Boksmeden

– om å oppnå forfatterdrømmen –

Kategori: Mine prosjekter

Det hersens nåløyet!

Inspirasjonen til denne bloggen var å la ev. lesere følge meg litt på reisen min – den jeg håper skal kulminere i at jeg blir utgitt. Nå vet de aller fleste med et bitte lite blikk inn i forfatter- og forlagsbransjen at forlagene mottar tusenvis av manus hvert eneste år. Blant oss forfatterspirer snakkes det hele tiden om det berømte «nåløyet» – det å bli lagt merke til blant alle disse tusenvis av håpefulle. At et forlag synes akkurat mitt manus skiller seg ut fra bunken (les: berget).

Nå er jeg, unnskyld uttrykket, forbannet nær!

For noen uker siden fikk jeg en tekstmelding fra en av redaktørene i et av de store forlagene: «Kan du sende meg manuset ditt i digital form, så jeg kan sende det til en av våre konsulenter?» Jeg holdt på å dø på meg! Dette var en utrolig oppmuntring etter at syv forlag i løpet av januar og februar hadde takket nei til krimromanen min, Vinnerhånden.

For de uinnvidde – som regel mottar man en standardisert mail eller et brev, hvor forlaget sier «Takk, men nei takk» i en eller annen form. Nå var det altså en av redaktørene selv som viste interesse. Pulsøkning!

To uker senere, nesten på timen, dukker det opp en mail. Kortversjon: «Vår konsulent har lest manuset ditt, og anbefaler at vi vurderer det for utgivelse.»

Denne var fra sjefsredaktøren i samme, store forlag. Holy Daiwa! som en sportsfiskende kamerat av meg pleide å si. Redaktøren understreket at de nå ville lese manuset mitt i redaksjonen, og at jeg kunne regne med å høre fra dem i løpet av én til to uker.

Stemme nr. 1 i hodet mitt: «Nå er det viktig at du tar det rolig, Jørn, og ikke hauser opp forventningene. Du er veldig nær, men fortsatt er det et stykke igjen. Ikke ta gleden på forskudd, da blir du bare så skuffet, om det ikke går veien.»

Stemme nr. 2: «OOOOOOÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ! Klart du skal glede deg over dette – nå er du sykt nære! Du blir uansett dritskuffet om det ikke går veien, så hvorfor ikke nyte den gode spenningen i kroppen mens du venter? Tror du egentlig at du klarer å være nøktern, din dust?»

Nei, selvsagt ikke, svarte jeg. Og boblet over av iver og glede. Jeg har mine fornuftige øyeblikk innimellom, og selvsagt visste jeg at det fortsatt ikke var avgjort. Og om jeg skulle bli antatt, ville det naturlig nok være en lang prosess med mye hardt arbeid før en ev. bok ville være klart til trykken.

Så kom mailen.

Avslag.

F***!!!

Tenkte jeg først.

Så leste jeg mailen på nytt.

Sjefsredaktøren hadde satt seg ned onsdag kveld og skrevet en lang gjennomgang av manuset mitt, hvor begrunnelsen for avslaget var gjort veldig grundig rede for. Det var to primære årsaker – helten min, Maja, var ikke dyktig nok som politi til at jeg kunne forvente at leseren ville bli imponert. Det andre var at jeg hadde skrevet for bredt. De tre historiene sys sammen til slutt, men jeg bruker for lang tid og for mange sider på spesielt den ene av dem. Forlaget anbefaler at jeg velger bort den ene av disse historiene, og lar den bli en del av etterforskningsgrunnlaget i stedet – nærmest som et avsnitt eller to. I dagens utgave utgjør denne historien 35 – 40 % av manuset.

Og det var den historien jeg egentlig begynte å skrive. Anna Sofie var hovedpersonen i boken min. At det dukket opp et drap, og at jeg plutselig trengte en politioverbetjent – Maja Witsø – til å oppklare drapet, var ikke i tankene mine da jeg begynte å skrive boken. (Jeg skulle ikke engang skrive krim.)

Og nå skal denne historien bli ett enkelt avsnitt?

Snakker om «kill your darlings»!

Så kom den andre begrunnelsen – den som fortalte meg hvorfor forlaget hadde valgt å bruke så mye ressurser (konsulent, interne leserunder, redaksjonsmøte, grundig tilbakemelding) på manuset mitt. Jeg skriver veldig bra, skaper gode og troverdige karakterer som jeg lar opptre i kompetente og engasjerende scener. Jeg har gode og tidsriktige plottelementer som styrer historien.

Og avslutningen av mailen sier at de ønsker å lese en ev. ny versjon av manuset, og håper jeg vil legge ned det arbeidet som kreves for å løfte det til nødvendig nivå.

Alternativ 1: Crap, dette var nedslående. Jeg makter ikke å oppfylle kravene, og hvordan skal jeg overleve å kutte vekk hovedpersonen min? Det er allerede en annen bok enn den jeg begynte på, og nå skal hun helt bort? Nei, det går ikke. Jeg må holde på dette, og satse på andre forlag.

Alternativ 2: Wow! For en vitamininnsprøyting! Her får jeg lagt rett i hendene hva et av landets største forlag ønsker av meg. Gjør sånn, gjør slik, kutt dette, legg til dette … en oppskrift på hvordan Vinnerhånden kan bli en utgivelsesverdig bok! Det verste … nei, beste … er at de har rett. Her er det bare å brette opp ermene og føkkings gønne på! 

Det er ingen ekstrapoeng til de som gjetter hvilket alternativ jeg valgte 😉

Så nå sitter jeg her, 10. mars 2018, Liverpool har dessverre nettopp tapt 2-1 borte mot Manchester United, og jeg er likevel i superhumør. Jeg er så gira at jeg nesten ikke makter å sitte i ro. Jeg ga meg selv torsdag og fredag til å slappe av, zoome ut og se på historien i et fugleperspektiv og tenke litt. Jeg har fått så mange ideer at jeg nesten koker over i under topplokket, og nå er jeg i gang.

De neste tre – fire månedene skal den nye versjonen av Vinnerhånden sakte, men sikkert tastes inn i Scrivener, og jeg skal søren meg gjennom det hersens nåløyet!

… og jeg vet akkurat hvor jeg skal begynne:

Med et lite drap i Sandvika 😉

Høy og mørk eller liten og blond?

Jeg kan se ham for meg, med de azurblå øynene og det mørke håret med en liten antydning til gråskjær på sidene. Nesen hadde en liten, nesten usynlig knekk på midten – du måtte stå helt inntil ham for å se den, og selv da måtte du egentlig vite at den var der for å legge merke til den. Han hadde et alvorlig, nesten trist drag over seg, og om jeg ikke visste bedre ville jeg trodd at han ikke la merke til at det var andre mennesker rundt ham. Når han snakket til deg, derimot, var det som hele rommet forsvant, og han var fullt konsentrert om deg. Det var umulig å legge merke til det varme smilet som kom fram og brøt opp steinansiktet. Han var en slik som smilte med hele ansiktet, og de 57 år gamle øynene gnistret som tusen soler …

Nei, dette er ikke et forsøk i å sette rekord i antall klisjeer, selv om jeg tror jeg ville hatt en fair sjanse. Jeg forsøker å eksemplifisere temaet mitt for dette innlegget – karakterbeskrivelser.

Hvor mye skal man beskrive karakterene sine, og hvor mye skal man la være opp til leseren å male for sitt indre øye? Jeg har lest bøker hvor jeg nesten har blitt sint på forfatteren fordi jeg ikke får anledning til å innbille meg noe som helst om en karakter. Hver minste bagatell er beskrevet, gjerne med en skog av adjektiver. Andre kan ha latt være å gi meg noe som helst å gå på, så jeg har lurt på om forfatteren selv egentlig kjenner karakteren sin?

Et svært godt spørsmål dukket opp i et Facebookforum for forfattere for et par dager siden: «Ville politiet være i stand til å identifisere karakteren din basert på din beskrivelse?»

Jeg skal glatt innrømme at det ville vært tilnærmet umulig for dem å peke ut Maja Witsø ut fra dette intervjuet jeg gjorde med henne før jeg begynte å skrive på «Vinnerhånden». Hva kunne politiet (eller andre som leser intervjuet) sagt om Maja i ettertid – hvis de ble bedt om å beskrive utseendet hennes? Hun:

  1. utstråler en vennlig autoritet
  2. drar den ene munnviken ut i et lite, overbærende smil
  3. er snart førti år gammel, men ser mye yngre ut
  4. har blå øyne
  5. har et «langt sterkere håndtrykk enn de aller fleste menn jeg har hilst på»

Hvis du fikk se en bunke bilder av kvinner, ville det i beste fall vært mulig å identifisere punkt 3 (hvis du fikk vite at hun var nærmere førti, vel å merke) og punkt 4 (hvis det var et fargebilde). Til mitt spede forsvar har jeg gitt litt mer informasjon om Maja i selve manuset til boken 🙂

Men hva er en god karakterbeskrivelse? Når skal man gå i detaljer og når skal man la leseren selv se for seg hvordan heltinnen ser ut? Her er et eksempel:

«Ansiktet var tidløst, hverken ungt eller gammelt, men fullt av minner av både lykkelige og sorgfulle hendelser. Håret var mørkt som skumringens skygger, og på hodet hadde han en tynn krone av sølv. Øynene var grå som en klar kveldsstund og de lyste som tusener av stjerner.»

Hvem? Alveherren Elrond fra Ringenes Herre, av J.R.R. Tolkien. For de som leste bøkene før filmene kom, eller som ikke har sett filmene, vil Elrond framstå på mange forskjellige måter ut fra beskrivelsen, men hovedtrekkene er likevel framhevet fra forfatterens side. Det er en majestetisk skikkelse vi har med å gjøre, med stoisk ro og vi føler visdommen hans strømme mot oss gjennom beskrivelsen. Med tanke på at vi introduseres til en alv, kunne det fort vært fristende å gå mer i detaljer, men Tolkien faller ikke for fristelsen. Når vi så fikk se Hugo Weaving i rollen på lerretet, kan man sikkert pirke på detaljer, men hovedtrekkene – den stoiske, majestetiske holdningen og visdommen kommer er veldig gjenkjennelige fra Tolkiens beskrivelser.

Slike detaljerte beskrivelser, som oftest handler om de fysiske attributtene, blir gjerne punktvise oppramsinger.

«Han var en høy, middelaldrende mann med antydning til bilring. Han hadde blågrå øyne og brunt hår. Den lyseblå skjorten forsvant ned i den samme dongeribuksen han alltid gikk i.»

Hvis dette var en drapsmistenkt, ville det vært utrolig vanskelig å plukke ham ut blant de tusenvis som passer til nettopp denne beskrivelsen. Beskrivelsen kan godt være korrekt, men den er både drepende kjedelig å lese, og den gir oss ikke annet enn et vagt, uklart bilde av en mannsperson.

  • Hva med stemmen hans – dyp og raspende, som en forkjølet Tom Waits?
  • Ganglaget – måten han alltid ser ut som han lener seg mot en kraftig motvind?
  • Det store arret i buken etter den gangen han nesten ble drept i et barslagsmål i Newcastle?
  • Latteren – som en knirkende dør på en gammel, vindskjev utedo?

Et annet eksempel:

«He was not conspicuously tall, his features were striking but not conspicuously handsome. His hair was wiry and gingerish and brushed backward from the temples. His skin seemed to be pulled backward from the nose. There was something very slightly odd about him, but it was difficult to say what it was. Perhaps it was that his eyes didn’t seem to blink often enough and when you talked to him for any length of time your eyes began involuntarily to water on his behalf. Perhaps it was that he smiled slightly too broadly and gave people the unnerving impression that he was about to go for their neck.»

Ekstrapoeng til de som kjente igjen Ford Prefect fra Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, av Douglas Adams. Selv om det er meningen at det skal være litt vanskelig å sette fingeren på akkurat hvorfor det er noe litt rart ved Prefekt, klarer Adams i mine øyne å skape et bilde av ham som jeg kan se levende for meg. Øynene hans blinker ikke ofte nok – hallo! Tenk deg at du står og snakker med en person, og så plutselig oppdager du at han ikke blinker, eller i hvert fall svært sjelden. Creepy? You bet!

Den siste setningen er noe av det beste jeg har lest av beskrivelser – han gir deg den litt ugne følelsen av at det er like før han hopper i strupen på deg. Genialt!

Og hva med denne:

«If the motorcycle was huge, it was nothing to the man sitting astride it. He was twice as tall as a normal man and at least five times as wide. He looked simply too big to be allowed, and so wild — long tangles of bushy black hair and beard hid most of his face, he had hands the size of trash can lids, and his feet in their leather boots were like baby dolphins.»

Han så rett og slett for stor ut til at det kunne være lovlig! Føttene var som babydelfiner! Når J. K. Rowling lar dette monsteret av en mann, denne kjempen, dundre inn i Harrys liv, og så viser oss at den samme giganten er en eneste stor klump av omtanke og kjærlighet, er det ikke rart vi faller pladask og blir evig glade i Gygrid.

Jeg kan ikke garantere at Maja Witsø ville blitt plukket ut blant hundre kvinner ut fra mine beskrivelser. Men jeg kan garantere at jeg skal gå gjennom manuskriptet mitt på nytt, og legge til og trekke fra der jeg føler det er nødvendig, og gi både Maja, Morten, Anna Sofie og Peter beskrivelser jeg kan stå for. Og som forhåpentligvis gir leserne gode bilder av hvem de er, og samtidig lar det være litt igjen til fantasien.

Slutten på begynnelsen

Nittitretusenåttehundreogførtini.

Førsteutkastet til romanen min, «Vinnerhånden» er ferdig! 93 849 ord har funnet veien fra tankene mine, gjennom fingertuppene og inn i Scrivener-prosjektet.

Winston Churchill sa i en tale til Underhuset i 1942 de berømte ordene:
«Now, this is not the end. It is not even the beginning of the end. But it is, perhaps, the end of the beginning.»

At jeg har skrevet ferdig et utkast til en roman er kanskje ikke helt på linje med at britene jagde Rommel på flukt ved El Alamein, i hvert fall ikke om man måler effekten det har på verdenshistorien. Likevel er det en klar parallell mellom Churchills ord og følelsen jeg sitter med nå.

Jeg har vunnet en seier. Et slag, om man vil. Men kampen er langt fra ferdig.

Nå går jeg i gang med en vel så viktig, intens og krevende prosess – redigeringen.

Jeg skal ta på meg kritiske briller, og hente fram den proverbielle røde pennen og lese gjennom manuset. Jeg skal stryke og slette. Korrigere og flytte.

«Kill your darlings», som forfattere og forfatterspirer så gjerne kaller det. I det ligger å slette avsnitt, replikker, ord og uttrykk som jeg absolutt ikke ønsker å slette, men som likevel må slettes. Kanskje er det en replikk jeg er skikkelig fornøyd med, som klinger godt i ørene når jeg leser den høyt, som jeg har ventet på å få anledning til å bruke – men så bidrar den ikke til å flytte historien forover. Den må slettes.

Det samme vil kanskje gjelde en scene eller en karakter eller kanskje et helt kapittel. Jeg kommer til å sloss lenge med slike «darlings» før jeg til slutt må akseptere å slette dem. Jeg tenker arbeidsmusikken får bli Metallica og «Kill ‘Em All».

Jeg gleder meg og gruer meg. Jeg gleruder meg, som Karsten sa det før han skulle begynne i barnehagen (Karsten og Petra, ja 🙂 )

Det blir en kamp. Det blir gøy og det blir dritkjipt og vondt. Jeg er uendelig spent på hvordan resultatet blir, men jeg vet at det er den aller viktigste kampen jeg må gjennom for å få boken til å bli bra nok. Bra nok til at jeg kan dele den med pilotlesere. Som igjen vil gi meg nok en redigeringsrunde før jeg sender inn til forlag.

Men dit er det langt. Det er ikke før et stykke etter begynnelsen. Nå er jeg ferdig med begynnelsen.

This is the end of the beginning.

Intervju med Maja Witsø

Når jeg er så godt i gang, legger jeg like gjerne ut det tredje karakterintervjuet jeg gjorde før jeg begynte å skrive «Vinnerhånden». Her møter jeg politikvinnen som skal hjelpe meg å knytte sammen trådene mellom Anna Sofie, Morten og Peter.


Politiførstebetjent Marianne Witsø står det på skiltet ved den mørke grå døren. Jeg står i tredje etasje i den nederste av de to terninglignende bygningene som utgjør hoveddelen av politistasjonen i Asker og Bærum politidistrikt. Jeg banker på, og etter noen sekunder står en lang, tynn figur i døren.
«Hei! Du skal treffe Maja, var det så?» sier han.
«Marianne Witsø, ja…?» svarer jeg.
Han åpner døren for meg, og snur seg inn i kontoret.
«Maja, er du våken?»
Kontoret er rektangulært, jeg anslår ca fem meter i bredde og kanskje fire i dybde, og er delt på midten med to lettvegger mellom skrivebordene. Det piper i hjulene på kontorstolen som kommer skrensende ut bak skilleveggen. Marianne Witsø spretter opp fra stolen, og kommer mot meg med hånden strukket fram.
«Hei, jeg er Maja. Slå deg ned, så er jeg ledig om et par minutter. Joar, henter du litt kaffe til …» hun lukker øynene et lite sekund, som for å søke i harddisken. «… Jørn Harald, ikke sant?»
Drøyt to hundre centimetre forsvinner ut før jeg rekker å si at jeg ikke drikker kaffe. Jeg lar ham gå, og tenker jeg kan fikse det når han er tilbake. I stedet griper jeg der hånden til Witsø var for et sekund siden, men hun har allerede forsvunnet bak skilleveggen igjen, og jeg hører hun fortsetter telefonsamtalen jeg tydeligvis forstyrret.
«Ja, jeg er her. Sjekk om du kan finne noe via Telenor. Jeg tekster deg navn og nummer til en jeg kjenner der — hils fra Maja, så ordner det seg. Men keep it on the low-low, ok? Greit, vi snakkes.»
«Sånn, beklager», sier hun, og kommer fram fra avlukket sitt igjen. «Måtte bare avslutte. Dra stolen bort hit, du, så er jeg all yours.»
Jeg gjør som hun sier, og kjenner at det er noe jeg innbiller meg de fleste gjør. Hun utstråler en vennlig autoritet jeg tror hun kan ha veldig nytte av i politiyrket.

«Først av alt må jeg få takke for at du tar deg tid til en prat, Witsø», begynner jeg.
«Bare si Maja, du. Jeg vet det står Marianne på selvangivelsen og i passet, men … Maja.»
«Og når ble Marianne til Maja», spør jeg. «Er det yrkesrelatert?»
Hun drar den ene munnviken ut i et lite, overbærende smil. Ikke første gang hun har hørt den koblingen.
«Svartemaja, mener du? Nei, faktisk ikke. Jeg har alltid blitt kalt Maja, helt fra før jeg kan huske selv. Ellers burde vel du som er forfatter vite at det heter Svartemarja, etter ‘Black Maria’, som var det engelske oppnavnet på de første politibilene.»
«Det var nytt for meg, må jeg innrømme.»

«Sånn har jeg det hver dag — jeg tror av og til jeg jobber på Wikipedia-redaksjonen og ikke i politiet», sier stemmen bak meg. «Kaffe, som noen vil kalle dette skvipet.»
Jeg tar imot koppen fra Joar, og benytter meg av det samme forfattertrikset jeg har brukt i samtaler med andre figurer i denne historien. Ingen av dem merker at den brune væsken nå er Pepsi Max.

«Tusen takk. Severinsen, ikke sant?» sier jeg.
«Det stemmer», svarer den lange kollegaen til Maja. «Jeg har noen ærend, så dere får være litt i fred, stemmer ikke det, Maja?»
Han ler og går ut av kontoret igjen.
«Det var nå én gang du skulle følge ordre, dust» roper Maja etter ham, men alt vi hører er latteren som forsvinner bortover korridoren.
«Kameratslig tone, skjønner jeg?»
«Ja, Joar er en veldig OK fyr. Vi har mye gøy, selv om det nok er noen … kulturelle forskjeller mellom oss.»
Jeg drikker litt av koppen, og lar henne fortsette.
«Han er mye yngre enn meg i sinnet også. Jeg tar ikke alle referansene til filmer og TV-serier, og takler dårlig det han kaller musikk. Ikke misforstå — jeg er veldig glad i musikk, men jeg sliter med å kalle det Joar hører på musikk. Techno-prog-kaos er kanskje det nærmeste jeg kommer å kunne beskrive det. Nei, gi meg noe skikkelig — Nirvana, Rage Against the Machine eller Pearl Jam, så er gamla klar for å rocke.»
«Ikke normal kost for kvinner», sier jeg.
«For en kvinne på snart førti, mener du?»
«Nei, kvinner generelt, faktisk. Dessuten — om jeg ikke visste at du fyller førti til sommeren, ville tipset mitt vært nærmere tredve.»
«Poeng til deg, selv om du lyver», svarer hun, og løfter kaffekoppen til takk.
«Burde ikke du som er politi merke at jeg snakker sant?»

Hun vipper hodet litt på skrå. De blå øynene skinner litt ekstra når aprilsolen treffer dem gjennom vinduet.
«Det er langt enklere å avsløre en løgn enn å bekrefte at noen snakker sant. Jeg leser en bok om avhørsteknikk for tiden — utrolig interessant. Han kommer hit for å holde et foredrag i neste uke, han som skriver boken, altså. Etterforskingsleder i KRIPOS.»
«Har du ambisjoner om noe slikt selv?»
«Kanskje, med tid og stunder. Jeg liker den siden av jobben aller best. Det er vel mer en drøm enn reelle ambisjoner.»
Telefonen hennes ringer. Hun kikker på displayet, nøler et øyeblikk, og skrur av.
«Hva må til for at du skal komme deg videre, til KRIPOS?»
«Først og fremst må det dukke opp en ledig stilling. Det er ikke veldig mange ledige etterforskerstillinger, og når de dukker opp er det mange om beinet. Jeg har god erfaring, men kanskje litt for få større saker å vise til.»
«Drap?»
«Drap, grov vold, narkotika, større ran … organisert kriminalitet er jo det store for tiden. Har du noen slike saker under beltet, stiller du selvsagt sterkere.»
«Er kjønn og alder noe tema. Familieliv, f.eks.?»
«Jeg har aldri hatt ønske om mann og unger, hvis det er det du tenker på. Eller — jeg har vel hatt tanker om det, men jeg vet hva jeg risikerer i jobben, og jeg vil ikke …»
Hun svelger resten av setningen. Trekker på skuldrene.
«Faren din», sier jeg.
Hun nikker.

Jeg kjenner historien om faren gjennom det jeg leste i avisene i dagene etter aksjonen i 1992. Jeg har med vilje valgt å ikke gå for langt inn i materialet, og vil heller høre hva Maja selv vet.

«Jeg skjønte det da mamma kom inn og vekket meg. Klokken var ca. halv to om natten, og hun måtte dra på sykehuset. — Pappa er skadet, sa hun. Det var ikke første gang, men noe med øynene hennes gjorde at jeg skjønte det. — Han er død, ikke sant? Hun svarte ikke, hun bare satte seg på sengekanten og holdt rundt meg. Vi hadde snakket om det mange ganger — helt fra vi var små.»

Hun reiser seg og ser ut vinduet. Den lille parken bak politihuset begynner å bli grønn. En mann i blå arbeidsdress jobber med å kutte ned grener fra et av trærne rundt den lille dammen som utgjør størstedelen av arealet. En gruppe mennesker sitter ved et av bordene og spiser lunsj — sikkert fra konsulentfirmaet som holder til i et av nabobyggene til politistasjonen. En guttunge kommer syklende ut Kjørboveien på nedsiden av parken, og bort til lunsjgjengen. Han stopper og snakker med en av mennene, og får en femtilapp i hånden. Det slår meg at slike bagateller — en gutt som får penger til is eller brus av faren sin — må framstå som noe mye større og mer smertefullt for Maja enn for en som meg, som har begge foreldrene i livet fortsatt.

«Uansett hvor mye vi trodde vi var forberedt, var det noe helt annet å oppleve det», fortsetter Maja. «Jeg kledde på meg og ble med mamma; hun protesterte først, men jeg nektet å bli igjen hjemme. Suzann, søsteren min, hadde akkurat flyttet til Bergen for å studere, men mamma fikk ikke tak i henne på telefon. Hun måtte til hybelverten, en gammel enke, for å låne telefon, husker jeg.»

Jeg ser for meg den gamle damen Markus Egner bodde hos på slutten av 80-tallet, da han ble oppringt av Seb — sikkert en like ærverdig og stolt enkefru skibsreder Ettellerannet søsteren til Maja hadde bodd hos. Men — det er en annen historie.
«Hva sa du?» spør Maja. «Markus Egner?»
«Beklager, jeg visste ikke at jeg tenkte høyt», unnskylder jeg meg. «Jeg kjenner en forfatter som … glem det, det var bare en fjern assosiasjon. Dere dro til sykehuset, sa du?»

«Huff, ja. Det var helt forferdelig. Mamma knakk helt sammen da vi kom fram til Ullevål sykehus — patruljebilen som hentet oss kjørte bort til inngangen på akuttmottaket. En av betjentene som var med i bilen støttet henne da vi gikk inn, og jeg husker at Brevold, daværende politidirektør, møtte oss like innenfor dørene. Han hilste på mamma, men jeg tror ikke hun klarte å stå på bena engang. En eller annen kom med en rullestol, og hun falt nesten oppi den. Jeg grep tak i Brevold, ante ikke hvem han var, men han hadde i det minste politiuniform. — Hvor er pappa? Kristian Witsø, hvor er han? Brevold tok hånden min, men jeg bare rev meg løs fra ham. — Er han død?»

Hun drikker av kaffekoppen sin, og blir stående og klamre den inntil brystet etterpå. Igjen snur hun seg mot vinduet og utsikten til parken. En svak during fra en anleggstraktor høres gjennom de tykke glassene. Mannen med tresagen har fått selskap av en kollega, og sammen legger de de avkappede grenene oppi tilhengeren til den lille, grønne traktoren.
«Det tok to døgn før han døde, men i praksis var det ingen forskjell. Han var klinisk død da han ble plukket opp av ambulansefolkene, sa de. Legene ga aldri meg og mamma noen falske forhåpninger. Søs kom også, forresten. Hun måtte sitte i timevis på toget uten å vite om han døde mens hun reiste.»
«De fikk aldri tak i gjerningsmannen, husker jeg.»
«Nei, det stemmer dessverre. De sa i starten at han sikkert var i Norge fortsatt, men etter hvert mente de at han kom seg ut av landet. Mest sannsynlig til Litauen, mente politiet. Det var der kjernen i banden holdt til.»
«Men operasjonen ble ansett som vellykket likevel», spør jeg, vel vitende om at dette må være et smertefullt paradoks for Maja.
«Polititeknisk var den det. Det raidet knuste fundamentet til en ganske omfattende liga — flere av lederne var samlet i det huset, og det tok flere år før man så spor av den samme gjengen i miljøene i Oslo. Så ja, rent prinsipielt var det en vellykket operasjon. Som politi mener jeg fortsatt det, og som datter av Kristian Witsø mener jeg også det. Pappa ville aldri godtatt at jeg mente noe annet. Om operasjonen ikke hadde vært så vellykket ville det kostet samfunnet langt mer enn det kostet familien vår å miste pappa.»

Hun setter kaffekoppen fra seg, og ser på klokken. Vi har gått over tiden, det vet jeg, og jeg skjønner at hun vil avslutte nå — også gitt temaet vi er inne på.
«Tusen takk for at du tok deg tid til dette, Maja. Jeg håper jeg kan forvalte informasjonen på en god måte.»
Jeg reiser meg og rekker ut hånden. Maja tar den, og jeg noterer meg at hun har et langt sterkere håndtrykk enn de aller fleste menn jeg har hilst på opp gjennom årene. Hun følger meg til døren og legger hånden på håndtaket.
«Mange tror sikkert at jeg ble politi for pappas skyld, men sannheten er at jeg alltid har hatt lyst til det. Jeg kan gå med på at pappas død var med på å forsikre meg om at jeg skulle gå denne veien, men jeg ble ikke politi for å hevne ham. En dag håper jeg å kunne se tilbake på karrieren min – om den inkluderer KRIPOS eller ikke – og føle meg trygg på at jeg gjorde det beste jeg kunne. Inntil videre får jeg gjøre nettopp det – det beste jeg kan. Jeg jobber mye, trener mye og sovner tidlig på sofaen sammen med Scully, katten min. Om det noen gang dukker opp en mann som har lyst til å dele det livet med meg, aner jeg ikke. Jeg leter ikke heller, for å si det sånn.»
Hun åpner døren, og jeg går ut.
«Som politi mener jeg operasjonen var vellykket. Som Maja Witsø, derimot, ville jeg gjort hva som helst for å få pappa tilbake – samme hva det hadde kostet samfunnet», sier hun, og lukker døren før jeg får sagt ha det.

I stedet for å gå til bilen når jeg kommer ut av hovedinngangen, rusler jeg rundt kontorbygningen. Jeg går bort til benkene ved bredden av den lille dammen i parken bak, og setter meg. Aprilluften er skarp, men solen holder temperaturen oppe på behagelige 17 grader. For å være helt ærlig regner det, og det er ikke mer enn 7 grader ute, men noen fordeler må man ha som forfatter. Jeg tror faktisk jeg skriver temperaturen opp til over 20 grader. Det er tross alt bare noen dager til det skal regne skikkelig — så mye at alle spor etter gjerningsmannen i Maja Witsøs neste sak vaskes vekk. Men det skal jeg skrive senere — nå skal jeg nyte den fiktive solen noen minutter til.

Intervju med Morten Abrahamsen

Jeg intervjuet også Morten, som også må sies å ha en hovedrolle i «Vinnerhånden»-manuset. Dette intervjuet fant også sted i dagene før prologen, i april 2015.


Morten Abrahamsen bor i en leilighet på Tokerudkollen, litt nord for Sandvika sentrum. Jeg har avtalt å møte ham klokken halv fem, og tenker jeg gjør lurt i å være litt tidlig ute. Bankfolk er sikkert presise — jeg parkerer utenfor lavblokken ti på halv. En melding dukker opp på mobilen min: Sorry…er litt forsinket. Er der om tjue! 🙂

Jeg leter fram notatene mine, og bruker tiden på å lese gjennom det jeg vet om Morten så langt.
Født 19. august 1972 på Bærum sykehus. Audhild Skog og Johannes Abrahamsen var ikke gift, og de skilte lag et par år etter at Morten kom til verden. Gutten bodde de første åtte årene hos moren, men var ofte hos faren. Moren ble syk i 1979, og døde av kreften i 1980. Morten bodde deretter hos faren. Etter to år på Rud videregående skole, musikklinjen, gikk han over til realfag på Nadderud. Etter dette tok han økonomiutdannelse på BI, hvor han fullførte en mastergrad i 1997.

Jeg skvetter i setet når han dunker på vinduet. I forfjamselsen mister jeg notatblokken på gulvet — den får bare ligge.

«Hei! Det var Jørn, ikke sant?» Han har åpnet døren, og strekker hånden mot meg.
«Det stemmer; hyggelig å bli skremt av deg.»
Jeg går ut av bilen, og griper hånden hans. Et fast og godt håndtrykk akkompagnert av et like godt og smittende smil. Jeg undres på om det er den profesjonelle bankmannen som hilser på meg.
«Sorry, men jeg kunne ikke dy meg. Du var så langt borte i hva du enn satt og leste på — jeg sto og vinket først, men du enset meg ikke.»
Han geleider meg inn i garasjen under blokken, hvor han tydeligvis har rukket å parkere uten at jeg fikk det med meg. Døren lukkes bak oss, og vi går bort til heisen.
«Veldig praktisk, og faktisk en av grunnene til at jeg kjøpte her da de bygde for noen år siden. Heisen, altså. Jeg kan sykle rett inn i garasjen, og inn hit, og så kommer vi …»
Heisdøren åpner seg, og vi går ut på en overbygget avsats.
«… direkte hit til inngangspartiene. Veldig greit å slippe trapper og slikt med sykkelen.»
«Du sykler til jobben, eller er det trening vi snakker om?» spør jeg mens vi går bortover mot leiligheten hans.
«Her skulle jeg sagt begge deler, men må innrømme at intensjonen overgikk realitetene.» Han klapper seg på magen. «Som du ser, har jeg dessverre ikke slitt ut sykkelen, akkurat.»
Jeg antar han ville fram til at han hadde for stor mage, men noterer meg at den er langt flatere enn min — alt er relativt.

Hva er det med Bærum og iste? Jeg er heldigvis forfatteren her, så når Morten setter de høye isteglassene fra seg på bordet, sørger jeg for at det er Pepsi Max i mitt. Jeg tror ikke han la merke til det. Vi sitter på terrassen hans, og ser ned mot Sandvika sentrum og det megleren hadde kalt «fjordgløtt» i prospektet.
«Det må være tidenes første megler som underselger utsikten», sier jeg. «Dette er langt mer enn fjordgløtt. Er det Nesodden som ligger der?»
«Ja, og jeg husker at jeg selv påpekte det da jeg var på visningen. Jeg har vært med på en del boligovertakelser og visninger sammen med bankkunder, og det er ganske vilt hva som kan kalles fjordutsikt i den bransjen.»
Det hvite klokketårnet på Sandvika rådhus glitrer i aprilsolen, og jeg merker at også her — som hos Wendelboes i går — er temperaturen minst dobbelt så høy som vær-appen på mobilen påstår. Jeg slenger jakken over en av de to ledige stolene i sittegruppen.
«Du ble bankmann, altså. Har du lagt popstjernedrømmen på is eller på hyllen?»
Morten ler, og nok en gang tar jeg meg selv i å undres om det er bankmannen eller Morten selv som ler. Det er noe … profesjonelt over ham.
«Nei, jeg hadde vel aldri en reell drøm om å bli popstjerne. Jeg dundret løs på trommene jeg fikk av faren min i fireårsalderen; såpass at mamma måtte legge håndklær over dem. Det var ikke akkurat populært blant naboene med trommeslager vegg-i-vegg. Det ble aldri noe mer enn et par tilløp til garasjeband med noen kompiser i tenårene, men det var vel akkurat nok til at jeg søkte meg inn på musikklinja på Rud.»
«Spiller du noe fortsatt?»
«Jeg tenkte faktisk på å kjøpe meg et elektrisk trommesett, men det ble med tanken.»
«Så da ble det økonomistudier i stedet?»
«Ja, litt motvillig, egentlig. Jeg var helt imot jappegreiene, og da en del av guttene i klassen på ungdomsskolen begynte med full pakke — Unge Høyre, Poco Loco, Hemsedal og Gstaad og sånn… Jeg var ikke helt punker, men i vår verden ble jeg vel sett på som en frik.»
«Nagler og hanekam, mener du?»
Han ler igjen, men jeg begynner å merke forskjell. Skuldrene er lavere, og vokalene er litt mindre nasale.
«Nei, da hadde jeg mest sannsynlig blitt dratt ut på fjorden og dumpet», svarer Morten. «Det holdt at jeg hadde svart dongeri og var mer interessert i The Cure og REM enn Wham og Milli Vanilli. 80-tallets spedalske, det var oss.»
«Oss?»

Morten reiser seg og går de tre skrittene bort til kanten av terrassen. Han tømmer glasset og smatter litt — mer på ordene enn smaken av isteen.
«Rart å tenke på den gjengen nå. Vi var fem—seks stykker. Leste dikt og syntes Gorbatsjov virket som en fyr som kunne fikse Sovjetunionen. Det var ikke populært hjemme hos Pappa og Mimmi, det kan jeg love. Men jeg var 16 år, på vei ut av niende, og da skal vel alle gjøre litt opprør, ikke sant?»
Jeg nikker — husker at jeg selv ønsket å være langt mer opprørsk enn jeg faktisk var. Vel, man kan vel si jeg tok litt igjen senere.
«Er du sulten? Jeg tenkte å bestille noe indisk eller kinesisk.» Morten har fisket opp mobilen fra lommen.
«Du trenger ikke styre for min del», svarer jeg. «Jeg skal ikke plage deg lenge. Du hadde planer i kveld, sa du på telefonen i går …?»
Han løfter mobilen til øret.
«Ja, jeg har en turnering klokken åtte, men du må gjerne — Ja, hei! Jeg skulle bestille litt mat. Vent litt …»
Han legger hånden over mikrofonen.
«Sikker på at du ikke vil ha litt chicken tikka?»
Jeg vifter nei takk med hånden.
«En nummer 23 … madras … Nei, forresten, det holder med medium. Ja, jeg har kont … åh, er det deg? Forkjølet, eller? Nei, stemmen din var litt rar, bare… Ingen problem, bare ikke host på maten min — haha!»
Jeg merker meg at bankstemmen er byttet ut med en langt mer kameratslig tone.
«Greit, og hils Naila! Ha det!»
Smilet er varmere. Ekte. Det er ikke en bruktbilselger som står på terrassen nå.
«Du er selger, Morten.»
«Hmm?»
«Du merker deg detaljer hos folk, og bruker dem når du snakker med dem, stemmer ikke det?»
«Mener du Rajiv? Jeg kjenner …» Han myser litt mot meg — tenker seg om, hodet litt på skakke. «Ja, du har kanskje et poeng. Vi er ikke bestiser, akkurat. Jeg har bare gjort det til en vane å vite ting om folk. Plukker opp småting jeg kan bruke i jobben.»
«Eller ved pokerbordet?» spør jeg.
«Eller ved pokerbordet», svarer han og smiler. «Jeg får ikke brukt det på samme måte når jeg spiller online, men det finnes løsninger der også.»
«Spiller du ofte?»
«Nja … et par ganger i uken blir det vel. Ikke noe svære greier. Har vurdert å prøve meg i Vegas eller kanskje noen live-turneringer i Spania. Koster litt, men ikke verre enn det man fort svir av på en uke på granka.»
«Granka?»
«Gran Canaria — nordmenns ferieparadis. Skjønn det den som kan», sier han, og trekker på skuldrene.
«Og hvor drar Morten helst på ferie?»
«Jeg og pappa og Mimmi har vært på Gran Canaria, altså, men det ble med den ene gangen. Jeg tror Mimmi var den som likte det dårligst. Vi har vært en del i Frankrike og Italia, og et par ganger i Florida. Pappa har et feriehus i Aix, i Provence, så de drar dit et par måneder hver høst.»
«Mimmi er Miriam, ikke sant?»
Et sted i notatene mine står hun oppført som kone nummer tre.
«Ja, det stemmer. Mimmi er topp, hun. Jeg likte henne fra første stund. Hun og pappa ble sammen da jeg var 12 eller 13, tror jeg. Jeg var superhappy da han dumpet det neket han var gift med da mamma døde. Hvem går rundt og heter Petronella, liksom?»
«Vel, jeg må innrømme at jeg selv synes Petronella Barker var ganske snasen», sier jeg, og blunker.
«Det var ikke mye snasent over Petronella Østervik, kan jeg fortelle. Hun var helt klart ute etter pengene og fasaden til Pappa.»
«Foreldrene dine var ikke gift», sier jeg, mer som en konstatering enn et spørsmål.
«Jo, men det er det ingen som vet», svarer Morten. «Hah — nå ble du overrasket, tenker jeg.»
Jeg må gi ham rett i det. Det er tross alt første gang jeg hører om det, og det er litt sært i og med at ingen av disse personene eksisterte før jeg begynte å intervjue Morten. Jeg velger å la temaet ligge, og tar det heller opp i en senere samtale om jeg føler det er noe som er viktig for historien jeg skal fortelle.

«Kan jeg spørre — med all respekt — hvorfor en 45 år gammel mann, med …»
«44, takk!» gliser Morten.
«Ja, selvsagt. I noen måneder til», svarer jeg, og blunker. «Du gikk ut fra BI for 18 år siden med mastergrad i økonomi, og sitter som kundebehandler i en relativt liten bank. Du er singel, og har — så vidt jeg vet — ikke hatt noen tilløp til ekteskap. Hvorfor er ikke du lengre opp på karrierestigen, om jeg får lov å være så direkte?»
«Det får du selvsagt. Og jeg har ventet på at du skulle komme dit. Jeg burde hatt Bentes jobb, eller kanskje vært sjefen hennes, jeg ser den.»
«Bente er …?»
«Hun er banksjef på filialen vår. Herlig dame. Ikke sånn, altså — vi fleiper og flørter litt, men både jeg og hun vet at vi aldri ville gått lengre enn det. Men det er en kul stemning mellom oss. Mannen hennes er en veldig kul fyr, og jeg ville aldri gjort noe mer… Det er mer enn jeg kan si om en del andre kvinner i banken opp gjennom årene.»
Han kikker på klokken. Jeg sier ikke noe. Inviterer ham til å fortsette.
«Har knota litt med damer, ja, det er sikkert. Men du har rett — ingen har ennå klart å få meg til å ville binde meg. Eller, jo, men da snakker vi silkebånd og sånn.»
Jeg smiler og nikker for å gi ham anerkjennelsen han søker med det lure smilet sitt.
«Men seriøst, det har aldri vært aktuelt for meg med noe langvarig. Jeg er altfor utålmodig. Hopper fra prosjekt til prosjekt, kan man si.»
«I karrieren også?» spør jeg.
«Jeg har vært innom en del, ja. Salgsjobber her og der, forsikring og båter blant annet. Og så var jeg med på et litt spenstig prosjekt sammen med Seb Vikeborg
«Du verden», sier jeg, og setter meg opp. «Det er ikke hvem som helst.»
«Nei, det kan man trygt si. Jeg møtte ham i Miami i 2002 eller 2003. Han har jo forretninger over hele kloden — faen, det er råskinn, altså. Jeg feiget ut av et investeringsprosjekt i Brasil. Tabbe de luxe av meg. Han ville at jeg skulle bla opp to millioner, som han lovte å doble på to år. Jeg turde rett og slett ikke.»
«Brasil? Så vidt jeg vet har han bygget noen hoteller der nede?»
Morten sukker dypt.
«Kom an — tror du ikke jeg vet det? Hadde jeg blitt med — jeg kunne lånt de to millionene på gråmarkedet om så det — hadde jeg hatt det tidobbelte nå… Men jeg pinglet ut. Det er den typen jeg skulle ha stolt på, og gjort forretninger med.»
«I motsetning til…?»
«I motsetning til å dille rundt og aldri ta skikkelig tak i noen karriere. Jeg har aldri vært tålmodig nok, og derfor har jeg aldri blitt værende mer enn et par—tre år i en jobb.»

«Før nå.»
Han løfter glasset mot meg og nikker.
«Før nå. Jeg vet ikke … kanskje er det noe med å bli litt voksen. Det funker i hvert fall veldig bra i banken — jeg knuser de andre rådgiverne på både innlån og mersalg, og har vel dobbelt så mange møter som nestemann på listen. Bente er happy, i hvert fall.»
«Så…da er du på vei oppover?» spør jeg. Jeg vil pirke og dytte litt mer — her er noe han ikke forteller, tenker jeg.
«Ja, jeg tror det. Eller — man skulle tro det? Jeg vet ikke, Jørn. Det er litt styrete med pengene. Jeg har ikke vært særlig flink å spare…aldri. Ikke nå heller. Denne leiligheten kostet fire og en halv, og jeg måtte låne hele greia. Pappa sikrer halvannen mill på lånet, og det suger skikkelig. Fireogførti og så må pappa kausjonere.»
«Hei, ikke forvent at jeg skal dømme deg, Morten. Pobody’s nerfect, right?»
«Pam Halpert? Nice… Ikke ofte jeg møter folk som siterer The Office til meg, det må jeg si.»
Jeg kjenner den ble litt billig, men likevel — greit å legge litt kvalitetshumor i en samtale jeg egentlig foretar med en imaginær person. Kanskje jeg trenger å le litt for å kjenne på galskapen? Jeg sier ikke noe om dette til Morten, selvsagt.
«Anyway … det går litt for mye opp og ned med pokerspillingen, for å være helt ærlig. Jeg vet jeg har det i meg, tallene og oddsene og alt det der. Det er bare at de jeg spiller mot ikke er gode nok…»
«Eh … ikke gode nok? Den tror jeg du må forklare.» Jeg skriver inn en boks Pepsi Max her, og setter meg bak i stolen. Solen er på vei over Skaugumsåsen, og om få minutter vil den ikke lenger varme opp terrassen. Jeg vil ha med meg litt mer før jeg lar Morten få ha aprilkvelden og pokerturneringen sin i fred.
«Det er egentlig litt snodig, men når jeg spiller mot dårligere spillere, gjør de ting som ikke er logiske. Det blir mye vanskeligere å lese dem. Poker er et spill som handler mye mer om ferdigheter enn det folk tror. Hjelp — jeg høres nesten ut som en FrP’er her. Få med at jeg ikke støtter Siv og gærningene hennes, ok?»
Tommel opp fra meg.
«Men når jeg møter skikkelig gode spillere, og det har hendt et par ganger, så er det mye mer ekte poker, skjønner du? De høyner ikke i vilden sky, og går ikke all inn pre-flop med åtte-ti, bare fordi ‘man vet jo aldri’. Det er noe med etiketten og kvaliteten som gjør det til et mer ærlig spill da. Det er altfor sjelden sånne folk dukker opp hos Peter … jeg mener, online.»

Og der har vi det. Morten møter blikket mitt, og vi begge har skjønt at jeg vet. Han spiller poker på nettet — det gjør mange. Men, Morten spiller også live-poker. Med mennesker. Jeg vet det finnes illegale klubber rundt i landet, og jeg tipper denne Peter-fyren driver en slik. Jeg tømmer boksen og setter den fra meg på bordet.
«Det er sent, og jeg tror ikke jeg skal plage deg mer nå, Morten», sier jeg, og strekker hånden mot ham.
Han griper den, og legger samtidig venstre hånd på skulderen min. Et profesjonelt triks som er ment å skape nærhet og trygghet.
«Du får kose deg med skrivingen. Jeg er litt spent på hva du har tenkt å fortelle folk. Men — gidder du å droppe den pokergreia? Det er litt … shady virksomhet for en bankmann, liksom.»
«Vi får se, Morten. Vi får se.»

Jeg kjører gjennom Sandvika sentrum, og ser solen gå ned bak åsene i vest. Krusningene i vannflaten ved Kadettangen glitrer som bladgull, og jeg tenker at bildet ville gjort seg på veggen i det Wendelboe’ske huset, eller for den saks skyld på en av Mortens vegger. Rart å tenke på at den finkornede sanden som unger og bikkjer og tenåringer skal leke og sole seg på, om et par måneder, først skal farges av blod.

Intervju med Anna Sofie Wendelboe

Her er «intervjuet» jeg gjorde med hovedpersonen i manuset «Vinnerhånden». Dette er en teknikk jeg har valgt å bruke for å bli kjent med karakterene, og jeg føler jeg har fått et godt innblikk i hvem Anna er ved å gjøre det på denne måten. Kanskje jeg finner på å poste intervju med både Morten og Maja senere…


Jeg har fått gleden av å intervjue Anna Sofie Wendelboe, kvinnen som skal ha hovedrollen i boken «Vinnerhånden». Hun bor sammen med mannen sin, Steinar, i en nydelig villa på Slependen, innerst i en enveiskjørt vei på Gyssestadkollen. Husets frue, som jeg tror er en ganske korrekt tittel, møter meg på trappen — skjønt, jeg tenker trapp er desto mindre korrekt betegnelse på det overbygde inngangspartiet. Hun har en lys rosa kjole på seg, med et sort belte. En tynn, hvit jakke dekker armene i den litt skarpe luften. Rett nok er solen oppe, men det er april, og knapt mer enn ti grader i skyggen.

Jeg: Det var veldig hyggelig av deg å ta deg tid til å snakke med meg, fru Wendelboe.
Anna: Nei, kjære deg, det skulle da bare mangle. Men jeg må insistere på at du sier Anna — fru Wendelboe er min svigermor.

Anna ler høyt, men jeg hadde kanskje ventet meg en litt mer trillende, kanskje overdrevent hjertelig «vestkantlatter». I stedet hører jeg en ekte, smittende latteren som fylle den store hallen hun hadde geleider meg inn i. De store skiferflisene og rommets volum — det må da være nærmere fem meter høyt — gir en fantastisk akustikk som gjør latteren enda vakrere, og samtidig nesten enda mer malplassert.

Anna: Dessuten har jeg masse tid i dag. Jeg skal ut og handle inn til det jeg kaller vårpussen i morgen, men bortsett fra å lage middag til Steinar kommer hjem, har jeg faktisk helt åpen kalender i dag.
Jeg: Vårpussen? Er det båt vi snakker om nå, fru … unnskyld … Anna?
Anna: Haha, nei, den får Steinar ta seg av. Jeg har et langt mer omfattende prosjekt hver vår. Kom, så skal jeg vise deg.

Vi går gjennom stuen — en ren kakofoni av hvitt, sølv og grått. Jeg får assosiasjoner til forsiden og minst åtte siders reportasje i Interiørmagasinets rikmannsnummer. Anna åpner to gigantiske glasskyvedører, og viser meg vei ut på terrassen. Vårsolen henger høyt over Drøbaksundet, og utsikten over Oslofjorden er utrolig vakker. Huset ligger like over Drammensveien, men både skogen opp mot Gyssestadkollen og den gigantiske hekken nederst i hagen demper lyden til en dyp brumming.

Anna: Du kan forresten se båten hans herfra. Det er den nest ytterste på pir nummer to fra venstre. Den er vulgært stor — Princess noenogførti, heter den.
Jeg: Hans båt?
Anna: Ja, definitivt. Ikke misforstå, jeg liker godt å være med på tur, og det er jo vakkert på fjorden om sommeren. Vi drar som regel et par uker på hytta, og det er jo en flott tur med båten.
Jeg: Ja, dere har hytte i Stavern, er det så?
Anna: Rekkevik, rett over Larviksfjorden fra Stavern. Steinar sier det er enklere å si Stavern, for det har folk hørt om.

Vi setter oss i en rottingsofa, og jeg ser rundt meg i sittegruppen den inngår i. Tolv sitteplasser, og i den andre enden av terrassen står nok en gruppe sofaer og stoler med minst like mange sitteplasser under tak. Under det samme taket er det bygget opp et helt kjøkken, med gassgrill, oppvask og langt mer benkeplass enn jeg har hjemme — innendørs.

Jeg: Har dere ofte gjester på terrassen?
Anna: Ja, Steinar liker å ta med kunder hit. Det gjør prosessen mer menneskelig, sier han. Han elsker å «kokkelere» der borte, og om ikke annet, så går gjestene stappmette herfra.
Jeg: Og du, da? Dine gjester?

Noe skjedde i munnviken hennes, antydning til en liten rykning.

Anna: Joda, jeg har da gjester selv. Eller — vi har andre gjester enn forretningsgjester, selvsagt. Søsteren min, Lene, er her ofte. Hun og hele bøtteballetten.
Jeg: Ja, du og søsteren din står hverandre ganske nære har jeg skjønt.

Antydningen i munnviken erstattes umiddelbart av et smil som får meg til å glemme vårsolen og utsikten. Anna Sofie Wendelboe innehar den egenskapen mange mister på reisen fra barndom til voksen — hun smiler med hele ansiktet. Om jeg bare så øynene hennes, ville jeg likevel vært i stand til å se at hun smilte. Det er tydelig at søsteren fremkaller noe varmt i Anna.

Anna: Lene betyr absolutt alt for meg. Vi har alltid delt alt, og er mye mer enn søstre. Hun er min absolutt beste venninne, og jeg er ganske trygg på at hun føler det samme. Ikke for det, både hun og jeg har andre venninner — særlig Lene — men det er ingen som slipper så langt inn som hun.
Jeg: Ingen?
Anna: Vel, Steinar, selvsagt. Eller — nei, egentlig er det ingen andre enn Lene som kommer helt inn bak murene mine.
Jeg: Det er et veldig spesielt begrep. Murene dine. Kan du fortelle meg litt om dem?
Anna: Uff, nei det var kanskje litt sært. Men er det ikke slik, da? At alle har noen stengsler, et inngjerdet område i tankene og drømmene som ingen slipper inn i?
Jeg: Og hva drømmer Anna om?
Anna: Akkurat nå skjønner jeg ikke hvordan jeg kunne glemme maten! Straks tilbake.

Hun spretter opp av sofaen og forsvinner inn i huset igjen. Jeg rusler ut på kanten av terrassen og ser ut over hagen. Et lite uthus — og igjen er jeg sikker på at jeg burde brukt et annet begrep, siden det er snakk om et bygg på størrelse med min egen garasje — står nederst i et hjørne av plenen, omkranset av hekken på to av sidene. Jeg rusler ned og kikker inn gjennom et av vinduene. En arbeidsbenk av metall strekker seg langs den ene langveggen og i vinkel ut langs kortveggen. Jeg anslår hele til å være åtte meter. På veggene er det kraftige hyller og skap, og under benkeplaten står digre krukker — er det terracotta sånt heter, mon tro — og en del hageredskaper. Alt ser nyvasket ut, og jeg mistenker at alt også står på korrekt plass.

Anna roper fra terrassen: Du må bare gå inn, altså — det er mitt lille skjulested, verkstedet mitt.
Hun kommer gående med to glass i hendene.
Anna: Her, litt iste, og så har jeg ordnet litt lunsj til oss. Men som sagt, bare gå inn. Det er her jeg foretar vårpussen.

Vi går inn i verkstedet, og jeg ser de to veggene jeg ikke så fra vinduet. Nok en mengde hyller og skap, samt enda flere krukker og noen figurer. Jeg teller minst fire hjorter og like mange svaner, samt noen ugler og noe jeg tipper er en rev.

Anna: Ja, her står de vinterlagret, hele Hakkebakkeskogen. I morgen er det til pers med hele gjengen, og mor sjøl også.
Jeg: Det er ikke småtteri, nei. Du bruker langt mer enn en dag på dette, vil jeg tro.
Anna (latteren igjen — like smittsom): Det kan jeg love deg. Jeg begynte allerede i mars, med sortering, vasking og rydding. Det ser ikke så verst ut her inne nå, men jeg var litt slurvete i fjor høst da jeg ryddet inn dyrene og plantene. Ris til egen bak. Jeg måtte lime et par av dem også — en japansk investor fant det for godt å falle oppå dem etter å ha funnet ut at Steinars konjakk ikke var så mild som han trodde. Uff, det var et håpløst selskap. Karaoke og greier — helt forferdelig.
Jeg: …
Anna: Uansett, hagen min er et prosjekt som pågår stort sett hele året. I hvert fall fra mars til oktober. Men jeg må vel innrømme at jeg bruker litt tid på å planlegge den om vinteren også. Jeg har litt lyst å bygge tak over mer av terrassen i år, og så tenker jeg … huff, jeg høres ut som den vestkantfruen nå.
Jeg: Jeg tror mange ville misunt deg denne hagen, i hvert fall.
Anna: Mulig. Kom, vi går og spiser.

Igjen ser jeg rykningen i munnviken. Vi går opp på terrassen, og jeg ser hva Anna legger i begrepet «litt lunsj». Det dufter nybakt av de store, luftige firkantede brødstykkene, og jeg mistenker at alle de tre skålene inneholder ting som er laget fra bunnen av — i dag. Et fat på størrelse med parabolantennen min er fylt med oster og spekekjøtt, og to digre metallboller bugner av salat; én grønn og én pastavariant.

Jeg: Og så lager du mat.
Anna: Vel, jeg må jo bruke det latterlig store kjøkkenet til noe, så joda — jeg lager mat selv. Det var aldri noe jeg trodde jeg kom til å like, men etter at Thomas kom, og jeg sluttet å jobbe, ble det til at jeg lagde mer og mer selv.
Jeg: Ja, du valgte å bli hjemme med sønnen din i stedet for å gå tilbake i jobb. Hvorfor?
Anna: Valgte og valgte. Jeg sa til pappa at «jeg er tilbake om et år» da jeg gikk ut i permisjon. Han svarte «vi får nå se», men jeg la ikke noe i det da. Det var hele tiden planen min at jeg skulle fortsette i firmaet hans, og etter hvert ville jeg bli partneren hans. Nesten ironisk at Lene var den som fortsatte på advokatveien, og ikke jeg.
Jeg: Men hun jobbet ikke hos faren deres?
Anna: Jo, i starten gjorde hun det, men jeg tror ikke det gikk mer enn et halvt års tid så fikk hun jobb i et annet advokatbyrå. Det tror jeg reddet forholdet mellom dem, henne og pappa. De er altfor like, på godt og vondt.
Jeg: Men du og faren din kommer godt overens?
Anna: Det gjør vi alle tre, heldigvis. Etter at mamma døde, var det jeg og Lene som holdt pappa på bena. Han var klar for å gi opp — uten mamma var han ingenting, sa han. Heldigvis kom vi oss gjennom sorgen sammen, og det har styrket det som allerede var svært sterke bånd.
Jeg: Men du gikk ikke tilbake til jobben.
Anna: Nå må du spise, altså. Jeg prøver ut noen ideer på pesto-fronten for tiden, så du er litt forsøkskanin.

Jeg forsyner meg av foccaccia-brødet, og legger noen klatter av det jeg nå skjønner er rød, gul og grønn pesto på fatet. Mens jeg pirker løs et par skiver av en svært velduftende skinke fra kjøttfatet, fortsette Anna.

Anna: Men nei, jeg gikk ikke tilbake. Jeg koste meg veldig det første året av permisjonen, og jeg og Thomas hadde det himmelsk. Steinar mente det var best for Thomas om han ikke måtte i barnehage før han var et par år eldre, så jeg ble værende hjemme litt til. Planen var å få ham inn i barnehage ved treårsalderen, og så skulle jeg fullføre jusstudiet og samtidig fortsette som fullmektig hos pappa. Steinar overbeviste meg om at det kom til å bli utrolig hektisk, og det hadde han nok rett i. Jeg valgte å bli hjemme litt til, og så litt til, og når årene går på den måten — vel, plutselig var Thomas klar for skolen.
Jeg: Men det var fortsatt mulig å gå videre på studier og følge drømmen, vil jeg tro?
Anna: Det var det nok, men jeg hadde akseptert … jeg hadde bestemt meg for å bli værende hjemme.
Jeg noterer meg nok en gang at munnvikene vil noe, uten at jeg tror Anna selv er klar over det.
Jeg: Var dette en beslutning du tok selv, eller noe Steinar ville?
Anna: Jeg bestemte meg da jeg så timeplanen til Thomas i første klasse. Han sluttet på skolen klokken tolv hver eneste dag, kanskje med unntak av en dag hvor han sluttet klokken ett, og da måtte vi ha SFO-plass til ham. Det ville vært en veldig belastning for ham, siden han ikke hadde vært i barnehage, så jeg ville ikke. Jeg gikk ham i møte hver dag, og så kunne vi enten gå på kafe på storsenteret eller rusle i parken eller noe slikt. Han hjalp meg ofte med å finne på hva vi skulle lage til middag når faren kom hjem fra jobb.
Jeg: Hadde Thomas mange venner?
Anna: Nei, dessverre. Han hadde et par-tre stykker, altså, men han var ikke veldig sosial av seg. Det bedret seg betraktelig på ungdomsskolen. Det var nok datainteressen hans som var årsaken til det. Han er utrolig flink med data — jeg skjønner ikke halvparten av hva han sier når vi snakkes. Og det er ikke engang data han studerer.
Jeg: Han studerer i Sveits, ikke sant?

Igjen er smilet tilbake, og igjen kjenner jeg at vårsolen mister all sin effekt. Hadde jeg ikke vært forfatter, og Anna bare en fiktiv person, ville jeg falt pladask utelukkende basert på det smilet. Det er tydelig at søsteren og sønnen er katalysatorer for lykkefølelse i denne kvinnen.

Anna: Ja, det stemmer – i Bern. Han studerer økonomi, eller «finansmagi», som han selv kaller det. Han er veldig flink, og sier han trives svært godt der nede. Vi snakkes minst et par ganger i uken, ofte på Skype, når jeg får det til å virke. Jeg er ikke så flink på data, som sagt, men Thomas har med mye tålmodighet og ikke altfor mye øyehimling klart å få meg til å forstå Mac-en min litt bedre. Mellom oss sagt, han burde heller studert IT og data, men Steinar har overbevist ham om å gå i sine fotspor.
Jeg: Steinar er ganske overbevisende?

Munnvikene igjen.

Anna: Og paven er katolikk?

Jeg ler, nesten litt unnskyldene — jeg føler jeg har tråkket på noe, men samtidig klarer jeg ikke å la være å tråkke litt mer. Jeg vil høre hva hun tenker om dette.

Jeg: Vel, ja. Men du må nesten gi meg litt mer å gå på — jeg skal forsøke å fortelle folk om dette, vet du.
Anna: Ja, du nevnte noe om en bok. Jeg er litt usikker på hva jeg mener om det. Men greit, vi fortsetter litt til — hvis du lover å smake på pastasalaten. Jeg fikk tak i en ny ladning av favorittmelet mitt for litt siden — tipo 00 — fra en baker jeg møtte en gang jeg og Steinar var i Italia.
Jeg: Og han sender mel til Norge?
Anna: Ja, er det ikke fantastisk?

Og der var smilet tilbake. For en kameleontilværelse hun lever!

Anna: Roberto Giovanni heter han, og er en helt herlig fyr. Han bor i en liten by som heter Greve, i Chianti-distriktet. Jeg og Steinar var der sammen med de andre finansmeglerne i firmaet hans, og mens mennene var på golfbanen, gikk jeg og noen av fruene rundt og handlet souvenirer. Jeg satte meg ned ved et bord utenfor et lite bakeri, og der kom en liten, trillrund mann med det største smilet du kan tenke deg ut og sa «Bon giorno, signora!»
Jeg kan tenke meg et enda bredere smil — men jeg sier ikke noe.
Anna: Vi ble sittende og prate i nesten en time. Han var så imponert over at jeg kunne italiensk, men jeg vet han bare var høflig. Jeg tok et lydkurs mens jeg likevel bare gikk hjemme på dagene, men jeg tror jammen jeg lærte mer på den timen med Roberto enn de ukene lydkurset varte. Vi skriver brev til hverandre minst en gang i måneden fortsatt.

Jeg noterer meg navnet, og merker at det er en figur jeg kanskje vil utforske mer — i et annet manus.

Jeg (dessverre med pastasalat i munnen): Vi snakket om Steinar … at han er overbevisende?

Og smilet hennes forsvinner i samme sekund, noe jeg vet ikke skyldes at jeg snakket med mat i munnen. Strengt tatt har jeg følelsen av at det ikke plaget henne i det hele tatt — vestkantfrue er ikke en del av hennes sjel, tross adressen.

Anna: Ja, han kan være svært overbevisende. I den siste tiden har jeg tenkt at jeg kanskje skulle vært litt mer … jeg skulle sloss litt mer for hva jeg ville. Ikke misforstå — jeg har elsket hvert sekund hjemme med Thomas, men jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at han også ville hatt det godt i både barnehage og SFO. Og jeg tror jeg utmerket godt ville fungert som mor også kombinert med karriere. Men Steinar jobber utrolig mye, og det blir veldig mange sene kvelder på kontoret. Og han reiser ofte i jobben, naturlig nok. Jeg tenkte…

Hun svelger unna klumpen i halsen med mer iste — jeg er usikker på om hun vet at jeg registrerte skjelvingen i stemmen.

Anna: Jeg beklager, det hadde satt seg litt salat i halsen…

Jeg smiler, og nikker. Venter på at hun skal fortsette. Karin Fossum lar ofte Konrad Sejer gjøre nettopp det — vente, i stedet for å snakke til folk han avhører (eller intervjuer, som i mitt tilfelle). Det er en teknikk han har god erfaring med. Folk vil egentlig fortelle, og jeg håper det samme skal gjelde Anna Sofie Wendelboe i dag.

Anna: Jeg ville ikke at en au pair eller barnepike skulle være den som oppdro Thomas, og Steinar sa det var det som ville skje om jeg også jobbet. «Du kan tror så mye du vil at du kan slutte klokken fire, men du vet godt at det fort blir overtid i det yrket også», sa han. Jeg var enig. Så — jeg ble hjemme. I ettertid kjenner jeg at han hadde rett også. Jeg ser ham nesten aldri selv. Han kommer ofte hjem etter at jeg har lagt meg, og selv om jeg vet det er nødvendig for ham å jobbe så mye, så …

Mer iste.
Jeg sier ikke noe.
Hun stirrer utover fjorden. Solen har flyttet seg noen grader vestover, men bader fortsatt terrassen med herlig vårlys. De ti gradene i skyggen er ikke gjeldende her — det føles som en sommerdag, men Anna ser ikke ut til å nyte det nå. Jeg får nesten dårlig samvittighet, men samtidig vet jeg at jeg er nødt til å vite dette for å kunne skrive historien som følger. Anna har ingen anelse om hva jeg kommer til å avdekke.
Eller — har hun det?

Anna: Jeg tror han kan finne på å være utro mot meg.

Hun reiser seg og går bort til gelenderet, støtter seg på det, og jeg ser kroppen begynner å riste.

Hadde hun vært et menneske av kjøtt og blod, ville jeg gått bort og lagt armen rundt henne for å trøste henne. Slik det er nå, velger jeg å ta en slurk av isteen, som jeg slett ikke liker — jeg tror jeg velger å la det være Pepsi Max i stedet. Jeg tar en slurk av Pepsi Max-en, reiser meg, og går. Det er april 2015, og jeg må skynde meg hjem for å skrive hva som skjer om morgenen noen få dager senere.

Tro, håp og løvetann

I et anfall av noe så sjeldent som hagearbeid, som stort sett gikk ut på å luke vekk løvetann, fikk jeg i 2013 en idé til en historie om hvordan livet til Nina Wiik arter seg etter hendelsene i boken om Seb. Nina er journalist, og har lenge drømt om å samle en artikkelserie i bokform. Hun reiser til en liten landsby i Italia for å kunne fokusere på skrivingen (er ikke det noe vi alle drømmer om å gjøre?).

I utkanten av den lille landsbyen bor Martin, i selvpålagt «eksil» fra Norge. Han driver en liten gård, hvor han blant annet prøver ut bruksområder for løvetann.

Nina oppdager at den folkesky nordmannen folk snakker om i landsbyen kanskje skjuler en hemmelighet — og journalisten i henne begynner å lete. Det hun finner sjokkerer henne, men hun skjønner samtidig at boken kan få et nytt og svært spennende kapittel.

Her kan du lese første kapittel i den svært uredigerte versjonen (tips – om du klikker på -ikonet vises leseren i fullskjerm):

Drømmekrigeren

Nina er en av landets beste 17-åringer på håndballbanen, og er toppelev i musikk- og dramaklassen. Hun er «dronningen» i venninnegjengen og livet er perfekt.

På utsiden.

Alle vet at Jonathan er homofil, og derfor får han også innpass i kretsen rundt Nina. Det ingen vet er at de to er bestevenner, og at Jonathan vet alt om hvordan Nina har det på innsiden. At hun hater å være den perfekte, at hun hater å måtte få toppkarakterer hele tiden og at hun hater at hun skal følge advokatforeldrenes karrierevei. Hun elsker dansen, skuespillene og håndballen.

Og hun drømmer. Om landet med de store, grønne slettene. Om reinoksen som snakker til henne, og sier at hun må komme – for de venter på henne. Og hun drømmer om den gigantiske, sorte fuglen med det digre nebbet som vil spidde henne når hun forsøker å flykte.

Heldigvis våkner hun alltid før hun blir truffet.

Inntil en natt. Den natten hun ikke våkner, men fortsetter flukten nedover sletten og inn i en liten landsby. Landsbyen som tyranniseres av Borgmannen og hans soldater. Landsbyen som har ventet i mange hundre år på at Den Store Krigeren skal komme og beseire Borgmannen. I landsbyen bor en gammel kvinne som har fått et syn – Den Store Krigeren skal komme atten høster etter at den hvite solen har dekket den gule.

Hvordan kan Nina komme seg hjem til livet sitt igjen? Til håndballen, dansen, familien, skolen og vennene – til 2017? Og hvordan kan hun hjelpe Den Store Krigeren i kampen mot Borgmannen?

Vinnerhånden – en krimroman

Anna Sofie er nyskilt og jobber med å finne fotfeste i sin nye tilværelse. Hun virkeliggjør drømmen fra yngre dager, og åpner interiørbutikk i Sandvika Storsenter. Hun er ikke ute etter noe nytt forhold, men fatter likevel interesse når hun kommer i kontakt med Robert.

Morten er spilleavhengig, noe som rimer dårlig med bankjobben. Gjelden til den illegale pokerklubben blir til slutt så stor at han velger å bryte etiske og juridiske grenser for å bli kvitt den.

En ung polsk snekker blir funnet drept ved Kadettangen i Sandvika, og Politiførstebetjent Maja Witsø er overbevist om at den polske bedriftseieren Lankowski står bak. Problemet er at det er få spor å gå etter, og samtidig bærer hun på en hemmelighet som kan være ødeleggende for karrieren hennes.

Er det noen sammenheng mellom disse fire personene, og hvordan kan Maja eventuelt bruke den til å løse drapssaken? Hva skjer når Anna Sofie merker at det nye livet likevel ikke blir så enkelt som det så ut til? Hvordan kan Morten komme seg ut av det hjørnet han har malt seg inn i? Og hva skjuler seg bak fasaden til Plank Byggservice og eieren Peter Lankowski?

Seb

Markus får en telefon fra ekskonen sin, Nina. De har ikke snakket sammen på mange år, men når hun sier «Seb er død!», kaster Markus seg i bilen og drar ned til Ullevaal sykehus. Der ligger hans bestevenn John Sebastian – Seb – stygt skadet etter en bilulykke. Boken forteller hvorfor Seb er som han er, og hvorfor han er nødt til å konfrontere fortiden sin for å kunne takle fremtiden. Den forteller om vennskapet mellom de to guttene fra barndommen og opp til voksen alder, og om trekantdramaet mellom dem og Nina.

…hvis den noen gang blir utgitt som bok, da 😉

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén