Boksmeden

– om å oppnå forfatterdrømmen –

Kategori: Forfatterdrømmen

…med blanke ark

Så sitter du der, med det hvite arket lysende mot deg. Et virtuelt ark på en bærbar datamaskin, kanskje? Med menyer som «Sett inn», «Oppsett» og «Se gjennom» øverst på skjermen. Eller kanskje har du tatt steget over i Scriveners verden, og nyter folderstrukturen, kartotekkortene og fargekodene?

Nei, kanskje du sitter med en Moleskine i fanget, lett humrende i visshet om at du er av de få som faktisk uttaler navnet slik den italienske fabrikanten gjør det, i stedet for å dilte etter alle andre og si «måolskin». Du lar Waldmann Xetra Vienna-fyllepennen (den du kjøpte i et anfall av galskap og kjærlighet i Berlin, og som kostet nesten tre hundre euro, men du måtte bare ha den for du skulle jo skrive og ha et minne om turen hvor du fikk den store ideen) danse over sidene, og fyller dem med ord og replikker, ideer og karakterer, konflikter og kjærlighet.

Eller klarer du deg utmerket med en gulmalt HB-blyant med istykkertygd viskelær, og en A4 ringpermblokk (linjert) fra Europris?

Uansett … så sitter du der, og ideen du fikk da du kjørte hjem fra fisketuren eller småduppet på terrassen eller vasket plastkoppene og bestikket i campingvognen eller våknet av en lyd midt på natten eller hvor som helst – den skal overføres til arket. Den skal bli noe mer enn det lille bildet du hadde i hodet. Den skal mates, krydres, fetes opp, dyrkes, vannes ut, klippes, fønes og legges til den har blitt en historie, et førsteutkast, et manus.

Du har satt deg godt til rette i sofaen og ved skrivebordet og ute under epletreet, i skyggen fra solen som svir så deilig og vondt. Din egen skrivekrok. Ditt fristed. Utenfor gjerdet suser trafikken i det fjerne. Du er klar. Tastaturet er spisset og blyanten dyppet i blekk, du har kaffen og vinen og isteen ved siden av deg.

Stillheten rår eller du hører på Caspians «The Four Trees» fra 2007 eller ungene som leker sisten på den andre siden av huset eller vaskemaskinens during eller bekken som sildrer.

Planen er å skrive den lille ideen i litt større og bredere form. Kanskje som et resyme på ca. en A4-side. Eller kanskje du skal skrive kapittel 8 i kveld – der hvor Elvira får en mistanke om at Gunnar ikke snakket sant på festen. Eller du skal redigere manuskriptet ditt, og håpe at du kan kutte enda flere av de nesten nitti tusen ordene, for du ser jo at mange av avsnittene og replikkene er for ordrike. Der, for eksempel – det er ingen grunn til at politibetjent Woll skal si «Velkommen, herr Bersvendsen, til avhørsrommet vårt.» Stryk og bort og vekk og hvorfor i all verden har du skrevet at legesekretæren kjente en knute i magen – bort med klisjeen!

Nei, i kveld skal du plotte. Tegne store linjer og sirkler og firkanter og piler fra spor til gjerningsmann og offer og den gamle naboen og toget som var forsinket og så skal du legge fire A3-ark etter hverandre på spisebordet, tape dem sammen og lage tidslinje. Eller kanskje du skal lage den i Aeon Timeline, hvor du kan knytte hvert kartotekkort i Scrivener (hvor hvert kort tilsvarer en scene i akkurat dette prosjektet) til konkrete tidspunkt på tidslinjen din.

Eller skal du tegne kart over fantasy-universet ditt? Det store, åpne landskapet de kaller «Bortenfor», og som ingen av Melukk-folket våger seg ut i. Bak den mørke skogen skjuler det seg … ja, og så skal du selvsagt finne navn på dragene og hvilke krefter skal du la den sortkledde, maskerte rytteren besitte?

Eller kanskje du skal la tankene flyte fritt på bloggen din – bare rable og rante (er det greit å skrive rante på norsk, undres du) og tømme hodet for …

Det plinger i mobilen, men du har bestemt deg for at i kveld skal du skrive. Du skal ikke la deg forstyrre av … men, det kan jo være … du sjekker, og så ler du, for det var nå en ganske morsom video, da. Du deler den på tidslinjen din, og dett var dett. NÅ skal du skrive.

Du skal i hvert fall ikke sjekke om noen likte delingen din, eller kanskje kommenterte?

Niks! Ikke i kveld. Her skal det PLING! Søren … hei, kult! Tre laiks allerede …

Eller var det akkurat i kveld du skulle slappe av etter en tøff arbeidsuke – den første etter ferien? Med magen full av akkurat ett tacoskjell for mye, og hvorfor måtte du insistere på den røde, hotte tacosausen? Ungene har lagt seg, eller sitter på rommet med iPad-en og ser på en gruppe asiatiske ungdommer som spiller Fortnite på Twitch eller har flyttet på hybel for to år siden og du nyter stillheten og den litt smågufne ettersmaken av middagen, men nå skal du endelig få tid til å lese den boken. Den du plukket med deg på tilbud hos Norli eller kanskje den nyeste til Karin Fossum eller for å slippe at søsteren din maser mer om den hersens Ferranteboken hun ga deg til bursdagen.

Men uansett er det fredag, og hva du enn gjør, så skriver du.

Om du ikke skriver på tastaturet, med fyllepennen eller HB-blyanten.

Om du ikke plotter eller skriver resyme eller redigerer eller killer your darlings eller sletter klisjeer.

Om du ikke leser den klassikeren du alltid har løyet om og sagt at «den er jo helt fantastisk», og håpet at ingen ville avsløre deg.

Om du ikke leser bokblogger eller hva det nå enn er han fyren babler om – han som kaller seg Boksmeden.

Du skriver uansett.

Hele tiden.

I hodet. I tankene.

Du husker hun som satt på trikken og snufset. Kanskje var hun forkjølet – greit nok. I ditt hode var hun på vei hjem fra cafeen (med c) hvor kjæresten sa at «det er ikke deg det er noe galt med, vennen – det er bare det at jeg må finne meg selv» og du spinner videre på hva hun skal hjem til. Hva gjør hun nå? Du «ser» henne når hun går av trikken, blikket hennes når hun svimer forbi Kiwi – hvor hun burde kjøpt melk og kaffe og dusjsåpe, men orker ikke å tenke på noe annet enn at han er borte. Du følger henne opp trappen, ser at hun mister nøkkelen og knekker sammen når hun ikke klarer å få den opp fra gulvet for hun har bitt neglene helt flate på trikketuren og det er den siste dråpen. Hun blir sittende med ryggen mot døren, hulkende, ristende. Du ser hvordan hun etter noen minutter strammer seg opp – tar seg sammen. Skjønner. Forstår. Hun ser plutselig alt så tydelig. Grillpartyet for to uker siden. Selvsagt! Elvira var som en klegg på Gunnar, og hun bare lo av det. De er jo så gode kolleger, og Elvira ville aldri … og Gunnar ville selvsagt aldri …

Og du har ideen klar. Hevnen. Kanskje skal den hete det, boken. Hevnen.

Og denne gang skal du ikke bli avvist. Refusert.

«Tusen takk for at vi fikk lese … passer ikke inn i vår utgivelsesplan … lykke til videre …» FØKK ÅFF!

Denne gangen skal du bli antatt. Av Oktober. Og Cappelen. Og Gyldendal for søren. De skal sloss om manuset ditt. Overby hverandre.

Og du skal legge ut på Facebook at «YESS – jeg klarte det!», og du får minst to hundre laiks og hjerter og WOW og «Gratulerer!» og «Jeg kommer på lanseringsfesten» og «Den skal jeg ha signert» og …

PLING – der kom enda flere likes på videoen du delte. Ha ha! Lene har kommentert «Det er som å se deg og gubben!» Ja, hun kan få sagt det.
Hvorfor skriver ikke Lene, mon tro? Hun er jo så festlig og flink med ord, og …

… nei, bort med mobilen. Du setter den til og med på lydløs.

Og så er det snart lørdag.

Og du klarte ikke målsetningen om 500 ord i kveld. Eller kanskje du klarte den? Eller kanskje du hadde et annet mål?

Uansett.
Du skriver.
Alltid.

Slutt aldri å skrive!

Hører du?

Slutt. Aldri. Å. Skrive!

Det hersens nåløyet!

Inspirasjonen til denne bloggen var å la ev. lesere følge meg litt på reisen min – den jeg håper skal kulminere i at jeg blir utgitt. Nå vet de aller fleste med et bitte lite blikk inn i forfatter- og forlagsbransjen at forlagene mottar tusenvis av manus hvert eneste år. Blant oss forfatterspirer snakkes det hele tiden om det berømte «nåløyet» – det å bli lagt merke til blant alle disse tusenvis av håpefulle. At et forlag synes akkurat mitt manus skiller seg ut fra bunken (les: berget).

Nå er jeg, unnskyld uttrykket, forbannet nær!

For noen uker siden fikk jeg en tekstmelding fra en av redaktørene i et av de store forlagene: «Kan du sende meg manuset ditt i digital form, så jeg kan sende det til en av våre konsulenter?» Jeg holdt på å dø på meg! Dette var en utrolig oppmuntring etter at syv forlag i løpet av januar og februar hadde takket nei til krimromanen min, Vinnerhånden.

For de uinnvidde – som regel mottar man en standardisert mail eller et brev, hvor forlaget sier «Takk, men nei takk» i en eller annen form. Nå var det altså en av redaktørene selv som viste interesse. Pulsøkning!

To uker senere, nesten på timen, dukker det opp en mail. Kortversjon: «Vår konsulent har lest manuset ditt, og anbefaler at vi vurderer det for utgivelse.»

Denne var fra sjefsredaktøren i samme, store forlag. Holy Daiwa! som en sportsfiskende kamerat av meg pleide å si. Redaktøren understreket at de nå ville lese manuset mitt i redaksjonen, og at jeg kunne regne med å høre fra dem i løpet av én til to uker.

Stemme nr. 1 i hodet mitt: «Nå er det viktig at du tar det rolig, Jørn, og ikke hauser opp forventningene. Du er veldig nær, men fortsatt er det et stykke igjen. Ikke ta gleden på forskudd, da blir du bare så skuffet, om det ikke går veien.»

Stemme nr. 2: «OOOOOOÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ! Klart du skal glede deg over dette – nå er du sykt nære! Du blir uansett dritskuffet om det ikke går veien, så hvorfor ikke nyte den gode spenningen i kroppen mens du venter? Tror du egentlig at du klarer å være nøktern, din dust?»

Nei, selvsagt ikke, svarte jeg. Og boblet over av iver og glede. Jeg har mine fornuftige øyeblikk innimellom, og selvsagt visste jeg at det fortsatt ikke var avgjort. Og om jeg skulle bli antatt, ville det naturlig nok være en lang prosess med mye hardt arbeid før en ev. bok ville være klart til trykken.

Så kom mailen.

Avslag.

F***!!!

Tenkte jeg først.

Så leste jeg mailen på nytt.

Sjefsredaktøren hadde satt seg ned onsdag kveld og skrevet en lang gjennomgang av manuset mitt, hvor begrunnelsen for avslaget var gjort veldig grundig rede for. Det var to primære årsaker – helten min, Maja, var ikke dyktig nok som politi til at jeg kunne forvente at leseren ville bli imponert. Det andre var at jeg hadde skrevet for bredt. De tre historiene sys sammen til slutt, men jeg bruker for lang tid og for mange sider på spesielt den ene av dem. Forlaget anbefaler at jeg velger bort den ene av disse historiene, og lar den bli en del av etterforskningsgrunnlaget i stedet – nærmest som et avsnitt eller to. I dagens utgave utgjør denne historien 35 – 40 % av manuset.

Og det var den historien jeg egentlig begynte å skrive. Anna Sofie var hovedpersonen i boken min. At det dukket opp et drap, og at jeg plutselig trengte en politioverbetjent – Maja Witsø – til å oppklare drapet, var ikke i tankene mine da jeg begynte å skrive boken. (Jeg skulle ikke engang skrive krim.)

Og nå skal denne historien bli ett enkelt avsnitt?

Snakker om «kill your darlings»!

Så kom den andre begrunnelsen – den som fortalte meg hvorfor forlaget hadde valgt å bruke så mye ressurser (konsulent, interne leserunder, redaksjonsmøte, grundig tilbakemelding) på manuset mitt. Jeg skriver veldig bra, skaper gode og troverdige karakterer som jeg lar opptre i kompetente og engasjerende scener. Jeg har gode og tidsriktige plottelementer som styrer historien.

Og avslutningen av mailen sier at de ønsker å lese en ev. ny versjon av manuset, og håper jeg vil legge ned det arbeidet som kreves for å løfte det til nødvendig nivå.

Alternativ 1: Crap, dette var nedslående. Jeg makter ikke å oppfylle kravene, og hvordan skal jeg overleve å kutte vekk hovedpersonen min? Det er allerede en annen bok enn den jeg begynte på, og nå skal hun helt bort? Nei, det går ikke. Jeg må holde på dette, og satse på andre forlag.

Alternativ 2: Wow! For en vitamininnsprøyting! Her får jeg lagt rett i hendene hva et av landets største forlag ønsker av meg. Gjør sånn, gjør slik, kutt dette, legg til dette … en oppskrift på hvordan Vinnerhånden kan bli en utgivelsesverdig bok! Det verste … nei, beste … er at de har rett. Her er det bare å brette opp ermene og føkkings gønne på! 

Det er ingen ekstrapoeng til de som gjetter hvilket alternativ jeg valgte 😉

Så nå sitter jeg her, 10. mars 2018, Liverpool har dessverre nettopp tapt 2-1 borte mot Manchester United, og jeg er likevel i superhumør. Jeg er så gira at jeg nesten ikke makter å sitte i ro. Jeg ga meg selv torsdag og fredag til å slappe av, zoome ut og se på historien i et fugleperspektiv og tenke litt. Jeg har fått så mange ideer at jeg nesten koker over i under topplokket, og nå er jeg i gang.

De neste tre – fire månedene skal den nye versjonen av Vinnerhånden sakte, men sikkert tastes inn i Scrivener, og jeg skal søren meg gjennom det hersens nåløyet!

… og jeg vet akkurat hvor jeg skal begynne:

Med et lite drap i Sandvika 😉

How YOU doin’?

Tidenes sjekkereplikk? Ja, kanskje. I hvert fall når den ble uttalt av Joey Tribbiani 🙂 Men nei, jeg skal definitivt ikke forsøke noe sjekking, men heller fortelle litt om hvordan JEG har det. Eller, rettere sagt, hvordan det går med skrivingen min. Jeg har hatt stort fokus på skrivetips i bloggen min hittil, og det er noe jeg kommer til å fortsette med. I forarbeidet til sånne innlegg går jeg ofte gjennom tema jeg selv lærer mye av i min egen utvikling mot forfatterdrømmen.

Og det er nettopp det dette innlegget skal handle om – drømmen min. For den lever i aller beste velgående, selv om jeg er noen måneder forsinket med å fullføre «Vinnerhånden». Siden jeg forkastet ganske store mengder av manuset i begynnelsen av mai, har jeg ikke bare skrevet ny slutt, men også lagt til nye momenter gjennom hele historien om Anna Sofie, Morten og Maja. Jeg føler jeg har sagt «et par–tre uker til nå, så …» i hele sommer og høst 🙂

Men NÅ er det faktisk bare et par–tre uker til, og så er jeg ferdig med … ja, med hva? Jeg har slitt litt med begrepet «førsteutkast», for å være helt ærlig. Ikke til forkleinelse for andre som skriver, men for meg personlig har dette begrepet en litt defensiv klang. Jeg er fullstendig klar over at jeg med all sannsynlighet kommer til å måtte omskrive og redigere det ferdige manuset før det er ordentlig ferdig. Men likevel sliter jeg med å kalle det et førsteutkast. Et utkast er mer en skisse, noe som skal bli noe etter hvert, føler jeg.

Vel, det er flisespikking, og jeg skal gå videre. «Vinnerhånden» blir i hvert fall fullført i løpet av oktober, og deretter sendt til pilotlesere. 🙂

And then what?

Det tar gjerne noen uker for pilotlesere å gjøre en god og grundig vurdering av en hel roman. Heldigvis er jeg ikke i beit for skrivearbeid mens jeg biter negler. Romanen jeg skrev for snart fire år siden – «Seb» – har jeg planer om å revidere og redigere ganske grundig, for å gi den en ny sjanse til å komme forbi forlagenes refusjonsbunker. Jeg har et veldig sterkt og personlig forhold til historien om Seb og Markus (og Nina, selvsagt), og føler at det er en historie jeg  få fortalt.

Midt i oktober starter dessuten Forfatterskolens krimkurs, som jeg ser veldig fram til. Jeg har nemlig store planer om å skrive en ren, hardbarket krim, og søndag morgen (kl 06:47) våknet jeg av at jeg hadde en idé. Jeg skal holde idéen tett til brystet, men kan si såpass at arbeidstittelen er «Hogst», og at historien involverer Kripos, skogsarbeid og noen liter blod. Mange liter blod, faktisk.

«Drømmekrigeren», «Tro, håp og løvetann», «Kokken» og «Aarborgen» er også historier jeg har plottet ferdige resyméer på, og til en viss grad har gått i gang med å lage scener, karakterer og historiebuer på. Disse må kanskje vente til et stykke ut i 2018, slik det ser ut nå.

I oktober kommer også versjon 3.0 av Scrivener, og der har jeg litt planer om å skrive en lærebok på norsk. Vi får se om gutta i Literature & Latte holder det de lover med lanseringen, og ta det derfra.

Og så kommer jo november, med NaNoWriMo – National Novel Writing Month. Skriv en roman på en måned, som er parolen til prosjektet. Vi får se om jeg hiver meg på i år. Jeg har som sagt en klar plan om å skrive krimromanen «Hogst», og rent tidsmessig kommer NaNoWriMo perfekt til den.

Vi får se … jeg har i hvert fall mer enn nok prosjekter å ta tak i, men aller først skal jeg altså gjøre ferdig «Vinnerhånden». Ikke førsteutkastet, men manuskriptet 😉

Tenker det tar to–tre uker …

Er vi ikke framme snart?

Kanskje var du åtte år, og du satt i baksetet sammen med storebroren din. Moren og faren din svarte at «Vi er snart framme. Litt til, bare.» Du ventet litt, og spurte igjen. Samme svar. Igjen og igjen. Kanskje var det ikke mer enn en halvtime til dere kunne løpe ut på den store campingplassen, og det var gøy å si navnet på byen på svensk – «Skellefteå» med skikkelig harkete skj-lyd. Du lo av storebroren din som nesten spyttet da han sa det, men var dere ikke framme snart? «Litt til, bare», svarte moren din, mens faren din ble litt irritert for at du maste. Kanskje var hele turen på sytti mil, men de siste fire føltes lengre enn alle de første sekstiseks. Og hver gang du trodde det var rundt den neste svingen, var det bare enda mer vei og svinger. Rundt neste, da? Eller neste?

Eller kanskje har du prøvd å sykle fra Trondheim til Oslo, og sloss deg oppover Drivdalen mot Hjerkinn til tross for at du ikke har en kropp som trives i motbakke. Du har kanskje kjent den vidunderlige varmen når du svelger kjøttsuppen på matstasjonen på Dombås, før du nyter farten videre ned til Kvam, hvor den egentlige Styrkeprøven begynner. De neste tjuefem milene er bare en eneste kamp mot elementene, mot lysten til å gi opp, mot en drepende kupert løypeprofil, mot krampen og smerten i hver eneste muskel. Kanskje har du tvitret i en matpause at «Det sitter en sykkel fast i baken på meg», og smilt tappert. Hele turen tok deg tjuesju og en halv time, men det var de siste to timene som varte lengst.

Og kanskje har du prøvd å skrive en roman. Du har skrevet nesten åtti tusen ord siden du begynte i november. Kanskje har du vært med på skrivesprinter sammen med andre forfatterspirer i diverse fora på Facebook. Du har delt et og annet kapittel med pilotlesere, og kanskje har du til og med fått manuskripthjelp fra Forfatterskolen. Kolleger på jobben din – jobben du håper skal bli en bi-inntekt når du oppnår forfattersuksessen – undres hvorfor du har vært ukonsentrert, mens du selv har følt at du sjelden har vært mer konsentrert. Kanskje har du klart å legge vekk de to andre manuskriptene du har begynt på, og bare fokusert på dette ene. Du har forsøkt å ignorere den indre kritikeren, og bare skrevet på. Vet et par tilfeller har du stoppet opp, slettet litt, slettet litt mer, og til slutt har du kanskje slettet to hele kapitler. Kanskje har du kjent på motløsheten, skrivesperren, fortvilelsen når du står fast. Andre dager har ordene strømmet ut av fingrene dine. Du har bare noen få kapitler igjen. De siste ti tusen ordene veier dobbelt så mye som de første åtti når du skal få dem plassert i manuskriptet. Du vet at etter de neste par dagene er du nesten i mål. Kanskje en uke. Kanskje to. Ikke mer.

Det føles som en ferietur i en Volvo stasjonsvogn, med en Seestern campingvogn hengende bakpå, der du tråkker oppover bakkene ved Minnesund og det verker i lårene, mens storebroren din spør om det er minigolf der, og moren din sier at det er det sikkert men først må han hjelpe til med forteltet og han stønner og du smiler fordi du slipper, og du passerer Statoilstasjonen og vurderer å stoppe for å låne toalettet, men lar det være fordi du ikke er trygg på at du kommer deg opp på sykkelen igjen og du er så nær bakketoppen og etterpå går det nedover, og det svir i øynene klokken to om natten men du må få vist leserne hvordan hovedpersonen reagerer når politiet forteller at de ikke har noen spor og det verker i håndflatene til tross for sykkelhansker med demping og faren din svinger inn foran resepsjonen og stopper motoren og du nesten faller av sykkelen når du passerer målstreken og setter det siste punktumet og lagrer i DropBox og skrur av PC-en og går og legger deg og tenker at i morgen …

… begynner redigeringen!

…til øyet blir stort og vått

Moren min er lesehest, og jeg arvet hennes kjærlighet til det skrevne ord. I starten var det jeg som ble lest for, enten av mamma om kvelden eller av Anne-Cath. Vestly hver morgen. De som er gamle nok til å huske den gode, varme stemmen som sa «morn, morn!», vet hva jeg snakker om. Jeg elsket bøkene om Lillebror og Knerten og om Ole Aleksander Fili-bom-bom-bom. Da broren min begynte i første klasse, satt jeg gjerne på den andre siden av bordet når han gjorde lekser. Det ble litt klønete, siden jeg hele tiden spurte «hva står det der?» og «hva heter den bokstaven?», og resultatet ble at jeg lærte å lese i femårsalderen – opp-ned 😊

Heldigvis var dette en kortvarig greie (selv om jeg fortsatt kan lese ganske raskt opp-ned). Jeg begynte etter hvert å lese bøker selv. Naturlig nok var det Vestlys bøker i starten, men også eventyrene i «Mitt Skattkammer»-samlingen. Så kom Bobsey-barna og «Brains» Benton (langt mer intelligent enn Hardy-guttene, må vite), før jeg tok skrittet over til litt voksnere spenningsbøker. Alistair Maclean og Desmond Bagley var de aller beste, syntes jeg. Jeg drømmer stadig om å skrive en så bra åpning på en bok som Maclean gjør i «When Eight Bells toll» («Åtte glass»).
Damene på biblioteket i kjelleren på rådhuset i Narvik ble godt kjent med den lille tassen som stadig kom innom og spurte etter nye Maclean-bøker. «E du sekker på at de hær e nåkka førr dæ?» spurte de, og det var sikkert betimelig å undres når en 10-åring ville lese om «Kanonene på Navarone».

Det var i denne tiden vi begynte å lære engelsk på skolen, og med en far med fartstid på malmbåter i mange britiske havner og en mor som jobbet på turistkontoret, var jeg allerede godt i gang med språket. Jeg rett og slett elsket engelsk, og gjør det fortsatt. Etter hvert begynte jeg å lese bøkene til Bagley og Maclean på engelsk, og det åpnet en helt ny verden.

Så sa det pang! Jeg så en bok i engelsk-hyllene av en fyr som het Stephen King. Det var vinteren 1980, mens Eric Heiden knuste all motstand på skøytebanen i OL i Lake Placid. Jeg var 12 år, og lånte med meg «The Dead Zone». Boken handler om Johnny Smith, som havner i koma etter en bilulykke. Når han våkner, merker han at han har synske evner. Blant annet møter han en lokalpolitiker, og håndhilser på ham. Johnny ser fremtiden til Greg Stillson – og ser at han kommer til å bli president og starte tredje verdenskrig. For øvrig er det mange i disse dager som trekker paralleller mellom Stillson og Trump …

Uansett – døren til Stephen Kings verden var åpen, og jeg pløyde gjennom alt han hadde skrevet til da, og har fortsatt å lese ham siden. Hvis jeg noen gang skal skrive en topp-ti-listen, kommer hans «IT» fra 1986 til å havne svært høyt! Så kom John Irving, John Grisham, John Michelet, Lars Saabye-Christensen og mange fler. Jeg leste og leste, og skrev bitte litt innimellom, uten å egentlig ha noen tanker om å bli forfatter på ordentlig. Jeg mener – jeg kunne vel ikke tørre å drømme om det…?

Så sa det pang igjen! Jan Kjærstad ga ut trilogien om Jonas Wergeland i 1993 – 1999 (Forføreren, Erobreren og Oppdageren), og jeg visste at jo – jeg MÅ bli forfatter! Disse tre bøkene var det som dyttet meg ut av tvilen og inn i overbevisningen om at jeg måtte skrive. Allerede i 1996/97, da jeg leste Erobreren, begynte konturene av «Seb» å tegne seg i hodet mitt.

Og jeg har fortsatt å lese. I snitt leser jeg én bok i uken, kanskje nærmere to. Jeg leser hele tiden, og tilhører de som tror at man blir bedre forfatter av å lese. Jeg leser for å oppleve, for å føle, for å sanse – men også for å lære. I Facebook-forumet for Forfatterskolens elever snakket vi nylig om at vi leser på en annen måte nå enn før vi lærte en del om skrivehåndverket. Jeg tar meg selv i å «arrestere» forfattere når jeg ser at de synder mot skrivetekniske kjøreregler. Det hender ofte at jeg faktisk blir litt irritert når en veletablert forfatter lar en av figurene sine si: «Som du vet, søster, var vår far motstandssoldat under krigen» eller «Jeg er glad du tok med deg papirene, som vi jo avtalte da vi møttes i går». Eller når en annen skriver «sa hun syrlig». Hvis en replikk er syrlig, bør det komme klart frem av ordene i replikken. – Hvis ikke, bør replikken skrives bedre, sa han syrlig 😉

Så ja, jeg leser fordi jeg elsker historiene, jeg elsker å føle tomheten når en bok er ferdig og jeg elsker å lære håndverket gjennom å lese.

Jeg leser ofte flere bøker samtidig, og strør dem rundt meg i huset. I skrivende stund er disse bøkene under lesing:

  • «Avenue of Mysteries» – John Irving (ligger på nattbordet)
  • «Fortellerkunst» – Henrik Langeland (ligger på en hylle på do)
  • «Crime and Thriller Writing» – Laurie King og Michelle Spring (ligger under Langeland-boken)
  • «The First Five Pages» – Noah Lukeman (ligger under salongbordet)
  • «Seierherrene» – Roy Jakobsen (også under salongbordet)
  • «The Arraignment» – Steve Martini (lydbok på mobilen – lytter på den i bilen)
  • …og så begynte jeg på «En femte årstid» av Torkil Damhaug på terrassen i dag (boken ligger på spisebordet, ser jeg…)

Harry Potter og de tolv refusjonene

Jeg og Harry Potter har i grunnen svært lite til felles, men noe må man jo ha som overskrift. Derimot har jeg en liten ting felles med «moren» til Harry — J. K. Rowling. Er det noe du får høre i forfattermiljøer, enten det er i sosiale medier, forfatterkurs, diskusjonsgrupper eller andre treffpunkter, er det at du ikke skal fortvile over refusjoner fra forlagene. «Husk at J. K. Rowling fikk TOLV refusjoner på den første Harry Potter-boken, og se hvordan det gikk til slutt!»

Ærlig talt — hver gang jeg hører den leksen der nå, lar jeg den bare gli gjennom hodet uten å høre etter. Jeg er så lei av den. Jeg skjønner selvsagt at alle som sier det mener det oppmuntrende, og det setter jeg absolutt pris på. Det som er poenget mitt er at jeg faktisk akter å fortsette å bli pisse sur hver gang jeg får avslag fra et forlag. Det hjelper ikke at Luis L’Amour fikk 200 – to hundre! – avslag før Bantam valgte å gi ut den første boken hans (L’Amour har solgt over 300 millioner bøker til nå…). Det hjelper ikke at David Wroblewski ble avvist drøssevis av ganger før noen endelig ville gi ut den vidunderlige boken «Historien om Edgar Sawtelle» (les den!), eller at John Grisham ikke fikk napp på utallige forsøk da han hadde skrevet «A Time to Kill».

JEG hater avslagene!

Det betyr ikke at jeg lar meg stoppe, eller engang bremse, av dem. Jeg blir skuffet, lar meg selv gå litt i kjelleren noen timer, og så er jeg mr. Plagsomt Positiv igjen 🙂

«Seb», boken jeg skrev i 2010, reviderte i 2011 og 2012 og 2013 og 2014 og 2015, har jeg for ordens skyld fått TOLV refusjoner på. Hittil. Kanskje jeg skal sende den inn én gang til? J. K. Rowling fikk tross alt TOLV refusj…ah, shut up! 😀

Forfatterdrømmen

Jeg har, som veldig mange andre, «alltid» vært glad i å skrive og å lese. Jeg var han gærningen i klassen som elsket når vi fikk stiloppgaver i norsktimene. Om jeg ikke hadde vært ganske ok i fotball og i gymtimene, ville jeg garantert aldri blitt godtatt i det sosiale miljøet på Ankenes barne- og ungdomsskole.

Jeg skrev dikt, sangtekster og noveller. Min første refusjon fikk jeg allerede i 12-årsalderen, da jeg sendte inn en krimnovelle til Vi Menn – noe jeg absolutt ikke turde fortelle mamma og pappa. Jeg skjønte ikke hva hun mente, hun som svarte meg med at «…historien din framstår litt for oppkonstruert…». Hva søren? Selvsagt er den oppkonstruert, ditt nek! tenkte jeg. Er ikke alle krimnoveller det?

Under denne overskriften – «Forfatterdrømmen» – kommer jeg til å skrive både historien om hvorfor jeg ønsker å skrive, hva som tente den virkelig store flammen inni meg, og ellers om reisen min fram til det som forhåpentligvis blir en utgitt bok (eller fler 🙂 )

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén