Alle som skriver skjønnlitterært vet hvor krevende det er å finne riktig synsvinkel på fortellerstemmen. Skal det være en hardbarket detektiv av Marlowe-skolen, som forteller historien personlig slik han husker den, eller kanskje en allvitende fortellerstemme som lar leseren få innblikk i alle karakterenes tanker og følelser til enhver tid?

Her er noen tanker om synsvinkler – ofte kalt POV, etter «point of view» som det heter på engelsk. Av en eller annen grunn har ikke forkortelsen SV blitt tatt i bruk i de skrivemiljøene jeg har fått innblikk i 🙂

 

Første person

Som nevnt er dette måten Raymond Chandler valgte å la sin detektivhelt, Philip Marlowe, fortelle historien i f.eks. «The Big Sleep»:

Rain filled the gutters and splashed knee-high off the sidewalk. Big cops in slickers that shone like gun barrels had a lot of fun carrying giggling girls across the bad places. The rain drummed hard on the roof of the car and the burbank top began to leak. A pool of water formed on the floorboards for me to keep my feet in. It was too early in the fall for that kind of rain. I struggled into a trench coat and made a dash for the nearest drugstore and bought myself a pint of whiskey. Back in the car I used enough of it to keep warm and interested. I was long overparked, but the cops were too busy carrying girls and blowing whistles to bother about that.

Her lar Chandler leseren bli med ut i den mørke gaten, i regnet, mellom politi og «løse fugler» og de som vet hvordan billig whiskey smaker, kan sikkert kjenne den sildre ned i halsen når Marlowe endelig kommer seg inn i bilen den feilparkerte (selvsagt) bilen sin. I første person fungerer dette strålende.

Det er ikke bare i krimgenren dette gir sterke effekter:

Jeg er den råeste løgner dere noen gang har vært borti. Det er virkelig ille. Hvis jeg for eksempel er på vei til en av disse kioskene for å kjøpe et ukeblad og noen spør hvor jeg skal, taler sannsynligheten for at jeg sier jeg skal i operaen. Det er virkelig nifst.

Dette ville bare ikke føltes like intenst om fortellerstemmen ikke tilhørte Holden Caulfield i «Hver tar sin – så får vi andre ingen» (Catcher in the Rye, 1951).

Utfordringen med denne stilen er at forfatteren aldri kan la leseren få vite andre karakterers handlinger, tanker, hensikter og følelser – med mindre hovedpersonen (fortelleren) ser eller hører det helt konkret. Løsningen er naturlig nok å la karakterer snakke til (eller innenfor hørevidde av) hovedpersonen, skrive meldinger, gå til angrep, løpe vekk, stønne osv. Handlinger som skjer uten at hovedpersonen vet om dem må enten utelates, eller formidles via slike grep. Det er vanskelig, men det funker veldig bra når det gjøres rett.

 

Andre person

Det finnes romaner skrevet i andre person, f.eks. Water-trilogien av Britney King («Water Under the Bridge», «Dead in the Water» og «Come Hell or High Water»), og det er rett og slett en øvelse jeg ikke har våget meg ut på i det hele tatt. All ære til Britney King (er det noe med etternavnet, kanskje?) som har lykkes. Det handler altså om å skrive i du-form:

Så står du der, og ingenting du gjør eller sier forandrer noe som helst. Du ser at han går ut, og tross ropene og skrikene dine, setter han seg i bilen og kjører av gårde. Motoren overdøver regnet noen fattige sekunder, men til slutt er det bare deg, kveldsmørket og de plaskende dråpene igjen. Du prøver å reise deg, men bena lystrer ikke. Et eller annet sted bak deg ligger livet, og foran deg … tomheten.

Selv om det flyttes fra første til andre person, får likevel leseren et nært forhold til karakteren. Mange mener at dette kan være en måte for forfatteren å distansere seg til jeg-personens liv og handlinger – men samtidig beholde kontakten. Jeg har prøvd å finne mer svevende forklaringer, men synes denne var grei 🙂

 

Tredje person

Ah – tryggheten! Her befinner de aller fleste seg, i den trygge favnen til en allvitende fortellerstemme. Jodi Picoult bruker tredje person i Heksejakten:

Han skulle ønske han hadde en vinterfrakk, men når du slapp ut av fengslet, fikk du på deg de samme klærne som du hadde gått med da du ble satt inn. Alt Jack hadde var førtitre dollar som hadde ligget i lommeboken den varme ettermiddagen da han ble sperret inne, et knippe med nøkler som åpnet dører til steder der han ikke lenger var velkommen, og en tyggegummi.

Vi får altså tilgang til både fysiske sanser (Jack fryser), minner (den varme ettermiddagen da han ble sperret inne) og andre tanker (der han ikke lenger var velkommen). Der han står utenfor fengselsporten kan han kanskje ikke vite sikkert om han er velkommen eller ikke, men fortellerstemmen vet det.

I neste kapittel får vi lese om Addie Peabody, og hvordan en dag i mars 2000 starter med at både kjøleskapet og vaskemaskinen ryker samtidig. Dette vet jo ikke Jack (som på dette tidspunkt ikke aner at det finnes noen ved navn Addie Peabody), men fortellerstemmen vet alt, og forteller oss det. Slik hopper den fra hode til hode gjennom boken.

En fordel med tredje person er at leseren kan få innblikk i hva f.eks. skurken planlegger, noe helten selvsagt ikke kan vite like enkelt. Hvis forfatteren virkelig vil være slem, lar hun leseren bli sittende og rope til den teite helten at han må «ikke gå inn der!» akkurat når han er dum nok til å gjøre akkurat det. Kulen i bakhodet er nesten fortjent!

Skriver man i tredje person, bør man være obs på at det koster litt. Prisen er først og fremst nærheten til karakteren(-e). Den direkte stemmen du får fra en førstepersonsstemme er vanskelig å formidle gjennom tredje person.

Noen forfattere, f.eks. Jan Kjærstad, vet å utnytte denne avstanden, som her – i «Erobreren» fra 1996:

Hun hadde noen på tungen, noe hun trodde var ganske originalt, noe om Sonja Henie-programmet, om hvor suggererende det var, disse priuettene og isen som sprutet, hvor erotisk, hadde hun lyst å legge til, men visste ikke om hun våget. Det var som å tiltale Hans Majestet Kongen. Mannen i baksetet var rett og slett Jonas Wergeland.

 

Begrenset tredje person

Når en fortellerstemme ikke er allvitende, men likevel forteller i tredje person, kan man kanskje hente inn litt av nærheten igjen. Forskjellen på begrenset tredje person og vanlig tredje person er at fortelleren er «inni» en og en karakter ad gangen.

En mann sitter på en buss, og legger merke til en ung kvinne som kommer ombord – en kvinne han aldri har sett før.

I allvitende tredje person: «Han gløttet over avisen og så på den unge kvinnen med det lange, ravnsvarte håret. Hun satte seg innerst ved vinduet, tydelig nervøs. Ikke rart, med tanke på hva hun skjulte i håndvesken sin.»

Mannen kan naturlig nok ikke vite hva kvinnen skjuler, og derfor er det kun gjennom den allvitende fortellerstemmen leseren kan få innblikk i hvorfor hun er nervøs.

I begrenset tredje person: «Han gløttet over avisen og så på den unge kvinnen med det lange, ravnsvarte håret. Hun satte seg innerst ved vinduet. Hun kikket raskt rundt seg, og knuget håndvesken inntil kroppen.»

Siden vi er i hodet på mannen, kan han ikke gjøre annet enn å observere, og ev. konkludere med at hun er nervøs basert på oppførselen hennes. Vi som leser får heller ingen annen informasjon, og må gjøre de samme vurderingene som mannen.

 

Flere første person-stemmer

Jodi Picoult skrev romanen «Åstedet» (House Rules – utgitt 2010) med flere fortellerstemmer. Hvert kapittel er fortalt i første person fra en av hovedpersonene. Dette er en spenstig variant, og vil appellere til leserne på forskjellig vis. Jeg likte det veldig godt, og håper å kunne få til denne varianten en gang 🙂

Utfordringen blir å sørge for at hver enkelt karakter får sin egen stemme (les mine tanker om skrivestemme her), og at ingen karakterer vet mer enn de naturlig ville visst gjennom historien. Å holde tråden slik er en stor utfordring, men som sagt – det kan bli knallbra!

 

Ikke hopp!

Selv om det finnes gode unntak fra denne regelen også (Carl Frode Tiller i «Skråninga» og Karin Fossum i «Hviskeren» er strålende eksempler), er det en grei regel å følge. Forsøk å unngå å bytte synsvinkel midt i et avsnitt eller en scene. Faktisk kan det være greit å holde én og samme synsvinkel gjennom et helt kapittel ad gangen.

Thom kikket i bakspeilet og så at bilen var borte. All erfaring tilsa at det likevel ikke var grunn til å slappe av. Han trykket gasspedalen enda en centimeter ned, og de 360 villhingstene under panseret vrinsket av glede og adlød ordren. En halv kilometer bak satt Korolev og stirret på bensinmåleren. Er det mulig? tenkte han. For første gang i sin nesten tretti år lange karriere i KGB hadde han klart å kjøre en bil tom for drivstoff. Den enorme neven boret seg med vill kraft gjennom glasset som om han kunne vri nålen tilbake og få bilen i gang igjen. Thom gliste og lot g-kreftene fra hans 1968 Shelby Cobra trykke ham bak i skinnsetet.

Fra «Thomme trusler», en særdeles fiktiv spionroman av Yearn Passion (2018). Om en slik passasje mot alle odds og sunn fornuft skulle sluppet gjennom redaktørens fingre, ville de aller fleste lesere rynket på nesen. Noen av dem også fordi det skurrer skikkelig når man hele tiden må forholde seg til synsvinkelskiftet.

 

Det altoverskyggende viktigste er uansett at du velger en form du er fortrolig med, som lar deg fortelle historien slik du ønsker, og som gir leseren den graden av nærhet du føler er den riktige. Den beste måten å lykkes med å finne synsvinkelen «din» på, er å lese. Masse. Finn ut hvorfor du likte akkurat den boken, og hvordan forfatteren har brukt synsvinkelen/-vinklene for at historien skal gripe deg.