Når jeg er så godt i gang, legger jeg like gjerne ut det tredje karakterintervjuet jeg gjorde før jeg begynte å skrive «Vinnerhånden». Her møter jeg politikvinnen som skal hjelpe meg å knytte sammen trådene mellom Anna Sofie, Morten og Peter.


Politiførstebetjent Marianne Witsø står det på skiltet ved den mørke grå døren. Jeg står i tredje etasje i den nederste av de to terninglignende bygningene som utgjør hoveddelen av politistasjonen i Asker og Bærum politidistrikt. Jeg banker på, og etter noen sekunder står en lang, tynn figur i døren.
«Hei! Du skal treffe Maja, var det så?» sier han.
«Marianne Witsø, ja…?» svarer jeg.
Han åpner døren for meg, og snur seg inn i kontoret.
«Maja, er du våken?»
Kontoret er rektangulært, jeg anslår ca fem meter i bredde og kanskje fire i dybde, og er delt på midten med to lettvegger mellom skrivebordene. Det piper i hjulene på kontorstolen som kommer skrensende ut bak skilleveggen. Marianne Witsø spretter opp fra stolen, og kommer mot meg med hånden strukket fram.
«Hei, jeg er Maja. Slå deg ned, så er jeg ledig om et par minutter. Joar, henter du litt kaffe til …» hun lukker øynene et lite sekund, som for å søke i harddisken. «… Jørn Harald, ikke sant?»
Drøyt to hundre centimetre forsvinner ut før jeg rekker å si at jeg ikke drikker kaffe. Jeg lar ham gå, og tenker jeg kan fikse det når han er tilbake. I stedet griper jeg der hånden til Witsø var for et sekund siden, men hun har allerede forsvunnet bak skilleveggen igjen, og jeg hører hun fortsetter telefonsamtalen jeg tydeligvis forstyrret.
«Ja, jeg er her. Sjekk om du kan finne noe via Telenor. Jeg tekster deg navn og nummer til en jeg kjenner der — hils fra Maja, så ordner det seg. Men keep it on the low-low, ok? Greit, vi snakkes.»
«Sånn, beklager», sier hun, og kommer fram fra avlukket sitt igjen. «Måtte bare avslutte. Dra stolen bort hit, du, så er jeg all yours.»
Jeg gjør som hun sier, og kjenner at det er noe jeg innbiller meg de fleste gjør. Hun utstråler en vennlig autoritet jeg tror hun kan ha veldig nytte av i politiyrket.

«Først av alt må jeg få takke for at du tar deg tid til en prat, Witsø», begynner jeg.
«Bare si Maja, du. Jeg vet det står Marianne på selvangivelsen og i passet, men … Maja.»
«Og når ble Marianne til Maja», spør jeg. «Er det yrkesrelatert?»
Hun drar den ene munnviken ut i et lite, overbærende smil. Ikke første gang hun har hørt den koblingen.
«Svartemaja, mener du? Nei, faktisk ikke. Jeg har alltid blitt kalt Maja, helt fra før jeg kan huske selv. Ellers burde vel du som er forfatter vite at det heter Svartemarja, etter ‘Black Maria’, som var det engelske oppnavnet på de første politibilene.»
«Det var nytt for meg, må jeg innrømme.»

«Sånn har jeg det hver dag — jeg tror av og til jeg jobber på Wikipedia-redaksjonen og ikke i politiet», sier stemmen bak meg. «Kaffe, som noen vil kalle dette skvipet.»
Jeg tar imot koppen fra Joar, og benytter meg av det samme forfattertrikset jeg har brukt i samtaler med andre figurer i denne historien. Ingen av dem merker at den brune væsken nå er Pepsi Max.

«Tusen takk. Severinsen, ikke sant?» sier jeg.
«Det stemmer», svarer den lange kollegaen til Maja. «Jeg har noen ærend, så dere får være litt i fred, stemmer ikke det, Maja?»
Han ler og går ut av kontoret igjen.
«Det var nå én gang du skulle følge ordre, dust» roper Maja etter ham, men alt vi hører er latteren som forsvinner bortover korridoren.
«Kameratslig tone, skjønner jeg?»
«Ja, Joar er en veldig OK fyr. Vi har mye gøy, selv om det nok er noen … kulturelle forskjeller mellom oss.»
Jeg drikker litt av koppen, og lar henne fortsette.
«Han er mye yngre enn meg i sinnet også. Jeg tar ikke alle referansene til filmer og TV-serier, og takler dårlig det han kaller musikk. Ikke misforstå — jeg er veldig glad i musikk, men jeg sliter med å kalle det Joar hører på musikk. Techno-prog-kaos er kanskje det nærmeste jeg kommer å kunne beskrive det. Nei, gi meg noe skikkelig — Nirvana, Rage Against the Machine eller Pearl Jam, så er gamla klar for å rocke.»
«Ikke normal kost for kvinner», sier jeg.
«For en kvinne på snart førti, mener du?»
«Nei, kvinner generelt, faktisk. Dessuten — om jeg ikke visste at du fyller førti til sommeren, ville tipset mitt vært nærmere tredve.»
«Poeng til deg, selv om du lyver», svarer hun, og løfter kaffekoppen til takk.
«Burde ikke du som er politi merke at jeg snakker sant?»

Hun vipper hodet litt på skrå. De blå øynene skinner litt ekstra når aprilsolen treffer dem gjennom vinduet.
«Det er langt enklere å avsløre en løgn enn å bekrefte at noen snakker sant. Jeg leser en bok om avhørsteknikk for tiden — utrolig interessant. Han kommer hit for å holde et foredrag i neste uke, han som skriver boken, altså. Etterforskingsleder i KRIPOS.»
«Har du ambisjoner om noe slikt selv?»
«Kanskje, med tid og stunder. Jeg liker den siden av jobben aller best. Det er vel mer en drøm enn reelle ambisjoner.»
Telefonen hennes ringer. Hun kikker på displayet, nøler et øyeblikk, og skrur av.
«Hva må til for at du skal komme deg videre, til KRIPOS?»
«Først og fremst må det dukke opp en ledig stilling. Det er ikke veldig mange ledige etterforskerstillinger, og når de dukker opp er det mange om beinet. Jeg har god erfaring, men kanskje litt for få større saker å vise til.»
«Drap?»
«Drap, grov vold, narkotika, større ran … organisert kriminalitet er jo det store for tiden. Har du noen slike saker under beltet, stiller du selvsagt sterkere.»
«Er kjønn og alder noe tema. Familieliv, f.eks.?»
«Jeg har aldri hatt ønske om mann og unger, hvis det er det du tenker på. Eller — jeg har vel hatt tanker om det, men jeg vet hva jeg risikerer i jobben, og jeg vil ikke …»
Hun svelger resten av setningen. Trekker på skuldrene.
«Faren din», sier jeg.
Hun nikker.

Jeg kjenner historien om faren gjennom det jeg leste i avisene i dagene etter aksjonen i 1992. Jeg har med vilje valgt å ikke gå for langt inn i materialet, og vil heller høre hva Maja selv vet.

«Jeg skjønte det da mamma kom inn og vekket meg. Klokken var ca. halv to om natten, og hun måtte dra på sykehuset. — Pappa er skadet, sa hun. Det var ikke første gang, men noe med øynene hennes gjorde at jeg skjønte det. — Han er død, ikke sant? Hun svarte ikke, hun bare satte seg på sengekanten og holdt rundt meg. Vi hadde snakket om det mange ganger — helt fra vi var små.»

Hun reiser seg og ser ut vinduet. Den lille parken bak politihuset begynner å bli grønn. En mann i blå arbeidsdress jobber med å kutte ned grener fra et av trærne rundt den lille dammen som utgjør størstedelen av arealet. En gruppe mennesker sitter ved et av bordene og spiser lunsj — sikkert fra konsulentfirmaet som holder til i et av nabobyggene til politistasjonen. En guttunge kommer syklende ut Kjørboveien på nedsiden av parken, og bort til lunsjgjengen. Han stopper og snakker med en av mennene, og får en femtilapp i hånden. Det slår meg at slike bagateller — en gutt som får penger til is eller brus av faren sin — må framstå som noe mye større og mer smertefullt for Maja enn for en som meg, som har begge foreldrene i livet fortsatt.

«Uansett hvor mye vi trodde vi var forberedt, var det noe helt annet å oppleve det», fortsetter Maja. «Jeg kledde på meg og ble med mamma; hun protesterte først, men jeg nektet å bli igjen hjemme. Suzann, søsteren min, hadde akkurat flyttet til Bergen for å studere, men mamma fikk ikke tak i henne på telefon. Hun måtte til hybelverten, en gammel enke, for å låne telefon, husker jeg.»

Jeg ser for meg den gamle damen Markus Egner bodde hos på slutten av 80-tallet, da han ble oppringt av Seb — sikkert en like ærverdig og stolt enkefru skibsreder Ettellerannet søsteren til Maja hadde bodd hos. Men — det er en annen historie.
«Hva sa du?» spør Maja. «Markus Egner?»
«Beklager, jeg visste ikke at jeg tenkte høyt», unnskylder jeg meg. «Jeg kjenner en forfatter som … glem det, det var bare en fjern assosiasjon. Dere dro til sykehuset, sa du?»

«Huff, ja. Det var helt forferdelig. Mamma knakk helt sammen da vi kom fram til Ullevål sykehus — patruljebilen som hentet oss kjørte bort til inngangen på akuttmottaket. En av betjentene som var med i bilen støttet henne da vi gikk inn, og jeg husker at Brevold, daværende politidirektør, møtte oss like innenfor dørene. Han hilste på mamma, men jeg tror ikke hun klarte å stå på bena engang. En eller annen kom med en rullestol, og hun falt nesten oppi den. Jeg grep tak i Brevold, ante ikke hvem han var, men han hadde i det minste politiuniform. — Hvor er pappa? Kristian Witsø, hvor er han? Brevold tok hånden min, men jeg bare rev meg løs fra ham. — Er han død?»

Hun drikker av kaffekoppen sin, og blir stående og klamre den inntil brystet etterpå. Igjen snur hun seg mot vinduet og utsikten til parken. En svak during fra en anleggstraktor høres gjennom de tykke glassene. Mannen med tresagen har fått selskap av en kollega, og sammen legger de de avkappede grenene oppi tilhengeren til den lille, grønne traktoren.
«Det tok to døgn før han døde, men i praksis var det ingen forskjell. Han var klinisk død da han ble plukket opp av ambulansefolkene, sa de. Legene ga aldri meg og mamma noen falske forhåpninger. Søs kom også, forresten. Hun måtte sitte i timevis på toget uten å vite om han døde mens hun reiste.»
«De fikk aldri tak i gjerningsmannen, husker jeg.»
«Nei, det stemmer dessverre. De sa i starten at han sikkert var i Norge fortsatt, men etter hvert mente de at han kom seg ut av landet. Mest sannsynlig til Litauen, mente politiet. Det var der kjernen i banden holdt til.»
«Men operasjonen ble ansett som vellykket likevel», spør jeg, vel vitende om at dette må være et smertefullt paradoks for Maja.
«Polititeknisk var den det. Det raidet knuste fundamentet til en ganske omfattende liga — flere av lederne var samlet i det huset, og det tok flere år før man så spor av den samme gjengen i miljøene i Oslo. Så ja, rent prinsipielt var det en vellykket operasjon. Som politi mener jeg fortsatt det, og som datter av Kristian Witsø mener jeg også det. Pappa ville aldri godtatt at jeg mente noe annet. Om operasjonen ikke hadde vært så vellykket ville det kostet samfunnet langt mer enn det kostet familien vår å miste pappa.»

Hun setter kaffekoppen fra seg, og ser på klokken. Vi har gått over tiden, det vet jeg, og jeg skjønner at hun vil avslutte nå — også gitt temaet vi er inne på.
«Tusen takk for at du tok deg tid til dette, Maja. Jeg håper jeg kan forvalte informasjonen på en god måte.»
Jeg reiser meg og rekker ut hånden. Maja tar den, og jeg noterer meg at hun har et langt sterkere håndtrykk enn de aller fleste menn jeg har hilst på opp gjennom årene. Hun følger meg til døren og legger hånden på håndtaket.
«Mange tror sikkert at jeg ble politi for pappas skyld, men sannheten er at jeg alltid har hatt lyst til det. Jeg kan gå med på at pappas død var med på å forsikre meg om at jeg skulle gå denne veien, men jeg ble ikke politi for å hevne ham. En dag håper jeg å kunne se tilbake på karrieren min – om den inkluderer KRIPOS eller ikke – og føle meg trygg på at jeg gjorde det beste jeg kunne. Inntil videre får jeg gjøre nettopp det – det beste jeg kan. Jeg jobber mye, trener mye og sovner tidlig på sofaen sammen med Scully, katten min. Om det noen gang dukker opp en mann som har lyst til å dele det livet med meg, aner jeg ikke. Jeg leter ikke heller, for å si det sånn.»
Hun åpner døren, og jeg går ut.
«Som politi mener jeg operasjonen var vellykket. Som Maja Witsø, derimot, ville jeg gjort hva som helst for å få pappa tilbake – samme hva det hadde kostet samfunnet», sier hun, og lukker døren før jeg får sagt ha det.

I stedet for å gå til bilen når jeg kommer ut av hovedinngangen, rusler jeg rundt kontorbygningen. Jeg går bort til benkene ved bredden av den lille dammen i parken bak, og setter meg. Aprilluften er skarp, men solen holder temperaturen oppe på behagelige 17 grader. For å være helt ærlig regner det, og det er ikke mer enn 7 grader ute, men noen fordeler må man ha som forfatter. Jeg tror faktisk jeg skriver temperaturen opp til over 20 grader. Det er tross alt bare noen dager til det skal regne skikkelig — så mye at alle spor etter gjerningsmannen i Maja Witsøs neste sak vaskes vekk. Men det skal jeg skrive senere — nå skal jeg nyte den fiktive solen noen minutter til.