Boksmeden

– om å oppnå forfatterdrømmen –

Den sausen var bare helt himmelsk!

Litterær kvalitet. Godt språk.
Hørt dem før? Disse to uttrykkene som på magisk vis forklarer hvorfor et manus blir antatt, eller hvorfor det ikke blir det. Litterær kvalitet. Hva søren er det? Og hva er det som gjør språket i akkurat det ene manuset godt, mens det ikke er godt i det andre manuset?

Før jeg forsøker meg på å svare på disse spørsmålene, vil jeg poengtere noe svært viktig som bl.a. Tom Egeland har sagt: Det finnes ingen absolutter!

Forfatterspirer (og forfattere) forholder seg til utrolig mange regler og læresetninger om skrivekunsten. Henrik Langeland (2011, s. 13) snakker varmt og inngående om verdivendinger i boken (og kurset) «Fortellekunst». Merete Morken Andersen (2008, s. 254) skriver om «Den gylne formelen» i sitt praktverk «Skriveboka». Hvor mange forskjellige forfattere, bøker, kurs og andre fagkilder som refererer til begrepet «Show, don’t tell» har jeg ikke tall på.

Poenget er at disse og alle andre begreper er veiledene, og ikke absolutte. Bruk dem som ledesnorer, men ikke få panikk om du av og til avviker litt. Det er lov å skrive at «… regnet øste ned.» om hensikten er å fortelle at hovedpersonen din er på vei til sin utkårede for å erklære sin uendelige kjærlighet. Kanskje er det ikke nødvendig å fortelle at «… himmelens sluser åpnet seg, men selv kaskadene av regn kunne ikke vaske bort Martins følelse av sol og sommer innenfor det fårete, men oppriktige smilet.»

Så, tilbake til godt språk (siden du nå fikk et eksempel på ekstremt dårlig språk).
Hva er det redaktørene mener når de sier at de ser etter godt språk?

«Den Gamle stod ved den hvite skjenken i anretningen og helte nøyaktig likt i tre brede glass, for Vera var gammel nok nå til å drikke Malaga, alle som hadde overlevd en verdenskrig fortjente minst én Malaga, og lukten av denne sorte, flytende blomsten fra 36 fikk henne til å drømme om havnene i København, skipsdekk, seil, trosser og brostein, det var som om bare duften fra den kunne fremkalle hver rute i hennes mørke erindring.» skriver Lars Saabye Christensen i «Halvbroren» (2001).

Grammatikken i dette avsnittet er i litt tvilsom, med et vell av innskutte bisetninger og komma som skilletegn mellom helsetninger. Hvilken leser bryr seg om det i denne scenen? Det jeg opplever er å være til stede i rommet, jeg står ved siden av Den Gamle og kjenner duftene, opplever minnene sammen med henne. Og jeg føler nerven i scenen, selv om Den Gamle enn så lenge er alene i rommet, totalt uvitende om hva som har skjedd i minuttene før. Jeg opplever både roen og gleden Den Gamle føler over frigjøringen (og den smule irritasjon hun kjenner over at Boletta og Vera somler) og jeg vet om tragedien som har skjedd på sidene før – på loftet, 8. mai 1945.

Et annet eksempel, fra Carl Frode Tillers «Innsirkling» (2007):

«Vi rullar sakte inn i sentrum, om dette kan kallas sentrum, da, ei lita rundkjøring med nokre hus rundt. Eg sitt framoverbøygd i setet, ser meg rundt, er ikkje eit menneske å sjå, er heilt daudt, stille, er nesten ikkje butikkar her eingong, berre ein stengt kafé og ein kolonial med mørklagte vindauge. Skal vi spele her, ser jo fan ikkje ut som om det bur folk her i det heile tatt, skjønner ikkje kven som vil bu her heller, kven som vil seg så vondt.»

Det er ikke vanskelig å føle forakten Jon formidler i åpningen av denne fantastiske boken (og trilogien). Som leser har jeg ingen problem med både å bli passasjer sammen med ham i bilen (jeg husker ikke om det framkommer, men jeg ser for meg en blå Toyota HiAce av en eller annen grunn), og observerer dette livløse og trøstesløse tettstedet de kommer til. Jons fortellerstemme nærmest spytter ut ordene, og jeg hører fnyset hans, ser hoderistingen og forakten i blikket. I løpet av noen få ord har forfatteren satt både stemningen, scenen og gitt meg et innblikk i hva fortellerstemmen føler.

Når Jan Kjærstad skal fortelle om Jonas Wergelands oppvekst på Grorud, i «Erobreren» (1996), og særlig om «… Anne Beate Corneliussen, blant guttene bare kalt Seksuallivets ABC.», bringes jeg tilbake til ungdomsårene mine. Til jentene jeg så på, drømte om, forelsket meg i (ingen nevnt, ingen glemt):

«Hun tilhørte kort sagt den typen jenter som automatisk ble tamburmajor, som marsjerte foran guttemusikken i stram uniform og med denne staven – o svimlende tanker – i et fast og akrobatisk grep, og som tilsynelatende hadde kontroll med hele korpset av gutter, myndig bestemte når de skulle heve instrumentene og begynne å spille.»

Hvem kan ikke drømme seg tilbake til tenårene, til skolekorpset eller gymtimen eller klasseturer og huske akkurat denne typen jenter? Huske den udødelige kjærligheten man følte til akkurat «Hun» som satt to plasser foran i klasserommet. Og da den nye jenta kom inn i 7. klasse – og smilet hennes smeltet vekk alle tanker om «Hun», og all den udødelige kjærligheten flyttet fokus i løpet av sekunder. De var sånn, jentene i klassen, i korpset, på håndballaget – akkurat som Kjærstad beskriver Anne Beate Corneliussen. Og jeg ble sittende og stirre tomt ut i luften og minnes dem – alle sammen – før jeg klarte å lese videre.

Litterær kvalitet? Godt språk?

Det handler om å fange leseren. Å gripe tak i fantasien, fortelle noe som er fortalt før – men på nye måter. Man må ikke finne opp verdens beste metaforer i hvert eneste avsnitt, men av og til – innimellom det kompliserte plottets irrganger, spredt utover de indre og ytre konfliktene mellom protagonisten og antagonisten – der må det ligge litt snacks. Litt krydder. Det som løfter gryteretten fra å være helt grei til noe du husker i flere uker etter at du forlot middagsbordet.

Har du vært på restaurant noen gang? Har du spist noe som satte spor i deg? Jeg tenker ikke på den fiskesuppen du fikk matforgiftning av da du skulle imponere kollegene dine på den fancy restauranten i Brüssel i 1997 – da de små babyblekksprutene lå og skalv i skjeen, og du blunket til borddamen og svelget dem ned med et fornøyd (og svært påtatt) smil, og du oiet og stønnet av henrykket nytelse og skrøt uhemmet av kokkens magiske evner, og du to timer senere lå med hodet i den store, hvite porselenstelefonen og ropte på forfedrene dine, og når du endelig klarte å krype opp i sengen på hotellrommet så du at du hadde ligget på badet i mer enn seks timer i strekk.

Nei, jeg tenker på alle måltidene du har spist på restaurant. Hvor mange av disse har du snakket om i etterkant? Dagen etter? Uken etter? Har du opplevd å snakke om et måltid, en spesiell rett, seks uker etter et restaurantbesøk? Det var ikke på grunn av kjøttet eller garnityret. Det var sausen, ikke sant? Biffen var mør og fin, for all del, og de små potetbåtene var absolutt gode – sprø og godt krydret. Men sausen – sausen, mann! Du spurte til og med om å få oppskriften, og ble både litt småsur og lattermild da kelneren kom tilbake med beskjed fra kokken om at «den er hemmelig».

Det finnes regler og retningslinjer på denne kokkens kjøkken. Man rører ikke inn mel i en varm væske, det blir bare klumper av det. Man serverer aldri noe man ikke selv har smakt på. Man skjærer ikke biffen uten å la den hvile noen minutter først. Kokker kan ramse opp hundrevis av slike regler, men de virkelig gode kokkene kan også fortelle at de bryter reglene hele tiden. For å finne nye smakskombinasjoner, nye måter å fremheve biffen på, nye måter å tilberede breiflabb på osv.

Og hvordan man løfter en god saus til å bli noe mer – en magisk smaksopplevelse som du snakker om i mange uker etterpå. Så får det heller være at den hersens kokken ikke ville dele oppskriften.

Er oppskriften på litterær kvalitet hemmelig? Er det hemmelig hva som gjør at et manus har godt språk?

Jeg aner ikke, rett og slett.

Jeg vet bare at jeg kjenner igjen godt språk når jeg leser det. Og jeg kjenner igjen litterær kvalitet når jeg opplever at jeg må stoppe opp etter et avsnitt, når jeg må sette meg bak i sofaen og kikke ut i tomme luften og smake på det jeg nettopp har lest, når jeg må humre litt av minnene og følelsene forfatterens ord har hentet fram eller skapt i meg. Verken «Erobreren» eller «Innsirkling» er slik gjennom hele boken, selv ikke «Halvbroren» får meg til å stoppe opp på denne måten hele tiden. Men av og til, tre – fire ganger i løpet av en ordentlig god bok, skjer det. Hele måltidet kan ikke bestå av bare sausen. Det er kjøttet og potetene som gjør meg mett.

Men det er sausen jeg husker. Det er den jeg vil oppleve igjen og igjen. Det er den hemmelige oppskriften kokken har skapt, og det er den jeg vil tilbake til.

Hva er litterær kvalitet? En uforglemmelig saus, kanskje …?

Andersen, M. M., 2008. Skriveboka. Oslo: Aschehoug.
Christensen, L. S., 2001. Halvbroren. Oslo: Cappelen Damm.
Kjærstad, J., 1996. Erobreren. Oslo: Aschehoug.
Langeland, H. H., 2011. Fortellekunst. Oslo: Tiden Norsk Forlag.
Tiller, C. F., 2007. Innsirkling. Oslo: Aschehoug.

Previous

Det hersens nåløyet!

Next

What is love?

4 Comments

  1. Inger-Marie H.

    Rett og slett fantastisk! Har lenge lurt på hva som ligger bak de ordene. Hilsen ei som levde seg inn i teksten, hummret og lo 😊 Takk!

  2. Dette var et flott innlegg! Ble motivert til å skrive igjen, etter de endeløse blindveiene man blir så sliten av. Kanskje jeg har det i meg, likevel. Eller rettere sagt: kanskje jeg kan hale det ut, foredle, forvalte og formidle det denne gangen?

    • boksmed

      boksmed

      Wow – så kult at du fikk noe motiverende ut av innlegget! Lykke til med å hale, foredle, forvalte og formidle 😀 Stå på!

Legg inn en kommentar

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén