Da jeg begynte å skrive for alvor for noen år siden, var jeg helt klar på at jeg måtte få inn en del skriveteknisk kunnskap. Det holder ikke med kun skrivelyst og skriveglede om man skal lykkes som forfatter. Så jeg kjøpte noen bøker om temaet, deltok på et skrivekurs en helg med Henrik Langeland, tok et online-kurs hos Forfatterskolen, og begynte å bygge opp verktøykassen min.

Jeg leste og lærte om alle mulige begreper; Show, don’t tell, verdivendinger, protagonister, anførende setninger og drøssevis av andre. Jeg har snakket med en del forfattere både online og irl, samt hørt og sett foredrag, webinarer, YouTube-klipp osv. Generelt sett er det ganske stor enighet om det meste i skrivemiljøene, og så er det noen som skiller seg ut i en eller annen form. Noen sier: «Show, don’t tell!», mens andre sier: «Pfffft … ær’e så nøye’a?» Men, som sagt, generell enighet.

Slik strømmet rådene fra de forskjellige kildene, og etter hvert har jeg funnet min egen måte å bruke verktøykassen på. Lik min vanlige verktøykasse, den som står i boden, bruker jeg ikke alle verktøyene – eller jeg bruker noen langt oftere enn andre. Noen bruker jeg garantert feil, og det gjelder begge verktøykassene 😊
Men ett verktøy kjente jeg heldigvis svært godt fra før, og det er også det verktøyet jeg oftest blir rådet til å bruke – og det jeg oftest råder andre til å bruke.

Les!

Dette går igjen overalt. Les, les og atter les!

Du kan ikke bli en dyktig forfatter om du ikke leser bøker. Det høres da logisk ut, gjør det ikke? Jeg er i hvert fall overbevist om det. Jeg kan ikke helt se hvordan man kan bli en dyktig fotballspiller uten å se andre spille fotball, eller pianist uten å høre andre spille piano, maler uten å se andres verk osv.

If you don’t have time to read, you don’t have the time (or the tools) to write. Simple as that. – Stephen King

Og jeg leser og leser, og har gjort det siden jeg var 6–7 år gammel. Lillebror og Knerten er det første bekjentskapet jeg husker godt fra egen lesing, selv om jeg nok også fikk god hjelp av mamma og selvsagt stemmen som sa «Morn, morn!» på Barnetime for de minste, litt over klokken åtte hver morgen – Anne-Cath Vestly.

Så gikk det slag i slag, med Bobsey-barna, Brains Benton, Alistair MacLean og Desmond Bagley ut i tenårene. Deretter Stephen King, Tolkien, Kjærstad, Saabye Christensen, Wassmo, Elstad osv. Jeg ble et lesende menneske.

Og jeg nøt det å forsvinne inn i Derry, Maine – byen hvor «IT» utspiller seg, eller å rusle rundt på Frogner sammen med Kim og gutta i Beatles. Jeg fikk vondt av Senere, Lena og Huset med den blinde glassveranda, og satt fjetret og leste meg gjennom Jonas Wergeland-trilogien til Jan Kjærstad. For øvrig var det Kjærstads bøker som ga meg det siste dyttet til å si: «Nå skal jeg bli forfatter!»

Så begynte jeg å lære disse verktøyene jeg har nevnt. Show, don’t tell. Synsvinkel. Antagonistens motivasjon. Karakterbuer. Og hva skjedde?

Verktøyene begynte å prege lesingen min!

Jeg så etter verktøyene i bøkene – hvordan Tom Egeland la ut et bitte lite hint på side 23, og hvordan han lot dette subtile bli en del av en større oppklaring fire hundre sider senere. Hvordan Per Petterson bruker verdivendinger i Ut å stjæle hester.

Jeg leste kritisk. Og hjelpe og trøste så lærerikt det var! Jeg fant ut hvordan de gode forfatterne brukte verktøyene, hvordan de brukte skrivestemmene sine, hvilke teknikker de hadde lagt inn og hvilke de utelot. Jeg økte lesemengden betraktelig, og har ligget på ca. to bøker i uken de siste fire årene. Å lese kritisk ble et nytt verktøy, og jeg elsker å bruke det.

Og så opplevde jeg av og til å bli sint!

Sint når jeg leste forfattere som hadde stor suksess, men som jukset! Når Karin Fossum bytter synsvinkel midt i et avsnitt – som jeg nettopp har lært man IKKE skal gjøre – sa jeg høyt: «Hei, dette kan du ikke gjøre!» Sint når en annen av våre store forfatterstjerner brøt show, don’t tell-regelen gang på gang. Eller jeg kunne lese Marit Reiersgårds Stolpesnø og oppleve at hun hoppet fra hode til hode på samme måte som Fossum, og tenke – hvorfor får hun lov, når jeg ikke får lov?

Og så skjønte jeg det. De får det til å funke … det er hele poenget.

En syv år gammel tass sitter og dingler med bena på en altfor høy pianokrakk, og enkefru Syversen terper på at han må løfte håndleddene sine. Han går hjem og må spille C-dur-skalaen hundrevis av ganger. Han må lære notene, nøklene, taktene, skalaer og alt mulig annet som befinner seg i en pianists verktøykasse. Fjorten år gammel er han en ganske dyktig pianist, som spiller Grieg og Beethoven slik de skal spilles – slik stykkene står skrevet på notearket. Enkefru Syversen kneiser stolt på setet i kinosalen når gutten spiller på kulturskolens årlige julekonsert.

Så får han spørsmål fra en i klassen om å bli med i bandet. «Du spiller jo keyboards, gjør du ikke?»

Et år senere ser enkefru Syversen den gamle eleven sin spille på skoleavslutningen i tiende klasse, sammen med «The Stoopid Dropouts», og får sjokk. Han står og spiller! På et orgel! Han spiller en improvisert solo, utenfor skalaene og uten å holde hendene slik hun lærte ham.

Men hun kjenner at høyrefoten ikke klarer å holde seg rolig. Munnvikene sniker seg ukontrollert ut mot sidene, og litt oppover, og hodet vipper taktfast fra side til side. Han er jo dyktig! Det er virkelig flott å høre på. Litt bråkete, men hvordan i all verden fant han på den overgangen der? Og så hører hun det! Akkurat når han er i ferd med å falle utenfor kanten, redder han seg inn med en fantastisk akkordprogresjon – en hun husker hun brukte nesten fire pianotimer på å lære ham. Gutten blander Chopin inn i improvisasjonen sin, og det er helt vidunderlig å høre på.

Og derfor kan Karin Fossum og Marit Reiersgård, eller for den saks skyld John Irving, Carl Frode Tiller og Nina Lykke, slippe unna – nei, det blir feil begrep. De slipper ikke unna – de får det til å funke. De spiller en rå solo på et Hammond B3, eller et løp på gitarhalsen, eller de maler med teknikker som ikke står i noen lærebok. Jon Lord kunne aldri båret Deep Purple fram slik han gjorde uten sin klassiske utdannelse, Freddie Mercury kunne aldri skrevet Bohemian Rhapsody uten den nitide terpingen i barndommen og Jacob Weidemann ville aldri fått fram lyset på sin eiendommelig vakre måte om han ikke hadde grunnkunnskapen på plass.

Og slik er det med gode forfattere også. De har lært seg å bruke verktøyene fra grunnen av, og DA kan de leke seg med rammene, tøye grensene.

 

Da er det lov – for da blir det bra!

Og hver og én av dem har lest, lest og atter lest, det er i hvert fall sikkert.

Og heldigvis leser jeg også fortsatt med samme glede, om enn med et par ekstra tanker i bakhodet 😉