Så står han der, Gandalf. Eller kanskje er det Fluffy, den trehodede hunden på Hogwarts? Eller the Muttations i Hunger Games? Uansett – vi har alle møtt denne portvakten som nekter oss å komme videre: Skrivesperren! Det er uunngåelig. Vis meg en forfatter som sier han aldri har hatt skrivesperre, og jeg skal vise deg en løgner.

Og så kommer jeg her og påstår at jeg aldri har skrivesperre. For det har jeg ikke. Jeg har hatt det mange ganger, men jeg fant løsningen. Den som fungerer for meg, altså. Det er egentlig patetisk kjedelig og enkelt når jeg sier det ene, enkle ordet som innebærer hele løsningen. Likevel er det mitt aller beste våpen mot den fryktete portvokteren. Jeg opplever det like effektivt som da Kong Arthur møtte brovokteren i den udødelige «Monty Python and the Holy Grail», og fikk spørsmålet ingen kunne svare på:

Brovokteren: «What … is the air-speed velocity of an unladen swallow?».
Kong Arthur: «What do you mean? An African or European swallow?»
Brovokteren: «Huh? I … I don’t know that!»

… og da ble han selv kastet i avgrunnen.

Jeg kaster min skrivesperre i avgrunnen ved å planlegge (jeg sa det var kjedelig). Men greia mi er at det ikke er i nærheten av så kjedelig som det er å møte skrivesperreveggen. Å sitte der og stirre ned på den blinkende markøren. Den håner deg. Den blinker mer og mer, og er det ikke nesten så du kan høre den le litt?

Vel, tanken min bak planlegging er verken revolusjonerende eller ny, men da jeg begynte å være mer planstyrt i skrivingen min opplevde jeg at jeg stadig sjeldnere møtte denne hånlige markøren. Jeg hadde kontrollen.
Så hva legger jeg i planlegging? Kort fortalt betyr det at jeg vet hva jeg skal skrive før jeg setter meg ned med laptopen.
Den litt lengre handler om hvilke faser jeg deler skriveprosessen min opp i.

1. Idefasen.
Når jeg får en ide til en historie noterer jeg den ned. På PCen om jeg er i nærheten av den, eller på mobilen. Jeg bruker opptaksfunksjonen på mobilen og snakker inn ideen, og så kan jeg overføre den til PCen ved anledning. Ideen kan være alt fra et kort «hva om»-spørsmål til lengre passasjer, nærmest et resyme av hele handlingen.

«Hva om en gutt får beskjed om at han ikke er helt vanlig, men en trollmann?»

eller

«Louise sjekkes opp av en mann på en bar, men begge trekker seg før det går for langt. To dager senere oppdager hun at den nye sjefen hennes, David, er nettopp denne mannen. Tilfeldigvis støter hun på Adele, Davids kone, og de blir gode venner. Adele og David er mønsterekteparet i Louises øyne, men etter hvert oppdager hun at det skjuler seg mye bak fasaden. Hvorfor er Adele livredd David? Var møtet mellom Louise og Adele så tilfeldig? Og hvor langt vil et menneske gå for å holde ekteskapets hemmeligheter skjult?»

Den første kjenner alle som det store spørsmålet som førte til Harry Potter-suksessen. Den andre er premissene bak boken «Behind Her Eyes» av Sarah Pinborough, en psykologisk thriller.

2. Outlining … Skissefasen.
De fleste i skrivekretser bruker nok det engelske begrepet outlining, men i prinsippet er det akkurat det samme som billedkunstnere gjør når de lager en skisse av verket sitt. For meg handler det om å skrive ned i korte punkter hva som skal skje gjennom historien. Jeg gjør det i to steg, et resyme og en sceneliste.

Når jeg har massert og knadd ideen min, latt den modne i høyre hjernehalvdel en stund, skriver jeg historien fra start til slutt. På ett A4-ark. Jeg later som at jeg har sett historien som en film, og at jeg skal fortelle (referere) handlingen i filmen til en venn. Jeg utelater masse detaljer, og konsentrerer meg om hovedlinjene. Ev. sidetråder kan jeg godt nevne, men det er ikke nødvendig – det varierer.

Nå har jeg hele historieforløpet klart, og vet hva som skjer i starten, på midten og i slutten av historien. Jeg begynner å danne meg et bilde av hvilke personer, steder osv. som skal være sentrale. Kanskje har jeg en birolle eller to også i hodet, men det er slett ikke alltid.

På dette tidspunktet vet jeg:

  • Hvem hovedpersonen(-e) … protagonisten er. Er det en politimann/-kvinne? En forretningsmann? En forfatter? En liten gutt som bor i et kott under en trapp?
  • Hvem antagonisten er. En morder? En overgriper? En ond trollmann … ok, jeg skal dempe Harry Potter-referansene 😉
  • Hva som er den grunnleggende konflikten mellom de to. Er det f.eks. et drap, som protagonisten skal etterforske? Eller er det noe annet som står mellom dem … penger, kjærlighet, begjær, makt, karriere, eiendom …? Er antagonisten rett og slett ikke en person, men en indre konflikt i protagonisten? Det siste er tilfelle i romanen «Seb», f.eks.
  • Hvordan konflikten løses til slutt. I en krimroman oppklares drapssaken, og så er spørsmålet hvilken straff gjerningspersonen får – dør han i sluttscenen, eller kastes han i fengsel? Sidespor: Jeg mistenker at altfor få drapsmenn fysisk KASTES i fengsel. Finner protagonisten veien ut av de følelsesmessige helvete han har levd med? Får helten og heltinnen hverandre?
  • Hvor historien utspiller seg. «Vinnerhånden» foregår i Sandvika og Lommedalen. «Seb» utspiller seg i Bergen, Oslo, Brasil, Miami og Provence. «Skogen for bare trær» (nettopp påbegynt) foregår i Narvik.

Når jeg har skrevet A4-resymeet, begynner jeg å dele det opp i punkter – scener. Jeg tenker ikke kapitler ennå – det kommer i siste fase. Denne scenelisten legger jeg som kartotekkort i Scrivener, men man kan utmerket lage den som en punktliste i f.eks. Word.

Tips: Bruk overskriftsstilen «Overskrift 2» i Word for hver scene, og skru på «Visning» -> «Navigasjonsrute» … du kommer ikke til å angre 😉 Når du senere skal ha kapitler, bruker du «Overskrift 1», så har du et hierarki som er oversiktlig og enkelt å navigere i.

Nå har jeg en ferdig skisse – en outline – av historien min. Mitt neste steg er noe jeg har veldig god nytte av, og jeg har lagt ut noen eksempler her på bloggen.

3. Intervju
Jeg tar på meg en fiktiv journalisthatt, og «drar på besøk» til de viktigste karakterene i historien min og intervjuer dem. For min del har det blitt en av de aller mest spennende delene av skriveprosessen, og jeg lærer utrolig mye om karakterene mine på denne måten. I intervjuene besøker jeg karakterene FØR historien begynner, så i «Vinnerhånden» sitter jeg på terrassen hos Anna, mens hun og Steinar fortsatt er gift. Jeg prøver å la samtalen mellom meg og karakteren få fram hvem hun ER. Hva driver henne? Hva slags liv har hun levd hittil? Hva drømmer hun om? Og så får jeg dannet meg et godt bilde av hvordan hun ser ut, hvilke klær hun trives i, hvordan hun snakker – inkl. kroppsspråket osv.

Hvis noe «dukker opp» under intervjuene som kan påvirke historiens gang, er det fort gjort å legge til, trekke fra eller endre på scenene fra fase 2.

Jeg skriver også opp hvilke bikarakterer jeg trenger, men forsøker å holde disse på et absolutt minimum – i hvert fall de som trenger et navn. Naturlig nok vil karakterene mine møte generiske karakterer som taxisjåfører, butikkmedarbeidere osv., men de holder jeg også unna denne fasen.

Her er intervjuene fra «Vinnerhånden»: Maja, Morten og Anna Sofie

Og jeg går løs på neste fase:

4. Sceneresyme
Her kan jeg slå meg litt på brystet og si at jeg vet om minst tre forfattere her i landet som gjør akkurat dette, senest bekreftet av Ingar Johnsrud 🙂 Jeg skriver et resyme av hver enkelt scene. I Scrivener kan jeg skrive dette resymeet på fronten av hvert scenekort, men i Word kan det utmerket godt bare være noen linjer rett under overskriften til scenen. Der det står «Anna oppdager at Steinar er utro.» på kartotekkortet, skriver jeg litt mer utfyllende hva som faktisk skjer i scenen. Her er det som står på det aktuelle kortet i det reelle Scrivenerprosjektet mitt for «Vinnerhånden»:

Mens Steinar dusjer, sjekker Anna mobilen hans, fordi hun har en mistanke (overhørte en samtale). Hun leser en melding fra det som tydeligvis er elskerinnen hans. Når Steinar kommer ut av dusjen, konfronterer hun ham med meldingen. Han blir først sint, men hun avviser protestene hans. Til slutt forlanger hun skilsmisse, og stormer ut. Hun ringer søsteren, Lene, og drar dit for noen dager.

Siden jeg har en tanke om hva hver enkelt scene skal handle om, gjennom overskriften, kan jeg velge et hvilket som helst kartotekkort (eller scenepunkt) og skrive resymeet for. Jeg har en tendens til å jobbe kronologisk, men det hender jeg hopper litt fram og tilbake. I tillegg hender det jeg oppdager logiske brister eller av andre grunner velger å utelate eller legge til scener – eller flytte dem i manuset (superenkelt i Scrivener … drag&drop). Uansett har jeg såpass god oversikt at det er sjelden de store endringene skjer i denne fasen. De skjer i så fall i fase 2 (eller 1).

På slutten av denne fasen sitter jeg igjen med noen titalls kartotekkort med fullverdige resymeer av hver enkelt scene. I «Vinnerhånden», som er en krimroman, endte jeg med 93 slike scenekort.

Jeg kan gå til neste fase:

5. Skriv scenene.
Nå skal hvert enkelt resyme bli til litteratur. Jeg skal lage godt språk, gode dialoger, gode metaforer og sammenligninger osv. Rett og slett sørge for at min spennende historie fenger leseren. Jeg vet at mange forfattere synes denne fasen er litt kjedelig, siden det ikke lenger er noe igjen av spenningen. De vet jo hva som skjer. Jeg synes heldigvis det fortsatt er gøy, og jobber med å finne de riktige grepene for en scene. Show, don’t tell er ett av dem. Hvor er det viktig å vise handlingen, og hvor kan jeg rett og slett bare fortelle – begge deler har sin plass i et godt manus.

Der det er naturlig blir en scene nå gjort om til et kapittel, eller jeg slår sammen flere scener til ett kapittel. Alternativt kan en scene spres over to kapitler (med en gripende cliffhanger på slutten av det første, selvsagt).

Og hvordan kan jeg nå få skrivesperre? Jeg har alltid noe å skrive, siden jeg hele tiden bare utvider og utvider og utvider basert på den lille ideen som dukket opp i hodet en gang.

Jammen, sier du, du skriver jo krim. Da er det helt klart et behov for den type sceneliste og kartotekkort og karakterintervjuer og slikt. Min roman er historisk drama/chick-lit/romkom/fantasy/erotisk, så da kan jeg bare skrive på intuisjon.

Jeg har ikke planer om å kritisere eller si at du gjør feil. Dette innlegget handler om hva jeg opplever som den riktige metoden for meg. «Seb» er ikke krim i det hele tatt, «Tro, håp og løvetann» er romantisk drama, «3G2B og julekoden» er en barnebok og «Skogen for bare trær» er en typisk nordic noir-krim … men jeg bruker nøyaktig samme fremgangsmåte for alle historiene.

Og dermed får jeg aldri skrivesperre 😊