Jeg intervjuet også Morten, som også må sies å ha en hovedrolle i «Vinnerhånden»-manuset. Dette intervjuet fant også sted i dagene før prologen, i april 2015.


Morten Abrahamsen bor i en leilighet på Tokerudkollen, litt nord for Sandvika sentrum. Jeg har avtalt å møte ham klokken halv fem, og tenker jeg gjør lurt i å være litt tidlig ute. Bankfolk er sikkert presise — jeg parkerer utenfor lavblokken ti på halv. En melding dukker opp på mobilen min: Sorry…er litt forsinket. Er der om tjue! 🙂

Jeg leter fram notatene mine, og bruker tiden på å lese gjennom det jeg vet om Morten så langt.
Født 19. august 1972 på Bærum sykehus. Audhild Skog og Johannes Abrahamsen var ikke gift, og de skilte lag et par år etter at Morten kom til verden. Gutten bodde de første åtte årene hos moren, men var ofte hos faren. Moren ble syk i 1979, og døde av kreften i 1980. Morten bodde deretter hos faren. Etter to år på Rud videregående skole, musikklinjen, gikk han over til realfag på Nadderud. Etter dette tok han økonomiutdannelse på BI, hvor han fullførte en mastergrad i 1997.

Jeg skvetter i setet når han dunker på vinduet. I forfjamselsen mister jeg notatblokken på gulvet — den får bare ligge.

«Hei! Det var Jørn, ikke sant?» Han har åpnet døren, og strekker hånden mot meg.
«Det stemmer; hyggelig å bli skremt av deg.»
Jeg går ut av bilen, og griper hånden hans. Et fast og godt håndtrykk akkompagnert av et like godt og smittende smil. Jeg undres på om det er den profesjonelle bankmannen som hilser på meg.
«Sorry, men jeg kunne ikke dy meg. Du var så langt borte i hva du enn satt og leste på — jeg sto og vinket først, men du enset meg ikke.»
Han geleider meg inn i garasjen under blokken, hvor han tydeligvis har rukket å parkere uten at jeg fikk det med meg. Døren lukkes bak oss, og vi går bort til heisen.
«Veldig praktisk, og faktisk en av grunnene til at jeg kjøpte her da de bygde for noen år siden. Heisen, altså. Jeg kan sykle rett inn i garasjen, og inn hit, og så kommer vi …»
Heisdøren åpner seg, og vi går ut på en overbygget avsats.
«… direkte hit til inngangspartiene. Veldig greit å slippe trapper og slikt med sykkelen.»
«Du sykler til jobben, eller er det trening vi snakker om?» spør jeg mens vi går bortover mot leiligheten hans.
«Her skulle jeg sagt begge deler, men må innrømme at intensjonen overgikk realitetene.» Han klapper seg på magen. «Som du ser, har jeg dessverre ikke slitt ut sykkelen, akkurat.»
Jeg antar han ville fram til at han hadde for stor mage, men noterer meg at den er langt flatere enn min — alt er relativt.

Hva er det med Bærum og iste? Jeg er heldigvis forfatteren her, så når Morten setter de høye isteglassene fra seg på bordet, sørger jeg for at det er Pepsi Max i mitt. Jeg tror ikke han la merke til det. Vi sitter på terrassen hans, og ser ned mot Sandvika sentrum og det megleren hadde kalt «fjordgløtt» i prospektet.
«Det må være tidenes første megler som underselger utsikten», sier jeg. «Dette er langt mer enn fjordgløtt. Er det Nesodden som ligger der?»
«Ja, og jeg husker at jeg selv påpekte det da jeg var på visningen. Jeg har vært med på en del boligovertakelser og visninger sammen med bankkunder, og det er ganske vilt hva som kan kalles fjordutsikt i den bransjen.»
Det hvite klokketårnet på Sandvika rådhus glitrer i aprilsolen, og jeg merker at også her — som hos Wendelboes i går — er temperaturen minst dobbelt så høy som vær-appen på mobilen påstår. Jeg slenger jakken over en av de to ledige stolene i sittegruppen.
«Du ble bankmann, altså. Har du lagt popstjernedrømmen på is eller på hyllen?»
Morten ler, og nok en gang tar jeg meg selv i å undres om det er bankmannen eller Morten selv som ler. Det er noe … profesjonelt over ham.
«Nei, jeg hadde vel aldri en reell drøm om å bli popstjerne. Jeg dundret løs på trommene jeg fikk av faren min i fireårsalderen; såpass at mamma måtte legge håndklær over dem. Det var ikke akkurat populært blant naboene med trommeslager vegg-i-vegg. Det ble aldri noe mer enn et par tilløp til garasjeband med noen kompiser i tenårene, men det var vel akkurat nok til at jeg søkte meg inn på musikklinja på Rud.»
«Spiller du noe fortsatt?»
«Jeg tenkte faktisk på å kjøpe meg et elektrisk trommesett, men det ble med tanken.»
«Så da ble det økonomistudier i stedet?»
«Ja, litt motvillig, egentlig. Jeg var helt imot jappegreiene, og da en del av guttene i klassen på ungdomsskolen begynte med full pakke — Unge Høyre, Poco Loco, Hemsedal og Gstaad og sånn… Jeg var ikke helt punker, men i vår verden ble jeg vel sett på som en frik.»
«Nagler og hanekam, mener du?»
Han ler igjen, men jeg begynner å merke forskjell. Skuldrene er lavere, og vokalene er litt mindre nasale.
«Nei, da hadde jeg mest sannsynlig blitt dratt ut på fjorden og dumpet», svarer Morten. «Det holdt at jeg hadde svart dongeri og var mer interessert i The Cure og REM enn Wham og Milli Vanilli. 80-tallets spedalske, det var oss.»
«Oss?»

Morten reiser seg og går de tre skrittene bort til kanten av terrassen. Han tømmer glasset og smatter litt — mer på ordene enn smaken av isteen.
«Rart å tenke på den gjengen nå. Vi var fem—seks stykker. Leste dikt og syntes Gorbatsjov virket som en fyr som kunne fikse Sovjetunionen. Det var ikke populært hjemme hos Pappa og Mimmi, det kan jeg love. Men jeg var 16 år, på vei ut av niende, og da skal vel alle gjøre litt opprør, ikke sant?»
Jeg nikker — husker at jeg selv ønsket å være langt mer opprørsk enn jeg faktisk var. Vel, man kan vel si jeg tok litt igjen senere.
«Er du sulten? Jeg tenkte å bestille noe indisk eller kinesisk.» Morten har fisket opp mobilen fra lommen.
«Du trenger ikke styre for min del», svarer jeg. «Jeg skal ikke plage deg lenge. Du hadde planer i kveld, sa du på telefonen i går …?»
Han løfter mobilen til øret.
«Ja, jeg har en turnering klokken åtte, men du må gjerne — Ja, hei! Jeg skulle bestille litt mat. Vent litt …»
Han legger hånden over mikrofonen.
«Sikker på at du ikke vil ha litt chicken tikka?»
Jeg vifter nei takk med hånden.
«En nummer 23 … madras … Nei, forresten, det holder med medium. Ja, jeg har kont … åh, er det deg? Forkjølet, eller? Nei, stemmen din var litt rar, bare… Ingen problem, bare ikke host på maten min — haha!»
Jeg merker meg at bankstemmen er byttet ut med en langt mer kameratslig tone.
«Greit, og hils Naila! Ha det!»
Smilet er varmere. Ekte. Det er ikke en bruktbilselger som står på terrassen nå.
«Du er selger, Morten.»
«Hmm?»
«Du merker deg detaljer hos folk, og bruker dem når du snakker med dem, stemmer ikke det?»
«Mener du Rajiv? Jeg kjenner …» Han myser litt mot meg — tenker seg om, hodet litt på skakke. «Ja, du har kanskje et poeng. Vi er ikke bestiser, akkurat. Jeg har bare gjort det til en vane å vite ting om folk. Plukker opp småting jeg kan bruke i jobben.»
«Eller ved pokerbordet?» spør jeg.
«Eller ved pokerbordet», svarer han og smiler. «Jeg får ikke brukt det på samme måte når jeg spiller online, men det finnes løsninger der også.»
«Spiller du ofte?»
«Nja … et par ganger i uken blir det vel. Ikke noe svære greier. Har vurdert å prøve meg i Vegas eller kanskje noen live-turneringer i Spania. Koster litt, men ikke verre enn det man fort svir av på en uke på granka.»
«Granka?»
«Gran Canaria — nordmenns ferieparadis. Skjønn det den som kan», sier han, og trekker på skuldrene.
«Og hvor drar Morten helst på ferie?»
«Jeg og pappa og Mimmi har vært på Gran Canaria, altså, men det ble med den ene gangen. Jeg tror Mimmi var den som likte det dårligst. Vi har vært en del i Frankrike og Italia, og et par ganger i Florida. Pappa har et feriehus i Aix, i Provence, så de drar dit et par måneder hver høst.»
«Mimmi er Miriam, ikke sant?»
Et sted i notatene mine står hun oppført som kone nummer tre.
«Ja, det stemmer. Mimmi er topp, hun. Jeg likte henne fra første stund. Hun og pappa ble sammen da jeg var 12 eller 13, tror jeg. Jeg var superhappy da han dumpet det neket han var gift med da mamma døde. Hvem går rundt og heter Petronella, liksom?»
«Vel, jeg må innrømme at jeg selv synes Petronella Barker var ganske snasen», sier jeg, og blunker.
«Det var ikke mye snasent over Petronella Østervik, kan jeg fortelle. Hun var helt klart ute etter pengene og fasaden til Pappa.»
«Foreldrene dine var ikke gift», sier jeg, mer som en konstatering enn et spørsmål.
«Jo, men det er det ingen som vet», svarer Morten. «Hah — nå ble du overrasket, tenker jeg.»
Jeg må gi ham rett i det. Det er tross alt første gang jeg hører om det, og det er litt sært i og med at ingen av disse personene eksisterte før jeg begynte å intervjue Morten. Jeg velger å la temaet ligge, og tar det heller opp i en senere samtale om jeg føler det er noe som er viktig for historien jeg skal fortelle.

«Kan jeg spørre — med all respekt — hvorfor en 45 år gammel mann, med …»
«44, takk!» gliser Morten.
«Ja, selvsagt. I noen måneder til», svarer jeg, og blunker. «Du gikk ut fra BI for 18 år siden med mastergrad i økonomi, og sitter som kundebehandler i en relativt liten bank. Du er singel, og har — så vidt jeg vet — ikke hatt noen tilløp til ekteskap. Hvorfor er ikke du lengre opp på karrierestigen, om jeg får lov å være så direkte?»
«Det får du selvsagt. Og jeg har ventet på at du skulle komme dit. Jeg burde hatt Bentes jobb, eller kanskje vært sjefen hennes, jeg ser den.»
«Bente er …?»
«Hun er banksjef på filialen vår. Herlig dame. Ikke sånn, altså — vi fleiper og flørter litt, men både jeg og hun vet at vi aldri ville gått lengre enn det. Men det er en kul stemning mellom oss. Mannen hennes er en veldig kul fyr, og jeg ville aldri gjort noe mer… Det er mer enn jeg kan si om en del andre kvinner i banken opp gjennom årene.»
Han kikker på klokken. Jeg sier ikke noe. Inviterer ham til å fortsette.
«Har knota litt med damer, ja, det er sikkert. Men du har rett — ingen har ennå klart å få meg til å ville binde meg. Eller, jo, men da snakker vi silkebånd og sånn.»
Jeg smiler og nikker for å gi ham anerkjennelsen han søker med det lure smilet sitt.
«Men seriøst, det har aldri vært aktuelt for meg med noe langvarig. Jeg er altfor utålmodig. Hopper fra prosjekt til prosjekt, kan man si.»
«I karrieren også?» spør jeg.
«Jeg har vært innom en del, ja. Salgsjobber her og der, forsikring og båter blant annet. Og så var jeg med på et litt spenstig prosjekt sammen med Seb Vikeborg
«Du verden», sier jeg, og setter meg opp. «Det er ikke hvem som helst.»
«Nei, det kan man trygt si. Jeg møtte ham i Miami i 2002 eller 2003. Han har jo forretninger over hele kloden — faen, det er råskinn, altså. Jeg feiget ut av et investeringsprosjekt i Brasil. Tabbe de luxe av meg. Han ville at jeg skulle bla opp to millioner, som han lovte å doble på to år. Jeg turde rett og slett ikke.»
«Brasil? Så vidt jeg vet har han bygget noen hoteller der nede?»
Morten sukker dypt.
«Kom an — tror du ikke jeg vet det? Hadde jeg blitt med — jeg kunne lånt de to millionene på gråmarkedet om så det — hadde jeg hatt det tidobbelte nå… Men jeg pinglet ut. Det er den typen jeg skulle ha stolt på, og gjort forretninger med.»
«I motsetning til…?»
«I motsetning til å dille rundt og aldri ta skikkelig tak i noen karriere. Jeg har aldri vært tålmodig nok, og derfor har jeg aldri blitt værende mer enn et par—tre år i en jobb.»

«Før nå.»
Han løfter glasset mot meg og nikker.
«Før nå. Jeg vet ikke … kanskje er det noe med å bli litt voksen. Det funker i hvert fall veldig bra i banken — jeg knuser de andre rådgiverne på både innlån og mersalg, og har vel dobbelt så mange møter som nestemann på listen. Bente er happy, i hvert fall.»
«Så…da er du på vei oppover?» spør jeg. Jeg vil pirke og dytte litt mer — her er noe han ikke forteller, tenker jeg.
«Ja, jeg tror det. Eller — man skulle tro det? Jeg vet ikke, Jørn. Det er litt styrete med pengene. Jeg har ikke vært særlig flink å spare…aldri. Ikke nå heller. Denne leiligheten kostet fire og en halv, og jeg måtte låne hele greia. Pappa sikrer halvannen mill på lånet, og det suger skikkelig. Fireogførti og så må pappa kausjonere.»
«Hei, ikke forvent at jeg skal dømme deg, Morten. Pobody’s nerfect, right?»
«Pam Halpert? Nice… Ikke ofte jeg møter folk som siterer The Office til meg, det må jeg si.»
Jeg kjenner den ble litt billig, men likevel — greit å legge litt kvalitetshumor i en samtale jeg egentlig foretar med en imaginær person. Kanskje jeg trenger å le litt for å kjenne på galskapen? Jeg sier ikke noe om dette til Morten, selvsagt.
«Anyway … det går litt for mye opp og ned med pokerspillingen, for å være helt ærlig. Jeg vet jeg har det i meg, tallene og oddsene og alt det der. Det er bare at de jeg spiller mot ikke er gode nok…»
«Eh … ikke gode nok? Den tror jeg du må forklare.» Jeg skriver inn en boks Pepsi Max her, og setter meg bak i stolen. Solen er på vei over Skaugumsåsen, og om få minutter vil den ikke lenger varme opp terrassen. Jeg vil ha med meg litt mer før jeg lar Morten få ha aprilkvelden og pokerturneringen sin i fred.
«Det er egentlig litt snodig, men når jeg spiller mot dårligere spillere, gjør de ting som ikke er logiske. Det blir mye vanskeligere å lese dem. Poker er et spill som handler mye mer om ferdigheter enn det folk tror. Hjelp — jeg høres nesten ut som en FrP’er her. Få med at jeg ikke støtter Siv og gærningene hennes, ok?»
Tommel opp fra meg.
«Men når jeg møter skikkelig gode spillere, og det har hendt et par ganger, så er det mye mer ekte poker, skjønner du? De høyner ikke i vilden sky, og går ikke all inn pre-flop med åtte-ti, bare fordi ‘man vet jo aldri’. Det er noe med etiketten og kvaliteten som gjør det til et mer ærlig spill da. Det er altfor sjelden sånne folk dukker opp hos Peter … jeg mener, online.»

Og der har vi det. Morten møter blikket mitt, og vi begge har skjønt at jeg vet. Han spiller poker på nettet — det gjør mange. Men, Morten spiller også live-poker. Med mennesker. Jeg vet det finnes illegale klubber rundt i landet, og jeg tipper denne Peter-fyren driver en slik. Jeg tømmer boksen og setter den fra meg på bordet.
«Det er sent, og jeg tror ikke jeg skal plage deg mer nå, Morten», sier jeg, og strekker hånden mot ham.
Han griper den, og legger samtidig venstre hånd på skulderen min. Et profesjonelt triks som er ment å skape nærhet og trygghet.
«Du får kose deg med skrivingen. Jeg er litt spent på hva du har tenkt å fortelle folk. Men — gidder du å droppe den pokergreia? Det er litt … shady virksomhet for en bankmann, liksom.»
«Vi får se, Morten. Vi får se.»

Jeg kjører gjennom Sandvika sentrum, og ser solen gå ned bak åsene i vest. Krusningene i vannflaten ved Kadettangen glitrer som bladgull, og jeg tenker at bildet ville gjort seg på veggen i det Wendelboe’ske huset, eller for den saks skyld på en av Mortens vegger. Rart å tenke på at den finkornede sanden som unger og bikkjer og tenåringer skal leke og sole seg på, om et par måneder, først skal farges av blod.