Boksmeden

– om å oppnå forfatterdrømmen –

…med blanke ark

Så sitter du der, med det hvite arket lysende mot deg. Et virtuelt ark på en bærbar datamaskin, kanskje? Med menyer som «Sett inn», «Oppsett» og «Se gjennom» øverst på skjermen. Eller kanskje har du tatt steget over i Scriveners verden, og nyter folderstrukturen, kartotekkortene og fargekodene?

Nei, kanskje du sitter med en Moleskine i fanget, lett humrende i visshet om at du er av de få som faktisk uttaler navnet slik den italienske fabrikanten gjør det, i stedet for å dilte etter alle andre og si «måolskin». Du lar Waldmann Xetra Vienna-fyllepennen (den du kjøpte i et anfall av galskap og kjærlighet i Berlin, og som kostet nesten tre hundre euro, men du måtte bare ha den for du skulle jo skrive og ha et minne om turen hvor du fikk den store ideen) danse over sidene, og fyller dem med ord og replikker, ideer og karakterer, konflikter og kjærlighet.

Eller klarer du deg utmerket med en gulmalt HB-blyant med istykkertygd viskelær, og en A4 ringpermblokk (linjert) fra Europris?

Uansett … så sitter du der, og ideen du fikk da du kjørte hjem fra fisketuren eller småduppet på terrassen eller vasket plastkoppene og bestikket i campingvognen eller våknet av en lyd midt på natten eller hvor som helst – den skal overføres til arket. Den skal bli noe mer enn det lille bildet du hadde i hodet. Den skal mates, krydres, fetes opp, dyrkes, vannes ut, klippes, fønes og legges til den har blitt en historie, et førsteutkast, et manus.

Du har satt deg godt til rette i sofaen og ved skrivebordet og ute under epletreet, i skyggen fra solen som svir så deilig og vondt. Din egen skrivekrok. Ditt fristed. Utenfor gjerdet suser trafikken i det fjerne. Du er klar. Tastaturet er spisset og blyanten dyppet i blekk, du har kaffen og vinen og isteen ved siden av deg.

Stillheten rår eller du hører på Caspians «The Four Trees» fra 2007 eller ungene som leker sisten på den andre siden av huset eller vaskemaskinens during eller bekken som sildrer.

Planen er å skrive den lille ideen i litt større og bredere form. Kanskje som et resyme på ca. en A4-side. Eller kanskje du skal skrive kapittel 8 i kveld – der hvor Elvira får en mistanke om at Gunnar ikke snakket sant på festen. Eller du skal redigere manuskriptet ditt, og håpe at du kan kutte enda flere av de nesten nitti tusen ordene, for du ser jo at mange av avsnittene og replikkene er for ordrike. Der, for eksempel – det er ingen grunn til at politibetjent Woll skal si «Velkommen, herr Bersvendsen, til avhørsrommet vårt.» Stryk og bort og vekk og hvorfor i all verden har du skrevet at legesekretæren kjente en knute i magen – bort med klisjeen!

Nei, i kveld skal du plotte. Tegne store linjer og sirkler og firkanter og piler fra spor til gjerningsmann og offer og den gamle naboen og toget som var forsinket og så skal du legge fire A3-ark etter hverandre på spisebordet, tape dem sammen og lage tidslinje. Eller kanskje du skal lage den i Aeon Timeline, hvor du kan knytte hvert kartotekkort i Scrivener (hvor hvert kort tilsvarer en scene i akkurat dette prosjektet) til konkrete tidspunkt på tidslinjen din.

Eller skal du tegne kart over fantasy-universet ditt? Det store, åpne landskapet de kaller «Bortenfor», og som ingen av Melukk-folket våger seg ut i. Bak den mørke skogen skjuler det seg … ja, og så skal du selvsagt finne navn på dragene og hvilke krefter skal du la den sortkledde, maskerte rytteren besitte?

Eller kanskje du skal la tankene flyte fritt på bloggen din – bare rable og rante (er det greit å skrive rante på norsk, undres du) og tømme hodet for …

Det plinger i mobilen, men du har bestemt deg for at i kveld skal du skrive. Du skal ikke la deg forstyrre av … men, det kan jo være … du sjekker, og så ler du, for det var nå en ganske morsom video, da. Du deler den på tidslinjen din, og dett var dett. NÅ skal du skrive.

Du skal i hvert fall ikke sjekke om noen likte delingen din, eller kanskje kommenterte?

Niks! Ikke i kveld. Her skal det PLING! Søren … hei, kult! Tre laiks allerede …

Eller var det akkurat i kveld du skulle slappe av etter en tøff arbeidsuke – den første etter ferien? Med magen full av akkurat ett tacoskjell for mye, og hvorfor måtte du insistere på den røde, hotte tacosausen? Ungene har lagt seg, eller sitter på rommet med iPad-en og ser på en gruppe asiatiske ungdommer som spiller Fortnite på Twitch eller har flyttet på hybel for to år siden og du nyter stillheten og den litt smågufne ettersmaken av middagen, men nå skal du endelig få tid til å lese den boken. Den du plukket med deg på tilbud hos Norli eller kanskje den nyeste til Karin Fossum eller for å slippe at søsteren din maser mer om den hersens Ferranteboken hun ga deg til bursdagen.

Men uansett er det fredag, og hva du enn gjør, så skriver du.

Om du ikke skriver på tastaturet, med fyllepennen eller HB-blyanten.

Om du ikke plotter eller skriver resyme eller redigerer eller killer your darlings eller sletter klisjeer.

Om du ikke leser den klassikeren du alltid har løyet om og sagt at «den er jo helt fantastisk», og håpet at ingen ville avsløre deg.

Om du ikke leser bokblogger eller hva det nå enn er han fyren babler om – han som kaller seg Boksmeden.

Du skriver uansett.

Hele tiden.

I hodet. I tankene.

Du husker hun som satt på trikken og snufset. Kanskje var hun forkjølet – greit nok. I ditt hode var hun på vei hjem fra cafeen (med c) hvor kjæresten sa at «det er ikke deg det er noe galt med, vennen – det er bare det at jeg må finne meg selv» og du spinner videre på hva hun skal hjem til. Hva gjør hun nå? Du «ser» henne når hun går av trikken, blikket hennes når hun svimer forbi Kiwi – hvor hun burde kjøpt melk og kaffe og dusjsåpe, men orker ikke å tenke på noe annet enn at han er borte. Du følger henne opp trappen, ser at hun mister nøkkelen og knekker sammen når hun ikke klarer å få den opp fra gulvet for hun har bitt neglene helt flate på trikketuren og det er den siste dråpen. Hun blir sittende med ryggen mot døren, hulkende, ristende. Du ser hvordan hun etter noen minutter strammer seg opp – tar seg sammen. Skjønner. Forstår. Hun ser plutselig alt så tydelig. Grillpartyet for to uker siden. Selvsagt! Elvira var som en klegg på Gunnar, og hun bare lo av det. De er jo så gode kolleger, og Elvira ville aldri … og Gunnar ville selvsagt aldri …

Og du har ideen klar. Hevnen. Kanskje skal den hete det, boken. Hevnen.

Og denne gang skal du ikke bli avvist. Refusert.

«Tusen takk for at vi fikk lese … passer ikke inn i vår utgivelsesplan … lykke til videre …» FØKK ÅFF!

Denne gangen skal du bli antatt. Av Oktober. Og Cappelen. Og Gyldendal for søren. De skal sloss om manuset ditt. Overby hverandre.

Og du skal legge ut på Facebook at «YESS – jeg klarte det!», og du får minst to hundre laiks og hjerter og WOW og «Gratulerer!» og «Jeg kommer på lanseringsfesten» og «Den skal jeg ha signert» og …

PLING – der kom enda flere likes på videoen du delte. Ha ha! Lene har kommentert «Det er som å se deg og gubben!» Ja, hun kan få sagt det.
Hvorfor skriver ikke Lene, mon tro? Hun er jo så festlig og flink med ord, og …

… nei, bort med mobilen. Du setter den til og med på lydløs.

Og så er det snart lørdag.

Og du klarte ikke målsetningen om 500 ord i kveld. Eller kanskje du klarte den? Eller kanskje du hadde et annet mål?

Uansett.
Du skriver.
Alltid.

Slutt aldri å skrive!

Hører du?

Slutt. Aldri. Å. Skrive!

Previous

Øyh! Det æ’kke lov!

Next

Wax on, wax off (eller … mora di er ei ku!)

2 Comments

  1. Marianne Nygård

    Fantastisk! 😍

Legg inn en kommentar

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén