Jeg har, som veldig mange andre, «alltid» vært glad i å skrive og å lese. Jeg var han gærningen i klassen som elsket når vi fikk stiloppgaver i norsktimene. Om jeg ikke hadde vært ganske ok i fotball og i gymtimene, ville jeg garantert aldri blitt godtatt i det sosiale miljøet på Ankenes barne- og ungdomsskole.

Jeg skrev dikt, sangtekster og noveller. Min første refusjon fikk jeg allerede i 12-årsalderen, da jeg sendte inn en krimnovelle til Vi Menn – noe jeg absolutt ikke turde fortelle mamma og pappa. Jeg skjønte ikke hva hun mente, hun som svarte meg med at «…historien din framstår litt for oppkonstruert…». Hva søren? Selvsagt er den oppkonstruert, ditt nek! tenkte jeg. Er ikke alle krimnoveller det?

Under denne overskriften – «Forfatterdrømmen» – kommer jeg til å skrive både historien om hvorfor jeg ønsker å skrive, hva som tente den virkelig store flammen inni meg, og ellers om reisen min fram til det som forhåpentligvis blir en utgitt bok (eller fler 🙂 )