Boksmeden

– om å oppnå forfatterdrømmen –

Skriv, skriv, skriv og vær glad – skriv med den stemmen du har!

Hva er egentlig en skrivestemme?

Hvordan kan du finne, og utvikle din egen? Og, ikke minst, når vet du at du har en skrivestemme som andre vil lese?

En skrivestemme er summen av alt du legger i ordene og setningene du møysommelig får ned på arket. Skrivestemmen er først og fremst holdningene, følelsene og standpunktene du har i bakhodet når du skriver. Den er alt blodslitet, alle tårene, alle våkenettene, alle kampene mot skrivesperren og all smerten du har lidd deg gjennom for å få historien ned på papiret. Skrivestemmen er summen av hvem du er, og hvordan dette gjenspeiles i historien din. Den bestemmer rytmen i teksten. Den formidler stemningen i scenene, uhyggen og velbehaget til karakteren. Den påvirker følelsene til leseren, om den er bra. Strengt tatt gjør den det om den er dårlig også – men da bare på den måten at leseren blir skuffet og irritert, og legger boken fra seg. Den er skrivestilen din – metaforene, uttrykkene, adjektivene som du har valgt ut. Skrivestemmen er forskjellene mellom karakterenes måte å snakke på, måte å være på, måte å behandle hverandre på.

Og selv om alt dette i og for seg er korrekt, er det ikke bare å lese forrige avsnitt og så – vipps – vet du hva skrivestemme er. Men likevel – det er alt det. Minst!

Når tungrockbandet Disturbed overrasket musikkbransjen med sin inderlige og intense versjon av Simon & Garfunkel-klassikeren «Sound of Silence», kom suksessen som en følge av det som er en av læresetningene i musikkbransjen. «De gjorde låten til sin egen.» David Draiman synger stille, mørkt og inntrengende i begynnelsen, og Paul Simons legendariske tekst om menneskets økende apati, om det moderne samfunnets fremmedgjøring blir levendegjort i et crescendo som meisler teksten inn i hjernebarken på lytteren. Tekstens tidløshet blir understreket av den hese, skrikende og nærmest vondt-vakre stemmen hans i det som er blant mine personlige favoritter av tekstlinjer:

«Fools», said I, «You do not know
Silence like a cancer grows
Hear my words that I might teach you
Take my arms that I might reach you»
But my words like silent raindrops fell
And echoed in the wells of silence

På samme måte kan og bør du utvikle din egen skrivestemme gjennom å lese, lese og atter lese andre forfattere. Leser du Stephen King, John Irving, Leo Tolstoj, Sigrid Undset, Elena Ferrante, Henrik Langeland eller hva du enn liker, så vil du lære deres skrivestemmer å kjenne. Og du kan ikke unngå å bli påvirket. Du kan plukke og stjele, låne og kopiere – men til syvende og sist må du ende opp med å gjøre stemmen din til din egen.

Liker du å flette inn humor når du snakker med folk? Bruk det i skrivestemmen din. Liker du å overdrive metaforene? Bruk det i skrivestemmen. Liker du å utbrodere landskapsbeskrivelser og nærmest male bilder i hodet på folk når du forteller om fjellturen du var på i helgen? Bruk det i skrivestemmen din.

La hver enkelt karakter få en bit av deg, og la dem få sin egen del av skrivestemmen din. På den måten gir du dem liv, og lar leseren kjenne dem igjen. Når den gamle bestefaren i første kapittel forteller at:

«Vi gjemte oss nede ved bekken, like over svingen der den forsvinner under broen. Tyskerne trampet så hardt på veien at tennene mine klapret – ja, det var mens jeg hadde tenner, må vite – og jeg så bort på lille Victoria, piken fra nabogården. Hun lå og skalv, med hendene foran ansiktet – hun tenkte vel at om hun ikke så tyskerne, så kunne ikke de se henne. Akk, det velsignede barnet. Tenk at hun skulle bruke de selvsamme hendene til å fremføre de vakreste sonater og klaverstykker på de flotteste scener i Europa, ja, i endog i Junaiten.»

… så trenger du ikke mange stavelsene inn i replikken hans i fjerde kapittel før leseren kjenner igjen den lengtende, drømmende stemmen.

Eller:

«Herr Smalling begravde nesen i papirene foran seg. For tredje gang denne uken hadde han måttet svare på anklagene fra denne jyplingen av en journalist. Hadde det ikke vært for at onkelen til drittungen eide hele avisen, ville han gitt ham en nesestyver og sendt ham på hodet ut på gaten.»

Skrivestemmen din har plassert et bilde av Herr Smalling i leserens hode, og det er ikke utenkelig at leseren også har et bilde av kontoret hans, skrivepulten, vinduene med utsikt over …

Dan Brown selger bøker i hopetall, og høster alt fra lovord til kritikerslakt for skrivestemmen sin. Han har en svært malende og ornamenterende stemme, og bøkene om Robert Langdon er millionselgende bevis på at leserne liker det. Per Pettersons skrivestemme i «Ut og stjæle hester» er lavmælt, subtil og nærmest innesluttet i forhold. Stephen King har en røff, direkte og til tider både brutal og vulgær skrivestemme, som i «IT» suppleres med ungdommers slang og intense vennskapsbånd. Jodi Picoults skrivestemme er varm, kjærlig og omtenksom enten hun forteller om Asperger-rammede Jacob i «House Rules» eller når tenåringen Peter går amok og skyter vilt rundt seg på skolen i «Nineteen Minutes».

Alt handler om å finne ditt uttrykk, din måte å fortelle historien på. Her er noen tips til hvordan du kan finne, og utvikle din egen skrivestemme:

Les, les og atter les. Dette er et mantra jeg aldri kommer til å gi meg på, og som jeg heller ikke er opphavsmannen til, selvsagt.

Skriv, skriv og atter skriv. Det hjelper ikke hvor talentfull du er om du ikke øver. Skriving er øving, og øving gjør mester. Skriv!

Jobb med grammatikk og rettskriving. Det er pirkete og kjedelig (for mange), men veldig nødvendig. Skrivestemmen din bør ikke bli avskrevet bare fordi du ikke har tatt denne delen på alvor. Stavekontroll er et absolutt minimum.

Snakk med folk, lytt til folk. Spør dem hva som gjør din stemme unik. Hva er typisk ved din talemåte? Bruk informasjonen når du skriver.

Vær original – men vær deg selv. Vil du skrive lange setninger uten tegnsetting, så gjør det. Vil du bruke humor, så gjør det. Vil du skrive en roman på versefot … vel, så ikke gjør dét … det blir å dra det litt langt 😉 Men uansett hva du gjør, så sørg for at det blir bra – at det fungerer!

Da jeg leste «Mr. Mercedes» av Stephen King for noen år siden, frydet jeg meg (som vanlig) over at historien ble fortalt gjennom hans skrivestemme. Det var den første bok i Bill Hodges-trilogien, og jeg dannet meg mine egne bilder og stemmer inni hodet etter hvert som jeg ble kjent med karakterene. Bill Hodges hadde den stemmen, Brady Hartsfield snakket sånn og sånn, mens Jerome og Holly også fikk sine stemmer inni hodet mitt.

Så leste jeg bok nummer to, og de samme stemmene kom tilbake. Jeg «hørte» dem snakke ut av boksidene.

Tredje bok hørte jeg på i bilen på vei hjem fra ferie, og etter et kvarter ble jeg bare sittende og le. Jeg måtte fysisk stoppe bilen for å spole tilbake til de minuttene jeg hadde gått glipp av i latteranfallet.

Den raspende, røffe stemmen til Will Patton var den mest perfekte stemmen til å lese denne historien som noen gang kunne vært oppdrevet. Og han passet like perfekt til stemmene inni hodet mitt. Jeg ble helt slått ut av hvordan historien ble gjort levende gjennom stemmen hans – han gjorde den rett og slett til sin egen. Basert på Stephen Kings skrivestemme. Jeg var lamslått. Og – som jeg av og til opplever når en bok er ferdiglest/-hørt – jeg var på gråten. Av lengsel etter karakterene og miljøene som trilogien handlet om. Det skyldes ikke bare at historien fenget, men at skrivestemmen traff meg midt i leserhjertet mitt.

Jeg avslutter med enda et eksempel på hva en skrivestemme er, og hva den betyr.

«Jeg sitter i et sommerhus og det er høst. Den høyre hånden irriterer meg, stingene på kryss og tvers, og særlig pekefingeren. Den er krokete og skeiv som en klo. Jeg kan ikke la være å se på den. Den klamrer seg til kulepennen som tegner rød skrift. Det er en ualminnelig stygg finger. Det er synd jeg ikke er keivhendt, jeg ønsket en gang at jeg var det, keivhendt og spilte bass-gitar.»

Og:

« – Tusen takk!
Jeg sto på tærne, rakte fram armen så langt jeg kunne og fikk tilbake vekslepengene av Esther, femogtjue øre på en krone. Hun bøyde seg ut gjennom den trange luken og la den skrukkete hånden i de kule krøllene mine og lot den ligge der en stund, ikke at jeg likte det noe særlig, men det var heller ikke første gangen, så jeg begynte å bli vant med det. Fred hadde for lengst snudd ryggen til, stappet posen med kandissukker ned i lomma og jeg kunne se det på måten han gikk at han var forbanna for et eller annet.»

Mange kjenner igjen åpningene på Beatles og Halvbroren – begge av Lars Saabye Christensen. To bautaer av noen bøker i norsk litteratur. To bøker skrevet av den samme skrivestemmen, og som gir meg en varm, nærmest familiær følelse. Dette er så umiskjennelig Lars Saabye Christensen, og nå kjenner jeg at jeg må legge begge bøkene på vinterens leseliste.

Igjen 🙂

Previous

Den onde tvillingbroren drepte butleren!

Next

Øyet som ser …

2 Comments

  1. Pia

    Du gjør det så vakkert 🙂 Gleder meg til mer.

Legg inn en kommentar

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén