Boksmeden

– om å oppnå forfatterdrømmen –

Løsningsorientert

Det sies ofte at man skal se problemer i fugleperspektiv, og på den måten se løsninger og muligheter. Det sies også at «Det finnes ikke problemer, bare utfordringer», men det er en helt annen sak, som jeg kanskje kommer tilbake til.

Dagen etter forrige blogginnlegg, hvor jeg jublet over å ha gjort ferdig førsteutkastet mitt, ble jeg slått ut av feber. Nå skal ikke dette innlegget handle om sykdommen i seg selv – jeg skal begrense meg til å si at nesten fire uker med feber var en ubehagelig opplevelse for en (snart) gammel mann. Det er også årsaken til at jeg ikke har skrevet noe her på så lenge … sorry!

Planen var å ta et par dager «fri» fra alt som het manus og skriving – for å få litt avstand, litt fugleperspektiv – og så gyve løs på redigeringsjobben. Planen var ikke å gå fire uker, men det sånn ble det.

Jeg skulle begynne på begynnelsen, lese de første linjene og smake på dem – kjenne etter om de ga en god følelse. Det snakkes om den gode starten, åpningssetningen. Jeg hadde planlagt å skrive ut hele manuset, og så sitte med god gammeldags blyant og redigere. Stryke ut, sette ring rundt og lage piler og streker der jeg tenkte å flytte tekst. Lese replikker høyt. Lese avsnitt høyt og «smatte» litt på ordene.

Det var planen.

Fugleperspektivet ødela den.

I løpet av de fire ukene fikk jeg tid til å sveve såpass høyt og lenge (og her vil jeg understreke at jeg både mener metaforisk i forhold til fugleperspektivtanken og metafysisk i forhold til mengden tabletter jeg knasket) at jeg så en helt annen vei å gå. Og søndag formiddag gikk jeg i gang.

Jeg slettet de siste åtte kapitlene før jeg gjorde noe annet. Slutten, som jeg var ganske fornøyd med da jeg skrev den i fjor høst – i stikkordsform. Den jeg utbroderte i fullstendige setninger og avsnitt i løpet av april. Den funket ikke. Jeg måtte klippe den vekk.

11 327 – ellevetusentrehundreogsyvogtyve – ord rett i søpla.

Det er en eiendommelig følelse å dra åtte mapper ned til søppelkassen i Scrivener, og de sekundene jeg holdt bunken svevende over før jeg slapp dem nedi var svært lange. Nå kan man si at det ikke er så dramatisk likevel, i og med at jeg når som helst kan hente dem fram fra papirkurven igjen, men jeg påberoper meg retten til å ha bitte litt drama i livet!

Dessuten kommer jeg ikke til å hente dem opp igjen. Den slutten funket ikke, og den måtte bort.

Og ja, det føltes brutalt, i den grad det ordet hører hjemme i noe så trivielt som å skrive løgn og fanteri, som i prinsippet er hva jeg driver med.

Men det var nødvendig. Jeg kunne ikke la sjansen gå fra meg til å skrive den andre slutten. Den som plutselig dukket opp i en tanke midt i mai. Jeg skulle ønske jeg kunne dele både hva jeg opprinnelig skrev, og hva jeg i stedet tenker å skrive, men forhåpentligvis kommer den nye slutten ut i en eller annen skriftlig form en dag.

Hva angår uttrykket «Det finnes ikke problemer, bare utfordringer», har jeg følgende å si. Om en kvinne en dag kommer hjem og sier til sin mann: «Kjære, gynekologen min sier jeg har en utfordring i underlivet», så skal jeg være med på at uttrykket har livets rett. Inntil da vil jeg hardnakket påstå at det finnes problemer.

Slutten på manuset mitt var et problem, og jeg måtte finne en løsning. Løsningen er en ny slutt.

Nå må jeg bare skrive den. Jeg er i gang.

Etterpå skal jeg redigere …

Previous

Slutten på begynnelsen

Next

Solen skinte som en råtten fisk

2 Comments

  1. Berit Øie

    Bra Jørn! smiler … og tiden, den kommer, tiden forsvinner aldri – uansett hvor stressa vi blir… Eller en metafor: gjør som rødvinen, den må modnes over tid, før den er god. Velkommen tilbake, smiler

    • boksmed

      boksmed

      Du har helt rett, Berit. Jeg kan lite annet gjøre enn å ta tiden til hjelp. Å forsøke å arbeide mot den er i hvert fall ikke noe poeng…

Legg inn en kommentar

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén