg skal gå gjennom noen av dem her, nå som vi en gang for alle har lagt deus ex machina langt unna den skrivetekniske verktøykassen.

Troverdige karakterer
Dette er kanskje noe av det aller viktigste, særlig i historier hvor en typisk heltefigur møter en typisk ond motstander. En 23 år gammel kvinne som både ser ut som en fotomodell, behersker 18 språk flytende, er dataekspert, kodeknekker og innehar tre uoffisielle verdensrekorder i svømming og løping er kanskje litt i overkant av hva en leser vil akseptere.

Ingen er perfekte, ei heller helten din. Den alltid gode, alltid veltalende, alltid råsterke, lynraske, superintelligente helten blir vi fort lei av. Det er en grunn til at nordmenn elsker Harry Hole – han er ikke perfekt. Det er lett å både like og mislike ham, og på mange måter kan vi føle oss bedre enn ham.

På samme måte vil det bli kjedelig å lese om den onde skurken som ikke har en eneste celle i kroppen som skjønner godhet, sympati eller i det minste en empati. Selv skurker har gode sider, og en morder som sliter med samvittigheten er mye mer interessant enn en som bare dreper på gøy.

Troverdig miljø
Selv en science fiction-roman må ha troverdig miljø og teknologi. Det vil mest sannsynlig aldri bli mulig å fly i lysets hastighet, men i George Lucas’ verden aksepterer vi det. Lyshastighet er og blir en viktig del av Imperiets kamp mot Republikkens stjernekryssere og andre våpen i Star Wars – og vi kjøper det fordi det er troverdig. Hadde vi akseptert at Darth Vader alene var i stand til å ødelegge en hel planet, bare ved å ta i bruk den mørke siden av Kraften? Nei, selvsagt ikke. Selv den magiske Kraften må ha sine begrensninger, ellers blir det kjedelig og forutsigbart.

På samme måte må en advokat forsvare sin drapstiltalte (og selvsagt uskyldige) klient ved hjelp av gjeldende lover. Om hun henviser til Straffelovens §289 – som sier at en voldshandling må ha minst tre troverdige vitner – vil leseren stusse veldig. Mange vil faktisk google dette, og finne at det ikke stemmer, og forfatteren må finne en bedre måte å frikjenne klienten sin på. Leserne er smartere enn som så!

Tilfeldighetenes spill
Når bilen hans bryter sammen tar vår helt hurtigtoget til flyplassen, og det eneste ledige setet er rett overfor frøken Vidunderlig. Herr Helt stusser over at frøken Vidunderlig leser en lærebok i forhørsteknikk, og de to kommer i snakk. 242 sider senere har de løst saken sammen, og har samtidig innsett at de ikke kan leve uten hverandre.Helt greit, og ikke en større tilfeldighet enn at den lett kan forsvares – slike tilfeldige treff er noe vi både kan tro på, og drømme litt om.

Men når heltinnen vår klarer å slite seg løs fra de kraftige tauene bare sekunder før bomben smeller, og så løper rett ut på gaten, finner en sportsbil med nøklene i tenningslåsen og råkjører for å ta igjen skurken, og klarer å krysse jernbanelinjen mindre enn tre centimeter før hurtigtoget (hvor frøken Vidunderlig snart skal møte sin fremtidige ektemann?), og så kommer fram til møtestedet akkurat tidsnok til å overvære at skurken overrekker det hemmelige våpenet til de kinesiske mafiabrødrene Yin og Yang … vel, vi faller av lenge før, ikke sant?

Om du trenger en tilfeldighet for å redde helten ut av en situasjon, bør du skrive situasjonen bedre, og sørge for at det er heltens kunnskaper eller kvaliteter som får ham ut av den. Eller det faktum at han ringte etter forsterkninger like før han rykket inn i den gamle lagerbygningen – da aksepterer vi at de faktisk møter opp og redder ham.

Overkomplisert plott

Den russiske spionen hadde løs billett til Equatorial Guinea tre uker tidligere, og nå ville den tyske atomforskeren aldri finne ut hvordan hans unge sekretær, den vakre frøken Schmidt kunne påvirke guvernørvalget i Arkansas. Dette var den eneste måten forretningsmagnaten kunne sikre seg aksjemajoriteten på, og dermed sørge for at hans kones onkels nærmeste nabo, advokat Wilkins, kunne bruke veto-retten på vegne av den døende enken på det ekstraordinære styremøtet og …

Zzzzzzznooooorrrrrk!
Vis meg den leseren som gidder å forsøke å følge tråden i dette plottet, og jeg skal vise deg en leser som snart gir opp, og heller leser om de tre bukkene Bruse.

Over-/underreaksjon

«Hva sier du? Er det ikke mer fløte igjen?» skrek hun. «Dette er en skandale, Thorvald! Hvordan skal dette gå?»

«Vi har nettopp funnet deres mann, fru Figenschow-Balche – død.»
«Nei, sier De det, betjent Snuse. Ja, det var vel ikke annet å vente. Men vil De ha en kopp kaffe?»

Sørg for at reaksjoner og følelser står i stil til hvem karakteren er, og hvilke utfordringer og hendelser hun utsettes for. Er det sannsynlig at den ellers så avbalanserte og rolige etterforskeren blir hysterisk og krakilsk når den unge makkeren glemmer å ta på seg hansker før han plukker opp dagboken fra offerets nattbord? Eller ville han gitt ham et megetsigende blikk og et lite (megetsigende) kremt?

Nei, koman – det blir for dumt!
Hvis heltinnen din sniker seg inn på sjefens kontor for å lete etter bevis for at han har stjålet hennes ide, er det helt greit. Når hun så hører lyder utenfor, er det lite sannsynlig at hun vil kaste seg under sofaen for å slippe unna. Hun er smart nok til å finne opp en ny måte å øke markedsandelene på, så da er hun smart nok til å finne på en plausibel forklaring til at hun er på hans kontor.

Når hun i tillegg overhører samtalen mellom sjefen og hans høyre hånd, økonomidirektør Griskesen, og sjefen sier «Dette må selvsagt ikke frøken Smartypants få høre, men saken er at jeg har stjålet ideen hennes, Griskesen.» – vel, igjen vil leseren mest sannsynlig bli like skuffet som frøken Smartypants under sofaen, men av helt andre årsaker.

Skal heltinnen din overhøre en slik samtale, så sørg for at hun har aktivt gått inn for å avlytte sjefen, eller i det minste manipulert ham til å forsnakke seg gjennom hennes egen kløkt og oppfinnsomhet.

Når Tess (i Julia Roberts skikkelse) får en telefon fra en kvinne som sier «Skru på kanal 88» i Ocean’s Eleven-filmen, og den kanalen tilfeldigvis er stilt inn på overvåkningskameraet som i perfekt HD overfører samtalen mellom Danny Ocean (George Clooney) og Mr. Benedict (Andy Garcia) – og dermed får høre at Danny lurer Benedict til å si at han ville gitt opp Tess for å få pengene tilbake … vel, da sier jeg bare Nei, koman – det blir for dumt!
Men ellers er det en veldig fornøyelig film, altså 😉

Til slutt – ikke få panikk. Troverdighet er ikke en eksakt vitenskap, og det er selvsagt lov å tillate seg elementer i et manus som kan virke i overkant fantastiske og tilfeldige. Bare sørg for at alt som ikke er troverdig likevel er det – det er ikke verre 😉

Lystekniker søkes

I dag er det pirke-Jørn som har fått låne tastaturet. Dette innlegget handler nemlig om språklig kontaminasjon og korrekthet. De som kjenner meg, vet at jeg er opptatt av å skrive korrekt. Det er selvsagt forskjell på hvor formelt språket mitt er avhengig av hvem leseren er. Jeg kan for eksempel skrive «manror» i en tekstmelding til ungene mine. Dette begrepet begynte jeg å bruke litt fleipete på 90-tallet, da IRC var stedet å være i cyberspace. Jeg skriver selvsagt «med andre ord» eller «mao.» i en epost til en ekstern kontakt på jobb eller annen, mer formell kommunikasjon.

Jeg er veldig fascinert av språk og dialekter (og sosiolekter), men har ikke noen annen faglig bakgrunn enn norskopplæringen i skolen og min egen interesse for temaet. Fascinasjonen glir ofte over i irritasjon, men det er en svakhet jeg ikke alltid klarer å heve meg over. Dette resulterer av og til i at jeg korrigerer folk, men slett ikke så ofte som jeg har lyst til. Jeg har en tanke om at jeg holder igjen 95 % av tiden, men det vet jo ikke folk rundt meg.

De færreste vet at jeg elsker å bli korrigert selv. Faktisk tror nok mange at jeg blir sint eller lei meg, men det er altså ikke slik. Jeg kan ikke gå rundt og korrigere andre, og så sette meg på min høye hest når andre korrigerer meg. Jeg blir glad, fordi jeg ikke ønsker å gjøre feil. Korreksjoner ser jeg på som læring.

Så, hva irriterer meg i dag?

Jeg kan nevne følgende kontaminasjoner fra siste uke:

Triologi
En vanlig feil, men like irriterende for språknerden i meg. Filmene Tilbake til fremtiden I, II og III utgjør en trilogi.

Forveksle noen ord
Jeg leste nylig en reportasje fra en fjelltur, som startet med en fergetur hvor forfatteren «… Forvekslet noen trøtte ord med matrosen …». Nå er det selvsagt mulig at en del av ordene i samtalen med fergemannen ble forvekslet, men jeg lar ikke den lille tvilen komme forfatteren til gode. Og ja, det heter «til gode», ikke «tilgode».

Å ha sjansen på å nyte noe
Fra samme reportasje kommer vendingen «Her oppe har man en større sjanse på nyte utsikten helt alene.» Man har sjansen til å nyte noe, eller man kan ta sjansen på å nyte noe.

Hytt og pine
Dette er en kontaminasjon av to uttrykk: «I hytt og vær» og «død og pine».

Det er i hvert fall en start. Av disse er det egentlig bare «triologi» som har irritert meg – de andre har jeg bare smilt av.

En annen av mine kjepphester er særskrivingen. Når et flerleddet ord blir skrevet som to (eller flere) ord, kalles dette særskriving. Mange kaller det orddelingsfeil, men det er noe annet. Særskrivingsfeil er særlig utbredt i grafisk design, og ses ofte på varer i kolonialbutikken eller på forsiden av bøker. Et klassisk tilfelle er «Bokmåls ord boka», som ble utgitt på Universitetsforlaget i 1986. Det ligger en saftig ironi i at nettopp denne boken (ja, jeg er riksmålsmann, og skriver derfor -en) utgis med feil på det første ordet i hele utgivelsen.

Astronomer mot orddeling er et annet kjent begrep for språknerder her til lands. Fra deres egne nettsider kan vi lese:

AMO blei stifta en eller annen gang på vårparten 1996 av en liten gruppe astronomistudenter ved Institutt for teoretisk astrofysikk, Universitetet i Oslo.

Jeg elsker det ironiske i at de egentlig er «Astronomer mot særskriving», noe de selv har ledd av i ettertid. Gruppen er et kultfenomen, og har etter hvert slått seg ned på Facebook, men de gamle nettsidene ligger selvsagt ute fortsatt. Her kan du lese mange svært morsomme eksempler på særskrivingsfeil.

Min personlige favoritt så jeg utenfor Spar-butikken ved Ørsta/Volda lufthavn en påske for noen år siden. De hadde tilbud på «helt lamme lår», noe jeg valgte å takke nei til.

Tilstede
Man kan ikke være tilstede, siden å tilstede er et gammelt verb som betyr å tillate. Man er med andre ord til stede.

Et studie
En student avlegger eksamen som avslutning av et studium. En studie er enten et forskningsarbeid eller mindre avhandling, eller forarbeidet til et kunstverk.

Dette er feil fora for den diskusjonen
I prinsippet kunne dette vært korrekt, dersom vedkommende snakket mer enn ett forum. Men dette er altså feil bruk av flertallsformen fora, og det skulle stått at dette er feil forum for den diskusjonen.

I forhold til
Alt står i forhold til noe i dag, virker det som. Det blir helt feil. Begrepet betyr «sammenlignet med», for eksempel når noe er større eller mindre enn noe annet. «Denne boken er ikke særlig lang i forhold til Ringenes herre.»

Og så må jeg innrømme at det irriterer meg at Språkrådet endrer skrivereglene bare fordi en feil blir brukt av mange. Et av normeringsvedtakene de gjorde i 2015 var å tillate «et kompliment», noe jeg anser som en fallitterklæring.

Menæresånøye’a?
For et par uker siden hadde jeg gleden av å overvære et webinar med språkvasker og korrekturleser par excellence Sølvi Jacobsen, hvor hun snakket om hvor viktig det er for en vordende forfatter å være nøye med dette. En forlagsredaktør kan definitivt finne på å forkaste et manus uten å lese noe særlig mer enn et par sider, dersom det er fullt av feil. Sølvi peker på noe så banalt enkelt som å bruke stave- og grammatikkontrollen i Word, og er overrasket over hvor mange manus hun ser hvor selv ikke dette enkle grepet er tatt i bruk.

Det er nøye, manror!

PS. Overskriften henspiller på en gammel blødme:
Kandidaten: «Jeg må få lov å skryte av dere. Det er ikke ofte bedrifter søker spesifikt etter dyslektikere i jobbannonser.»
Intervjueren: «Eh … nå var det lystekniker vi søkte etter.»

You shall not pass! Joda, det skal jeg.

Så står han der, Gandalf. Eller kanskje er det Fluffy, den trehodede hunden på Hogwarts? Eller the Muttations i Hunger Games? Uansett – vi har alle møtt denne portvakten som nekter oss å komme videre: Skrivesperren! Det er uunngåelig. Vis meg en forfatter som sier han aldri har hatt skrivesperre, og jeg skal vise deg en løgner.

Og så kommer jeg her og påstår at jeg aldri har skrivesperre. For det har jeg ikke. Jeg har hatt det mange ganger, men jeg fant løsningen. Den som fungerer for meg, altså. Det er egentlig patetisk kjedelig og enkelt når jeg sier det ene, enkle ordet som innebærer hele løsningen. Likevel er det mitt aller beste våpen mot den fryktete portvokteren. Jeg opplever det like effektivt som da Kong Arthur møtte brovokteren i den udødelige «Monty Python and the Holy Grail», og fikk spørsmålet ingen kunne svare på:

Brovokteren: «What … is the air-speed velocity of an unladen swallow?».
Kong Arthur: «What do you mean? An African or European swallow?»
Brovokteren: «Huh? I … I don’t know that!»

… og da ble han selv kastet i avgrunnen.

Jeg kaster min skrivesperre i avgrunnen ved å planlegge (jeg sa det var kjedelig). Men greia mi er at det ikke er i nærheten av så kjedelig som det er å møte skrivesperreveggen. Å sitte der og stirre ned på den blinkende markøren. Den håner deg. Den blinker mer og mer, og er det ikke nesten så du kan høre den le litt?

Vel, tanken min bak planlegging er verken revolusjonerende eller ny, men da jeg begynte å være mer planstyrt i skrivingen min opplevde jeg at jeg stadig sjeldnere møtte denne hånlige markøren. Jeg hadde kontrollen.
Så hva legger jeg i planlegging? Kort fortalt betyr det at jeg vet hva jeg skal skrive før jeg setter meg ned med laptopen.
Den litt lengre handler om hvilke faser jeg deler skriveprosessen min opp i.

1. Idefasen.
Når jeg får en ide til en historie noterer jeg den ned. På PCen om jeg er i nærheten av den, eller på mobilen. Jeg bruker opptaksfunksjonen på mobilen og snakker inn ideen, og så kan jeg overføre den til PCen ved anledning. Ideen kan være alt fra et kort «hva om»-spørsmål til lengre passasjer, nærmest et resyme av hele handlingen.

«Hva om en gutt får beskjed om at han ikke er helt vanlig, men en trollmann?»

eller

«Louise sjekkes opp av en mann på en bar, men begge trekker seg før det går for langt. To dager senere oppdager hun at den nye sjefen hennes, David, er nettopp denne mannen. Tilfeldigvis støter hun på Adele, Davids kone, og de blir gode venner. Adele og David er mønsterekteparet i Louises øyne, men etter hvert oppdager hun at det skjuler seg mye bak fasaden. Hvorfor er Adele livredd David? Var møtet mellom Louise og Adele så tilfeldig? Og hvor langt vil et menneske gå for å holde ekteskapets hemmeligheter skjult?»

Den første kjenner alle som det store spørsmålet som førte til Harry Potter-suksessen. Den andre er premissene bak boken «Behind Her Eyes» av Sarah Pinborough, en psykologisk thriller.

2. Outlining … Skissefasen.
De fleste i skrivekretser bruker nok det engelske begrepet outlining, men i prinsippet er det akkurat det samme som billedkunstnere gjør når de lager en skisse av verket sitt. For meg handler det om å skrive ned i korte punkter hva som skal skje gjennom historien. Jeg gjør det i to steg, et resyme og en sceneliste.

Når jeg har massert og knadd ideen min, latt den modne i høyre hjernehalvdel en stund, skriver jeg historien fra start til slutt. På ett A4-ark. Jeg later som at jeg har sett historien som en film, og at jeg skal fortelle (referere) handlingen i filmen til en venn. Jeg utelater masse detaljer, og konsentrerer meg om hovedlinjene. Ev. sidetråder kan jeg godt nevne, men det er ikke nødvendig – det varierer.

Nå har jeg hele historieforløpet klart, og vet hva som skjer i starten, på midten og i slutten av historien. Jeg begynner å danne meg et bilde av hvilke personer, steder osv. som skal være sentrale. Kanskje har jeg en birolle eller to også i hodet, men det er slett ikke alltid.

På dette tidspunktet vet jeg:

  • Hvem hovedpersonen(-e) … protagonisten er. Er det en politimann/-kvinne? En forretningsmann? En forfatter? En liten gutt som bor i et kott under en trapp?
  • Hvem antagonisten er. En morder? En overgriper? En ond trollmann … ok, jeg skal dempe Harry Potter-referansene 😉
  • Hva som er den grunnleggende konflikten mellom de to. Er det f.eks. et drap, som protagonisten skal etterforske? Eller er det noe annet som står mellom dem … penger, kjærlighet, begjær, makt, karriere, eiendom …? Er antagonisten rett og slett ikke en person, men en indre konflikt i protagonisten? Det siste er tilfelle i romanen «Seb», f.eks.
  • Hvordan konflikten løses til slutt. I en krimroman oppklares drapssaken, og så er spørsmålet hvilken straff gjerningspersonen får – dør han i sluttscenen, eller kastes han i fengsel? Sidespor: Jeg mistenker at altfor få drapsmenn fysisk KASTES i fengsel. Finner protagonisten veien ut av de følelsesmessige helvete han har levd med? Får helten og heltinnen hverandre?
  • Hvor historien utspiller seg. «Vinnerhånden» foregår i Sandvika og Lommedalen. «Seb» utspiller seg i Bergen, Oslo, Brasil, Miami og Provence. «Skogen for bare trær» (nettopp påbegynt) foregår i Narvik.

Når jeg har skrevet A4-resymeet, begynner jeg å dele det opp i punkter – scener. Jeg tenker ikke kapitler ennå – det kommer i siste fase. Denne scenelisten legger jeg som kartotekkort i Scrivener, men man kan utmerket lage den som en punktliste i f.eks. Word.

Tips: Bruk overskriftsstilen «Overskrift 2» i Word for hver scene, og skru på «Visning» -> «Navigasjonsrute» … du kommer ikke til å angre 😉 Når du senere skal ha kapitler, bruker du «Overskrift 1», så har du et hierarki som er oversiktlig og enkelt å navigere i.

Nå har jeg en ferdig skisse – en outline – av historien min. Mitt neste steg er noe jeg har veldig god nytte av, og jeg har lagt ut noen eksempler her på bloggen.

3. Intervju
Jeg tar på meg en fiktiv journalisthatt, og «drar på besøk» til de viktigste karakterene i historien min og intervjuer dem. For min del har det blitt en av de aller mest spennende delene av skriveprosessen, og jeg lærer utrolig mye om karakterene mine på denne måten. I intervjuene besøker jeg karakterene FØR historien begynner, så i «Vinnerhånden» sitter jeg på terrassen hos Anna, mens hun og Steinar fortsatt er gift. Jeg prøver å la samtalen mellom meg og karakteren få fram hvem hun ER. Hva driver henne? Hva slags liv har hun levd hittil? Hva drømmer hun om? Og så får jeg dannet meg et godt bilde av hvordan hun ser ut, hvilke klær hun trives i, hvordan hun snakker – inkl. kroppsspråket osv.

Hvis noe «dukker opp» under intervjuene som kan påvirke historiens gang, er det fort gjort å legge til, trekke fra eller endre på scenene fra fase 2.

Jeg skriver også opp hvilke bikarakterer jeg trenger, men forsøker å holde disse på et absolutt minimum – i hvert fall de som trenger et navn. Naturlig nok vil karakterene mine møte generiske karakterer som taxisjåfører, butikkmedarbeidere osv., men de holder jeg også unna denne fasen.

Her er intervjuene fra «Vinnerhånden»: Maja, Morten og Anna Sofie

Og jeg går løs på neste fase:

4. Sceneresyme
Her kan jeg slå meg litt på brystet og si at jeg vet om minst tre forfattere her i landet som gjør akkurat dette, senest bekreftet av Ingar Johnsrud 🙂 Jeg skriver et resyme av hver enkelt scene. I Scrivener kan jeg skrive dette resymeet på fronten av hvert scenekort, men i Word kan det utmerket godt bare være noen linjer rett under overskriften til scenen. Der det står «Anna oppdager at Steinar er utro.» på kartotekkortet, skriver jeg litt mer utfyllende hva som faktisk skjer i scenen. Her er det som står på det aktuelle kortet i det reelle Scrivenerprosjektet mitt for «Vinnerhånden»:

Mens Steinar dusjer, sjekker Anna mobilen hans, fordi hun har en mistanke (overhørte en samtale). Hun leser en melding fra det som tydeligvis er elskerinnen hans. Når Steinar kommer ut av dusjen, konfronterer hun ham med meldingen. Han blir først sint, men hun avviser protestene hans. Til slutt forlanger hun skilsmisse, og stormer ut. Hun ringer søsteren, Lene, og drar dit for noen dager.

Siden jeg har en tanke om hva hver enkelt scene skal handle om, gjennom overskriften, kan jeg velge et hvilket som helst kartotekkort (eller scenepunkt) og skrive resymeet for. Jeg har en tendens til å jobbe kronologisk, men det hender jeg hopper litt fram og tilbake. I tillegg hender det jeg oppdager logiske brister eller av andre grunner velger å utelate eller legge til scener – eller flytte dem i manuset (superenkelt i Scrivener … drag&drop). Uansett har jeg såpass god oversikt at det er sjelden de store endringene skjer i denne fasen. De skjer i så fall i fase 2 (eller 1).

På slutten av denne fasen sitter jeg igjen med noen titalls kartotekkort med fullverdige resymeer av hver enkelt scene. I «Vinnerhånden», som er en krimroman, endte jeg med 93 slike scenekort.

Jeg kan gå til neste fase:

5. Skriv scenene.
Nå skal hvert enkelt resyme bli til litteratur. Jeg skal lage godt språk, gode dialoger, gode metaforer og sammenligninger osv. Rett og slett sørge for at min spennende historie fenger leseren. Jeg vet at mange forfattere synes denne fasen er litt kjedelig, siden det ikke lenger er noe igjen av spenningen. De vet jo hva som skjer. Jeg synes heldigvis det fortsatt er gøy, og jobber med å finne de riktige grepene for en scene. Show, don’t tell er ett av dem. Hvor er det viktig å vise handlingen, og hvor kan jeg rett og slett bare fortelle – begge deler har sin plass i et godt manus.

Der det er naturlig blir en scene nå gjort om til et kapittel, eller jeg slår sammen flere scener til ett kapittel. Alternativt kan en scene spres over to kapitler (med en gripende cliffhanger på slutten av det første, selvsagt).

Og hvordan kan jeg nå få skrivesperre? Jeg har alltid noe å skrive, siden jeg hele tiden bare utvider og utvider og utvider basert på den lille ideen som dukket opp i hodet en gang.

Jammen, sier du, du skriver jo krim. Da er det helt klart et behov for den type sceneliste og kartotekkort og karakterintervjuer og slikt. Min roman er historisk drama/chick-lit/romkom/fantasy/erotisk, så da kan jeg bare skrive på intuisjon.

Jeg har ikke planer om å kritisere eller si at du gjør feil. Dette innlegget handler om hva jeg opplever som den riktige metoden for meg. «Seb» er ikke krim i det hele tatt, «Tro, håp og løvetann» er romantisk drama, «3G2B og julekoden» er en barnebok og «Skogen for bare trær» er en typisk nordic noir-krim … men jeg bruker nøyaktig samme fremgangsmåte for alle historiene.

Og dermed får jeg aldri skrivesperre 😊

…this is your captain speaking

Av og til blir forfattere og forfatterspirer spurt om å være pilotleser, altså å lese en annens tekst og gi tilbakemeldinger. Det varierer veldig når i prosessen man blir spurt, og det betyr en del for hvordan man bør opptre som pilotleser. Her er noen tips og råd jeg har plukket opp på veien, både som pilotleser og som en som har behov for at andre gjør den samme jobben for meg. For ordens skyld – rekkefølgen er tilfeldig.

Si nei

Greit start 🙂 Men ja, jeg mener man må si nei til å være pilotleser av og til. Naturlig nok bør man si nei hvis man ikke har tid, eller ikke føler man har tid til å gjøre en grundig jobb, men jeg tar med et par-tre andre, gode grunner til å si nei:

  • Forfatteren vil hylles
    • Enkelte mennesker er narsissister og vil bare ha klapp på skulderen. Jo tidligere du luker ut disse, jo bedre. Du kan mest sannsynlig ikke hjelpe dem videre, og i hvert fall ikke med de negative sidene av kritikken din.
  • Forfatteren er sårbar
    • Andre kan rett og slett være for skjøre og sårbare for kritikk, og de kan være vanskeligere å si nei til, siden avslaget i seg selv kan gjøre vondt.  (Her skulle jeg ønske jeg hadde et supergenialt råd for hvordan du skal si nei – tips mottas med takk!)
  • Forfatteren er nær venn eller familie
    • Det er utrolig vanskelig å være ærlig og kritisk til dine aller næreste venner eller familie. Vær heller ærlig på at nettopp derfor vil du ikke kunne gjøre en så god jobb som forfatteren fortjener.

Start positivt …

Det er både psykologi og god folkeskikk bak dette punktet, og det gjelder slett ikke bare pilotlesing – la det gjerne bli en regel for alle tilbakemeldinger du gir 🙂 Det er langt enklere å akseptere negativ kritikk etter at man først har fått litt skryt. F.eks.:

«Språket er flytende og lettlest, og historien er kreativ. Jeg liker at hovedpersonen blir kastet ut i utfordringene slik, og at alt slett ikke er som jeg først trodde. At morderen blir avslørt helt i starten var et fiffig grep, slik historien ble fortalt gjennom offerets øyne. Teksten lider litt av at det er en del klisjeer, så en innsats for å finne nye vendinger for slike vil styrke helhetsbildet av teksten. Her er noen eksempler … »

… men unngå kritikksandwichen

Et vanlig, men etter mitt skjønn litt sleipt grep i retorikkunsten er å pakke inn negativ kritikk i positive utsagn. Det tynner ut innholdet i tilbakemeldingene dine, rett og slett. Et eksempel kan være:

«I kapittel syv slår du bena under meg med den herlige replikken til frøken Hansen, og jeg må innrømme at jeg både lo høyt, og tenkte at JESS, der fikk doktor Berg virkelig svar på tiltale. Det er en god del skrivefeil i både dette kapittelet og teksten for øvrig, og språket generelt framstår litt enkelt og stakkato. I tillegg tviler jeg på at operasjonsmetodene til doktor Berg kan være særlig realistiske. Etter vendingen du foretar i kapittel elleve, blir historien om mulig enda mer spennende, og jeg gleder meg enormt til å lese resten.»

Og det er teksten du skal si noe om, ikke forfatteren

Denne er kanskje litt subtil, men det er likevel en forskjell på å si at «Du bruker litt for mange klisjeer …» og «Teksten kunne ha godt av litt færre klisjeer …» Det samme gjelder skryt, selv om det selvsagt er godt å høre at: «Måten du bruker landskapet til å fortelle Eivas historie på, er helt strålende …» Fokuserer man derimot på teksten, er det slett ikke fælt for forfatteren å høre at: «Landskaps-metaforene fører leseren inn i Eivas liv og historie på en helt strålende måte …»

Les, les igjen og les enda en gang – med papir og blyant.

OK, kanskje du føler deg like vel med elektroniske notatverktøy, men poenget er i hvert fall at du må lese teksten grundig. Mange ganger. Noter mye, og vent med å skrive tilbakemeldinger før du har lest gjennom teksten flere ganger. På denne måten får du et helhetsbilde, og det er først og fremst det forfatteren trenger å høre noe om.

Detaljnivået styres (litt) av når i prosessen du er involvert

Noen liker å få pilotlesehjelp helt i starten, kanskje etter et par-tre kapitler, mens andre (som jeg) venter til manuset er helt ferdig – eller førsteutkast, som noen kaller det. Avhengig av når du blir involvert som pilotleser må du vurdere detaljnivået. Leser du de tre første kapitlene av en roman, er det ikke skrivefeil som bør være i fokus. Da handler det om hvorvidt du opplever karakterene som interessante, premissene for historien bør være synlig, du får en følelse av om språket og replikkene flyter bra og generelt om dette fenger deg som leser.

…og vit hva forfatteren vil ha ut av tilbakemeldingene dine

Jeg ble nylig spurt om å lese en novelle, et førsteutkast, og forfatteren ba meg svare på ett enkelt spørsmål: «Er historien interessant?» Det var i grunnen et svært relevant spørsmål, og heldigvis kunne jeg svare et rungende JA på spørsmålet. Tidligere i vår leste jeg en hel, ferdig roman, hvor forfatteren ga meg frie tøyler til å «hakke løs» (hans ord) på alt jeg måtte ønske. Dermed kunne jeg både si noe om historien, karakterene, verdivendinger, språk, dialog, plot (og et digert hull jeg fant i det) og heldigvis at oppklaringen av mysteriet fungerte utmerket.

Vær ærlig, men ikke brutal.

Vis respekt for den som har vist deg den store tilliten det er å be deg være pilotleser. Vær nøye, korrekt og saklig i tilbakemeldingene, men sørg for at du kan stå for alt du sier. Å ikke være for brutal sier seg kanskje selv,men likevel – husk at tilbake-meldingene dine skal hjelpe forfatteren framover i prosessen sin.

Følg opp

Det er slett ikke alle som liker å vise fram «babyen» sin, og så få høre at det er masse feil ved den. Likevel er det nøyaktig det man risikerer når man ber om pilotlesehjelp, og da synes jeg det inngår i jobben som pilotleser å følge opp i etterkant. Kontakt forfatteren etter noen dager/uker, og hør hvordan det går med skrivingen. Spør om kommentarene dine var til hjelp, og ev. om noen av dem må utdypes. Om du har tid og lyst, synes jeg også det er god kutyme å tilby seg å lese på nytt etter at forfatteren har redigert/omskrevet.

Sist, men ikke minst – ikke kritiser uoppfordret

Mange forfattere og forfatterspirer legger ut tekster i dedikerte skriveforum på sosiale medier, og da er det som regel underforstått at de også ber om tilbakemeldinger. Er det derimot en ren «oppslagstavle» for tekster, tekstutdrag, dikt osv., er det ikke nødvendigvis korrekt å kritisere dem. Vit at det er forfatterens ønske at du skal si noe om teksten før du gjør det.

Til slutt noen veldig gode råd på hvordan du kan «angripe» det svært ærefulle oppdraget du har fått som pilotleser, hentet fra Forfatterskolens gamle nettsider: Bli en god pilotleser, av Camilla Otterlei

Øyvind het han, og gråt da han hørte hva han het til etternavn

«Hun åpnet døren, men bare noen få centimeter – akkurat nok til at hun kunne konstatere at gaten var folketom. Det var den som regel så tidlig om morgenen, men likevel. Man kan aldri være for sikker, var tross alt mottoet hennes. Hun dyttet døren sakte opp, nesten så langt at det lille knirket kom, men stoppet like før. Det var nok til å smyge ut. Vinden var bitende kald, og ville vært plagsom om hun ikke hadde to lag ull under den altfor lange kåpen. Likevel var den spisse nesen allerede knallrød på tuppen. Trappen var fuktig etter regnet, og når hun tittet opp gjettet hun at det nok ville komme mer. Heldigvis hadde hun tatt med seg paraplyen, så slapp hun å gå inn for å hente den. Man kan aldri være for sikker.»

Ser du for deg at denne forsiktige kvinnen heter f.eks. Petra eller Gunda? Hva med Elvira Berg? Jeg har ingenting imot verken Petra, Gunda eller Elvira (eller Berg, for den saks skyld), men for meg er ikke dette navn som passer denne lille, tynne og overnervøse kvinnen. Hvilket navn ville du gitt henne?

Er det viktig at navnet passer til karakteren? Og hva er et godt navn på en karakter? Hva bør du passe på når du navngir karakterene dine?

Jeg kan jo begynne denne diskusjonen med å nevne noen av mine favorittnavn i litteraturen.

Johnny Marinville, en av hovedrollene i Stephen Kings «Desperation», falt jeg pladask for. Det var noe med kombinasjonen av navn og karakter som bare passet perfekt i mitt indre bilde av ham. Han er skilt, tørrlagt alkoholiker og tidligere krigskorrespondent i Vietnam – og hjemsøkes konstant av tanker og minner derfra. Han er anerkjent forfatter, og i starten av boken cruiser han på motorveien i Nevada på sin Harley Davidson, og samler stoff til sin nyeste roman.

Hannibal Lecter. Trenger jeg egentlig å si mer? Er det mulig å lese det navnet uten å få frysninger? De fleste kjenner ham i fantastiske Anthony Hopkins’ skikkelse fra filmene, men jeg anbefaler alle som liker filmene å lese bøkene – de er helt utrolig bra. Og navnet er et av de aller beste, synes jeg.

Ebenezer Scrooge er og blir gjerrigknark nummer én, og det var uunngåelig for Carl Barks å kalle opp Onkel Skrue (Scrooge McDuck) etter ham. Dickens må ha kost seg da han kom på det navnet, og det foreligger mange teorier om hvor inspirasjonen kom fra. Uansett – et perfekt navn på en gammel grinebiter i viktoriatiden.

Barnum Nilsen. Hvor skal jeg begynne? Jeg har bare så lyst å legge armene rundt denne lille fyren, og beskytte ham mot … ja, egentlig hva som helst. Første gang jeg leste «Halvbroren» av Lars Saabye Christensen fikk jeg umiddelbare assosiasjoner til John Irvings karakter Owen Meany. To fantastiske bøker, og to perfekte navn.

Jeg tror jeg stopper der, selv om det betyr at jeg ikke ramser opp alle de vidunderlige navnene i Harry Potter-universet og selvsagt i Middle Earth. Og Ford Prefect. Og Arthur Dent. Og Randall Flagg, selvsagt! Nei, la oss gå videre før jeg går i gang med Ketchum, Pennywise, Atticus Finch og Jack Torrance.

Selvsagt har det mye å si om man liker boken/historien, og om man føler noe for karakteren. Jeg skal være ærlig nok og si at jeg sliter litt med det som nærmest har vært en «regel» i norske romaner – særlig i krimgenren – allitterasjon, eller bokstavrim. Enkelt sagt er jeg litt lei av krimhelter med samme forbokstav i for- og etternavn, men det kan sikkert ha noe med hvor godt jeg liker bøkene/heltene å gjøre. Denne regelen har selvsagt sine unntak, noe Bjørn Beltø er et strålende eksempel på.

I mine manuskript har jeg foreløpig navngitt ca. tretti karakterer med store eller mellomstore roller, fordelt på to komplette romaner, tre noveller og en musikal. Noen av navnene var nærmest gitt på forhånd, mens andre krevde mer jobb.
I «Vinnerhånden» møter leseren Marianne Witsø. Hun er politiførstebetjent, og foretrekker Maja. Men hun har hatt dette navnet i bare fire måneder, siden hun først het Nina Wiik. Jeg fikk litt gode følelser for Maja Witsø-navnet, men gjør sikkert meg selv en bjørnetjeneste ved å velge både å droppe bokstavrimet og å velge spesialtegnet ø. Kanskje jeg ikke er pretensiøs (eller ambisiøs) nok til å tro at boken vil bli oversatt til noen språk hvor denne ø-en blir et problem? Jeg vet ikke, men foreløpig er jeg happy med navnet, så da blir det sånn.

I prologen til «Seb» skriver jeg om to unge jenter i Oslo i 1932. Da ble det litt viktig å finne navn som kunne være vanlige for en enslig mor (som moren deres var) å gi døtrene sine i hhv. 1916 og 1919. Statistisk Sentralbyrå to the rescue! I 1916 var det Anna, Solveig, Ruth, Astrid og Gudrun som var mest brukt, og ikke Ida, Emilie, Julie, Thea og Sara, som dagens 16-åringer gjerne heter. Tipset blir derfor å sjekke om navnet er sannsynlig brukt i den epoken man plasserer karakterene sine. Selvsagt MÅ man ikke plukke fra topp ti-listen, men den er en veldig grei pekepinn.

Hva navnet betyr kan også være en faktor å tenke på, særlig hvis man vil at navnet skal gjenspeile karakterens lynne, natur, evner e.l. Igjen er internett en god kilde, og på nettsiden Norske navn finner du opprinnelse og betydning og annen informasjon om tusenvis av norske navn. Disse nettsidene gir deg også muligheten til å sjekke hvor hyppig et enkelt navn er brukt de siste drøyt 130 årene. For eksempel er Jørn et navn man så lite til før 1935, og i grunnen ikke særlig mye etter 2000 heller. Det var mest i bruk mellom 1965 og 1975, så det passer greit med at jeg fikk mitt i 1967.

At navnet mitt betyr bonde/jordarbeider har jeg så langt merket lite til. Den siste planten jeg eide, var av plast, og selv den døde av vanskjøtsel! Jeg får heller trøste meg med at mellomnavnet mitt betyr hærfører 🙂

Tenk også på om navnet kan bety noe «uheldig» på andre språk. Mest sannsynlig trenger du ikke å sjekke alle de nesten 7 000 språkene som snakkes her på jorden, men om du er litt mer ambisiøs enn meg, kan det sikkert lønne seg å sjekke engelsk, fransk, tysk og spansk. Som en start. Det kan være greit om din modige heltinne ikke har et etternavn som betyr noe veldig vulgært på fransk eller italiensk, mener jeg.

Kanskje kan det å sjekke andre språk også avstedkomme helt nye muligheter, slik JK Rowling opplevde da hun skapte Lord Voldemort. Navnet hans er en slags sammensetning av franske ord, som man med litt godvilje kan lese som «flykt med døden» (Vol de mort), selv om det ikke er grammatikalsk korrekt. Opprinnelig skulle navnet til og med uttales med stum t, noe de første lydbøkene var tro mot. I filmene dukket derimot t-en opp, og vipps ble det standarden.

Si navnet høyt for deg selv. Bli kjent med det. Smak på det. Funker det? Ser du for deg karakteren din når du sier navnet? Er det enkelt å uttale? Petter Ravn blir fort Petter Avn når det sies fort. Er det greit, eller bør du gjøre noe med det?
Og så et lite tips til slutt – ikke bruk det første navnet du tenker på. Dette er, som de fleste andre «regler» noe du selvsagt kan avvike fra. Men jeg har en ubekreftet teori om at nordmenn fort faller ned på de samme navnene, eller de samme kombinasjonene av et snevert utvalg av navn. Den samme teorien tilsier også at man fort ender med mange karakterer med like initialer om man ikke tenker seg om.

Jobb med å finne gode navn som føles riktige når du sier dem høyt, når du ser for deg karakteren som bærer navnet og som har det lille ekstra over seg. Vi trenger ikke politibetjent Jan Johansen eller bibliotekar Bente Berntsen … gjør vi vel?

Og så avslutter jeg med et herlig, nostalgisk brudd på gjentakelsesregelen, som bare gir meg gode og varme følelser. Når jeg leser disse navnene, tenker jeg bare på den myke, gode stemmen som smøg ut av radioen tidlig om morgenen da jeg var liten. Er du gammel nok, holder det med to ord, så skjønner du hva jeg mener:

«Morn, morn!»

Denne vidunderlige damen skrev bl.a. om:
Maren tolv, Martin ti, Marte ni, Mads åtte, Mona seks, Milly fem, Mina fire og Morten minstemann to.

Og finnes det egentlig noe bedre navn i norsk litteratur enn Hulda nedenunder?

Høy og mørk eller liten og blond?

Jeg kan se ham for meg, med de azurblå øynene og det mørke håret med en liten antydning til gråskjær på sidene. Nesen hadde en liten, nesten usynlig knekk på midten – du måtte stå helt inntil ham for å se den, og selv da måtte du egentlig vite at den var der for å legge merke til den. Han hadde et alvorlig, nesten trist drag over seg, og om jeg ikke visste bedre ville jeg trodd at han ikke la merke til at det var andre mennesker rundt ham. Når han snakket til deg, derimot, var det som hele rommet forsvant, og han var fullt konsentrert om deg. Det var umulig å legge merke til det varme smilet som kom fram og brøt opp steinansiktet. Han var en slik som smilte med hele ansiktet, og de 57 år gamle øynene gnistret som tusen soler …

Nei, dette er ikke et forsøk i å sette rekord i antall klisjeer, selv om jeg tror jeg ville hatt en fair sjanse. Jeg forsøker å eksemplifisere temaet mitt for dette innlegget – karakterbeskrivelser.

Hvor mye skal man beskrive karakterene sine, og hvor mye skal man la være opp til leseren å male for sitt indre øye? Jeg har lest bøker hvor jeg nesten har blitt sint på forfatteren fordi jeg ikke får anledning til å innbille meg noe som helst om en karakter. Hver minste bagatell er beskrevet, gjerne med en skog av adjektiver. Andre kan ha latt være å gi meg noe som helst å gå på, så jeg har lurt på om forfatteren selv egentlig kjenner karakteren sin?

Et svært godt spørsmål dukket opp i et Facebookforum for forfattere for et par dager siden: «Ville politiet være i stand til å identifisere karakteren din basert på din beskrivelse?»

Jeg skal glatt innrømme at det ville vært tilnærmet umulig for dem å peke ut Maja Witsø ut fra dette intervjuet jeg gjorde med henne før jeg begynte å skrive på «Vinnerhånden». Hva kunne politiet (eller andre som leser intervjuet) sagt om Maja i ettertid – hvis de ble bedt om å beskrive utseendet hennes? Hun:

  1. utstråler en vennlig autoritet
  2. drar den ene munnviken ut i et lite, overbærende smil
  3. er snart førti år gammel, men ser mye yngre ut
  4. har blå øyne
  5. har et «langt sterkere håndtrykk enn de aller fleste menn jeg har hilst på»

Hvis du fikk se en bunke bilder av kvinner, ville det i beste fall vært mulig å identifisere punkt 3 (hvis du fikk vite at hun var nærmere førti, vel å merke) og punkt 4 (hvis det var et fargebilde). Til mitt spede forsvar har jeg gitt litt mer informasjon om Maja i selve manuset til boken 🙂

Men hva er en god karakterbeskrivelse? Når skal man gå i detaljer og når skal man la leseren selv se for seg hvordan heltinnen ser ut? Her er et eksempel:

«Ansiktet var tidløst, hverken ungt eller gammelt, men fullt av minner av både lykkelige og sorgfulle hendelser. Håret var mørkt som skumringens skygger, og på hodet hadde han en tynn krone av sølv. Øynene var grå som en klar kveldsstund og de lyste som tusener av stjerner.»

Hvem? Alveherren Elrond fra Ringenes Herre, av J.R.R. Tolkien. For de som leste bøkene før filmene kom, eller som ikke har sett filmene, vil Elrond framstå på mange forskjellige måter ut fra beskrivelsen, men hovedtrekkene er likevel framhevet fra forfatterens side. Det er en majestetisk skikkelse vi har med å gjøre, med stoisk ro og vi føler visdommen hans strømme mot oss gjennom beskrivelsen. Med tanke på at vi introduseres til en alv, kunne det fort vært fristende å gå mer i detaljer, men Tolkien faller ikke for fristelsen. Når vi så fikk se Hugo Weaving i rollen på lerretet, kan man sikkert pirke på detaljer, men hovedtrekkene – den stoiske, majestetiske holdningen og visdommen kommer er veldig gjenkjennelige fra Tolkiens beskrivelser.

Slike detaljerte beskrivelser, som oftest handler om de fysiske attributtene, blir gjerne punktvise oppramsinger.

«Han var en høy, middelaldrende mann med antydning til bilring. Han hadde blågrå øyne og brunt hår. Den lyseblå skjorten forsvant ned i den samme dongeribuksen han alltid gikk i.»

Hvis dette var en drapsmistenkt, ville det vært utrolig vanskelig å plukke ham ut blant de tusenvis som passer til nettopp denne beskrivelsen. Beskrivelsen kan godt være korrekt, men den er både drepende kjedelig å lese, og den gir oss ikke annet enn et vagt, uklart bilde av en mannsperson.

  • Hva med stemmen hans – dyp og raspende, som en forkjølet Tom Waits?
  • Ganglaget – måten han alltid ser ut som han lener seg mot en kraftig motvind?
  • Det store arret i buken etter den gangen han nesten ble drept i et barslagsmål i Newcastle?
  • Latteren – som en knirkende dør på en gammel, vindskjev utedo?

Et annet eksempel:

«He was not conspicuously tall, his features were striking but not conspicuously handsome. His hair was wiry and gingerish and brushed backward from the temples. His skin seemed to be pulled backward from the nose. There was something very slightly odd about him, but it was difficult to say what it was. Perhaps it was that his eyes didn’t seem to blink often enough and when you talked to him for any length of time your eyes began involuntarily to water on his behalf. Perhaps it was that he smiled slightly too broadly and gave people the unnerving impression that he was about to go for their neck.»

Ekstrapoeng til de som kjente igjen Ford Prefect fra Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, av Douglas Adams. Selv om det er meningen at det skal være litt vanskelig å sette fingeren på akkurat hvorfor det er noe litt rart ved Prefekt, klarer Adams i mine øyne å skape et bilde av ham som jeg kan se levende for meg. Øynene hans blinker ikke ofte nok – hallo! Tenk deg at du står og snakker med en person, og så plutselig oppdager du at han ikke blinker, eller i hvert fall svært sjelden. Creepy? You bet!

Den siste setningen er noe av det beste jeg har lest av beskrivelser – han gir deg den litt ugne følelsen av at det er like før han hopper i strupen på deg. Genialt!

Og hva med denne:

«If the motorcycle was huge, it was nothing to the man sitting astride it. He was twice as tall as a normal man and at least five times as wide. He looked simply too big to be allowed, and so wild — long tangles of bushy black hair and beard hid most of his face, he had hands the size of trash can lids, and his feet in their leather boots were like baby dolphins.»

Han så rett og slett for stor ut til at det kunne være lovlig! Føttene var som babydelfiner! Når J. K. Rowling lar dette monsteret av en mann, denne kjempen, dundre inn i Harrys liv, og så viser oss at den samme giganten er en eneste stor klump av omtanke og kjærlighet, er det ikke rart vi faller pladask og blir evig glade i Gygrid.

Jeg kan ikke garantere at Maja Witsø ville blitt plukket ut blant hundre kvinner ut fra mine beskrivelser. Men jeg kan garantere at jeg skal gå gjennom manuskriptet mitt på nytt, og legge til og trekke fra der jeg føler det er nødvendig, og gi både Maja, Morten, Anna Sofie og Peter beskrivelser jeg kan stå for. Og som forhåpentligvis gir leserne gode bilder av hvem de er, og samtidig lar det være litt igjen til fantasien.

Solen skinte som en råtten fisk

Jeg elsker en god metafor, og når de brukes riktig, krydrer de teksten (metaforisk 😉 ) til det bedre. Dårlige metaforer kan derimot være med å ødelegge en ellers god historie.

Så – hva gjør en god metafor god? Det er selvsagt veldig varierende fra leser til leser hvordan den oppfattes. Her er et eksempel, hvor Ken Follett viser meg studierektor Peter Ryder ved Radcliffe kvinneuniversitet i Boston slik (i «Code to Zero», 2000):

…was a fussy, old fashioned man in a neat suit of black coat and waistcoat with grey striped pants. His bow tie was a perfect butterfly, his boots gleamed with polish, and his oiled hair looked like black paint on a boiled egg.

Jeg ser for meg at denne fyren ikke var den mest innbydende for en ung, kvinnelig student å møte på i 1954. Gode metaforer, etter min mening.

Så vil du kanskje si at den siste beskrivelsen ikke er en metafor, og det har du absolutt rett i. Follett skriver «… like black paint …», og dermed er det en simile – en sammenligning. Men ok, jeg lar meg falle inn i de samme rekker som nordmenn flest, og aksepterer simile og metafor som såpass like troper at det går greit 🙂

Jodi Picoult er en annen av mine favoritter, og i «Heksene i Salem Falls» (2002) ryker både kjøleskapet og oppvaskmaskinen til Addie Peabody:

… som to livslange kjærester som ikke kunne tenke seg å leve uten hverandre.

Jeg kjenner oppgittheten og den følelsen av at … ja, typisk! De måtte jo ryke samtidig. Metaforen (jada – similen!) funker i tillegg fordi det virkelig passer utrolig dårlig at disse hvitevarene røk samtidig, siden de var vesentlige i den lille kafeen Addie drev.

Nå som Bob Dylan har bevist at sangtekster er fullverdig litteratur, må det være innenfor å ta med et annet eksempel. Tekstforfatter er den canadiske fløtepusen (hei – nok en metafor!) Michael Bublé, som bl.a. synger:

You‘re a falling star, you‘re the getaway car.
You‘re the line in the sand when I go too far.

Jeg synes han får fram i disse linjene, og resten av sangen, at Emily Blunt (hans daværende kjæreste, og «you» i sangen) er alt for ham, også når han trenger noen som sier fra når han går over streken.

Eller når Dr. House i den fantastiske TV-serien blir sjokkert når han møter en pasient som aldri lyver, og føler behov for å snakke litt varmt om løgner:

Lies are like children: They’re hard work, but it’s worth it because the future depends on them.

Igjen – dette er en sammenligning, men vi kaller det en metafor likevel, og så blir det mellom meg og deg, ok?

…og så må jeg jo ta med denne scenen, som virkelig ruller som en film inni hodet mitt når jeg leser den:

Og liksom faren til Ola, barbereren på Solli, som alltid satte filmen feil i framviserapparatet når det var bursdag og vi fikk se tre Chaplin-filmer baklengs, slik snur jeg nå ryggen til og beveger meg baklengs. Og uten at jeg tenker meg om stanser rullen bak øynene mine ved ett bestemt bilde, jeg holder det fast noen sekunder, fryser, så gir jeg det bevegelse, for jeg er allmektig.

Jepp – dette er selvsagt fra helt fantastiske «Beatles» av Lars Saabye Christensen. En bok jeg har lest minst fire ganger, og som er full av slike perler. Han tilhører det knippet med forfattere som virkelig kan kunsten å få ordene til å bli til levende bilder som snurrer som film i hodet mitt. Magisk! (en metafor, for øvrig) En dansk anmelder er sitert på coveret av pocket-utgaven: «… en litterær blues.» En helt kurant metafor, det også 🙂

Jeg skal vokte meg vel for å hente eksempler på dårlige metaforer, siden jeg ikke har lyst til å tråkke på noen tær (metaforisk, selvsagt). Det handler likevel i stor grad om to hovedkategorier av dårlige metaforer: Klisjeer og absurditeter.

Det knyter seg i magen på mange karakterer i manuskriptene rundt omkring hos både lovende og ikke fullt så lovende forfatterspirer. Denne er jo klassisk, men kanskje bør man finne en annen måte å illustrere den ubehagelige følelsen man vil fortelle om. Videre bør man vurdere om man skal la en kvinne ha diamanter til øyne, eller at de er azurblå eller dype som brønner. Om en mann er aldri så barsk og tøff, er granitthaken oppbrukt og stålgrå blikk er ikke særlig originalt.

De absurde metaforene tipper jeg ofte kommer som resultat av nettopp slike øvelser, hvor man forsøker å finne nye måter å beskrive ting på – og så går man for langt. Vil du ikke skrive frisk som en fisk, er det ikke sikkert løsningen er å skrive at helten din har helse som en nypolert Porsche 911 Turbo. Jeg har også sett en kvinnes bakdel bli beskrevet som «en hekk som ikke en eneste olympisk utøver ville vurdert å hoppe over». Dette var, utrolig nok, ment som en kompliment.

Men jeg klarer ikke å la være å ta med det som kanskje er tidenes mest håpløse metaforbruk. Morrissey, som de fleste kjenner som vokalisten i The Smiths, fikk den ikke veldig ettertraktede prisen The Bad Sex Award i 2015 for sin debutroman «List of the Lost». Jeg har ingen intensjoner om å forsøke å oversette denne passasjen, som var den som overbeviste dommerne. En av dem uttalte at de aldri hadde vært mer sikker i sitt valg av «vinner». Nyt:

At this, Eliza and Ezra rolled together into one giggling snowball of full-figured copulation, screaming and shouting as they playfully bit and pulled at each other in a dangerous and clamorous rollercoaster coil of sexually violent rotation with Eliza’s breasts barrel-rolled across Ezra’s howling mouth and the pained frenzy of his bulbous salutation extenuating his excitement as it whacked and smacked its way into every muscle of Eliza’s body except for the otherwise central zone.

Juryen reiste seg i en «bulbous salutation» og applauderte.

Det knyter seg i magen min, som om en Porsche har parkert i de stålgrå diamantene.

Page 1 of 2

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén